Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Fíriels Sang

Oversatt av Rune Akselsen

Dette er en lang quenya-sang (nesten 90 ord) som vi finner i LR:72 (pluss fragmenter i LR:63). Den ble skrevet rundt 1940. Tolkien ga oss ingen offisiell tittel, men i fortellingen han skrev sangen til, er den sunget av en kvinne ved navn Fíriel. Den blir derfor gjerne referert til som Fíriels Sang. Språket i sangen er det jeg vil kalle "nesten moden" quenya, eller sen "qenya". Det er ikke helt samme type quenya vi finner i RH og senere, men Tolkien var virkelig på vei. Han hadde allerede kommet langt fra "qenya" i sin mest primitive form, slik vi finner i qenya-leksikonet et kvart århundre tidligere, i 1915.

Fíriels Sang, med Tolkiens oversettelse satt inn:

1. Ilu Ilúvatar en káre eldain a fírimoin
Faderen laget verden for alver og dødelige
2. ar antaróta mannar Valion: númessier.
og han ga den i hendene til Herrene. De er i Vesten.
3. Toi aina, mána, meldielto - enga morion:
De er hellige, velsignede og elskede: uten den mørke.
4. talantie. Melko Mardello lende: márie.
Han er fallen. Melko [Melkor] har dratt fra Jorden: det er godt.
5. En kárielto eldain Isil, hildin Úr-anar.
For alver laget de Månen, men for menn den røde Solen;
6. Toi írimar. Ilyain antalto annar lestanen
som er vakre. Til alle ga de i mengder gavene
7. Ilúvatáren. Ilu vanya, fanya, eari,
fra Ilúvatar. Verden er fager, himmelen, sjøene,
8. i-mar, ar ilqa ímen. Írima ye Númenor.
jorden, og alt som er i dem. Deilig er Númenor.
9. Nan úye sére indo-ninya símen, ullume;
Men mitt hjerte hviler ikke her for alltid,
10. ten sí ye tyelma, yéva tyel ar i narqelion,
for her er slutt, og det vil være en ende og Falmingen,
11. íre ilqa yéva nótina, hostainiéva, yallume:
når alt er talt, og alt nummerert til sist,
12. ananta úva táre fárea, ufárea!
men ennå vil det ikke være nok, ikke nok.
13. Man táre antáva nin Ilúvatar, Ilúvatar
Hva vil Faderen, O Fader, gi meg
14. enyáre tar i tyel, íre Anarinya qeluva?
på den dagen hinsides enden når min Sol svinner?

Siden dette uansett ikke er moden quenya, har jeg ikke rettet opp stavingen til systemet Tolkien senere brukte i RH. Her har vi k i stedet for c, q i stedet for qu, og ingen trema over endelige e-er osv. (táre, ikke tárë).

I teksten ovenfor er det lagt inn noen forandringer Tolkien gjorde (nevnt, men ikke direkte inkorporert i LR:72). De varierende versjonene er diskutert i analysen nedenfor. Bare en av endringene Tolkien gjorde blir her ignorert: for Melko (Melkor) på linje 4, bestemte han seg for å bytte ut med Alkar. Men dette navnet på djevelen i hans mytologi ble til slutt vraket, mens Melko fremdeles er et gyldig alternativ til Melkor i moden quenya(se nedenfor).

En grafisk detalj kan ikke reproduseres her: i LR:72 (men ikke i LR:63), er det en prikk under den siste vokalen i ordet káre på linje 1 og under ordet íre på linje 11 og 14. Vi vet ikke nøyaktig hva dette skal bety. Den beste teorien er kanskje at prikken betyr at disse avsluttende vokalene skal elideres og ikke uttales (neste ord begynner på en vokal i alle tre tilfeller, og i slike sammenhenger kan elisjon lett inntreffe).

Ord for ord-analyse:

1. Ilu Ilúvatar en káre eldain a fírimoin"Faderen laget verden for alver og dødelige": Ilu "verden" (quenya-ordet ser ut til å være et egennavn, så den bestemte artikkelen i ser ikke ut til å trengs). Ilu, ilu er definert både som "verden" (LR:47, 56, 72), "univers" (LR:361 verbstammen IL), og som "allting, alt, altet" (når det gjelder universet hvis man også tar med Gud og alle sjeler og ånder, som ikke egentlig telles med i begrepet ; se VT39:20). Ellers er den normale quenya-oversettelsen av "verden" vanligvis ambar (i RH finner vi ordet Ambar-metta, verdens ende). Ilúvatar er her oversatt "Faderen", men dette er så klart det vanlige quenya-ordet for "Gud" (navnet Eru, Den ene, var reservert for bare de mest høytidelige anledninger). Ilúvatar betyr "All-fader", enn sammensetning av ilúvë "helheten, altet" (beslektet med ilu) og atar "far". en er et ord som unnflyr sikker tolkning. Det dukker opp to ganger i Fíriels Sang, og ellers aldri. Det ser ikke ut til å korrespondere med noe i Tolkiens oversettelse. En teori er at en betyr "det", slik at Ilu Ilúvatar en káre bokstavelig talt er "verden (-) Ilúvatar den lagde". Men dette virker svært tvilsomt. Det har selvfølgelig blitt gjort forsøk på å knytte dette ordet med stammen EN i the Etymologies (LR:356), definert som "der borte, hin". Etym har også (LR:399 verstamme YA) at "en hin (...) om tid peker mot fremtiden". Anthony Appleyard mener at en her skal bety "da", og forslag har blitt satt fram om at bruken av dette ordet i frasen "Faderen laget verden for alver og dødelige" tyder på at verden ikke var ment å skulle "brukes" av alvene og de dødelige med en gang, men at noen tid (faktisk mye tid) passerte mellom skapelsen og disse gruppenes tilsynekomst. Dermed ville elementet en "peke mot fremtiden". káre "laget", preteritum av kar- "lage". Denne typen preteritum (formet ved forlenging av stammevokalen og å legge til endelsen -e) er ofte funnet i det tidligste "qenya-leksikonet" (1915), der formen káre faktisk er listet (s. 45). Men det virker som Tolkien bestemte seg for å begrense bruken av denne preteritumsformen. Láve som fortid av lav- "slikke" klarte seg inn i Namárië i RH, men fortid av kar- "gjøre, lage" skulle trolig heller være karne (carnë) i moden quenya, og dette preteritumet er faktisk nevnt i the Etymologies (LR:362 verbstammen KAR). eldain "for alvene", dativ flertall av elda "alv". Det synes som elda her brukes med generell betydning "alv", selv om denne termen egentlig utelukker avari. a "og"; teksten bruker ellers ar (lines 2, 8, 10), og bare ar er attestert i moden quenya. Det har blitt foreslått at a er å foretrekke når neste ord begynner på f (skjønt det langt fra er sikkert at dette stemmer for nyere quenya). Den første a-en i ananta "og likevel, men likevel" i linje 12 kan også være en foranstilt konjunksjon "og"; se nedenfor. fírimoin "for dødelige", dativ fl. av fírimo "dødelig" (subst.), som på sin side er en nominalisert form av adjektivet fírima "dødelig" (LR:381 verbstammen PHIR). Tolkien erstattet etter hvert formen fírimo med Fírima (nominal fl. Fírimar, "de som har det med å dø", WJ.387); med andre ord, han brukte rett og bøyde rett og slett adjektivet som et substantiv. Hvis Tolkien noen gang hadde oppdatert Fíriels Sang til moden quenya, ville han uten tvil rettet fírimoin til fírimain.

