Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Dikt og sanger i Tolkiens bøker

Dikt og sanger fra...
Hobbiten - Ringenes Herre - Silmarillion
Svaret på gåtene står i svart tekst, dvs marker teksten for å se svarene på gåtene.
[...] betyr at det er litt tekst mellom alle versene

Dikt og sanger fra Hobbiten:

Dette sang de tolv dvergene (Thorin var for viktig til å være med å rydde) da de ryddet av bordet hjemme hos Bilbo:

Lag skår i glass og sprekk i skål!
Dette kan Bilbo slett ikke fordra -
Gafler bøy, skjær kniv i stål!
La flaskene knuse, ja, det er bra!

Lag hull i duken, tråkk i smør!
Hell melk utover gulvet der!
Søl med vin på hver en dør!
Strø rester i krokene, hver især!

Slipp tallerkner i kokende vann;
støt dem godt med morterstang;
om baketter noen er hele, så kan
du trille dem nedover gangen så lang!

Dette kan Bilbo slett ikke fordra!
Så ta det forsiktig med oppvasken, da!

"Og naturligvis gjorde de ingen av disse forferdelige tingene, og alt ble vasket og stuet trygt borte med lynets fart, mens hobbiten snurret rundt og rundt midt på kjøkkengulvet og prøvde å se hva det var de gjorde."

Dette sang alle dvergene i Lommekroken når natten falt på:

Over tåkefjell, så kald en sti,
til salen dyp fra fordums tid
vi fare må før dagning grå.
Det bleke gull, det søker vi.

I gammel tid en trolldomsmakt
titt over dvergers verk ble lagt,
i dybder hvor mangt et ukjent bor,
i berge-sal, til hamrens takt

For alvers drott, for kong bold
de formet gullet under mold.
I steinen matt en ild ble satt
å stråle fram fra sverd og skjold

De tredde himlens stjernehær
på kjeder, lot på kronen svær
stå drage-brann, i sølvtråd grann
de fanget sol og månens skjær

Over tåkefjell, så kald en sti,
til salen dyå fra fordums tid
vi frae må før dagning grå.
Vårt glemte gull, det krever vi.

Gullharper, krus de laget seg
dypt ned, hvor men'sker graver ei,
og ofte sang i fjellet klang
der fjernt fra menns og alvers vei.

En heftig vind tok fjellskog fatt,
den ulte i den mørke natt;
den røde gnist så tente kvist,
hver furu snart i brann var satt.

Klokkers klang i dalen lød;
til bleke menn bar bud om død.
For skjøre hus og tårn i grus
ble lagt av fragens villskaps glød.

I røyk lå fjellet hyllet inn,
der dverger hørte dommens trinn.
De søkte flukt, men endte lukt
under dragefot, i månens skinn

Over tåkefjell, så streng en sti,
til salen mørk fra fordums tid
vi fare må før dagning grå
fra ham vår gullskatt å befri

"Mens de sang følte hobbiten kjærligheten til vidunderlige ting laget av hender og ved list og trolldom fare gjennom seg, en heftig og skinnsyk kjærlighet, begjæret i dvergenes hjerter."

Dette sang alvene da dvergene, Bilbo og Gandalv var på vei ned til Kløvendal:

Å! Hva har du fore?
Og si, hvorhen drar du?
Ponni'ns hover er såre!
Se elven så snar, du!
Å! tra-la-la-lalen
her nede i dalen!

Hva vil dere, venner?
Ja, hvorhen går reisen?
Vedskiene brenner,
d'er flatbrød på peisen!
Å! tril-lil-lil-lilli
ja, dalen er livlig,
ha, ha!

Med fullskjegg så tette
hvor skal dere hen, tro?
Vi kan slett ikke gjette
hva som fører herr Bilbo
og Balin og Dvalin
hit ned i dalen
i dag,
ha, ha!

Å! Blir dere gjester,
eller må dere fare?
Dere har trette hester;
så vent nå litt, bare!
Å fare er dårskap,
å gjeste blir morskap,
så lytt til vår sang
hele natten så lang
til behag,
ha, ha!

"Slik lo og sang de i trærne, og noe prektig sludder synes du nok sikkert at det er. Ikke at de ville brydd seg om det; de ville bare le enda mer om du fortalte dem det. De var naturligvis alver."

Dette sang tussene da de bragte fangene sine nedover i fjellet:

Knakk! Smekk! en svart sprekk!
Grabb, grip! Klyp, knip!
Og ned til tussene
med deg, min knekt!

Klask, kras! Knus, knas!
Hammer og tang! Slegge og stang!
Smell, smell, dypt under fjell!
He, he, min knekt!

Snert! Hyl! Pisk! Pryl!
Denge og delje! Vræle og belje!
Strev, stri! Aldri få fri,
Mens tusser svirer og tusser flirer
Kveld etter kveld, dypt under fjell,
langt ned, min knekt!

"Det lød virkelig skremmende. Veggene gjenlød av knakk, smekk! og av knus, knas! og av den stygge latteren deres i he,he, min knekt! Det var bare så altfor tydelig hva sangen deres betød; for nå tok tussene fram pisker og pisket dem med et pisk, pryl! og fikk dem til å løpe så fort de kunne framfor seg, og mer enn én av dvergene vrælte og beljet allerede som bare det da de snublet inn i en stor grotte"

Gåte nr 1, fra Gollum:

Hva har røtter som ingen kan se,
rager høyere opp en det høyeste tre,
ja, svimlende høyt kan det stikke,
men vokser likevel ikke?

"Den var lett!", sa Bilbo. "Det må vel være et fjell."

Gåte nr 2, fra Bilbo

Hestene tretti på baken så rød,
først tramper de,
så stamper de,
så stander de så stø.

Det var alt han kunne komme på i farten - tankene hans kretset temmelig mye rundt det å spise. Det var en temmelig gammel en også, og Gollum visste svaret like godt som deg. "Blåbær, blåbær," hveste han. "Tenner, tenner! min kosteligste; men vi har bare seks"

Gåte nr 3, fra Gollum

Stemmeløs dem skriker,
vingeløs den tumler
uten tenner biter,
uten munn den mumler

"Vent nå litt!" ropte Bilbo, som fortsatt tenkte foruroligende på spising. Heldigvis hadde han hørt noe som liknet litt på dette før, og han fant svaret når han bare fikk samlet tankene. "Vind, vind, så klart"

Gåte nr 4, fra Bilbo

Et øye i et blått fjes
så et øye i et grønt fjes.
"øyet der likner dette øyet!"
sa det første øyet,
"men i dybden,
ikke i høyden"

"Ss, ss, ss," sa Gollum. Han hadde bodd under jorden veldig, veldig lenge, og hadde begynt å glemme slikt noe. Men akkurat da Bilbo begynte å håpe at kreket ikke kom til å kunne svare, kalte Gollum fram minner fra en tide for lenge, lenge, lenge siden, den gang han bodde sammen med bestemoren sin i et hull i skråningen ned mot en elv, "Sss, sss, min kosteligste sa han. "Solskinn på tusenfrydene er det, ja det er det."

Gåte nr 5, fra Gollum

Det kan ikke sees, kan ikke røres
kan ikke luktes, kan ikke høres.
Det er bakom stjerner og under fjell,
hvert søkk og hull det fyller vel.
Det løper først og følger etter,
dreper latter, liv utsletter.

Dessverre for Gollum hadde Bilbo hørt noe liknende før; og dessuten var svaret rundt ham på alle kanter. "Mørke!" sa han uten en gang å klø seg i hodet eller rynke pannen.

Gåte nr 6, fra Bilbo

Et skrin uten lokk og lås og slå,
dog gyllen skatt det gjemmer på.

"Eggser! hveste han. "Eggser er det!""

Gåte nr 7, fra Gollum

Er i live, puster ikke,
aldri tørst, må alltid drikke;
kald som død den glir i vei
brynjekledt, men klirrer ei.

"Æsj!" sa han, "den er kald og klam!" - og dermed gjettet han det. "Fisk! fisk!" ropte han. "Det er fisk!"

Gåte nr 8, fra Bilbo

Ingenben lå på énben,
toben satt likeved på treben,
fireben fikk litt.

"Fisk på et lite bord, en mann sitter på en krakk ved bordet, katten får restene", det er selvsagt det riktige svaret, og Gollum kom snart med det.

Gåte nr 9, fra Gollum

Hva sluker alt som du kan se,
trær og blomster, fugl og fe?
Tærer stål og biter jern;
maler stein som mel fra kvern;
dreper konge, styrter hus,
hamrer høye fjell til grus.

Bilbo kunne se øynene hans [Gollums] komme mot seg. Det var som om tungen hans klistret seg fast i munnen på ham; han ville rope ut: "Gi meg mer tid! Gi meg tid!" Men alt som kom ut med eet plutselig svar var: "Tid! Tid!" Bilbo ble reddet ved ren og skjæ flaks. For det var selvsagt svaret.

Gåte nr 10, fra Bilbo

"Hva er det jag har i lommen?" sa han høyt. Han snakket til seg selv, men Gollum trodde det var en gåte....

""Tiden er ute!" sa han [Bilbo] (.....)
"forbannet! forbannet! forbannet være den!" freste Gollum. "Forbannet være Lommelun! Den er borte! Hva har den i lommesene sine? Å, vi kan gjette det, vi kan gjette det, min kosteligste. Han har funnet den, ja, det må han ha. Fødselsdagsgaven min."

Dette sang tussene da de hadde fanget de 15 følgesvennene i trærne:

Femten fugler i fem svære furuer,
fjærene blir svidd i en flammende blest!
Men, snodige små fugler, de brukte ikke vingene!
Å si hva skal vi gjøre med de snodige små tingene?
Steke dem i live eller lage gryterett;
brune dem, koke dem og ete dem med fett?

Så stanset de og ropte ut: "Fly bort, små fugler! Fly bort om dere kan! Kom ned, små fugler, eller blir dere stekt i redene deres! Syng, syng nå, små fugler! Hvorfor synger dere ikke?"

Dette er hva tussene fortsatte å synge:

Brenn opp, rot og topp!
Sprak nå og svi, en fakkel får vi
som lyset gir til fest og svir.
Tjo-hei!

Rist og bras dem, grill og bak dem!
til skjegget flammer og huden strammer,
øynene syder og håret er bortbrent,
fettet flyter og bene helt sortbrent
ligger der sprø
i glohaugen rød!
Slik skal dvergene dø;
de lyset gir til fest og svir.
Tjo hei!
Tjo-harri-hei!
tjo-hai!

"Og idet de sang Tjo-hai! var flammene kommet til Gandalvs tre. På et øyeblikk spredte de seg til de andre. Barken begynte å brenne, det knaket i de laveste grenene."

Dette sang dvergene da de var i Beorns hus:

Over vissen hei et vinddrag løp
mens skogen lå i skyggers svøp;
i lummer ro den lenge stod;
der tause mørke ves'ner krøp.

