Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Ilkorin

et "tapt språk"?
Oversatt av Nerion

Opprinnelig forestilte ikke Tolkien seg historien til de alviske tungemålene i Midgard helt som scenarioet vi kjenner fra den utgitte Silmarillion. Ifølge Silmarillion og andre kilder fra etter LotR reiste noldoene og vanyaene over havet og utviklet quenya i Valinor, mens noen av teleriene ble i Beleriand, hvor deres språk utviklet seg til sindarin. Men i Tolkiens eldre konsept var quenya bare språket til vanyaene (lenge kalt "lindaene"); noldoene utviklet språket som Etymologies kaller "gammel noldorin", mens språket til teleriene som var igjen i Beleriand utviklet seg til ilkorin. Teleriene i Beleriand ble ikke kalt sindar eller "gråalver" i Tolkiens eldre scenario; de var ilkorindi, "de som ikke er av Kôr" (et sentralt sted i Valinor). Da noldoene kom fra Valinor og snakket "gammel noldorin" ble språket deres påvirket av det innfødte "ilkorinske" språket og gjennomgikk drastiske endringer for å bli "noldorin". (Det siste glimtet av ideen om at "de to språkene utviklet seg mot hverandre", før dette konseptet endelig ble forlatt, er funnet i WJ:21, 24 - hvor språkene det er snakk om allerede er quenya og sindarin.) Tolkien overveide til og med muligheten for at språkene ble forent. Se LR:346.

Men videre revisjoner skulle kommer. Tolkien bestemte seg for at det "noldorinske" språket han allerede hadde laget ikke var språket til noldoene likevel. Faktisk viste det seg å bli språket til teleriene som hadde blitt igjen i Beleriand, som kom til å bli kalt sindar (som erstattet begrepet ilkorindi), så noldorin måtte bli omdøpt sindarin. Noldoene, som nå ble tenkt som talere av quenya akkurat som vanyaene, adopterte simpelthen det sindarinske tungemålet da de kom til Midgard. Det var ingen kompleks prosess med gjensidig påvirkning og sammensmeltning. Med andre ord rev "noldorin" > sindarin til seg posisjonen til ilkorin som det naturlige språket i Beleriand. Så hva skjedde med det ilkorinske språket – forsvant det fullstendig fra mytene? Mange ord og navn som Tolkien opprinnelig holdt for å være ilkorin, som Esgalduin eller navnet på Túrins venn Beleg, overlevde i de fortellende tekstene – men etter revisjonen må de antakeligvis forstås som sindarinske former i stedet. Interessant nok forekommer navnet Esgaroth kjent fra Hobbiten i den ilkorinske ordlisten. Elrond var også tenkt på som et ilkorinsk navn da Tolkien først lagde det, men i omgivelsene i LotR kan det bare være sindarin. Statusen til ilkorin i de modne mytene er derfor svært tvilsom. Edward Kloczko har hevdet at Tolkien, heller enn å skraplegge ilkorin fullstendig, gjorde deler av det til den uklare "nordlige dialekten" av sindarin, språket i Mithrim; hans opprinnelige artikkel er gjengitt som et Tillegg.

Elementær fonologi

Den helhetlige lyden av ilkorin minner om sindarin. Som i sindarin har de opprinnelig ustemte plosivene blitt stemt etter vokaler (f. eks. t > d i adar "far" fra stammen ATA; sindarin har også adar; til kontrast quenya atar). Opprinnelig stemte plosiver kan bli stemte spiranter i samme posisjon; jf. b > v i tovon "lavtliggende, dyp, lav" fra stammen TUB; dette er også tilfellet i sindarin. Som i sindarin blir plosiver som regel til spiranter etter de flytende konsonantene l, r: sammenlign t i tôr "konge" med th i balthor "Valakonge"; sammenlign også dh i erdh "frø, kim" med d i den primitive formen *eredê (stamme ERÉD). Ordet erdh illustrerer også en av forskjellene mellom ilkorin og sindarin. I primitiv alvisk var det mange trestavelsesord hvor alle tre vokaler var like, bortsett fra at den siste var lang, som *eredê "frø". Quenya mistet den midtre vokalen og forkortet den siste, så *eredê gir erde. Sindarin mistet den siste vokalen, så *eredê ble til eredh. Men ilkorin mistet både den midtre og den siste vokalen, så *eredê ble til erdh.
          lange og korte vokaler er forskjellige, som demonstrert av det minimale paret gwen "jente" kontra gwên "grønnhet, grønske". I enstavelsesord er de lange vokalene merket med en cirkumfleks, f. eks. côm "sykdom", môr "natt", ôr "blod". I flerstavelsesord er aksenten brukt i stedet; sammenlign tôr "konge" med dens flertallsform tórin (ikke *tôrin). Dette systemet er også brukt i stavingen av sindarin; i dette språket indikerer det at i enstavelsesord er lange vokaler tilbøyelige til å bli spesielt lange. Dette kan også være tilfellet i ilkorin.

Substantivet

To bøyninger er funnet i materialet, genitiv og flertall. En genitivsendelse -a er sett i frasen Tor Tinduma "Skumringskonge", en tittel på Thingol (THIN, TIN; jf. tindum "skumring"). Flertallsendelsen er -in, sett i adar "far" fl. t. edrin (ATA), aman "mor" fl. t emnin (feillesning "emuin" i den utgitte Etymologies, stamme AM1), Balthor *"Valakonge" fl. t. Balthorin (BAL), boron "pålitelig mann" fl. t. burnin (BOR), gangel "harpe" fl. t. genglin (ÑGAN), tôr "konge", pl. tórin (TÂ/TA3, BAL), talum "bakke, gulv" fl. t. telmin (TALAM), thorn "ørn" fl. t. thurin (THOR/THORON). Det bemerkes at endelsen -in forårsaker at a ved omlyd blir til e, og i tilfellet av flerstavelsesord blir vokalen i stavelsen som kommer foran endelsen tapt (adar > edrin, aman > emnin, talum > telmin). I ett attestert tilfelle vises flertall kun med omlyd, og endelsen -in er ikke brukt: tal "fot", fl. t. tel "føtter" (TAL).
          Vokalen o blir til u i boron > burnin og thorn > thurin (les *thurnin?), men ikke i tôr > tórin (øyensynlig fordi denne ô-en er lang og representerer tidligere lang A).
          En endelse for flertall genitiv -ion ser ut til å forekomme i frasen Dor-thonion "Nåletrærnes land"; jf. også thurnion "av ørner" i Torthurnion "Konge av ørner". Jf. quenya -ion.

Verb

Bare fem verb er kjent, og det er ikke mye vi kan si om dem. Alle slutter på -a: góda- "å flekke til, å søle til", taga "han reparerer, bygger, lager", tingla- "å gnistre", toga "han bringer", tolda "han henter" (se ordliste under for henvisninger). Som vi ser er taga, toga og tolda oversatt som 3. person maskuline entalls presensformer, mens góda og tingla er oversatt som infinitiver. Siden de viser den samme endelsen som de andre ordene virker det sannsynlig at de også egentlig er 3. pers. ent. presensformer - *"han flekker til, søler til" og *"han (det?) gnistrer". I ilkorin kan 3. pers. ent. presens være den enkleste formen av verbet og er derfor brukt som oppslagsformen. I tre av fem tilfeller oversatte Tolkien de ilkorinske verbene direkte; i de gjenværende to tilfellene brukte han den engelske (her den norske) oppslagsformen, infinitiven. Endelsen -a for "han" og "presens" kan faktisk representere eldre endelser hvor et utvetydig pronominalt element var tilstede; se taga i ordlisten under for videre diskusjon.

Perfektum partisipp

Ordet thúren "voktet, gjemt" fra stammen THUR- "å omslutte" ser ut til å være et tegn på eksistensen til et perfektum partisipp med -en, formodentlig slektningen av quenya -ina. Legg merke til at stammevokalen er forlenget; dette betyr at hvor den originale vokalen var a ville den endre seg til ó i perfektum partisipp (siden A, da den var lang allerede i det primitive språket, ble til lang O i ilkorin - se for eksempel tôr i ordlisten under). Opprinnelig O i ordstammen ville likeledes resultere i en lang ú.

Ilkorin kontra doriathrin og sindarin

Fra det ovennevnte er det klart at ilkorin er veldig likt doriathrin, som vi kunne forvente siden Tolkien oppfattet dem som nært beslektede språk. For eksempel deler de to språkene flertallsendelsen -in og genitivsendelsen -a. Doriathrin og ilkorin burde regnes for nært beslektede dialekter av samme språk; faktisk ser Tolkien noen ganger ut til å bruke begrepet "ilkorin" med henvisning til alle dialektene i Beleriand, inkludert doriathrin.
         Men hva er forholdet mellom ilkorin og sindarin, språket som rev til seg dets plass i mytene? Det er interessant å legge merke til at da "noldorin" ble til sindarin gjennomførte Tolkien visse revisjoner som på noen måter gjorde språket noe mer likt ilkorin. For eksempel ble primitiv innledende l- og r- i "noldorin" til ustemte lyder lh- og rh-, men i ilkorin forble disse lydene uendret – og dette er også tilfellet i sindarin. En annen endring påvirker avsluttende w etter en konsonant: I "noldorin" forble denne lyden uendret; i LR:398, WEG, bemerket Tolkien at den "noldorinske" slektningen av quenya-navnet Elwë ville ha vært Elw, men at ingen slik form var i bruk. Men i senere sindarin finner vi en gråalvisk form av navnet Elwë, nemlig Elu – og dette er også formen vi kunne ha forventet i ilkorin, der -w i denne posisjonen ble til -u. Jf. Et slikt ilkorinsk ord som adu "dobbel" som slektningen av quenya atwa, LR:349, AT(AT). Dette ordet forekommer i Silmarillion som en del av elvenavnet Adurant *"Dobbeltstrøm", og siden i den utgitte Silmarillion språket i Beleriand er sindarin og ikke ilkorin, må adu nå ansees som et sindarinsk ord – selv om det trolig ville vært *adw i Tolkiens tidligere "noldorin". Faktisk kan én grunn til at Tolkien gjorde "noldorin" litt likere ilkorin, og dermed lagde sindarin, ha vært at han ville beholde mange av de lenge etablerte navnene på steder og personer i Beleriand mer eller mindre uendret – og dette ville ikke være mulig hvis "noldorin" ble gjort til det naturlige språket i Beleriand akkurat som dette tungemålet hadde framstått i Etymologies. Så mens "noldorin" på en måte spiste ilkorin levende, var det ikke upåvirket av dette; sindarin som vi kjenner det fra senere kilder ser på noen måter ut som den tidligere "noldorinen" med et ilkorinsk substrat!

ILKORINSK ORDLISTE med etymologiske noter

Nedarvede former "rekonstruert" av Tolkien selv er ikke merket med asterisk. I de primitive formene er lange vokaler merket med cirkumflekser; kildene bruker rette linjer over bokstavene i stedet.

          -a genitivsendelse, sett i Tor Tinduma "Skumringskonge", en tittel på Thingol (jf. tindum "skumring"). Den primitive felleseldarinske genitivsendelsen var - > -ô, avledet fra et "eldgammelt adverbialt element" HO som betyr "bort, fra, fra blant" (WJ:368). Den tilsvarende oppføringen i de langt tidligere Etymologies ser ut til å være 3O () "fra, bort, fra blant, ut av" (LR:360). Kunne primitiv -ô bli til -a i ilkorin? Det er noen få ord hvor -ô kan se ut til å utvikle seg på en slik måte (se adda, broga), men vanligvis blir avsluttende -ô tapt som andre avsluttende vokaler. - I endelsen for flertall genitiv -ion, framstår det "genitiviske" elementet (< 3O eller HO) som o; se -ion.

          adar "far", fl. t. edrin. Avledet fra en stamme ATA, som selv er simpelthen definert som "far" (LR:349). Den primitive quendianske formen er gitt som atar, som må ansees for å være rett og slett en utvidelse av selve stammen. Som i sindarin blir ustemte stopper (p, t, k) stemt (til b, d, g) etter en vokal, derfor atar > adar. - Flertallsformen edrin viser omlyd a > e, forårsaket av i-en i flertallsendelsen -in (angående denne, se egen oppføring). Legg også merke til synkopen av den andre vokalen i adar i den bøyde formen. For lignende sammentrekninger, sammenlign aman fl. t. emnin, boron fl. t. burnin, gangel fl. t. genglin (se disse).

          adda "far" (muligens hypokoristisk, = *"pappa"). Avledet fra den samme stammen ATA som adar over (LR:349). Det ville være fristende å anta at dette er slektningen av quenya atto, primitiv *attô, øyensynlig stammen ATA med en midtre forsterkning t > tt og den maskuline endelsen -ô. Hvis det er slik, ville formen adda antyde at avsluttende -ô blir til -a i ilkorin. Sammenlign broga "bjørn" fra primitiv morókô – men i andre eksempler forsvinner -ô sporløst (se for eksempel benn, ber). Dessuten ser ordet adda også ut til å indikere at etter en vokal blir dobbel *tt til stemt dd i ilkorin. Se til kontrast sindarin, hvor bare enkel t ville bli stemt i denne posisjonen, mens *tt blir til th i stedet - jf. for eksempel peth "ord" fra tidligere kwetta. Men et annet ilkorinsk ord viser en sindarin-aktig utvikling av *tt: brith "grus" fra b'rittê. Så det kan være at ilkorin adda egentlig ikke er slektningen av quenya atto, men heller en hengiven form basert på adar "far", dannet senere og ikke direkte avstammet fra det primitive språket. Hvis vi ser adda som slektningen av høyalviske atto, ville vi måtte anta at Tolkien ombestemte seg om den fonologiske utviklingen av ilkorin mens han skrev Etymologies (som selvfølgelig ikke er ufattelig; redaktøren i LR:346 påpeker "avvikende former ... mellom en del av Etymologies og en annen").

          adu, også ado, "dobbel". Avledet fra en stamme AT(AT), som Tolkien definerte som "igjen" (LR:349). Det ville se ut til at dette er i bunn og grunn en enkel stamme AT som ofte forekommer som ATAT, reduplikasjonen symboliserer repetisjonen. Men adu, ado må komme fra den enkle AT. Disse ilkorinske ordene for "dobbel" er tilsynelatende slektninger av quenya atwa av lignende betydning. Den primitive formen, som klart er ment å være *atwâ, kombinerer stammen AT med den adjektiviske endelsen - (angående denne endelsen, jf. for eksempel narwâ "ildrød", avledet fra stammen NAR1 "flamme, ild", LR:374; se også alch, laig). Etter tapet av primitiv avsluttende -â, ble den avsluttende halvvokalen i den resulterende formen *atw tilsynelatende til en fullvokal -u, *atu ble så til adu etter at ettervokalisk *t ble stemt (jf. adar fra atar). Det ville se ut til at adu deretter ble til ado (en lignende endring av avsluttende -u til -o forekom i felles eldarin, men denne ilkorinske utviklingen må være senere). At dette skiftet forekom bare når -u var avsluttende blir antydet av det sammensatte ordet Adurant (heller enn *Adorant) for *"Dobbelstrøm", navnet på en elv i Ossiriand som for en strekning hadde delt strøm (angående det andre elementet, se rant).

          alch "svane" (ÁLAK). Primitiv form oppgitt som alk-wâ, avledet fra en stamme ÁLAK "styrtende, jagende" (LR:348). Alk-wâ ville se ut til å være en adjektivisk formasjon (angående den adjektiviske endelsen -, se ado over). Det primitive ordet var øyensynlig et adjektiv med samme betydning som stammen: "styrtende, jagende", senere brukt som et substantiv "(den) styrtende, jagende" og brukt om et dyr. Tolkien kan ha forestilt seg at etter tapet av den avsluttende vokalen ble det nå avsluttende kw de-velarisert til k, og den resulterende formen *alk ble så til alch fordi p, t, k etter en flytende konsonant ble til spiranter f, th, ch (= kh, [x]), akkurat som i sindarin (se UT:265, fotnote). Sammenlign ord som Balthor, erdh, salch (men til kontrast ordet tolda < tultâ-, hvor lt på mystisk vis blir til ld i stedet for lth; kanskje dette er fordi denne klasen lt forekom allerede på det aller eldste stadiet, mens derimot de andre kombinasjonene opplistet her bare oppstod senere, som et resultat av synkoper eller sammensetning). Legg merke til at kw ikke ble de-velarisert innledende, så vi har for eksempel cwess "dun" fra primitiv kwessê (LR:366, KWES). I dette angående i det minste kan ikke ilkorin fungere som en dialekt av sindarin etter Tolkiens revisjoner av historien til de alviske språkene: I sindarin, faktisk i hele den lindarinske grenen av den alviske språkfamilien, ble primitiv kw veldig tidlig til p (WJ:375, jf. WJ:407 note 5). Alk-wâ ble så tidlig til *alpâ at hvis vi skal gjøre ilkorin til et lindarinsk språk ifølge Tolkiens senere ideer, ville dette ordet bli *alf, akkurat som i vanlig sindarin (i det språket fortrinnsvis skrevet alph). Sammenlign salch.

          aman "mor", fl. t. emnin (åpenbart feillesning "emuin" i den utgitte LR). Avledet fra en stamme AM1 (LR:348), simpelthen definert som "mor". Aman må representere en "utvidet" stamme *aman, dvs. AM1 med stammevokalen brukt som suffiks (ved en quenya-betegnelse ómataina, vokalisk utvidelse) og en etterhengt konsonant -n. Sammenlign boron, se dette, fra BOR. Flertallsformen emnin viser den samme sammentrekningen og omlyden som i eksemplene adar fl. t. edrin, gangel fl. t. genglin.

          Argad "utenfor gjerdet", land utenfor Doriath ("gjerdet" er åpenbart Melians belte). Også klart Argador "land utenfor gjerdet", dvs. utenfor Doriath. (Formene Argad og Argador er nevnt i LR:349 - AR2, Argador også i LR:358 - GAT(H).) Angående dor "land", se egen oppføring; som et ilkorinsk ord er elementet gad "gjerde" bare attestert i dette sammensatte ordet, men doriathrin har det samme ordet: Se gad i ordlisten lagt til artikkelen om doriathrin for etymologisk diskusjon. Elementet ar- "utenfor" som er brukt som prefiks i Argad, Argador er avledet fra stammen AR2 (LR:349), ikke selv definert men betyr trolig mye av det samme som quenya-preposisjonen ara "utenfor, ved siden av", det første ordet oppført under dette oppslagsordet i Etymologies. Sammenlign oppføringen ar- i tillegget i Silmarillion. I Etym er det slått fast at i quenya og på samme måte i ilkorin, var dette elementet "helt og holdent lokalt i betydning", og henviste rett og slett til romlige forhold. Dette var øyensynlig den opprinnelige betydningen av dette elementet også, siden det er videre sagt at i sindarin ("noldorin") utviklet dette elementet en nektende betydning ("uten"), som i arnediad (arnoediad) "uten tall, talløs". Ilkorin og quenya bevarer slik den opprinnelige betydningen av dette prefikset.

          arn "rød". Avledet fra en stamme YAR, definert som "blod" (LR:400, det ilkorinske ordet for blod, ôr, er faktisk avledet fra den samme stammen). Den primitive formen er utvilsomt ment å være *jarnâ (*yarnâ) med den vanlige adjektiviske endelsen - (noen ganger brukt for å avlede passive partisipper); det primitive ordet må klart ha antydet "blodig" oellerr "blodrød". Kanskje denne assosiasjonen ikke ville være så sterk lenger i ilkorin, siden den fonologiske hadde gjort ordene for "rød" og "blod" noe avvikende i form; ordene arn og ôr er ikke like åpenbart forbundet som deres primitive motstykker *jarnâ og *jara. Legg merke til at den avsluttende –â-en i *jarnâ forsvinner uten spor i arn; mer bemerkelsesverdig har den innledende j også forsvunnet (som i ôr "blod").