2. ar antaróta mannar Valion: númessier. "og han ga den i hendene til Herrene. De er i Vest.": ar "og". antaróta "han ga den". Elementene er helt klart anta, stammen til verbet "gi" (nevnt i LR:341 verbstammen ANA1), -ro pronomenendelse "han" (med aksent -ró-), pluss en endelse -ta "den, det" (jfr. LR:389 verbstammen TA). Denne endelsen kan ha blitt erstattet med -s i moderne quenya; jfr. et ord som utúvienyes "jeg har funnet det" (utúvië-nye-s "har funnet-jeg-det") i RH, ikke *utúvienyéta. Merkelig nok, virker det ikke som det er noen del av ordet som viser at antaróta er preteritum, selv om det er oversatt "han ga den". Kanskje dette faktisk er et eksempel på en "historisk presens", at antaróta egentlig betyr "han gir den" (presensendelsen -a ville bli usynlig hvis den ble lagt til en stamme som allerede sluttet på -a, som anta). mannar "i hendene"[eng. "into the hands"]. Dette er "hånd" med endelsen for allativ flertall, -nnar (ent. -nna) "til, inn i" (flertall for å markere flere hender). Mer at den lange á-en i blir kort a foran konsonantgruppen nn; det virker som quenyas fonologi normalt ikke tillater en lang vokal foran en konsonantgruppe (det kan være at ry i ordet máryat "hennes hender" i Namárië på et eller annet vis teller som bare en konsonant, en palatalisert r, som da tillater á å være lang foran den). Valion "til herrene" (Vali, Valar). I Tolkiens visjon av quenya, var formen Vali alltid et alternativ til Valar som flertall av Vala "engleaktig makt, gud" (LR:350 verbstammen BAL, QL:99). Her har -on, som er endelsen for genitiv flertall, blitt lagt til for å uttrykke "til Herrene" (Valaron ville også være en mulighet). Quenya-teksten har ingen bestemt artikkel foran Valion, selv om en slik brukes i den engelske oversettelsen ("of the Lords"). Det virker som quenya ikke bruker artikkelen foran flertallsord som henviser til hele folkeslag; jfr. et mye senere eksempel, setningen Valar valuvar "valaenes vilje vil bli gjort" (WJ:404). Vi ser at det ikke er noen artikkel foran ordet "Valar" i quenya-setningen, selv om ordet i oversettelsen er bøyd i bestemt form. númessier "de er i Vesten". Dette ordet er det første i denne sangen som demonstrerer en bemerkelsesverdig grammatikalsk teknikk som brukes hele fem ganger i løpet av Fíriels Sang: den stative verbendelsen. Den er faktisk det mest karakteristiske kjennetegnet på denne teksten; det finnes ikke spor av denne endelsen i noe annet tilgjengelig dokument, bortsett fra spørsmålet Man-ie? "Hva er det?" fra fortellingen som Fíriels Sang opprinnelig utgjorde en del av(LR:59). Når det gjelder númessier, er det opprinnelige ordet helt klart númesse, "i Vesten", lokativ av Númen "vest" (den avsluttende -n i Númen har blitt fortrengt av lokativendelsen -sse "i"). Men til dette ordet har det blitt lagt til en endelse -ie "is" (fl. -ier "(de) er"), som gir formen númessier "(de) er i Vesten" Endelsen -ie korresponderer tydeligvis med det selvstendige ordet ye "er", som vi også finner senere i Fíriels Sang (írima ye Númenor = "deilig er Númenor", sí ye tyelma "er er slutt"; se nedenfor). Et godt eksempel på et stativt verb er gitt ved ordet márie "det er godt" i linje 4, avledet fra mára "godt" (LR:371 verbstammen MA3, MAG; merk at endelsen -ie ser ut til å fortrenge den endelige vokalen i ordet som det blir lagt til). Er den stative verbendelsen fortsatt gyldig i moden quenya? Den har blitt brukt av minst en skribent, Ivan Derzhanski, i hans dikt Lá ilqua i maltie kalta ("Ikke alt som er gull skinner" - legg merke til maltie "er gull" fra malta "gull"), publisert i Vinyar Tengwar #38. Jeg på min side ville nok ikke bruke endelsen. Som Anthony Appleyard bemerker, Tolkien "vraket trolig `-ie' som 'er' fordi `-ie' er brukt til så mange andre ting, og det ville føre til en risiko for flertydighet". Merk at i Namárië i RH, uttrykkes frasen "tapt er" som vanwa ná, ikke **vanwie.

I stedet for Valion: númessier "til Herrene. De er i Vesten", skrev Tolkien opprinnelig Valion númenyaron, oversatt "til Herrene av Vesten". Den bokstavelige betydningen til ordet númenyaron synes å være, ikke "av Vesten", men "av (de) vestlige" - og henviser til folk eller land. The Etymologies har et adjektiv númenya "vestlig" (LR:376 verbstammen NDÛ). Her er det bøyd som et substantiv, med flertallsendelsen -r og endelsen for genitiv flertall, -on. En sen kilde bekrefter at genitiv kan brukes til å beskrive forholdet mellom hersker og det som blir hersket over (land eller folk): Elwë, Aran Sindaron/Lestanórëo, "Elwe, Konge over sindaene/av Doriath)" (WJ:369).

