Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Adûnaisk - dagligtale på Númenor

Også stavet: Adunaisk (stavet slik i Lowdhams rapport, som er vår hovedkilde om dette språket, men stavet adûnaisk i tilleggene til RH)
Også kalt: Númenóreisk

Oversatt av Rune Akselsen

[Oversetterens note: siden norsk ikke har samtidsform, faller det litt vanskelig å diskutere nyansene i adûnaisk (mellom former oversatt til engelsk som for eksempel "came" og "was coming") uten å ty til omskriving. Siden det vil bli noe besværlig og skrive "holdt på med å" hver gang denne nyansen skal uttrykkes, vil jeg derfor i denne artikkelen bruke formuleringen "drev og", uansett hvor komisk effekt dette vil kunne få (så man får "kom" og "drev og kom" i eksemplet ovenfor). Leseren får bare bære over med det.]

INTERN HISTORIE

Da menneskene våknet i Hildórien første gang solen gikk opp, begynte de å finne opp et språk, akkurat slik alvene ved Cuiviénen hadde gjort tusenvis av år før. Men som vi vet, var aldri menneskene like kreative som de førstefødt: "Attråen etter ord våknet i oss, og vi begynte å lage dem. Men vi var få, og verden var stor og forunderlig. Selv om vi higet sterkt etter å forstå, var det vanskelig å lære, og skapelsen av ord gikk tregt." (Morgoth's Ring s. 345) Hvis det noen gang fantes noe rent menneskelig språk, var det alt grundig utvannet da de første menneskene kom til Beleriand. Felagund brukte ikke lang tid på å tolke målet til Bëor og hans folk, for hadde lenge "hatt samkvem med mørkalvene østenfor fjellene og hadde lært meget av sin tale fra dem; og siden alle quendis tungemål var runnet av samme rot, lignet Bëor og hans folks tale alvemålet i mange ord og vendinger" (Silmarillion kas. 17) Det viser seg også at menneskene må ha vært i kontakt med dvergene og lånt mye fra Khuzdul, språket Aulë hadde laget for hans barn: i PM:317 henviser Tolkien til "den (sannsynlige) teorien at i en fjern fortid hadde noen av menneskenes språk vært påvirket av khuzdul - inkludert det som ble snakket av den dominerende gruppen av atani, hvorfra adûnaisk ble avledet." Vi har ikke nok materiale til å kunne skille ut det som måtte være av rent menneskelig opprinnelse midt i denne miksen av khuzdul og mørkalvisk.

I Beleriand lærte menneskene ivrig sindarin, men "deres eget tungemål ble ikke glemt, og av det kom det språk som siden taltes i Númenor" (Silmarillion kas. 17). Første tideverv endte med vredens krig. Valaene rettet endelig sin kataklysmiske makt mot Beleriand og beseiret Morgoth, men Beleriand ble fullstendig ødelagt og sank under havet. Men menneskene fikk en stor belønning for sin lidelse i krigen mot Morgoth. (Mens vi først er inne på det, hvordan kunne noen overhodet overleve Beleriands fall, - se, det er et spørsmål professor T ikke tok bryet med å besvare! Ville ikke Morgoth ha luktet lunta når det ble satt i gang masseevakuering av et helt kontinent? Nåvel...) Valaene hevet en stor øy fra havet, nærmere Valinor enn Midgard. Edain fór over havet og fant sitt nye hjem, og ledet av Elros, sønn av Eärendil, grunnla de Númenors rike. Det skulle vare i tre tusen to hundre og åttisyv år, helt til den ulykksalige dagen da Ar-Pharazôn brøt valaenes bann og seilte inn i vesten for å erobre Det signede rike.

Hvordan var så språksituasjonen i Stjernelandet så lenge det stod? Om vi kikker på kartet over Númenor i Ufullendte fortellinger s. 184, ser vi at navnene er på quenua. Men samme bok forteller at quenya ikke var noe talt språk på Númenor. "Offisielt" hadde alle steder på øya høyalviske navn, og disse ble brukt i offentlige dokumenter, men i dagligtalen brukte man sindarinske eller adûnaiske navn med samme betydning. Sindarin, gråalvisk, hadde omtrent alle på Númenor kjennskap til - adelen brukte det endog som sitt vanlige talemål. Men allmuens tale var og ble adûnaisk, et mannespråk utviklet fra det opprinnelige målet til de menneskene som gikk inn på alvenes side i kampen mot Morgoth.

På Anadûnê, som Númenor eller Vesterness ble kalt på adûnaisk, undergikk dette språket visse endringer i løpet av de tre tusen årene riket stod. Noen lyder forsvant og andre falt sammen, så konsonantene ble færre. På den annen side fikk språket flere vokaler. Opprinnelig hadde adûnaisk bare kardinalvokalene a, i og u, men kombinasjonene ai og au ble siden forenklet til lange ê og ô. Utover de rent fonologiske forandringene, fikk språket også endel alviske lånord. Quenya lómë "natt" ble for eksempel lånt inn i adûnaisk som lômi, og det er interessant at ordet beholdt sine koselige valinoreiske tankeforbindelser: en lômi er en vakker natt under stjernene, og mørket blir tenkt på som noe dystert. Vi kjenner også igjen andre alviske navn, særlig valaenes: Amân "Manwë", Avradî "Varda", Mulkhêr "Melkor". Men noen tilsynelatende qyenya-ord er faktisk ikke lånt inn. Når "himmel" heter menel på quenya og minal på adûnaisk, er det siste et ord som edains forfedre må ha tilpasset fra avarinsk (mørkalvisk) lenge før menneskene kom til Beleriand. Likheten med quenyaordet skyldes rett og slett at både høyalvisk og mørkalvisk "var runnet av samme rot". Det er faktisk ganske mange lån fra alvisk, tidlige og sene, blant de adûnaiske ordene nevnt i Lowdhams rapport:

         adûn "vest" (SD:247), sindarin dûn(LR:376).
         ammî, ammê "mor" (SD:434), quenya ammë (LR:348). Trolig et sent lån fra quenya.
         attû, attô "father" (SD:434), quenya atar, kjæleform atto (LR:349).
         azra "sjø" (SD:429), åpenbart fra den primitive alviske stammen AYAR (quenya ëar) (LR:349).
          "ikke" (SD:250). Primitivt alvisk *BA "nei!", quenya , Telerin "Jeg vil ikke" eller "Gjør ikke", sindarin baw! "Nei! Ikke!" (WJ:370-371).
         bêth "uttrykk, utsagn, ord" (SD:427), sindarin peth (myknet beth) "ord". Siden bêth er avledet fra en stamme BITH (SD:416), er dette trolig avledet fra den formen primitivt alvisk *KWET "si, tale" hadde tatt i et eller annet avarinsk språk, hvorfra edains forfedre lånte det. (Vi vet at det var minst ett avarinsk språk som hadde p det primitivt alvisk egentlig hadde *kw, så det er plausibelt at det kan ha vært en dialekt hvor denne p'en ble stemt, som ga innledende b.) Jfr. også senere vestrønt batta "taler".
         khôr "herre" (som i Adûnakhôr, Vestens Herre), alvisk stamme KHER "herske, styre, eie" (LR:364), quenya heru "herre".
         lâi "folk", quenya lië (SD:435), man kjenner til formen lai i én avarinsk dialekt (WJ:410).
         lôkhî "bøyd" (SD:247), eldarinsk stamme lok- "bøy, løkke" (Tillegget til Silmarillion).
         narû "mann" (SD:434), alvisk stamme NERE (WJ:393; skjønt i følge the Etymologies, var den originale stammen DER, NÊR var en spesiell quenyaform - se LR:354, 376).

Listen er ikke uttømmende. Dette gir vekt til noen ord av Faramir som ikke ble med i den utgitte RH, at "alle menneskespråk er alviske i avstamning". (WR:159/PM:63. I tilfellet adûnaisk må vi likevel ta i betraktning en sterk innflytelse fra dvergisk også.) Men tross sine betydelige alviske innslag ble adûnaisk betraktet som et menneskespråk, og skjønt det var folkemålet, får vi så avgjort inntrykk av at det stod i skyggen av alvespråkene når det gjaldt anseelse. Vi kan sammenligne med situasjonen i Europa i middelalderen, der alle folkemålene ble betraktet som dypt underlegne superspråket latin, uansett hvor få som kunne det. Akallabêth forteller at "alle númenoóreanernes stormenn hadde eldarske navn ved siden av navnene på sitt eget [adûnaiske] språk", og på de første femten kongene får vi kun oppgitt quenya-navnene. Rett nok sies det om Aldarion, den sjette kongen, at han egentlig foretrakk adûnaisk (UF:215), men at dette i det hele tatt nevnes, viser at han var unntaket snarere enn regelen. Men adûnaisk skulle stige i anseelse, om ikke for annet så fordi alt alvisk kom i vanry.

