Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


A Elbereth Gilthoniel

Oversatt av Rune Furberg Akselsen

Denne hymnen er den lengste sindarin-teksten i RH, og befinner seg nær slutten av kapittelet "Mange møter"(RH, bok 2, kap. 1). Frodo er i Elronds hus og er på vei ut av Ildsalen: "Nettopp idet de gikk over terskelen, var det en enkelt klart stemme som hevet seg i sang... [Frodo] sto stille, tryllebundet, mens alvesangens sødmefylte stavelser falt som klare juveler av sammensmeltet ord og melodi. 'Det er en sang til Elbereth,' sa Bilbo. 'Den kommer de til å synge, og andre sanger om Det signede rike, mang en gang i løpet av kvelden.'" I Letters:278, kaller Tolkien det et "hymne-fragment", som tyder på at dette kun er et enkelt vers blant mange.
          Hymnen er ikke oversatt noe sted i RH, bortsett fra ordene galadhremmin Ennorath som er tolket som "Midgards treomvevde land" i den andre fotnoten i tillegg E. Men i RGEO:72 ga Tolkien oss en oversettelse av sangen, fulgt av noen opplysende kommentarer. Det er hovedkilden for denne artikkelen.

Hymnen til Elbereth (som i RGEO:70 har en undertittel på tengwar: Aerlinn in Edhil o Imladris, *"Hymne av alvene i Kløvendal"):


          A Elbereth Gilthoniel,
          O Elbereth Stjernetenner
          silivren penna míriel
          (hvit)-glitrende stråler ned gnistrende som juveler
          o menel aglar elenath!
          fra himmelhvelving[en] glans[en] [til] stjernevrimmelen!
          Na-chaered palan-díriel
          Til-fjerntliggende avstand fjernt-ha stirret
          o galadhremmin ennorath,
          fra [de] tre-flokete midt-land[ene],
          Fanuilos, le linnathon
          Fanuilos, til deg vil jeg synge
          nef aear, sí nef aearon!
          på denne siden av havet, på denne siden av det Store Havet!

I RGEO, sammenlignet Tolkien denne hymnen med påkallingen som Sam roper ut når han "taler i tunger" i Cirith Ungol (RH, bok 4, kap. 10: "da løsnet tungebåndene, og hans egen røst ropte på et språk han ikke kjente..."). Vi følger hans eksempel og vil analysere også denne korte ytringen i denne artikkelen. Tolkien bekemerker selv i Letters:278, "Skjønt den så klart er i samme stil og versemål som hymne-fragmentet [A Elbereth Gilthoniel], tror jeg den er komponert eller inspirert for hans [Sams] spesielle situasjon".


          A Elbereth Gilthoniel o menel palan-diriel, le nallon
          O Elbereth Stjernetenner fra himmelhvelving stirrer fjernt, til deg jeg roper
          sí di-nguruthos! A tiro nin, Fanuilos!
          her under døds-redsel! Å, se mot meg, Evighvit!

Tolkiens egne oversettelser av disse tekstene (ganske fri og blomstrende):
          [Hymnen:] "O! Elbereth som tente stjernene, fra glitrende krystall faller skinnende med lys som juveler fra høye himmel stjernevrimmelens glans. Mot fjerne land har jeg sett langt, og nå til deg, Fanuilos, klare ånd kledd i evig hvitt, vil jeg er synge hinsides havet, hinsides det brede og atskillende Havet.
          [Sams påkalling:] "O! Dronning som tente stjerne etter stjerne, [som] hvitkledd fra himmelen stirrer langt, her overveldet av redsel for Døden, roper jeg: Å, vern om meg, Elbereth!" En annen og mer bokstavelig oversettelse, er gitt i Letters:278: "O Elbereth Stjernetenner fra himmelen stirrer-langt, til deg roper jeg nå i skyggen av (redsel for) døden. Å, se mot meg, Evighvit."