          Aros navn på en elv med rødlig vann, den sydlige elven i Doriath. Avledet fra den samme stammen YAR "blod" som arn "rød" over (LR:400). Den "noldorinske"/sindarinske slektningen er oppgitt som iaros, som antyder at stammen YAR som sådan (heller enn en avledning som *jarnâ) en gang ble brukt som prefiks i dette ordet. Det andre elementet i navnet, -os, er uklart. Se navnet på en annen elv, Thalos, for noen tanker om denne endelsen.

          ascar "voldsom, styrtende, jagende"; også Askar som navn på en elv (en av bielvene til Gelion). Forskjellen i skrivemåte (c/k) virker uviktig; i den utgitte Silmarillion er navnet skrevet Ascar. Avledet fra en stamme SKAR (LR:386), som har oppgitt betydning "å revne, å splitte". Det primitive adjektivet som gir ascar er oppgitt som askarâ, med bruk av stammevokalen som prefiks (som muligens forsterker betydningen) og den vanlige adjektiviske endelsen -â. Som vanlig forsvinner avsluttende -â uten spor i ilkorin.

          ass "tilberedt mat, kjøtt". Avledet fra den udefinerte stammen AP (LR:349). Quenya- og "noldorin"/sindarin-slektningene (apsa, aes) ville se ut til å indikere en primitiv form *apsâ. Det er ikke mye vi kan si om denne primitive formen eller om endelsen -; noen få quenya-ord viser endelsen -sa, men de ser ut til å ha lite til felles semantisk sett (i tillegg til substantivet apsa, slektningen av ass, har vi for eksempel det frekventative verbet lapsa- "å slikke" og adjektivet telepsa "av sølv"). Vi kan spekulere i at AP er en verbal stamme *"å tilberede", og at *apsâ egentlig er et adjektiv *"tilberedt", senere brukt som et substantiv "tilberedt ting, noe tilberedt" > "tilberedt mat". For assimilasjonen *ps > ss i ilkorin, sammenlign tuss "takhalm" fra primitiv tupsê (LR:395).

          Balthor, *"vala-konge" = Vala (fl. t. Balthorin er gitt). Denne formen, opplistet i LR:350, BAL, inneholder de samme elementene som quenya Valatar (Valatár-), selv om dette quenya-ordet har en noe mer spesifikk betydning: det viser til en av de ni ledende valaene (tilsvarer Aratar i Tolkiens senere verker), mens ilkorin Balthor bare betyr "vala" generelt sett. Det andre elementet -thor er simpelthen en form av tôr "konge" (se dette for etymologisk diskusjon); siden tôr her forekommer som det andre, trykksvake elementet i et sammensatt ord, blir den lange vokalen kort, og siden t her følger en l, blir den til th (se alch). Det første elementet i Balthor representerer bálâ, "makt, vala", avledet fra stammen BAL, selv udefinert i Etym (LR:350), men Tolkien antyder at stammen BEL "sterk" er forbundet (LR:352). En senere kilde slår fast at quenya-ordet vala egentlig er et verb "har makt" som også ble brukt som et substantiv "en Makt" (WJ:403); dette kan gi en god pekepinn om den opprinnelige betydningen av stammen BAL. Den avsluttende vokalen i bálâ "vala" forsvant i det sammensatte ordet som gav ilkorin Balthor; en primitiv form er oppgitt (i LR:350) som bal'tar-, apostrofen indikerer synkopen. Egentlig må den andre a-en (i -tar) ha vært lang â for at den skulle kunne bli til ô > o, med mindre vi skal anta at ordet på et stadium forekom som *baltr med en avsluttende -r som utgjorde en egen stavelse, og at foran denne utviklet en o seg etter hvert (sammenlign ungor < *uñgr < *uñgrâ). Men hvis det er slik ville vi vente at flertallsformen er **Balthrin heller enn Balthorin. Legg merke til at det ikke er noen omlyd o > u i flertallet (ikke **Balthurin, se til kontrast for eksempel boron fl. t. burnin), som antyder at o avledet fra en annen kilde enn primitiv *o ikke blir påvirket av denne omlyden.

          Balthronding navn på Belegs bue, oftere kalt Belthronding, se dette for diskusjon (LR:388 - STAR, underoppføring STARAN).

          basgorn (for bast-gorn) "rundt brød". Nevnt i Etymologies under oppføringen for stammen KOR "rund" (LR:365); elementet -gorn kan lett settes opp mot det primitive adjektivet kornâ opplistet der (angående den adjektiviske endelsen -, se arn, caun). I ilkorin ville kornâ alene forekomme som *corn, men i et sammensatt ord blir den innledende konsonanten tilsynelatende dempet: derfor c > g. Elementet bast (her forenklet til bas- for å unngå den midtre klasen *stg) skal henvise til stammen MBAS "å kna, å elte" (LR:372). Hvis primitiv *mbastâ har den samme betydningen som dens direkte quenya-etterkommer masta, kunne det være enten et verb "å bake" eller et substantiv "brød"; endelsen - er en vanlig verbdanner, og substantivet er kanskje utledet fra verbet. I ilkorin som i sindarin blir primitiv innledende mb- forenklet til b-. Rekkefølgen til de sammensatte elementene, "brød-rund" med det adjektiviske elementet til slutt, tilsvarer den foretrukkede rekkefølgen i sindarin. I oppføringen MBAS i Etym ser det ut til at basgorn faktisk er oppført som et "noldorinsk"/sindarinsk ord, ikke som et ilkorinsk ord som under oppføringen KOR. Selvfølgelig kunne begge språkene ha samme ord.

          bel "styrke". Avledet fra en stamme BEL "sterk", som Tolkien forsøksmessig sammenlignet med BAL, kilden til bálâ "Makt, Gud" (quenya Vala). Angående den sistnevnte stammen, se Balthor. Den primitive formen av bel er oppgitt som belê; endelsen -ê kunne simpelthen være stammevokalen brukt som suffiks og forlenget, men -ê er også en abstrakt endelse.

          Beleg "Den sterke", navn på en ilkorinsk bueskytter fra Doriath. Avledet fra den samme stammen BEL "sterk" som bel over (LR:352). Dette navnet ville se ut til å være det samme som det sindarinske/"noldorinske" ordet beleg ("mektig, stor"), men bemerkelsesverdig nok bemerket Tolkien at "dette ordet er forskjellig i form fra ilk. navn Beleg, selv om det er beslektet". Tilsynelatende er ikke ordene egentlig forskjellig i form siden de forekommer på samme tid; kanskje Tolkien mente at de foregående formene var forskjellige? Denne studenten kan ikke komme på noen bedre etymologi for navnet Beleg enn den vi kan rekonstruere for sindarin beleg. I Etym nevner Tolkien først en form bélek, som trolig skal forstås som en utvidet variant av BEL, med stammevokalen reduplisert og brukt som suffiks (såkalt ómataina, vokalisk utvidelse) oh en konsonant -k lagt til. Så følger den primitive formen bélekâ, som klart er denne utvidede stammen med den vanlige adjektiviske endelsen -â. Bélekâ gir så sindarin beleg via gammel sindarin beleka. Etter at Tolkien reviderte historien til de alviske språkene, og gjorde "noldorin" > sindarin til språket til alvene i Beleriand (og erstattet ilkorin), kan vi ikke lengre insistere på noen forskjell mellom navnet Beleg og det vanlige adjektivet "stor, mektig".

          Belthronding (Bel-thron(d)-ding) navn på Belegs barlindbue, nevnt under to forskjellige oppføringer i Etymologies (LR:352 - BEL, LR:354 - DING); i tillegg til dette er en avvikende form Balthronding oppført i LR:388 - STAR, STARAN. Under oppføringen DING er Belthronding også brutt opp som Bel-thron(d)-ding. Det første elementet bel- ville bety "sterk", som stammen BEL; -thron- betyr "stiv, hard" og forekommer også som et uavhengig ord i ilkorin (se thrôn for videre diskusjon), mens elementet ding er onomatopoetisk ("spjoing, lyd av (bue)streng"); det ser ut til at dette også er det ilkorinske ordet for "lyd". Slik ville Belthronding se ut til å bety *"Sterk stiv (ting som sender ut et) spjoing". Den alternative formen Balthronding erstatter bel- "sterk" med bal- "makt, kraft" (se Balthor over angående stammen BAL), og betyr derfor noe slikt som *"Mektig stiv (ting som sender ut et) spjoing".

          benn "ektemann". Avledet fra en stamme BES "å ekte" (LR:352); den primitive formen er oppgitt som besnô, som inkluderer den primitive maskuline agentive endelsen -. Derfor er besnô bokstavelig talt "(en som) ekter" = brudgom. Legg merke til assimilasjonen sn > nn, kun attestert i dette ordet. Her forsvinner avsluttende -ô uten spor; i noen få ord kan primitiv -ô se ut til å bli til -a i ilkorin (se adda, broga).

          ber "tapper mann, kriger". Avledet fra stammen BER "tapper"; den primitive formen er angitt som berô, hvor den maskuline endelsen -ô er lagt til den adjektiviske stammen for å danne et substantiv "den tapre, tapper mann". Igjen blir avsluttende -ô tapt i stedet for å gi -a som i adda (?) og broga.

          bereth "tapperhet, mot" (jf. El-bereth). Avledet fra den samme stammen BER "tapper" som ber over. En abstrakt endelse -eth er kjent fra sindarin også. Vi kan bringe bereth tilbake til *bereth- med en eller annen tapt vokal; dette ville være stammen BER i dens utvidede form *BERE (med ómataina, reduplisert stammevokal brukt som suffiks) + en etterhengt konsonant -th. I sindarin ser det ut til at den abstrakte endelsen -eth senere ble generalisert og kunne bli lagt til stammer med en hvilken som helst stammevokal; vi har ingen eksempler til å vise oss hvorvidt dette også var tilfellet i ilkorin.

          boron "standhaftig, pålitelig mann, trofast tjener", fl. t. burnin. Avledet fra en stamme BOR "å holde ut" (LR:353), eiendommelig fra en utvidet form som er gitt som bóron-, dvs. BOR- med ómataina og den etterhengte konsonanten -n, tilsynelatende fulgt av en annen vokal, tapt i ilkorin: jf. bindestreken på slutten av bóron-. Vi kunne ha ventet at den ilkorinske formen skulle være *born i stedet, jf. thorn "ørn" fra stammen THORON. I flertallsformen burnin er den andre vokalen i boron synkopert; sammenlign en lignende sammentrekning i adar "far" fl. t. edrin og andre ilkorinske ord. Hvorfor skiftet av o til u i flertallet? (Sammenlign thorn "ørn", fl. t. thurin.) Er dette en form for omlyd utløst av vokalen i flertallsendelsen -in? Vanligvis ville vi vente at resultatet av omlyd av o skulle være ö eller y.

          breth "trestamme, bøkestamme". Avledet fra en stamme BERÉTH (LR:352), som tilsynelatende betyr "bøketre" (dette er betydningen av telerin bredele, den første avledningen som er opplistet). Stammen BERÉTH ville se ut til å være uforbundet med BER "tapper". Den primitive formen av breth er oppgitt som b'rethâ; som vanlig har avsluttende -â blitt tapt i ilkorin. B'rethâ er best tolket som en adjektivisk form *"bøkeaktig", siden -â er en vanlig adjektivisk endelse (nevnt i WJ:382); senere kan dette adjektivet ha blitt brukt som et substantiv "det som angår bøketrær", derfor "trestamme, bøkestamme". B'rethâ må representere det enda eldre *beréthâ, men i utviklingen av de keltiskaktige språkene i Tolkiens myter er det ganske typisk at vokalen i en trykksvak innledende stavelse forsvinner, og at stavelsen dermed kollapser til en konsonantklase. Sammenlign bril under.

          bril "glass, krystall" eller (som del av elvenavnet Brilthor, se dette) "glitrende". Avledet fra MBIRIL (LR:372), sagt å være en "sammensetning" av to forskjellige stammer, MIR og RIL. Den første av disse, MIR, er ikke definert som sådan, men det gir quenya mírë, sindarin mîr "juvel" (LR:373). I sammensetningen fremstår MIR som MBIR, som tilsynelatende viser innledende forsterkning. Stammen RIL betyr "glitring" (eller, ifølge Silmarillion Tillegget, "glans") og er kilden til det andre elementet i quenya Silmaril (oversatt "stråleglans av rent lys" i Letters:148, hvor oversettelsen av -ril øyensynlig er "stråleglans"). Bril må henvise til mbiríl-, senere b'ril- etter tapet av en trykksvak vokal (jf. breth over); som vanlig blir innledende mb- forenklet til b- i ilkorin (jf. basgorn over).

          Brilthor "Glitrende strøm" (elvenavn, et av tilløpene til Gelion). Opplistet i Etymologies under samme oppføring MBIRIL (LR:372) som bril drøftet over; også nevnt under oppføringen THOR, LR:393. Det første elementet bril- ville ha den samme opprinnelsen som bril "glass, krystall" over, selv om det her er oversatt "glitrende" i stedet. Det andre elementet thor representerer direkte THOR "å komme stupende ned", her brukt i en agentiv betydning: "ting som kommer stupende ned" = "strøm". Eventuelt kan vi se -thor som en forkortet form av adjektivet thôr "feiende, springende ned" (trolig fra *thorâ), i dette tilfellet er Brilthor egentlig Bril Thôr, "Glass/krystall (som) kommer springende ned" (og Tolkiens oversettelse "glitrende strøm" er forklarende heller enn direkte). Vær oppmerksom på at det siste elementet i Balthor "vala-konge" er fullstendig ubeslektet; dette -thor er bare formen tôr (-tor) tar etter den flytende konsonanten l (lt blir til lth av fonologiske årsaker).

          brith "splintrede steiner, grus". Den udefinerte stammen BIRÍT skal visstnok være unik i ilkorin (LR:353). Den ser ut som en utvidelse av en enklere stamme *BIR, men det finnes ikke noe materiale for å kaste noe lys over den mer grunnleggende betydningen. En primitiv form er oppgitt som b'rittê, som formodentlig representerer det enda eldre *biríttê før den trykksvake vokalen i den første stavelsen ble borte. Den doble tt-en i b'rittê er trolig best tolket som en midtre forsterkning, hvor den siste konsonanten i BIRÍT ble fordoblet (sammenlign WJ:415, hvor et primitivt grottâ sies å være en "forsterket" form av grotâ). Her ser vi at primitiv tt blir til th, som i sindarin; se til kontrast (?) adda. Endelsen -ê forekommer noen ganger i navnet på substanser; jf. for eksempel mazgê "deig" (LR:371, MASAG) eller srawê "kjøtt" (MR:350). "Splintrede steiner" kan også ansees som en substans, som antydet av den ekstra oversettelsen "grus".

          Brithombar *"Brithons land" (LR:353, BIRÍT). Sammensatt av elvenavnet Brithon, se dette, og bar "land", mer bokstavelig "hjem" (legg merke til assimilasjon nb > mb i Brithon-bar > Brithombar). Som et ilkorinsk ord er bar bare attestert i sammensatte ord (Brithombar og Dimbar), men det ville åpenbart komme av stammen MBAR "å (be)bo" (LR:372). Det er mulig at det ville ha en lang vokal (*bâr) hvis det forekom som et uavhengig ord. (Sammenlign thôr "stupende" med kort -thor i elvenavnet Brilthor.)

          Brithon "småsteinete", elvenavn. Avledet fra den samme udefinerte stammen BIRÍT som brith "splintrede steiner, grus" (se dette). Hvis oversettelsen er direkte må dette ordet være avledet fra *biríttânâ > *b'rittânâ med en lengre form av den adjektiviske endelsen - (angående denne, se caun).

          broga "bjørn". Stammen MORÓK (LR:374) er ikke selv definert; den kunne være en utvidet form av MOR "mørk, sort" (Letters:382); kanskje vi skal anta at alvenes første kjennskap til bjørner innebar sorte bjørner? Den primitive formen er oppgitt som morókô; den avsluttende -ô-en kunne være en tredje reduplikasjon av stammevokalen, eller den kunne være en endelse som indikerer en (mannlig) levende skapning. Som ofte forsvant den trykksvake vokalen i den innledende stavelsen på veien til ilkorin; det må ha vært en mellomliggende form *m'rokô, men mr ble forlatt som en innledende kombinasjon, og ble til br i stedet (den samme utviklingen forekom i sindarin/"noldorin"). Som vanlig blir ettervokalisk k stemt til g, og den avsluttende -ô-en overlever tilsynelatende som -a (jf. muligens adda < *attô over, men se til kontrast benn < besnô hvor den simpelthen blir borte som de andre avsluttende vokalene).

          burnin fl. t. av boron (BOR); se boron.

          caun "buet, bueformet, bøyd". En annen, tilsynelatende tidligere, form var coun. Avledet fra en stamme KU3 "bue" (LR:365). Den mest primitive formen er oppgitt som ku3nâ, dvs. stammen KU3 med den adjektiviske endelsen - (i UT:266 er et ord med - omtalt som en "gammel adjektivisk form"). En senere form kogna, kanskje "gammel ilkorin", er også nevnt: I ilkorin ble den primitive bakspiranten 3 (= gh) til en plosiv g; sammenlign go "fra" (se dette) fra 3O. Et annet skifte påvirker stammevokalen, u blir til o; dette er øyensynlig på grunn av en omlyd forårsaket av den avsluttende -a-en. Kombinasjonen g + en nasal viste seg ustabil, og den stemte plosiven ble senere til en spirant gh etter en vokal (se tûgh, ) og smeltet så sammen med den foregående vokalen for å gi en diftong ou: kogna > *kogn > *koghn > coun. Denne diftongen gled etter hvert over i au (funnet i mange andre ord), og gav caun. For et helt parallelt tilfelle, se daum (< do3mê).

          celon "elv". Avledet fra en stamme KEL "å dra, å løpe (spesielt om vann)" (LR:363). En primitiv form kelu-n er oppgitt. Utvidelser med -n er ikke uvanlige (se for eksempel boron), men i stedet for vanlig ómataina (reduplikasjon og bruk av selve stammevokalen som suffiks, som i dette tilfellet ville ha gitt *kele), er et element u lagt til som suffiks til KEL. (Sammenlign den midtre vokalen i quenya-avledningen celumë "strøm, flod".) Indeksen til Ufullendte fortellinger, oppføring Celos, nevner faktisk en rot kelu- "å strømme ut hurtig". Dette etterhengte elementet -u kan ikke forklares fullt ut; i WJ:411 henviser Tolkien til telu som en "differensiert form av *TELE"; kanskje kelu- likeledes er en "differensiert form" av *KELE. U-en i kelu-n har blitt til o i ilkorin celon; dette kan være en parallell til skiftet sett i ulgundô > ulgund > ulgon, ulion (se dette). Kanskje trykksvak u viste en tendens til å bli til o i ilkorin?

