Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Om hobbiters opprinnelse

hobbiters opphav

Hobbitenes opprinnelse

Skrevet av Sindacollo, moderator på Tolkien og hans verden på rh-forumet

"De var begynt å glemme, glemme hvor de selv kom fra og sine egne sagn, glemme det lille de noen gang hadde visst om hvor stor verden var. Det var ikke helt borte ennå, men det var i ferd med å bli begravet: minnet om det høye og det farefulle."

( Gandalv til Peregrin Tòk side 351 Ufullendte fortellinger Tiden Norsk Forlag 1997)

I denne samtalen mellom Gandalv og Peregrin kommer det frem at den allmenne hobbit langt på vei hadde glemt sitt opphav på slutten av tredje tideverv. Det er imidlertid hevet over enhver tvil at hobbitene opprinnelig ikke kom fra Eriador, Arnor i nord eller Rhûdaur i øst. Så hvor kom hobbitene fra? Hvilke andre folkeslag sto de i slektskap til? Finnes det overhode grunnlag for viten om dette i Tolkiens tekster?

For i det hele tatt å trekke noen logiske konklusjoner om dette emnet må man ha kjennskap til hovedtrekkene i hobbitenes historie, om de tre hobbitslagene, om folkevandringene og grunnene til disse.

Periannath, alvenes navn på hobbiter, blir for første gang nevnt i år 1050 i tredje tideverv. Dette gjelder da hærfotenes komme i Eriador. Det er rimelig at hobbitene først blir nevnt på denne tiden; samme år faller nemlig en skygge over Grønnskog og denne får navnet Myrkskog. Hobbitene blir altså etter all sannsynlighet presset vestover av det som etter hvert skulle vise seg å være Saurons tilbakekomst i Dol Goldur. Om lag 100 år senere følger blakkenskinnene hærfotenes eksempel og kommer til Eriador. Disse gikk over Tåkefjellene nord for Kløvendal og kom senere ned langs Rimila. På samme tid går stoorene over Rødhornpasset og videre til Kilen eller Dunnland.

Rundt år 1300 TA øker onde skapninger i antall også i Eriador; dette har trolig sammenheng med Saurons gjenreisning. Igjen blir mange periannath presset vestover. Dette førte til at mange av dem slo seg ned ved Bri. Noen av stoorene (flesteparten av dem som bodde i Kilen) forlater imidlertid Eriador og flytter tilbake til Anduins bredder. Her slår disse seg ned i Langlilja hvor de gradvis blir et fiskerfolk. Det virker imidlertid som om disse etter hvert dør ut eller flytter på seg til ukjente steder. (jfr side 965 Ringenes Herre, Tidens Norsk Forlag 1980)

"I et brev skrevet i 1959 sa min far: "Mellom 2463 [da stooren Dèagol fant den Ene Ringen ifølge Fortellingen om årenes løp] og begynnelsen av Gandalvs undersøkelser spesielt angående Ringen (nesten 500 år senere) later det til at de [stoorene] virkelig døde helt ut (unntatt naturligvis Smèagol); eller at de flyttet bort fra Dol Goldurs skygge."

(Note 9 side 375 Ufullendte fortellinger Tiden Norsk Forlag 1997)

I 1601 TA utvandrer hobbitene som hadde bodd i Bri. Disse blir tilstått land bortenfor Baranduin av Argeleb ΙΙ som er en av forfedrene til Aragorn ΙΙ. Baranduin er altsε det alviske navnet på elven som renner ut fra Skymingsjøen Nenuial. Deler av elven er Hobsyssels østre grense og hobbitene forandre etter hvert navnet til "Brandywine", eller Brennevina. Det var altså først på denne tid at hobbiter kom inn i Hobsyssel. Om lag 30 år senere kommer også de av stoorene som slo seg ned i Dunnland etter. I 1636 sprer Den Store Pesten seg fra Gondor, og også store deler av Eriador blir liggende øde. Periannath overlever, men lider likevel store tap. Heretter utvikler hobbitene seg mer som ett slag, selv om man tydelig ser karakteristiske trekk hos visse familier. I 1974 overvant heksekongen Arthedain og dette er enden på Nordariket, Dùnedain vokter likevel grensene, uvitende om hobbitenes rolle i historien ved slutten av tredje tideverv.

hobbiters opphav


hobbiters opphav
Det er trolig innenfor denne røde ringen hobbitene oppsto. I hvert fall finnes det ingen sikre tegn på andre steder hobbitene hadde vært tidligere, selv om det er fristende å trekke slutningen at de kom fra Myrkskog eller Tåkefjellene.

Hva var så forskjellene på hobbitslagene? Hærfotene var brunere i huden, ikke fullt så korte og hadde smidige og nette hender og føtter. De foretrakk høydedrag og åssider, og var faktisk de som lengst bevarte sin skikk med å bo i huler og tuneller. Hærfotene var også de av hobbitene som var mest i kontakt med dverger og var også langt på vei mest tallrike, normale og typiske.

Stoorene derimot var bredere, tyngre bygd, med større hender og føtter. De foretrakk flatmark og elvetrakter, og var faktisk minst sky overfor mennesker.

Blakkenskinnene var lysere i huden og håret og de var høyere og slankere. Fra gammelt av foretrakk de jakt fremfor jordbruk. De var på god fot med alver og var flinkere til språk og sang enn håndverk (trolig nettopp på grunn av dette). Blakkeskinnene var imidlertid de minst tallrike.

Det er altså med en viss sikkerhet vi kan vite at hobbitene stammer fra områdene rundt Anduin mellom Myrkskog og Tåkefjellene. Om de utvandret hit fra Myrkskog eller områder i Tåkefjellene, blir imidlertid ren gjetning.

"De eldste fortellingene deres ser ut til å gi glimt av en tid da de holdt til i Anduins øvre dalfører, mellom Store Grønnskog og Tåkefjellene. Hvorfor de senere ga seg i kast med den harde og farefylte vandringen over fjellene og inn i Eriador vet ingen lenger sikkert. I deres egne annaler står det om menneskene som ble mange i landet, og om en skygge som falt over skogen slik at det mørknet, og dens nye navn ble Myrkskog."

(Side 14-15 Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980)

Hobbitenes slektskap

Er det likevel mulig å si noe om hvilke folkeslag hobbitene slekter på?