ORD-FOR-ORD-ANALYSE

Undertittel: Aerlinn in Edhil o Imladris. Aldri oversatt av Tolkien, men betyr øyensynlig "Hellig sang (hymne) av alvene i Kløvendal". Aerlinn er helt klart et element aer *"hellig" + lind "melodi, *sang", som kan dukke opp som -linn i en sammensetning (men *aerlind hadde også vært mulig). in bestemt artikkel, flertall. Edhil "alver" (ent. Edhel). Frasen in Edhil må forstås som en genitiv "av alvene". Den er ikke markert som genitiv ved hjelp av endelse eller forstavelse, men rett og slett ved posisjonen, idet den er satt etter et annet substantiv, aerlinn. (I entall har sindarin en spesiell genitivsartikkel, e eller en, men i flertall brukes in uansett om substantivet er i genitiv eller ikke.) o "til, fra", Imladris "Kløvendal". I RGEO:72 skriver Tolkien at språket i hymnen er "sindarsk, men en type som ble brukt av høyalvene (som utgjorde de fleste alver i Kløvendal), påvirket i stil og poetiske vendinger av quenya, som opprinnelig hadde vært deres dagligspråk". Som eksempler på lån fra quenya lister han ordene menel, palan- og le (se nedenfor); vi kan legge til enda en: aer *"hellig" i aerlinn er antagelig en sindarisert form av quenya aira, airë, for disse quenya-ordene kommer fra en stamme GAYA (PM:363) som ikke ville mistet forbokstaven G in sindarin hvis aer hadde vært et nedarvet ord. Men det finnes en annen mulig måte å tolke dette elementet på: at det kommer fra aear "hav", og dermed aerlinn = *"hav-sang", siden alvene noen ganger valfartet til Emyn Beraid, nær havet. Det kan til og med hende at ordet med vilje er tvetydig.

