Tilbake til Natse Tolkieno

Rúmils Sarati

Rúmil av Valinor skapte Ardas første skriftspråk i det Valiske år 1179 [AAm]. Selv om det ofte har blitt kalt “Rúmils Tengwar”, var skriftspråkets ekte navn Sarati (og hver bokstav var en sarat) [QE].

Bokstaver

Forskjellige kilder forklarer at saratiers former hadde mye variasjon (R12, R17). Dette blir bekreftet i eksemplene vi har.

Sarati er en fonografisk skrift; hver sarat representerer et fonem i det talte språk, akkurat som det romanske alfabetet i begynnelsen gjorde (i hvert fall teoretisk sett). Rúmil var en dyktig lingvist, så Sarati var basert på samtidens lingvistiske og fonologiske teorier. Ifølge tradisjonell fonematisk analyse av quenya, var ikke vokalene regnet som fullverdige fonemer, men hadde bare evnen til å modifisere konsonantene [FQD]. Derfor ble bare konsonanter skrevet som ekte sarati, mens vokalene bare var diakriter. Bokstavene ble egentlig skrevet i verikale kolonner fra venstre til høyre, og vokal-diakritene ble lagt til til venstre eller høyre for hver konsonant.

Professor Tolkien tilpasset Sarati for å skrive med det på sitt morsmål, engelsk. Faktisk er bruken tilpasset quenya eller andre språk fra Aman ukjent, siden det eneste utgitte eksempelet så langt er på engelsk! Men stavingen er ikke affisert av den merkelige engelske ortografien av det romanske alfabetet, men er strengt tatt fonografisk: ordet “became”, transoversatt fra Sarati, ville bli skrevet “bkeym”.

Bortsett fra de få eksemplene, er Sarati også kjent for å ha blitt korrigert en rekke ganger av Tolkien. Vi vet ikke nå hvor mye av skriften som har blitt forandret siden vårt hovedeksempel ble skrevet. Informasjonen på denne siden er kun å regne som et utdrag av skriftspråket slik det var juni 1919, når TPF ble skrevet.

Under er en tabell som viser lydverdiene til hver sarat for engelsk, arrangert vha lydverdi på samme måte som Tengwar-tabellen gitt i AppE. (Lydverdiene er gitt i samsvar med det Internasjonale Fonetiske Alfabet.)


Bokstavene er utvunnet fra TPF og FQD.

Saraten for /x/ (vist i grått) har ikke blitt attestert, men dens opptreden kan bli rekonstruert ved hjelp av å se på designet til de forskjellige bokstavene. De forskjellige sarati for /n/ og /s/ kan byttes på seg i mellom, og den stenogrfiske saraten for /st/ er valgfri. De to siste saratiene kan bli brukt for diftonger; /I/-saraten følger alltig en vokal. Doble eller lange konsonanter skilles ikke på.

Når etter en annen konsonant, spesielt i slutten av ord, kan lydene /s/ og /z/ markeres med diakriter. De blir plassert under den forrige saraten, eller noen ganger koblet med en følgebue til neste sarat, om det finnes noen.

Følgende diakriter blir brukt:

Om plassert til venstre, blir de uttalt før saraten, om plassert til høyre, blir de uttalt etter.

Om en vokal blir brukt uavhengig av en konsonant, blir diakriten koblet til en bærer. Vi får i FQD vite at før Fëanors tid, ble bæreren utvunnet fra en gammeldags sarat for den Proto-Eldarine stemte velar-frikativen; dette ble senere arvet som den korte bæreren i Tengwar. I TPF har bæreren en bemerkelsesverdig annerledes form, selv om den ikke er såpass forskjellig at at den ikke kan være en annen versjon av samme bokstav.

Lange vokaler indikeres vanligvis ved å plassere en vokal-diakrit til venstre eller høyre for en land bærer. Vokalen /o/ og schwaen (og muligens andre vokaler også, men det er ikke attestert) blir noen ganger forlenget ved bare å fordoble diakriten. Lang /o/ kan også indikeres ved å bruke en spesiell bærer. Lang /u/ blir indikert ved å kombinere diakriten for /u/ og saraten for /w/.

Vokaldiakriter blir ofte forbigått i vårt engelske eksempel. Dette var antagligvis skikken når man skrev for quenya også. Bortsett fra ovennevnte teori om at vokaler bare modifiserte konsonanter, har Tolkien nevnt at når man skriver i quenya med Tengwar, gikk alvene ofte forbi symbolet for /a/, den mest brukte vokalen i quenya, siden språkets struktur gjorde det lett å finne ut hvilket ord som var ment uansett [AppE].

Kun ett tegnsettingstegn er kjent. Selv om dets funksjon tilsvarer full stopp eller punktum, ser det ut til å ha blitt sjeldnere enn punktum. Dets bruk var nok kun til sterke pauser eller slutten av avsnitt.

Sarati-inskripsjonen til venstre på dette dokumentet er basert på vår begrensede kunnskap om skriftspråket, som jeg har har presentert fullt ut her. Jeg ser fram til å legge til mer informasjon til dette dokumentet når flere eksempler på Rúmils elegante skriftspråk blir utgitt.

Her kommer enda et eksempel.

Ilúvatar var den første begynnelse, og hinsides det kan hverken Valars eller alvers eller menns visdom gå.
— Rúmil, i The Book of Lost Tales.

Oversatt av Jon Harald Søby for Natse Tolkieno. Se originalen her.