"Det er helt åpenbart at hobbitene er nære slektninger av oss, selv om forholdet siden er blitt kjøligere; de står oss adskillig nærmere enn alvene, ja, dvergene med. I gammel tid snakket de menneskers tungemål etter sin egen skikk, og likte og mislikte stort sett de samme tingene som mennesker."

(Side 14 Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980)

Det er altså tydelig at hobbitene faktisk slekter på menneskene. Jeg tolker imidlertid dette avsnittet dithen at hobbitene faktisk slekter både på alver og dverger; om enn i mindre grad. Det er dog et faktum at hobbitene ligner alver, dverger og andre folkeslag mer i både adferd, utseende og egenskaper enn mennesker.

Kan hobbitene sågar stamme fra andre folkeslag, og i så fall hvilke?

Hobbitene i slekt med drùedain?

Det er naturlig å starte med drùedain som i hvert fall kroppslig sett ligner hobbitene mer enn noen andre kjente folkeslag.

"I alvenes og andre mennsker øyne hadde de lite tiltalende utseende: de var kortvokste (omtrent fire fot høye) men svært brede, med klumpet seteballer og korte, tykke ben; øynene satt dypt og under tykke bryn i de brede ansiktene deres, nesene var flate og de hadde ikke ansikthår nedenfor øyenbrynene, bortsett fra at noen få menn (som var kry av denne særegenheten) hadde en liten tjafs av hår midt på haken. De så vanligvis utrykksløse ut, det mest bevegelige i ansiktet på dem var de brede munnene; og man måtte stå meget nær for å kunne se om øynene deres rørte seg, for de var så sorte at pupillene ikke kunne skjelnes, men i sinne glødet de rødt. Stemmene deres var dype og hese, men latteren deres var overaskende: den var fyldig og rullende og fikk alle som hørte den, både alver og menn, til å le med fordi den klang av ren munterhet, usmittet av hån eller ondskap."

(Side 399-400 Ufullendte fortellinger, Tiden Norsk Forlag A/S 1997)

Spesielt høyden og mangelen på hårvekst i ansiktet kunne være likheter de to folkeslagene imellom.

"De [hobbitene] er (eller var) et lite folk, omtrent halvparten så høye som oss, og mindre enn de skjeggete dvergene. Hobbiter har ikke skjegg."

(Side 10 Hobbiten, Tiden Norsk Forlag, Maxiutgave 1998)

Likevel er det svært lite trolig at det fantes noen sammenheng mellom de to folkeslagene. Dette kommer spesielt til utrykk i "Videre notater om drùedain" side 405 Ufullendte fortellinger, Tiden Norsk Forlag A/S 1997:

"Min far understreket omhyggelig den grunnleggende forskjellen mellom drùedainfolket og hobbitene. De hadde helt forskjellig kroppsfasong og utseende. Drùedain var høyere og dessuten tyngre og kraftigere bygd. Ansiktstrekkene deres var lite tiltalende (ut fra alminnelige mennesklige standarder); og mens hobbitene hadde en overflod av hodehår (men tett og krøllete) hadde drùedain bare sparsomt og slapt hår på hodet og ikke noe i det hele tatt på bena og føttene. Til sine tider var de lystige og muntre, som hobbitene, men de hadde også en barskere side og kunne være sardoniske og nådeløse; og de hadde, eller ble regnet for å ha, forunderlige eller magiske krefter. Dessuten var de et nøysomt folkeferd som spiste lite, selv når de hadde overflod, og ikke drakk annet enn vann. På noen måter lignet de snarere dvergene: i kroppsbygning og høyde og utholdenhet; i deres dyktighet til å hugge i sten; i den barske siden av deres personlighet; og i deres merkelige evner. Men de "magiske" ferdighetene som ble tillagt dvergene var av et ganske annet slag; og dvergene var langt barskere og levde dessuten lenge, mens drùedain var kortlevde sammenlignet med andre slags mennesker."

I tillegg er de geografiske hindringene mildt sagt enorme, også i fredstid. Som sagt tidligere oppsto trolig hobbitene mellom Tåkefjellene og Myrkskog. Drù- folket derimot bodde (i hvert fall i tredje tideverv) i Hvitfjellene, så sent som Ringkrigens tid.

"Kan hende dryget noen av drù- folket i fjellene i Andrast, den vestlige utløperen av Hvitfjellene, så sent som Ringkrigens tid, men folket i Gondor kjente ikke til andre enn den lille resten av skogene i Anòrien."

(Side 406 Ufullendte fortellinger, Tiden Norsk Forlag A/S 1997)

hobbiters opphav
Her illustrerer den røde ringen de opprinnelige områdene til hobbitene. De blå ringene illustrerer drùedains tilholdssteder i tredje tideverv. Drùedain kom opprinnelig fra områdene sør for Mordor; noe som ytterligere underbygger påstanden om at de to folkeslagene ikke hadde noe som helst slektskap.

Hobbitenes slektskap til dvergene

Kan man så si noe konkret om hobbitenes forhold til dvergene? Finnes det likhetstrekk? Eller ulikheter?

"De [hobbitene] har lett for å bli tykke rundt magen; de kler seg i klare farger (for det meste grønt og gult) ..."

Side 10 Hobbiten, Tiden Norsk Forlag, Maxiutgave 1998


Det samme sies også i fortalen til Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980 på side 14:

" De [hobbitene] kledde seg i klare farger, særlig var de glad i grønt og gult..."

Dette karaktertrekket ved hobbitene ser vi da også rent praktisk for eksempel hos Frodo i Kløvendal på side 216 Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980:

" Det var lagt klær frem til ham av et grønt stoff, og de passet ham ypperlig."

Dette må sies å være et likhetstrekk hobbitene har med dverger; noe vi ser svært tydelig spesielt i Hobbiten.

" "Jeg er så lei for at du måtte vente", skulle han til å si da han så at det ikke var Gandalv i det hele tatt. Det var en dverg med et blått skjegg puttet inn bak et gyllent belte, og meget klare øyne under en mørkegrønn hette."

Side 14 Hobbiten, Tiden Norsk Forlag, Maxiutgave 1998

" "Denne gangen må det være Gandalv", tenkte han der han peste nedover gangen. Men det var det ikke. Det var enda to dverger, begge med blå hetter, sølvbelter og gule skjegg, og hver av dem bar på en væske med verktøy og en spade."