Fra snøfjell ned nå vinden fór,
den bruste som en brenning stor;
da jamret kvist i skogen trist,
og løvet la seg tykt på jord.

Mot øst går derpå vindens vei;
i skogen rører intet seg,
men over myr den stemmer flyr;
kan høres skingre langt av lei.

Det hvisler høyt i bøyde strå,
siv klaprer, vinden stryker så
over tjern og vell under himmeltjeld
hvor flerres, spjæres skyer grå

Den Ensomfjellet fór forbi
og feide over dragens hi;
en ur lå der, gold, mørk og svær,
og bitter røyk steg opp fra li.

Vår jord forlot den, vindeen ør;
gav måneskinnet seilingsbør
natthavet vidt den kruste blidt
og pustet ild i stjerners glør.

"Bilbo begynte å duppe av igjen. Plutselig reiste Gandalv seg. "Det er på tide for oss å gå til sengs," sa han, "-for oss, men ikke for Beorn, tror jeg. I denne hallen kan vi hvile trygt og godt, men jeg ber dere innstendig om ikke å glemme hva Beorn sa før han forlot oss: dere må for all del ikke gå utenfor før solen er oppe, ellers må dere ta følgene selv.""

Dette sang Bilbo for å terge edderkoppene i Myrkskog:

Gamle fete vevkjerring spinner i vei!
Gamle fete vevkjerring kan ikke se meg!
Edderkopp! Edderkopp! Ta en stopp, ta en stopp!
Slutt å spinne og prøv å finne meg!

Gamle Dummekopp, bare diger kropp,
gamle Dummekopp kan meg ikke se!
Edderkopp! Edderkopp!
Gjør et hopp, gjør et hopp!
Du fanger meg aldri der opp i tre'.

"Ikke så veldig bra, kanskje, men så må du huske at han måtte dikte det opp selv, på stående, eller kanskje heller løpende fot. I hvertfall virket det slik han hadde tenkt."

Dette sang for å terge edderkoppene enda mer:

Late Kopp og gale Stropp
vil fange meg i spinnet
Jeg smaker søtt, har deilig kjøtt,
men de kan meg ikke finne!

Her er jeg, en liten flue lei;
dere dvaske og stinne
Dere prøver nok, men fakker ikke meg,
i det ekle spinnet.

"Med dette snudde han seg og fikk se at det siste mellomrommet mellom to høye trær var blitt stengt med et nett - men heldigvis ikke et ordentlig nett, bare svære strenger av ekstra tykk edderkopptråd kastet fram og tilbake fra stammene i all hast."

Dette sang alvene da de rullet tønnene mot åpningen til elven:

Rull - rull -rull - rull,
rull hver tønne ned i hull!
Ta i! Plask, sprut!
De ramler ned og flyter ut!

"Slik sang de mens først én tønne og så en anne rumlet bort til den mørke åpningen og ble dyttet ut i det kalde vannet noen fot nedenfor."

Dette sang alvene da tønnene var i vannet:

Ned den raske strømmen dra,
dit hvor dere kommer fra!
Bort fra dype sal i jord,
bort fra bratte fjell i nord,
der hvor skogen mørk og bred
i grå skygge kneler ned!
Flyt fra trærnes verden vekk
ut til brisens friske trekk,
flyt igjennom myrland bredt
der hvor sivet bølger tett,
gjennom nattens tåker grå
over kulp og dam og å!
Følg de stjerner som ved antt
klyver himmelhvelvet bratt;
Snu når lyset gyller land,
stråler over stryk og sand,
ned mot Sydens milde trakt,
mot dag, mot solens stråleprakt!
Finn den gressgang grønn og flott,
der hvor kveget beiter godt!
Finn de skjønne hager hvor
bæret raskt til modning gror
under solens stråleprakt!
Ned mot Sydens milde trakt!
Ned den raske strømmen dra,
dit hvor dere kommer fra!

"Nå ble den aller siste tønnen rullet bort til luken! I fortvilelse og fordi han ikke visste hva annet han skulle gjøre, tok Bilbo tak i den og ble skjøvet over kanten sammen med den."

Dette sang langsjømennene da Thorin kom til Langsjøby

Kongen under fjellet
den drott av huggen sten
som ei sin skatt kan trelle
- han vender hjem igjen

Oppløftes skal hans krone,
hans harpe stemmes skal,
på ny skal sangen tone
sterkt i hans gyldne hall.

På ny skal skogen komme
til fjells, til nakne li;
fra springvann sølv skal flomme
med gull går elven stri.

Hver bekk skal frydfullt renne,
hver sorg skal glems'len ta,
hvert tjern skal lyse, brenne
ved kongens hjemkomst glad!

"Slik sang de, eller temmelig likt dette, bare et det var en god del mer av det, og sangen var blandet opp med mye skrik og skrål ved siden av musikken fra harper og feler."

Dette sang Dvergene da fjellet var beleiret av alver og menn:

Under fjellt mørkt, med stup og fall
er kongen trådt inn i sin hall!
Død Ormen er, hans fiende svær;
og slik hver fiende stupe skal.

Vårt spyd er langt, vårt sverd er hvast,
vår pil er hurtig, porten fast!
Vårt hjerte ler når gull vi ser;
ei mer skal oss skje overlast.

I gammel tid en trolldomsmakt
titt over dvergers verk ble lagt,
i dybder hvor mangt ukjent bor,
i berge-sal, til hamrens takt.

Fjellvegger tredde stjerners hær
på kjeder, lot på kronen svær
stå drage-brann, fra strengen grann
de vristet harpens tone kjær.

Å! frender, fjelltronen er fri!
På venn og ætt nå kaller vi!
Kom hit med hast, kom uten rast,
til kongen fra hver villmark-sti

Over kalde fjell nå ropet går,
"Vend hjem til sal fra fordums år"!
Av smykker, gull, er kongshånd full,
han ventende i porten står.

Vår drott er trådt inn i sin hall
Under fjellet mørkt, med stup og fall.
Skrekk-ormen svær nå dødet er,
og slik hver fiende stupe skal.

"Det virket som om Thorin likte denne sangen, og han smilte igjen og ble lystig, og han gav seg til å regne ut hvor langt det var til Jernhøene og hvor lenge det ville være før Dain kunn nå fram til Ensomfjellet hvis han la ut med det samme han fikk meldingen."

Dette sang alvene da Bilbo og Gandalv returnerte til Kløvendal:

Drøgen er dødet,
hans knokler er knekket;
Hans panser er splintret,
hans hovmot er stekket!
Om sverdet borttæres
- det folk holdt for mektig,
og kongskåpen spjæres
- den folk kalte prektig,
se, gresset her vokser
og grenene gynger,
og bekken den bruser
og alvene synger.
Kom! Tra-la-la-lalen!
Kom hit ned til dalen

Mer strålende stjernen
enn edelsteinsmykker,
langt hvitere bekken
enn blanke sølvstykker:
mer skinnende bålet
om kvelden på peisen
enn gull brutt med stålet,
så spør: hvorfor reisen?
Å! tra-la-la-lalen!
Kom hit ned til dalen

Å vandrer! Hvor drar du
som sent kom tilbake?
`Se elven så snar, du,
se stjernene sprake!
Hvor går du så trett
så tynget og sturen?
Alv og alv-pike nett
hilser deg etter turen
Med tra-la-la-lalen
Kom hit ned til dalen,
Tra-la-la-lalen
Fa-la-la-lalen
Fa-la!

"Så kom alvene i dalen fram og hilste dem og førte dem over elven til Elronds hus. Der fikk de en verm velkomst, og den kvelden var det mange ivrige ører som ville høre fortellingen om eventyrene deres."

Dette sang alvene midt på natta, da Bilbo sov i Kløvendal:

Syng nå med jubel, ja syng alle her!
Vinden rusker i lyngen, og vinden rusker i trær;
Stjernene er sprunget ut og månen står i flor,
Fra gluggene i Nattens tårn kan ses en lysglans stor.

Dans nå med jubel, ja dans alle her!
Gresset er mykt, la din fot trå som fjær!
Elven er av sølv og skyggene er bløte;
Lystig er maikvelden og lystig er vårt møte.

La oss synge sakte for ham, la oss drømmer veve!
Spinn ham inn i slummer og la ham der få sveve!
Vandreren sover! Myk være hans pute!
Sov nå søtt! Sov nå søtt! Or og pil der ute!
Sukk ei mer furu, før til morgenens vind
Synk, måne! Mulm over land!
Hysj! Hysj! Eik, ask og lind!
Hysj nå, alt vann, elt til solrennings brann!

"Nå, lystige folk!" sa Bilbo og kikket ut. "Hvor sent sier månen at det er? Vuggesangen deres kunne vekke en drukken tusse! Likevel skal dere ha takk."

Dette sang Bilbo da han kunne se sin egen Bakke i det fjerne:

Veier bare går og går,
over berg og under tre,
lang elv som havet aldri når,
ved hi som aldri sol får se;
Over vintersnøen ren,
og gjennom junis blomstervell,
over gress og over sten,
og under månens fjerne fjell.

Veier bare går og går,
under sky og under stjerne,
men vandringsmannens føtter trår
til sist mot hjemmet i det fjerne.
Etter syn av sverd og brann
og skrekken stor i berge-slott,
kan øyne skue milde land
med tre og eng de kjenner godt.

Gandalv betraktet ham. "Min kjære Bilbo!" sa han. "Noe er skjedde med deg! Du er ikke den samme hobbiten du var." Og så krysset de broen og gikk forbi møllen nede ved elven og kom helt tilbake til Bilbos egen dør.

Dikt og sanger fra Ringenes Herre:

Ringdiktet:

Tre Ringer for alvene under det blå;
syv er for dverger i saler av sten;
ni for menn som all kjødets gang må gå.
Men for Mørkets herre en eneste én
i det dunkle Mordor hvor skyggene rår.
Én Ring skal samle dem, én Ring finne dem,
én Ring betvinge dem og i mørket binde dem
i det dunkle Mordor hvor skyggene rår.

Dette synger Bilbo når han forlater Lommekroken etter selskapet:

Og Veien bare går og går
bort fra min dør til ukjent land.
Den har gått først i mange år.
Nå må jeg etter, om jeg kan,
og gå den langt og gå den lett,
til min vei når en større Vei
der mang en vei og ferd blir ett.
Og hvor den går, vet ikke jeg.

"Han stanset og var taus en stund. Så snudde han seg uten et ord bort fra lysene og stemmene fra enga og teltene. Sammen med sine tre følgesvenner gikk han rundt til hagen og trasket ned den lange, skrånende stien."

Dette sang de tre hobbitene som var på vei til Bukkenland:

På peisen flammer varmen gul,
og sengen venter trygt i skjul.
Men vi skal ikke hjem, vi vet
at hver sving har sin hemlighet -
en merkestein, et ensomt tre
som bare vi har stanset ved.
Tre og gress og blomst og blad -
Vi skal dra herifra!
Ås og vann og himmel vid -
Gå forbi! Gå forbi!