          côm "sykdom". Stammen KWAM (LR:366) er ikke selv definert. Quenya quámë, sindarin paw og ilkorin côm må alle sammen stamme fra en form som noe slikt som *kwâmê (eller muligens *kwâmi > felles eldarin kwâme). Etter at lang â ble til ô (sammenlign ôr, tôr, se disse) mistet den innledende konsonanten øyensynlig sin velariserte kvalitet, *cwôm ble til côm (sammenlign gôd, se dette). Hvis ilkorin skal tilpasses som en sindarinsk dialekt ifølge Tolkiens senere scenario, ville *kw allerede ha blitt til p (som i den sindarinske/"noldorinske" slektningen paw), så vi ville ha sett *pôm i stedet.

          coun "buet, bueformet, bøyd", alternativ (åpenbart eldre) form av caun, se dette. (LR:365, KU3)

          cwess "dun". Stammen KWES (LR:366) er ikke definert; den primitive formen er angitt som kwessê, som tilsynelatende inkluderer en midtre forsterkning s > ss (med mindre en lengre endelse - er til stede). Endelsen -ê kan indikere en substans (jf. brith "grus" < *b'rittê), og dun er ganske visst en substans, men quenya-slektningen av ilkorin cwess (nemlig quessë) betyr "fjær". Hvis quenya bevarer den opprinnelige betydningen av *kwessê, kan den avsluttende ê-en simpelthen være stammevokalen brukt som suffiks og forlenget. - Igjen ville cw måtte forekomme som p i stedet hvis ilkorin skal tilpasses som en dialekt av sindarin ifølge Tolkiens senere scenario.

          dair "skygge av trær". Avledet fra en stamme DAY "skygge" (LR:354). Quenya-ordet laira "skyggefull" peker mot et primitivt adjektiv *dairâ med en godt attestert adjektivisk endelse - (sammenlign târâ "opphøyd"; se tôr). Den samme primitive formen kunne ha gitt ilkorin dair, men siden sistnevnte er et substantiv heller enn et adjektiv, kan det være bedre å anta et primitivt substantiv *dairê; angående den substantiviske (abstrakte eller kollektive) endelsen -, sammenlign for eksempel thêrê "utseende, ansikt, uttrykk" avledet fra stammen THÊ "å se (ut)" (LR:392). - Legg merke til at ilkorin ivaretar primitiv *ai uendret, mens den blir til ae i sindarin (i "noldorinen" i Etymologies kan det sees at Tolkien prøver å bestemme seg for hvorvidt *ai produserte oe eller ae, men sistnevnte var hans endelige avgjørelse).

          dang "lyd", onomatopoetisk. Variant av ding, se dette. (LR:354, DING; dang ville åpenbart kreve en stamme *DANG i stedet; DING skal være en variasjon av TING, TANG [LR:394], så å postulere en form *DANG som tilsvarer TANG som DING tilsvarer TING er ikke usannsynlig).

          daum "natt, mørke". Avledet fra en stamme DO3 med en variant (LR:354); dette indikerer åpenbart at den opprinnelige stammen var DO3 (hvor 3 = en bakspirant, i orkisk skrevet gh); senere forsvant den svake konsonanten 3, og den foregående vokalen ble forlenget som kompensasjon. Stammen DO3/ er ikke definert, men quenya "natt" kommer direkte fra . Daum skal klart henvise til do3mê med en endelse som indikerer noe abstrakt eller uhåndgripelig (denne primitive formen er nevnt i LR:355, under oppføringen DOMO). Utviklingen er tilsynelatende parallell med den av caun over, *do3mê blir til dogme (attestert som et gammelsindarinsk ord) og så daum; formen coun som ligger mellom caun og *kogn < kogna kan antyde at det likeledes var en form *doum som lå mellom daum og *dogm < dogme.

          dem "trist, dyster". Stammen, definert på lignende måte, er oppgitt i LR:354 som DEM, men dette må være en feil eller lesefeil, DIM må være ment. Den grunnleggende formen av dem er oppgitt som dimbâ, ikke **dembâ, og i to andre avledninger (dim og dimb, se under), overlever fortsatt den opprinnelige kvaliteten av stammevokalen i ilkorin. Dimbâ viser en midtre forsterkning m > mb kombinert med den adjektiviske endelsen -â. Noen kan også hevde at - her er en allomorf av den lengre adjektiviske endelsen - (w blir til b etter m?) Uansett tilfelle var det en avsluttende -â som etter hvert forårsaket omlyd av vokalen i (i dimbâ) til e, den avsluttende -â-en etterlot slik sitt merke på ordet dem selv etter at den forsvant, som de opprinnelige avsluttende vokalene vanligvis gjorde i ilkorin. Se til kontrast dim "mørke, sørgelighet" fra dimbê, hvor den originale kvaliteten av vokalen vedvarer fordi der ikke var noen følgende -â for å forårsake omlyd. - I ordet dem fra dimbâ, og likeledes dim fra dimbê, har konsonantklasen mb blitt forenklet til enkel m (muligens etter tapet av den avsluttende vokalen: *demb > dem). Merkelig nok ser avsluttende -mb ut til å vedvare i dimb (se under).

          Dilion - hypotetisk ilkorinsk form av noldorin Gelion, ikke brukt (LR:359-360 - GYEL, en stamme som ikke er definert som slikt, men som tilsynelatende har å gjøre med glede og triumf). Dette eksemplet ville se ut til å antyde at primitiv innledende gye- (gje-) blir til di- i ilkorin, slik at slektningen av (for eksempel) quenya yerna "gammel, slitt" (primitiv *gjernâ, stamme GYER) ville være *dirn. Når det gjelder selve navnet Dilion/Gelion, skrev Tolkien en bemerkning som hans sønn med rette beskriver som "forvirrende": "Gelion kortere navn på en stor elv i Ø. Beleriand; en gnomisk [noldorinsk] oversettelse (dette ville ha vært Dilion i ilkorin); jf. ilk. gelion = lys, klar, rot GAL." Hva Tolkien prøver å si ser ut til å være dette: Navnet Gelion kommer egentlig fra det ilkorinske ordet for "lys, klar", avledet fra stammen GAL. Men Tolkien forestilte seg at noldoene på uriktig vis assosierte dette ordet med deres eget noldorinske ord Gelion (for på denne tiden hadde han ennå ikke gjort noldorin til sindarin), avledet fra stammen GYEL som har å gjøre med lykke: Noldorin Gelion er oversatt "munter sanger". At dette ikke var den korrekte oversettelsen av det ilkorinske elvenavnet, selv om det ilkorinske og det noldorinske ordet hadde samme form, blir vist av faktumet at den ekte slektningen av noldorin Gelion (stamme GYEL) ikke ville ha vært Gelion i det hele tatt, men Dilion: I ilkorin ble primitiv gje- til di-, ikke som i noldorin ge-. Gelion (se dette) betyr "lys, klar" i stedet, og er ubeslektet med det noldorinske ordet gelion.

          dim "mørke, sørgelighet" (LR:354 - DEM, men som forklart under oppføringen dem over, må den egentlige stammen heller være DIM). Den primitive formen er oppgitt som dimbê, som er stammen DIM med midtre forsterkning m > mb og den abstrakte endelsen -ê eller muligens DIM med en endelse -, allomorf av den abstrakte endelsen - (w blir til b etter m). Som i tilfellet dem over skjedde trolig forenklingen mb > m kun etter tapet av de avsluttende vokalene.

          dimb "trist" (LR:354, DEM). Dette synonymet av dem (fra dimbâ) må komme fra en annen adjektivisk form, med en endelse som ikke forårsaker omlyder - muligens *dimbi. Sammenlign for eksempel det primitive adjektivet slindi "fin, delikat", avledet fra stammen SLIN; slindi viser slik en midtre forsterkning n > nd som kunne sammenlignes med m > mb i *dimbi. Merkelig nok blir *mb i dette tilfellet ikke forenklet til -m etter at klasen ble avsluttende ved tapet av de avsluttende vokalene; se til kontrast dim og dem over. Kanskje dimb er en tidlig form, som senere ble til *dim (og som så trolig forsvant, siden dette adjektivet da ville flyte over i substantivet dim, og etterlate dem som den eneste adjektiviske formen). Dimb forekommer i stedsnavnet Dimbar, *"Tristland". Sammenlign Christopher Tolkiens bemerkning om Dimbar i Silmarillion Indeksen, oppføring bar; det første elementet sies der å være "trist, dyster". Angående elementet -bar, se Brithombar over.

          ding "lyd" (også dang). Hovedsakelig stammen DING, hevdet (i LR:354) å være onomatopoetisk, uten noen ytterligere elementer. DING er en variant av TING, TANG. Se dang, Belthronding over.

          dôl "flat, lavtliggende dal". Betyr denne oversettelsen "dal som er flat og lavtliggende", eller at dôl fungerer både som et adjektiv "flat" og som et substantiv "lavtliggende dal"? Ordet er uansett tilfelle avledet fra en stamme DAL "flat" (LR:353). Én primitiv form er opplistet som dâla; leses kanskje *dâlâ siden den avsluttende vokalen fortsatt er til stede i quenya lára: En kort avsluttende -a ville ha forsvunnet på det felleseldarinske stadiet. I ilkorin forsvinner avsluttende A enten den er kort eller lang, men lang avsluttende -â kunne bli kjent igjen med en godt attestert adjektivisk endelse (klart nevnt av Tolkien i WJ:382). Ikke-avsluttende â blir i uansett tilfelle til ô, derfor dâl- > dôl, kanskje et adjektiv "flat" (den opprinnelige betydningen av det primitive ordet) som også kom til å bli brukt som et substantiv "lavtliggende dal".

          dor "land", isolert fra Argador, Dor-thonion (se disse). Hvis dor forekom uavhengig ville det trolig ha en lang vokal: *dôr. I Etymologies er de eldarinske ordene for "land" avledet fra en stamme NDOR "å bo, å bli, å raste, å forbli" (LR:376). Intet ilkorinsk ord er opplistet der, men dor ville ha det samme opphavet som det identiske sindarinske ordet: primitiv ndorê (endelsen -ê kan noen ganger indikere en lokalitet, sammenlign taurê "skog", LR:391 - TÁWAR). Men bemerk at Tolkien mange år senere avledet de eldarinske ordene for "land" fra en stamme DORO "tørket, hard, uten svikt" (WJ:413). Men denne senere kilden bekrefter at den primitive quendianske formen var ndorê, nå tenkt å være dannet ved innledende berikelse d > nd. Dette er definert som "det harde, tørre landet som en motsetning til vann eller myr", som senere utviklet betydningen "land generelt sett som en motsetning til hav", og endelig også "et land" som en spesiell region.

          Dor-thonion "Furuland", stedsnavn (LR:392, THÔN). Angående dor "land", se egen oppføring over. Thonion er genitiv flertall av thôn "furu", se dette.

          dorn "eik" (samme ord i ilkorin og doriathrin). Stammen DÓRON er selv definert bare som "eik" (LR:355). Det er fristende å tenke på DÓRON som en utvidet form av DORO "hard, ubøyelig" (WJ:413), siden eiketre er hardt - selv om stammen DORO ikke er i Etymologies og bare forekommer i et dokument skrevet et kvart århundre senere. Quenya norno og sindarin doron peker sammen mot en primitiv form *doronô, hvor den avsluttende -ô-en simpelthen kan være stammevokalen reduplisert, forlenget og brukt som suffiks (-ô kan også være en maskulin endelse, men dette virker ikke passende her).

          duil "elv". Opplistet under stammen DUI (LR:355), ikke selv oversatt i Etymologies, men i A Tolkien Compass s. 179 er det definert som "å strømme (i volum)". Den primitive formen er trolig ment å være *duilê, opprinnelig en abstrakt formasjon "rennende". Se VT39:16 angående den abstrakte endelsen -; jf. også slikt et eksempel som tuilê "vår (årstid)" fra TUY "å sprette, å spire" (LR:395); tuilê er bokstavelig talt simpelthen et abstrakt *"sprettende, spirende". I ilkorin har duil tatt en mer konkret betydning enn dets primitive motstykke *duilê: "rennende" > "elv".

          Duilwen stedsnavn, *"Grønn elv" (LR:355 - DUI, LR:359 - GWEN). Se over angående duil "elv". Elementet -wen "grønn" ville se ut til å være en dempet og forkortet form av gwene, se dette.

          duin "vann, elv" (LR:355, DUI). Se duil over angående den mest grunnleggende betydningen av stammen DUI. Den primitive formen av duin "elv" er oppgitt (i A Tolkien Compass s. 178-179) som duinê. En substantivdanner - er sett i noen få primitive ord, f. eks. neinê "tåre" fra stammen NEI av lignende betydning (LR:370). Det primitive ordet ornê "(smalt) tre" er fastslått å være beslektet med adjektivet ornâ "stigning, høy" (UT:266). I dette ordet ville - se ut til å være en substantivisk endelse som tilsvarer adjektivisk -, så en ornê er bokstavelig talt en "høy ting", brukt med henvisning til smale trær. Så det kan være at det fantes et adjektiv *duinâ "strømmende (i volum)" som svarer til et substantiv *duinê "ting som strømmer" = "vann, elv". - I A Tolkien Compass er duin forstått som et sindarinsk ord, siden ilkorin ble delvis oppspist av sindarin da Tolkien reviderte historien til de alviske språkene. Jf. Anduin "lang elv" i LotR. Også i Esgalduin, hvis navn Tolkien opprinnelig tenkte på som ilkorin.

          dûm "skumring, grålysning" (kort -dum i tindum, se dette). Oppført under en stamme DOMO "utydelig, uklar" (LR:354); en primitiv form dômi- er opplistet (bindestreken antyder at ordet er ufullstendig?) Endelsen -i er sjelden (vanligvis brukt for å danne fargeadjektiver) og kan ikke lett forklares. I quenya smeltet dômi- "skumring, grålysning" og do3mê "natt" sammen som lómë, men i ilkorin forble de tilsynelatende forskjellige (forekom som henholdsvis dûm og daum). - Dette ordet er vårt eneste eksempel på at lang ô blir til ilkorin û, men dette er en parallell til utviklingen i sindarin.

          edrin fl. t. av adar, se dette for diskusjon (LR:349, ATA).

          Eglath er i Etymologies forstått som en form beslektet med quenya Eldar (LR:368, LED); ifølge LR:358 - GAT(H) er dette hva ilkoriene kalte seg selv. Tolkiens ideer om etymologien til både quenya Eldar og det beleriandske ordet Eglath endret seg over tid. I Etym assosierte han først Eldar med en stamme ELED "å dra, å reise fra, å etterlate" (LR:356), klart en variant av en enklere stamme LED "go, fare, travel" (LR:368) med stammevokalen brukt som prefiks. Ideen var at eldaene var alvene som forlot Cuiviénen for å dra til Valinor (uansett om de noensinne kom dit eller ikke). Mens denne anvendelsen av ordet Eldar vedvarte for all ettertid, endret Tolkien raskt dets etymologi til "Stjernefolk", og introduserte en ny stamme ÉLED, som øyensynlig skal forstås som en utvidet form av EL "stjerne" (LR:355). I fortellingen i Silmarillion oppstod historien om at Oromë opprinnelig kalte alle alver ved dette navnet, men at det senere bare ble brukt om dem som fulgte ham på marsjen vestover. På denne tiden forestilte Tolkien seg trolig at den primitive formen av quenya Elda var den samme som den han oppgav i Letters:281 mange år senere: Eledâ "en alv". Ifølge LR:356 hadde eled- en alternativ, ombyttet form edel-, hvor hele ordet trolig var *edelâ. Etter tapet av den midtre vokalen, som satte konsonantene d og l i direkte kontakt, ble den nye klasen dl til ilkorin gl som i Eglath. (I "noldorinen" i Etymologies, men ikke i Tolkiens senere sindarin, blir intervokalisk dl også til gl.) Endelsen -ath sett i Eglath må forstås som et kollektivt suffiks, som tilsvarer en lignende endelse i "noldorin"/sindarin. Men Tolkien avledet senere quenya Elda fra primitiv eldâ, en adjektivisk formasjon "forbundet med eller angående stjernene" (WJ:360), og det er tvilsomt hvorvidt eldâ kunne ende opp som Egl- i ilkorin. På denne tiden hadde Tolkien for lenge siden erstattet ilkorin med sindarin som språket til alvene i Beleriand. Begrepet Eglath ble overført til sindarin og er funnet i den utgitte Silmarillion (kapittel 5), hvor det fortsatt sies å være det alvene i Beleriand kalte seg selv, men nå er det oversatt "Det forlatte folk". Derfor blir Eglath ikke lenger oppfattet som slektningen av quenya Eldar "Stjernefolk". I WJ:365 blir en avvikende form Eglan (fl. t. Eglain, Egladhrim) assosiert med HEK, HEKE "avsides, atskilt, å atskille" (jf. WJ:361).

          [El-bereth] ?"Himmelsk tapperhet", personlig navn (LR:352, BER). Det er ikke klart av Etymologies hvorvidt dette var ment som et navn på Varda, den velkjente anvendelsen av navnet Elbereth i sindarin. I Etymologies strøk Tolkien ut El-bereth som et ilkorinsk navn, kanskje på grunn av tilsynekomsten av en lignende form som et navn på Varda. Her er det andre elementet bereth "tapperhet, mot", se dette for diskusjon. Elementet el- betyr formodentlig "himmel" i lys av to andre ilkorinske ord som ble utvetydig oversatt av Tolkien, Elrond "Himmelhvelving" og Elthorn "Himmelørn". I Etymologies er elementet EL definert ikke bare som "stjerne" men også som "stjerneklar himmel" (LR:355), og oversettelsen "himmel" må bero på den sistnevnte oversettelsen. Det står skrevet at i "noldorin og telerin" ble EL forvekslet med et annerledes element 3EL "himmel" (LR:360), men dette ville trolig ende opp som *gel- i ilkorin, så det er vanskelig å se hvordan elementene kunne ha blitt forvekslet i det språket. - Angående Tolkiens senere, ulike oversettelse av navnet Elbereth som det sindarinske navnet på Varda, se barathi, elen-barathi i ordlisten lagt til artikkelen om gammel sindarin.

          Elrond "Himmelhvelving", navn på Eärendels [slik står det virkelig!] sønn (LR:384, ROD). Angående det første elementet el- "himmel", se El-bereth over. I Etymologies er rond "hvelving" avledet fra en stamme ROD "grotte", quenya rondo indikerer en primitiv form *rondô, som viser et nasalt infiks og en endelse -ô som kan være simpelthen stammevokalen brukt som suffiks og forlenget. Mye senere, da Elrond for lengst hadde blitt til et sindarinsk navn, avledet Tolkien elementet rond fra en stamme RONO "å hvelve over, å dekke under tak" i stedet (WJ:414). Den primitive formen ville fortsatt være den samme, *rondô, men nå må nd tolkes som en midtre forsterkning av n; det kna ikke være produsert ved et nasalt infiks som da stammen fortsatt ble oppfattet som ROD. I den samme kilden oversatte Tolkien Elrond som "Stjernekuppel" heller enn "Himmelhvelving", hvor elementet el- nå betyr bare "stjerne", heller enn å dekke både "stjerne" og "himmel" som i tidligere kilder.