Side 16 Hobbiten, Tiden Norsk Forlag, Maxiutgave 1998

" "Til Deres tjeneste!" sa Bifur, Bofur og Bombur der de stod på rekke. Så hengte de opp to gule hetter og èn blekgrønn en; og dessuten en himmelblå med en lang sølvdusk. "

Side 17 Hobbiten, Tiden Norsk Forlag, Maxiutgave 1998

Denne likheten i fargepreferanser er selvfølelig ikke nok for å påvise et slektskap de to folkeslagene imellom. Det er imidlertid andre likheter som er vel så tydelige. For det første er hobbitene svært modige når alt kommer til alt og situasjonen virkelig krever det. Dette skriver da også Tolkien på side 139 Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980.

"Dypt i hjertet hos selv den feteste og feigeste hobbit (ofte svært dypt, sant nok) ligger en spire til mot og venter på at en endelig og fortvilet fare skal få den til å vokse."

En rekke av hobbitene viser da også et voldsomt mot ved flere hendelser.

" "Galadriel!" ropte han [Frodo]; han samlet alt sitt mot og løftet påny stjerneglasset høyt. Øynene stanset. Et øyeblikk vaklet blikket, som om et snev av tvil hadde streifet dem. Da flammet Frodos hjerte i ham, og uten å tenke på hva han gjorde, om det var dårskap eller fortvilelse eller mot, grep han krystallglasset i venstre hånd og med den høyre trakk han sverdet. Stikk lynte frem, og den skarpe alveklingen glitret i sølvlyset, men rundt eggen flakket en blå ild. Med stjernen høyt løftet og det lysende sverdet fremstrakt gikk Frodo, en hobbit fra Hobsyssel, med stø skritt frem for å møte øynene."

Side 669 Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980.

Også i Dyssehaugene viser det seg at Frodos mot er betydelig.

" Men motet som hadde våknet i ham [Frodo] var blitt for sterkt; han kunne ikke så lett forlate sine venner. Han nølte ubesluttsomt og fomlet i lommen, og så kjempet han påny med seg selv; og imens krøp armen nærmere. Brått sto beslutningen fast i ham; han grep et kort sverd som lå ved siden av ham, knelte og bøyde seg langt frem over vennenes skikkelser. "

Side 140 - 141 Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

Gandalv påpeker da også dette karaktertrekket i en voldsom diskusjon med dvergene.

" 'Nå, nå!' sa jeg, 'dette er ikke rettferdig. Du vet ikke mye om Sysselfolket, Glòin. Jeg går ut fra at du synes de [hobbitene] er tomsete bare fordi de er gavmilde og ikke pruter, og at de er forsagte fordi du aldri selger våpen til dem. Du tar feil. Uansett er det en av dem som jeg har blinket ut som følgesvenn for deg, Thorin. Han er netthendt og flink, enda han er skarpsindig og langt fra dumdristig. Og jeg tror han har mot. Stort mot, skulle jeg tro, slik hans folk regner det. De er "tapre i et knipetak" kunne man si. Du er nødt til å sette disse hobbitene i en klemme før du finner ut hva som bor i dem.' "

Enda mer påfallende er imidlertid den voldsomme seigheten og hardheten dverger og enkelte hobbiter har. Gimli Alvevenn er et godt eksempel på dvergenes styrke. I sammen med alven Legolas og Aragorn forfølger han faktisk uruk- hai over tre dager til ende.

" 'Ja ja, vi får vel fortsette', sa Gimli. 'Føttene mine får glemme milene. De hadde vært villigere, dersom hjertet var mindre tungt."

Side 401 Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

Dette blir en god sammenligning til hobbitene Samvis og Frodo som begge utfører heltedåder av de helt sjeldne.

" 'Jeg skal opp dit, om jeg så skal legge igjen alt unntatt knokla mine', sa Sam.'Og jeg skal bære opp herr Frodo selv, om så ryggen og hjertet sprekker. Så slutt å gjøre vrøvl.'"

Side 669 Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

"Viljen hans [Sams] var fast, og døden var det eneste som kunne knuse den. Han kjente ikke lenger verken trang eller behov for søvn, snarere for vaktsomhet."

Side 669 Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

"Nå syntes han [Samvis] ikke lenger det var så mørkt i tunnelen; det var snarere som han hadde gått fra tynn dis og inn i tettere tåke. Han ble stadig trettere, men viljen desto hardere."

Side 682 Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

"Frodo stønnet; men med en viljeanspennelse kom han seg sjanglende på bena; så falt han ned på kne igjen."

Side 670 Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

" 'Det er det nok', sa Gandalv. 'Du begynte å bli utvisket. Såret var i ferd med å overvinne deg. Noen timer til så hadde du vært hinsides vår hjelp. Men du er ikke helt uten krefter, min kjære hobbit."

Side 211 Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

Det er også andre konkrete, svært iøynefallende trekk som de fleste observante lesere umiddelbart legger merke til. Vi vet jo svært godt at begge slag likte seg godt i huler, selv om de ikke nødvendigvis var av det samme slaget. En annen ting er deres nidkjære forhold til ættetavler.

"Men det gjaldt for alle hobbiter at de var ættekjære og holdt omhyggelig regning med alle slektskapsforhold. De tegnet opp lange og utbroderte stamtrær med utallige forgreininger. For den som har med hobbiter å gjøre er det viktig å huske på hvem som er i slekt med hvem, og hvor nært. Det hadde vært umulig i en bok som dette å sette opp et stamtre for selv de betydeligere medlemmene av de viktigste familiene på den tiden denne fortellingen omhandler. Anegalleriene til slutt i Vestmarks Røde Bok utgjør en liten bok i seg selv, og enhver annen enn en hobbiter hadde funnet dem utrolig kjedelige. Men hobbiter frydet seg over slikt, om det var nøyaktig utført: de likte å ha bøker om ting de allerede visste, hvor alt står klart og tydelig og uten motsigelser."