3. Toi aina, mána, meldielto - enga morion: "De er hellige, velsignede og elskede: uten den mørke.": Toi "de", et pronomen vi kun finner i denne sangen (også i linje 6). Hvis man kan stole på analogi, peker senere kilder på ordet *entë som moderne quenya for "de"; i RH finner vi også te for objektsformen "dem"; det er mulig dette også dekker subjektsformen "de". aina "hellig". mána "velsignet". meldielto *"de er elskede". Dette er enda et stativt verb, avledet fra melda "elsket, kjær" (LR:372, verbstammen MEL). Endelsen -ie for "er(ent. eller fl.)" har blitt lagt til, og som før erstattet den avsluttende vokalen i melda. Hele frasen toi aina, mána, meldielto er kanskje en slags kortform av *toi ainielto, mánielto, meldielto, med alle adjektivene gjort om til stative verb med full pronomenbøying: adjektivene aina og mána blir så og si dratt med på turen av meldielto; det er underforstått at den stative verbendelsen -ie og pronomenendelsen -lto refererer til også de andre adjektivene. Dette er trolig også forklaringen på hvorfor adjektivene aina og mána ikke er bøyd: de burde stå i flertall i denne sammenhengen, og i denne varianten av "qenya", bøyes adjektiver i flertall med endelsen -r: Sml. toi írimar, *"de [er] vakre" i linje 6 (írima = "vakker, yndig", se linje 8). At vi ikke finner *toi ainar, mánar her, er helt klart fordi det stative verbet meldielto er forventet. Vi kan trolig se på hele serien som en slags løs sammensetning (*toi aina-mána-meldielto, "de hellig-velsignet-elsket-er"). Endelsen -lto som brukes her, som en (semantisk overflødig) ekstra "de" på slutten av setningen, finner vi også i LT1:114: Tulielto, "de har kommet". Dette ordet stammer fra den veldig tidlige perioden (før 1920), og det er interessant å legge merke til at endelsen -lto "de" fremdeles fantes tyve år senere, da Fíriels Sang ble skrevet. Det virker dog ikke som om denne endelsen overlevde helt til moden quenya: En kilde senere enn RH, Círions Ed, angir -nte som pronomenendelse for "de" i moden quenya (UF:327, 336). enga "uten" (= foruten). Dette ordet er kun brukt her. Et sent essay nevner hequa som et modent quenya-ord for "bortsett fra, når man ikke teller med, unntatt" (WJ:365), men så klart, det er mulig at enga likevel kan være gyldig. morion "den mørke" (Melko, Melkor). Dette ordet finnes også i det tidlige "Qenya-leksikonet" (1915), der det har glose "mørkets sønn" (s. 62), men det er ikke helt klart hva ordet henviser til. Endelsen -ion kan også bety "sønn" i Fíriels Sang (som det også gjør i senere quenya), men siden ordet her er oversatt "den mørke", er det mulig at Tolkien hadde en annen etymologi i tankene: *mori-on(d)-, dvs. morë (mori-) "mørk" (jfr. LR:373, under verbstammen MOR) kombinert med hankjønnsendelsen -on(d)-.

4. talantie. Melko Mardello lende: márie. "Han er fallen. Melko [Melkor] har dratt fra Jorden: det er godt.". (I første versjon av sangen, var ordstillingen Mardello Melko i stedet for Melko Mardello, men dette forandrer ikke betydningen av ordene.) talantie "han er fallen". Oversettelsen antyder at vi nok en gang har med et stativt verb å gjøre, nok en gang avledet med endelsen -ie "er" fra adjektivet *talanta "fallen". Det ser ikke ut til å være noe pronomenelement som betyr "han" i ordet. Men siden -ie også er endelsen for perfektum, burde vi anta muligheten av at talantie ikke er et stativt verb i det hele tatt, men i stedet perfektumformen av talat-, brukt i betydningen "skli, gli, falle ned" (Letters:347). Preteritum av en slik stamme er muligens *talante med nasalisering, og perfektum muligens talantie. Nasalisering ser ikke ut til å være en regel for perfektumformer (jfr. for eksempel irícië, ikke **irincië, som perfektum av ric- "vri", VT39:9). Vi har likevel noen få eksempler på nasalisering i perfektum, som f.eks. oantie som perfektum av auta- "dra sin vei, forlate" (WJ:365). Det er dermed mulig at talantie er ment som en perfektum-form, som bokstavelig betyr *"han har falt" snarere enn "han er fallen". Melko er navnet på djevelen i Tolkiens mytos, normalt kalt Melkor i senere tekster, men MR:350 bekrefter at Melko fremdeles er en gyldig form i moden quenya. Tolkien tolkning av navnets betydning har dog ikke alltid vært den samme. I vår tidligste kilde, Qenya-Leksikonet fra 1915, var Melko rett og slett definert som "Ondskapens Gud" (s. 60), uten noen etymologiske overveielser. I the Etymologies fra midten av trettiåra, er navnet avledet fra en stamme MIL-IK som har å gjøre med begjær og grådighet (LR:373). Men i senere år, bestemte Tolkien at navnet Melko rett og slett betyr "Den mektige" (MR:350). Det lengre navnet Melkor betyr "Mektig-reisende", "Han som reiser seg i kraft". Mardello *"fra jorden", ablativendelsen -llo "fra" har blitt lagt til substantivet mar (stammen er mard-) "jord", og en sammenkoblingsvokal e dukker opp mellom stammen og endelsen for å unngå en umulig konsonantgruppe (jfr. e-en før -nna "til" i Elendilenna "til Elendil", PM:401). Substantivet mar "jord" forekommer også på linje 8. lende "dro". Denne uregelrette preteritumsformen av ordet for "å gå" er bekreftet flere steder, selv om det er litt uklart hva presensformen av verbet egentlig er. I the Etymologies, er formen lende først gitt som preteritum av først lesta- (LR:356, verbstammen ELED), så som preteritum av linna- (LR:368, verbstammen LED), begge disse verbene betyr "gå". Det sene essayet Quendi and Eldar gir oss nok et verb for "gå", lelya-, selv om preteritumsformen fortsatt er lende (WJ:363). - Frasen Melko Mardello lende betyr bokstavelig "Melko fra Jorden dro", selv om Tolkiens oversettelse er "Melko har dratt fra Jorden"; qenya-teksten bruker preteritum, ikke perfektum. márie "det er godt", egentlig ganske enkelt "er godt", et stativt verb avledet av mára "god" (LR:371 verbstammen MA3, MAG) med endelsen -ie "er".