          Elthorn "Himmelørn", personlig navn. I LR:392 - THOR/THORON er navnet oppgitt som "Elthor(o)n", som trolig antyder en ilkorinsk form Elthorn og en "noldorinsk"/sindarinsk form Elthoron (siden ordet for ørn i "N"/S er thoron, som tilsvarer ilkorin thorn). Angående elementet el-, se El-bereth over; se thorn for en diskusjon av det siste elementet.

          [emuin feillesning av emnin, fl. t. av aman, se dette. (LR:348, AM1)]

          erdh "frø, spire". Avledet fra en stamme ERÉD (LR:356) som ikke er definert selv, men skal forstås som en variant av stammen RED "å så, å spre" med stammevokalen brukt som prefiks. Den primitive formen av erdh er oppgitt som eredê; endelsen -ê er trolig bare stammevokalen brukt som suffiks og forlenget. Synkopen førte opprinnelig r og d i direkte kontakt, og som i sindarin blir d til dh etter en flytende konsonant r eller l (se alch).

          Ermabin, Ermabrin "en-håndet", navn på Beren (LR:371, MAP). Elementet er "én" brukt som prefiks er åpenbart avledet fra stammen ERE "å være alene, skilt" (LR:356; sammenlign Eru, Den ene, som et quenya-navn på Gud). For det midterste elementet mab "hånd", se egen oppføring. Endelsene -in, -rin gjør "hånd" til et adjektiv "håndet". Disse adjektiviske endelsene ville representere primitiv -ina, -rina, den avsluttende -a-en ble borte før den kunne forårsake omlyd (ellers ville vi se -en, -ren, som i sindarin).

          esg "siv" (LR:356, ESEK), foreldet: [esg] "rasling, lyd av blader" (LR:357, EZGE). Stammen EZGE var selv definert "rasling, lyd av blader"; dette ser ut som en rearrangert form av en enklere stamme *SEG (sammenlign EZDÊ, hvorfra navnet på valien Estë er avledet, i relasjon med den verbale stammen SED "å hvile": LR:357, 385). Da Tolkien introduserte ESEK, forestilte han seg øyensynlig at esg var avledet fra enten *eskê eller *esekê. For skiftet sk > sg etter en vokal, sammenlign esgal (stamme SKAL1) under. Merkelig nok forekommer ikke dette skiftet i elvenavnet Ascar (Askar).

          esgal "skjerm, gjemmested, tak av blader". Avledet fra stammen SKAL1 "å skjule, å gjemme (fra lys)". Det er ikke klart hvor prefikset e- kommer fra; et lignende prefiks forekommer i esgar nr. 2 (se under).

          Esgalduin "Elv under slør" av [?blader] - Tolkiens håndskrift var uleselig (LR:386 - SKAL1, LR:355 - DUI, LR:357 - EZGE).

          esgar (1) "seng av siv" (LR:356, ESEK). I navnet Esgaroth, se dette, ville Esgar se ut til å være esg "siv" (se over) med en form for kollektiv endelse, kanskje i slekt med den kollektive endelsen i quenya, -.

          esgar (2) "skade, sår"? Ordet er ikke klart oversatt; Tolkien opplister quenya- og "noldorinske"/sindarinske ord for "skade, sår", og legger til "jf. ilk. esgar" uten noen videre forklaring. Mens esgar ikke kan være en direkte slektning av de andre oppførte ordene, ser det ut til at det er ment å bety "skade, sår" som de gjør. Stammen SKAR (LR:386) er ikke definert som slikt, men dens avledninger antyder en grunnleggende betydning "flenge, skade", verb eller substantiv. Prefikset e- i esgar er underlig, men sammenlign esgal over. Som i esgal (fra stammen SKAL1), blir sk til sg etter en vokal.

          Esgaroth "Sjø av siv" (LR:356, ESEK). Angående det første elementet, esgar "seng av siv", se egen oppføring. Det ville se ut til at -oth er elementet oversatt "sjø". Intet lignende ord eller element av en slik betydning ser ut til å forekomme noe annet sted.

          gangel ?"harpe" (fl. t. genglin). Ordlyden i LR:377 - ÑGAN er ikke helt klar når det gjelder hvorvidt dette ilkorinske ordet betyr "en harpe", "harpespill" eller til og med "harpespiller", men gangel ser ut til å være slektningen til quenya ñandellë "liten harpe", sindarin/"noldorin" gandel, gannel "harpe". Stammen ÑGAN, også utvidet ÑGÁNAD (med ómataina og etterhengt -d), er definert "å spille (på strengeinstrument)". Quenya ñandë "en harpe" må representere *ñgandê, hvor endelsen -ê tilsynelatende her er en substantivdanner (var dette opprinnelig et abstrakt "harpespill", siden -ê ofte fungerer som en abstrakt endelse?) Den lengre formen ñandellë "liten harpe" (< *ngandellê) har tilsynelatende en diminutiv endelse etterhengt, kanskje beslektet med den feminine endelsen sett i Tintallë "Nørerske" som en tittel på gudinnen Varda. Selv om ñandellë er definert som "liten harpe", er den sindarinske/"noldorinske" slektningen gandel, gannel simpelthen oversatt "en harpe", som antyder at det siste elementet ikke lenger betydde litenhet i dette språket, og at gannel ble oppfattet som et enhetsord: dette kan også være sant for ilkorin gangel. I gangel ser vi det samme skiftet nd > ng som i gwilwering "sommerfugl" = quenya wilwarind-. Dette er en uvanlig utvikling; i mange ord forblir nd uforandret i ilkorin (f. eks. lind, rond, thind, tindum, tund). I gangel kan skiftet nd > ng skje på grunn av assimilasjon, hvor nd blir påvirket av den innledende g-en (eller allerede den primitive innledende *ñg-en). - Flertallsformen genglin viser flertallsendelsen -in, se dette, kombinert med den vanlige synkopen av den midtre vokalen og omlyd a > e forårsaket av i-en i flertallsendelsen.

          Garthurian "Skjult rike", "Inngjerdet rike" = Doriath; fra gardh-thurian (LR:358 - GAT(H), LR:393 - THUR; bemerk at det i LR:360 - 3AR står at Garthurian er et doriathrinsk ord heller enn et ilkorinsk). LR:393 - THUR antyder at Garthurian er et sammensatt ord bestående av garth, gardh- "rike" og et element thurian "skjult, gjemt". I LR:360 - 3AR står det at quenya arda "rike" er avledet fra stammen GAR, definert som "å eie, å besitte" (LR:357, der strøket ut, men på den neste siden dukker GAR opp igjen som en variant av stammen 3AR - tilsynelatende av lignende betydning). Quenya arda må derfor komme fra gardâ (denne primitive formen er faktisk nevnt i WJ:402), som viser en midtre forsterkning r > rd og endelsen -â som kan indikere noe livløst; den kan også rett og slett være stammevokalen brukt som suffiks og forlenget. Gardâ ble til garth i doriathrin (øyensynlig gardâ > *gardh > *garth), og det samme ordet forekom øyensynlig i ilkorin også. - Elementet thurian "skjult, gjemt" er åpenbart en form for perfektum partisipp basert på den verbale stammen THUR-, definert som "å omgi, å gjerde inn, å vokte, å omhegne, å skjule". For å forklare endelsen -ian må vi trolig anta et primitivt verb *thurjâ- med en verbal endelse som er veldig godt attestert (som gir quenya -ya); til dette verbet har den primitive adjektiviske/perfektum partisippendelsen - blitt lagt til for å gi *thurjânâ > ilkorin thurian.

          gelion "lys, klar", øyensynlig det samme ordet som også er navnet på elven Gelion. Opplistet LR:359 under GYEL; men stammen er likevel ikke GYEL; i stedet er den antydet å være GAL. Sistnevnte stamme er opplistet som en egen oppføring i Etymologies (LR:357), hvor det står at den er en variant av stammen KAL "(å) skinn(e)" (jf. LR:362), men ingen avledninger er oppført. Gelion kunne representere primitiv *Galjânâ, som kombinerer de adjektiviske endelsene - og -. - På et senere stadium bemerket Tolkien at Gelion var blant "elvenavnene [som] trenger revisjon til etymologiserbare ord" (WJ:336), som om han selv ikke kunne komme på noen passende etymologi da. Dette kan være forbundet med forkastingen av ilkorin som språket i Beleriand; Gelion måtte nå bli til et sindarinsk ord med mening i stedet, eller forkastes fullstendig. Flere mulige erstatninger er faktisk opplistet i kilden som nettopp ble sitert (WJ:336); Tolkien vurderte til og med å postulere at navnet egentlig ble tilpasset gråalvisk fra dvergisk Gabilân "stor elv". Den utgitte Silmarillion støtter ikke desto mindre Gelion som navnet på den store elven i Beleriand.

          go "fra". Avledet fra en stamme 3O "fra, bort fra, fra blant, ut av". (LR:360; i en senere oppføring bemerket Tolkien at stammen "sammen" ikke hadde noen etterkommer i ilkorin fordi den ble identisk med go- og derfor ikke overlevde: LR:399.) I en senere kilde enn Etymologies oppgav Tolkien den primitive stammen som betyr "fra" som HO i stedet for 3O (WJ:368). Go- var også et familieprefiks; Tolkien brukte eksempelet go-Thingol "sønn av Thingol" - som er et merkelig eksempel, siden Thingol ikke hadde noen sønn, men bare en datter (Lúthien). Men siden den grunnleggende betydningen rett og slett er "fra Thingol", kunne dette uttrykket ganske sikkert dekke "datter av Thingol" også. - På samme tid fastslo Tolkien også at "innledende h forsvinner i sindarin" (WJ:369), så det ville være vanskelig å beholde go som et sindarinsk ord hvis vi skulle tilpasse ilkorin som en gråalvisk dialekt.

          gôd "skittenhet, skitt". Stammen WA3 "flekk, søle" (LR:397) gav en primitiv form wahtê; dette er åpenbart felleseldarinsk for det enda eldre (dvs. primitive quendianske) *wa3tê "en flekk", hvor bakspiranten 3 senere ble til h (som her trolig indikerer [x] = tysk ach-lyd) ved kontakt med den ustemte plosiven t. (Sammenlign primitiv quendiansk ma3-tâ som gir felles eldarin mahtâ-; se LR:371 - MA3.) Endelsen - er veldig sjelden, men kan tilsynelatende bli brukt til å avlede ord for noe som er produsert ved hjelp av den verbale handlingen indikert av stammen (sammenlign kirtê "utskjæring, rune" fra kir- "å kutte, å skjære", WJ:396; hvis Tolkiens oversettelser av stammen WA3 - "flekk, søle" - skal tolkes som verb i stedet for substantiver, kunne wahtê være en lignende formasjon). Waht- ble klart til wât- på et tidlig punkt, da h forsvant og den foregående vokalen ble forlenget som kompensasjon, og lang â senere ble til ô (jf. ôr, tôr), mens -t regelrett ble stemt til -d etter en vokal. Dette er ikke hvordan primitiv ht utvikler seg i sindarin; i stedet for at h forsvant og den foregående vokalen ble forlenget, ble ht assimilert til tt i gammel sindarin, og ble senere til th i klassisk sindarin (slik er slektningen av ilkorin gôd gwath). - Det er klart at opprinnelig w- ble til gw- på et tidlig stadium (og her følger ilkorin sindarin). Nesten alle ordene på gw- opplistet under kommer fra stammer på W- (bare i tilfellene gwên og gwene begynte stammen opprinneligGW-). Før o ble gw redusert til g- (derfor gôd < *gwôt < *gwât- < *wât- < wahtê).

          góda- "å flekke til, å søle til". Avledet fra stammen WA3 av lignende betydning (LR:397); en primitiv form er oppgitt som wahtâ- (felles eldarin for primitiv quendiansk *wa3tâ-?), som viser den vanlige verbale endelsen -. Tolkien forestilte seg trolig en utvikling noe lik wahtâ > wâtâ- > *gwâta > *gwôta- > *góda-. Vanligvis ville ikke avsluttende -â overleve til ilkorin som -a (jf. for eksempel gwedh [se dette], ikke **gwedha, for primitiv wedâ). Bindestreken etter góda- kan antyde at den egentlig ikke er avsluttende i det hele tatt, men at en eller annen pronominal eller bøyningsendelse ville følge. Góda som et uavhengig ord kan faktisk bety *"han søler til, han flekker til"; angående endelsen -a som antyder "han" og "presens", se taga.

          gôr "tilsølt, skitten". Enda en avledning av WA3 "flekk, søle" (LR:397); den primitive formen er oppgitt som wa3râ med en godt attestert adjektivisk endelse (sammenlign for eksempel ubrâ "overveldende, rikelig" fra stammen UB "å vrimle, å være i overflod", LR:396). Wa3râ ble til *wârâ da bakspiranten 3 forsvant før en konsonant og den foregående vokalen ble forlenget som kompensasjon (sammenlign *ta3râ > târâ, se tôr). Senere ble w til gw, men da â ble til lang ô ble den foregående gw gjort til g. Sammenlign gôd, góda- over.

          gwath "skygge". Dette er også oversettelsen av stammen WATH (LR:397); ingen primitiv form er oppgitt, men gammel sindarin ("gammel noldorin") watha peker mot *wathâ. Her er endelsen -â brukt for å avlede et livløst substantiv (sammenlign gwedh < wedâ "bånd" under). I dette og de følgende ordene vedvarer gw for primitiv w- (i stedet for å bli til g før o som i gôd, góda-, gôr over). - Formen gwethion som forekommer i navnet Urthin Gwethion (se dette) kan være genitiv flertall av gwath; legg merke til I-omlyden som gjør a til e.

          gwau "vind". Den relevante hovedoppføringen i Etymologies lyder -, WAWA-, WAIWA- (LR:397, definert som "vindkast, blåsing"), noe som trolig antyder en enkel stamme som også forekommer i en reduplisert form WAWA, og sistnevnte kan også ha et I-infiks for å gi WAIWA. Quenya vaiwa (arkaisk waiwa) og sindarin gwaew må komme fra *waiwâ, men ilkorin gwau representerer heller WAWA.

          gwedh "bånd". Primitiv wedâ, avledet fra stammen WED "å binde" (LR:397), viser en endelse som ofte er adjektivisk men kan også danne livløse substantiver, som her. Wedâ er best tolket som en upersonlig agentiv formasjon: et "bånd" er altså en ting som fungerer som en "binder". (Sammenlign mapâ; se mab.)

          gwelo, også gwelu, "luft, lavere luft" (skal være "forskjellig fra den 'øvre' luften ved stjernene, eller den 'ytre' " - dette henviser til Tolkiens oppfunnede kosmologi, eller ett stadium av den). Stammen WIL er definert "å fly, å sveve i luften"; pga dets form ser primitiv wilwâ (> quenya wilwa) ut som et adjektiv (endelse -, se adu), men det er klart ment å være et substantiv. Før avsluttende -â forsvant forårsaket den omlyd fra i til e (sammenlign rest, se dette, fra rista-). Etter tapet av den avsluttende vokalen kan en form *gwelw ha oppstått (hvor innledende w allerede har blitt til gw); så ble den avsluttende halvvokalen -w til en fullvokal u, som gav gwelu, og avsluttende -u ble senere til -o, derfor formen gwelo. Sammenlign ado, tidligere adu.

          gwen "jente". Stammen WEN "jomfru, pike" (LR:398) har også en lengre form WENED (med ómataina, dvs. stammevokalen reduplisert og brukt som suffiks, og en etterhengt -D). Denne utvidede stammen er reflektert i quenya vendë (< *wendê), men Tolkien hevdet at det også må ha vært en enklere primitiv form wen- (hvor bindestreken antyder en eller annen avsluttende vokal som senere ble tapt), og han brukte den ilkorinske formen gwen som eksempel på bevis på en slik form. Dette ville se ut til å indikere at avsluttende -nd ikke ble redusert til -n i ilkorin (og dette er bekreftet av slike eksempler som lind, rond, thind, tund, se disse); derfor kunne ikke gwen være en direkte slektning av quenya vendë, for hvis det var slik ville den framstå som **gwend i stedet.

          gwên "grønnhet". Dette ordet er, i likhet med gwene under, avledet fra en stamme der innledende gw- er original og ikke en senere utbygging av primitiv w-. Stammen GWEN er ikke selv definert - Tolkien bemerket bare at den ikke var forbundet med WEN(ED) "jomfru, pike" (se gwen over) - men avledningene av GWEN har å gjøre med grønnhet og friskhet. Ilkorin gwên er øyensynlig en slektning av quenya wén "grønnhet, ungdom, friskhet", som kanskje antyder en primitiv quendiansk form *gwene, felles eldarin *gwên (sammenlign PQ kwene "person" > FE kwên, quenya quén, WJ:360-361). Tidligere lang â, ô i ilkorin ble til ô, û (se ôr, dûm) akkurat som i sindarin, og siden sindarin gjør lang ê til î, kunne vi ha ventet at en tidligere form *gwên kunne ha blitt til *gwîn i ilkorin. Men dette er ikke tilfelle; gwên forblir simpelthen uforandret. (Jf. terêwâ som gir ilkorin trêw, se dette, ikke som i sindarin/"noldorin" trîw.) Lang *í, *î er faktisk ikke attestert i noe ilkorinsk ord.

          gwene "grønn". Avledet fra den samme udefinerte stammen GWEN som gwên over (LR:359). Dette er ganske så sikkert slektningen av quenya wenya "grønn, gulgrønn, frisk", som antyder en primitiv form *gwenjâ. Etter tapet av avsluttende -â ble halvvokalen som ble igjen på slutten av ordet *gwenj til en fullvokal, som åpenbart gav *gweni i tidlig ilkorin (jf. gwini, se dette, selv om dette ordet ble strøket ut). Senere ble avsluttende -i til -e, derfor den attesterte formen gwene (men trolig fortsatt gweni- som det første elementet i sammensatte ord). Dette er en parallell til utviklingen av avsluttende *-w som blir til -u og så -o i ord som adu, ado "dobbel" (men kun adu- i sammensatte ord som Adurant, siden -u ikke er avsluttende der). I sammensatte ord er ordet gwene faktisk bare attestert som det siste elementet, i navnet Duilwen *"Grønn elv", hvor -wen tilsynelatende er en redusert form av gwene. (En stemt stopp etter en flytende konsonant som l blir vanligvis til en spirant, jf. ordene alch, erdh, så på et eldre stadium kan formen ha vært *Duilghwen, hvor gh siden forsvant som i sindarin. Ordet tûgh > , se dette, viser at ilkorin på et stadium hadde spiranten gh og så fjernet den.)