Rundt svingen nærmer vi oss fort
en ukjent vei, en bortgjemt port.
Og kanskje går vi nå forbi,
men én gang tar vi av en sti
som snirkler skjult bak skog og fjell
mot månen, ja mot solen selv!
Eple, nype, slåp og nøtt -
Vær vel møtt! Vær vel møtt!
Glenne, kulp og bakkehell -
Lev så vel! Lev så vel!

Stien flyr langs eng og nut,
hjemmefra og alltid ut,
mens lange skygger svart blir ett
og nye stjerner tindrer spredt.
Og så, når natten glir på klem,
snur vi stien og går hjem.
Dis og skumring, skygger, vind
skal sovne inn, sovne inn!
Peisild, mat og alt som trengs -
Og så til sengs! Gå til sengs!

"Sangen tok slutt. "Og nå til sengs! Nå til sengs!" sang Pippin med høy røst. "Hysj! sa Frodo. "Jeg synes jeg hører hovslag igjen." De ble brått tause og sto stille som skygger av trær og lyttet."

Dette sang alvene som de tre hobbitene møtte i skogen:

O Snehvit! Snehvit! Jomfru skjær!
O dronning fjernt bak Vesterhav!
Du lys for oss som vandrer her
i skogskygger, på skogbunn lav!

Gilthoniel! O Elbereth!
Klart er ditt blikk, din pust så lett!
Snehvit! Snehvit! Vår tonelyst
skal nå deg fjernt fra en fremmed kyst.

O stjerner som hun sådde hen
som lys i et formørket år -
o sølvblomster, som tindrer enn
høyt over vinden her vi går!

O Elbereth! Gilthoniel!
Vi fremmede blant fjerne fjell,
vi minnes under høye trær
ditt stjernelys på havet der.

"Der var det slutt på sangen. "Dette er jo høyalver! De nevnte Elbereths navn!" sa Frodo forbløffet. "Få er de som er sett i Hobsyssel av dette fagreste blant folkeslag. Det er ikke mange igjen i hele Midgard, østenfor Storhavet. Dette er i sannhet et merkelig sammentreff!""

Dette sang de tre hobbitene rett før de nådde fram til Bukkaborg:

Ho ho ho! For min flaske er god,
den drukner sorg og varmer blod.
La regnet fly mens vinden slår,
la ryggen være slitt og sår,
så lenge jeg kan ligger her
og døse under tørre trær.

"Ho ho ho! begynte de om igjen, høyere. Så stoppet de brått. Frodo fór opp. Et langtrukkent ul kom mot dem med vinden, lik skriket fra et ondt og ensomt vesen. Det steg og sank og endte i en høy, gjennomtrengende tone. "

Dette synger Pippin mens han tar et bad hos Brennibukkene:

Å hei! for et bad ved fullgått vei
når støvet er stivt og svetten seig.
Hver den som har sitt sunne vett
må prise vann som er vått og hett!

Å! Skjønn er en regnskur, sildresval,
og en plaskebekk fra fjell til dal.
Men bedre enn regn og bekkesus
er skåldhett venn i damp og brus.

Å! Kaldtvann heller vi gjerne ned
i en støvtørr strupe og gledes ved.
Men best er nå øl for tørstig mann,
og en sprut ned ryggen av glohett vann.

Å! Godt er det vann som farer opp
fra fontenen kaldt i en skumhvit topp.
Men aldri lød springvann søtt som det
som varmer foten jeg plasker med!

"Så kom lyden av et voldsomt brak, og et "Oppsann!" fra Frodo. Åpenbart hadde en god del av Pippins bad etterliknet en fontene og fart opp i en skumhvit topp."

Dette sang Munti og Pippin kvelden før de fire la ut på turen:

Far vel for nå til peis og krå!
La vinden hyle, regnet slå;
men vi må bort før morgen, fort,
langt over skog og berget blå.

Til Kløvendal, til alvers sal
bak nuten, grønn og tåkesval,
er vi på vei langs lyng og hei,
på ukjent sti, mot ukjent kval.

Med ryggen vendt mot allting kjent,
med frykt og fiender mot oss sendt
skal bekk og eng bli drikk og seng
til ferden og vårt slit er endt.

Vi må av sted! Vi må av sted
før sol står opp og lyser ned!

"Utmerket!" sa Frodo. "Men i så fall er det mye som må ordnes før vi går til sengs - under tak, i natt i hvert fall." "Å; jammen dette var jo poesi!" sa Pippin. "Mener du virkelig at du vil starte før daggry?"

Dette sang Frodo da de var i Gammelskogen

Å! Vandrere i skyggers land,
fatt mot i mørket og hold stand!
Hver skog på jord tar en gang slutt,
hver mørke mur blir en gang brutt
der solens runde, åpne gang
gjør natt til dag og skrekk til sang.
I øst og vest er skogen endt....

"Endt - i samme øyeblikk han sa ordet, døde stemmen bort i stillheten. Luten var så tung, det var så tundt å forme ord. Rett bak dem falt en stor gren som hang ut over stien fra et gammelt tre; den traff bakken med et brak."

Dette sang Tom Bombadil første gang hobbiten traff ham:

Hei gull! tulla gull! dingeling dillo!
Ringeling! tull og syng! Pilemann stå stillo!
Tom Bom, snille Tom, Tom Bombadillo!

[...]Hei! Kom gulli tull! tulla gull! Min blide!
Lett løper vind og vær, stærens fjær flyr vide.
Langt av lei under ås skinner hun i solskjær,
bier hun der hjemme på det kalde stjerneskjær,
hun min vakre pikelill, Elvemorens datter,
smekker som en vidjekvist, klarere enn latter.
Gamle Tom Bombadil med vannliljer som anger
hopper glad hjem igjen, synger glade sanger!
Hei Kom gulli tull! tulla gull! og sulla mi,
Marigull, Marigull, lille gule tulla mi!
Armgamle Pilemann, stikk dine røtter bort!
Her kommer travle Tom, nå kommer kvelden fort.
Tom han skal hjem igjen med liljene og angen.
Hei, kom, tulli gull! Kan du høre sangen?[...]

Kom og hopp, små venner, opp der Vidjuvingla renner!
tom går foran, Tom går hjem og ser om lyset brenner.
Langt vest synker sol, snart går småfolk farlig.
Snart kryper skygger svart; da åpnes døren varlig,
og lys faller gyllent ut på gjester som smiler.
Frykt ingen svarte kjerr, ingen gamle piler!
Frykt ikke gren og rot! Tom går først og tenner.
Hei og hopp! Tulla gull og Tom venter venner!

[...]Hei! Kom gulli tull! Hopp i vei nå, gjester!
Hobbiter! Ponnier! Vi er glad i fester.
Kom, slipp all glede fri! La oss synge sammen!

Kom, slipp all sangen fri! La oss synge sammen
om sol, stjerner, måne, dis, regnets lek på dammen,
lys på et blad i knopp, en duggbrystet sanger,
bris på en bakketopp, lyngmoens anger,
siv ved en skyggekulp, alltid og atter:
Gamle Tom Bombadil og Elvemorens datter.

"Og med denne sange sto hobbitene på dørstokken, og et gyllent lys var om dem fra alle sider.

Dette sang Tom da han hadde besøk av hobbitene hos seg:

Å, smekker som en vidjekvist! Å, klar som vanns latter!
Som siv ved en kjølig kulp! Skjønn Elvedatter!
Som vårvær og ssommer lang, og vår igjen atter!
Som funkler i fossedis, drysser ut skatter!

[...]Gamle Tom Bombadil er en lystig fetter;
jakken svinger lyseblå, gule støvler spretter.

[...]Jeg hadde ærend der: å samle meg fra vannet
bladgrønt og liljehvitt til fryd for fager frue,
de siste før året snur, som i ly for frosten
kan blomstre hvitt ved hennes fot, helt til sneen smelter.
Hvert år ved sommerslutt går jeg etter liljer
til en kulp, dyp, klar, ned langs Vidjuvingla.
Der om våren står de først, og dér sist om høsten;
dér ved kulpen fant jeg først Elvemorens datter,
Marigull, ung og skjær, sittende i sivet.
Søtt suste sangen da, og hennes hjerte banket!

[...]For dere var dette vel - ikke skal jeg vandre
dypt ned i skogen mer, nede langs vannet,
ikke før året vender. Intet ærend har jeg
forbi Gamlepilens hus, mens denne vinter varer,
ikke før vårens lyst, når Elvemors datter
danser vidjestien ned og bader seg atter.

"På ny ble han sittende taus; men Frodo kunne ikke la være å komme med et spørsmål til, det han mest vill ha svar på. "Fortell oss om Pilemannen, mester," sa han. "Hva er han egentlig? Jeg har aldri hørt om han før.""

Dette er rimet Tom lærte Hobbitene de skulle si om de kom i vansker:

Ho! Tom Bombadil, Tom Bombadilli!
Verg oss ved vann og jord, kom og verg oss villig!
Ved ild, sol og måne, kom, hør oss og vær oss
til hjelp, Tom Bombadil, for vår nød er nær oss!

"Da de alle hadde sunget dette nøyaktig etter ham, klappet han hver av dem på skulderen med en latter; og med vokslys i hendene førte han dem tilbake dit de skulle sove"

Dette sang Haugvetten som fanget Hobbitene:

Kaldt er hjerte, hand og bein,
kald er søvn under stein,
haugsøvn kald på steinseng dypt i jord.
Sol skal stivne, månen synke uten spor,
nattsvart vind skal slå mens stjerner dør;
og de skal sove her blant gull som før,
våkne først når Mørkets herres hand
hersker over dødt hav og øde sand.

"Bak hodet hørte han [Frodo] en knirkende, skrapende lyd. Han fikk albuen under seg og reiste seg halvt, og nå så han i det bleke lyset at de lå i en slags gang, som like bak dem dreide om et hjørne."

Dette sang Tom som svar da Frodo sang Hjelpesangen

Gamle Tom Bombadil er en lystig fetter;
janken svinger lyseblå, gule støvler spretter.
Ingen kan fange Tom, for Tom er selv herre;
Toms sang og forte fot kan ingen makt sperre.

[...]Haugvette, vekk og ut! Svinn for solens stråler!
Som tåke skal du falme, fly med hyl som vinden
over øde sletter langt bak fjerne blåner!
Kom aldri hit igjen! Fly din haug for alltid!
Vik vette! Glemt og gjemt, mørkere enn mørket,
bli der natten rår til verdens sår er leget.

[...]Våkn opp i glede, venner! Våkn opp og hør meg kalle!
Varm vær nå kropp og hug! Steinen kald er fallen,
mørk dør gaper vid og død hånd ble tåke.
Natt under natt har flydd, nå står porten åpen!

[...]Heisan! Kom til meg, sann, hvorhan enn dere flakker!
Her, der, fjernt og nær, høyt og lavt mellom bakker.
Kom Skarpøre, Vismula, Smellsvans, kom Frommen!
Kom Kvitsokkk, min lille sprett, og gamle Lunten med vommen!