5. En kárielto eldain Isil, hildin Úr-anar. "For alver laget de Månen, men for menn den røde Solen": Det mystiske ordet en som vi først møtte på første linje, dukker her opp på nytt i en lignende kontekst. kárielto "de laget". Pronomenendelsen -lto "de" dukker opp igjen; jfr. meldielto på linje 3 (og tulielto i LT1:114). Når vi tar vekk pronomenet, sitter vi igjen med kárie som verbet "laget". På linje 1, var fortid av "lage" i stedet káre. Stammen er så klart KAR (LR:362), så kárie er formet ved å forlenge stammevokalen og legge til -ie, men dette ser heller ut som en perfektum-formasjon (på moderne quenya ville stammevokalen vanligvis også settes foran som en forsterker: akárie, acárië "har laget"). Så betyr kárielto egentlig "de har laget", i stedet for "de laget"? I en sen kilde, sier Tolkien at "preteritumsformen og perfektumsformen ble etter hvert mer og mer nært forbundet på quenya" (WJ:366), så kanskje er det noen ganger tillat eller til og med å foretrekke å bruke preteritum på norsk for å oversette en quenya-perfektum? eldain "for alver", dativ flertall av elda, som i linje 1. Isil "Månen" (quenya-ordet er et egennavn, og trenger ingen bestemt artikkel). På dette punktet har Tolkiens oversettelse et "men", men det er ikke noe som korresponderer med dette ordet i den alviske teksten. (Jfr. den "manglende" konjunksjonen og på linje 10.) hildin "for menn", dativ flertall. Hildi, "etterfølgerne", var et alvisk navn på dødelige menn som Ilúvatars andrefødte, med alvene som de førstefødte. Senere brukte Tolkien formen Hildor i stedet (ent. *Hildo; se LR:248 og WJ:387), og Hildor er brukt i den utgitte Silmarillion. Dativ flertall av nominativen Hildor ville ha vært *Hildoin, og hvis Tolkien noen gang hadde oversatt Fíriels Sang til moden quenya, ville han trolig ha erstattet hildin med denne formen. Úr-anar "den røde solen" (et slags egennavn, altså ingen artikkel i quenya). Anar er quenya-navnet på "solen" (jfr. Anarinya "min sol" i siste linje); det foranstilte elementet úr betyr "ild" (se LR:396, verbstammen UR, i originalversjonen av denne oppføringen), så Úr-anar betyr bokstavelig "Ild-sol[en]". (Jfr. et annet quenya-navn på solen, Úrin.)

6. Toi írimar. Ilyain antar annar lestanen "som er vakre. Til alle ga de i mengder gavene": Relativsetningen "som er vakre" er helt klart ikke en bokstavelig oversettelse av den alviske teksten; toi írimar betyr rett og slett *"de [er] vakre": Toi "de", som på linje 3. írimar "vakre", flertall som står til "de"; entallsformen írima finner vi både på linje 8 (der oversatt "deilig") og i the Etymologies (LR:361 verbstammen ID, der glosert "deilig, attråverdig"; det siste ordet ser ut til å være den etymologiske betydningen). I denne varianten av "qenya", formes flertall av adjektiver med endelsen -r (som også brukes for å forme flertall av substantiv og verb). Et annet eksempel, skrevet omtrent på samme tid som Fíriels Sang, er setningen ilya...maller raikar "alle...veier [er] bøyde" i LR:47 (ent. raika "bøyd, krum, feil" forekommer i LR:383 verbstammen RÁYAK). I moden quenya får adjektiver på -a flertallformer med -ë (*írimë, *raikë/raicë) i stedet for med endelsen -r. Toi írimar er en nominell setning, *"de vakre"; det er ikke noe ord for "er" som kobler adjektivet med pronomenet (og heller ikke er det brukt et stativt verb her; *toi írimier eller til og med *írimielto ville trolig være mulige konstruksjoner). Et ord for "er", ye, forekommer på linje 8. ilyain "til alle". Dette var en rettelse; Tolkien skrev først ilqainen, en form som på flere måter gir lite mening. Ilqa ser ut til å være ordet for "alle", og linje 8 av sangen bekrefter dette, siden ilqa forekimmer der uten endelse. I senere quenya, finner vi ilya i stedet for ilqa som ordet for "alle" (og Tolkien erstattet til og med en form av ilqa med en form av ilya her); the Etymologies gir både ilya og ilqa, der glosert henholdsvis "alt, altet" og "allting" (LR:361 verbstammen IL). Endelsen -inen er svært overraskende. Siden Tolkiens oversettelse har "til alle", må vi tolke -inen som en slags dativendelse (eller muligens allativ), men i moden quenya, er -inen endelsen for instrumentalis flertall. Den korresponderende entallsformen -nen forekommer faktisk i Fíriels Sang, i substantivet lestanen "i mengder" senere på denne linja(se nedenfor). Andre ord i denne sangen (eldain, hildin, fírimoin) viser at dativ flertall på -in allerede hadde blitt en del av Tolkiens visjon av quenya, så det er ikke overraskende at han rettet ilqainen til ilyain. Man må lure på om han originalt ganske enkelt blandet sammen dativ og instrumentalis, siden han først skrev ilqainen når han mente ilqain. antalto "de ga". Jfr. antaróta "han ga den" på linje 2. Opprinnelig skrev Tolkien ganske enkelt antar her; dette er anta- (stammen til verbet "å gi", LR:341 verbstammen ANA1) med flertallsendelsen -r, her oversatt "de"; den simple flertallsformen ble brukt i stedet for den lengre pronomenendelsen -lto, som i kárielto og meldielto på linje 3 og 5. Men Tolkien forandret mening og brukte til slutt den lengre endelsen for "dem" likevel, og rettet dermed antar til antalto. Som i antaróta "han ha den" på linje 2, er det rart at det ikke ser ut til å være noe spesielt ved antar > antalto som markerer at de er preteritum, trass i at Tolkiens oversettelse nok en gang gir en preteritumsform: "they ga". Hadde dette vært moden quenya, ville jeg helt klart ha tatt antar for å være en presensform (antalto ville trolig vært antantë i moden quenya, men dette ville likevel fremdeles ha vært presens). Kan dette være et eksempel på "historisk presens", med bokstavelig betydning "de gir" i stedet for "de ga"? annar "gavene" (det er ikke noen artikkel i quenya-teksten, men ordet blir bestemt på grunn av genitiven Ilúvatáren på neste linje: "Ilúvatars gaver" = "gavene fra Ilúvatar"). Annar er flertall av anna "gave" (LR:348 verbstammen ANA2). lestanen "i mengder". Her har Tolkien brukt instrumentalisendelsen -nen, som fortsatt er gyldig i moden quenya. Formen lestanen betyr derfor "i/ved mengde". [Uttrykket lar seg ikke tilfredsstillende oversette til norsk. Tolkien har på engelsk brukt "measure", som betyr "mål, omfang" for å uttrykke at Erus gaver er omfangsrike. Overs.anm.] Substantivet *lesta "mål" er ikke ellers attestert, med mindre man her skal sette likhetstegn med første element i quenya-navnet på Doriath, Lestanórë (WJ:369). Dette betyr "belte-landet", der quenya lesta "belte" korresponderer med sindarin lest (Lest Melian "Melians belte", WJ:225). En semantisk sammenheng "belte/grense/grenselinje/klart definert stengsel/mål" kan være så vidt plausibel.