Hymnen: A "o", her tydeligvis brukt som en vokativ-partikkel. Elbereth det vanlige sindarske navnet på Varda. Elementet el- betyr "stjerne", mens bereth i følge RGEO:74 betyr "ektefelle", brukt om ektefellen til en konge, som gir betydningen "dronning". Varda er både valaenes dronning og Manwës ektefelle; i Letters:282 er Elbereth oversatt "Stjerne-frue". Hvorfor myknes ikke bereth til *vereth i Elbereth, selv om det andre elementet i et sammensatt ord normalt ville bli myknet? Tolkien svarer på dette i MR:387: Det er fordi elementet el- "stjerne" opprinnelig var elen, som i quenya, og dermed har vi en eldre form Elenbarathi som gir Elmbereth, forenklet til Elbereth, der eldre lmb blir lb i stedet for lv. Merk at ordet Elbereth ikke er direkte beslektet med quenya Varda "Høy, Opphøyet" (quenya-formen av Elbereth ville vært noe sånt som *Elenvarsi, mens sindarin-formen av Varda ville vært *Baradh eller muligens *Bradh, men det er ingenting som tyder på at disse formene var i bruk som navn på Stjernedronningen). Gilthoniel "Stjerne-tenner": Gil "klar gnist, stjerne" (som i Gil-galad "Strålende Stjerne") + thoniel "tenner". I MR:388 er dette andre elementet sagt å komme fra en stamme than, thân "tenne, sette fyr på" + iel "en kvinnelig endelse som tilsvarer mannlig -we". (Sindarin th kan ikke undergå mykning og er derfor uforandret når gil- settes foran.) I Letters:278 blir Gilthoniel oversatt "Stjernetenner", men Tolkien la til en note: "i fortid: tittelen tilhører en mytisk forhistorisk tid og henviser ikke til en permanent funksjon". Så på en eller annen måte er thoniel markert som fortid "en som har tent" i stedet for "en som (nå) tenner". Hvis vi ser på ordet som en partisipp som viser samme endelse som i palan-díriel "ha stirret fjernt" senere i hymnen (i motsetning til presens palan-diriel "stirrer fjernt" i Sams påkallelse), skulle det ha en lang vokal i fortid. Siden stammen er gitt som than-, thân- i MR:388, ikke *thon-, virker det som lang á (â) ble o (via au). Mange parallelle tilfeller viser at dette stemmer, for eksempel sindarsk Anor "Solen", som kommer fra anâr- (LR:378, stamme ANÁR). silivren "glitrende (hvit)". -ren er en adjektivisk endelse, mens siliv- er en sindarinisert form av quenya silima, Fëanors navn på den spesielle krystallklare substansen han fremstilte, som han brukte da han laget silmarillene. Tolkien skrev at ordet silivren "ville få alvene til å tenke på silmarillene og beskrive stjernene som krystalliske former som skinner innenfra med en mystisk kraft" (RGEO:73). Her er silivren tydeligvis brukt adverbialt, for å beskrive hvordan "stjernevrimmelens glans" (se nedenfor) skinner ned. penna er et verb og betyr "skråner", her med betydningen "stråler ned" og bøyd i presens med endelsen -a som er typisk for A-stamme-verb. Ordet må være avledet av en nasalisert form av stammen PED "helle, skråne" (WJ:375). Subjektet for dette verbet ser ut til å være aglar elenath "stjernevrimmelens glans"; se nedenfor. míriel adj. "gnistrende som juveler" (sammenlign mîr "juvel", quenya mírë). Míriel ser nesten ut som et partisipp, men av diverse grunner må det heller tas som et adjektiv (med en lang vokal skulle det betydd "har gnistret som juveler" hvis det var en partisipp, men det er tydeligvis ikke meningen, så vi må anta at ordet rett og slett bevarer den lange vokalen fra mîr). míriel (i likhet med silivren) er her brukt adverbialt for å beskrive hvordan "stjernevrimmelens glans" (nok en gang, se nedenfor) skinner ned. o "fra"; menel "himmelhvelving, høyhimmelen, stjernenes område" (i følge RGEO:72 et lån fra quenya). aglar "glans", elenath "stjernevrimmelen", "(alle synlige) stjerner på himmelen". I WJ:363 skriver Tolkien Tolkien states: "êl, fl. elin, klasseflertall elenath. Et arkaisk ord for 'stjerne', lite brukt unntatt i dikt, bortsett fra formen elenath 'hele vrimmelen av himmelens stjerner'." I RGEO:74-75 forklarer Tolkien at endelsen -ath "ble brukt som gruppeflertall, og omfattet da alle ting med det navnet, eller de anordnet eller organisert på en bestemt måte" (RGEO:74-75). Hele frasen aglar elenath "glans(en til) stjernevrimmelen" er et eksempel på sindarins genitivskonstruksjon, som rett og slett innebærer å sette to substantiv etter hverandre, hvor det første er det eide, og det andre er eieren: "stjernevrimmelens glans". Jfr. aerlinn in Edhil "hymne (av) alvene" i undertittelen; også innskriften på Morias dør: Ennyn Durin Aran Moria "Dørene (til) Durin King (i) Moria". Na-chaered "til en fjern avstand": na- "til" + *haered "fjern avstand" (sammenlign quenya-adjektivet haira "fjern, langt borte"); *haered myknes da til chaered når det følger preposisjonselementet na-. palan-díriel "har stirret langt": palan- "fjernt, langt, vidt og bredt", et element som er lånt fra quenya(og forekommer i palantír, "den som skuer i det fjerne"); -díriel myknet form av tíriel "stirrer, iakttar", partisipp av tir- "betrakte". Siden det er andre del av