          Gwethion *"Skyggeland"? Dette er et stedsnavn muligens ment å erstatte Urthin; Tolkiens ordleggelse er ikke klar. Avledet fra stammen WATH "skygge" (LR:397) viser dette navnet den vanlige ilkorinske berikelsen av innledende w- til gw, pluss endelsen -ion som forekommer i navnene på noen land; i-en i denne endelsen gjør stammevokalen a til e ved omlyd. Men det er også mulig at Tolkien mente et navn Urthin Gwethion, som kunne tolkes som "Skyggenes fjell" hvis vi tar gwethion for å være genitiv flertall av gwath (se dette).

          gwilwering "sommerfugl". Den grunnleggende stammen er WIL "å fly, å sveve i luften" (LR:398); resten av ordet er noe uklart. Ilkorin gwilwering, quenya wilwarin (wilwarind-), telerin vilverin og "noldorin"/sindarin gwilwileth kan ikke alle være beslektet; sistnevnte representerer øyensynlig en reduplisert stamme WIL-WIL (kombinert med den feminine endelsen -eth). Det midterste elementet i de ilkorinske, quenyanske og telerinske ordene, som avvikende forekommer som -wer-, -war- og -ver-, er vanskelige å forklare; quenya wilwarin antyder at den opprinnelige midtre vokalen var a, i ilkorin til e ved omlyd utløst av i-en i den neste stavelsen. Quenya wilwarin kan analyseres som wilwa-rin, hvor det første elementet betyr "luft" (slektning av ilkorin gwelo, se dette) og det siste elementet er uklart. Hvis vi på den annen side tar -in(d)- for å være et uavhengig suffiks, kan det analyseres som en feminin endelse (jf. slike navn som Serindë), som semantisk tilsvarer sindarin -eth i gwilwileth. I motsetning til -eth er -ing i ilkorin gwilwering tilsynelatende i slekt med quenya -ind-; for denne (sjeldne) overensstemmelsen ng = nd sammenlign gangel "harpe" = quenya ñandellë. Kanskje dette skiftet skjer på grunn av assimilasjon (til g som forekommer et annet sted i ordet) i begge tilfellene.

          gwing "sjøsprøyt, skumsprøyt". Avledet fra en udefinert stamme WIG (LR:398); primitiv wingê viser et nasalt infiks og en endelse -ê som ikke har noen klar betydning; her kan det være relevant at den forekommer i ordene for et antall substanser (se brith, maig). Avledningen av wingê fra WIG er en nøyaktig parallell til den av slingê "spindelvev" fra SLIG (LR:386, enda en udefinert stamme). I visse sene skrifter overveide Tolkien å fjerne quenya wingë og sindarin gwing (ilkorin eksisterte ikke lenger) fra de alviske språkene, og gjøre det til et ord i menneskespråket til folket til Bëor i stedet (PM:370; den originale bëorianske formen er oppgitt som wing). Men Tolkiens endelige avgjørelse ser ut til å ha vært at wing- skulle forbli et alvisk ord. Han la nå fram en etymologi hvor det var beslektet med et quenya-ord winta- "å spre, å splitte" (PM:377, note 24); dette krever trolig en stamme *WIN, for stammen oppgitt i Etymologies, WIG, kunne neppe være grunnen for et høyalvisk ord winta-. En stamme WIN var faktisk oppført i Etym (LR:399), men den ble strøket ut og kunne av semantiske årsaker neppe ha gitt et ord for "sjøsprøyt" uansett (se gwini under).

          [gwini, senere gwine "aften, kveld"] I Etymologies ble hele oppføringen for stammen WIN/WIND strøket ut av Tolkien (LR:399). Denne udefinerte stammen betydde trolig mye av det samme som det første ordet opplistet: primitiv windi "blågrå, blek blå eller grå". Men gwini, gwine er avledet fra winjâ (skrevet winyâ i LR:399). Ved dets form ville primitiv winjâ være et verb eller et adjektiv (endelse -); men alle dets etterkommere i forskjellige språk er substantiver for "aften, kveld". Utviklingen er parallell med den til gwene (se dette): etter tapet av den avsluttende vokalen -â ble den nå avsluttende -j først til -i og så til -e.

          gwo- "sammen" (LR:399, ), prefiks som tilsynelatende forekom i det eldre ilkorin, men det forsvant senere da w forsvant før o (jf. gôd), dette prefikset kunne ikke lenger skilles fra go, go- "fra" (se dette) - Den lange vokalen i stammen må ha blitt forkortet i dette prefikset (fordi den var ubetont?); ellers ville den ha blitt til lang û på det ilkorinsk stadiet. Sammenlign dûm, se dette, fra dômi-.

          -in flertallsendelse sett i adar fl. t. edrin, aman fl. t. emnin, boron fl. t. burnin, gangel fl. t. genglin, talum fl. t. telmin. Det opprinnelige primitive quendianske språket hadde en flertallsendelse -î (som i kwendî "quendi, alver", WJ:360). Det fantes også et flertallselement -m; LR:360 - 3O refererer til denne "flertalls-m-en". Hvordan og hvor denne -m-en opprinnelig ble brukt er ikke klart. Det er fristende å anta at -in på en eller annen måte representerer -î-m, slik at de to primitive flertallsmorfemene ble kombinert, men avsluttende eller ettervokalisk -m blir vanligvis ikke til -n i ilkorin. Denne flertallsendelsen -in er også funnet i doriathrin og vestrøn.

          -ion ville se ut til å være genitiv flertallsendelsen, jf. Dor-thonion "Furuland", Torthurnion "Konge av ørner", Urthin Gwethion *"Skyggenes fjell". Quenya har den samme endelsen; i det språket representerer den flertallsendelsen -i + o genitivsmarkør + n enda en flertallsmarkør. Se WJ:368, 407; jf. LR:360 - 3O. Vi kan anta at den ilkorinske endelsen har mer eller mindre samme etymologi. Se også -a (entall genitivsendelsen).

          laig "skarp, hvass, frisk, levende". Stammen LAIK Er definert "skarp, hvass" (LR:367); en tilsvarende quenya-form er oppgitt som "laike", men dette er nesten helt sikkert en feillesning for laika (forvekslet av redaktøren med laike "skarphet, hvasshet, av oppfattelse"? En form laika er faktisk nevnt i LR:368 - LÁYAK, hvor redaktøren med rette anir en kryssreferanse til oppføringen LAIK.) Den korrigerte quenya-formen peker mot en primitiv form *laikâ med den vanlige adjektiviske endelsen -â. Tolkien mente at laig ikke bare stammet fra *laikâ, men også fra laik-wâ "grønn", den sistnevnte ble avledet fra en annen stamme LÁYAK (LR:368) og viser den adjektiviske endelsen - (angående denne, se adu). Både *laika og laik-wâ ville bli til laig i ilkorin, siden etter tapet av de avsluttende vokalene den nå avsluttende kw øyensynlig ble de-velarisert til enkel -k (sammenlign alch, salch); derfor smeltet laikâ og laik-wâ sammen som laik, som i sin tur ble til laig. Det var øyensynlig en semantisk sammensmeltning også, "skarp, hvass" fra *laikâ ble blandet med "grønn" fra laik-wâ, som resulterte i ideen om noe "friskt" eller "levende".

          legol "lett, rask, aktiv, frittløpende". Stammen LEK er definert som "løs, å slippe løs, å slippe fri" (LR:368). Vi skal trolig anta en primitiv form *lekla, som kan sammenlignes med hekla "enhver ting (eller person) satt til side" i relasjon til det primitive elementet HEKE "til side(n)" (WJ:361). En *lekla ville så være "enhver ting (eller person) som er lett, rask, aktiv, frittløpende" (siden endelsen -la ville se ut til å bety "ting eller person"). Siden legol er et adjektiv heller enn et substantiv, kan det også henvise til *leklâ, en adjektivisk form av *lekla, akkurat som hekla visstnok skal ha en adjektivisk form heklâ (fortsatt WJ:361). Etter tapet av avsluttende -a, -â, ble den siste konsonanten i *lekl øyensynlig stavelsesdannende (uttalt lek-l, mye på samme måte som engelsk "little" er uttalt lit-l), men slike syllabiske konsonanter ble åpenbart mislikt i de eldarinske språkene, for i alle kjente tilfeller utviklet en ny vokal seg før dem. I ilkorin (og sindarin) var denne vokalen o, derfor *lekl > *lekol > legol, eventuelt *lekl > *legl > legol hvis stemmingen av ustemte ettervokaliske stopper forekom før den nye vokalen utviklet seg (sammenlign makla "sverd" > *makl > sindarin magl, senere magol; andre ilkorinske eksempler inkluderer tangol, ungol, ungor [se disse] fra tidligere *tangl, *ungl, *ungr). Legol ser ut til å forekomme i navnet på elven Legolin; endelsen -in kunne være et ekstra adjektivisk suffiks (angående denne endelsen, se Ermabin)

          Lhinnon "musikalsk land", et navn på Ossiriand; den korrekte ilkorinske formen ser ut til å være Lindon, se dette. Under oppføringen LIN2 (LR:369) står ordlyden "Lindon, Lhinnon ilk. navn på Ossiriand". En direkte oversettelse av dette ville se ut til å antyde at Lhinnon er et ilkorinsk ord, så det må nevnes her, men Lhinnon ser definitivt ut som "noldorin" i stedet ("nesten-sindarinen" i Etymologies; i LotR-stil sindarin ville vi ventet *Linnon). Tolkiens mening kan ha vært at Lindon er den korrekte formen av det ilkorinske navnet og at Lhinnon er en "noldorinsk" tilpasning av det. Det burde huskes at Etymologies for det meste er Tolkiens enkle arbeidsnotater, ikke et verk han trodde at andre noensinne ville lese, så det var innen grunn for ham å avklare ting som ville være fullstendig åpenbare for ham.

          lind "velklingende, musikalsk, melodisk". Avledet fra en stamme LIND "fager (spesielt av stemme)" (LR:369); denne stammen kan ikke enkelt skilles fra LIN2 "å synge" (ifølge Etymologies var denne stammen "opprinnelig GLIN", men WJ:382 nevner en primitiv stamme LIN med "hovedsakelig henvisning til melodiøs eller behagelig lyd"; dette stemmer godt med betydningen av ilkorin lind). WJ:382 nevner også en forsterket form lind- som godt kan sammenlignes med oppføringen LIND i Etymologies. Lind tilsvarer quenya linda "fager, vakker", som peker mot en primitiv form lindâ ("velklingende") som faktisk er oppgitt i LR:386, SLIN. Endelsen -a er adjektivisk. - Det burde bemerkes at A-omlyd, hvorved en avsluttende -â kan gjøre en foregående i eller u til henholdsvis e eller o, ikke forekommer i dette ordet. (Se til kontrast den "noldorinske" slektningen lhend, sindarin *lend, hvor vokalen har vært utsatt for omlyd. For et ilkorinsk eksempel på A-omlyd, jf. rest < *ristâ.) Det virker som at i ilkorin er en vokal som blir fulgt av en n ikke utsatt for A-omlyd; jf. tund, tung som tilsvarer "noldorin"/sindarin tond, tong (se også tingla-). At bare n og ikke nasaler generelt sett har egenskapen å nøytralisere (eller senere å gjøre ugjort effekten av?) A-omlyd er soleklart fra ordet dem < dimbâ, hvor omlyden forekommer til tross for den følgende vokalen. Det er også mulig at A-omlyd opprinnelig forekom, og at lind faktisk var *lend på et stadium, men at et senere skifte gjorde e, o til i, u før n (og ñ = ng), som ser ut til å være tilfellet i det nært beslektede doriathrinske språket - dette skiftet gjør tilfeldigvis effekten av den tidligere A-omlyden ugjort. Dessverre mangler vi et ilkorinsk eksempel som kunne fortelle oss hvorvidt opprinnelig *o, *e (som en motsetning til omlydsproduktene *u, *i) også kunne bli til u, i før n, men jf. doriathrin cwindor fra kwentro. - I det ilkorinske ordet for "nattergal", murilind, er det siste elementet trolig et substantiv "sanger" som er avledet fra *lindê i stedet; se murilind. Vi kan ikke si hvorvidt et substantiv lind "sanger" også forekom som et uavhengig ord i ilkorin.

          Lindon, et navn på Ossiriand. (Angående formen Lhinnon, se egen oppføring.) Tolkien oversatte dette navnet på flere forskjellige måter gjennom årene. I Etymologies var det definert som "musikalsk land" ("på grunn av vann og fugler"), skal derfor henvise til stammen LIN2 "å synge" (LR:369); se lind over angående denne roten. En primitiv form Lindân-d er nevnt; denne ville se ut til å være det primitive adjektivet lindâ "velklingende" (LR:386, SLIN) med en endelse som noen ganger er brukt for å avlede navnene på land (sammenlign sindarin Rochand, "Hesteland, Rohan", Ossiriand "De syv elvers land"). - Senere, da ilkorin hadde blitt forkastet som språket i Beleriand, overførte Tolkien navnet Lindon til nandorin (grønnalvisk) og avledet det fra primitiv Lindânâ (WJ:385), som klart er Lindâ "linda, alv fra den tredje fylkingen" + den velattesterte adjektiviske endelsen -. Lindânâ betyr derfor simpelthen "(Landet) til lindaene", "Lindarinsk (land)" (oppkalt etter de lindarinske grønnalvene som gikk inn i Beleriand og bosatte seg i Ossiriand).

          line "basseng, dam". Avledet fra stammen LIN1, som er oversatt på lignende måte (LR:369); quenya-slektningen linya antyder en primitiv form *linjâ. Endelsen - er oftest brukt for å avlede adjektiver eller verb, men her er den brukt for å danne et substantiv (sammenlign gwine "aften, kveld" < *winjâ). Utviklingen er en parallell til den til gwini > gwine og gwene: linjâ > *linj > tidlig ilkorin *lini > senere line.

          mab "hånd". Ikke en direkte slektning av quenya , men stammen MAP "å få tak i med hånd, å gripe" er trolig i sin forbindelse forbundet med MA3, stammen som gav quenya-ordet (begge stammer oppført i LR:371). Den primitive formen er oppgitt som mapâ, hvor endelsen -â her simpelthen er en substantivdanner (muligens stammevokalen brukt som suffiks og forlenget). En mapâ er åpenbart *"det som griper". Sammenlign wedâ *"det som binder" = et bånd; se gwedh.

          Mablosgen "tomhendt", tilnavn på Beren som vendte tilbake til Menegroth uten Silmarillen, tilsvarer sindarin Camlost. Opplistet i LR:371 - MAP, hvor vi også finner det første elementet i dette navnet: mab "hånd". Elementet los representerer åpenbart *lustâ "tom", slektningen av quenya lusta (LR:370, stamme LUS); legg merke til hvordan den opprinnelige avsluttende *-â-en forårsaker at u blir til o ved omlyd. Endelsen -en kunne være adjektivisk, og representere primitiv -inâ, men det er uklart hvor den mellomliggende g-en (Mablosgen) kommer fra. Kanskje losg representerer *luskâ heller enn *lustâ, siden - også er en adjektivisk endelse. En alternativ form Mablothren er opplistet under oppføringen LUS, men det er noe uklart hvilket språk den tilhører; dette representerer enkelt og greit mab + lost + -ren, sistnevnte er kanskje en variant av den adjektiviske endelsen -rin som i Ermabrin (en annen av Berens tilnavn). I sindarin er -ren den vanlige formen av endelsen det er snakk om.

          maig "deig". Avledet fra en verbal stamme MASAG "å kna, å gjøre myk ved å gni, elting, osv." (LR:371). MASAG ser ut som en utvidelse av en enklere stamme *MAS, som den synonyme stammen MBAS "å kna, å elte" (LR:372) kan være en forsterket form av. En primitiv form av maig er oppgitt som mazgê; endelsen -ê kan noen ganger uttrykke en substans (se brith, gwing). Mazgê er derfor *"eltet substans". Den eldste primitive formen var trolig *masgê, før s-en i stammen MASAG ble stemt til z ved kontakt med den følgende stemte stoppen g. Ifølge informasjonen gitt i WJ:402 var den opprinnelige formen av navnet på valaen Estë esdê, som ble til ezdê i felles eldarin; i lys av dette kan mazgê også sees som en felleseldarinsk form. - Som i gammel sindarin ble z fulgt av en konsonant til i i ilkorin, og smeltet sammen med den foregående vokalen, i dette tilfellet ai. Derfor mazgê > maig.

          môr "natt". Avledet fra den velkjente stammen MOR "mørk, sort", ikke utvetydig oversatt i LR:373, men se Letters:382. En primitiv form mori er oppgitt i begge disse kildene, oversatt "sort" i LR:373 og "mørk(e)" i Letters:382. Siden endelsen -i ofte er brukt for å avlede fargeadjektiver er oversettelsene "sort, mørk" trolig de mest direkte, men det er interessant at ifølge Letters kan mori også være et abstrakt "mørke". Dette forklarer hvordan det kunne ende opp som et substantiv "natt" i ilkorin. (I LR:394, hvor et "noldorinsk" låneord fra ilkorin er drøftet, understreket Tolkien at "mori ikke = 'natt' i N", i en sammenheng som antyder at 'natt' er akkurat hva det betydde i ilkorin.) Mori ville bli til *more i felles eldarin, som fortsatt er formen brukt i quenya, men som vanlig har den avsluttende vokalen forsvunnet i ilkorin. På et eller annet tidlig stadium ble vokalen i det resulterende enstavelsesordet *mor forlenget for å gi môr; vi vet at dette var et sent skifte, for tidligere lang ô ville ha blitt til û i ilkorin (jf. dûm < dômi-). Slike forlengelser forekommer bare når det bare er én konsonant etter vokalen (derfor ingen forlengelse i ord som rant, tass), og i noen få ord (bel, tal) skjer de på mystisk vis ikke. For et lignende eksempel på sen forlengelse, se tâch.

          murilind eller myrilind, også murlind eller myrlind, "nattergal" (LR:373 - MOR, se også LR:394). (Formen "murulind" i LR:373, MOR er rett og slett en feillesning for murilind som i LR:394; sammenlign den alternative formen myrilind nevnt rett etterpå, og også quenya morilindë nevnt like før.) Det siste elementet i alle disse ilkorinske formene, lind, betyr øyensynlig "sanger". Hvis det er slik er det forbundet med, men ikke identisk med adjektivet lind "velklingende, musikalsk, melodisk" (se dette), som er avledet fra lindâ. Quenya morilindë antyder at lind i murilind osv. stammer fra *lindê. Sammenlign (det øyensynlig gammelsindarinske) ordet linde "sanger / sang" som er nevnt i WJ:309, som peker i samme retning. Stammen er klart LIN, brukt med henvisning til "melodiøs eller behagelig lyd" (se lind for henvisning). I *lindê er stammen forsterket til lind-; endelsen -ê kan enten tolkes som feminin (og da trolig agentiv) eller abstrakt. Ved den første fortolkningen betyr *lindê "(kvinnelig) sanger", motstykket til det maskuline *lindô (hvorfra quenya lindo "sanger, syngende fugl", LR:369 - LIN2). - Det første elementet i disse ordene for "nattergal", avvikende muri-, myri-, mur-, myr-, ville se ut til å bety "natt", og er derfor en varierende form av môr "natt" over. I LR:394 antyder Tolkien at det første elementet i murilind representerer primitiv mori, det gjør også môr. Det ville se ut til at mori utviklet seg på en annen måte da det ble brukt som det første elementet i et sammensatt ord; -i-en var ikke avsluttende og forsvant derfor ikke. Mori- som en del av *morilindê ble øyensynlig til muri- fordi i-en fikk den opprinnelige o-en til å endre seg til u ved omlyd; angående denne omlyden, sammenlign boron fl. t. burnin og thoron fl. t. thurin. Det ville se ut til at omlydspåvirkningen fortsatte og etter hvert gjorde u om til y, siden Tolkien antydet at murilind også (senere, eller på en annen dialekt?) framstod som myrilind. De kortere formene murlind, myrlind er enten forkortet fra murilind, myrilind eller representerer en kortere form *morlindê med stammen MOR "mørk, sort" brukt som prefiks direkte på lindê. Hvis det er slik, må omlyden o > u > y her være forårsaket av i-en i det andre elementet lind.

          olg "fryktelig, skrekkelig". Stammen ÚLUG (LR:396) er ikke definert; den kunne være en utvidet form av en enklere stamme *UL- som kan ligge under quenya-ordet ulca "ond" (som i henulca "med onde øyne", SD:68; jf. Qenya Lexicon s. 97). Den telerinske slektningen ulga peker mot en primitiv form *ulgâ med den adjektiviske endelsen -â. Denne tidligere tilstedeværelsen av denne endelsen er markert av faktumet at opprinnelig *u har blitt til o ved omlyd.