7. Ilúvatáren. Ilu vanya, fanya, eari, "fra Ilúvatar. Verden er fager, himmelen, sjøene,": "Qenya"-genitiven Ilúvatáren hører logisk sammen med forrige linje, og fullfører betydningen: annar...Ilúvatáren "gavene...fra Ilúvatar". (Her er navnet "Ilúvatar" også brukt i Tolkiens engelske oversettelse av Fíriels Sang; på linje 1 og 13 over det oversatt "Faderen" og "O fader".) I denne varianten av "qenya", er genitiven fortsatt -n (her med en sammenkoblende vokal e siden **Ilúvatarn er umulig). I moden quenya er -n i stedet endelsen for dativ, mens genitiv har fått endelsen -o i stedet (Tolkien utførte denne forandringen under arbeidet med RH: i en tidlig variant av Namárië var "Vardas" Vardan, forandret til Vardo i den endelige utgaven av diktet). Den senere genitiven av Ilúvatar (med -o) er faktisk attestert; i tillegget til Silmarillion, under "Ilúvatars barn", finner vi Híni Ilúvataro som den alviske originalen til frasen. Vi hadde kanskje forventet *Ilúvatáro med lang á i siste stavelse av atar, siden dette substantivet ser ut til å få forlenget sin siste vokal når endelser blir lagt til (atár-). Jfr. den gamle gentivsformen (og senere dativ?) Ilúvatáren, og likeledes ordet Atanatári "Menneskefedre" i Silmarillion kapittel 20 (også i PM:324). Men flertall av atar er gitt som atari (ikke atári) i the Etymologies (LR:349 verbstammen ATA), så kanskje Tolkien hadde vansker for å bestemme seg. Uansett hva grunnen er, forlengelsen av siste vokal i atar skjer i ordet Ilúvatáren i Fíriels Sang. Ilu "verden", som i linje 1. vanya "fager" (jfr. den nominale flertallsformen Vanyar som navn på den første slekten av alver). Ilu vanya er nok en nominal setning, som mangler et ord for "er": *"Verden fager."fanya "himmelen". Oversettelsen er noe uvanlig; fanya er ellers oversatt "sky". I the Etymologies (LR:387 verbstammen SPAN), er ordet fanya definert som "sky", avledet fra en verbstammen som har å gjøre med hvithet. Flertallsformen fanyar i Namárië er også oversatt "skyer". eari "sjøene", fl. av ear "sjø". Verken fanya eller eari har noen bestemt artikkel, til tross for oversettelsen: "himmelen", "sjøene". Til sammenligning, se i-mar på neste linje.

8. i-mar, ar ilqa ímen. Írima ye Númenor. "jorden, og alt som er i dem. Deilig er Númenor": i-mar "the earth". Her dukker den bestemte artikkelen i faktisk opp. Nå og da kobler Tolkien denne sammen med det etterfølgende ordet ved hjelp av en prikk, eller, som her, en bindestrek. (Men i Namárië i RH finner vi i eleni, ikke i-eleni, for "stjernene".) Mar er den korteste formen av substantivet "jord"; stammen er mard-, som vi ser av ablativen Mardello på linje 4. I senere quenya ser det vanligste ordet for "jord" ut til å være cemen, kemen; jfr. Yavannas tittel Kementári "Jord-dronning". ar "og". ilqa "alt" (jfr. ilqainen "til alle"; se kommentarene på linje 6 over). ímen "som er i dem", bokstavelig kanskje rett og slett "i dem", eller til og med *"av dem". Dette er en veldig underlig form; den kan ikke relateres til noe andre form for 3. person flertall i det publiserte korpuset. Fíriels Sang bruker ellers endelsene -lto, -r eller det selvstendige pronomenet toi for "de"; senere kilder har te og endelsen -nte. Min beste gjetning er at Tolkien mente at ímen skulle være 1) en demonstrativ stamme í- "den" (beslektet med artikkelen i) kombinert med 2) det primitive flertallselementet -m (som da ville gjøre "den" til "de") og 3) endelsen -en, tenkelig den samme genitivsendelsen som vi finner i Ilúvatáren på linje 7, som der ble oversatt "fra Ilúvatar". Dermed ilqa ímen = *"alle de (tingene)" = "alt som er i dem". [Helges spekulasjoner antar her umulige proporsjoner for oversettelse til norsk. Hans originaltekst er:1) a demonstrative stem í- "that" (related to the article i "the") combined with 2) the primitive plural element -m (turning "that" into "those") and 3) the ending -en, conceivably the same as the genitive ending seen in Ilúvatáren "of Ilúvatar" in line 7. Hence ilqa ímen = *"all of those (ones)" = "all that is in them". Overs. anm.] Men ímen er ikke en form jeg ville anbefale noen å bruke når de skriver moden quenya. Írima "deilig" (fl. írimar; se kommentar på linje 6 over). ye "er". Dette er den eneste forekomsten av et selvstendig ord for "er" i Fíriels Sang, men det er helt klart beslektet med den stative verbendelsen -ie. I tillegg er ordet yéva på linje 10 og 11 helt klart futurum av ye. Men det virker ikke som om ordet ye klarte seg helt frem til moden quenya. I stedet gikk Tolkien tilbake til hans førstevalg for "er", ordet . Dette ordet forekommer alt i qenya-leksikonet fra 1915 (s. 64), dukket opp igjen i the Etymologies fra midten av trettitallet (LR:374 nevner som "stammen til verbet 'å være' på Q") og var til slutt fiksert som quenya-ordet for "er" da det dukket opp i Namárië i RH (sí vanwa ná...Valimar, "nå tapt er...Valimar"). Númenor "Númenor" (Vesterness; númen = "vest").

