Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Quenya kurs

Oversatt av Eivind (Dhéanor) Riley og Treiss Waterflott

Leksjon 1
  1. Introduksjon
  2. Leksjon 2
  3. Leksjon 3
  4. Leksjon 4
  5. Leksjon 5
  6. Leksjon 6
  7. Leksjon 7
  8. Leksjon 8
  9. Leksjon 9
  10. Leksjon 10
  11. Leksjon 11
  12. Leksjon 12
  13. Leksjon 13
  14. Leksjon 14
  15. Leksjon 15
  16. Leksjon 16
  17. Leksjon 17
  18. Leksjon 18
  19. Leksjon 19
  20. Leksjon 20

Leksjon 1

Oversatt av
Eivind (Dhéanor) Riley

Lydene i Quenya.
Uttalelse og betoning.

GENERELLE BEMERKNINGER

Quenya som en faktisk eksistens i vår egen verden eksisterer hovedsakelig som et skrevet språk: entusiaster av Quenya er som regel spredt vidt og bredt og må som regel dele komposisjonene deres bare via et skrevet medium (faktisk kommer jeg normalt til å referere til brukere av Quenya som "skribenter" heller enn "talere"). Ikke desto mindre burde alle elever selvfølgelig vite hvilken uttalelse Tolkien så for seg, så langt som vi kan avrunde hensiktene hans nå. Det finnes noen veldig få opptak av Tolkien selv som leser opp Quenya tekster. I et sent TV-intervju, utferdiger og uttaler Tolkien hilsenen elen síla lúmenn' omentielvo. Enda bedre, gjorde han to forskjellige opptak av Namárië (syngende og talende). Den talte versjonen er også tilgjengelig på nettet: http://www.salon.com/audio/2000/10/05/tolkien_elvish/index.html (under "Poem in Elvish"). Et par linjer av denne versjonen av Namárië er forskjellig fra versjonen i LotR: den opptagne versjonen har inyar únóti nar ve rámar aldaron / inyar ve lintë yulmar vánier i stedet for yéni únótimë ve rámar aldaron! / yéni ve lintë yuldar (a)vánier som i LotR. Opptaket ble lagd før boken ble utgitt (og derfor før de endelige revisjonene). Det eksisterer også et mye nyere opptak, med den samme teksten som i boka. Jeg har ikke hørt den, så jeg kan ikke kommentere videre. De veldig få bevarte opptakene er interessante, men de er ikke vår hovedkilde for informasjon. Det meste av det vi vet om uttalelse av Quenya er basert på Tolkiens skrevne notater om hvordan hans språk burde uttales, hovedsakelig informasjonen forsynt oss i LotR Tillegg E.( faktisk er ikke Tolkiens egen uttalelse feilfri i følge hans egne tekniske beskrivelser, men så var han heller ikke en innfødt taler av Quenya).

Ethvert naturlig språk har en fonologi, en samling regler som definerer hvilke lyder som brukes, hvordan de varierer og oppfører seg, og hvordan de kan kombineres. Dette gjelder også for alle velgjorte oppfunne språk også. Quenya er absolutt ikke tilfeldig virvar av lyder; Tolkien konstruerte dets fonologi med grundighet ? både som en utviklende eksistens (klassisk Quenya som gradvis utviklet seg fra Primitivt Alvisk) og som en "fast" form (som definerer den typen Quenya som ble brukt som et seremonielt og lærd språk i Midgard). Tolkien fikk Pengolodh, salvien i Gondolin, til å observere at alviske tungemål pleide å bruke relativt få lyder ? "for at Eldaene er dyktige i håndverk er ikke ødselt til et lite formål, å heller beundre i et tungemål den øvete og harmoniske bruken av noen få velbalanserte lyder enn ødselhet feilordnet" (PM:398). Ingen av lydene i Quenya er spesielt eksotiske sett fra et europeisk synspunkt, men de er kombinert på en meget ryddig måte. Sammenlignet med Tolkiens alvisk, virker faktisk mange "ekte" språk heller rotete.

GRUNNLEGGENDE UTTRYKK

La oss få noen grunnleggende uttrykk på plass (folk med språkvitenskapelig trening trenger ikke bruke mye tid på denne seksjonen). Lydene i ethvert språk man bli delt i to grove kategorier, vokaler og konsonanter. Vokalene er lyder som lages ved å la luftstrømmen strømme "fritt" gjennom munnen: du lager forskjellige vokaler ved å forandre tungens og leppenes plassering i munnen, men strømmen av luft blir ikke direkte blokkert. Hvis man velger ut forskjellige vokaler, og uttaler aaaaa? eller eeeee? eller ooooo?, er det lett å kjenne hvordan luften strømmer ganske uhindret gjennom munnen: man konfigurer bare tungen og leppene for å "forme" den ønskede lyden. Vokaler kan være mer eller mindre "åpne" eller "lukkede": du trenger bare å legge merke til tungen og leppenes posisjon når du uttaler aaah? sammenlignet med deres posisjon når du uttaler ooooh? for å skjønne hva som menes med dette. Vokalen a (som i norsk part) er mest åpen, mens vokalen u (som i norsk hule) er den mest lukkede. De andre vokalene faller imellom. Vokaler kan også være mer eller mindre "runde", noe som hovedsakelig avhenger av leppenes plassering; vokalen u (som akkurat er beskrevet) sies å være rundet fordi den skal utteles med leppene satt i trutmunn. En vokal som o (som i norsk stor) skal uttales med trutmunn, mens a skal ikke ? noe som gjør vokalene hørbart forskjellige.

Når man uttaler vokaler, blir bare strømmen av luft endret (på slike måter som akkurat er beskrevet). Den blir aldri faktisk "hindret". I konsonantenes tilfelle, blir luften i midlertidig stoppet mer aktivt. Derfor kan Tolkien informere oss om at et tidlig alvisk uttrykk for konsonant var tapta tengwë eller bare tapta, som betyr "forhindret element" eller "den forhindrede" (VT39:7). I de mest "ekstreme" tilfellene kan luftstrømmen til og med stoppe helt opp i et øyeblikk: dette kan lett skje for eksempel med konsonanten p, som uttales ved å føye sammen leppene, og for et øyeblikk stoppe luftstrømmen fra lungene og gjøre så et press bygges opp inni munnen. Så skilles plutselig leppene igjen, og slipper løs luften i en liten eksplosjon ? og denne eksplosjonen lager en p. Slike plosive konsonanter inngår t, p, k og deres motparter, d, b g (altså hard g som i gull, ikke som i engelsk gin). Alle disse lages ved å stoppe for så å plutselig slippe løs luften forskjellige steder i munnen. I stedet for å stoppe luften fullstendig kan man også la den "fisle gjennom" en liten åpning, som når f uttales ved å tvinge luften ut gjennom den nedre leppen og de øvre tennene; slike "friksjonslyder" kalles frikativer (eller spiranter) og inkluderer konsonanter som f, th, v. Enda er det flere muligheter om hvordan man skal behandle luftstrømmen, slik som å omdirigere den gjennom nesen for å lage neselyder som n og m.