To tusen år inne i det andre tideverv, på Tar-Ciryatans og Tar-Atanamirs tid, begynte númenóreerne å misunne eldaene deres udødelighet. Vennskapet mellom Valinor og Númenor kjølnet, og man sluttet å lære bort alvespråkene, som hadde vært holdt så høyt i ære, på Tar-Ancalimons tid. Kongene fortsatte å bruke quenyanavn, men bare fordi dette var krevet av tusener av år med tradisjon. For den sekstende kongen får vi for første gang oppgitt et adûnaisk navn i tillegg til det høyalviske Tar-Calmacil: Ar-Belzagar, og det var det siste som ble brukt av de alvefiendtlige "Kongens menn". Men først den tjuende kongen gikk så langt som til å bestige tronen under et adûnaisk navn: Ar-Adûnakhôr, Vestens Herre. Alvevennene ble slett ikke overbegeistret når selv han nødtørftigst oversatte det til quenya Tar-Herunúmen i den offisielle fortegnelsen over kongene, for bare Manwë kunne rettelig kalle seg Vestens Herre. Også Adûnakhôrs to etterfølgere på Númenors trone antok adûnaiske navn. Men den tjuefjerde kongen, Ar-Inziladûn, ville vende tilbake til vennskapet med alver og valaer og kalte seg Palantir, den Langsynte, på quenya. Han ble den siste som slik forkastet adûnaisk. Han døde uten sønner, og hans datter Míriel skulle ha blitt regjerende dronning. Men hennes fetter Pharazôn tok henne til ekte uten hennes samtykke, ene og alene fordi han selv skulle bli konge. Øyensynlig kunne han ikke utstå quenya-navnet Míriel, så han omdøpte henne like gjerne til Zimraphel på adûnaisk (nok en gang uten hennes samtykke, får vi tro). Ar-Pharazôn utfordret Sauron i Midgard, og den siste skaffet seg gratis skyss til Númenor ved å late som han overga seg. Som kjent var han så listig at han snart ble kongens nærmeste rådgiver, og senere øversteprest i den satanisk (eller rettere sagt morgothiske) religionen han stiftet, og sto alvspråkene lavt i kurs fra før, så ble det ikke bedre nå. Men Saurons viktigste anliggende var å forlede kongen til å invadere Aman, noe som ville styre Númenor inn i en håpløs krig mot valaene. Sauron visste godt at førstnevnte ville bli totalt utslettet om så skjedde, og da Númenor sank i havet, forsvant det klassiske adûnaiske språket med den. De få númenóreerne som overlevde Undergangen, var stort sett alvevenner, ledet av Elendil, Anárion og Isildur. I følge PM:315, ble ikke adûnaisk holdt vedlike i Midgard: De overlevende Trofaste snakket sindarin seg i mellom og var ikke spesielt glad i adûnaisk, som jo var språket til kongene som hadde forsøkt å undertrykke alvemålet. Det upopulære adûnaiske språket endte til slutt opp som vestrønt, alltungemålet i senere tider. (Vi får ikke vite hvorvidt de onde sorte númenóreerne som seilte til Midgard før Undergangen og senere fikk makten blant haradrim forsøkte å beholde en renere form for adûnaisk - for eksempel som et språk for de lærde dem i mellom.)

EKSTERN HISTORIE

Tolkien uttenkte adûnaisk kort tid etter andre verdenskrig. Språket var ment å ha en "vag semittisk kvalitet" eller stil (SD:240). Dette nye språket ble til på grunn av hans arbeide med de spåkalte "Notion Club Papers" og hans revisjon av legenden om Númenor. En av medlemmene i denne fiktive klubben (som var inspirert av inklingene!) skal ha lært adûnaisk via syner om fortiden som han fikk i drømme. Han skrev til og med en redegjørelse om det, "Lowdham's Report on the Adûnaic Language"(altså "Lowdhams rapport om det adûnaiske språk"), nå utgitt av Christopher Tolkien i Sauron Defeated s. 413-440. Det faktum at Tolkien aldri fullførte Lowdhams Rapport - den bryter av før den kommer til verbet - og ikke arbeidet videre med adûnaisk, kan faktisk være en velsignelse i forkledning. Som Christopher Tolkien bemerker: "Hadde han vendt tilbake til utviklingen av adunaisk, ville 'Lowdhams Rapport' slik vi kjenner den blitt redusert til et vrak, idet nye ideer forårsaket større og mindre forandringer i strukturen. Mer enn sannsynlig ville han ha begynt på nytt, raffinert den historiske fonologien - og kanskje fortsatt ikke nådd fram til verbet... 'Ufullførelse' og endeløse forandringer, som ofte er frustrerende for de som studerer disse språkene, var underliggende i denne kunsten. Men i tilfellet adunaisk oppnådde han når alt kommer til alt en stabilitet, skjønt ufullstendig: en omfattende beretning om en av Ardas store språk." (SD:439-440)

Men det virker som om Tolkien mens han skrev tilleggene til RH var på nippet til å forkaste hele ideen om et spesielt númenóreisk språk, til tross for alt arbeidet han hadde lagt ned i adûnaisk mindre enn ti år tidligere. Han lekte med tanken på at edain hadde sluttet å bruke menneskespråket og gått helt over til "det alviske noldorin" (les: sindarin) i stedet (se PM:63). Ideen om at númenóreerne snakket alvisk var en tilbakevending til en tidligere idé: i LR:68 blir det sagt at Sauron, som hatet alt alvisk, lærte númenóreerne det gamle menneskespråket som de selv hadde glemt. Her blir det implisert at númenóreerne snakket quenya; se Christopher Tolkiens notat i LR:75. Men Tolkien forandret mening flere ganger, fram og tilbake; det endelige resultatet ble at edain aldri oppga sitt eget språk likevel. Ved å være nevnt og gitt eksempler på i RH, ble adûnaisk en fast del av mytologien.

KORPUS

Det finnes ingen sammenhengende adûnaiske tekster. Bortsett fra enkeltord som vi finner rundt omkring i Lowdhams rapport, består mesteparten av korpuset av et antall fragmentariske setninger gitt i SD:247, med Lowdhams oversettelser av hva de betydde. Oversettelsen som er gitt her er basert på den; noen få hull har blitt fylt. (I henhold til fiksjonen, kjente ikke Lowdham til betydningen av enkelte av ordene, men de kan finnes på andre steder: Zigûrun er Trollmannen, altså Sauron, og Nimruzîr er den adûnaiske ekvivalenten til quenya Elendil. Jeg har også lagt til stor forbokstav på noen av de adûnaiske ordene. Innenfor fiksjonen visste ikke Lowdham at ordene var navn.)

Kadô Zigûrun zabathân unakkha... "Og så / Trollmann[en] / ydmyket / han kom..."
...Êruhînim dubdam Ugru-dalad... "... Eruhínene [Erus barn] / falt / under Skygge[n]..."
...Ar-Pharazônun azaggara Avalôiyada... "...Ar-Pharazôn / drev og førte krig / mot valaene..."
...Bârim an-Adûn yurahtam dâira sâibêth-mâ Êruvô "...Herrene til Vest[en] / brøt / Jorden / med godkjennelse[n] / fra Eru..."
...azrîya du-phursâ akhâsada "...sjøene / slik at [de] styrtet / inn i avgrunn[en]..."
...Anadûnê zîrân hikallaba... "...Númenor / [den] elskede / hun falt ned..."
...bawîba dulgî... "...vind[ene] [var] svarte..." (bokst. ganske enkelt "vinder / svarte")
...balîk hazad an-Nimruzîr azûlada... "...skip / syv / til[hørende] Elendil / østover..."
Agannâlô burôda nênud... "Dødsskygge / tung / på oss..."
...zâira nênud... "... lengten [er] / på oss..."
...adûn izindi batân tâidô ayadda: îdô kâtha batîna lôkhî... "...vest / [en] strak / vei / engang / gikk / nå / alle / veier / [er] bøyde..."
Êphalak îdôn Yôzâyan "Langt vekk / nå [er] / Gaveland[et]..."
Êphal êphalak îdôn hi-Akallabêth "Langt / langt vekk / nå [er] / Hun-som-har-falt"

Det er også noen få adûnaiske utrop fra medlemmer av Notion-klubben som "taler i tunger":

Bâ kitabdahê! "Ikke rør meg!" (SD:250)
Narîka 'nBâri 'nAdûn yanâkhim. "Ørnene til Vestens Herrer er nært forestående." (SD:251)
Urîd yakalubim! "Fjellene faller over ende!" (SD:251)

Oversettelsene som er gitt her er setninger som forekommer sammen med de adûnaiske ordene. Det er ikke uttrykkelig sagt at de er oversettelser, men ut fra de adûnaiske ordene selv, er det så å si sikkert at de er det.