"Slik sang hans mens han fór avsted, kastet hatten i været og fanget den inn igjen, helt til han ble borte bak en bakkekam: men fortsatt hørte de en stunde et heisan! og et til meg sann! komme flytende mot dem med vinden, som hadde slått om og sto fra sør."

Dette sang Tom da han stod med hobbitene på grensen mot Bri:

Her ender Toms land; han krysser ikke grensen.
Tom har sitt hus å passe; der er min Marigull!

"Så snudde han seg, kastet hatten i været, hobbit opp på ryggen av Lunten, red opp skråningen og ble syngende borte i mørket. Hobbitene klatret opp og så etter ham til han var ute av syne."

Dette sang Frodo på Vertshuset Den Steilende Ponni:

Det fins en kro, en god gammel kro
rett under et grått gammelt fjell.
Det brygger de øl med så sterkt et ry
at selv Mannen i månen kom dit ned som ny
og drakk seg full en kveld.

Selv stallknekten der har en fullekatt
som spiller femstrengers fele.
Det katten gnir, følger buen med,
snart hviner den opp, snart maler den ned,
snart uler den over det hele.

Og verten der har en liten hund
som er mektig glad i en spøk.
Når gjstene vitser flott i fleng
spisser den ører for hvert poeng
og ler ho-ho som en gjøk.

Dessuten har de ei ku med horn,
så fornem og tertefin.
Men musikken går den til hodet som øl,
og halen flyr som en drukken møll
når kua tar dansetrinn.

Og du! av sølv har de hyll full,
av sølv er hver kniv og skje.
Til søndagen har de et eget sett,
det pusser de rent for hver flekk og plett
hver lørdag fra tolv til tre.

Og Mannen i månen drakk seidlen tom,
og katten gnikket til dans.
Et fat på bordet bød opp en skje
mens kua spratt opp som en gal og ned,
og hunden jagde sin svans.

Og Mannen i månen tok nok et krus,
da rullet han bak et bord.
Der døste han da, og drømte om øl,
til stjernene bleknet klart som sølv
og dagen nærmet seg jord.

Men stallknekten sa til sin fyllekatt:
Se Månemannens hestespann
som knegger og biter sitt sølvbissel svett
mens herren har druknet sitt siste vett,
skjønt solen står snart i brann.

Så da gnikket katten hei-dudeli-datten,
den hvinte og slo og gned;
den gnukket og gnog en forrykende slått,
mens kroverten risten en fullmåneskrott
og skrek: Den er over tre!

Så trillet og balte og slet de ham hjem
opp bakken dit månen er flat.
Og bak dem kom hester i skumhvit galopp,
og etter dem hua i hjortkåte hopp,
og en skje løp bak med et fat.

Mens kattfela svingte til ørene ringte
ga hunden et brøl og nøs;
da sto de på hodet, ei ku og hver hest,
og opp av sin seng spratt hver eneste gjest
og danset på livet løs.

Men hver felestreng sprang, med et kvink og et ynk!
Kua fór over månen av skrekk.
Og hunden lo høyt av en slik akrobat,
og en søndagssølvskje løp med lørdagens fat
som fikk seg en knekk, og ble vekk.

En full måne fullet bak åsen bort
da solen steg opp over eng.
Hun stirret forbløffet med ildrødt blikk:
Her kom hun med dag, men mot sed og skikk
gikk alle hjem og i seng!

"Lang og kraftig applaus fulgte. Frodo hadde god stemme, og sangen rørte ved fantasien hos dem. "Hvor er gamle Byggel?" ropte de. "Denne skulle han høre. Rulle skulle lære katta si å spille fele, så vi fikk oss en svingom.""

Dette mumlet sam da de traff Vidvandre i Bri:

Alvers konge var Gil-galad.
Om ham sang skalder sørgekvad,
den siste i et fagert land
som hersket fritt fra fjell til strand.

Hans sverd var langt, hans spyd fløy rett.
Hans gullhjelm glitret vidt og bredt.
All himlens stjerner, tusenfold,
ble speilt i sølv i kongens skjold.

Men han red bort langs ukjent sti.
Og hvor han er, kan ingen si.
Hans stjerne falt der alt forgår,
i Mordors land hvor skygger rår.

"De snudde seg forbløffet for det var Sams stemme. "Ikke hold opp!" sa Munti. "Jeg kan ikke mer," stammet Sam rødmende."

Dette sang Vidvandre om Tinuviel, da Hobbitene ville han skulle fortelle en fortelling fra gamledager:

I grønne dyp bak mørke trær
og ville blomsters angekrans,
i lysningen sank stjerner nær
og skygger danset sitrende.
Der fløt Tinúviel i dans,
og fløytens klang var fjern og nær;
i håret skimret stjerneglans,
og over kjolen, glitrende.

Fra kalde fjell kom Beren ned;
blant løvverket gikk han vill.
Langs alveflodens hvite fred
gikk han i mørke, bevende.
Der hørte han et spinkelt spill;
der så han fra et lønnlig sted
en kjole fly som ilden vill
og hår som skygger svevende.

Han var en vendringsmann, og trett
som så en hildringe og løp frem;
men som en hildring var hun lett
og skyggene beskyttende.
Bak alle trær i Elverhjem
spant månen glimt, og hun var ett.
Fra den stund flakket han blant dem,
alene, evig lyttende.

Han hørte siden hastig sus
av føtter fly som lindens løv;
iblant fra jorden selv et brus,
fra skjulte sletter skjelvinger.
Og blomstene ble grå av støv.
Og bøken sang med høstlig sus
og hvisket om sitt trette løv
mot hvite vinterhvelvinger.

Han søkte henne fjern og nær,
hvor år av løv lå tykt for fot;
i månefrost, i stjerneskjær,
som hildret, fjernt, forvirrende.
Han så et fjell med månen mot,
og så et blink: hun danset der,
og strødd som sølv for hennes fot
lå vinterdisen dirrende.

Lang vinter gikk; så var hun der,
og hun slapp fri sin grøne sang,
lik vårregn bløtt mot lerkens fjær,
lik smeltevannet susende.
Han så at alveblomster sprang
i knopp når henns fot kom nær;
da lengtet han mot dans og sang
hos henne, den berusende.

Han flyktet atter, men han kom:
Tinúviel! Tinúviel!
Et alvenavn ble hennes dom;
det klang så dypt i henne selv
et blink av tid før Beren kom.
Der falt hun, fjern Tinúviel;
hun kjente ham så dragende.

I hennes øyne så han inn:
bak hørets mørke var hun nær;
der så han speilet stjerneskinn
som skal imot ham, sødelig.
Tinúviel, en alv så skjær
og evig vis som vårens vind,
hun slo sitt hår omkring ham der,
og armen om en dødelig.

Og deres vei ble evig lang,
fra jernslått dør til nattens port,
blant skygger med sin stumme sang,
langs mørke stier, slyngende.
De skiltes ved et ahv så sort;
men siden og for siste gang
fikk de to møtes og gå bort
i skogen sammen, syngede.

"Vidvandre sukket og var en stund taus, før han igjen sa noe. "Det er en sang," sa han, "på det versemålet som alvene kaller ann-thennath. Men det er vanskelig å gjengi på vårt alltungemål, og dette er bare en grov gjenklang av det...""

Dette sang Sam og trollene da følget på fem var der:

Troll satt aleine på stolen av stein;
Han mula og gumla et reinskrapt bein,
et gjennomgnagd bein etter mangt et år;
for kjøtt gikk det smått å finne.
Blindet! Skrinne!
Aleine blant stein i en ødslig egn,
og kjøtt var det vondt å finne.

Men dit kom Tom Små med storstøvler på;
og han sa: "Troll, si, hva eter du nå?
Det ser ut som ei svor av farbror min, Tor,
som lå så lunt i sin gravhaug.
Lavhaug! Stavhaug!
Med en dauing i haug lot jeg tida gå,
for jeg trodde han lå i sin gravhaug."

"Hør her," sa Troll, "din bondeknoll;
hva nytte er bein under jord og mold?
Din farbror var dau som en salta sau,
og det før jeg stjal hans lårhals.
Sårhals! Flårhals!
Han unner vel litt til et stakkars troll,
for han har ingen bruk for lårhals."

Men Tom sa: "Nei! Skal en slik en som deg
få gå bort og bare forsyne seg
med knokkel og fett av min egen ætt?
Se å gi meg mitt morkne margbein!
Argbein! Vargbein!
For dau eller ei, han tilhører meg;
så kom med mitt gamle margbein!"

"For to skjepper stein," sa Troll, og han grein,
"så tar jeg deg med; jeg skal gnage deg rein.
En jafs av ferskt kjøtt, det skal smake søtt!
Så jeg setter nok tanna i deg nå.
Seig nå! Lei nå!
Jeg er lei av å gumle på filler og bein,
så jeg tror jeg tar svoren på deg nå!"

Og da var Troll snar, for maten var klar,
men best han greip der middagen var
smatt Tom bak hans rygg som en spretten mygg
og langa'n et spark midt i baken.
Maken! Smaken!
"En lærdom," sa Tom, "den skal være litt hard,"
og sendte'n et spark rett i baken.

Men langtfra bløtt er sener og kjøtt
på et troll som sitter på steinstol støtt.
Ta heller og smell til et rotfast fjell!
For en trollrumpe, den tåler mye.
Lye! Knytet!
Og trollgubben gliste, han merka det snøtt;
men han hørte at Tom merka mye.

Og Tom humpa ør hjem til dyne og dør,
og en støvelløs klumpfot ble aldri som før.
Men Troll sitter pal der med det han stjal:
et kleint bein gnagd reint for sin eier.
Veier! Seier!
Og tida har ikke gjort trollræva mør,
og ikke knklen han knog fra sin eier!

""Ja, det var en advarsel til oss alle!" lo Munti. "Det var bra du brukte en kjepp og ikke hånden din, Vidvandre!" "Hvor har du kommet over den der, Sam?" spurte Pippin. "De ordene til den har jeg aldri hørt før." Sam mumlet noe uforståelig."

Dette var det diktet Bilbo hadde laget og fremsa i Kløvendal:

En sjømann fra Avernien,
som seiler enn, het Eärendil.
Han bygde skip å fare med
av varig ved fra Nimbrethil,
et skip med spunne sølvseil før,
som sølvspeil for lanternene;
og stavnen var som svanen slank,
og fanen blank som stjernene.

Han brynje lynte stråleklar,
der stålet var en konge verd;
og runene på skjoldets jern
var trolldomsvern på farlig ferd.
Hans bue var en draketann -
ei svak den mann som spente den!
Hans sølvharnisk var edelt glatt;
i skjeden hang hans sverd ved elnd
da han la ut bak ranke spir
med blankt visir mot ukjent kyst.
Hans fjærbusk vaiet klart til bragd;
en bar smaragd satt på hans bryst.