Man må også forstå konseptet ved å regulere tonen. Med mennesker, (og sannsynligvis alver), følger det et slags brummeredskap som sitter i strupen, kalt stemmebåndet. Ved å få stemmebåndet til å vibrere, kan man legge til "stemme" til luftstrømmen før den går inn i taleorganene i munnen. Tilstedeværelsen eller mangelen på slik toneregulering er det som skjelner lyder som v vs. f. Hvis man trekker ut en lyd som ffff? og plutselig gjør det om til vvvv? i stedet, vil man kjenne "brummeren" i strupen bidra med sitt (legg en finger på stemmerissen din ? det som på menn kalles "Adamseplet", og er mindre fremstående på kvinner ? så kan du faktisk kjenne vibreringen i stemmebåndet). I prinsippet, kan dette brummeredskapet brukes til å fordoble antallet lyder vi kan lage, siden alle kan uttales enten med vibrasjon i stemmebåndet (som toneregulerte lyder) eller uten slik vibrasjon (som ikke toneregulerte lyder). I praksis, dukker ikke de fleste talelydene opp i ikke toneregulerte versjoner. Mange lyder ville bare så vidt være merkbare uten tonereguleringen (n, for eksempel, ville ikke vært mer enn en svak pusting). Normalt sett er også alle vokaler toneregulerte, og helt opplagt så i Quenya (selv om vokaler kan miste deres toneregulering i visse miljøer på japansk). Men jeg har allerede referert til d, b, g som "motpartene" til t, p k; de er motparter på den måten at de førstnevnte er toneregulert og de siste er ikke. Et særpreget kjennetegn for Quenya (i det minste den Noldorske dialekten) er den veldig begrensede bruken av de toneregulerte plosivene d, b, g; de dukker bare opp i midten av ord, og da bare som deler av konsonantklaser: nd/ld/rd, mb og ng. Noen talere uttalte også lb i stedet for lv. (Tolkien forestilte seg kanskje forskjellige regler for den skrøpelig bekreftede Vanyariske dialekten av Quenya: Silmarillion refererer til en sørgesang som heter Aldudénië som ble skrevet av en Vanyarisk Alv; dette ordet har brydd hjernen til forskere siden den midtre d dukker opp i en plassering som ville være ganske umulig i Noldorsk Quenya.)

Stavelser: Tale er ikke et udifferensiert utbrudd av lyd, kokt opp av vokaler og konsonanter. Det er heller ment til å organiseres til rytmiske enheter som kalles stavelser. De kortest mulige ordene er nødvendigvis en stavelses, siden de bare har en stavelse ? som norsk fra eller dets Quenyanske tilsvarende ho. Ord som har mer enn en stavelse, flerstavelses ord, former lengre tråder av rytmiske "slag". Et ord som sykkel har to stavelser (sykk-el), et ord som fortere har tre stavelser (fort-er-e), et ord som geografi har fire (ge-og-ra-fi), og så videre ? selv om vi selvsagt ikke kan gå så mye lenger før ordene ville føles upraktisk lange og vanskelig å uttale. Noen østlige språk, som vietnamesisk, viser seg å foretrekke en stavelses ord. Men, fra de norske eksemplene som akkurat er sitert, bruker europeiske språk ofte lengre ord, og Tolkiens Quenya har en stor bruk av store munnfuller (som finsk også gjør). Vurder ord som Ainulindalë eller Silmarillion (fem stavelser: ai-nu-lin-da-lë, sil-ma-ril-li-on). Et ubøyd ord på Quenya har som regel to eller tre stavelser, og dette antallet økes som regel ved å legge til bøyningsendinger, eller ved å binde sammen ord.

QUENYAS LYDER

På Quenya er de grunnleggende vokalene a, e, i, o, u (korte og lange). De kan også kombineres til diftonger, grupper av to grunnleggende vokaler som uttales sammen som en stavelse: det er tre diftonger i ?i (ai, oi, ui) og tre i ?u (au, eu, iu, selv om diftongene eu og iu er ganske sjeldne). Det Tredje Tidevervs Quenyas konsonanter kan listes som c (=k), d, f, g, gw, h, hy, hw, l, ly, m, n, nw, ny, p, qu, r, ry, s, t, ty, v, y og w (denne listen er ikke fullstendig ukontroversiell; Quenyas konsonantsystem kan trolig analyseres på mer enn en måte). I alvisk skrift vedlikeholder den Tengwarske rettskrivningen forskjellen mellom noen konsonanter som innen det Tredje Tideverv hadde kommet til å uttales likt og derfor sammensmeltet (þ smelter sammen med s, mens innledende ñ faller sammen med n ? se diskusjonen om stavelseskonvensjoner). I avskriften og stavingen som brukes i dette kurset, reflekteres den tidligere tilstedeværelsen til "tapte" klare konsonanter i bare to tilfeller: hl og hr, som opprinnelig var ikke toneregulert l og r, men senere smeltet de sammen med vanlig l og r (og derfor er de ikke listet opp blant det Tredje Tidevervs konsonanter over). Derfor kommer vi til å stave, for eksempel, hrívë ("vinter") på denne måten til tross for faktumet at Tolkien forestilte seg at den vanlige Tredje Tidevervs uttalelse ville være "rívë" (med normal r)

Selv om konsonantene hy, gw, hw, nw, ny, ry, ty og qu (og hr, lr) må skrives som to bokstaver her (som digrafer), burde de åpenbart bli oppfattet som enhetslyder: uttalelsen deres vil bli diskutert i større detalj under. Digrafene i ?w representerer labialiserte konsonanter, mens digrafene i ?y står for palataliserte konsonanter; igjen, se under for videre diskusjon om disse uttrykkene. Det må forstås at qu bare er en estetisk stavemåte som ellers ville blitt framstilt som cw (de fleste folk vil være enige at Quenya ser betydelig bedre ut enn Cwenya), så qu, er på samme måte som nw, en labialisert konsonant. Når man teller stavelser må man huske på at det ikke er en faktisk vokal u i qu; "u" står her for w. Et ord som alqua ("svane") har derfor bare to stavelser: al-qua (= al-cwa). Man må ikke tenke "al-qu-a" og konkludere med at det er tre stavelser. I Tengwarsk rettskrivning er qu angitt av en enkel bokstav, og i de fleste tidlige kilder brukte Tolkien også den enslige bokstaven q for å stå for den.