STRUKTUREN TIL ADÛNAISK

Som Christopher Tolkien bemerket, skrev hans far en grundig redegjørelse om adûnaisk, nemlig Lowdham's Report i SD:413-440. Denne situasjonen er unik i Tolkienlingvistikken; vanligvis er vi nødt til å sette sammen biter og analysere eksempler på språket fra et mengde bøker. Adûnaisk ville ha vært et språk vi kunne bruke med stor grad av sikkerhet hvis det ikke hadde vært for at vårt tilgjengelige vokabular er alt for lite. Bare en knapp oversikt over hovedpunktene i grammatikken er gitt her, og den forholdsvis detaljerte beskrivelsen av språkets fonologi (og dens utvikling) hopper vi helt over. Å gjengi all informasjonen i Lowdhams rapport er meningsløst, siden Tolkiens egen beskrivelse er tilgjengelig. (Den komplekse informasjonen om forskjellige substantivklasser og deres bøying ville vi måttet gjenta nesten ord for ord uansett.) Når det gjelder verbet, må vi derimot stole på vår egen analyse, siden Tolkien aldri nådde denne delen av språket i sin rapport. Heller ike adjektivet får vi vite særlig mye om i Lowdhams rapport, som først og fremst dreier seg om fonologien og den generelle strukturen til språket, og gir oss det som ser ut til å være en forholdsvis uttømmende regegjørelse om hvordan substantivet bøyes.

Generell Struktur

I likhet med vår tids semittiske språk, har adûnaisk et system med trekonsonant-baser, etter alt å dømme noe som har kommet inn i språket fra khuzdul en gang i fortiden. (Noen baser har bare to konsonanter.) Men ulikt systemet i khuzdul (tror vi), er også hver konsonantbase forbundet med en bestemt vokal som må være til stede et eller annet sted i alle ordene som avledes av denne basen (selv om den kan modifiseres). Dermed betyr KARAB, altså den konsonantiske basen K-R-B med den "karakteristiske vokalen" a, noe helt annet enn KIRIB - en konsonantbase K-R-B som man kan skille fra den andre fordi den er forbundet med en annen "karakteristisk vokal", nemlig i.

Normalt forekommer den "karakteristiske vokalen" (KV) mellom først og andre konsonant i stammen. Dermed produserer basen G-M-L med KV i, som betyr "stjerne" eller "stjerner", ord som gimli, gimlê, gimlu, gimlat, gimlî, gimlîya (SD:413), altså substantivet "stjerne" i ulike kasus og tall. Men KV'en kan også foranstilles (IGMIL), etteranstilles (GIMLI) eller helt fjernet fra sitt vanlige sted mellom første og andre konsonant (-GMIL, med en annen konsonant foranstilt). Nye ord kan avledes ved å flytte rundt på KV'en på denne måten: mens gimli er det vanlige ordet for "stjerne", betyr igmil "en stjerneformet figur" (SD:427). Men hvis KV'en noen gang skulle forsvinne helt, ville det bli umulig å skille mellom ord med samme konsonant i stammen. Den gylne regelen er derfor at "en av vokalene til en grunnleggende stamme må enten være KV'en eller en av dens vanlige modifikasjoner" (SD:423, der man hvis man er tilstrekkelig interessert kan lese mer om modifikasjoner av stammen).

Substantivet

På adûnaisk er det nyttig å regne med kjønn på substantivet, som i mange germanske språk (blant annet norsk): hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Adûnaisk har i tilegg et såkalt felleskjønn. På norsk er hva slags kjønn et ord tilhører fordelt uten ansatser til noen logikk: det er greit nok at vi sier et hus i intetkjønn, siden huset er en kjønnsløs ting, og en gutt og ei jente er logisk nok hhv. han- og hunkjønn. Men hvorfor sier vi en stein og ei øy når begge er kjønnsløse ting? På adûnaisk er ikke dette noe problem, for her er ting fordelt logisk: hankjønnssubstantiver har med mannlige vesener og deres funksjoner (som "far"), hunkjønn tilsvarende for kvinnelige vesener, og intetkjønn om kjønnsløse ting. Det eneste unntaket gjøres for personifiserte gjenstander. Intetkjønnsordet for sola, ûrê, blir hunkjønn, Ûrî, hvis sola regnes for et kvinnelig vesen (influert av den alviske myten om at solen er Laurelins siste frukt som bæres over himmelen av maiaen Arien). Felleskjønnet brukes i det tilfelle man har substantiver som ikke karakteriseres i forhold til kjønn, som anâ "menneske" og navn på dyr (når man ikke spesifiserer; karab "hest" er felleskjønn, mens karbû "hingst" og karbî "hoppe" logisk nok er hhv. hankjønn og hunkjønn). Hankjønn forbindes ofte med sluttkonsonantene -k, -r, -n, -d; jfr. mannsnavn som Gimilkhâd, Gimilzôr, Pharazôn. Hunkjønn har -th, -l, -s, -z; jfr. kvinnenavn som Inzilbêth, Zimraphel. (Men disse regelene er ikke absolutte, spesielt når det gjelder personnavn; Azrubêl, den adûnaiske oversettelsen av quenya Eärendil "han som elsker sjøen", er åpenbart ikke en hunkjønnsnavn.) Felleskjønn og intetkjønn er vanskeligere å lage noen regel om, men Tolkien/Lowdham gir noen generelle regler i SD:427, som at substantiver som er felleskjønn fretrekker vokalen -a, â som siste stavelse.

Mer fundamental enn de fire kjønnene er inndelingen i sterke og svake substantiver: "Sterke substantiver danner flertallsformen, og i noen tilfeller andre former, ved å modifisere den siste vokalen i stammen. Svake substantiver legger til bøyninger i alle tilfeller" (SD:425).

Substantivet på adûnaisk bøyes i tre tall: Entall, dualis (totall) og flertall. Dertil bøyes det i tre former som med atskillig godvilje kan kalles kasus: en såkalt normalform, en subjektiv form og en objektiv form. For flere detaljer om de forskjellige substantivklassene og bøyingen av disse, se SD:436-438.

Som navnet meget sterkt antyder, er normalformen den vanlige, ubøyde grunnformen av substantivet. Den har altså ingen bestemt endelse. Normalformen benyttes der hvor de to andre formene ikke er obligatoriske. Den brukes når substantivet er objekt eller predikativ i setningen, som i Ar-Pharazônun Bâr "Kong Pharazôn [er] Herre", der Bâr "Herre" er predikativ og derfor ikke har noen spesiell endelse. Også som subjekt kan substantivet stå i normalform, men da må verbet som følger ha et pronomenprefiks. Dualis av normalformen dannes med endelsen -at, så dualis av huzun "øre" er huznat "to hører". (Som vi ser, kan en vokal forsvinne i stavelsen før -at, så den klapper sammen til en konsonantgruppe - her zn - men dette avhenger av hvilken klasse substantivet tilhører; lange vokaler går ikke tapt). Flertall av normalformen blir dannet ved å introdusere den lange vokalen î i den siste stavelsen av ordet, flertall av huzun er for eksempel huzîn "ører". (I noen substantivklasser, blir î lagt til substantivet som en ny avsluttende stavelse, som i batân "vei", fl. batâni - men også batîna.) Merk forskjellen mellom dualis og flertall: man tror kanskje at dualis rett og slett betyr to ting og flertall tre eller flere ting, men det er ikke fullt så enkelt. Dualis brukes når det gjelder naturlig forekommende par, som huznat "to ører (fra samme person)". Hogger vi ett øre av Per og ett øre av Pål og legger dem på bordet, sier númenóreerne at det er huzin og ikke huznat som ligger der: ørene utgjør ikke et naturlig par. Bare i arkaisk språk ble dualis brukt om to ting som ikke hørte naturlig sammen.