Side 18-19 Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

Også dvergene har et helt ekstremt forhold til sin egen ætt og slekt. Dette ser vi ved flere tilfeller, men det er nok å se på ættetavlen som er satt opp i tilleggene i Ringenes Herre hvor Gimli viser at han har så god oversikt over Erebors dverger at han kan sette opp en linje (riktignok noe ufullstendig) som går over tre tideverv fra Durin den Udødelige og helt ned til Gimli Alvevenn, Thorin Steinhjelm og Durin den Siste i slutten av tredje tideverv.

Dvergenes kanskje mest karakteristiske trekk er nok likevel deres evne innenfor metallarbeide. Hobbitene hadde på dette området mindre kjennskap, men som det står på side 13 i Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980 "Hverken før eller nå liker eller forstår de seg på maskineri som er mer innviklet enn en blåsebelg, ei vannmølle eller en håndtein, skjønt de hadde godt håndlag med verktøy."

Selv om det er likheter, finnes det altså mye som skiller hobbiter fra dverger. Ulikheten i utseende påpekes mer enn likheten på side 13 i Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980:

"For de [hobbitene]er et småvokst folk, mindre enn dverger; det vil si, mindre tykke og kraftige, selv når de egentlig ikke er så mye kortere."

Ulikheten kommer spesielt godt frem i de allerede nevnte voldsomme diskusjonene Gandalv hadde med Thorin og hans følgesvenner om Bilbo. Disputtene blir imidlertid for alltid skjult for Bilbo, og ettersom han selv skriver historien får vi aldri vite hvor lite dvergene egentlig likte Bilbo i begynnelsen. Dette kommer frem når Gandalv forteller mer detaljert om Ferden til Erebor til Frodo, Muntiadok, Peregrin og Gimli på side 342 i Ufullendte fortellinger Tiden Norsk Forlag 1997: " "Men dere vet hvordan det gikk, i det minste slik Bilbo oppfattet det. Fortellingen ville ha sett litt annerledes ut hvis jeg hadde skrevet den. For det første hadde han ingen anelse om hvor enfoldig dvergene syntes han var, eller om hvor sinte de ble på meg. Thorin var mye mer harm og foraktfull enn han merket. Når sant skal sies var han foraktfull fra første stund og trodde jeg hadde planlagt det hele bare for å gjøre ham til narr. Det var bare kartet og nøkkelen som reddet meg."

Med et så solid grunnlag fra Tolkiens egne tekster blir det lett å trekke konklusjoner om et eventuelt slektskap. Hobbitene og dvergene kan være biologisk i slekt, men er uansett i slekt hva angår tanker, væremåte, seighet og mot. Det er imidlertid også så store motsetninger imellom dverger og hobbiter at hobbitene ikke kun kan stå i slektskap til dverger.

Hobbitenes slektskap til alvene

Hva så med alvene? Har disse noen likheter med hobbitene i det hele tatt?

"De har gode ører og skarpe øyne, og selv om de lett blir tykke og ikke skynder seg unødig, er de likevel smidige og behendige i bevegelsene. Fra begynnelsen av kunne de (hobbitene) kunsten å gjøre seg fort og stille usynlig når store folk kommer klampende forbi, og denne kunsten har de utviklet til mennesker kunne tro det var trolldom. Men faktum er at hobbiter aldri har gått inn for noen form for trolldom, og dette uhåndgripelige ved dem skyldes utelukkende en kyndighet som arv og øvelse og den nære forbindelsen med jorden har gjort det umulig for større og mer klossete folkeslag å etterlikne."

Side 13 Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

Bare i dette lille utdraget ser vi tre sentrale likheter mellom alver og hobbiter. De skarpe øynene er kanskje mest av alt det vi forbinder med alver enten det gjelder skarpskyting med pil og bue eller deres utrolige ene til å se detaljer på lang avstand.

" "Ryttere!" ropte Aragorn og kom seg på bena. "Mange ryttere kommer mot oss på raske hester!"

"Ja," sa Legolas, "og de er hundre og fem i tallet. Gule er de i håret, og blanke er spydene. Anføreren er svært høy."

Aragorn smilte. "Skarpe er alvenes øyne", sa han.

"Nei! Rytterne er neppe mer enn tre mil herfra," sa Legolas. "

Side 402 Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

Like god er sammenligningen hva angår smidighet og behendighet.

"Så gikk de videre i taushet og gled forbi som skygger og flimrende lys; for alver, enda mer enn hobbiter, de kunne ta seg frem uten en lyd når de ville, uten et fotslag."

Side 86 Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

"Den lille smule dagslys som var i skogen holdt på å gli over i nattemørke nok en gang, da lyset fra mange fakler plutselig blusset opp omkring dem som hundrevis av røde stjerner. Fram sprang skogalver med sine buer og spyd og befalte dvergene å stanse.

Ingen tenkte engang på å slåss. Selv om dvergene ikke hadde vært så forkomne at de rett og slett ble glade for å bli fanget, så kunne ikke de små knivene deres, de eneste våpnene de hadde, ha vært til nytte mot alvenes piler som kunne treffe et fugleøye i mørket."

Side 164 Hobbiten, Tiden Norsk Forlag, Maxiutgave 1998

Den siste gode sammenligningen vi kan trekke bare utifra dette første utdraget gjelder forholdet til jorden. Ikke bare kan vi se hobbitenes forhold til miljøet som omgir dem i dette utdraget; det er minst like bra å se på Mester Samvis Gartner og hva han fikk til i Hobsyssel etter Ringkrigen og ikke minst det ekstremt gode forholdet Muntiadok Brennibukk og Peregrin Tòk får til Treskjegg under oppholdet i Fangorn.

Alvenes forhold til naturen er selvfølgelig av en helt annen karakter. Enten det gjelder kunnskap og respekt for planter og dyr, tegnene de kan se utifra vær og vind eller det de kan lese utav naturformasjoner er det ikke nødvendigvis bare en form for alvisk trolldom, men trolig også "en kyndighet som arv og øvelse og den nære forbindelsen med jorden har gjort"

"Men Arod, hesten fra Rohan, nektet å gå inn [De Dødes Port] og han sto og svettet og skalv i en redsel som var pinefull å se. Da la Legolas hendene over øynene på ham og sang noen ord som lød bløtt i tusmørket, til han gikk med på å la seg lede, og Legolas gikk innenfor."