Der månen under stjerneskjær
gjør fjern til nær, gjør vann til land,
så han forhekset rett bli vrangt,
så trett og langt fra Nordens strand.
Han kom dit isen tygget alt
og skygger falt langs kalde mil;
han kom til sol som brente sand;
da vendte han i rådvill tvil.
Til sist var verden evig natt;
han drev forlatt og vandret vill -
i tomme natten skimtet han
ei glimt av land, ei stjerners ild.
Og vredens vinder rev ham med
i svev av sted, i rokk og kav;
han fløy tilbake, viljeløst
fra vest mot øst på skumsort hav.

Men da kom Elwing til ham der;
en ild var nær i natten tent,
en sten som strålte blendhvit varm
på hennes barm som ornament.
Han bandt om ham sin silmarill
med ildens spill om pannen hans;
og vel var natten mørk som bek,
men mørket vek for stenens glans.
Der steg en vind; han vendte om,
den kjentes som en storm av mot,
et vindkast fra et veldig land
hvor sjelden mann har satt sin fot.
Den rev ham rundt, den dreide ham
og feide ham langs pisket hav;
for bitter pust av høstlig blest
fra øst mot vest drev skipet av.

Slik fór han over bølger fort
som dølget sort, i skumsprøyt vill,
hver dype grunn og sunkne strand
som sank i vann før tid var til.
Der verden endre, hørte han
de rørte land med dønningsbrus,
som edelsten som rullet fritt
mot gullsand blidt med sakte sus.
Han så en fjern og fjellhøy topp
gli stille opp av tussmørkt vann;
der gled han inn mot Valinor
hvor alver bor, et disig land.
Han kom fra nattens savn og dit,
til havnen hvit; han sto til sist
i Elverhjem, hvis duft var grønn
og luften skjønn og blek som glass,
hvor tinden tårnet høyt i sky
og ga sitt ly til dalen fjern,
hvor Tirion med steile spir
sto speilet skir i Skyggetjern.

En villsom vandrer hvilte der;
de spilte der så mang en sang,
og mangt og langt berettet de
utrettelig til harpers klang.
De ga ham alvisk drakt i hvitt
av praktfullt snitt, og magisk ild
som lyste vei i skjulte land;
den fulgte han i beven til
den hemmelige, vide hall
hvor tiden faller lett som dis,
til Ilmarin, det stille slott
hvis milde drott er evig vis.
Der taltes tyst om alv og mann;
der skalv en brann bak stille ord,
men slike syne er nektet dem
hvis slekt har hjem på Midgards jord.

De ga ham skip av kald mithril,
metallisk ild fra alvers jord;
men aldri brøt det havets speil,
og av et seil var intet spor.
Der lyste i den ranke mast
så blankt og kvasst hans silmarill;
den sattes der av Elbereth,
den elverlette, lys og mild.
Og hvite vinger ga hun ham
og la på ham en lagnad lang:
å seile i den fjerne kveld
som stjerne selv i evig gang.

Fra Aftenlandets tindetopp,
med vinden opp fór Eärendil;
et vinget glimt av svimmel natt,
på himlen satt som evit ild.
Ved verdens ende nølte han;
der følte han en lengsel dra
hans stjerneskip langs nattens brem
og atter hjem; dit gled han da
høyt over kalde tåkers gys,
et våkent lys før solens brann,
et under før det røde gry
mot øde sky og jerngrått vann

Og Midgard kom ham nær på ny:
og der mot sky steg jammer sår
fra alvemøy, fra kvinners kval,
fra tind og dal i fordums år.
Men mektig lagnad la på ham:
til månens flamme er brent ned
skal hvileløst hans stjerne gli
oss fjernt forbi, så vi skal se
at mørket viker for hans lykt.
Og når vår frykt er tung, står han
på himlen i sitt lyse skrud,
et lysets bud som var en mann.

"Den messende stemmen ble taus. Frodo åpnet øynene og så at Bilbo satt på krakken sin i en ring av tilhørere, som smilte og klappet. "Nå mi vi visst helst høre det en gang til," sa en alv. Bilbo reiste seg og bukket."

Dette ble sunget av Elrond i Kløvendal:

A Elbereth Gilthoneiel,
silivren penna míriel
o menel aglar elenath!
Na-chaered palen-díriel
o galadhremmin ennorath,
Fanuilos, le linnathon
nef aear, sí nef aearon!

"Frodo stanset et øyeblikk og så seg tilbake. Elrond satt i stolen sin, og lyset fra ilden lå over andiktet hans som sommerlys på trærne. Like ved ham satt jomfru Arwen. Til sin overraskelse så Frodo at Aragorn sto ved siden av henne...."

Dette fremsa Boromir i rådsmøtet i Elronds hus:

Søk sverdet, det som var knekket!
Til Imladris er det bragt.
Og sterkere råd skal smis der
enn trolldom og Morgul-makt
Et tegn skal du få som bevis det
for at dette er Dommens tid:
se, Isildurs bane er vekket;
en halving står frem til strid.

"Lite forsto vi av disse ordene, og vi fortalte dem til vår far, Denethor, herre over Minas Tirith og lærd i Gondors overleveringer. Dette ville han si, og ikke mer, at Imladris fra gammelt av var alvenes navn på en fjern dal i nord...."

Dette sa Bilbo i rådsmøtet som svar på hva Boromir sa:

Ikke alt som er gull, vil glitre.
Ikke alle som vandrer, har gått vill.
Gammel styrke kan bli seig og ei forvitre.
Dypest rot når frosten ikke til.

Av asken skal ild bli atter vekket.
Fra skygger skal lys igjen fly.
Når nysmidd blir klinge som var knekket
skal en kroneløs bli konge på ny.

"Ikke spesielt godt, kanskje," sa han, "men det treffer spikeren på hodet - om De absolutt vil ha mer enn Elronds ord. Om det var verdt en ferd på hundre og ti dager for å høre, så var det vel best om De lyttet tildet." Han satte seg igjen med et snøft.

Ringdiktet:

Ash nazg durbatulûk,
ash nazg gimbatul,
ash nazg thrakatulûk
agh burzumishi krimpatul.

Én Ring skal samle dem,
Én Ring finn dem,
én Ring betvinge dem
og i mørket binde dem.

"Og vit også, venner, at jeg fikk mer ut av Gollum. Han snakket motvillig, og hans tale var uklar, men det er hevet over tvil at han fór til Mordor, og at alt han visste, ble tvunget ut av ham der. "

Dette fremsa Bilbo til Frodo

Når vinteren tar bittert fatt
og steiner sprekker i frostklar natt
ved svarte tjern under naken li,
da er villmarken vond å ferdes i.

"Men jeg er redd det er akkurat det dere blir nødt til." "Det blir nok det, dessverre," sa Gandalv, "Vi kan ikke gi oss av gårde før vi vet hva som er skjedd med Rytterne." "Jeg trodde de gikk med i flommen, alle sammen," sa Munti.

Bilbo sa dette til Frodo rett etter han hadde gitt han mithrilbrynjen:

Ved peisen kan ens tanker gå
i gamle fotefar;
balnt sommerfugler over eng
i sommere som var;

blant gule blad en gammel høst,
i spindelvev og spinn
som skjelver lett i sølversol
og morgendis og vind.

Jeg tenker mitt ved peisen her
mens nok en vinter går,
på hvordan mon den siste blir,
som aldri blir til vår.

for ennå er jo verden full
av usett, nytt og skjønt:
hver enkelt kvist hver vår gjør grønn
med helt forskjellig grønt.

Så tenker jeg ved varmen stilt
på dem som hviler nå,
og på en jord som en gang blir,
som andre vandrer på.

Men mens jeg grunner slikt på mitt,
om siden og om før,
er øret vendt mot kjente skritt
og stemmer ved min dør.

"Det var en kald, grå dag mot enden av desember. Østavinden strømmet gjennom de nakne grenene på trærne og sukket i de mørke furuene i åsen. Mørke, forrevne skyer fór lavt forbi. Tidlig på kvelden, mens de dystre skyggene senket seg, gjorde følget seg klar til avreise."

Dette sang Gimli da brorskapet var i Dvergadjup:

Hvert berg var grønt, og ung vår jord,
og månen blank og uten spor,
og intet navn bar stein og strøm
da Durin våknet av sin drøm.
Han satte navn på navnløs dal
og drakk aav urørt kilde sval;
han bøyde seg mot Speiltjernet
en stjernesvimmel natt, og se,
en krans av stjerner, fjern og skjær,
ga bildet hans en krone der.

Hvert fjell var høyt og jorden blid
før kongers fall i alders tid,
før kongers makt i Gondolin
og Nargothrond falt i ruin
og de fór vest fra verdens strid;
vår jord var skjønn i Durins tid.

På huggen trone satt han drott
blant søyler i sitt dype slott
med sølvergulv og gylne laft,
bak porten sterk av runers kreft.
Og solen varm og månen kald,
de glitret der i bergkrystall
til mørkest natt ble evig dag
i berget, dverger til behag.

Og hammer der mot ambolt klang,
og slegge slo, og meisel sang.
Der smiddes sverd, der smiddes dolk;
der bygdes stort av Durins folk.
Der brant juveler under fjell,
og brynjer smidd som fiskeskjell
og øks og klinge, skjold og spyd
ble samlet der til dvergers fryd.

Ja, ung var en gang Durins ætt;
og stein og sang var like lett
når skalder kvad og harper sang;
fra porten steg trompeters klang.

Men trett er fjellet, jorden grå,
og essens ild er aske nå
der slegger slo til harpers brus.
Nå er det mørkt i Durins hus.
En skygge går blant atterljom
i Moria, i Khazad-dûm.
Men ennå ses en sunken brann
i Speiltjern, i det mørke vann;
der har hans kronge funnet ly
til Durins natt blir dag på ny.

"Det der liker jeg!" sa Sam, "Det skulle jeg gjerne lært meg. I Moria, i Khazad-dûm! Men det gjør liksom mørket enda tyngre, når en tenker på alt det lyset. Ligger det hauger av juveler og gull rundt her ennå?" Gimli var taus. Han hadde sunget sin sang, og mer ville han ikke si.

Dette sang Legolas i Lothlórien:

En alvemøy kom en gang hit,
en stjerne dagsens klar;
og hennes drakt var gyllenhvit,
og sølvgrå sko hun bar.

På pannen brant en stjerne ren,
et lys i hennes hår
som solen på hver gylne gren
i Lórien en vår.

Så hvit en hud har ingen sett,
og ingen dans så glad;
hun fløy med vinden, like lett
som lindetreets blad.

Der vannet fosset hvitt i brus
i strømmen Nimrodel,
falt hennes røst som sølversus;
hun sang som vannet selv.

Hvem vet hvorhen hun vandrer nå,
i solskinn eller kveld;
hun vandret vill i berget blå,
den fagre Nimrodel.

Og skipet lå i storm og vær
bak lave berg i ly
og ventet, ventet henne der
ved Vesterhavets gny.

En nattvind steg i norderland
og skrek i rokk og kav.
Den drev et skip fra alvestrend
og ut på stormslått hav.