Subjektiv er den formen et substantiv oftest har når det er subjektiv for et verb; derav navnet. Det blir også brukt når et substantiv står til et annet substantiv, som i Ar-Pharazôn kathuphazgânun "Kong Pharazôn Erobreren" (i motsetning til setningen Ar-Pharazônun kathuphazgân "Kong Pharazôn [er/var] en erobrer", med predikativet kathuphazgân "erobrer" i normalform). Formen kan dannes på litt forskjellige måter, avhengig av hvilken klasse substantivet tilhører. Svake intetkjønnsord får endelsen -a, elementet som kom inni de sterke substantivene blir i stedet etteranstilt. Men subjektiv av han- og hunkjønnsord dannes ganske enkelt ved å legge til hhv. endelsene -un og -in: Ar-Pharazônun azaggara avalôiyada, "kong Pharazôn drev og førte krig mot valaene", *Zimraphelin banâth 'nAr-Pharazôn "Zimraphel [er] Kong Pharazôns kone". (Det siste eksemplet måtte jeg konstruere selv, for Tolkien/Lowdham ga ingen eksempler på den feminine subjektiven på -in. Som Erendis bemerker i UF:230, hører vi ikke stort om de númenóreiske kvinnene!) Merk at selv om verbet "å være" er underforstått i adûnaisk, vil subjektet til dette verbet likevel stå i subjektivformen. Substantiv av felleskjønn får endelsen -(a)n i subjektiv entall. Subjektiv flertall dannes ved å legge til endelsen -a til intentkjønnsord og -im ellers; dualis får man ved å forlenge -at i normalformen til -ât.

Objektiv er ikke en selvstendig form av substantivet, men forekommer bare i sammensatte ord. Formen dannes ved å sette inn en u i ordet, enten inni ordet eller på slutten, noe som ofte erstatter en annen vokal eller får vokalen i den forrige stavelsen til å forsvinne: objektiv av minal "himmel", azra "sjø", huzun "øre", batân "vei" er hhv. minul, azru, huzun/huznu, batânu. Objektiv brukes som første element i sammensetninger når de andre elementet betenger noen som gjør noe med det første elementet. For eksempel blir quenya Eärendil "Sjø-elsker" oversatt til adûnaisk som Azrubêl med azra "sjø" i objektivformen azru fordi sjøen er objektet for denne kjærligheten. Azrabêl med "sjø" i normalform betyr fremdeles "Sjø-elsker", men da i betydningen "elsker fra sjøen" eller lignende. Noen ganger er "objekt"-forholdet mellom første og andre elementet litt uklart. Når det f.eks. gjelder den adûnaiske ekvivalenten til quenya Meneltarma, Himmelsøylen, står minal "himmel" i objektivformen minul: Minultârik. Tanken er at târik, altså søylen, holder himmelen oppe, slik at himmelen på et vis er objektet for det søylen "gjør". - Objektiv har ingen flertall eller dualis; den er alltid entall. Dermed er den adûnaiske versjonen av Vardas navn "Stjernetenner" ikke Gimlu-nitîr med gimli "stjerne" i objektivformen gimlu, for det ville bety "tenner av en (enkelt, spesiell) stjerne". Formen som brukes er Gimilnitîr, der gimil "stjerner" er en ubøyd kollektivform (dermed grammatisk sett "entall"); se SD:427-428. Men det er et par sammensetninger i det tilgjengelige materialet der det virker som om de foranstilte ordene i objektiv har en flertallsform eller i det minste en talløs betydning; se oppføringene Ar-Balkumagân og Nimruzîr i ordlisten nedenfor. Kanskje Tolkien reviderte grammatikken slik at objektiv noen ganger kan være talløs i stedet for strengt entall.

Adûnaisk har ingen ekte genitiv. I stedet bruker man ofte sammensatte ord; "Amans land" blir til det som tilsvarer "Aman-landet". Eierskap blir vanligvis uttrykt med prefikset an- "til, av", ofte redusert til 'n: som i Bâr 'nAnadûnê, "Herre over Anadûnê", Narîka 'nBâri 'nAdûn "Ørnene til Vestens Herrer" (SD:251, 428).

Preposisjonsendelser

Lowdhams Rapport nevner noen få "adverbiale 'preposisjonale' elementer": ô "fra", ad, ada "til, mot", "med", "ved, på". Disse elementene blir lagt til på slutten av normalformen av substantivet; i Lowdhams Rapport blir de ikke regnet som kasusendelser. Enda et slik preposisjonalt element er etter alt å dømme dalad "under", som i ugru-dalad "under Skygge[n]". Dette elementet dalad inneholder kanskje -ad "til", for sammenhengen viser at betydningen ikke er stillestående prosisjon under Skygge, men bevegelse til posisjonen under den: Êruhînim dubdam ugru-dalad, "Eruhínene falt under Skyggen".

Vi har flere eksempler på ada "til, imot, mot, inn i, -over": Avalôiyada "mot valaene", akhâsada "inn i avgrunn[en]", azûlada "østover". Det er eksempler på "med" og ô "fra" i frasene sâibêth-mâ Êruvô "med godkjennelse fra Eru". I både Avalôiyada og Êruvô finner vi en glidekonsonant mellom de avsluttende vokalene i og u i substantivstammene og de tillagte elementene, hhv. y og v; se SD:424.

"Genitiv"-partiklen an, 'n diskutert ovenfor, kan betegnes som enda et preposisjonalt affiks, bare satt foran i stedet for bak.

Adjektivet

Attesterte adjektiver er ord som izindi "strak, rett", burôda "tung", êphalak "langt vekk" (forsterkende dobling êphal êphalak "langt langt vekk"), samt (i SD:435) anadûni "vestlig". Vi kjenner ikke til hvordan former som komparativ og superlativ ble dannet, om da adûnaisk hadde slike former i det hele tatt. Ulik situasjonen i f.eks. tysk, "er det ingen m[maskulin-,] f[eminin-] eller n[øytrum]former av adjektivene" (SD:425). Men det virker som om adjektivene står til substantivet det beskriver når det gjelder tall: Adjektivene dulgî "svart" og lôkhî "bøyd" har endelsen î, på adûnaisk brukt for å danne flertall. Substantivene de beskriver står også i flertall: bawîba dulgî "svarte [var] vindene", kâtha batîna lôkhî "alle veier [er] bøyde".

Vi kan finne ut litt om adjektivdannelse. Adjektivet anadûni "vestlig" blir dannet fra substantivet adûni "Vesten". Siden an er en partikkel som betyr "av, til[engelsk "of"]", er anadûni bokstavelig talt *"av Vesten", men ordet kan regnes som et adjektiv og bøyes tilsvarende. Kong Ar-Pharazôn blir kalt "den gylne" i Akallabêth, og pharaz betyr gull. Hvis pharazôn da er ordet for "gyllen", må endelsen -ôn være en adjektivdanner. Men det også også være et substantiv avledet fra pharaz, bokstavelig *"den Gylne"; -ôn blir faktisk listet som en substantivendelse i SD:425.

Vi får vite at "adjektiver kommer vanligvis foran substantiver" (SD:428). Bawîba dulgî "vinder svarte" betyr ikke "svarte vinder", det er en setning som betyr "vindene var svarte" (SD:247).

Adverbet

To adverb forekommer i vårt lille korpus: tâidô "engang" og îdô "nå", sistnevnte med variantformen îdôn. Det virker som om formen med avsluttende n blir brukt før ord som begynner med en vokal (inkludert halvvokalen Y: îdôn Yôzâyan). Jfr. bruken av artiklene a og an på engelsk, selv om an ikke blir brukt før halvvokaler. Substantivet Adûn "vest" kan tydeligvis brukes som et adverv med betydningen "vestover". Partisippet "ikke" (SD:250) kan også klassifiseres som et adverv.

Partisippet

Vi har to eksempler på perfektum partisipp på -ân: zabathân "ydmyket" og zîrân "elsket". Denne endelsen er helt klart kognat med primitivt quendisk *-nâ, quenya -na eller -ina. Begge av partisippene følger ordet de beskriver.

Tallord

Bare to tallord er kjent: satta "to" og hazid "syv" (SD:427, 428, hazad i SD:247). Basen for "en" er sagt å være ?IR (SD:432, ? = glottal plosiv), derav det guddommelige navnet Êru, den Ene (quenya Eru), men den faktiske formen på tallordet "en" blir ikke nevnt. Vi får vite at alle grunntallene unntatt "en" egentlig er substantiver. De følger substantivet de står til: gimlî hazid "syv av stjerner" = syv stjerner.

Pronomen

Ingen uavhengige adûnaiske pronomen er kjent, skjønt de må ha eksistert. Enkelte pronominale elementer kan bli isolert fra verb; se nedenfor. SD:425 slår fast at adûnaisk "skiller mellom kjønn i tredje persons pronomen", og i henhold til SD:435 er u og i "basene for pronomenstammene for 'han' og 'hun' " - men det er ikke klart hva de faktiske ordene for "han" og "hun" er. Hi-Akallabêth er oversatt "Hun som har falt" (SD:247), som tyder på at "hun" er hi. Kan det være at "han" er *hu? (Sml. hebraisk hu' "han", hi' "hun".) Ordet nênud er oversatt "på oss"; kanskje "vi" eller "oss" er *nên? (Se også listen over pronominale prefikser i avsnittet om verb nedenfor.)