          ôr "blod". Dette er også betydningen av stammen YAR (LR:400). Quenya-slektningen yár, som blir til yar- med en kort vokal før en endelse, peker mot en primitiv quendiansk form *jara (*yara), som senere ble til *jâr (med endelser *jar-) i felles eldarin. (Sammenlign PQ kwene "person", FE kwên, kwen-, quenya qúen, quen-: WJ:360, 361.) I ilkorin blir lang â til ô (sammenlign for eksempel côm, tôr) og innledende j- forsvinner (sammenlign arn "rød" < *jarnâ). - I senere kilder dukker det opp ord for "blod" som ikke kan avledes fra YAR: Sindarin sereg og quenya sercë, som indikerer en primitiv form *serekê (se sereg i Silmarillion tillegget). I ilkorin ville dette ordet ha blitt til *serch.

          oth "krig". Hovedoppføringen OKTÂ som forekommer i Etymologies (LR:379) er ikke så mye en "stamme" som et primitivt ord i seg selv. Som bekreftet av Tolkiens kryssreferanse er den egentlige stammen KOT (eller ifølge én revisjon, KOTH) "å krangle, å trette" (LR:365). OKTÂ er en rearrangert form av denne stammen, hvor stammevokalen er brukt som et prefiks i stedet for å forekomme mellom de to første konsonantene (angående slike rearrangeringer, se esg). Endelsen -â kan være bare en substantivdanner her (den er vanligvis brukt for å avlede konkrete substantiver, ikke som her et abstrakt). Den primitive klasen kt ender opp som th i ilkorin, kanskje via assimilert *tt (sammenlign brith fra b'rittê for utviklingen tt > th). Dette er noe forskjellig fra utviklingen i sindarin, språket hvor oktâ blir til (*oktha > *outha > *outh >) auth.

          rant "flod, elveløp" (også attestert som det siste elementet i elvenavnet Adurant). Stammen RAT er oversatt "å gå" (LR:383); betydningen av det "noldorinske"/sindarinske verbet rado "å lage en vei, å finne en vei" kan også legges merke til: Et elveløp er hvor vannet finner sin vei. Vi må trolig anta en primitiv form *rantâ, en variant av ratâ "sti, bane" med et nasalt infiks, eventuelt *rantê med endelsen -ê som noen ganger indikerer en lokalitet (jf. dor "land" < ndorê).

          rest "kutt". I Etymologies lagde Tolkien to oppføringer for stammen RIS (LR:384), og oversatte det først "å flenge, å kløve" og så "å kutte, å kløve". En primitiv form er oppgitt som rista-, åpenbart et verb "å kutte" lik dets identiske quenya-etterkommer; vi burde trolig lese *ristâ- med en lang avsluttende vokal siden en kort avsluttende -a ikke ville overleve til quenya rista-. Quenya-ordet rista kan brukes både som et verb "å kutte" og som et substantiv "kutt", og ilkorin rest må også stamme fra *ristâ brukt som et substantiv. Den avsluttende *-â-en forårsaket omlyd før den forsvant, og endret *i til e (sammenlign omlyden *u > o i *ulgâ > olg, se dette)

          rond "kuppelformet tak" (LR:384, ROD), også oversatt "hvelving" når det forekommer som en del av navnet Elrond "Himmelhvelving". Se Elrond angående de forskjellige etymologiene Tolkien foreslo for dette ordet; den oppgitt i Etymologies er forskjellig fra den som ble gitt senere, da Elrond hadde blitt et sindarinsk navn.

          salch "gress". Den relevante hovedoppføringen i Etymologies er SALÁK-(WÊ) (LR:385), som ser ut til å antyde en stamme SALÁK med en endelse -; quenya salquë og gammel "noldorin"/sindarin salape antyder likeledes en primitiv form *salakwê. Endelsen - er noe overraskende; LR:398 - WEG nevner et "abstrakt suffiks" -, men "gress" er åpenbart ikke et abstrakt. Men denne endelsen forekommer også på noen konkrete substantiver, som atakwê "bygning" (LR:390). Utviklingen er åpenbart ment å være *salakwê > *salkwê > *salkw > *salk > ilkorin salch. Sammenlign alch "svane" fra alk-wâ. Igjen møter vi problemet med kw/p hvis ilkorin skal tilpasses som en form av sindarin; se alch.

          saum "drikkeskål". Stammen SUK betyr "å drikke" (LR:388); den primitive formen er oppgitt som sukmâ, som viser "et suffiks som er vanlig i navnet på redskaper" (WJ:416, hvor et synonymt primitivt ord julmâ er nevnt, avledet fra en annen stamme for "å drikke"). For å bedre forstå utviklingen fra primitiv uk + nasal til ilkorin au + nasal, må vi være klare over at sukmâ senere ville framstå som *sokma siden den avsluttende A-en ville forårsake omlyd i stammevokalen. Sammenlign ilkorin caun < coun (se dette) fra tidligere kogna, opprinnelig avledet fra primitiv ku3nâ, stamme KU3. Det kan være at *sokma senere framstod som *sogma, hvis (som i utviklingen av sindarin) k ble til g før en nasal. Hvis det er slik ville utviklingen fra *sogma til saum være en parallell til den fra kogna til coun > caun (og vi må derfor anta at saum var *soum i tidlig ilkorin).

          tâch "fast, stiv, solid". Siden dette ordet er ganske synonymt med quenya tanca og "noldorin"/sindarin tanc, og enn videre er avledet fra den samme stammen TAK "å feste, å gjøre fast" (LR:389), ville det være fristende å anta at alle tre ordene er beslektet. Tanca, tanc skal mest sannsynlig avledes fra *tankâ (med et nasalt infiks og adjektivisk -â). Spiranten ch i det ilkorinske ordet representerer trolig eldre *kk; sammenlign th fra tidligere *tt i brith < *b'rittê. Men kan vi gjøre *tankâ om til *takka? En assimilasjon nk > kk er ikke umulig som sådan (den forekommer i adûnaisk, SD:420). Men senere i den samme oppføringen i Etymologies avledet Tolkien ilkorin tangol "nål, brosje" fra tankla. Her blir ikke nk til kk, ellers ville vi vente *tachol (som i "noldorin"/sindarin). Så det ser ut til at tâch ikke kan være en direkte slektning av tanca, tanc < *tankâ. Vi må heller relatere dette ilkorinske ordet til et annerledes primitivt adjektiv *takkâ, kanskje stammen TAK med den adjektiviske endelsen - (jf. for eksempel poikâ "ren" fra stammen POY, LR:382), eventuelt TAK med en midtre forsterkning k > kk og den adjektiviske endelsen -â). - Da den avsluttende vokalen hadde forsvunnet slik at bare et enstavelsesord ble tilbake, ble stammevokalen forlenget for å gi tâch. Dette skiftet var sent, siden tidlig lang â gir ilkorin ô (se ôr, tôr). For et annet eksempel på en sen forlengelse stammevokalen i et enstavelsesord, se môr.

          taga "han fester, konstruerer, lager". Stammen TAK betydde mye av det samme: "å feste, å gjøre fast" (LR:389). Der ville være en primitiv verbal stamme *taka- eller *takâ-, men hvordan overlevde den avsluttende vokalen til ilkorin når avsluttende -a, -â ellers forsvinner? Det burde bemerkes at Tolkiens oversettelse av taga inkluderer et pronomen, "han fester". I det primitive språket forekom pronomenet "han" ( eller so) også som et suffiks; Tolkien lagde en henvisning til "-so-bøyningen av verb" (LR:385, S-). I det primitive språket kan derfor "han fester" ha vært *takâ-so, *takaso. Etter tapet av de avsluttende vokalene satt vi igjen med *takas; etter det skjedde ettervokalisk demping. Hvis utviklingen av ilkorin er en parallell til den til sindarin ble enkel, ettervokalisk s til h på den samme tiden som k ble til g; derfor ville vi ha *takas > *tagah, men avsluttende -h overlevde ikke, så i ilkorin framstår ordet som taga. Avsluttende -a overlevde slik fordi den ikke var avsluttende på et tidligere stadium, da avsluttende vokaler forsvant. Formen taga dekker trolig hele tredjeperson entall: "han, hun, det fester" (siden primitiv *takaso, *takase og *takasa, med endelser for henholdsvis "han, hun, det", alle ville ende opp som taga i ilkorin). Sammenlign toga "han bringer", tolda "han henter".

          taig "dyp". Tolkiens notater om etymologien til dette ordet er uklare. I Etymologies er det opplistet under oppføringen for AYAK "skarp, spiss" (LR:349). Et quenya-ord aiqua "bratt" er tentativt antydet å være forbundet med "noldorin" oeglir "kjede av fjelltopper" (i senere sindarin aeglir). Quenya aiqua ville sannsynligvis representere primitiv *aikwâ, en forkortet form av stammen AYAK + den adjektiviske endelsen -. (Som Tolkien sier kan de andre ordene bare være "forbundet" og ikke direkte slektninger, for *aikwâ ville bli til "noldorin" **oeb-, sindarin **aeb-, ikke oeg-, aeg-.) I ilkorin ville aikwâ ende opp som *aig. Den uventede tilsynekomsten av den innledende konsonanten sett i taig forklarte Tolkien ved å postulere at dette ilkorinske ordet ble "blandet sammen med tára, se TÂ". LR:389 opplister en stamme , TA3 "høy, opphøyd, edel" med en avledning târâ "opphøyd" (endelsen - er adjektivisk; se gôr), quenya tára. Det har ikke mye mening at et quenya-ord som slikt kunne påvirke et ilkorinsk ord, så tára i LR:349, AYAK er bedre tolket som en tidlig Beleriandisk form som stammet fra târâ. Men det er ikke helt åpenbart hvordan betydningene "bratt" og "opphøyd" kunne smelte sammen for så å danne betydningen "dyp".

          Taiglin, elvenavn (= Teiglin i den utgitte Silmarillion). I Etymologies er det ikke klart av ordleggelsen i oppføringen LIN1 (LR:369) hvilket språk dette ordet tilhører (det er nevnt etter quenya-ordet ailin "basseng, dam", men Taiglin er åpenbart ikke quenya, siden dette språket ikke kan ha g i denne posisjonen). Men navnet ser ut som ilkorin, og Etymologies opplister mange andre beleriandiske elvenavn som er utvetydig identifisert som ilkorin (Adurant, Aros, Askar/Ascar, Brilthor, Brithon, Gelion, Duilwen, Esgalduin, Legolin, Thalos). I Etymologies virker det som at Taiglin er ment å bety *"dyp dam" (taig "dyp", se dette, pluss et element -lin øyensynlig avledet fra LIN1 "basseng, dam", oppføringen hvor navnet forekommer i Etymologies). Senere, da dette elvenavnet måtte bli en sindarinsk ord fordi ilkorin hadde blitt forkastet som språket i Beleriand, fortolket Tolkien det ganske annerledes: De (gammelsindarinske?) elementene skulle visstnok nå være taika "grense" og linde "sanger / sang", sistnevnte ble brukt som et navn "på mange elver med rask strøm som lager en sildrende lyd" (WJ:309); derfor ville navnet bety "grenseelv". Som Tolkien bemerket på samme sted ville taika + linde heller bli til Taeglind i sindarin (og *Taiglind i ilkorinen i Etymologies). Som nevnt over har den utgitte Silmarillion ikke desto mindre formen Teiglin; etter Tolkiens revisjoner må dette trolig forstås som en eller annen dialektisk sindarinsk form.

          tal "fot", fl. t. tel. Stammen TAL er selv oversatt "fot" (LR:390). Quenya-slektningen tál blir til tal- med en kort vokal når en endelse er lagt til. Dette kan indikere en primitiv quendiansk form *tala, felles eldarin *tâl, tal-, quenya tál fl. t. tal-. (Sammenlign PQ kwene "person", FE kwên, kwen-, quenya qúen, quen-: WJ:360, 361.) Men felles eldarin *tâl skulle ha gitt ilkorin **tôl (sammenlign ôr, se dette). Kanskje ilkorin tal "fot" simpelthen er stammen TAL uten noen tillegg; det er fortsatt merkelig at vi ikke engang har **tâl med en lang vokal, siden vokalen i enstavelsesord blir forlenget i et antall andre ord (se môr, tâch, thôr, men til kontrast bel - skal vi anta at forlengelse ikke finner sted før l?!) Uansett tilfelle er flertallsformen tel åpenbart på grunn av i-omlyd forårsaket av den primitive flertallsendelsen -î: *talî. Det er ikke klart hvorfor den lengre ilkorinske flertallsendelsen -in ikke er brukt i dette ordet (**telin).

          talum "bakke, gulv", fl. t. telmin. Avledet fra en stamme TALAM "gulv, fundament, bakke" som visstnok skal være en utvidet form av TAL, stammen for "fot" (LR:390). TALAM viser ómataina (reduplikasjon av stammevokalen og bruk av denne som suffiks) + en etterhengt -m. Quenya talan og "noldorin"/sindarin talaf peker mot en primitiv form *talama (den avsluttende vokalen kan ikke rekonstrueres med sikkerhet; den kan også ha vært -e eller -o). Etter synkopen av midtre vokaler og tapet av avsluttende vokaler ville en form *talm oppstå i den grenen av alvisk som førte til ilkorin, og denne formen kan fortsatt være reflektert i flertallsformen telmin. Men det ville se ut til at den avsluttende nasalen i talm ble syllabisk (og dannet en stavelse for seg selv, tal-m), og at en vokal utviklet seg foran den for å danne en vanlig stavelse. I ilkorin er vokalen som utvikler seg før avsluttende, syllabiske konsonanter vanligvis o (se tangol, tovon, ungor, ungol), men her ser vi u i stedet; kanskje dette er vokalen som vanligvis utvikler seg før syllabisk m (ingen andre eksempler i ilkorin, men sammenlign Tolkiens tidlige "gnomiske" språk, hvor et ord som telm "tak, himmel" har en alternativ form telum; se Gnomish lexicon s. 70). - Flertallsformen telmin passer perfekt med mønsteret belyst av eksemplene adar fl. t. edrin og aman fl. t. emnin: flertallet er dannet med endelsen -in, som utløser en omlyd a > e i selve stammen av substantivet, og substantivet trekker seg sammen ved utelatelse av den andre vokalen (eller, som vi drøftet over, kan flertallet telmin simpelthen reflektere det enklere ordet *talm som øyensynlig eksisterte før vokalen u utviklet seg før den avsluttende nasalen).

          tangol "nål, brosje". Avledet fra en variant av stammen TAK "å feste, å gjøre fast" (LR:389) med et nasalt infiks, kombinert med endelsen -la: tankla. Denne endelsen ser ut til å innebære bare "ting" eller "person" som på en eller annen måte er forbundet med betydningen av stammen; se oppføringen legol om eksemplet hekla. Noen ganger er ord for redskaper avledet ved hjelp av denne endelsen, som tekla "penn" fra TEK "å skrive" (LR:391). En tankla er ikke akkurat en redskap (ulikt takmâ "ting for å feste" fra den samme roten, se taum under), men en ting som selv er "festet", nemlig en brosje. Tankla er det eneste forelagte primitive ordet som kombinerer endelsen -la med en variant av stammen med et nasalt infiks. Det ville se ut til at k, omrammet av de stemte konsonantene n og l, ble stemt til g (se tingla- angående en mulig parallell utvikling *ntl > *ndl); senere, etter tapet av de avsluttende vokalene, ble den avsluttende konsonanten i *tangl øyensynlig stavelsesdannende, og da utviklet en vokal o seg før den for å gi tangol. (Se legol angående slike utviklinger.)

          targ "seig, stiv". Avledet fra en udefinert stamme TÁRAG (LR:390); den primitive formen er oppgitt som targâ, som tilsynelatende inkluderer den adjektiviske endelsen -â (WJ:382). Legg merke til at mens de ustemte stoppene p, t, k blir til spiranter f, th, ch etter de flytende konsonantene l, r (se alch), blir en stemt stopp som g ikke påvirket. (I sindarin ble g etter en flytende konsonant tilsynelatende først til en spirant *gh, noe som er en parallell til utviklingen til andre stopper i en slik posisjon. Senere ble avsluttende gh etter en konsonant til -a; derfor er den "noldorinske"/sindarinske slektningen av targ tara, som åpenbart representerer det eldre *targh.)

          tass "nål, bolt". Den primitive formen er oppgitt som taksê, definert som "spiker, nagle", så i dette tilfellet er det en semantisk endring i tillegg til et skifte i form. Stammen TAK betyr "å feste, å gjøre fast" (LR:389). I et antall primitive ord ser endelsen - ut til å indikere noe som er laget eller gjort av den verbale handlingen i stammen, f. eks. sjadsê (syadsê) "kløft, flenge" i relasjon til dens stamme SYAD "å skjære gjennom, å kløve" (LR:389). Men i taksê ser endelsen ut til å indikere et redskap, altså en "spiker eller bolt" (betydningen av det primitive ordet) som en ting brukt til å feste noe. Det ser ikke ut til å være noe annet eksempel på at - blir brukt med en slik betydning (dette er heller hvordan endelsen - vanligvis blir brukt; jf. taum under). I ilkorin tass har opprinnelig ks blitt assimilert til ss (som også er hvordan primitiv ps blir i ilkorin: se ass, tuss).

          taum "holder, spenne, krok, hekte, stall". Dette ordet, som tass over, er avledet fra stammen TAK "å feste, å gjøre fast" (LR:389). Den primitive formen er oppgitt som takmâ, "ting for å feste". Dette er en veldig direkte oversettelse; se saum angående endelsen - som ofte forekommer i navnene på redskaper. Som antydet i oppføringen saum kan det være at k fulgt av en nasal ble stemt til g på et eller annet stadium, slik at det var en mellomliggende form *tagma; senere, da g etter en vokal ble til en spirant gh (se tûgh), viste kombinasjonen *-aghm- seg øyensynlig ustabil og ble til aum.