Side 729 `Et grått følge rir fra`, Ringens Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

" "Her kan vi ingenting se som kan vise vei", sa Gimili. "Vel vi får gjøre holdt igjen og la natten slepe seg av sted. Det blir kaldere"

"Vinden kommer fra nord, fra snøen", sa Aragorn.

"Og før morgen står den fra øst", sa Legolas. "Men hvil om dere må. Likevel skal dere ikke la alt håp fare. Morgendagen kjenner vi ikke. Råd er ofte å finne når sol står opp."

Side 401 `Rohans ryttere`, Ringens Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

" "Våkn opp! Våkn opp!" ropte han [Legolas]. "Et rødt daggry er dette! Underlige ting venter oss under skogens tak. Godt eller ondt, det vet jeg ikke; men vi er kalt. Våkn opp!"

Side 400 `Rohans ryttere`, Ringens Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

Hobbitenes mot, som utførlig er beskrevet i forholdet til dvergene, er også en god likhet med alvene. Når vi ser tilbake på hendelsene rundt Ringkrigen fantes det bekymring blant alver, og de kunne også frykte hva fremtiden ville bringe, men frykten ble aldri så stor at den hindret dem i å utføre dåder. Dette ser vi godt på Legolas for eksempel når de entrer De Dødes Stier, et sted der til og med Gimli Alvevenn tydelig viser frykt. Den samme mangel på frykt viser Glorfindel idet han rir ut alene mot de Ni, og faktisk møter henholdsvis tre og to svarte ryttere som flykter for hans fryktelige åsyn. Dette viser motet og mangelen på frykt bedre enn utdraget viser i seg selv, når vi tenker på hvordan de svarte rytterne fullstendig ødelegger alt mot menn har når deres veier krysses.

" "Og jeg blir også med", sa Legolas, for jeg frykter ikke de Døde."

Side 725 `Et grått følge rir frem`, Ringens Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

" Få er de, selv i Kløvendal, som kan ri åpent ut mot de Ni; men de som var, har Elrond sendt mot nord, vest og sør. Vi tenkte oss at du[Aragorn] kanskje ville vandre lange veier for å unngå forfølgelse, og at du kunne gå vill i ødemarken.

Min[Glorfindels] oppgave var det å følge Veien, og jeg kom til broen over Mitheithel og la et tegn der, for nesten sju dager siden. Tre av Saurons tjenere var på broen, men de trakk seg tilbake, og jeg forfulgte dem vestover. To andre støtte jeg også på, men de bøyde av mot sør."

Side 204 `Flukten til vadestedet`, Ringens Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

Det er imidlertid forskjeller også her. For hobbitene er det i håpløse situasjoner at motet gjør seg gjeldene, for alvene er motet alltid tilstedeværende. Hobbitene blir dessuten redde, til tider helt ute av seg av redsel. Dette skjer ikke hos alvene.

Når det gjelder utseende er alvene og hobbitene enda mer ulike. Foruten deres likhet hva ører og mangel på skjegg angår, finnes det lite, om noe, som utdyper likhet på den fronten. Hobbitenes utseende er da også et bilde på deres opptreden. Når alt kommer til alt er de et mindre intelligent landsens folk langt mot nord som bryr seg lite med andre folks anliggender. Dette står i sterk kontrast til alvenes gudommelige skjønnhet, deres visdom, deres fremsynhet og deres viktige rolle i Midgards som Beleriand historie. Det er altså lett å se likheter mellom alver og hobbiter, men også uovervinnelige motsetninger. Motsetningene blir ikke like tydelige som i dvergenes tilfelle, men like fullt viser spesielt utdraget fra `Tre er et følge` i første del av Ringenes Herre.

" "Dette var i sannhet eventyrlig!" sa de [alvene]. "Tre hobbiter i skogen nattestid. Slikt har vi ikke sett siden Bilbo dro sin vei. Hva kan dette bety?"

"Fagre venner", sa Frodo, "det betyr bare at det ser ut som vi skal samme vei som dere. Jeg liker å vandre under stjernene. Men jeg vil gjerne ha selskap av dere."

"Men vi trenger ikke annet selskap enn vårt eget, og hobbiter er så kjedelige," lo de.

Side 86 `Tre er et følge`, Ringens Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

Selv om hobbitene tidvis kan gi inntrykk av at alvene setter umåtelig stor pris på dem, er dette tydeligvis ikke alltid tilfelle. Snarere var det datidens situasjon som krevde et tett samarbeid. Også Elrond Halvalv synes å mislike at hele fire hobbiter skulle ta plass i Ringens Brorskap.

På samme måte som med dverger, kan hobbiter altså være i biologisk slekt med alver, men det er ingen garantert sannhet. I utseende, opptreden, mot og smidighet har de uansett et visst slektskap. Hva slags slektskap er det imidlertid vanskelig å vite.

Hobbitenes slektskap til menn

Hva så med menn? Ifølge utsagnet på side fire er hobbitene "helt åpenbart [...]nære slektninger av oss[menn]". På hvilke måter kan vi se dette? Må vi sågar se på visse typer menn?

Den mest påfallende likheten mellom hobbiter og menn ligger selvfølgelig i utseende. Hobbiter har de samme ansiktstrekk som menn, det eneste som er forskjellig er ørene, de hårete føttene og mangelen på skjegg.

" Et øyeblikk stirret Thèoden og Èomer og alle hans menn på dem [Munit og Pippin]i undring. Midt i all Jarnagards ruin syntes dette dem det merkeligste av alt. Men før kongen fikk sagt noe, ble den lille røyk- pustende skikkelsen plutselig oppmerksom på dem, der de satt tause til hest ytterst i tåkedisen. Han kom seg raskt på bena. En ung mann så han ut som, eller liknet iallfall på en, skjønt han knapt var halvt så stor i høyden. Det brunkrøllete hodet var uten lue, men han var kledd i en velbrukt kappe av samme lød og snitt som Gandalvs følgesvenner hadde da de kom ridende til Edoras."

Side 517 `Veien til Jarnagard`, Ringens Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

Ikke bare tar menn ofte hobbitene for å være unge menn, men til og med barn. Dette kommer da også tydelig frem i Pippins møte med Bergil, sønn av Bergond i Minas Tirith. Ikke bare er de like i utseende, men også i sinn.

" "Vel møtt!" sa gutten. "Hvor kommer du fra? Du er fremmed her i Byen."