Verbet

Christopher Tolkien trekker ut følgende informasjon fra noen skriblerier hans far gjorde om det adûnaiske verbet: "Det var tre klasser verb: I To-konsonantiske, som kan 'holde'; II Tre-konsonantiske, som kalab 'falle ned'; III Avledninger, som azgârâ- 'føre krig', ugrudâ- 'overskygge'. Det var fire tider: (1) aorist ('korresponderer med engelsk "presens", men brukes mer ofte enn det som historisk presens eller fortid i beretninger'); (2) samtidsform (presens); (3) samtidsform (preteritum); (4) preteritum ('ofte brukt som pluskvamperfektum når aorist blir brukt som fortid, eller som annen futurum når aorist blir brukt som futurum'). Futurum, subjunktiv og optativ ble representert med hjelpeverb; og passiv ble dannet med de upersonlige verbformene 'med subjektet i akkusativ'." (SD:439; det som her blir klat "akkusativ" må være normalformen av substantivet.) Adûnaisk uttrykker altså en passivkonstruksjon som "hun ble sett" med det som korresponderer med "henne så", altså "[noen] så henne".

"Avledningene" som nevnes er etter alt å dømme verb som er avledet fra substantiver; ugrudâ- "overskygge" er helt klart dannet av ugru "skygge". Azgârâ- "føre krig" inneholder trolig et substantiv "krig" (azgâ? azgâr?).

Dette er de bøyde verbene som forekommer i Lowdhams Rapport og den endelige formen på de adûnaiske fragmentene (jeg har angitt subjektet til verbene fordi verbene kanskje kongruerer med subjektet på et eller annet vis).

Verb oversatt med preteritum på engelsk (og norsk):

unakkha "han-kom". Åpenbart en form av NAKH "komme, nærme seg".
dubdam "[Eruhínene] falt"
yurahtam "[Vestens Herrer] brøt"
hikallaba "hun-falt-ned" (hun = Númenor)
ukallaba "[Herren] falt" Bâr ukallaba "Herren falt", bârun (u)kallaba "det var Herren som falt" (se SD:429). Dette er former av KALAB, SD:416, 439.
ayadda "[den strake veien] gikk".
usaphda "han forsto" (base SAPHAD, SD:421)

Vi har også preteritum samtidsform i azaggara "[Ar-Pharazôn] drev og førte krig".

Vi har bare noen få verb som blir oversatt med presens:

yanâkhim "[ørnene] er nært forestående." (SD:251) Verbet yanâkhim, her oversatt "er nært forestående", er tydeligvis avledet fra verbbasen NAKH "komme, nærme seg" (SD:416).
yakalubim "[fjellene] faller over ende." Åpenbart en form av KALAB "falle ned". (SD:251)

Vi har et eksempel på noe som ser ut som en slags subjunktiv: du-phursâ "[sjøene] slik-at-de-styrtet".

Vi har et eksempel på imperativ: Bâ kitabdahê! "Ikke rør meg!" (SD:250) er negasjonen "ikke"; alviske kognater er kjent (WJ:370-371).

Før vi kan analysere selve verbformene, må først diverse affikser identifiseres og de grunnleggende verbformene isoleres.

Flertallsverb viser endelsen -m: yanâkhim *"(de) driver og kommer", yakalubim "(de) faller over ende", dubdam "(de) falt", yurahtam "(de) brøt". (Vi kunne legge til nam "er" fra den tidligere formen av fragmentene gitt på SD:312, tydelig beslektet med den alviske basen NA "å være", LR:374.)

De fleste verbene har pronomenprefikser. De blir oversatt med engelske pronomen bare når subjektet til verbet ikke er uttrykt av et separat ord:

u- "han" i unakkha "han-kom", ukallaba "[han] falt", usaphda "han forsto".
hi- "hun" i hikallaba "hun-falt-ned" (sml. ukallaba ovenfor)
yu- og ya- "de": yurahtam "(de) brøt" (de = Vestens Herrer), yanâkhim *"(de) kommer" (de = ørnene), yakalubim "(de) faller over ende" (de = fjellene). Når det gjelder mulige skiller mellom yu- og ya-, se note nedenfor.
ki- "du"? i Bâ kitabdahê "ikke rør [du] meg" (se nedenfor).
a- "den, det"? i ayadda "gikk", subjektet er et ikke-levende objekt (en vei).

Disse elementene foranstilles verbet når subjektet forekommer i normalform (dette subjektet må stå rett før verbet). Pronomenprefiksene kan også brukes når subjektet står i subjektiv (som i Bârim an-Adûn yurahtam dâira "Vestens Herrer brøt Jorden"), men er ikke påkrevet.

NOTE: Basert på eksemplet dubdam "[de] falt", argumenterte jeg i tidligere versjoner av denne artiklen at du- kanskje betydde "de", men som Matthieu Kervran har påpekt, er du- sannsynligvis en del av en base *DUBUD "falle". Jeg hadde antatt at stammen var *BADAM, men endelsen -am er antagelig en del av bøyingen (sammensatt av en preteritumsmarkør *-a og en flertallsmarkør *-m, som kan sammenlignes med -am i yurahtam "de brøt"). Subjektet til verbet dubdam, som er Êruhînim, står i subjektiv, så ingen pronomenprefiks burde trengs. - De to forskjellige prefiksene for "de", yu- og ya-, kan meget vel korrespondere med endelsene u- "han" og a- *"den, det". Med andre ord, at yu- henviser til en gruppe mannlige vesener (subjektet til yurahtam er Vestens Herrer), mens ya- henviser til en gruppe ting eller dyr (subjektene til yakalubim og yanâkhim er hhv. fjell og ørner). Kanskje finnes det et prefiks *yi- (for *yhi-) som betyr "de" om en gruppe kvinnelige vesener, som korresponderer med ent. hi- "hun"?

I vårt eneste eksempel på imperativ, ropet bâ kitabdahê! "ikke rør meg!" (250), betyr åpenbart "ikke". Kitabdahê, må da bety "rør meg". Det kan være at basen for "røre" er *TABAD, her representert av -tabda-, med et pronomenprefiks ki- *"du" (listet ovenfor) og et suffiks -hê "meg". Men det har også blitt foreslått at - er imperativsendelsen, og at den bokstavelige betydningen til bâ kitabdahê ganske enkelt er *"ikke du rør". Mens alle pronomenelementene kjent fra adûnaisk kan sammenlignes med alviske elementer med lignende mening, er det ingen quendiske elementer som er i nærheten av å ligne på -, et faktum som muligens støtter denne siste tolkningen.

Ved å fjerne pronomenprefiksene og flertallsmarkøren -m der det er nødvendig, får vi følgende grunnleggende former:

Oversatt med presens: nâkhi "er nært forestående, *kommer" (base NAKH "komme, nærme seg"), kalubi "faller over ende" (base åpenbart KALAB "falle"). Det kan være at i egentlig er en del av flertallsendelsen -im (sml. flertalls subjektivendelsen i ordet Bârim "Herrer"), slik at verbformene ganske enkelt er nâkh, kalub - men det er ingen bevis for det ene eller det andre, og systemet ville være mer symmetrisk hvis vi antar at -i er en del av av den bøyde formen av verbet.

Oversatt med preteritum- eller preteritum samtidsform-konstruksjoner: nakkha "kom" (base NAKH "komme, nærme seg"), dubda "falt" (base *DUBUD), rahta "brøt" (*RAHAT), kallaba "falt ned" (KALAB), yadda "gikk" (*YAD), azaggara "drev og førte krig" (sagt å være et avledet verb, grunnformen er angitt som azgârâ- i SD:439).

Muligens subjunktiv: du-phursâ "slik-at-de-falt" (*PHURUS).

Imperativ: tabda eller tabdahê.

En ganske forsøksvis tolkning:

Presens samtidsform av to-konsonantiske baser blir formet ved A-forsterkning av stammevokalen (som gjør a, i og u om til â, ê og ô) og endelsen -i. Dermed nâkhi "er nært forestående, *kommer" fra NAKH. (Vi må anta at en stamme som ZIR "elske" ville ha presensform *zêri, mens RUTH "arr" ville ha presensform *rôthi.) Tre-konsonantiske baser former åpenbart presens etter mønsteret 1-CV-2-U-3-I (dvs. ved å plassere den Karakteriske Vokalen mellom de to første konsonantene, sette inn vokalen u mellom andre og tredje konsonant og legge til endelsen -i). Dermed kalubi "faller over ende, *driver og faller" fra KALAB "falle". Ingen eksempler viser hvordan presens av et avledet verb blir formet.