en sammensetning, blir det også myknet. I følge Tolkien betyr palan-díriel med lang stammevokal (í) "har stirret langt vekk" (i fortiden), mens palan-diriel i Sams påkalling, med kort i, betyr "stirrer langt vekk" (nå). Skillet er mellom fortid og nåtid. Stammen tir- "betrakte" er så klart samme som i quenya palantír. Hele frasen palan-díriel er ment å skulle antyde "har sett inn i en palantír", siden dette er en hymne sunget av alvene som hadde vært på en "pilgrimsreise" til Emyn Beraid for å skue mot Det signede rike ved hjelp av synesteinen der. - Man kan spørre hvorfor ikke n-en i palan, når den stilles sammen med tíriel, ikke utløser nasal-mutasjon, altså at n + t blir th, som når den underliggende frasen *in tiw "runene" manifesterer seg som i thiw på innskriften til Morias dør. I stedet for nasal-mutasjon, gjennomgår t-en i tíriel lenisjon (myk mutasjon) og blir til d, noe som gir palan-díriel. Tolkien svarer på dette i Letters:427: "palan-tîriel skulle fonetisk > -thíriel... men grammatikalsk foran faktiske verbformer, ble kun myk mutasjon normalt brukt i sen s[indarin], for å unngå sammenblanding med andre verbstammer". o "fra". galadhremmin "tre-flokete": galadh "tre" + remmin "flokete". Dette er et adjektiv avledet fra rem "maske, garn"; se andre fotnote i tillegg E i RH. Remmin er flertall av dette adjektivet; entallsformen ville være *remmen. Det er i flertall for å kunne stå til ennorath, oversatt "midtlandene" i RGEO:72. Dette er egentlig Ennor "Midgard" (*en- "midt" + nor "land"; quenya Endor, Endórë) med kollektivendelsen -ath som i elenath ovenfor, og viser derfor til de ulike landene i Midgard, betraktet som en gruppe. Fanuilos er oversatt "Evig-hvit". Det er tre elementer: Fân, fan- betyr "slør", men antyder også betydningen til det tilsvarende ordet på quenya, fana, som ble brukt om de fysiske formene valaene ikledde seg når de skulle vise seg. Ui betyr "evig", mens -los må være en myknet og redusert form av gloss, "snø-hvit". Hele uttrykket betyr altså, forteller Tolkien oss, "klar (engleaktig) figur som er evig hvit (som sne)" (RGEO:74). Et noe annerledes forklaring er gitt i Letters:278; her er det sagt at elementet fan- også betyr "hvit": "Evighvit er en unøyaktig oversettelse, og likeledes... snø-hvit... Elementet ui (primitivt alvisk oio) betyr evig; både fan- og los(s) formidler hvit, men fan antyder skyenes hvithet (i solen) og loss refererer til snø." le "til deg", et pronomen som er lånt fra quenya (der ordet sannsynligvis ikke var i dativ, men heller akkusativ og/eller nominativ; "til deg" ville på quenya sannsynligvis være dativ *len eller allativ *lenna). Det er mulig at le også kan brukes som akkusativ på sindarin og opprinnelig ble lånt som dette. linnathon "Jeg vil synge": Stamme linna- "synge" + futurumendelsen -tha "vil" + endelsen -n "jeg", som gjør at den foranstående vokalen a blir o. Sammenlign nallon i Sams påkallelse nedenfor; jfr. også linnon *"jeg synger" i The Lays of Beleriand p. 354. nef er en preposisjon "på denne siden av". Det uttales nev og staves også slik med tengwar, men Tolkien hadde en underlig frykt for å ha v til slutt, så når han skrev sindarin med våre bokstaver, brukte han i stedet f, som i engelsk of ("åv"). Den "korrekte" stavemåten brukes når v ikke står til sist, som i navnet Nevrast "Kysten her, Den nære kyst" i Silmarillion. aear "hav, osean" (quenya ëar som i Eärendil). I forhold til Tolkiens senere ideer, må aear ses på om myknet form av gaear, myknet fordi den følger preposisjonen nef (akkurat som *haered myknes til chaered etter na). Men vi har bevis for at da Tolkien opprinnelig skrev hymnen, tenkte han på aear som et fullstendig ord, ikke som gaear med mykningen G > null. I the Etymologies hadde ordet for "hav" vært oear, avledet fra en stamme AYAR/AIR. Tolkien reviderte senere lydforandringene, slik at dette i stedet ble aear. Men i et essay fra rundt 1960, avledet Tolkien det sindarske ordet for "hav" fra en stamme GAYA i stedet, så nå ble det gaear (WJ:400). Så skiftet han stammen tilbake til AYAR, som ga aear, som går frem av et brev han skrev i 1967 (Letters:386). Så forandret han mening igjen; i en tekst skrevet minst ett år senere, er det sindarske ordet for "hav" nok en gang gaear (PM:363), og så langt vi vet, var dette hans endelig beslutning. (skjønt det ville ikke forbløffe meg om det viser seg at en note med noen kruseduller ble funnet nær hans dødsleie: "AYAR hav; Q ëar, S aear.") "her", nef "på denne siden av" igjen, aearon må ses på som en myknet form av gaearon, dvs. gaer med det Tolkien kaller en forsterkende endelse (RGEO:73). Hvis gaer rett og slett er "hav", blir da gaearon "Stort Hav" (RGEO:72). Akkurat som med aear, er det liten tvil om at Tolkien så for seg aearon som et fullstendig ord, og ikke en myknet form, da han først skrev hymnen. (Hvis ikke aear, aearon skal være myknede former, må vi forklare dem som varianter av gaear, gaearon påvirket av quenya-ordet ëar.)