Doble konsonanter: noen konsonanter dukker også opp i lange eller doble versjoner; doble vs. enslige konsonanter kan sammenlignes med lange vs. korte vokaler. De "opplagte" tilfellene, altså de doble konsonantene som er direkte framstilt i rettskrivning, er cc, ll, mm,

nn, pp, rr, ss og tt (for eksempel ecco "spyd", colla "kappe", lamma "lyd", anna "gave, presang", lappa "kappekant", yarra- "å brøle/brumme", essë "navn", atta "to"). Gruppen pp er veldig sjelden, og kan bare bevitnes i materialer fra lenge før LotR. I Uttale av alviske navn som er tillagt Silmarillion, bemerket Christopher Tolkien at: "Konsonanter som er skrevet dobbelt skal uttales lange, derfor har Yavanna den lange n som du kan høre i engelsk unnamed, penknife, ikke den korte n i unaimed, penny." Ord som tana "det/som" vs. tanna "tegn", tyelë "opphører, slutter" vs. tyellë "grad", ata "igjen" vs. atta "to" burde være hørbart forskjellige. ? det er mulig at noen av konsonantene som er skrevet som digrafer også må regnes som doble konsonanter når de dukker opp mellom vokaler; for eksempel ny = lang eller dobbelt palatalisert n (mer om dette under).

Konsonantklaser (vs. enslige konsonanter): Det er vanskelig å uttale mange konsonanter plassert etter hverandre, så språkene til ordene begrenser som regel dem selv til relativt små grupper (eller "klaser") av konsonanter. Det vanligste ordet, fra omtrent hvilket som helst språk, er en serie av vokaler og konsonanter (enkle eller relativt korte konsonantklaser) som bytter på ? "kjernen" i hver stavelse er som regel en vokal. Tolkiens Quenya er intet unntak; dette språket har faktisk ganske innskrenkende regler om hvordan konsonanter og vokaler kan kombineres til stavelser og lengre ord. I alle fall er konsonantklaser ganske vanlige, men de blir ikke fordelt like "fritt" som på engelsk, eller norsk. Mens engelsk, norsk, eller for den saks skyld Sindarin tillater konsonantklaser i begynnelsen av et ord, gjør ikke Quenya det (SD:417-418). Et ord som skrik, som begynner med ikke mindre enn tre konsonanter, ville være aldeles umulig på Quenya. Tolkien bemerket at navnet som "Wosene" eller Villmennene hadde for seg selv, Drughu, ble tilpasset til Quenya som (UT:385). Quenya kunne ikke bevare den innledende klasen dr- til den opprinnelige formen til dette låneordet (selv om vi ser bort i fra faktumet at Quenya ikke kunne ha d i denne posisjonen). Quenya tillater et begrenset antall konsonantklaser i midten, mellom vokaler i midten av ordet. Tolkien omtalte ld, mb, mp, nc, nd, ng, ngw, nqu, nt, ps, ts og x (for cs) som de "vanlige" av de "favoriserte" klasene. Derfor har vi slike typiske ord Quenya stil som Elda "Alv", lambë "tunge/tungemål", tumpo "kneik, hump", ranco "arm" etc. Til slutt, på slutten av ord, har bare 5 enkle konsonanter lov til å dukke opp: bare ?l, -n, -r, -s, og t er tillatt i denne posisjonen (Letters:425; likevel ender de fleste Quenyanske ord med en vokal). Konsonantklaser eller doble konsonanter finner man vanligvis ikke på slutten av ord, selv om de kan dukke opp hvis en avsluttende vokal faller bort fordi det neste ordet begynner med en lik eller liknende vokal. Derfor finner vi en "avsluttende" nn i frasen lúmenn' omentielvo ("på timen vi møttes"), men bare fordi dette er avkortet fra lúmenna omentielvo (denne fulle formen dukker opp i WJ:367 og Letters:424). Den eneste ekte konsonantklasen som dukker opp på slutten av et ord er nt, som brukes av en spesiell grammatisk endelse (dobbel dativ, som skal diskuteres i senere leksjoner) ? for eksempel ciryant "mot et par skip" som er formet av cirya "skip". Tolkiens tidligste "Qenya" eksperimenter, som det er tegnet opp i Qenya Leksikonet fra 1915, var mer frisinnet om dette. "Qenya" tillot flere avsluttende konsonanter og til og med avsluttende konsonantklaser, men ettersom Quenya LotR stil utviklet seg i Tolkiens notater, etterstrammet han fonologien. På denne måten ga han språket en mer definert "smak".

UTTALE

Vokaler: Quenyas vokaler re rene. For folk som vil uttale alvisk med noe nøyaktighet, anbefalte Tolkien italienske vokaler som et mønster (det gjorde forresten også Zamenhof for esperanto). Engelsktalere har en inngrodd vane med å kline vokaler sammen, spesielt når det ikke er lagt mye trykk på dem; for eksempel i et ord som banana er det normalt bare den midtre A-en som kommer ut som en "korrekt" A-lyd. De to andre A-ene, som ikke er lagt trykk på, høres som regel ut som sammenklinet, uklar "reduksjonsvokal" som språkforskere kaller en schwalyd (fra det hebraiske ordet forintethet; engelske tekstbøker foretrekker av og til stavingen "shwa"). Men på Quenya må alle vokaler, i alle posisjoner, bli klart og tydelig uttalt; alle tendenser til å "sammenkline" dem må kraftig motarbeides.

Som vi husker, har Quenya både korte og lange vokaler. De lange er markert med et aksenttegn: á, é, ó, ú, í vs. korte a, e, o, u, i. Lange og korte vokaler må holdes atskilt og uttales tydelig atskit. Noen ganger er vokallengden det eneste som holder ellers like ord atskilte: for eksempel betyr cu med kort u "due", mens derimot med lang ú betyr "månesigd".

Lang á kan høres ut som norsk far: "hånd, nárë "flamme" quáco "kråke". Likevel har ikke engelsk noe som korresponderer til Quenyas korte a. det er absolutt nødvendig å mestre det, for kort a er den absolutt vanligste vokalen på Quenya. Tolkien bemerket at den burde være mer "åpen" enn den lange á-en. Det vi vil ha er en vokal som ved dens lyd (eller egenskap) er omtrent halvveis mellom a-ene i norsk far og engelsk cat ? men når det gjelder dens lengde (eller kvantitet), burde den for all del være like kort som i det siste ordet. Vokalen man hører i spansk padre passer bra.