Preteritum av en to-konsonantisk base blir formet ved å doble den avsluttende konsonanten og legge til endelsen -a. Dermed har NAKH "komme, nærme seg" preteritum nakkha (KH gir aspiraten kkh, dvs. k + sluttlyden i loch, når den dobles). Formen yadda "gikk" representerer åpenbart en enkelt dobling d > dd (stamme *YAD). Når det gjelder preteritum av en tre-konsonantisk base, ser vi to forskjellige mønstre i materialet. Alle formene viser endelsen -a, akkurat som preteritum av to-konsonantiske baser, men oppførselen til den andre konsonanten i stammen er annerledes. Tre verb er avledet med mønsteret 1-CV-23-A, uten vokal mellom andre og tredje konsonant: saphda "forsto" (SAPHAD), dubda "falt" (*DUBUD) og rahta "brøt" (*RAHAT). Men verbet kallaba "falt" fra KALAB oppfører seg forskjellig, og viser fram et mønster 1-CV-22-CV-3-A i stedet: den andre konsonanten blir doblet og den karakteristiske vokalen får stå før siste konsonant i stammen. Er dette egentlig samme preteritum som den ovenfor? Kanskje den tidsformen av KALAB som korresponderer med saphda, dubda, rahta er kalba, og formene av SAPHAD og *DUBUD som korresponderer med kallaba er sapphada og dubbuda? Tolkien brukte kalba før han endret formen til kallaba (med prefikset hi- for "hun" i begge tilfelle); se SD:288. Forandret han tid eller reviderte han grammatikken? Jeg mistenker at han ganske enkelt bestemte seg for å bruke en annen tid. Hvordan kan det være to former som begge oversettes med preteritum på engelsk? Tolkien nevnte at i tillegg til preteritum samtidsform, hadde adûnaisk en aorist som "korresponderer med engelsk "presens", men brukes mer ofte enn det som historisk presens eller fortid i beretninger" (SD:439). Det kan dermed være at en av fortidsformene vi har identifisert representerer aoristformen brukt som preteritum i beretninger, mens den andre er preteritum samtidsform. I så fall, hvem er hvem? Vårt eneste bøyde eksempel på et avledet verb, azaggara "drev og førte krig", ville i henhold til oversettelsen se ut til å være en preteritum samtidsform. Den mer grunnleggende formen er gitt i SD:439 som azgârâ- "føre krig". Interessant nok dobler samtidsformen den andre konsonanten g. Tør vi å slutte fra dette at alle verbene som dobler andre konsonant i stammen er samtidsformer, slik at nakkha, yadda, og kallaba egentlig betyr *"drev og kom", *"drev og gikk", *"drev og falt" snarere enn ganske enkelt "kom, gikk, falt"? Og kan vi da likeledes driste oss til å eklære saphda, dubda og rahta som aorister? (som i så fall ville korrespondere med preteritum samtidsformene *sapphada, *dubbuda osv.)

Det eneste eksemplet på en subjunktiv, sagt i SD:439 å være formet med et hjelpeverb, er du-phursá "slik-at-de-styrtet". Er det foranstilte elementet du- hjelpeverbet? Phursa, som helt klart representerer en trekonsonantisk stamme *PHURUS "styrte", ligner isolert på formen vi forsøksvis identifiserte som aorist i avsnittet ovenfor. Vi konkluderer derfor (nok en gang hypotetisk) med at den adûnaiske subjunktivformen lages ved å foranstille du- til en form som ligner på aoristen. Subjunktiven tar ikke flertallsendelsen -m, selv hvis subjektet (i dette tilfellet "sjøene") er flertall.

Imperativen som er begravet i frasen bâ kitabdahê "ikke rør meg" er enten tabdahê eller tabda, avhengig av hvorvidt vi antar at endelsen - er en imperativsendelse eller en pronomenendelse "meg". Tabda (som tydeligvis representerer en trekonsonantisk base *TABAD) er nok en gang lik formen vi ovenfor forsøksvis identifiserte som aoristen. Vi må derfor konkludere med at den adûnaiske imperativen enten er identisk i form med aoristen, eller at den dannes ved å legge til endelsen - til aoristen.

Dermed er vår diskusjon om adûnaisk grammatikk fullført. For et annet studium, se Lalaiths artikkel på http://lalaith.vpsurf.de/Tolkien/Grammar.html.

ADÛNAISK ORDLISTE

I noen tilfeller kan vi ikke gi noen oversettelse; Tolkien/Lowdham nevnte bare ordformen for å illustrere et poeng med språkets fonologi eller avledning, men nevnte ikke hva ordet betydde. Lange vokaler er merket med cirkumfleks; vår hovedkilde (Lowdhams Rapport) bruker i stedet makroner, men cirkumfleks blir brukt i fortellingene. Med mindre annet blir angitt, henviser sidenumrene til Sauron Defeated. Kombinasjonene th, ph, kh representerer spiranter (th som i think, ph = f og kh = samme lyd som i loch), mens tth og kkh er aspirater (t + th, k + kh); vi har ingen eksempler på pph, men kombinasjonen korresponderer tilsvarende med p + f (se SD:419). "Baser" står med store bokstaver. De tidligere formene av Lowdhams "fragmenter" (SD:311-312), fortrengt av Tolkiens revisjoner, er ikke tatt med. Det samme gjelder noen få andre former og navn som ikke ser ut til å ha vært gyldige på det tidspunktet Tolkien oppga adûnaisk. Noen få utdaterte former er nevnt under oppføringen til formen som erstattet dem, men blir ikke gitt selvstendige oppføringer. Sidereferanser til navnene på de númenoreiske kongene er gitt til Ufullendte fortellinger i stedet for RH tillegg A, siden denne bare finnes i en utgave på norsk (i motsetning til RH).