"Jeg var i hvert fall," sa Pippin, "men nå sier de at jeg er blitt en av Gondors menn.

"Gi deg litt!" sa gutten. "Da skulle vi være menn, aller her òg. Men hvor gammel er du, og hva heter du? Jeg er ti alt, og snart fem fot høy. Jeg er høyere enn deg. Men så er faren min i Garden også, en av de høyeste der. Hva er faren din?"

"Hvilke spørsmål skal jeg svare først?" sa Pippin. "Min far dyrker jorden rundt Kvitkilde i Løyndabygd i Hobsyssel. Jeg er nesten tjueni, så jeg slår deg der; så er jeg riktignok ikke mer enn fire fot høy og vokser ventelig ikke mer heller, unntatt til sidene."

"Tjueni!" sa gutten og plystret. "Jammen da er du jo ordentlig gammel! Likegammel som min onkel Iorlas. Men, "la han håpefullt til, "jeg tror nå likevel at jeg kunne snu deg opp ned eller legge deg på rygg."

"Det kan vel være det, om jeg lot deg få lov, "sa Pippin og lo. "Og det kan være jeg kunne gjøre det samme med deg; vi kan noen små bryterknep hjemme i det lille landet mitt. Og der, det vil jeg bare si deg, blir jeg regnet for ualminnelig stor og sterk; og jeg har aldri latt noen få lov til å snu meg opp ned. Så dersom det kom til stykket, og ingenting annet nyttet, kunne det være jeg ble nødt til å slå deg i hjel. For når du blir eldre, lærer du at folk ikke alltid er slik de ser ut. Du tok meg kanskje for en bløtaktig fremmed gutt og et lett bytte, men jeg advarer deg: det er jeg ikke. Jeg er en halving, hard, djerv og stygg!" Pippin satte opp et barskt fjes at gutten tok et skritt tilbake, men straks steg han frem igjen med knyttede never og kamplysten skinnende i øynene.

"Nei!" lo Pippin. "Ikke tro på alt fremmedfolk sier om seg selv heller! Jeg er ingen kriger. Men det ville nå være det mest høviske lell, om utfordreren sa hvem han var."

Gutten ranket seg stolt. "Jeg er Bergil, sønn av Beregond i Garden," sa han.

Side 712-713 `Minas Tirith`, Ringens Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

Det er ikke bare barn hobbitene kommer i god kontakt med når det gjelder manneætten. Fra tiden før og etter Ringkrigen vet vi blant annet at hobbitene som deltok i Ringens Brorskap kom svært nært Boromir, Faramir, Denethor ΙΙ, Aragorn Elessar og Theoden. Vennskapet kom vel kanskje vel sε ofte fra menns faderlige ansvar ovenfor hobbitene som fra deres likheter i adferd, tankegang, redsel og skjebne, men like fullt skulle man tro at dette siste i hvert fall var noe av grunnen til den tette kontakten. Mest spesielt er kanskje forholdet mellom hobbitene og fyrst Denethor ІІ og Boromir. Delen av dialogen som vises under viser bеde hva Boromir faktisk gjorde for å redde sine venner samtidig som det er den delen av dialogen hvor Denethor ІІ snur fra е hate og forakte Pippin til å ta ham under sin kappe som tjener av Gondors fyrste og forstander.

" "Så," sa Denethor og stirret skarpt på Pippin. "Du var altså der? Fortell meg mer. Hvorfor kom det ingen hjelp? Og hvordan har det seg at du unnslapp og han ikke, så veldig en kjempe som han var, og var det bare med orker imot seg?"

Pippin rødmet og glemte sin frykt. "Selv den veldigste kjempe kan få banesår av èn pil," sa han, "og Boromir ble gjennomboret av mange. Det siste jeg så av ham var at han sank mot et tre og trakk en svartfliket pil ut av siden. Så falt jeg i avmakt og ble tatt til fange. Jeg så ham ikke mer, og vet ikke mer. Men jeg ærer hans minne, for han var svært tapper. Han døde for å redde oss, min frende Muntiadok og meg, da vi ble overfalt i skogen av soldatene til Mørkets Herre. Og skjønt han falt uten å lykkes, er ikke min takknemlighet mindre av den grunn. "

Side 700 `Minas Tirith`, Ringens Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

Også i forholdet til Herskerringen har hobbiter og menn store likheter. Boromir og Isildur er mennene som er gode å bruke i denne sammenhengen. Begge lot seg forholdsvis lett besnære av Herskerringen til tross for at de begge var store, helstøpte menn.

" Jeg [Elrond]var Gil - galads herold og marsjerte med hans hær. Jeg var med i slaget ved Dagorlad foran Mordors Svarte Port, hvor det var vi som vant frem; for ingen kunne motstå Gil - galads spyd og Elendils sverd, Aiglos og Narsil. Jeg var vitne til den siste kampen på Orodruins skråninger, hvor Gil - galad døde og Elendil falt så Narsil brakk under ham; men Sauron selv ble overmannet, og Isildur hugget Ringen av hånden hans med den resten av sin fars sverd som satt igjen ved hjatet, og Ringen beholdt han som sin."

Ved disse ordene ble han avbrutt av den fremmede, Boromir. "Så det var det som skjedde med Ringen!" utbrøt han. "Om slik en historie noensinne er blitt fortalt i Syden, er den for lenge side glemt. Jeg har hørt om den Store Ringen som tilhørte ham vi ikke sier navnet på, men vi trodde at den forsvant fra verden under ruinene av hans eget første rike. Isildur tok den! Dette er i sannhet nye tidender!"

"Akk ja!" sa Elrond. "Isildur tok den, og skade var det. Den skulle vært kastet der og da i Orodruins ild, hvor den var smidd. Men få merket seg hva Isildur gjorde. Han sto alene ved sin fars side i den siste kampen til døden; og ved siden av Gil - galad sto bare Cìrdan, og jeg. Men Isildur ville ikke lytte til vårt råd.

"Denne vil jeg ha som mannebot for min far og min bror," sa han; og slik hadde det seg at han tok den og beholdt den, enten vi ville det eller ikke. Men snart svek den ham og sendte ham i døden; og derfor kalles den i nord for Isildurs bane. Men kan hende var døden bedre enn andre ting som ellers kunne hendt ham. "

Side 233 `Rådsmøte i Elronds hus`, Ringens Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

 

 

Enda lettere ble Herskerringen gjenstand for splid mellom hobbitene Dèagol og Smèagol og førte sågar til at sistnevnte drepte sin beste venn for å få Ringen for seg selv.