Så har vi Sams påkallelse i Cirith Ungol:
          Første setning: A Elbereth Gilthoniel, o menel palan-diriel, le nallon sí di-nguruthos! "O Elbereth Stjernetenner, som fra himmelen stirrer langt, til deg roper jeg nå under dødsskyggen." A Elbereth Gilthoniel "o Elbereth Stjernetenner" som i hymnen (den engelske førsteutgaven av RH hadde o Elbereth i stedet for a Elbereth; dette var en feil som Tolkien senere korrigerte, se Letters:278). o "fra". menel "himmelhvelving" som i hymnen ovenfor. palan-diriel "stirrer langt", samme element som i palan-díriel "har stirret langt" ovenfor, men her er stammevokalen ikke forlenget (i, ikke í), og dette noe skrøpelige tegnet viser at det er nåtid og ikke fortid. (Tidlige utgaver av RH hadde palan-díriel med lang vokal i stedet for palan-diriel; dette er en feil, i følge en fotnote i RGEO:72.) le "til deg" som i hymnen. nallon "jeg roper", tydeligvis en verbstamme *nalla- "rope" med pronomenendelsen -n "jeg". Av en eller annen grunn forårsaker denne endelsen alltid at -a på slutten av ordet den blir lagt til (her i presense, eller som del av futurumendelsen -tha) blir forandret til -o, dermed får vi "jeg roper" som nallon i stedet for **nallan, akkurat som "jeg vil synge" er linnathon snarere enn **linnathan (se ovenfor). Jfr. også linnon *"jeg synger" i The Lays of Beleriand s. 354, stamme *linna-. "her", som i hymnen; også oversatt "nå" (quenya "now"). di-nguruthos "under dødsredsel". Stavet slik i RGEO:72; Rh har di'nguruthos med apostrof i stedet for bindestrek. Den "normale" (dvs. umuterte) formen av -nguruthos ville være *guruthos. Det første elementet i denne sammensetningen er helt klart guruth "død" (LR:377, stamme ÑGUR). I følge the Etymologies, betyr dette ordet "døden som et abstrakt begrep eller en tilstand" snarere enn "handlingen å dø" (ordet for det er nemlig gwanw eller gwanath), men Sam er sannsynligvis mer opptatt av muligheten for at han selv må utføre "handlingen å dø", enn døden som et abstrakt begrep, så det virker som guruth her tar over betydningen til gwanw (som forresten heller burde være *gwanu på sindarsk fra RH). Det siste elementet i *guruthos er klart det samme som vi finner i delos "avsky", der del- representerer stammen DYEL "føle frykt og vemmelse" og -os gjenkjenner vi som gos (LR:355), der g myknes bort til ingenting i det sammensatte ordet. Gos på sin side ser ut til å representere stammen GOS/GOTH "skrekk", hvorav quenya ossë "redsel" - som også er navnet på maiaen Ossë, i følge the Etymologies. Et ubrukt sindarin-kognat til navnet Ossë er gitt som *Goss, så vi kan slutte at gos, goss betyr "redsel", og det betyr igjen at *guruthos får betydningen "dødsredsel". Dette er hvordan Tolkien oversatte det i RGEO:72, mens Letters:278 har "skyggen av (frykt for) døden"; men ingen ord som betyr "skygge" er faktisk til stede. Forstavelsen di' eller di- er oversatt "i" i Letters:278, men den mer bokstavelige oversettelsen i RGEO:72 ser ut til å indikere at det faktisk betyr "under". Dette foranstilte preposisjonselementet er på et eller annet vis ansvarlig for at *guruthos her manifesterer seg som nguruthos. Det er to muligheter. Siden guruth kommer fra en stamme ÑGUR, reflekterer ng-en på begynnelsen den originale nasaliserte plosiven som sto først, og den kommer til syne igjen når den følger partikler som ender på en vokal, slik som den bestemte artikkelen (*i nguruthos "dødsredselen"). Det kan være det finnes en preposisjon di "under, nedenfor" som oppfører seg som artikkelen i på dette området. På den annen side kan preposisjonen også være *din, slik at den avsluttende n-en forårsaker nasalmutasjon til den begynnende g-en i *guruthos. Skal ' i di'nguruthos antyde at den avsluttende n-en i *din har forsvunnet på grunn av nasalmutasjonen? (I så fall ville en mer vanlig staving være ganske enkelt *din Guruthos; sammenlign in Gelydh, ikke i'Ngelydh, for "noldoene".) Etter apostrofen kunne vi kanskje forvente å finne et mellomrom som atskilte ordene (*di' nguruthos), men det ser ikke ut til å være noe slikt i teksten i RH.
          Andre setning: A tiro nin, Fanuilos! "Å, se mot meg, Evighvit". A "Å", her ikke brukt vokativt som i a Elbereth, men snarere som en partikkel som understreker den følgende imperativen: tiro "se" eller "betrakt": stamme tir- men den vanlige imperativsendelsen -o. I følge Letters:427, gjelder imperativer på -o alle personer (ingen spesiell flertallsform: en alv ropte daro! "stans!" til hele brorskapet i det de kom inn i Lórien; se RH bok 2, kapittel 6). I tidlige utgaver av RH fant vi tíro med lang í, men i følge RGEO:72 er dette en feil. nin over oversatt "mot meg". Det første elementet i dette pronomenet er helt klart identisk med quenya ni "jeg"; den avsluttende -n kunne være det som gjenstår av et primitivt element na "mot" etter tapet av de avsluttende vokalene (jfr. stammen 1 i the Etymologies og na i na-chaered "til fjerntliggende avstand" i hymnen). Dette ville gi nin betydningen "jeg-mot" = "mot meg". Fanuilos "Evighvit" igjen.