         -a Subjektivendelse for intetkjønnsord i flertall (430)
         abâr "styrke, utholdenhet, trofasthet" (431). Etter alt å dømme beslektet med bâr "herre".
         -ad, -ada "til, mot" (preposisjonale etterstavelser) (429) Jfr. Avalôiyada, akhâsada.
         Adrahil mannsnavn (PM:439), erstattet Agrahil.
         adûn "vest, vestover" (247, 435)
         Adûnâim *"Númenóreere", eller kanskje snarere *"Dúnedain" (426)
         agan "død", personifisert Agân "Døden" (426; hankjønn når ordet ble personifisert, ellers intetkjønn). Jfr. agannâlo "dødsskygge" (247)
         Agathurush *"Skyggers myrland" = sindarin Gwathló (UF:287)
         Aglahad mannsnavn (PM:440)
         AK(A)LAB(A), (A)KALBA åpenbart variasjoner av KALAB, ikke oversatt (418).
         Akallabêth "Hun-som-er-falt" (312) (også hi-Akallabêth), navn på det sunkne Númenor.
         akhâsada "inn i avgrunn[en]" (247). (Inneholder -ada; dermed *akhâs "avgrunn"?)
         Alkarondas "Sjøslottet", navn på Ar-Pharazôns skip (PM:156, stavet Alcarondas i SD:385). Ser ut til å ha erstattet Aglarrâma med samme betydning. Andre tar Alcarondas for å egentlig være en quenyaform, oversatt fra det faktiske adûnaiske navnet Aglarrâma - men ingen av disse er lette å få til å passe med oversettelsen (?) "Sjøslottet".
         Amatthâni "Amans land" (assimilert fra Amân-thâni) (435)
         ammî, ammê "mor" (434)
         an adjektivisk prefiks med genitivisk betydning, "av, til[engelsk "of"]", ofte redusert til 'n: (435): Narîka 'nBâri 'nAdûn "Ørnene til Vestens Herrer" (251), thâni anAmân, thâni n'Amân "Amans Land" (435) (også Amatthâni).
         -an Subjektivendelse for substantiver av felleskjønn (også -n) (430)
         anâ "menneske" (426, 434, fullt bøyd på 437); hankjønn anû "en hann, mann", hunkjønn anî "en hunn" (434) (mer tekniske ord enn naru, kali "mann, kvinne").
         Anadûnê "Vesterness, Númenor" (247, 426)
         anadûni "vestlig" (426, 435)
         Ar-Abattarîk "Tar-Ardamin" (UT:222). Adûnaisk *Abatta = quenya Arda?
         Ar-Adûnakhôr "Tar-Herunúmen", Vestens Herre (UF:245)
         Ar-Balkumagân "Tar-Ciryatan", *"Kong Skipsbygger" (PM:151). Overraskende nok ser dette navnet ut til å inneholde objektivformen av *balak "skip", skjønt dette burde bety "bygger av et (bestemt) skip", siden objektiv ikke kan bøyes i flertall. Tar-Ciryatan "bygget en stor flåte av kongelige skip" (UT:243), ikke bare ett. Jfr. Gimilnitîr i motsetning til Gimlu-nitîr; men for et annet eksempel på objektiv i flertall eller talløs forstand, se Nimruzîr. Forkastet Tolkien tanken om at objektiv bare kunne være entall?
         Ar-Belzagar "Tar-Calmacil" (UF:244). Quenyanavnet ser ut til å inneholde macil = "sverd", adûnaisk *zagar? (Uavhengig av dette, ville elementet settes i forbindelse med verbet azgarâ- "føre krig".) En annen, men mye mindre sannsynlig teori, er at quenyanavnet inneholder calma "lampe" = adûnaisk *bel eller *belza?
         Ar-Gimilzôr "Tar-Telemnar" (UF:245). Telemnar kan bety *"sølvflamme", men det adûnaiske navnet ser ut til å inneholde gimil "stjerner".
         Ar-Inziladûn "Tar-Palantir". (UF:245) Quenyanavnet betyr "den Fjerntskuende", men adûnaisk Inziladûn betyr "Vestens Blomst" (UF:248).
         Arminalêth = quenya Armenelos, navn på en by (PM:145).
         Ar-Pharazôn "Kong Pharazôn, Tar-Calion" (435). Fra pharaz. Subjektiv Ar-Pharazônun (247). Ar-Pharazôn kathuphazgânun "Kong Pharazôn Erobreren" (429)
         Ar-Sakalthôr "Tar-Falassion" (UF:245) Quenyanavnet ser ut til å inneholde falassë "kyst" = adûnaisk *sakal?
         Ar-Zimraphel "Tar-Míriel" (UF:246), se Zimraphel. Erstattet Zimrahil, PM:155.
         Ar-Zimrathôn "Tar-Hostamir" (UF:245). Quenyanavnet inneholder mir (mírë) "juvel" = adûnaisk *zimra; jfr. Zimraphel = Míriel.
         Âru "Konge", Âru n'Adûnâi "Konge over anadunerne" (429)
         ASAD ??? (421)
         Asdi ??? Ofte uttalt azdi. Avledet fra stammen ASAD. (421)
         -at dualisendelse (429)
         ATLA ??? Også i formen TAL(A). (418)
         attû, attô "far" (434)
         Avalê "gudinne, *valië" (428)
         Avalôi "*valaene, maktene" (305), subjektiv fl. Avalôim (241); Avalôiyada "mot valaene" (247), inneholder -ada.
         Avallôni "*Avallónë" (241, 305)
         Avradî "Varda" (428)
         ayadda "gikk" (247)
         azaggara "drev og førte krig", åpenbart en form av azgarâ- (247 jfr. 439)
         azar "stjerne" - i følge PM:372, men i Lowdhams Rapport er ordet for stjerne gimli, og azra (in SD:431 azar, senere forandret) betyr "sjø".
         azgarâ- "føre krig" (439), jfr. azaggara og Ar-Belzagar.
         azra "sjø", fullt bøyd på 431. Objektiv azru- i Azrubêl (s.d.); subjektiv fl. azrîya på 247; også i azra-zâin "sjø-landene" (435).
         Azrubêl "Sjø-elsker" (= quenya Eärendil) (429, 305)
         azûlada "østover" (247), inneholder -ada.
          "ikke!" (250)
         *balak "skip" (fl. balîk, s.d.), objektiv balku- i Ar-Balkumagân, s.d. Jfr. huzun "øre", fl. huzîn, objektiv huznu (430).
         balîk "skip (flertall)" (247). Ent. *balak?
         banâth "kone" (fullt bøyd på 437)
         Bâr "Herre" (428, fullt bøyd på 438), subjektiv bârun på 429; Barîm an-Adûn "Vestens Herrer", valaene. (247) Her er subjektiv flertall barîm; på s. 438 er det gitt som bârîm, som muligens er mer korrekt.
         batân "vei, sti", fl. batîna (247, fullt bøyd på 431; merk note 16 på s. 435)
         *bawâb "vind" (se bawîba)
         bawîba "vinder", subjektiv fl. (247) Ent. *bawâb? (jfr. batân "vei", fl. batîna.)
         bêth "uttrykk, utsagn, ord" (men handlende "taler" som sluttelement i sammensetninger, som i izindu-bêth). (427)
         BITH "si" (416)
         burôda "tung" (247)
         dâira "Jorden" (247)
         dâur "tungsinn" (tidligere *daw'r) (423)
         DAWAR *"tungsinn" (se dâur)
         dolgu "natt" (med onde konnotasjoner - i motsetning til lômi) (306)
         dubdam "falt" (flertallsverb) (247)
         dulgî "svarte" (adj.) (247) Åpenbart fra samme base som dolgu "natt".
         du-phursâ "slik at [de] styrtet" (247)
         êphalak "langt vekk"; êphal êphalak "langt langt vekk" (247)
         Êru "den Ene", Gud (quenya Eru); Êruvô "fra Êru" (248, 249); Êruhînim = quenya Eruhíni, "Guds barn" (247 jfr. 249)
         gimil "stjerner", en ubøyd kollektivform som viser til stjernehimmelen generelt. (427) Gimilnitîr "Stjerne-tenner" = quenya Elentári, en av Vardas titler (428). Gimlu-nîtir "tenner av en (spesiell) stjerne", bevisst feiloversettelse av Elentári for å illustrere det faktum at objektiv alltid er entall (428).
         Gimilkhâd mannsnavn, ser ut til å inneholde gimil "stjerner" (UT:223)
         GIMLI ??? Variantformer og avledede ord er listet på 425. 434 har GIM'L, pluss en avledet form GAIMAL (434).
         gimli "stjerne", fl. gimlî (427). Fullt bøyd på 431.
         hazad "syv" (247). Noen sammenheng med khuzdul Khazâd "dverger", gitt at dvergene var delt inn i syv hus? (427, 428 har hazid.)
         hi-Akallabêth "Hun-som-har-falt", Númenor. (247)
         hikallaba "hun falt ned" (247)
         huzun "øre", dualis huznat "to ører" (428), fullt bøyd på 430, se også note 15 på 435.
         Îbal mannsnavn (UT:194)
         idô "nå", forekommer som idôn når neste ord begynner med en vokal, jfr. engelsk a/an (247)
         IGIML ??? Variantformer og avledede ord er listet på 422-423.
         igmil "stjerneformet figur", fl. igmîl (427)
         -im Flertallendelse i subjektiv for alle andre substantiver enn intetkjønn (430). Åpenbar i ord som Adûnâim, Avalôim, s.d.
         Imrahil mannsnavn (UT:246), omtalt som et númenóreisk navn i Tillegg E i RH.
         Imrazôr mannsnavn (UT:447)
         -in Subjektivendelse for svake hunkjønnsord (430).
         Indilzar "Elros" (PM:164)
         inzil "blomst", isolert fra Inziladûn "Vestens Blomst" (UF:248) og Rothinzil "Skum-blomst"; jfr. også kvinnenavnet Inzilbêth ("Blomster-taler"???) nevnt i Akallabêth.
         izindi "strak, rett" (247)
         izindu-bêth "sannsiger, profet" (427)
         izrê (< izrêi < izrêyî) "kjæreste, elskede" (424, oversatt og fullt bøyd på 438). Fra basen ZIR.
         ?IR "en, alene" (? = glottal plosiv) (432)
         kadar "by"; kadar-lâi "byfolk" (435)