En morgen kom med bølger brå;
da så de en takket rand
som sank i skum og skodde grå
og brus av grønnhvitt vann.

For Amroths blikk forsvant de fort,
de fjerne, lave fjell,
og skipet bar ham troløst bort
fra henne, Nimrodel.

Som alvers konge hersket han
en gang i skogen, den
som våren slår med gyllen brann
i skjønn Lothlórien.

De så ham fly fra stavnen ut;
der fór han som en pil
og kastet seg i storm og sprut
mot land, de mange mil.

I håret blåste vinden vill
med skum som gnistret hvitt.
De så ham fjernt blant bølgers spill;
der red han, sterkt og fritt.

Men intet bud er hørt fra vest
om Amroth, intet ord
om ham som trosset storm og blest,
og vann er uten spor.

"Stemmen til Legolas døde bort, og sangen tok slutt. "Jeg kan ikke synge mer," sa han. "Dette er bare en del, for jeg har glemt mye. Den er lang og sørgelig, for den forteller om hvordan sorgen kom til Lothlórien, blomstenes Lórien, den gang dvergene vekket det onde som var i fjellene."

Dette sang Frodo i Lothlórien (siste vers av Sam):

Når kvelden led og lakket grå
lød fottrinn lett mot Bakkens jord.
Før daggry var han atter på
sin lange vandring, uten ord.

Fra Vestens kyst til Villenland,
fra Sydens fjell til mo i nord,
i drakebol, ved nattsvart vann,
i mørke skogen gikk hans spor.

Med dverg og hobbit, alv og mann,
med dem som dør og dem som er,
med dyr og fugler talte han
som en av dem til hver især.

Et sverd så skarpt, en hånd så mild,
en rygg som bøydes av sin bør,
en tordenrøst, en baunes ild,
en pilegrim trett fra dør til dør.

En drott i visdom, men han bar
sin stav til den var slitt og glatt.
Til smil som harm var han snar;
en gammel mann i bulket hatt.

Han holdt sin bro til siste slutt
og tresset brann og skygge skum.
Mot steinen der ble staven brutt.
Hans visdom falt i Khazad-dûm.

[...]Og festraketter fant han på:
et dryss av stjerner, grønne, blå;
et brak, så falt det gyllent ned
et regn av blomster, skjønt å se.

"Men slike ord sier jo langt ifra nok." "Nei, det får jeg overlate til deg, Sam. Eller kanskje til Bilbo. Men - nei, jeg kan ikke snakke mer om det. Jeg orker ikke tanken på å fortelle ham om dette."

Dette sang Galadriel da Brorskapet skulle til å forlate Lothlórien:

Jeg sang om løv, om løv av gull, og gyllent løv ble til;
om vinden sang jeg; vinden kom og vugget grener, mild.
Der bakom måne, bakom sol, gikk havet hvitt som sne
mot Ilmarin, og der ved strenden sto et gyllent tre.
Det skinte under stjerner der, det skinte mer enn dem,
i Eldamar, hvor alver bor, ved Tirion, vårt hjem.
Det gyldne løv, har tetnet der for hvert forgrenet år,
men tårer vanner løvet her bak havet hvor vi går
O Lórien! En vinter blir hvor hvert et tre står sort;
i floden flyter løvet, for det flyr med floden bort.
O Lórien! For lenge har jeg gått på Midgards jord;
nå visner snart min blomsterkrans av gyllen elanor.
Men som jeg sang til slutt om skip, hva skip kom da til meg?
Hva skip kan bære alver hjem, så lang, så salt en vei?

"Aragorn holdt båten stille mens svaneskipet gled inn mot dem. Fruen over alvene sang sangen til ende og hilste dem. "Vi er kommet for å ta en siste avskjed med dere," sa hun, "og for å sende dere på vei med all signing fra vårt land.""

Dette sang Galadriel da Brorskapet forlot Lothlórien:

Ai! laurië lantar lassi súrinen,
Yéni únótimë ve rámar aldaron!
Yéni ve lintë yuldar avánier
mi oromardi lisse-miruvóreva
Andúnë pella, Vardo tellumar
nu luini yassen tintilar i eleni
ómaryo airetári-lírinen.

Sí man i yulma nin enquantuva?

An sí Tintallë Varda Oiolossëo
ve fanyar máryat Elentári ortanë
ar ilyë tier undulávë lumbulë;
ar sindanóriello caita mornië
i falmalinnar imbë met, ar hísië
untúpa Calaciryo míri oialë.
Sí vanwa ná, Rómello vanwa, Valimar!

Namárië! Nai hiruvalyë Valimar.
Nai elyë hiruva. Namárië!

"Å! lik gull faller løvet for vinden i lang år, talløse som trærnes vinger! De lange år er gått lik forte drag av den søte mjød i høye saler hinsides Vesten, under Vardas blå hvelv, hvor stjernene dirrer i hennes stemmes sang, hellig og kongelig...."

Aragorn og Legolas synger etter å ha lagt Boromir til hvile i båten:

Gjennom Rohan, over myr og mo hvor det lange gresset gror,
vandrer Vestavind og går murene rundt, uten å sette spor.
'Hva nytt fra vest bringer du med til meg i natt, du vandrende vind?
Så du Boromir den staute der, under stjerner i måneskinn?'
'Jeg så ham ri over strømmer syv, over vann så bredt og sort;
jeg så ham gå i de tomme land; der så jeg ham gå bort
mellom Nordens skygger, men fra den stund gikk han for meg i lønn.
Kan hende har Nordavinden hørt hornet til Denethors sønn.'
'Akk, Boromir, fra vestvollen høyt speidet jeg fjern og nær;
men aldri kom du igjen fra de øde land hvor ingen mann er.'

Fra havets munn flyr et pust av vind over strender og stener fort;
Sønnavinde klager med måkers røst og stønner ved lukket port.
'Hva nytt fra sør bringer du med til meg i kveld, du sukkende vind?
Hvor bier min fagre Boromir nå? Jeg venter med sorgfullt sinn.'
'Spør meg ikke om blekede ben - så mange slumrer de der,
langs hviten strand eller sorten strand, under et mørknende vær;
så mang men har Anduin ført for å finne et åpent hav.
Spør Nordavinden som sendte dem sør, spør den hvor de ble av.'
'Akk, Boromir, utenfor porten blir mot havet en langsom vei;
og måkers skrik kom fra havet hit, men de kom uten deg.'

Fra Kongenes port rir Nordavind jakt, over brølende fossefall;
rundt tårnet gjaller dens høye horn, og tonen er klar og kald.
'Hva nytt fra nord bringer du med til meg i dag, du mektige vind?
Hva nytt om ham som en gang dro bort, den tapre Boromir min?'
'Under Amon Hen fikk jeg høre hans rop; der holdt han mot fienden stand.
Hans kløvne skjold, hans brukne sverd bar de til flodens vann;
hans hode så stolt, hans edle trekk, hans lemmer, der fant de ro,
og Rauros, den gylne Rauros-foss, bar bort hans kjølnende blod.'
'Akk, Boromir, mens Vakttårnet står, skal det evig skue mot nord,
mot Rauros, den gylne Rauros-foss, til tid tar slutt på jord.'

"Slik to sangen slutt. Så vendte de båten og drev den så fort de kunne makte mot strømmen tilbake til Parth Galen."

Dette sang Aragorn mens de jaktet Uruk-haiene:

Gondor! Gondor, mellom hav og evig sne!
Vestavind fór der; lyset på ditt sølvertre
falt lik blankt regn på fordums fyrstehaugers muld.
O mur og tårn, stolt, hvitt! O vingekrone, tronstolgull!
O Gondor, Gondor! Skal menn få se ditt sølvertre,
skal vestvind fly på ny fra havet til den høye sne?

"La oss gå nå," sa han og trakk blikket vekk fra sør; mot vest så han og mot nord, den veien han måtte fare.

Dette sang Treskjegg da han ville prøve å finne ut hva Munti og Pippin var:

Lang er læren om alt som lever!
Nevn først de frie folkene fire:
Eldst av alle, alveætten;
Dvergen, dypgraver, hans hus er dunkle;
Enten eldes jevnt med jorden;
Mannen i muld skal hestenes herre...

[...]Bever er byggeren, bukken springer,
bjørn ni-jeger, galten kampklar,
hunden hungrer, haren er fryktsom...

[..]Ørn i bergreir, tyr på beite,
hjort hornkronet; hauk er hurtigst,
svane hvitest, slange kaldest...

"Humm, hm, humm, hm, hvordan var det nå? Ram ta, ram ta, ta ramti ramti. Det var en alng ramse. Men i alle fall ser det ikke ut til at dere passer inn noe sted!"

Dette sang Treskjegg mens han tok hobbitene med til huset sitt:

Mellom piletrær i Tasarinan, min vandring hver vår.
Akk! for syner, søt duft av vår i Nan-tasarion!
Og jeg sa det var godt.
Jeg streifet hver sommer blant almene i Ossiriand.
Akk! for lyset, musikken om sommeren ved de
strømmer syv gjennom Ossir!
Og det tyktes meg best.
Frem til Neldoreths bøkelund kom jeg om høsten. Akk! for gyllent og rødt, og for sukkende løv der
om høsten i Taur-na-neldor!
Det var mer enn min attrå.
Til Dorthonions høyland, dets nåleskog steg jeg hver vinter.
Akk! for vind og det hvinte, hver svart stamme om
vinteren over Orod-na-Thôn!
Min stemme steg opp og sang under sky.
Og nå ligger landene alle skjult under bølger,
og jeg går i Ambaróna, i Tauremorna, i Aldalómë,
det er mitt land, der har Fongorn sitt rike
hvor hver rot er lang;
der er år strødd tettere enn løvet
i Tauremornalómë.

"Han ble stille og gikk videre i taushet, og i hele skogen, så langt øret kunne høre, var det ikke en lyd."

Dette er hva Treskjegg sang om Entmakene:

Ent:
Når væren vekker bøkens løv med sevje til hver gren;
når lyset risler i hver bekk og vårvinden er ren;
når skritt er langt og pusten dyp og kjølig luft og vann,
da kom til meg! Kom hjem og si at fagert er mitt land!

Entmake:
Når våren over eng lar grønne kornaks vifte med;
når fruktens første blomster lyser, skinnende som sne;
når sol og styrtregns dufte fyller luften, da velan!
jeg kommer ei! Jeg blir har; for så fagert er mitt land.

Ent:
Når sommer ligger over land en gyllen middagsstund
og folder trærnes drømmer ut i hver en døsig lund;
når skogens sal står kjølig grønn og vinden flyr fra vest,
da kom til meg! Kom hjem til meg og si mitt land er best!

Entmake:
Når sommer varmer saftig frukt og brenner brune bær;
når høy er gult, hvrt aks står hvitt og skurden snart er nær;
når honning smelter, epler svulmer selv i vind fra vest,
da blir jeg her i sommersol, fordi mitt land er best!