Note om mutasjonene som følger i kjølvannet til preposisjonen o "fra, av, til": Som denne hymnen viser, er det mange sindarske preposisjoner som utløser mykning, også kjent som "myk mutasjon", i det etterfølgende ordet. *Haered blir til chaered etter na, og gaear/gaearon blir aear/aearon etter nef. Men hva med preposisjonen o "fra, av, til"?
          I frasen o Imladris "i/fra Kløvendal" i undertittelen, er det så klart ingen mutasjon, siden ord som begynner på en vokal ikke kan undergår slike forandringer. Men det er bemerkelsesverdig at det ikke er noen mykning i frasene o menel og o galadhremmin ennorath. Vi ville kanskje ha forventet **o venel og **o 'aladhremmin ennorath i stedet, med oppmykning av ordene etter o. Dette skjer ikke. Hvorfor?
          I WJ:366-367 skriver Tolkien: "Preposisjonen o [er] det vanlige ordet for 'fra, av'... Som mutasjonene som følger preposisjonen o viser, må den i forhistorisk tid ha endt med -t eller -d. Den kommer derfor muligens fra *aud... [Preposisjonen o] er vanligvis o i alle posisjoner, skjønt od forekommer tidvis foran vokaler, spesielt ord [ord som begynner på] o-."
          Vi må anta at foran stemte lyder som m i menel og g i galadh, ble den avsluttende d-en i aud ganske enkelt assimilert til en lignende lyd, *aum m- og *aug g-, som senere ble forenklet til o g- og o m- som i o galadh, o menel. Derfor er ordene som begynner på m eller g (og trolig også andre stemte lyder som d, b, l, r, n) uforandret etter preposisjonen o. Men siden Tolkien henviser til "mutasjonene som følger preposisjonen o" i WJ:366, skjer det noen ganger interessante ting etter en o. Vi har ingen direkte eksempler på hva, men det vi vet generelt om sindarsk fonologi og dens utvikling, tyder på at o utløser spirant-mutasjon når den kommer foran ord som starter med de ustemte plosivene p-, t-, c-. Foran et substantiv som perian "halving, hobbit", ville d i aud bli assimilert til den følgende p-en, slik at aud ble til *aup. Så ville den doble p-en i *aup perian, som alle andre doble p-er, bli en enkelt spriant ph (= f) på sindarsk. "Fra (en) hobbit" ville derfor trolig bli *o pherian. Tilsvarende ville c og t bli spirantene ch og th etter preposisjonen o. (I et dikt utgitt i Tyalië Tyelelliéva #11, oversetter David Salo "fra Celos" som o Chelos.)

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.