         kadô "og så" (247)
         KALAB "falle" (416); kalab "falle ned" (439)
         kali "kvinne" (434)
         kallaba "falt", form av KALAB (429)
         kan "holde" (439)
         KARAB ??? (415) Basen til karab?
         karab "hest" (fl. karîb) (434). Hankjønn karbû "hinst" (434, 435), hunkjønn karbî "hoppe" (434).
         kâtha "alle" (247)
         kathuphazgân "erobrer", subjektiv kathuphazgânun (429). Dette ordet kan se ut til å inneholde objektivformen av (et ord beslektet med) kâtha "alle" ovenfor. Blir en "erobrer" oppfattet som *"en som underkuer alle/alt" eller lignende? Det avsluttende elementet *phazgân kan dessverre ikke tolkes, men kan være en handlende konstruksjon (samme endelse -ân som vi finner i [Ar-]Balkumagân *"[Kong] Skipsbygger"; her står det tydeligvis ikke for perfektum partisipp).
         kêw, kêu ??? Fra basen KIW (424).
         khâu, khô "kråke", fl. kwâwi(m), khôi (426)
         khibil "vår", fullt bøyd på 430.
         KIRIB ??? (415)
         kitabdahê! "rør meg!" (fra frasen bâ kitabdahê "ikke rør meg!" (250) Base *TABAD "røre" (-tabda-) med pronomenaffikser *ki- "du" og *- "meg"?
         KIW ??? jfr. kêw, kêu. (424)
         kôy, kôi ??? Fra basen KIW. jfr. KUY (424)
         KUL'B ??? (422) Kilden til kulub? Variantformer og avledede ord er listet på 422-423.
         KULUB ??? Kilden til kulub? Variantformer og avledede ord er listet på 425.
         kulub "røtter, spiselige grønnsaker som er røtter, ikke frukter" (431), en ubøyd kollektivform an uninflected collective. Flertallsformen kulbî "røtter" brukes om en visst antall planterøtter. (424)
         KUY ??? jfr. kôy, kôi (424)
         lôkhî "bøyde" (adj.) (247)
         lômi "natt" (414), uten onde konnotasjoner (306) - i mots. til dolgu
         - "med" (429)
         *magân *"bygger" (subst.), isolert fra Ar-Balkumagân, s.d.
         manô "ånd" (from *manaw-, *manau), fl. manôi (424, fullt bøyd på 438)
         mîk "guttebaby" (427)
         minal "himmel" (414), objektiv minul i Minul-Târik "Himmelsøylen", navn på et fjell; quenya Meneltarma (429, 241). Minal-târik ville bety "Himmelsk søyle" (429). jfr. også Minal-zidar "Likevekt i himmelen" (200). (241 gir minil i stedet for minal.)
         mîth "jentebaby" (427), "liten jente" (437), fullt bøyd på 438
         miyât "(spedbarns)tvillinger" (427)
         MIYI "liten" (427)
         -n Subjektivendelse for substantiv av felleskjønn (også -an) (430)
         nadroth "bak-spor", tidevannet til en båt; dermed nad = "bak, *tilbake"? (PM:376)
         NAK- ??? (422). Variantformer og avledede ord er listet på 422-423.
         NAKH "komme, nærme seg" (416). jfr. unakkha.
         nâlo "skygge", isolert fra agannâlo, s.d.
         *narâk "ørn"? fl. narîka; jfr. batân "vei, sti", fl. batîna.
         nardu "soldat" (fullt bøyd på 438)
         narîka "ørnene" (ent. *narâk?) Narîka 'nBâri 'nAdûn "Ørnene til Vestens Herrer" (251)
         naru "mann, hann" (434, fullt bøyd på 437, som også gir en alternativ form narû)
         nênud "på oss" (247)
         nîlo "måne", personifisert Nîlû (426 - hankjønn når ordet er personifisert, ellers intetkjønn). fullt bøyd på 431.
         NIMIR "skinne" (416)
         nimir "alv" (fullt bøyd på 436, normalform flertall Nimîr, objektiv nimru- i Nimruzîr, s.d.) jfr. også WJ:386: "Av dúnedain ble alvene kalt Nimîr (de Vakre)."
         Nimriyê "Nimrisk [= alvisk] tungemål", quenya ("avallonsk") (414)
         Nimruzîr "Elendil", "Alve-elsker" (247). Bruken av objektiv nimru- for "alv" er overraskende: siden objektiv alltid er entall, skulle dette bety "elsker av en bestemt alv" i stedet for "elsker av alver i allminnelighet". jfr. Gimilnitîr i mots. til Gimlu-nitîr.
         Nimruzîrim "Alve-venner" (PM:151), subjektiv fl. av Nimruzîr.
         nîph "narr" (426), også nûph (437)
         nithil "jente" (427, fullt bøyd på 436)
         nitîr "tenner" (= "en som tenner"), isolert fra Gimilnitîr, s.d.
         nûlu "natt", med onde konnotasjoner (306)
         nûph "narr" (437), også nîph (426)
         nuphâr "forelder", dualis nuphrât "far og mor" som et par (434)
          "fra", preposisjonal etterstavelse. I Êruvô.
         obroth "for-kutt", krusningene ved baugen av et skip (dermed ob = "før, foran"?) (PM:376)
          "hånd" (< *pa3a), fl. pâi (416, 426)
         PA3 sannsynlig form på basen som ga , s.d. (416)
         pharaz "gull" (426, også i RH Tillegg E). jfr. Ar-Pharazôn.
         phazân "prins, kongssønn" (436).
         pûh "pust" (426), fullt bøyd på 431.
         raba "hund", hankjønn rabô, hunkjønn rabê "tispe" (434, 437)
         roth "kutt, spor" (fra en stamme RUTH; i nadroth, obroth). Roth ble også brukt om sporet fra båter på vannet og kunne derfor brukes i betydningen "skum" (PM:376); jfr. Rothinzil nedenfor.
         Rôthinzil "Skum-blomst" = quenya Vingilot, Eärendils båt (360). Se inzil. Stavet Rothinzil i åpningsavsnittene av Akallabêth og i PM (f.eks. på s. 370); denne siste stavemåten er antagelig å foretrekke.
         rûkh "rope" (426)
         RUTH "arr, spor, fure", stamme som ga ord for plog og pløying, men "når [stammen] ble brukt om båter, viste den til sporene deres på vannet" (PM:376). Se roth, nadroth, obroth.
         SAPAD ??? (421) jfr. sapda.
         SAPHAD "forstå" (416) jfr. usaphda.
         saibêth "godkjennelse"; saibêth-mâ "med godkjennelse" (247)
         sapda ??? (ofte uttalt sabda). Avledet fra SAPAD. (421)
         sapthân (p ble ofte uttalt f) "vismann, trollmann" (421)
         satta "to" (428)
         sûla "trumf" (419)
         sulum "mast" (419) (forklart som et kognat til quenya tyulma, her avledet fra primitivt alvisk *kyulumâ, som åpenbart erstatter den tidligere rekonstruksjonen *tyulmâ i the Etymologies [LR:395])
         tâidô "en gang" (ikke "en gang", men "det var engang")
         TAL(A) ??? Også i formen ATLA. (418)
         tamar "smed" (fullt bøyd på 436)
         târik "søyle", i Minul-târik "Himmelsøylen" (429). Dual târikat (430).
         thâni anAmân, thâni n'Amân "Amans Land" (435). Also Amatthâni.
         ugru "skygge", ugru-dalad "under Skygge[n]" (247; jfr. 306). Verb ugrudâ- "overskygge" (439)
         ukallaba "falt" (flertallsverb) (429)
         Ulbar mannsnavn (UT:195)
         -un subjektivendelse for hankjønnssubstantiver (430)
         unakkha "han kom", form av NAKH (247)
         ûrê "sol", personifisert Ûrî (426 - hunkjønn når ordet personifiseres, ellers intetkjønn); ûriyat "sol og måne" (428; egentlig Ûri + dualisendelsen, månen er underforstått); ûrinîl(uw)at "sol og måne" (sammensetning av Ûri og Nîlu "Sol" og "Måne" + dualisendelsen), ûriyat nîlo enda en måte å uttrykke "sol og måne", med dualisendelsen lagt til det første ordet og det andre stående i entall.
         urîd "fjellene" (251). Ent. *urud?
         *urud "fjell", fl. urîd (251). jfr. huzun "øre", fl. huzîn (430)
         urug "bjørn" (426), urgî "binne" (435)
         uruk "tusse, ork" (fullt bøyd på 436)
         usaphda "han forsto" (420), fra SAPHAD. Mindre vanlig uttalt usaptha.
         yakalubîm "faller over ende", fl. (251) Åpenbart en form av KALAB "falle ned".
         yanâkhim "er nært forestående, *kommer" (SD:251). Åpenbart en form av NAKH "komme, nærme seg".
         Yôzâyan "Gavelandet", navn på Númenor (Quenya Andor). (På 241, 247, jfr. UF:204). Inneholder zâyan (dermed * = "gave"?)
         yurahtam "brøt", fl. (247)
         zabathân "ydmyket" (247)
         zadan "hus", fullt bøyd på 430.
         zâin "land", fl. av zâyin. Fra *zâyîn; i azra-zâin.
         zâira "lengten" (247), zaira, zâir på 423.
         Zamîn kvinnenavn (UF:216)
         zâyan "land" (423), fl. zâin. I Yôzâyan, s.d.
         - "ved, på" (429)
         zigûr "trollmann" (fullt bøyd på 437). Subjektiv Zigûrun "Trollmannen" i 247, henspiller på Sauron.
         Zimraphel "Míriel", kvinnenavn. *Zimra ser ut til å bety "juvel"; se Ar-Zimrathôn. Quenya Míriel kan tolkes som "juvel-datter", dermed adûnaisk *phel = "datter"?
         zini "hunn" (fullt bøyd på 437, som også gir en alternativ form zinî)
         ZIR "elske, begjære" (423), jfr. -zîr "elsker" i Nimruzîr.
         zirân "elsket" (247)
         zôrî "barnepike" (438)

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.