MERK: Om du har den første Star Wars filmen tilgjengelig, hør nøye etter når Harrison Ford dukker opp for første gang omtrent 45 minutter inne i filmen og introduserer seg selv som "Han Solo": Ford uttaler faktisk kort a på Quenya stil i "Han", og får det til å høres ut som slikt det ville høres på Quenya (for eksempel hanu "en hann" eller handa "intelligent"; tilsynelatende er det også et han på Quenya, som betyr "hinsides, bortenfor"). Men senere i SW filmene uttales vokalen i "Han" uoverensstemmende enten med en lang a som i norsk far eller som i engelsk cat, som er nettopp den vokalen man vil unngå i Quenya. Språkvitenskapelig jevnhet var aldri, kremt, the force i Star Wars. Forresten, husker du Endor, den grønne månen George Lucas plasserte sine gjenoppfunne teddybjørner på i den tredje filmen? Gjett hva det Quenyanske ordet for "Midgard" er! Lucas ville sikkert si at hensikten hans var å hylle Tolkien?

OPPDATERT MERK: Nå som Peter Jacksons Ringenes Brorskap har dukket opp, kan jeg sitere eksempler fra lydsporet på denne filmen i tillegg; de fleste folk som er interessert i Tolkiens verker vil ha sett den, og mange kommer også til å kjøpe den på video og DVD. Det forekommer gode eksempler av en kort alvisk a i det Sindarske navnet Caradhras "Rødhorn" når det uttales av Christopher Lee ("Sarumann") i scenen hvor hans spionkråker (vel, faktisk svartkorper) kommer tilbake til Jarnagard: "So, Gandalf, you try to lead them over Caradhras?" Lee uttaler også den korte a-en mer eller mindre riktig i en scene som følger kort etter, når han står på toppen av Jarnagard og leser en Quenyansk påkalling: Nai yarvaa rasselya taltuva notto-carinnar? (men det siste ordet høres mer ut som cárinnar, siden vokalen er lang ? Chris Lee er dog ikke en som har Quenya som morsmål!)

Å uttale ?a som en full vokal på slutten av ord er en ekstra utfordring for engelsktalere. Dette burde dog ikke være et problem for nordmenn, men jeg får pent utdype dette også: Der hvor engelsk rettskrivning har en avsluttende ?a, uttales det som regel som en schwalyd. Sammenlign den engelske og den spanske uttalen av den avsluttende vokalen i et navn som Sara; på spansk finner ikke den engelskstilige reduksjonen eller "sløringen" sted. I en veldig tidlig kilde, erklærte Tolkien faktisk at "Qenya", på samme måte som engelsk, gjorde avsluttende ?a som ikke var lagt under trykk om til en schwalyd ("som i engelsk drama", QL:9), men det er ikke noe som tilsier at denne oppfatningen fortsatt var gyldig da han skrev LotR flere tiår senere. Faktisk sier faktisk den samme tidlige kilden jeg akkurat refererte til at det var en viktig dialekt av "Qenya" hvor svekkelsen av den avsluttende ?a ikke fant sted. Så talere burde prøve å uttale full a i alle posisjoner: ingen av a-ene i et ord som anna "gave, presang" burde uttales som i det engelske navnet Anna.

Lang é er en annen lyd på Quenya som ikke dukker opp i vår tids engelsk. Den lange e i engelsk ble til lang i (som Quenyansk í) for mange århundrer siden ? selv om det på grunn av denne avstamningen ofte staves ee, som i see. Quenyansk é har den samme verdien som tysk eh som i Mehr. Uttalelsen av ai i engelsk air nærmer seg i det minste é, men dette er egentlig en kort e etterfulgt av en schwalyd. Tolkien bemerker at lang é burde være nærmere enn kort e (se LotR Tillegg E), så å bare forlenge vokalen som du hører i engelsk end vil ikke være helt godt nok. Vokalens egenskap burde være omtrent halvveis mellom vokalen du hører i engelsk end og engelsk see, men den burde være like lang som den sistnevnte: nén "vann", "dag", ména "område, region".

Kort e kan uttales som på norsk ende. Denne lyden dukker også opp som avsluttende vokal på Quenya, som den også gjør på norsk. Siden avsluttende e ofte er stum i engelsk rettskrivning, brukte Tolkien ofte stavelsen ë i denne plasseringen ? og gjennom hele dette kurset bruker vi denne stavelsen konsekvent. Dette er bare for å minne engelsklesende lesere på at på Quenya skal denne bokstaven uttales tydelig, men vi tar det også med i det norske kurset. Men siden avsluttende e aldri dukker opp i talt engelsk, går noen talere i en viss retning mot å sette i eller ey (ved å følge den engelske skikken ved de sjeldne tilfellene av at avsluttende ortografisk "e" blir lagt lyd på, som når Jesse blir uttalt "jessi", eller karate uttalt "karatey"). Quenyansk e bør ha egenskapen beskrevet over i alle posisjoner. Den må IKKE uttales i, og det må heller ikke være en det må heller ikke være en y-liknende lyd som sniker seg på etter den: lómë "natt", morë "svart", tinwë "gnistre".

Lang í uttales som maskin på norsk, på samme måte som "ee" i engelsk see: det Quenyanske ordet ("nå") uttales likt. Andre eksempler er nís "dame, kvinne" og ríma "kant". Denne langen í-en må sies merkbart lenger enn den korte i-en, som kan uttales som i engelsk pit: Titta "veldig liten, ørliten", imbë "mellom", vinya "ny". I en tidlig kilde, siterte Tolkien selv ordet pit som et eksempel på kort "Qenya" i (QL:8). Senere verker antyder at egenskapen til vokallyden burde være som i-en i maskin, som ofte staves "ee" på engelsk ? begynn med denne lyden og fortkort den. (Før ikke toneregulerte endinger, som i engelsk feet, kan "ee" faktisk være ganske kort på engelsk, også ? bare forviss deg om at det er en merkbar forskjell på lengden av i og í.) Legg merke til at i aldri uttales ai som i engelsk fine = "fain". (Quenyas finë "lerketre" har to stavelser, og vokalene er henholdsvis de som høres i pit [ideelt sett litt nærmere] og pet.) Dette gjelder selvfølgelig også avsluttende ?i (som regel en flertallsending). Om studentene vil tilgi meg enda en referanse til Star Wars, kan George Lucas? Jedi uttales "jedai", men Tolkiens Quendi er absolutt ikke "quendai". På Quenya bør avsluttende ?i uttales som i harakiri, Mississippi.