          taur 1. "stor skog"; 2. "tre" (materiale). Den første av disse stammer fra taurê "stor skog". Betydningen av taurê reflekterer hovedsakelig stammen TÁWAR "skog" (LR:391; taurê = *taw'rê; i en senere kilde oppgav Tolkien stammen for "skog" som TAWA [VT39:7], som TÁWAR ville være en utvidet form av). Bortsett fra dette taurê er det få eksempler på at primitive ord på -ê indikerer lokaliteter, men ndorê "land" kan observeres (LR:376 - NDOR, også WJ:413). Tolkien bemerket at taurê smeltet sammen med taurâ "mektig, kraftig" fra den ganske forskjellige stammen TUR "makt, kraft, kontroll, herredømme, seier" (LR:395); dette taurâ viser et A-infiks (ifølge VT39:10 en intensiv formasjon) og den adjektiviske endelsen -â. Derfor ble taur brukt med henvisning til store skoger. Men i ilkorin ble taur også brukt for "tre" som et materiale, og ifølge LR:391 - TÁWAR stammet dette fra den forskjellige primitive formen tawar, men taurê og tawar smeltet sammen som taur i ilkorin. Antakeligvis ble tawar først til *tauar, og vokalen etter diftongen forsvant senere for å gi taur.

          tel fl. t. av tal, se dette. (LR:390, TAL)

          telf "sølv". Kun dette ordet antyder at i ilkorin bruker Tolkien bokstaven f for avsluttende [f], ikke ph som i "noldorin"/sindarin. Selve stammen KYELEP betyr "sølv" (LR:366-367); i Etymologies antydet Tolkien at det også fantes en sideform TELEP, men denne kan også ansees som formen KYELEP tok i telerin. I PM:366 er en stamme KYELEP "sølv" nevnt blant de fire stammene for metaller som er felles for alle de eldarinske språkene (de andre indikerer gull, jern og kobber), Den primitive formen av ordet for "sølv" er (i Letters:426) oppgitt som kjelepê (der stavet kyelepê). Den avsluttende -ê-en kan være stammevokalen brukt som suffiks og forlenget; på den annen side er en av funksjonene til endelsen -ê å indikere en substans (jf. for eksempel mazgê "deig", LR:371 - MASAG, eller srawê "kjøtt", MR:350). Interessant nok ender primitiv kj- opp som t i ilkorin (som i telerinen i Aman: den telerinske slektningen av telf er telepe, telpe). Dette er utpreget forskjellig fra sindarin, hvor kj- blir til c (kjelepê gir celeb). Primitiv kj- ble trolig først til ty (tj), jf. quenya tyelpë, og ty ble i sin tur forenklet til t. - Tapet av den andre vokalen i kjelepê førte l og p i kontakt, og som vanlig blir en ustemt stopp til en spirant etter en flytende konsonant: lp > lf som i telf. Se alch.

          telmin fl. t. av talum, se dette. (LR:390, TALAM)

          thall "bratt, fallende". Stammen STAL er selv definert som "bratt" (LR:388); den primitive formen, oppgitt som stalrê, er noe overraskende, siden endelsen - vanligvis er brukt til å avlede abstrakte eller kollektive substantiver. Det kan være at stalrê er en feillesning for *stalrâ med en velattestert adjektivisk endelse (når det gjelder endelsene - og -, sammenlign dair). Bemerk assimilasjonen lr > ll i thall; innledende st blir til th (antagelig = þ, dvs. th som i engelsk think). I sindarin og quenya utviklet innledende st- seg på samme måte (þ ble senere til s i noldorinsk quenya).

          thalos "strid strøm, stryk", også brukt som navn på en elv i Ossiriand, Thalos som åpenbart ble tenkt på som "Stridstrømmen". Avledet fra den samme stammen STAL "bratt" (LR:388) som thall over. Endelsen -os er noe uklar (den forekommer også i et annet ilkorinsk elvenavn, Aros); vi må anta at den primitive formen var noe slikt som *stalossê (mens Aros kanskje stammer fra *jarossê). Endelsen -ssê kan noen ganger indikere en lokalitet; jf. dens quenya-etterkommer -ssë i slike ord som aicassë "fjelltopp", åpenbart avledet fra adjektivet aica "skarp": LR:349, AYAK. Derfor *stalossê = ?"bratt sted" (og *jarossê = ?"rødt sted"). Men det er ikke klart hvor den midterste vokalen i *stalossê ville komme fra.

          thavon "snekker, arbeider, bygger". Stammen STAB som sådan er ikke definert; ordene avledet fra den dreier seg om temaet arkitektoniske konstruksjoner laget av tre: kammer, saler, trepilarer (LR:387-388). Thavon ser ut til å være slektningen til quenya samno (men ikke direkte i slekt med "noldorin"/sindarin thavron; selv om dette ordet virker mer likt, anvender det faktisk en annerledes endelse). To primitive former er opplistet, stabnô og stabrô; ilkorin thavon (og quenya samno) skal klart henvise til førstnevnte. Endelsen - i stabnô er maskulin og ofte agentiv; jf. for eksempel tirnô "vokter" i relasjon til stammen TIR "å vokte, å bevokte" (LR:394; tirnô forekommer i det sammensatte ordet khalatirnô, khalatirno "fiskevokter"). Utviklingen må ha vært *stabnô > *thavno > *thavn etter tapet av de avsluttende vokalene. Tolkien kan ha forestilt seg at den nå avsluttende *-n-en ble syllabisk (og dannet en stavelse for seg selv, så *thavn ble uttalt *thav-n, som engelsk oven blir uttalt ov-n). Så, som i tilfellet avsluttende, syllabisk l og r, utviklet en vokal o seg før den for å gi thavon. Sammenlign tubnâ > *tov-n > tovon, se dette.

          thind "grå, lys, blek", også Thind som navnet på "Elwës bror". (Thind er den samme personen som Thingol, konge over Doriath; selv om Tolkien senere gjorde Elwë/Elu til et navn på Thingol selv, tilsvarer "Elwë" her rollefiguren Tolkien senere kalte Olwë, herre over teleriene. Se LR:217, note 23, angående disse revisjonene.) Begge disse ordene er avledet fra en stamme THIN (LR:392), som ikke selv er definert, men som gir ord som har å gjøre med gråhet: det er antydet at den kan være forbundet med TIN "å gnistre, å funkle, å sende ut tynne (sølvfargede, lyse, bleke) stråler", LR:393. Både adjektivet thind og navnet Thind reflekterer klart en forsterket stamme thind-, en midtre forsterkning som gjør N til ND. Men dette er hvor likhetene slutter, for selv om adjektivet og navnet ikke lenger kunne skilles fra hverandre i ilkorin, representerer de faktisk ganske forskjellige formasjoner på det primitive stadiet. Det opprinnelige primitive quendianske fargeadjektivet er oppgitt som thindi (både i LR:392 og WJ:384; bemerk at primitiv th blir aspirert til t, som i ilkorin ble til th som i engelsk think; dette er en parallell til utviklingen i "noldorin"/sindarin). At den avsluttende -i-en ikke bare er stammevokalen brukt som suffiks kan trekkes ut fra faktumet at andre fargeadjektiver med andre stammevokaler enn i viser den samme endelsen f. eks. karani "rød", LR:362 - KARÁN). Navnet Thind på den annen side, må stamme fra *Thindô med den maskuline endelsen -ô, fortsatt reflektert i quenya- og telerin-slektningene: Sindo, Findo. - I Etymologies er det fastslått at Thind ble "senere i Doriath kalt Thingol" (LR:392, THIN); se under.

          Thingol (mask. navn). Avledet fra stammen THIN (LR:392), ikke definert som slikt, men den er antydet å være en variant av TIN "å gnistre, å funkle, å sende ut tynne (sølvfargede, lyse, bleke) stråler". THIN gir ord for "grå, blek, lys, kveld, å blekne". Denne oppføringen i Etymologies antyder at Thingols navn på det primitive språket var *Thindô *"Den grå" (primitiv form ikke oppgitt som slikt, men sammenlign quenya Sindo, telerin Findo). *Thindô gav ilkorin Thind, se dette over. Men ifølge samme kilde ble Thind senere kalt Thingol som en sammensetning av Thind (Thin-) og gôl (-gol), sistnevnte element betyr "vis, klok" (avledet fra den samme velkjente stammen ÑGOL "vis, klok, visdom, å være vis" [LR:377] som også er kilden til quenya-ordet Noldo). Men Tolkien forkastet etter hvert denne forklaringen av det andre elementet i navnet Thingol. I senere kilder er navnet Thingol oversatt "Gråkappe" (dette allerede i LotR Tillegg A: "Lúthien Tinúviel var datteren til kong Thingol Gråkappe...") I MR:385 står det at det andre elementet i Thingol (quenya Sindikollo) er kolla, som er definert som "brukt, slitt, spesielt [når brukt som et substantiv] en kledning eller kappe". (Den avsluttende -a-en i kolla er erstattet av den maskuline endelsen -o i navnet Sindikollo.) Det ser ut til at kolla er et quenya-ord; den primitive formen kan tentativt være gitt som *kolnâ, dvs. en stamme *KOL "å bære" (jf. quenya colindo "bærer" i Cormacolindor "Ringbærere", LotR3:VI kap. 4, oversatt i Letters:308) med den adjektiviske/perfektum partisippendelsen -. Hvis den maskuliniserte formen kollo stammer fra et ord som eksisterte allerede i det primitive språket, ville dette være *kolnô. Primitiv *Thindikolnô ville ende opp som Sindikollo (eller *Sindikoldo) i quenya, eg øyensynlig ville det også bli til Thingol i ilkorinen i Etymologies. I sindarin, språket hvor innledende k (c) ofte blir dempet til g når et ord forekommer som det andre elementet i et sammensatt ord, ville *kolnâ eller *kolnô virkelig bli til -gol i denne posisjonen. En lignende demping C > G er sett i ilkorin, jf. basgorn "rundt brød" (bast "brød" + corn "rund").

          thôn "furutre", gen. fl. t. thonion i Dor-thonion "Furuland" (angående dor "land", se egen oppføring). Stammen er oppgitt som THÔN, ikke selv definert (LR:392). Det er merkelig at vokalen er merket som lang, for en primitiv form *thôn- ville ha produsert ilkorin **thûn (jf. dûm, se dette, fra dômi-). Den primitive formen må heller være *thon-, muligens med en eller annen avsluttende vokal som senere forsvant, og vokalen i det resulterende enstavelsesordet *thon ble forlenget i ilkorin for å gi thôn. Sammenlign mori > *more > *mor > môr, se dette; jf. også thôr under. Siden denne forlengelsen bare forekom i enstavelsesord er det ikke overraskende å se at vokalen forblir kort i genitiv flertallsformen thonion. - Etymologies antyder at thôn ble lånt inn i tidlig "noldorin" og senere ble til thaun, men mens "noldorin" vanligvis nært tilsvarer senere sindarin, er det sindarinske ordet for "furutre" ikke thaun, men det samme som det ilkorinske ordet: Thôn. Da Tolkien forkastet ilkorin som språket i Beleriand, overførte han til sindarin et antall ilkorinske navn, inkludert Dor-thonion (i gråalvisk blir endelsen -ion heller ansett som adjektivisk, siden sindarin ikke har noen genitivsendelser).

          thôr "feiende, stupende ned". Det er ikke klart av ordlyden i LR:393 hvorvidt dette ordet er ment å være ilkorin eller "noldorin"/sindarin; det kan forekomme i elvenavnet Brilthor (se dette), som er utvetydig ment å være ilkorin. Uansett tilfelle er thôr trolig ment å henvise til et primitivt adjektiv *thorâ, avledet fra stammen THOR "å komme feiende ned". Etter tapet av den avsluttende vokalen ble det resulterende enstavelsesordet *thor åpenbart forlenget til thôr; sammenlign môr, tâch. Et annet ord fra den samme stammen som kanskje og kanskje ikke er ilkorin er thórod "strid strøm, stryk", som øyensynlig representerer en utvidet stamme *thórot-.

          thorn "ørn" (også i navnene Elthorn "Himmelørn" og Thorntor *"Ørnekonge"), fl. t. thurin, og øyensynlig genitiv fl. t. thurnion i Torthurnion, se disse. Den relevante hovedoppføringen i Etymologies (LR:392), THOR-, THORON-, antyder klart en enkel stamme THOR med en utvidet form THORON (som viser ómataina, dvs. en reduplisert stammevokal, pluss en etterhengt konsonant -n). Som nevnt i diskusjonen av thôr over tildelte Tolkien rotbetydningen "å komme feiende ned" til den fundamentale stammen THOR (LR:393), og dette kan selvfølgelig anvendes om ørner. Den synkoperte formen thorn er hva vi ville ventet i ilkorin; men flertallet thurin er litt merkelig. Skiftet o > u er åpenbart en omlyd forårsaket av vokalen i flertallsendelsen -in (sammenlign burnin som fl. t. av boron, se dette.) Men hvorfor forsvinner n-en i thorn i flertallsformen thurin? Er dette flertallet dannet av den enklere stammen THOR i stedet for den utvidede formen THORON? Eksemplet burnin antyder at avsluttende -n ikke regelmessig forsvinner når flertallsendelsen -in blir langt til. Det kan være at thurin er en feillesning eller trykkfeil for *thurnin, og genitiv flertallsformen thurnion ser ut til å støtte denne teorien.

          Thorntor øyensynlig = sindarin Thorondor, "konge av ørner", bokstavelig talt *"Ørnekonge" (LR:392, THOR/THORON). Elementene er thorn "ørn" + -tor "konge" (utenfor sammensetninger tôr); se thorn, tôr for diskusjon. Bemerkelsesverdig nok er ikke det andre elementet i sammensetningen dempet; siden *corn blir til -gorn i basgorn (se dette) kunne vi ha forventet at -tor skulle bli til -dor her, som i den sindarinske formen av navnet.

          thrôn "stiv, hard". Den fundamentale stammen er STAR "stiv", med en utvidet form STARAN (dvs. STAR med -n brukt som suffiks til ómataina, stammevokalen reduplisert). Den primitive formen av thrôn er gitt som starâna. Endelsen -a kunne være adjektivisk (men vi ville da vente lang -â), eller den kan bare være enda en reduplikasjon av stammevokalen. Legg merke til forlengelsen av den midtre vokalen i starâna; ganske sikkert mottok også denne vokalen trykket på et eller annet stadium, og den ubetonte vokalen før den forsvant: starâna > *st'râna. Sammenlign et slikt primitivt ord som b'rittê "grus"; stammen BIRÍT antyder at den eldre formen var *biríttê (se brith); jf. også ilkorin trêw fra terêwâ, åpenbart trykksterk på ê. Fra *st'râna kommer vi direkte til ilkorin thrôn, skiftene st > th, â > ô og avsluttende vokaler > ingenting er alle kjente. - I sammensatte ord kan thrôn forkortes til thron (som i thron-ding under).

          thron-ding *"stiv-spjoing (lyd av buestreng)", element i navnet Balthronding, Belthronding (LR:388, STARAN); se Belthronding.

          thúren "voktet, skjult". Dette er perfektum partisippet basert på den verbale stammen THUR "å omgi, å gjerde inn, å vokte, å innhegne, å skjule" (LR:393). En "noldorinsk"/sindarinsk perfektum partisipp tilsvarende i betydning, thoren, er avledet fra tháurênâ senere i den samme oppføringen; likevel ser ikke tháurênâ ut til å være den underliggende formen av thúren, for det er vanskelig å komme fra primitiv áu til ilkorin ú. En primitiv form *thûrinâ virker mye mer sannsynlig. Sammenlign et slikt perfektum partisipp som quenya rácina "ødelagt, splintret" kontra verbet rac- "å ødelegge, å splintre" (MC:222-223); rácina ville representere primitiv *râkinâ, en form fullstendig parallell med *thûrinâ: perfektum partisippet er i begge tilfeller dannet med endelsen -inâ kombinert med forlengelse av stammevokalen. I ilkorin blir *thûrinâ til thúren fordi den avsluttende -â-en før den forsvant gjorde i i stavelsen før den om til e ved omlyd (jf. for eksempel dem angående denne omlyden).

          thurin fl. t. av thorn, se dette. (LR:392, THOR, THORON)

          tim "gnist, stjerne" (den første oversettelsen er den mest direkte, og "stjerne" er en sekundær anvendelse). Tolkien antydet at stammen TIN "å gnistre, å funkle, å sende ut tynne (sølvfargede, lyse, bleke) stråler" (LR:393) var forbundet med THIN, stammen som gir ord for "grå" (se thind over). Den primitive formen tinmê ser ut fra dens form ut som en abstrakt formasjon; angående den abstrakte endelsen -, jf. for eksempel julmê "drikking, drikkegilde" i relasjon til den verbale stamme JULU "å drikke", WJ:416). Selvfølgelig er det ikke noe stort semantisk sprang fra et abstrakt *"gnistring" til et konkret substantiv "gnist". Det kan være at nm tidlig assimilerte til mm i den grenen av alvisk som fører til ilkorin, slik at tinmê ble til *timme og senere *timm > tim (selv om nm ble dissimilert til nw i quenya, slik at *tinmê produserte høyalvisk tinwë). - Senere, etter at ilkorin hadde blitt forkastet som språket i Beleriand, omtalte Tolkien tim som et sindarinsk ord (MR:388).

          tindum er oversatt både "stjerneskinn, grålysning" (LR:393, TIN) og "stjerneklar grålysning" (LR:354, DOMO). Det siste elementet er rett og slett bare en forkortet form av dûm "grålysning, skumring", se egen oppføring. Elementet tin- brukt som prefiks reflekterer stammen TIN "å gnistre, å funkle, å sende ut tynne (sølvfargede, lyse, bleke) stråler", som også er kilden til et ilkorinsk ord for "stjerne" (se tim over). Siden tindum svarer til quenya tindómë og "noldorin"/sindarin tinnu, ville det se ut til at dette sammensatte ordet ble dannet allerede i felles eldarin: primitiv *tindómi? - Tor Tinduma "Skumringens konge", en tittel på Thingol (LR:393 - TIN, LR:392 - THIN); tindum har her genitivsendelsen -a.

          tingla- "å gnistre, å funkle". Dette er en merkelig formasjon. Stammen TIN betyr også "å gnistre, å funkle" eller "å sende ut tynne (sølvfargede, lyse, bleke) stråler" (LR:393), men denne oppføringen i Etymologies gir ingen hjelp angående endelsen -gla-. Muligens kunne tingla- være slektningen til quenya-formen tintila- "å gnistre, å funkle" attestert i Namárië i LotR. Så vi må forestille oss en utvikling som noe slikt som denne: primitiv *tintilâ- blir først synkopert til *tintlâ-; t-en, omrammet av de stemte konsonantene n og l, blir selv stemt for å gi d; den resulterende formen *tindla- blir så til tingla-, siden et skifte nd > ng er sett i noen få ilkorinske ord (se gangel, gwilwering). Den avsluttende -a-en i tingla endrer ikke stammevokalen til e ved omlyd (som i rest < *ristâ) fordi det er en n som følger stammevokalen; sammenlign lind (ikke **lend) < lindâ.

          tiog "tykk, fet". Avledet fra en stamme TIW, likeledes definert (LR:394). Den primitive formen er gitt som tiukâ, hvor - er en adjektivisk endelse (jf. poikâ "ren" fra POY, LR:382; se også tâch). Som vanlig blir en avsluttende halvvokal i stammen til en fullvokal når den blir etterfulgt av en konsonant, derfor TIW-kâ > tiukâ for *tiwkâ (og likeledes poikâ for *poykâ, *pojkâ). Den avsluttende -â-en endret u-en til o ved omlyd før den forsvant: tiukâ > *tioka > *tiok > ilkorin tiog.