9. Nan úye sére indo-ninya símen, ullume; "Men mitt hjerte hviler ikke her for alltid,": nan "men". I the Etymologies (LR:375 verbstammen NDAN), er quenya-ordet for "men" gitt som nán med lang vokal. I moden quenya kunne nán tolkes som "jeg er" (- + pronomenendelsen -n "jeg"), så når jeg skriver quenya-tekster, foretrekker jeg faktisk å bruke formen nan fra Fíriels Sang for å unngå forvirring med hensyn på mening. úye *"er ikke". Dette er ordet ye "er" (som i írima ye Numenor "deilig er N." på forrige linje) med negasjonsprefikset ú- "ingen, ikke" (LR:359 verbstammen ). På grunn av dette eksemplet, er det mange skribenter som bruker dette prefikset for å uttrykke negasjon i deres quenya-tekster (f.eks. hónya ú-hiruva sére "mitt hjerte vil ikke finne hvile" i et dikt av Arandil Erenion). Dette er også hva Nancy Martsch lærer i sin Basic Quenya. Personlig foretrekker jeg vanligvis å bruke det selvstendige ordet "ikke" (LR:367 verbstammenLA), siden prefikset noen ganger er litt besværlig. sére *"hvile", substantiv. I LR:385, under verbstammen SED, finner vi ordet sére "hvile, ro, fred". Den bokstavelige betydningen av den alviske teksten ser ikke ut til egentlig å være "mitt hjerte hviler ikke her", men heller *"det er ikke [noen] hvile for mitt hjerte". indo-ninya "mitt hjerte". Tolkien skrev opprinnelig hondo-ninya, med et annet ord for "hjerte". I følge LR:364 verbstammen KHO-N, referer quenya-ordet hón (= hondo?) til det fysiske, ikke det metaforiske hjerte, så det kan være grunnen til at Tolkien i stedet skrev indo. Ordet indo "hjerte, sinnsstemning" er også listet i the Etymologies (LR:361 verbstammen ID), men elementet ninya er attestert kun her. Det ser ut til å bety "min", men i senere quenya, er pronomenendelsen "my" -nya (tatanya "min far", UT:191, så "mitt hjerte" ville sannsynligvis bli indonya; sml. Anarinya "min sol" på siste linje). For å gi mening i denne sammenhengen, ville indo-ninya "mitt hjerte" her måtte være indirekte objekt, og i et så bøyningsrikt språk som quenya, ville vi forvente å finne en dativmarkør for å indikere betydningen "(det er ikke noen hvile) for mitt hjerte", men intet dativelement ser ut til å være til stede. símen "her". Ordet er kun attestert her, men elementene er helt klart -, en form av stammen SI "dette, her, nå" (LR:385), pluss men "sted, punkt" (LR:372 verbstammen MEN), derav bokstavelig "dette stedet". (I RH finner vi sinome for "på dette stedet", men símen kan fremdeles være gyldig.) På linje 10, brukes det kortere ordet i betydningen "her", men er oversatt "nå" både i the Etymologies (LR:385 verbstammen SI) og i Namárië i RH. ullume "ikke...for alltid". Sammenlign et annet ord som har med tid å gjøre, yallume "til sist" på linje 11, bokstavelig *"til den tiden". The Etymologies har et ord lúme "tid" (LR:370 verbstammen LU), og elementet -lume som forekommer her, er helt klart relatert, mens prefikset u- trolig mer eller mindre tilsvarer det negative prefikset ú- (som i úye over). Kanskje ullume betyr noe i retning "ikke [for all] tid". Den doble ll i ullume kan tyde på at den foranstilte u- "ikke" opprinnelig sluttet på en konsonant, som da senere ble assimilert og produserte en dobbelkonsonant. Et negativt element UMU er nevnt i LR:396; kanskje vi kan anta at ullume er resultatet av en tidlig form i retning *umlume?

10. ten sí ye tyelma, yéva tyel ar i narqelion, "for her er slutt, og det vil være en ende og Falmingen,": ten "for", er ord som kun er attestert her ; Namárië i RH har an i stedet (an sí Tintalle...máryat ortanë "for nå har Nørersken...løftet opp sine hender"). "her". Som nevnt ovenfor, blir dette ordet brukt med betydningen "nå" i andre sammenhenger, og linje 9 har símen som ordet for "her". Skribenter burde sannsynligvis ikke bruke i betydningen "her", siden dette normalt vil forstås som "nå". ye "er", som på linje 8 (írima ye Númenor). tyelma "slutt", et ord som kun er attestert her. Men ordet er helt klart avledet fra stammen KYEL "opphøre, få en slutt" (LR:366); gruppen KY ble ty på quenya. Tyelma kunne være helt regelmessig avledet fra *kyelmâ (*kjelmâ), men endelsen - er litt overraskende, for den brukes normalt for å avlede substantiv med konkret betydning, ofte redskaper (WJ:416). Etymologisk sett ville da tyelma mest trolig bety "ting brukt for å avslutte (noe)", ikke det abstrakte "slutt, ende". Vi kan nok ikke trekke noen endelig konklusjon her, men man må lure på om tyelma egentlig skulle vært tyelme, siden -me er en velkjent abstrakt endelse. Det ville ikke være første tilfelle av sammenblanding mellom e og a for redaktører som prøver å tyde Tolkiens håndskrift. yéva "det vil være", bokstavelig talt bare *"vil være". (Før "det vil være", setter Tolkien in konjunksjonen "og" i sin oversettelse, men det er ingen konjunksjon i den alviske teksten, bare et komma.) Yéva er futurum av ye "er"; se kommentarene om antáva på linje 13 for en mulig rekonstruksjon av de grammatiske reglene Tolkien hadde i tankene da han skrev Fíriels Sang, og min mening om hvordan de forholder seg til systemet brukt i moden quenya. Verbet yéva kan etteranstilles som en stativ verbendelse -iéva, som vi ser i hostainiéva på linje 11. tyel "en ende" - bokstavelig talt bare "ende"; quenya har ingen ubestemt artikkel "en, ei, et", og når du oversetter quenya til norsk må du bare legge til en ubestemt artikkel der grammatikken krever det. (Sml. begynnelsen på den alviske hilsenen "en stjerne lyser over timen vi møttes": elen síla... "[en] stjerne lyser...") Substantivet tyel "ende" er tydeligvis relatert til tyelma "slutt"; i motsetning til tyelma finner vi den i the Etymologies (LR:366 verbstammen KYEL), der med en alternativ, lengre form tyelde. Ordet tyel forekommer også i siste linje av Fíriels Sang. ar "og", i den bestemte artikkelen, narqelion "Falming". I the Etymologies (LR:366 verbstammen KWEL), er den mer bokstavelige glosen "ild-falming" gitt, det foranstilte elementet nar- "ild" viser selvfølgelig til solens varme (quenya Anar). The Etymologies gir i tillegg glosen "høst". I Fíriels Song er dette ordet, som normalt blir brukt om høst, brukt med en videre betydning: verdens høst eller falming, enden som nærmer seg. I RH tillegg D finner vi Narquelië som navnet på måneden oktober; dette kan godt være den modne quenya-formen av narqelion. (Et abstrakt ord på -ion ville være svært uvanlig i RH-type quenya, mens abstrakter på - er vanlige.)