Lang ó kan uttales mer eller mindre som i engelsk sore, men helst litt mer anspent og "nærmere" (halvveis mellom vokallydene i engelsk sore og engelsk "oo" som i soon): mól "slave", "ull", óma "stemme". Kort o kan uttales som engelsk for (når det blir lagt trykk på), eller som i engelsk box. Den sistnevnte vokalens egenskap er kanskje litt for åpen og A-lignende i henhold til Tolkiens beskrivelser. Men dette er fortsatt uttalen han selv brukte ved de fleste tilfellene i opptaket hvor han leser Namárië; det skyldes kanskje den engelske aksenten hans. Noen ord med o: rondo "hule, grotte", olos "drøm", tolto "åtte". Quenyas o uttales selvfølgelig aldri "ow" som på engelsk so, also; et ord som tolto må IKKE komme ut som "tol-tow"! O må heller ikke reduseres til en schwalyd eller utelukkes helt; vær ekstra oppmerksom på endingen ?on, som ofte brukes i hankjønnsnavn (og også i flertallsgenitiver som Silmarillion; se senere leksjoner). Sauron uttalt med engelsk stil ville være omtrent sånn en maktesløs alv ville representere i skrift Sór?n (eller i beste fall Sóren). Den avsluttende

-on bør heller høres ut som den første stavelsen i online, med vokalen fullstendig uberørt selv om det ikke er lagt trykk på den i Sauron. I Jacksons film leverer skuespillerne som regel gode uttalelser av dette navnet; hør spesielt etter hvordan "Gandalf" og "Sarumann" uttaler det. Det dukker også opp gode eksempler på hvordan alvisk o uttales i navnet Mordor, av de samme to skuespillerne.

Lang ú er vokalen i engelsk brute, og den staves også ofte "oo" som i fool: Númen "vest", "månesigd", yúyo "begge". Den må sies merkbart lengre enn kort ú, som uttales omtrent på samme måte som vokalen i engelsk put (IKKE som i engelsk cut). Ideelt sett bør kort u være litt mer "avrundet" enn vokalen i put; den bør enkelt og greit være en kortere versjon av den lange ú eller "oo" som er beskrevet over: Cundu "prins", nuru "død", ulundo "monster". Legg merke til at Quenyas u aldri uttales "yu" som i engelsk union; ulundo må ikke bli til "yulundo".

Engelsktalere må være ekstra oppmerksomme på vokalene deres når vokal + r kombinasjonen dukker opp. I kombinasjonene ar og ar pleier mange engelsktalere å forlenge vokalen til og med der hvor den skal være kort (og mange lar også r falle ut, spesielt når den etterfølges av en annen konsonant). Men på Quenyanske ord som narda ("knute") eller lorna ("sovende, i søvn"), må vokalen før r være kort, noe som er antydet av aksentmerkets fravær. Det er ikke lov å la uttalelsen gli av gårde mot "ná(r)da", "ló(r)na, uansett hvor fristende det er for folk som er vant til engelske talevaner.

Der hvor gruppene er, ir, ur dukker opp (for eksempel i ord som sercë "blod", tirno "vakt, person som våker", turma "skjold"), må engelsktalere passe på å IKKE uttale vokalen på engelsk vis som serve, girl, turn. (En gang i tiden hadde jeg en engelsklærer som beskrev vokalen i "girl" som en av de styggeste lydene i det engelske språk. Hun underviste engelsk på universitetsnivå, så hun burde vite hva hun snakket om ? selv om hun kanskje ikke var fullstendig seriøs?) Kort e, i, u skal høres akkurat ut som beskrevet over, fullstendig uten hensyn til den påfølgende r-en. I LotR tillegg E, bemerket Tolkien at er, ir, ur burde høres, ikke ut som engelsk fern, fir, fur, men heller som air, eer, oor (Det vil si, sånn det ville være for en med engelsk som morsmål å uttale rettskrevet "air, eer, orr" ? i midlertidig må det forstås at dette bare ville være et anslag av den ideelle uttalelsen). I Peter Jacksons film sliter skuespillerne med å uttale den siste stavelsen i Quenyanavnet Isildur korrekt, med varierende resultater. I flashbackscenen hvor Elrond (spilt av Hugo Weaving) fører Isildur til Dommedags Berg og ber ham om å ødelegge Ringen, er Weavings uttalelse av navnet Isildur veldig bra ? han følger Tolkiens retningslinjer til punkt og prikke.

Diftonger: I tillegg til de "grunnleggende", enslige vokallydene som er diskutert over (de som språkvitere ville kalt monoftongene), har vi diftonger ? kombinasjoner av to grunnleggende vokaler som settes sammen til en stavelse, og oppfører seg på mange måter som en vokal i ordbygging: Quenyas diftonger er ai, au, eu, iu, oi, og ui.

¤ Diftongen ai er den samme som høres i engelsk aisle. Det er IKKE den som høres i engelsk mail, selv om rettskrevet engelsk "ai" som regel står for den sistnevnte lyden (kan noen komme på noen andre unntak enn aisle?) Den første stavelsen i faila "rettferdig, sjenerøs" må ikke uttales som engelsk fail, siden Quenyas ai alltid har lyden til engelsk I, eye, slik som vi ville uttalt ai på norsk: Aica "grusom, fæl", caima "seng", aira "hellig". Den første stavelsen av disse ordene høres selvfølgelig ikke ut som engelsk air!

¤ Diftongen au uttales som i tysk Haus, eller mer eller mindre som "ow" i engelsk cow: aulë "oppfinnelse", laurëa "gyllen, av gull", taurë "skog". Det høres aldri ut som i engelsk caught, aura (i disse ordene uttales "au" heller som Quenyas ó). I "Tillegg om uttale av alviske navn" som er tillagt Silmarillion, bemerker Christopher Tolkien at den første stavelsen i Sauron bør være som engelsk sour, ikke engelsk sore. (Likevel er diftongen i sour etterfulgt av en schwalyd ? et fjernt minne om den ellers stumme avsluttende r. denne schwalyden må ikke uttales i Sauron.)

¤Diftongen eu forekommer ikke på engelsk, men den er ikke ulik fra o-en i engelsk so. Den eneste forskjellen er at mens den første delen av diftongen er en schwalyd på engelsk, burde den være vanlig e (som i ende) på Quenya. Spesielt er noen av de engelske overklasseuttalelsene av "o" i so nært eu på Quenya (men den amerikanske uttalelsen er ikke). Eksempler på Quenya: leuca "slange", neuma "felle", peu "par med lepper". Denne diftongen er ikke særlig vanlig.

¤ Diftongen iu kan uttales som yu i engelsk yule, ifølge det vanlige Tredje Tidevervs uttalelse. Tolkien forestilte seg at det opprinnelig heller hadde vært en "fallende" diftong som den Quenyas andre diftonger var, at trykket var lagt på det første heller enn det siste elementet (LotR Tillegg E). Likevel ville det Tredje Tidevervs uttalelse være likeverdig innenfor mytologiene også, og får engelsktalere er det lettere å oppnå. Denne diftongen er i alle tilfeller veldig sjelden; i Etymologiene bekreftes det bare en håndfull med ord (miulë "jamring, uling", piuta "spytt", siulë "tilskyndelse" og gruppen ticua "tykk, fet", tiuco "lår" og tiuya- "å svulme opp, hovne opp, bli fet" ? noen få flere materialer kan siteres fra Tolkiens tidlige materiale).