Ent:
Når ville vinter kommer og skal hamre og skal slå;
når trær må dø, og svarte natt skal sluke dagen grå;
når østavinden pisker jord med bittert regn fra sky,
da kaller jeg og kommer; jeg skal finne deg på ny!

Entmake:
Når viner rår og sang tar slutt, når mørket slipper fri;
når knekket er hver golde gren, og sol og strev forbi,
da lytter jeg og leter, til jeg møter deg på ny
og vandrer med deg veien bort i regnet uten ly.

Begge:
Da vandrer vi en vei mot vest og alt som der kan gro,
der finnes langt av lei et land hvor begge sinn får ro.

"Slik sluttet Treskjeggs sang. "Ja, slik lyder den," sa han. "Den er jo alvisk, rimeligvis; lett om hjertet og rapp med ord og snart forbi. Den er vel sikkert bra nok på sitt vis. Men entene kunne sagt mer på sin side, om de hadde tid!"

Dette sang Bregalad for Hobbitene:

Å, Ornfarnë, Lassemista, Carnimírië:
Å, fagre rogn, å hvit som sne lå blomsten i ditt hår!
Jeg ser deg sollyst skinnende i et forgangent år:
din blanke bark, ditt løv så lyst, din stemme kjølig var;
og kronene på ditt hode høyt var gyllenrød og klar.
Å, døde rogn, ditt grønne hår er tørt, ditt hode grått,
din krone tapt, din stemme taus; nå tier du for godt.
Å, Ornfarnë, Lassemista, Carnimírië!

"Hobbitene sovnet inn til lyden av Bregalads bløte sang; det var som den sørget på mange tungemål over de falne trærne han hadde elsket."

Dette sang entene da de dro mot Jarnagard:

Vi kommer, vi kommer med drønnende trommer:
ta-runda runda runda rom!

[...]Vi kommer, vi kommer med horn og med trommer:
ta-runa runa runa rom!

[...]Til Jarnagard! Om Jarnagard
er stengt og klar bak mur av stein;
om Jarnagard er sterk og hard,
så kald som stein og bar som bein,
i krig, i krig, i krig vi går
og tramper stein og alt som står;
for grein og stemmeflammer nå,
og ilden slår - til kamp vi går!
Vi går, vi går dit mørket rår;
vi tramper og trår når trommene slår;
til Jarnagard vi kommer med dom!
Vi kommer med dom, vi kommer med dom!

"Slik sang de under marsjen sørover."

Dette er de ordene Galadriel sendte med Gandalv til Aragorn og Legolas:

Hvor er nå dúnedain, Elessar, Elessar?
Din ætt vandrer vide og venter ditt svar;
for timen er nær da de skjulte står frem,
da grå menn fra nord rir sør til sitt hjem.
Men din sti alene er mørk som en grav:
de døde står vakt ved veien mot hav.

Legolas Grønnløv, født under trær;
i fryd har du levd. Kom ei havet for nær!
Har du først hørt måkenes skrik over strand,
får du aldri mer fred i skogens land.

"Gandalv ble taus og lukket øynene. "Da sendte hun altså ikke noe budskap til meg?" sa Gimli og bøyde hodet."

Dette er sangen Aragorn sang da de kom til Rohan:

Hvor er nå krigshornets kallen? Hvor er rytteren, hvor er hesten?
Hvor er hærskrudet, hjelmen, håret som fritt fløt i blesten?
Hvor gikk hånden fra harpen, glør og ild røde?
Hvor er våren, det voksende korn og en gul høsts grøde?
De er borte lik vind, lik regn på de grå fjells rygger;
dagene dalte i vest og sank bakom berg i skygger.
Hvem kan favne fast røyken fra tre og tørt brenne?
Årene strømmer mot havet; hvem så dem vende?

"Slik sang en glemt skald i Rohan for lenge siden, og kalte frem i minnet hvor høyreist og fager han var, Eorl Unge, den gang han kom ridende ned fra nord; og hans ganger hadde vingede hover; det var Felaróf, hesters far."

Dette sang Gandalv i Meduseld før han kastet vekk Ormtunge:

I Dwimordene, i Lóriens land
var sjelden spor av vandringsmann;
få dødelige så det skjær
av lys som skimrer evig der.
Galadriel! Galadriel!
Klart strømmer vann fra din kildes vell;
i din hvite hånd er en stjerne klar;
uplettet rent er skog og snar
i Dwimordene, i Lóriens land;
så skjønn en drøm hadde ingen mann.

"Slik sang Gandalv med lav røst; men så ble han brått som forvandlet. Han kastet den fillete kappen til side, ranket seg og lente seg ikke lenger til staven. Da han talte, var det med klar, kald røst."

Dette sang Théoden i det han tok imot sverdet fra Gandalv:

Reis dere ranke, Théodens ryttere!
Brå dåder våkner, i Øst er det dunkelt.
Sales skal hester, støt i hornet!
Opp, eorlinger!

"Vaktene trodde det ble kalt på dem og kom springende opp trappen. De stirret forbløffet på sin herre, og så trakk de sverdene som én mann og la dem for foten hans. "Befal oss!" sa de."

Dette mystiske verset sang Gandalv til Théoden etter slaget ved Helmsdjupet var vunnet:

Før jern var brutt og felt var tre
var jorden ung og fjellet med;
før ring ble smidd og vridd ble ve,
i fordums skoger vandret det.

"Og hva skal svaret være på denne gåten din?" sa Théoden. "Dersom dere vil vite det, må dere bli med meg til Jarnagard," svarte Gandalv. "Til Jarnagard?" ropte de. "Ja," sa Gandalv.

Dette er hvordan Treskjegg endret læren om alt som lever for å få plass til hobbitene:

Enten eldes jevnt med jorden,
vidomvandrer, vanndramdrikker;
snare til sult er hobbitbarna,
det lille folket med villig latter

"De skal være våre venner så lenge trær får nytt løv. Far vel! Men om dere hører nytt der oppe i det gode landet deres, i Hobsyssel, så send bud til meg!"

Dette sang Gandalv da han og Pippin ridde mot Gondor:

Høye konger på høye skip
ni la av sted
fra et sunket land over stormblåst hav;
å, si meg, hva kom de med?
Stjerner syv og steiner syv,
og ett hvitt tre.

"Hva er det du vil si, Gandalv?" spurte Pippin. "Jeg gjennomgikk bare noen av de gamle sagnrimene i tankene," svarte trollmannen. "Men hobbiter har vel glemt dem, selv de av dem de en gang kunne."

Dette sang Gollum en natt i Daudemyrene:

Så kaldt, hard land,
det biter vårses hand
og føtser støtt.
Og klipper og stein
er lik avgnagde bein,
helt fri for kjøtt.
Men bekk og dam
er deilig og klam,
for fotsen søtt! og alt vi vil -

[...]Pustløst liv;
kald, men ikke stiv.
Aldri tørst, men alltid drikke;
brynjekledt, men klirrer ikke.
Drukner i tørrvær;
tror at hvert småskjær
er selve fjellet;
synes det våte kildevellet
er en lindrig bris.
God og glatt som is!
For en fryd å få til -
Å fange fissk,
sa saftig-frisk,
det er det vi vil!

"Disse ordene satte Sam i nye tanker om et problem han hadde balt med, siden det øyeblikke det gikk opp for ham at herren hans ville ta Gollum til veiviser: matproblemet."

Dette er diktet Sam sang om Olifanten:

Grå som en mus,
stor som et hus,
nese som en orm,
går som en storm;
der jeg tramper og trår,
knekker trærne som hår.
Jeg er hjemme i syd,
har en munnfull av spyd;
mine ører er seil.
Jeg er gammel og steil;
gjennom hundrer av år
bare går jeg og går
til jeg dør og står still.
Olifanten er til!
Hvor jeg går, er jeg først:
jeg er eldst, jeg er størst.
Du har ikke glemt meg
når jeg først har skremt deg;
og om ingen så meg,
ville ingen tro på meg!
Men jeg er gamle olifant;
jeg taler sant.

"Det," sa Sam da han var ferdig med å deklamere, "det er et vers vi har hjemme i Hobsyssel. Det er vel tull, kan hende, og kan hende ikke. Men vi har våre historier, vi med, og det hender vi hører nytt fra Syden.

Dette sang Sam da Frodo ble andrepet av Hutula:

Gilthoniel A Elbereth!

A Elbereth Gilthoniel
o menel palan-diriel,
le nallon sí di'nguruthos!
A tiro nin, Fanuilos!

"Og med de ordene kom han seg vaklende på bena og var på ny hobbiten Samvis, Ramfasts sønn. "Kom igjen, din møkkahaug!" ropte han."

Dette er hva Aragorn fortalte Melbeth den synske hadde sagt:

Langt over land en skygge ligger,
på vei mot vest på mørke vinger.
Tårnet krenger; mot kongers krypter
kommer dag med en dom. De døde våkner,
for timen er inne for ménsvorne menn:
ved Erech-stein skal de atter stå
og høre et horn blant klipper klinge
Hvis er hornet? Hvem lar dem kalle
frem fra grålys, det glemte folket?
Ætling av ham som de sverget eden.
Fra Norgen kommet, av nøden drevet,
skal han gå sin gang langs De dødes stier.

"Og mørke er de stiene, visselig," sa Gimli, "men knapt mørkere enn disse linjene synes meg." "Om du gjerne vil forstå dem bedre, kan jeg bare bed deg følge meg," sa Aragorn."

Dette er sangen som det store rittet mot øst, fra Rohan:

Ut fra Dunhov den dystre morgen
med thegner og hærmenn red Thengels sønn:
han kom til Edoras, de høye haller,
men Mark-herrers hus var hyllet i mørke;
gyllent tømmer i tåke svøptes.
Han tok far vel med sitt frie folk,
med sal og høysete, signede steder
hvor høyt gikk festen før alt lys falmet.
Frem red kongen, og bak red frykten
og foran, lagnaden. Løftet holdt han,
eder svoret om evig troskap.
Frem red Théoden, i fem fulle dager;
rakt mot øst red eorlinger,
gjennom Fold og Fenmark og Firienskog,
seks tusen spyd til sunnlendings støtte,
Mundborg, den mektige under Mindolluin,
sjøkongers stad i sør-kongeriket,
kringsatt av fiender, i kamp mot flammer.
Dommen drev dem; i dunkel dulgtes de,
hest og hærmann; fjerne hovslag
sank i stillhet. Så sier sangen.

"Ja, hyllet i tetnende mørke var såvisst Edoras da kongen kom dit, enda det da bare var middagstide. Der sanset han bare en kort stund og styrket sin hær med omlag tre snes Ryttere, som ikke hadde nådd frem til mønstringen."

Dette sang Théoden før de angrep ved Pelennor-engene:

Frem, frem, Théodens Ryttere!
Frem til slagdød: slakt og flemmer!
Spyd skal svinges, skjold skal splintres,
en sverddag, en rødd dag, før solen stiger!
Ri nå, ri på, ri til Gondor!