11. íre ilqa yéva nótina, hostainiéva, yallume: "når alt er talt, og alt nummerert til sist,": íre "når" (ikke som spørreord, men brukt for å vise til en bestemt tid: "når alt er talt" her, og "når min Sol svinner" i siste linje). For skribenter, er dette kanskje den mest verdifulle delen av vokabularet denne sangen gir oss; ordet er kun attestert her. Anthony Appleyard har påpekt at íre ser ut til å inneholde elementet -re, - "dag" (sluttelement for mange lignende sammensetninger - jfr. for eksempel mettarë som i RH tillegg blir sagt å være den siste dagen i året, betydningen er helt klart "ende-dag", siden metta betyr "ende"). Det kan være at íre ilqa yéva nótina bokstavelig talt betyr *"dagen alt vil bli talt", men skribenter har brukt íre som "når" i ordet mest generelle betydning, og inntil vi har noe nærmere bevis for den etymologiske betydningen av ordet, er det liten grunn til å kritisere dette. ilqa "alt", eller "allting"; se kommentaren til ilqainen (endret til ilyain) på linje 6 ovenfor. yéva "er", eller bokstavelig "vil være", som på linje 10: vi snakker om fremtidige hendelser. nótina "talt". Dette er perfektum partisipp av verbet not- "telle". Verbet er gitt i the Etymologies (LR:378 verbstammen NOT), der glossert "regne med", men stammen NOT i seg selv er gitt med betydningen "telle, regne med". Jfr. også det beslektede ordet únótimë "utallige, talløse" i Namárië i RH. Perfektum partisipp blir vanligvis formet med endelsen -ina og forlenging av stammevokalen: o blir til ó. (Denne forlengelsen finner ikke sted hvis det er en konsonantgruppe etter stammevokalen, jfr. *hostaina i den følgende diskusjonen, ikke **hóstaina.) hostainiéva "[vil være] talt". Dette er vårt eneste eksempel på et stativt verb i futurum. Det underliggende ordet er helt klart et perfektum partisipp *hostaina, formet (med den samme endelsen -ina som i nótina) fra et verb hosta-. Dette verbet er listet i the Etymologies (LR 364 verbstammen KHOTH), der med glosen "å samle". *Hostaina ville da bety "samlet"; her er oversettelsen i stedet "talt", men det semantiske gapet mellom disse glosene er ikke uoverstigelig. *Hostaina blir da gjort om til et stativt verb ved å legge til -iéva, futurum-varianten av den stative verbendelsen, med samme forhold til det selvstendige ordet yéva som presensendelsen -ie har til det selvstendige ordet ye. I likhet med endelsen -ie, fortrenger -iéva den endelige vokalen i ordet den blir lagt til: hostainiéva, ikke **hostainaiéva. yallume "til sist". Ordet er kun attestert her. Som vist ovenfor, må siste element være i slekt med lúme "tid" (LR:370 verbstammen LU). Vi finner faktisk et veldig likt ord, yalúme, i the Etymologies - men dette ordet betyr "forgagne tider" (LR:399 verbstammen YA). Vi må da anta at yallume er lúme "tid" med et foranstilt element som betyr noe slikt som "den", dermed "til den tiden" = "til sist". The Etymologies gir oss et ord yana "den, det" (LR:399 verbstammen YA), men det blir der sagt at med hensyn på tid, henviser ordet til fortiden: "det forgagne". Yallume kunne være avledet av yana-lúme > yan-lúme, men i følge informasjonen i the Etymologies, burde dette bety "den tiden (i fortiden)". I Fíriels Sang viser yallume helt klart til fremtiden. Det kan virke som Tolkien på det tidspunktet han skrev denne sangen, ikke antok at yana viste til fortid fremfor fremtid. Jeg ville ikke anbefale skribenter å bruke yallume "til sist", særlig ikke siden tryggere alternativer er lette å konstruere (f.eks. *mettassë, "til slutt"(bokstavelig "i slutt(en)"), lokativ av metta "slutt").

12. ananta úva táre fárea, ufárea! "men ennå vil det ikke være nok, ikke nok": ananta "men ennå". The Etymologies gir a-nanta med bindestrek, glossert "og ennå, men ennå" (LR375 verbstammen NDAN). Det kan virke om det foranstilte elementet a betyr "og" (sml. a på linje 1), mens nanta betyr "ennå", skjønt vi ikke kan vite sikkert at dette ordet kan brukes selvstendig. úva "det vil ikke være", bokstavelig *"vil ikke være". Dette ser ut til å være futurum av samme negative verb som er gitt i the Etymologies i første person aorist: uin, "Jeg gjør ikke, er ikke" (endelsen -i- angir aorist, og pronomenendelsen -n betyr "jeg", som etterlater oss med u- som stammen; for flertallsformasjonen úva, sml. yéva fra ye). táre *"(på) den dagen". Det er ingen ting som korresponderer med dette ordet i Tolkiens oversettelse, men det ser ut til å være en kombinasjon mellom ta "den, det" (LR:389 verbstammen TA) og are "dag" (LR:349 verbstammen AR1). Et annet ord for det samme er enyáre på linje 14. fárea "nok". Ordet forekommer i the Etymologies (LR:381 verbstammen PHAR), men der er første vokal kort: farea "nok, tilstrekkelig". ufárea "ikke nok". Dette er rett og slett fárea "nok" med der vanlige negasjonsprefikset, selv om dette pleier å ha lang vokal: ú-. Kanskje ikke Tolkien ønsket å ha to lange vokaler etter hverandre, skjønt dette forekommer i Namárië i RH (únótimë "utallige, talløse" - derfor tror jeg ordet skulle være úfárea).