¤ Diftongen oi er lett, og stemmer overens med engelsk "oi" som i oil, toy: coirëa "levende", soica "tørst", oira "evig, endeløs"

¤ Diftongen ui sammenlignet Tolkien av og til med lyden som dukker opp i engelsk ruin. Dette er et heller overraskende eksempel, fordi ordet "ruin" blir ganske visst ikke vanligvis uttalt som om det innehold en diftong, men to forskjellige stavelser: ru-in. Tenk heller "ooy" som i den engelske frasen too young: huinë "skygge", cuilë "liv", uilë "(lang) plante". Legg merke til at kombinasjonen qui ikke inneholder denne diftongen; dette er bare en mer visuelt tiltalende måte å stave cwi (f.eks orqui "Orker" = orcwi).

Alle andre vokalgrupper er ikke diftonger, men bare vokaler som tilhører delte stavelser, som skal uttales tydelig. På språkvitenskapelige uttrykk kalles vokaler som er i direkte kontakt med hverandre uten å forme diftonger vokalsammenstøt. Primitivt alvisk hadde visstnok ikke slike kombinasjoner, i det minste ikke i midten av ord: Tolkien fikk Fëanor til å konkludere med at "våre fedre? når de satt sammen ord tok de vokalene og skilte dem med konsonantene som vegger" (VT39:10). Men noen konsonanter hadde gått tapt på Quenya, så noen vokaler som opprinnelig ble "skilt" hadde kommet i direkte kontakt (VT39:6). På Quenya har vi til og med flerstavelses ord som bare består av vokaler, som Ëa (et navn for universet) eller oa "borte, vekke". De vanligste kombinasjonene av vokaler i vokalsammenstøt er ea, eo, ie, io, oa; hver vokal bør lyde "for seg selv". Tolkien understreket ofte dette faktumet ved å legge til tødler eller "prikker" over en av vokalene, og i den konsekvente stavingen som er pålagt dette materialet skriver regelmessig ëa (), ëa (), . Derfor er det ingen unnskyldning for slike feiltagelser som å uttale ëa som i engelsk heart eller please, eller som i canoe eller foetus. (Andre fordreininger er også mulige: Cate Blanchett reduserte Eärendil til "Erendil" den ene gangen hennes versjon av Galadriel uttaler dette navnet i Jacksons film: "I give you the light of E[ä]rendil, our most beloved star..." Kan vi vennligst få en ekstra vokal i Directors Cut, vær så snill?) Nei, det kunne vi nok ikke.

I dette kurset bruker vi ikke tødlene i kombinasjonen ie (unntatt når den er avsluttende) og oa, men som det er antydet av stavingen og öa i visse av Tolkiens manuskripter, må vokalene uttales tydelig og dras ikke sammen som i engelsk piece (eller tie), eller engelsk load. I overensstemmelse med dette antyder Christopher Tolkien i Uttale av alviske navn som er tillagt Silmarillion at navnet Nienna skal uttales Ni-enna, ikke "Neena" som om ie skulle høres ut som i engelsk piece. (Rett etter replikken hvor hun ødelegger navnet Eärendil, uttaler Cate Blanchett det Quenyanske ordet namárië "farvel". Det gjør meg glad å si at hun gjorde en bedre, hun uttaler ?ië mer eller mindre riktig!) Noen ord med vokaler i vokalsammenstøt: fëa "sjel", lëo "skygge", loënde "midt-år" (den midtre dagen i året ifølge den alviske kalenderen), coa "hus" tië "sti, vei".

Konsonanter: De fleste av Quenyas konsonanter er lette å uttale for folk som er vant til å prate et vestlig språk. Disse punktene kan merkes:

¤ C uttales alltid k, aldri s; Tolkien bruker faktisk k heller enn c i mange kilder. Celma "kanal" eller cirya "skip" må ikke komme ut som "selma", "sirya". (Dette gjelder for Sindarsk stavelse også: når Celeborn uttales "Seleborn" i Rankin/Bass?s animerte versjon av LotR, viser det tydelig at filmmakerne aldri fant veien til Tillegg E.)

¤ I gruppene hw, hy, hl, hr, skal ikke bokstaven h uttales atskilt. Disse er bare digrafer som angir enslige konsonanter:

¤ Det som staves hl, hr var opprinnelig ustemt l, r. altså, disse lydene ble uttalt uten vibrasjon i stemmebåndet, som resulterte i det som kan beskrives som "hviskende" versjoner av vanlige l, r. (Hvis du klarer å skille I-en i engelsk please ut, får du en ustemt l ? selv om den bare er "tilfeldig" ustemt i dette tilfellet på grunn av innflytelsen fra den ustemte plosiven p som står rett foran den. Engelsk har aldri ustemt l som en uavhengig lyd i talen, som Quenya opprinnelig hadde.) På Quenya er disse lydene ganske sjeldne; eksemplene omfatter hrívë "vinter" og hlóke "slange, drage". Likevel uttalte Tolkien at når det Tredje Tideverv kom, hadde hr og hl kommet til å uttales som vanlig stemt r, l, selv om stavingen hl, hr visstnok varte ved i skrivning.

¤ Det som staves hw samsvarer med engelsk wh hvor dette fortsatt er forskjellig fra normal w (f. eks er witch og which hørbart forskjellige ord ? amerikansk engelsk, likedan nordlig britisk engelsk, vedlikeholder denne forskjellen, selv om det har blitt utelatt i British Received Pronunciation). Enkelt sagt er hw en (svak) versjon av lyden du lager når du blåser ut et stearinlys. Hw er ikke et spesielt hyppig ord på Quenya; det virker som det er en ganske fullkommen liste av ord hvor det dukker opp: hwan "svamp, sopp", hwarin "kroket, krum, skjev", hwarma "tverrstang", hwermë "håndbevegelseskode", hwesta "bris, pust, pust av luft" (også som verb: hwesta- "blåse, puste"), hwindë "virvel, virvelstrøm".