" Han [Smèagol] hadde en venn som het Dèagol, som liknet ham; han hadde skarpere øyne, men var ikke så rask og sterk. Så var det en gang de tok en båt og fòr ned til Sverdliljevollene, hvor det vokste tett av sverdliljer og blomstrende siv. Der gikk Smèagol av og snuste rundt bredden, mens Dèagol satt i båten og fisket. Plutselig satt en stor fisk på kroken, og før han visste ordet av det ble han dratt med og ned i vannet, til bunns. Da slapp han snøret, for han syntes han så noe som glitret på elvebunnen; og så holdt han pusten og grep etter det.

Og opp kom han og spyttet, med sjøgress i håret og en håndfull mudder, og han svømte til bredden. Og se! da han vasket vekk mudderet lå en vakker gullring i hånden hans, og den skinte og glitret i solen så han ble varm om hjertet. Men Smèagol hadde stått bak et tre og sett på ham, og mens Dèagol smattet over funnet sitt, nærmet Smèagol seg stille bakfra.

`Gi oss den der, Dèagol skatt,` sa Smèagol over skulderen på sin venn.

`Hvorfor det!` sa Dèagol.

`Fordi det er fødselsdagen min, skatt, og jeg vil ha den, `sa Smèagol.

`Det er det samme for meg,` sa Dèagol,` jeg har gitt deg en gave alt, og det mer enn jeg hadde råd til. Denne fant jeg, og den vil jeg beholde.`

`Så jasså du, skatt, det tror du,` sa Smèagol; og så tok han Dèagol i strupen og kvalte ham, fordi gullet blinket så lyst og vakkert. Så satte han ringen på fingeren."

Side 60 `Fortidens skygge`, Ringens Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

Redsel er også noe som er gjenstand for sammenligning mellom hobbiter og menn. Begge slag kan godt finne enormt mot i fortvilede situasjoner slik det tidligere er beskrevet, men begge slag kan like fullt bli helt fra seg av skrekk.

" "Sam!" ropte han. "Pippin! Munti! Kom igjen! Hvorfor holder dere ikke følge?"

Det kom ikke noe svar. Frykten grep ham, og han løp tilbake forbi steinene mens han skrek vilt: "Sam! Sam! Munti! Pippin!" "

Side 138 `Tåke over Dyssehaugen`, Ringens Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

" I det øyeblikket falt det en skygge over dem. Det var som om det sterke måneskinnet brått ble skåret av. Flere av Rytterne skrek til og krøp sammen med armene over hodet, som for å verge seg mot et slag ovenfra; en blind frykt og en dødelig kulde falt over dem. Sammenkrøket så de opp. Et veldig vinget omriss gled over månen som en svart sky. Det sirklet rundt og fòr så nordover, og farten var større enn noen vind i Midgard. Stjernene bleknet for det. Det var borte. "

Side 552 `Palantìren`, Ringens Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

Det er ikke bare under og etter Ringkrigen at hobbitene og menn har god kontakt. Lenge hadde hobbitene god kontakt med dùnedain og Kongen i nord og det var tydelig god kontakt med menn. Selv om det var individuelle forskjeller blant de tre hobbitslagene, var det sett under hele menn de hadde mest til felles med og følgelig også mest kontakt med opp igjennom årene. Likevel ble også denne kontakten svekket ettersom dùnedain mistet makt. Etter hvert ble også hobbitene sky for mennesker.

Like fullt står det klart at hobbiter må være i slekt med mennesker, hvis de har slektskap til andre vesener over hode. Det er mennesker de størst og viktigst likheter med, og det er også mennesker hobbitene har levd tettest sammen med. Dette kan vi for eksempel se i Bri der hobbiter og mennesker lever side om side så sent som rett før Ringkrigen i tredje tideverv.

Fire teser

Hvilke konklusjoner kan vi trekke utifra det vi nå vet om hobbiter, deres opphav og deres slektskap? Trolig kan det ikke trekkes ut noen konklusjon i vanlig forstand, snarere må vi trekke ut hypoteser som bygger på stoffet vi har. Det seiler da opp fire forskjellige hypoteser, noen kanskje bedre enn andre, men alle like fullt hypoteser det ikke er mulig å bevise eller motbevise utifra det stoffet vi har fra Tolkiens side.

Tese 1

Den første hypotesen er at hobbitene kun er i (biologisk) slekt med menn. Det største problemet er da selvfølgelig anatomien. Selv om det er korte mennesker i verden også i dag, er det tydelig et kraftigere sprang mellom menn og hobbiter hva angår høyde enn individuelle slektsforskjeller. Så blir det også sagt på side 308 Ufullendte fortellinger Tiden Norsk Forlag 1997: "At hobbitene ble kortere i en langt senere tid [enn dùnedain],å skyldes en endring i deres forhold og livsform; de ble et folk på flukt, et hemmelig folk, drevet (etter hvert som menneskene, digerfolket, ble stadig mer tallrike og trengte seg inn på den mest fruktbare og beboelige jorden) til å ta tilflukt i skoger eller ødemarker: et omstreifende og fattig folkeferd som glemte sine gamle kunster og levde et farefullt liv i evinnelig jakt på noe å spise, og redde for å bli sett."Det er altså tydelig at hobbitene virkelig har blitt kortere opp igjennom tidene.

Hva så med den øvrige anatomien? Alvelignende ører og store hårete tær er strengt tatt ikke så store anatomiske forskjeller at de er uoverstigelige, hobbitene kunne strengt tatt utviklet seg i denne retning fra vanlige menn.

Hva så med de øvrige karaktertrekkene? Dette med ytre karaktertrekk er noe som kan ha kommet frem etter påvirkning av de forskjellige slagene. De forskjellige hobbitslagene har da også utviklet karaktertrekk som eventyrlyst, mot og rent tekniske ferdigheter etter hvor mye det enkelte hobbitslaget har vært i kontakt med alver, dverger eller mennesker. Dette er noe som kan brukes som argument for at alle de ytre karaktertrekk som er likheter til andre slag har blitt til etter påvirkning og slektskap som sådan, men at hobbitene kun er i reelt (biologisk) slektskap med menn.