13. Man táre antáva nin Ilúvatar, Ilúvatar "Hva vil Faderen, O Fader, gi meg": man "hva". Ordet blir brukt i betydningen "hva" her og i Elendils spørsmål i LR:61 (som umiddelbart følger Fíriels Sang i fortellingen): E man antaváro? "Sannelig, hva vil han gi?" I senere kilder blir man brukt i betydningen "hvem": jfr. spørsmålet sí man i yulma nin enquantuva? "hvem skal nå enn en gang fylle begeret for meg?" i Namárië i RH. Ordet man = "hvem" forekommer også mange ganger i Markirya-diktet. Selv om vi ikke kan være 100% sikre på at ikke man dekker betydningene av både "hvem" og "hva", er ordet kun attestert med betydning "hvem" i moden quenya. PM:395, 402 ser ut til å antyde at Tolkien senere bestemte seg for at quenya-ordet for "hva" faktisk er mana. Det kan bety at man nå er helt entydig, og bare betyr "hvem". táre *"på den dagen". Akkurat som i forrige linje, er heller ikke dette ordet oversatt av Tolkien. Et annet ord for "på den dagen", enyáre, forekommer i neste linje, og det ordet er oversatt; kanskje Tolkien ønsket å unngå gjentakelser. antáva "vil...gi", futurum av verbet anta- "gi"; andre former forekommer på linje 2 og 6. Da Tolkien skrev Fíriels Sang, ser han ut til å ha brukt følgende grammatikalske regler for å forme futurum: Hvis stammen av verbet ender på en vokal, forleng den og legge til endelsen -va: dermed får vi antáva fra anta her, og yéva (-iéva) "vil være" fra ye (-ie) "er" på linje 10 og 11. Hvis stammen av verbet ender på en konsonant, legg til endelsen -uva, som i qeluva fra qel- på linje 14 (se under for betydning). I moden quenya ser det ut til at Tolkien har utvidet bruken av den lengre endelsen -uva, og det er ikke sikkert at den kortere endelsen -va overlevde til moden quenya i det hele tatt (kanskje fordi Tolkien ville unngå sammenblanding med endelsen til eieformen?) I RH finner vi laituva som futurum av verbet laita-, mens reglene brukt i Fíriels Sang i stedet ville gitt *laitáva. De nye reglene, så langt vi kan se, er forenklet: 'Futurum dannes med endelsen -uva. Hvis stammen av verbet ender på en vokal, droppes denne før -uva legges til.' Så i moden quenya ville vi sannsynligvis fått *antuva i stedet for antáva, hvis vi følger mønsteret fra laituva. nin "meg" (= dativ, *"til meg"). Dette er ni "jeg" med dativendelsen -n. Pronomenet forekommer også i spørsmålet sí man i yulma nin enquantuva? "hvem skal nå enn en gang fylle begeret for meg?" i Namárië i RH. Ilúvatar "Faderen", bokstavelig talt "All-fader" - se kommentarene til linje 1. Ilúvatar "O Fader". Det guddommelige tilnavnet blir gjentatt; Tolkiens oversettelse tyder på at den andre forekomsten av navnet skal forstås som en vokativ: Gud er tiltalt direkte. (Den vokative partikkelen "O" er på quenya a, men er ikke brukt her, selv om Tolkiens oversettelser er "o Fader".)

14. enyáre tar i tyel, íre Anarinya qeluva? "på den dagen hinsides enden når min Sol svinner?": enyáre "på den dagen". Ordet er kun attestert her. Det ser ut til å være en sammensetning av *enya og are. Det andre ordet betyr "dag" (se noten for táre på linje 12), mens *enya etter alt å dømme er et adjektiv formet fra basen EN (som ikke må forveksles med det attesterte adjektivet enya < endya "midt-" fra stammen ÉNED). Som vi har nevnt ovenfor, står det i Etym (LR:399 verbstammen YA, jfr. LR:356 verbstammen EN) at "en hin (...) om tid peker mot fremtiden". Så *enya-are > enyáre er tydeligvis "(på) den (fremtidige) dagen". tar "hinsides". Ordet dukker kun opp her; Namárië i RH har pella i stedet, plassert etter substantivet som en postposisjon (Andúnë pella, "hinsides Vesten"; jfr. også elenillor pella "fra hinsides stjernene" i Markirya-diktet). Hvorvidt tar fremdeles er et gyldig ord for "hinsides" i moden quenya er derfor usikkert og kanskje tvilsomt. i bestemt artikkel, tyel "ende", som på linje 10. íre "når", som på linje 11. Anarinya "min Sol". Dette er Anar "sol" (LR:348 verbstammen ANÁR) med endelsen -nya "min", som ser ut til å foretrekke i som sammenkoplende vokal når den er lagt til en substantivstamme som ender med konsonant (andre pronomenendelser skulle kanskje ha e som sammenkoplende vokal, men vi mangler gode eksempler). qeluva "svinner", egentlig futurum *"vil svinne": Verbet er ikke gitt i the Etymologies, men må helt klart komme fra stammen KWEL- "svinne, forvitre" (LR:366). Stammen kunne gi et quenya-verb qel- (eller quel- hvis vi følger Tolkiens senere rettskrivning). Her forekommer den med futurumendelsen -uva. Siden Tolkien ellers i Fíriels Sang bruker den kortere endelsen -va, kan det være at han tenkte qeluva som stammen qel- med endelsen -va + en sammenkoplende vokal u da han skrev denne sangen. Den lengre endelsen -uva ser ut til å ha blitt universell i hans senere visjon av quenya (se kommentarer for antáva på linje 13). I alle tilfelle, ville formen qeluva (queluva) helt klart være gyldig i moden quenya.

Oppdatert utgave av sangen

Mens vi snakker om moden quenya, hvordan ville Fíriels Sang lyde på det språket? Vel, her er mitt noe forsøksvise forslag (jeg har anstrengt meg for å bruke ord vi kjenner fra senere kilder, og i noen tilfeller bringe quenya-teksten nærmere Tolkiens egen oversettelse):

Ilu Ilúvatar carnë Eldain ar Fírimain
Faderen laget verden for alver og dødelige
ar antanéros mannar Valaron: ëantë Númessë.
og han ga den i hendene til Herrene. De er i Vesten.
Nantë ainë, mánë ar meldë - hequa morion:
De er hellige, velsignede og elskede: uten den mørke.
alantiéro. Melkor Mardello lendë: nás mára.
Han er fallen[/har falt]. Melko [Melkor] har dratt fra Jorden: det er godt.
Carnentë Eldain Isil, Hildoin Úr-anar,
For alver laget de Månen, men for menn den røde Solen;
i nar írimë. Ilyain antanentë lestanen i annar
som er vakre. Til alle ga de i mengder gavene
Ilúvataro. Ilu ná vanya, fanya, ëari,
til Ilúvatar. Verden er fager, himmelen, sjøene,
i cemen, ar ilya i ëa tessen. Írima ná Númenor.
jorden, og alt som er i dem. Vakker er Númenor.
Nan lá ëa sére indonyan sinomë tennoio,
Men mitt hjerte hviler ikke [bokst. det er ikke hvile for mitt hjerte ] her for alltid,
an sinomë ëa tyelma, ar euva metta ar i narquelië,
for her er slutt, og det vil være en ende og Falmingen,
írë ilya nauva nótina, ar ilya hostaina, i mettassë:
når alt er talt, og alt nummerert til sist,
ananta úva tárë fárëa, úfárëa!
men ennå vil det ikke være nok, ikke nok.
Mana tárë antuva nin Ilúvatar, Ilúvatar
Hva vil Faderen, O Fader, gi meg
enyárë i metta pella, írë Anarinya queluva?
på den dagen hinsides enden når min Sol svinner?

(Ordet tárë *"på den dagen" er fortsatt uoversatt.)

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.