¤ Det som staves hy fremstiller en lyd som kan dukke opp i engelsk, men som vanligvis ikke kjennes igjen som en tydelig konsonant i dette språket. Hy angir det som i en tysk betegnelse ofte refereres til som ich-Laut eller "ich-lyd", siden det blir illustrert av "ch" i det tyske ordet ich ("Jeg"). For engelsktalere høres det mye ut som sh (man innbiller seg Kennedy som øver hardt og lenge på å unngå "Ish bin ein Berliner"). Men fortsatt, som jeg sa, en (svak) versjon av lyden det reises spørsmål om kan ofte høres også på engelsk: i ord som hew, huge, human, kan h-en uttales som en (uklar) hy. Konferer SD:418-419, hvor Tolkien uttaler at på Quenya eller "Avallonisk", er lyden hy "tilnærmelsesvis tilsvarende h i huge". I LotR Tillegg E, peker Tolkien også ut at hy har samme forhold til y som hw (som diskutert over) har til normal w: den ene er ustemt, den andre er stemt. Så en annen måte å komme til hy på er å starte med lyden i y (som i you) og lage en ustemt, "hviskende" variant av den. Med en gang du har presisert lyden, må du bare forsterke den; den bør uttales med den samme styrken som i engelsk sh: Hyarmen "sør", hyalma "skjell, konkylie", hyellë "glass". Det virker som at hy for det meste dukker opp på begynnelsen av ord. Likevel bør h i kombinasjonen ht følgende visse vokaler uttales som hy; se under. ? i LotR Tillegg E bemerker Tolkien at talere av Vestrønt (det angivelig "originale språket" i den Røde Bok, som Tolkien "oversatte" til engelsk) ofte satt sh i stedet for Quenyansk hy. Engelsktalere som ikke bryr seg om fonologiske detaljer kan selvfølgelig gjøre det samme, og gjøre et ord som hyalma om til "shalma". Dette ville være en uttalelse som også fantes innenfor Midgards setting, selv om den ikke var helt lik den ordentlige alviske uttalelsen (og det virker jo best å sikte til den siste!) Jeg antar at mange engelsktalere bare så vidt ville klare å skjelne forskjellen, men. Man kan for øvrig oppnå en ganske bra hy ved å starte fra sh; bare forviss deg om at tungen din ikke er hevet (du kan presse tungen dens mot de nedre tennene for å være sikker på dette). Hvis du prøver å uttale sh med tungen i denne posisjonen, bør det som kommer ut høres ut som hy.

¤ Utenfor gruppene hw, hy, hl, hr representerer bokstaven h en uavhengig lyd, men den uttales noe forskjellig i forskjellige posisjoner. Det virker som at Quenyansk h (i det minste hvor den kommer fra primitivt alvisk kh) opprinnelig var sterkere enn engelsk h ? altså, en "pustende h" som i high. I Fëanors dager ble det tydeligvis uttalt som i ch i tysk ach eller skotsk loch. På lydskrift er denne lyden framstilt som [x]. Men senere, i begynnelsen av ord var denne [x] svekket og ble til en lyd som engelsk h. I LotR Tilegg E, informerer Tolkien oss om at den Tengwarske bokstaven for [x] opprinnelig ble kalt harma; denne Tengwarske bokstaven ble naturligvis kalt så på grunn av at den innledende h i dette ordet var et eksempel på lyden bokstaven betydde, [x]. Men når [x] i denne posisjonen omsider ble til h engelsk stil, ble den Tengwarske bokstaven omdøpt til aha, for i midten av ord, ble ikke [x] svekket. Så vi kan trekke ut disse reglene: på begynnelsen av ord (før en vokal), skal bokstaven h uttales som engelsk h. Men i midten av ord, skal h uttales som [x]: som mellom vokaler i aha "vrede, sinne", og likeledes før t i ord som pahta "lukket", ohta "krig", nuhta "å forbause, å overraske".

I en sen kilde bemerket Tolkien at "på Quenya og Telerisk ble [x] i midten omsider h i de fleste tilfellene" (VT41:9). Det kan derfor tillates å uttale til og med ord som aha med puste-h engelsk stil. Men gruppen ht må sannsynligvis alltid uttales [xt]; den svakere puste-h-en ville knapt være hørbar i denne posisjonen.

Denne regelen trenger en forandring. . Trolig var h før t opprinnelig uttalt [x] i alle

tilfeller. Når denne uttalelsen fulgte etter vokalene a, o og u, vedvarte den, som i eksemplene

pahta, ohta, nuhta- over. Men når den fulgte etter vokalene i og e, ble den opprinnelige [x] til en lyd som ligner på tysk ich-Laut (Tysk kan faktisk være Tolkiens inspirasjon for denne bestemte utviklingen i Quenyas fonologi). Derfor bør h-en i ord som ehtë "lanse, spyd" eller rihta- "å skvette" uttales som hy beskrevet over. Igjen, forestilte Tolkien seg at menneskelige (dødelige) talere av Vestrønt hadde en tendens til å sette en lyd som engelsk sh i stedet og si "eshtë", "rishta" istedenfor.

¤ Quenyas l "representerer mer eller mindre lyden i engelsk begynnende l, som i let" (LotR Tillegg E). Men hvorfor spesifiserte Tolkien at Quenyansk l skal høres ut som begynnende engelsk l (uten hensynt til dens posisjon i et Quenyansk ord)? Som Tolkien var meget klar over, uttales britisk engelsk l noe annerledes noe forskjellig i forskjellige posisjoner. En begynnende l, som i let, uttales som en såkalt "klar" l ? dette er den typen l som bør brukes i alle posisjoner på Quenya (som også er tilfellet i andre språk, som tysk). Men når l ikke er begynnende, setter engelsk i de fleste tilfeller inn en såkalt "mørk" l, som er annerledes fra den "klare" l-en på den måten at den "mørke" varianten uttales ved å krumme baksiden av tunga oppover: sammenlign uttalelsen av l i to ord som let (klar l) og fill (mørk l). Sammenlignet med den "klare" l-en, høres den "mørke" l-en lavere stemt ut, men denne lyden må unngås på Quenya. Dette kan være litt av et problem for amerikanere, siden L-ene deres pleier å være heller "mørke" i alle posisjoner, til og med i begynnende (i det minste slik det oppfattes av europeiske ører). ?Perfeksjonister burde også merke seg en annen detalj: i Letters:425, nevnte Tolkien l blant Quenyas "tannlyder", altså lyder som uttales ved at tungetuppen berører de (øvre) tennene. Engelsk bruker vanligvis en alveolar l i stedet, altså en lyd som uttales med tunga lenger bak, over tennene heller enn at den berører dem. Dette lager igjen er noe "mørkere" lyd. Når man uttaler en Quenyansk l, bør man forvisse seg om at tungetuppen berører tennene.