"Og med de ordene grep han et svært horn fra Guthláf, sin merkesmann, og blåste slikt et støt på det at det sprakk. Og straks hevet alle horn i hæren seg i musikk, og blåsingen i Rohans horn i den timen var som en storm over slettene og en torden i fjellene."

Dette sa Éomer da Théoden hadde falt:

Still sorg med måte! Stor var den falne,
herlig hans bane. Når hans haug står høy,
kan kvinnene klage. Oss kaller krigen!

"Men selv gråt han mens han talte. "La hans riddere bli igjen her," sa han, "og bære liket hans med heder fra slagmarken, at det ikke skal ris ned av kampen! Ja og alle de handre av kongens men som her ligger."

Dette er hva som stod på Snømanas gravstein

Troest tjener ga herren banen:
Lettfots føll med den snehvite manen.

"Grønt og høyt grodde gresset på Snømanhaug, men der uhyret var brent lå jorden siden svart og naken."

Dette er hva Eomer kvad under slaget på Pelennor-engene:

Mulm så jeg, mot fikk jeg, fra en mørk morgen
red jeg mot sol og slag, sang og svang sverdet.
Til håps ende red jeg her; hjertet høyt brister:
Rakt nå mot raserii, ruin og natt røde!

"Disse strofene kvad han, og lo mens han sa dem frem. For enda en gang var blodlysten over ham; og ennå var han usåret, og han var ung, og han var konge: herre over et fryktinngytende folk."

Dette er kvadet om gravhaugene ved Mundborg:

Vi hørte om horn som fra haug gjallet,
sverd som skinte i Sunnariket.
Stridshester fór da i sprang mot Steiningland
som vind over vidder: Vargtid ventet.
Der falt Théoden, mektige thengling,
drott over gullhall og gressvangers grønne,
hjem vendte aldri hærskarers herre.
Grinende grav fant óg Harding og Guthláf,
Dúnher og Déorwin, duglige Grimbold,
Herefara og Herubrand, Horn og Fastred,
de falt i ufred blant fremmede folk:
i Mundborgs mark er de lagt i muld
med feller i forbund, Gondors fyrster.
Ei Hirluin den fagre fant hjem til havet;
og Forlong Gamle fra fruktbare daler,
aldri atter såes han i Arnach
med seier fra striden. Og staute skytter,
Derufin og Duilin fra de døkke sjøer
i Morthond kom ei mer under mørke nuter.
Døden, fra daggry til dyster ende
slo ned fyrster og fotfolk. Fast er søvnen
under Gondors gress ved den jerngrå Floden,
grå nå som gråt med sølvtårers glimting,
men rød da den brølende strømmen rullet:
flommende blodskum flammet mot kvelden
og bergene brant som bauner ved solfall;
rød rant duggen ved Rammas Echor.

Dette er diktet om kongekløver som urtemesteren i Minas Tirith fremsa til Aragorn:

Når en svart pust slår,
når dødsskyggen rår,
når alt lys dør;
kom athelas, gi liv som før!
Legedom for skadene
når kongehånd knuser bladene!

"Det er nok bare et tøysevers, er jeg redd, fordreid i gamle kjerringminner. Hva det betyr, overlater jeg til Deres omdømme, om det da betyr noe som helst."

Dette sang Legolas i Minas Tirith:

Sølvstrømmer glir fra Celos til Erui
gjennom grønne Lebennins enger!
Høyt gror gresset der. I den havfjerne vind
vifter liljene hvitt;
der klinger de gylne klopkker av mallos og alfirin
gjennom grønne Lebennins enger,
i den havfjerne vind!

"Grønne er engene der i mitt folks sanger; men mørke var de nå, grå ødeland i det svarte foran oss. Og over dette vidstrakte landet jagde vi våre fiender i én dag og én natt, og trampet for fote gresset og blomstene, til vi nådde en bitter slutt ved Storfloden."

Dette sang Sam i tørnet i Cirith Ungol da han lette etter Frodo:

Met vest etsteds er solens land,
og kanskje er det vår;
der knoppes trær, der bruser vann
og muntre triller slår.
Og kanskje er det natt og blidt,
og svaie bøker står
med alvestjerner drysset hvitt
blant grønne greners hår.

Og skjønt jeg ser min ferd forgår
blant skygger som jeg selv,
så vet jeg det: om svart de står,
hvert tårn og mørke fjell,
så fins etsteds en sol, en vår,
en stjernes hvite ild.
Jeg sier aldri: Mørket rår,
så lenge lys er til.

"Så vet jeg det: om svart de står," begynte han om igjen, og så tidde han brått. Han syntes han hadde hørt en svak stemme som svarte ham. Men nå var det ingenting å høre. Jo, han kunne høre noe, men det var ingen stemme. Fottrinn nærmet seg."

Dette er hva folk sang til Frodo og Sam da de våknet opp:

'Hill, hill halvinger! Pris dem med lovsang høy!
Cuio i Pheriain anann! Aglar'ni Pheriannath!
Pris dem med lovsang høy, Frodo og Samvis!
Daur a Berhael, Conin en Annûn! Eglerio!
Pris dem!
Eglerio!
A laita te, laita te! Andave laituvalmet!
Pris dem!
Cormacolindor, a laita tárienna!
Pris dem! Ringbærerne, pris dem med lovsang hø!'

"Og slik gikk Frodo og Sam frem, med blodet blussende rødt i ansiktet og undringen skinnende i øynene, og de sa at midt i den ropende hæren var de bygd opp tre høyseter av grønn torv."

Dette sang Legolas da han forlot brorskapet for kvelden, etter kroningen i Ithilien:

Mot hav, mot hav! Dit hvite måker stryker
med vind inn fra vest, og en hvit fråde fyker.
Vest, lang i vest, ser jeg solen falle.
Grå skip, grå skip, har du hørt dem kalle,
mitt folks fjerne stemmer, de som fór bort før meg?
Jeg må fare fra skogen, mitt hjem. Og hør meg:
Våre dager tar ende, vår tid her er omme.
Jeg skal dra over hav, over vannene tomme.
Bølgene lange mot siste kyst faller;
stemmene søte fra en skjult strand kaller,
fra Eressëa, fra Elverhjem, som ingen dødelig finner;
alvers land, løv-land, hvor år aldri svinner.

"Slik sang Legolas mens han gikk fra dem, ned bakken. Siden gikk de andre med, og Frodo og Sam gikk i seng og sov. Og om morgenen sto de opp igjen i håp og fred; og de tilbragte mange dager i Ithilien."

Dette er hva en ørn fortalte om hva som hadde skjedd til de som var i Minas Tirith:

Syng, alt folk under Tårnet i Anor,
for Saurons rike er fallent for evig,
og Mørkets tårn er brutt ned.

Syng høyt i fryd, du folk under Vakttårnet;
for du våket ikke forgjeves.
Se, Svartporten er knust,
og din konge gikk frem,
og der ble han seierrik.

Syng, vær glad, du folk som er barn av Vesten;
for atter en konge skal komme,
og han skal bo iblant deg
hver en dag av ditt liv.

Og det vidnede treet skal få nytt liv,
og han skal plante det høyt i byen;
denne byen skal være signet.

Syng, alt folk, syng!

"Og folket sang i alle byens gater. Dagene som fulgte var gylne, og vår og sommer forenet seg og løp sammen i festrus over Gondors marker."

Dette er sangen som Gléowin kvad om Théoden:

Mulm så han, mot fikk han, fra en mørk morgen
red han mot sol og slag, sang og svang sverdet.
Håp tente atter han som i håp endte;
over død, over drøm, over dom løftet
fór han fra liv og lede til en lang heder.

"Men Munti sto ved foten av den grønne haugen og gråt, og da sangen var til ende, reiste han seg og utbrøt: "Théoden konge, Théoden konge! Far vel! Som en far var du meg, for en kort stund. Far vel!""

Dette sang Bilbo da følget traff ham igjen i Kløvendal:

Og Veien bare går og går
ut fra min dør til ukjent land.
Den har gått først i mange år;
følg etter, om du vil og kan
og Veien aldri gir deg ro!
Men det er sent, og jeg er trett;
nå snur jeg mot den lune kro.
Snart sover jeg, snart er jeg mett.

"Og idet Bilbo mumlet de siste ordene, sank hodet hans ned mot brystet, og han sov trygt."

Dette er hva Frodo sang på vei til Gråhavnene(1. vers) med svar fra alvene (2. vers):

Rundt svingen nærmer jeg meg fort
en ukjent vei, en bortgjemt port.
Og skjønt jeg ofte gikk forbi,
har jeg igjen en siste sti
som ender skjult bak hav og fjell
hinsides sol og måne selv.

A! Elbereth Gilthoniel!
silivren penna míriel
o menel aglar elenath,
Gilthoniel, A! Elbereth!
Vi fremmede blant fjerne fjell,
vi minnes under høye trær
ditt stjernelys på havet der.

"Frodo og Sam stanset og satt tause i de myke skyggene, til de så en skimring mens de reisende kom dem i møte. Det var Gildor og mangt fagert alvisk folk; og der red også, til Sams store undring, Elrond og Galadriel."

Dikt og sanger fra Silmarillion:

Fra Leithian-kvadet:

En trolldomssang messet han da
Om å trenge inn, å åpne, bedra,
Forråde, blotte, avsløre.
Brått Felagund da lot ham høre
Til svar en sang om å dempe,
Å ta opp striden, å kjempe
Å dølge, motstå, fast som en klippe
Om ubrutt tillit, frihet, unnslippe;
Om hamskifte, å se grepet glippe,
Om fangehull som fangen mister,
Brutte snarer, bånd som brister.
Frem og tilbake de kjempet i sang.
Felagund vaklet, for Saurons røst klang
Sterkere stadig. Men med sinde ord
Felagund kalte på kraften som bor
I Elverhjem, hele dets trolldom og makt.
I mørket hørtes da lyden så svakt
Av Nargothronds fugler med jubel i bryst
Og bølgenes sukken mot Elverhjems kyst,
Ja, bakenfor Vesthavet vidt, over sand,
Over perlesanden i Alveland.
Så tetner mørket, ondskap gror;
Rødt fløt da blod i Valinor
Hvor falt for noldo'rs overmakt
Skumrytterne, og deres prakt
Blir ranet bort, de hvite båter
Fra svanehavn. Hør, vinden gråter,
Ulven uler. Nå flykter hver ravn.
Nå murrer isen i havets favn.
Fangene jamrer i Angbands haller.
Ilden flammer, torden skraller -
Og finrod fremfor tronene faller.

Berens avskjedssang til Lúthien:

Farvel, Nordens himmel og liflige vang
for evig velsignet, for smidig her sprang
og lykkelig hvilte gresset her
i solskinn og ungder månens skjær
Lúthien Tinúviel
i å fullrose henne kan ingen ha hell.
Om verden nå styrtet i avgrunnen ned
oppløstes ganske og uskapt ble
slynget tilbake i ur-altets favn,
så bragte dog skapelsen dette gavn-
gry og mørkning, jord og ild-
at Lúthien for en tid var til.

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.