          toga "han bringer". Stammen TUK betyr likeledes "å trekke, å hente" (LR:395); vi skal klart anta en primitiv verbal stamme *tukâ- (â-en gjør u-en til o ved omlyd), som endelsen -so "han" ble lagt til; jf. taga "han fester, konstruerer, lager" for videre diskusjon av utviklingen.

          tolda "han henter". Endelsen -a ("han" + presens) ville representere *-aso som i taga (og toga over). Stammen TUL betyr "å komme, å nærme seg, å flytte seg mot (stedet til taleren)" (LR:395); formasjonen tultâ- "å få til å komme" er kanskje vårt beste eksempel på at den verbale endelsen - blir brukt med en kausativ betydning. I den ilkorinske formen tolda- har den avsluttende -a-en endret den originale u-en til o ved omlyd som vi ville ventet (jf. toga over), men skiftet lt > ld er noe overraskende. I vårt andre eksempel blir lt til lth i stedet: Balthor "Valakonge" (Bal + tôr). Dette er selvfølgelig et sammensatt ord og representerer derfor l + t i sekundær kontakt, mens tolda derimot representerer et tilfelle hvor kombinasjonen lt eksisterte allerede i det primitive språket (tultâ); dette kan gjøre rede for de avvikende ilkorinsk utviklingene av denne klasen.

          tôr "konge", bare brukt om Thingol (LR:389 - , TA3), men flertallsformen tórin "konger" ble også brukt om valaene (LR:350, BAL). Den originale stammen var åpenbart TA3, oversatt "høy, opphøyd; edel", som senere ble til da bakspiranten 3 forsvant og vokalen ble forlenget som kompensasjon. Et primitivt adjektiv târâ (som trolig representerer det enda eldre *ta3râ) er nevnt, definert som "opphøyd"; endelsen - er adjektivisk (jf. quenya laira "skyggefull" fra *dairâ, se dair; se også ungor). Mens ilkorin tôr kunne avledes fra târâ selv, opplistet Tolkien også et primitivt substantiv târo, åpenbart en personifisert form av târâ (hvor den maskuline endelsen -o, mer vanlig -ô, erstatter den avsluttende -â-en). Târo "konge" ("bare brukt om de rettmessige kongene av hele stammer") er formen sitert som kilden til ilkorin tôr, og skiftene er fullstendig regelmessige: avsluttende vokaler tapt og lang â som blir til ô. I flere fraser og sammensatte ord er tôr forkortet til tor, tilsynelatende fordi det ikke er fullt betont: Tor Thingol "Kong Thingol" (LR:390 - , TA3), også sammensatt Torthingol (LR:392, THIN). Tor Tinduma "Skumringskonge", en tittel på Thingol (LR:393 - TIN, LR:392 - THIN; se tindum), Balthor "Valakonge" (LR:350 - BAL, -tor blir til -thor etter den flytende konsonanten l), Thorntor *"Ørnekonge", Konge av ørner, = sindarin Thorondor (LR:392 - THOR, THORON).

          tóril en tittel på Melian, som øyensynlig betyr "dronning". Opplistet under samme oppføring , TA3 som tôr "konge" (LR:389; se over) og klart avledet fra det ved hjelp av en feminin endelse. Det finnes ingen andre eksempler på feminin -il i ilkorin, men sammenlign doriathrin Thuringwethil "(kvinne av) hemmelig skygge" (LR:393, THUR) og quenya tavaril "kvinnelig dryade" (LR:391, TÁWAR).

          Torthingol "Kong Thingol" (LR:392, THIN), tittelen tor (tôr) "konge" blir brukt som prefiks direkte på navnet Thingol (sammenlign ikke sammensatt Tor Thingol i LR:389 - , TA3).

          Torthurnion øyensynlig = S Thorondor, "Konge av ørner" (LR:392 - THOR, THORON). Elementene er tôr "konge" (se dette) og thurnion "av ørner"; se thorn.

          tovon "lavtliggende, dyp, lav". Stammen TUB (LR:394) er ikke definert, men alle dens avledninger dreier seg om det samme temaet som oversettelsen av tovon. Den primitive formen er oppgitt som tubnâ "dyp", hvor endelsen - er adjektivisk. Utvilsomt skal vi anta en utvikling som tubnâ > *tobna (den avsluttende vokalen forårsaker A-omlyd slik at u blir til o) > tobn, tovn > tovon. Som i tilfellet thavon (se dette), ble den avsluttende -n-en øyensynlig stavelsesdannende, og en vokal o utviklet seg regelrett før den.

          trêw "tynn, slank". Stammen TER er åpenbart verbal, siden den er oversatt "å gjennombore", til tross for at ingen verbale avledninger er opplistet for noe alvisk språk (LR:392; en utvidet form TERES er også opplistet, men ser ut til å være irrelevant for trêw). Den primitive formen er oppgitt som terêwâ, oversatt "gjennomborende, skarp"; legg merke til det semantiske avviket som har funnet sted mellom det primitive språket og ilkorin. Terêwâ må representere en utvidet stamme TERE med ómataina (stammevokal brukt som suffiks), her faktisk terê- med forlenget ómataina, og en endelse - som vanligvis er adjektivisk (angående denne endelsen, se adu). Her tar endelsen - på seg en nesten partisipial effekt, siden den blir brukt til å avlede et ord for "gjennomborende" fra en verbal stamme som betyr "å gjennombore". Det virker klart at det var den midtre vokalen i terêwâ som mottok trykket, og som i tilfellene av andre ilkorinske ord forsvinner den trykksvake vokalen før den (sammenlign brith < b'rittê < *birittê, eller thrôn < starâna).

          tûgh, "muskel, sene, kraft, fysisk styrke". Stammen TUG er ikke definert; alle dens avledninger har å gjøre med ting som på en eller annen måte er sterke eller anspente. Den primitive formen er oppgitt som tûgu; endelsen -u kan forekomme i navnene på kroppsdeler: jf. mbundu "snute, nese" (LR:372, MBUD) og ranku "arm" (LR:382, RAK). Derfor kan det være at "muskel, sene" er den originale, fundamentale betydningen av tugû, som de mer abstrakte betydningene "kraft" og "fysisk styrke" utviklet seg fra. - Ettervokalisk, original g ble til en bakspirant gh i ilkorin, som alle stemte stopper ble til spiranter i disse posisjonene. Men lyden gh forsvant i senere ilkorin, som den alternative formen ville antyde (dette er en parallell til utviklingen i "noldorin"/sindarin, som også har ).

          tund "høy". Avledet fra en udefinert stamme TUN (LR:395); den primitive formen tundâ viser en midtre forsterkning n > nd + den adjektiviske endelsen -â. Igjen ser vi at en vokal fulgt av en n ikke blir påvirket av A-omlyd; derfor blir denne u-en ikke endret til o ved omlyd (se til kontrast olg, tovon over). Sammenlign tung under; jf. også lind (heller enn *lend < *lindâ).

          tung "spent, stram", (om strenger:) "klangfull, gjenlydende". Angående stammen TUG (LR:394), se tûgh, over. Den primitive formen er oppgitt som tungâ, som viser et nasalt infiks og den samme adjektiviske endelsen -â som i tundâ (se tund over). Tolket sammen ser ordene lind, tund og tung (< lindâ, tundâ, tungâ) ut til å bekrefte at en vokal fulgt av en n ikke blir påvirket av A-omlyd (ellers ville vi ha sett **lend, **tond, **tong). Eventuelt, som vi foreslo under oppføringen lind, kan det være at disse formene eksisterte på et stadium, men at et senere skifte gjorde e, o til i, u før n (og ñ = ng), som ser ut til å være tilfellet i doriathrin - så dette skiftet gjorde tilfeldigvis effekten av A-omlyd ugjort.

          tuss "takhalm". Stammen TUP (LR:395) er ikke definert, men har trolig å gjøre med en eller annen form for taktekking; sammenlign quenya-verbet untúpa "legger tak ned over" = "dekker" i Namárië i LotR (for oversettelsen "legger tak ned over", se den interlineære gjengivelsen i RGEO:67). Den primitive formen av tuss er gitt som tupsê; dette er et ganske unikt eksempel på at endelsen - blir brukt for å avlede et ord for en konstruksjon. Legg merke til at i ass < apsâ ser vi at den primitive klasen ps assimileres til ss i ilkorin (akkurat som ks; jf. tass < taksê).

          Uduvon navn på Melko[r]s festning i Norden; = quenya Utumno. Stammen TUB er ikke definert som slikt, men alle dens avledninger har å gjøre med noe som er dypt eller lavtliggende (LR:394). Under oppføringen for denne stammen i Etymologies var det primitive navnet på Utumno oppgitt som Utubnu. Denne formen kan ikke fullt forklares; utub- er klart en variant av TUB hvor stammevokalen er brukt som prefiks, men endelsen -nu ser ikke ut til å forekomme i noen andre primitive ord nevnt av Tolkien. Bortsett fra denne vanskeligheten vokser den ilkorinske formen Uduvon fram fullstendig regelrett: Etter tapet av de avsluttende vokalene ville vi ha *utubn; ustemte stopper ble stemt og stemte stopper ble til spiranter etter en vokal, noe som resulterer i en form *uduvn, og til slutt utvikler en vokal o seg før den avsluttende, syllabiske -n-en for å gi Uduvon. Sammenlign et annet ord avledet fra den samme stammen tubnâ "dyp" som blir til ilkorin tovon via *tobn > *tovn. - I en senere kilde avledet Tolkien quenya Utumno fra Utupnu, oversatt "Det dypt-gjemte" (MR:69). Utupnu ville trolig ha gitt ilkorin *Udubon, men innen den tiden da denne nye primitive formen ble framlagt hadde Tolkien forkastet ilkorin som språket til alvene i Beleriand, og erstattet det med sindarin.

          ulgund, ulgon, ulion "monster, deformert og skrekkelig skapning". Avledet fra en stamme ÚLUG (LR:396) som ikke selv er definert; den kunne være en utvidelse av ULU "å strømme, å flyte" opplistet på samme side, men da ville den semantiske forbindelsen være uklar. Kanskje ÚLUG på en eller annen måte er forbundet med quenya ulca "slem, ond" i stedet (henulca "med onde øyne", SD:68). Uansett hva den fundamentale betydningen av stammen kan være, er den primitive formen for ordet for "monster" osv. oppgitt som ulgundô; endelsen -ndô ser ut til å være maskulin (en variant av - som i ñgolodô "noldo" med et nasalt infiks?) De tre avvikende ilkorinske formene opplistet utviklet seg øyensynlig i samme rekkefølge: Ulgundô gav først ulgund rett og slett ved tapet av de avsluttende vokalene. Senere ble avsluttende -nd i flerstavelsesord åpenbart forenklet til -n, så kanskje Elrond er en noe arkaisk form (det er ingen spor av en slik forenkling i flerstavelsesord; se gwen for en liste over ord som ville ha blitt påvirket). På samme tid ble ubetont u til o, slik ble ulgund omgjort til ulgon (sammenlign celon, se dette, fra kelu-n). Enda senere ble klasen lg + en vokal til li- (dette skjedde ikke avsluttende, jf. olg, ikke **oli). Kanskje lg først ble til *lgh; se taum for et annet eksempel på at bakspiranten gh blir til en vokal (*-aghm > aum).

          ungol "mørke". Stammen UÑG er ikke definert i Etymologies (LR:396), men dens avledninger har å gjøre med mørke. Den uoppsettelige forgangeren til ungol er klart ment å være *ungl, hvor l-en er syllabisk, så en vokal o regelrett utviklet seg før den (se legol). L-en i *ungl ville representere restene av en lengre endelse. Det komplette ordet kan ha vært *uñgla; se legol angående endelsen -la. Men den abstrakte betydningen ("mørke") tatt i betraktning, kan det være mer sannsynlig at Tolkien mente den primitive formen å være *uñglê, siden "substantiver dannet med endelsen - ser ut til å ha vært passende universale og abstrakte" (VT39:16). Bemerk at det ilkorinske ordet ungol ikke er direkte i slekt med det første elementet i quenya Ungoliantë ("noldorinsk"/sindarinsk tilpasning: Ungoliant) som sådan. Dette er et sammensatt ord bestående av quenya ungo "mørk skygge" (< *uñgô eller *uñgu) og liantë "edderkopp"; se LR:386, SLIG for sistnevnte. - Det kan være at Tolkien endret betydningen av stammen UÑG og fikk den til å henvise til edderkopper i stedet for mørke (hvis det er slik, omfortolket han trolig navnet Ungoliant, siden han opprinnelig mente det andre elementet å bety "edderkopp"). Det som antyder at en slik revisjon har funnet sted er quenya-ordet ungwë. I Etymologies ble det definert som "mørke", men i LotR Tillegg E (i listen over navnene på tengwa-bokstavene) står det at ungwë betyr "edderkoppnett" i stedet.

          ungor "sort, mørk, dyster". Avledet fra den samme udefinerte stammen UÑG (LR:396) som ungol over. Igjen kan vi se at denne stammen henviser til mørke (heller enn edderkopper) på den tiden Tolkien skrev Etymologies. Ungor er utvilsomt ment å representere *uñgrâ, hvor endelsen - er adjektivisk (jf. târa "opphøyd", se tôr, og quenya laira "skyggefull" fra *dairâ, se dair). Da formen uñgr, ungr oppstod etter tapet av de avsluttende vokalene ble r stavelsesdannende, og som i tilfellet til stavelsesdannende l utviklet en vokal o seg før den for å gi ilkorin ungor.

          Urthin Gwethion et stedsnavn oppført i LR:397, WATH. Ordleggelsen i denne oppføringen er ikke helt klar; Tolkien skrev først Urthin og over det Gwethion, men etter Urthin ble den "noldorinske"/sindarinske formen Eredwethion lagt til (= Ered Wethrin i den utgitte Silmarillion). Urthin Gwethion ville se ut til å være det ilkorinske motstykket til Eredwethion. Urthin er åpenbart "fjell", flertall *orth, avledet fra stammen ÓROT "høyde, fjell", i sin tur en utvidet form av ORO "opp; å stige; høy" (LR:379; orth er attestert som et doriathrinsk ord). Gwethion kan ansees som genitiv flertall av gwath "skygge", derfor "Skyggenes fjell".

          usc "røyk". Avledet fra en udefinert stamme USUK; en primitiv form er oppgitt som us(u)k-wê, hvor endelsen - indikerer et abstrakt (se LR:398, WEG). Hvis USUK er en verbal stamme "å dampe, å utsondre", kunne us(u)k-wê i grunnen være et verbalt substantiv "damp, utsondring", senere brukt i en mer konkret sammenheng for selve røyken. Det ser ut til at etter tapet av de avsluttende vokalene ble den nå avsluttende -kw til -k i ilkorin (sammenlign alch, for *alk, fra *alk-wâ "svane").

TILLEGG:

Edward Kloczkos teori om at Tolkien resirkulerte deler av ilkorin som nordlig sindarin

Denne artikkelen opptrådte opprinnelig først i Tyalië Tyelelliéva #9 (oktober 1996) og er gjengitt med Mr. Kloczkos vennlige tillatelse. Noen veldig små endringer har blitt gjort for å tilpasse den andre tekster på Ardalambion (som at henvisninger blir gitt i formen "WJ:400" heller enn "400 WJ"). Tegnet @ representerer en åpen variant av o; i Tolkiens skrifter (og Kloczkos originalartikkel) er den representert av o tilknyttet et kommaaktig diakritisk tegn. Vokalen @ er alltid lang i denne artikkelen, og ble merket slik med en vannrett linje over tegnet i teksten i Tyalië Tyelelliéva. Forkortelsene PQ og FE betyr primitivt quendiansk og felles eldarin.

Ilkorin og nordlig sindarin (mithrim)
Da Etymologies ble utgitt sitret jeg av spenning! – som enhver Vinya-Lambengolmo, - men på samme tid ble jeg ganske forvirret. Jeg visste ikke på den tiden hva jeg skulle gjøre med de ilkorinske (og doriathrinske) ordene. Jeg er, og var, mot å blande disse språkene. Selv om jeg raskt oppdaget at ilkorin og goldogrin så veldig like ut, visste jeg også at noldorin skulle bli kalt sindarin senere. Hva i all verden (eller Midgard) hadde Tolkien gjort med ilkorin i 1950-årene? Hadde han satt det fullstendig til side, som taliska, da han endret historien til de alviske språkene? I fjor, endelig, lærte vi gjennom War of the Jewels at sindarin besatte, ifølge Tolkiens siste oppdagelser, tre dialekter før Etyañgoldi kom: dialekten i doriath (den mest arkaiske), den i Falas, og Mithrim, også kalt nordlig sindarin.
          La oss se på det vi vet (fra den utgitte teksten) om denne mithrimske dialekten: "diftongiseringen av ô og begynnelsen på mellomvokalisk m forekom ikke" (WJ:400). Og slik nordlig sindarin Arum = sindarin Araw (valaen Oromë); dette betyr at endelig nordlig sindarin -um = sindarin -aw fra *-@m(æ). La oss nå ta en kikk i Etymologies. Vi ser at ikke så rent få ilkorinske ord med um = noldorinske ord med aw; f. eks. ilkorin daum = noldorin daw (LR:354). Vi vet også fra det ovennevnte at mellomvokalisk m forblir m i nordlig sindarin, akkurat som i ilkorin; PQ. *tinmê > noldorin tinw men > ilkorin tim (LR:393); eller som Tolkien senere kunne ha uttrykt det: FE *tinmê > felles telerin *tinmæ > [?gammel sindarin] *tinm(a) > nordlig sindarin tim(m), *tinmh > sindarin tinw. Jeg tror ikke at bruken av tim, i stedet for tinw, som et sindarinsk ord i MR:388 bestrider det ovennevnte: "Sindarin tim, gil refererte egentlig til de valinorianske avbildningene [på Vardas kuppel]." For tim, som var et sindarinsk ord som refererte til de valinorianske avbildningene, kunne bare være et sent (semantisk) låneord, siden sindaene ikke hadde informasjon om kuppelen (bortsett fra kanskje fra Melian). De landflyktige noldoene lærte først nordlig sindarin, siden de kom først til den regionen (Mithrim), og slik var det dem som sent i Første tideverv introduserte sindarin tim fra nordlig sindarin, med betydningen stjerne fra Vardas kuppel'.
          Vi vet også fra WJ:414 at n@v, n@f er nordlig sindarin (< nâbâ), men er i sindarin (doriathrin og falasiansk) nauv > naw. Dette betyr at FE *â > @ i nordlig sindarin (skrevet ô eller ó), men FE *â > au i sindarin. Det er akkurat dette vi har i Etymologies: f. eks. *târ > noldorin taur kontra ilkorin tôr (LR:389).
          Det ser ut for meg som at mange ilkorinske ord i Etymologies nå faktisk kan betraktes som nordlige sindarinske ord.

Redaksjonelt P.S. av H. K. Fauskanger:

For ord det ville være vanskelig å oppta som "dialektisk sindarin", se alch, côm, cwess, salch (fordi kw ikke blir til p) og go (fordi primitiv 3, H blir til g i stedet for å forsvinne). Men så hevder ikke Kloczko at ilkorin som sådan ble omgjort til nordlig sindarin, bare at Tolkien i nordlig sindarin kan ha resirkulert noen ord og ideer fra ilkorin.

Oversatt av Nerion

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.