Hvilke menn er det da snakk om? Her er svaret i så fall åpenlyst med flere hint bare i Ringenes Herre. Et avsnitt på side 309 i kapitellet `Cirion og Eorl og vennskapet mellom Gondor og Rohan` i Ufullendte fortellinger Tiden Norsk Forlag er imidlertid enda mer forklarende: "Èothèod ble først kjent under dette navnet i kong Calimehtar av Gondors dager (han som døde i år 1936 av tredje tideverv), og på denne tiden var de et lite folk som holdt til i Anduindalene mellom Drangsnyken og Sverdliljevollene, for det meste på vestsiden av elven." Rohirrim bodde altså på nøyaktig samme sted som hobbitene tidlig i tredje tideverv. Dette er da også noe som forklarer hvorfor rohirrim kjente til hobbitene fra før.

"Rytterne lo. "Det kan ikke være tvil om at vi er vitne til møtet mellom gamle venner," sa Thèoden. "Så disse her er de bortkomne fra følget ditt, Gandalv? Det ser ut til å være skjebnens vilje at disse tidene skal være fylt av mirakler. Jeg har sett altfor mange siden jeg red hjemmefra; og nå står enda ett av sagnenes folk like for øynene på meg. Er ikke dette halvingene, som noen blant oss kaller kolbytlan?" " Side 518 `Veien til Jarnagard`, Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980

Tese 2

En annen teori er at hobbiter utviklet seg fra dverger og menn. Dette ville forklare hobbitenes høyde mye bedre og også en rekke av hobbitenes karaktertrekk, i tillegg til at argumentene fra forrige hypotese samtidig kan brukes. Er det imidlertid dverger i området rundt Anduindalen i tiden før 1000TA? Moria og dvergene i Khazad - dûm blir da selvfølgelig det naturlige stedet og se, og på side 996 i kapittelet `Durins folk` i Ringenes Herre, Tiden Norsk Forlag 1980:

"Morias makt vedvarte gjennom alle de Mørke Årene og Saurons herredømme, for skjønt Eregion ble lagt øde og Morias porter var stengt, var Khazad - dûms saler for dype og sterke og fylt med for tallrikt og tappert et folk til at Sauron kunne erobre dem utenfra. Således unngikk dets rikdom lenge å bli røvet, selv om folket gradvis ble færre.

Det bega seg så at i midten av det tredje tideverv var Durin på ny konge der; han var den sjette av det navn."

hobbiters opphav
Her ser vi at hobbitene stammer fra området innenfor den røde ringen, rohirrim og etterkommerne etter nordamennene fra innenfor den grønne ringen og Moria- dvergene innenfor den blå ringen. Alt sammen innenfor en ikke altfor stor geografisk avstand

Tese 3

Den tredje teorien er at hobbiter stammer (biologisk) fra menn, dverger og alver. Dette medfører at alle karaktertrekk jeg tidligere har gjennomgått i teksten har en biologisk forklaring. Denne teorien fører imidlertid også til problemer. Kan en art overhode stamme fra alver og dverger, ikke bare biologisk sett, men også antropologisk? Blir ikke dette sammensuriet litt i overkant? Dette er selvfølgelig et godt poeng, men ikke nok til å avskrive hypotesen som sådan. Vi vet for eksempel at det fantes alver i nordre del av Myrkskog gjennom hele tredje tideverv og at dette ligger godt innenfor den geografiske begrensningen det er naturlig å trekke.

Tese 4

Den fjerde teorien er selvfølgelig at hobbitene er en helt egen art som har oppstått av seg selv og utviklet seg etter påvirkning fra alver, dverger og menn opp igjennom årene. Selv sitatet på side 4 behøver nemlig ikke nødvendigvis å være absolutt korrekt. Man må hele tiden gå svært kildekritisk til verks for å finne objektive sannheter i Tolkiens svært detaljerte og realistiske tekster. Derfor er spørsmålet om skribenten(e) av Ringenes Herre og Den Røde Bok faktisk kan vite om det finnes et eventuelt (biologisk) slektskap høyst legitimt og riktig. Skribenten er ikke objektiv, ikke allvitende og kanskje ikke engang førstehånds beretter i alle tilfeller. Det kan derfor være at sitatet sitert nederst på fjerde side kan tolkes dit hen at slektskapet er slektskap kun i utseende, væremåte og tankegang - eller som sagt at skribenten ikke visste om det eksisterte noe (biologisk) slektskap. Det at rohirrims forfedre og hobbiter bodde på samme område tidlig i tredje tideverv betyr altså heller ikke at de nødvendigvis garantert er i slektskap. Derfor kan dette også være en mulighet. Likevel vil det reises en del spørsmål også ved denne teorien.

Større enn noen gang blir i så tilfelle spørsmålet; hvor stammer hobbitene fra? De kan ikke ha kommet opp fra bakken. De kan ha vært skapt av en vala, en ainu eller kanskje en annen makt. Hvem skulle det i så fall være? Ville det for øvrig ikke være naturlig å tro at vi ville visst dette gjennom for eksempel Gandalv?

Konklusjon?

Uansett hvilken hypotese leseren lander på er i hvert fall et spørsmål sikkert; hobbitene har en mening. Hobbitenes vesen er en perfekt innfallsvinkel i enhver historie. Man kan starte på en nærmest barnslig enkel måte i utkanten av en stor verden før man bygger videre utifra dette lille utgangspunktet. Da vil man hele tiden på en naturlig måte få vite mer om verden ettersom hobbiten som står i sentrum av historien selv får vite mer. Det blir derfor ikke en kunstig inngangsport til Midgard, men heller et naturlig oppstartspunkt.

Hobbitene lever i fred og fordragelighet i ytterkanten av verden i pakt med natur og medmennesker. De er modige når det trengs, men ikke dumdristige som mennesker. De ser det store i det lille. De bor i et utopisk samfunn fullstendig uten vold. De er så godhjertede at de er fullstendig blottstilte for resten av verden. De er rett og slett slik menneskene skulle ha vært.

hobbiters opphav

Skrevet av Sindacollo, moderator på Tolkien og hans verden på rh-forumet

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.