¤ Quenyansk n er som engelsk n. Vanligvis hadde denne lyden vært n hele tiden, men i noen tilfeller står den for eldre ng som i norsk konge, ding (legg merke til at det ikke høres noen skarp g, til tross for stavingen). Ulikt norsk, kan Quenya også ha denne lyden på begynnelsen av ord. Som nevnt i diskusjonen om stavelseskonvensjoner, brukte Tolkien av og til bokstaven ñ til å stå for denne eldre ng, for eksempel Ñoldoer. Tolkien la i ett tilfelle til en fotnote til ordet Noldoer (stavet slik) i brevene hans, og informerte mottakeren om at begynnende N skal uttales "ng som i ding" (Letters:176). Dette ville i midlertidig være den "gammeldagse" uttalelsen; folk som snakket Quenya i Frodos dager ville enkelt og greit sagt Noldoer: LotR Tillegg E angir tydelig at ved det Tredje Tideverv, hadde begynnende ñ blitt til at det skulle uttales som en normal n, og derfor hadde den alviske bokstaven for ñ blitt "skrevet ut til n". Vi har innført det samme systemet her, så bokstaven n står i nesten alle tilfeller for vanlig engelsk n, uten hensyn til dens fonologiske historie i Quenya. Jeg sier "i nesten alle tilfeller" fordi n fortsatt uttales ñ før c(=k), g, og qu. Dette er ikke mye av et problem, for det er naturlig for talere av engelsk og mange andre språk (f. eks norsk) å bruke denne uttalelsen uansett. I et ord som anca "kjeve" uttales klasen nc som "nk" i norsk tank, og i et ord som anga "jern" bør ng uttales som "ng" i norsk finger. Legg merke til at Quenyansk ng som dukker opp i midten av ord alltid bør uttales med en hørbar g (dette gjelder også for gruppen ngw, som i tengwa "bokstav"). Det er IKKE bare den enkle ñ beskrevet over, "ng"-en i norsk konge, uten skarp g. (Vi snakker selvfølgelig om en hard g her; Quenyansk ng må aldri uttales "nj" som i engelsk angel, men alltid som i norsk finger. Lyden av "myk" g som i engelsk gin dukker aldri opp i Quenya.)

¤ Quenyas r "står for en rullende r i alle posisjoner: lyden ble ikke borte før konsonanter (som i [britisk] engelsk part)" (LotR Tillegg E). Engelsk r er stort sett altfor svak for Quenya. Svakheten dens er akkurat grunnen til at den pleier å falle ut før konsonanter på slutten av noen ord (unntatt hvor det neste ordet begynner med en vokal ? og ved analogi, innfører noen engelsktalere en R-lyd hvor et ord som egentlig skulle ende på en vokal kommer før et ord som begynner med en vokal. Dette er når vanilla ice begynner å komme ut som "vanillar ice" ? eller, "vanilla rice" om du vil! Dette må selvfølgelig unngås på Quenya.) Quenyas r skal være rullende, som på spansk, italiensk, russisk, eller for den saks skyld skotsk engelsk, og ikke minst norsk! Visse spissfindigheter i Tengwar antyder at r var noe svakere når de var rett foran konsonanter (i motsetning til vokaler) og på slutten av ord på Quenya. Ikke desto mindre bør den være en skikkelig rullende, fullstendig tydelig lyd til og med i disse posisjonene: Parma "bok", erdë "frø", tasar "piletre", Eldar "Alver". Vokalen før r skal ikke forlenges eller påvirkes på noen annen måte. I Jacksons film, uttaler vanligvis Gandalvs og Sarumanns skuespillere ordet Mordor riktig, med rullende r-er og korte vokaler (Mens derimot Elijah Woods "Frodo" konstant sier Módó uten spor av r-er!) I filmen er Mordor Sindarsk for Svart Land, men ved dets form og uttalelse, kan ordet like godt være Quenyansk mordor = "skygger" eller "flekk" (flertallsformen til mordo").

Den uvulare r-en som er vanlig i språk som tysk og fransk, bør unngås på Quenya, fordi LotR Tillegg E erklærer at dette var "en lyd som Eldaene fant usmakelig" (det antydes til og med at det var slik orkene uttalte R!)

¤ Konsonanten s skal alltid være ustemt, "som i engelsk so, geese" (LotR Tillegg E). på engelsk, tonereguleres ofte s om til z, selv om rettskrivingen fortsatt kan vise "s". For eksempel, selv om s-en i engelsk house er ustemt, blir den stemt i flertallsformen houses (på grunn av dette, bemerket Tolkien at han ville ha likt stavelsen houzes bedre ? se PM:24). Når man uttaler Quenya, bør man passe på at man ikke legger til stemme til s, og gjør det om til z: Asar "fest, høytid", olos "drøm", nausë "fantasi, innbilning". Tredje Tidevervs Eksilsk Quenya hadde ikke lyden z i det hele tatt. (Tolkien forestilte seg at z hadde dukket opp på et tidligere stadium, men senere hadde det blitt til r, og smeltet sammen med opprinnelig r. For eksempel antyder UT:396 at flertallsformen til olos "drøm" en gang var olozi, men at det senere ble olori.) Hvor det dukker opp mellom vokaler, står s ofte for tidligere þ (mer eller mindre = th i engelsk thin); ordene asar og nausë som er nevnt over står for eldre aþar og nauþë, og ble stavet slik i Tengwarsk rettskrivning.

¤ Vedrørende v og w. Vi må anta at v og w uttales riktig som i engelsk vine og wine (men begynnende nw er strengt tatt ikke n + w men simpelthen en såkalt rundet n; se under).

Likevel er det noen uklare punkter her. LotR Tillegg E virker som å antyde at i på Tredje Tidevervs Quenya, hadde begynnende w kommet til å bli uttalt v: det sies at navnet til den Tengwarske bokstaven vilya tidligere hadde vært wilya. Likeså antydet Tolkien at ordet véra ("personlig, privat, egen") hadde vært wéra i det han kalte "Gammelquenya" (PM:340). I Etymologiene er bevisene noe sprikende. Noen ganger har Tolkien primitive stammer i W-utbyttede Quenya ord i v-, som når stammen WAN bytter ut Quenyansk vanya- "å gå, forlate, forsvinne". Noen ganger lister han opp doble former, som når stammen (eller WAWA, WAIWA") bytter ut Quenyansk vaiwa og waiwa, som begge betyr "vind". Under stammen K WAY listet Tolkien opp et ord for "konvolutt" som "w- vaia", og indikerte åpenbart en dobbel form waia og vaia (alle disse eksemplene finnes i LR:397). I LR:398 er det ytterligere doble former, men i verbet vilins tilfelle "Jeg flyr" fra stammen WIL, forandret Tolkien på merkelig vis det til wilin. Kanskje han plutselig bestemte seg for å gå for "Gammelquenyansk" staving heller enn å faktisk vrake noe til fordel for en annen?

Bevisene later til å belaste at på begynnelsen av ord, hadde w- kommet til å bli uttalt som vanlig v- i Tredje Tideverv; der hvor Tolkien listet opp doble former i w- og v-, skal den første bli tatt som en mer gammeldags form. Likevel har jeg ikke regularisert stavingen på dette punktet, men der hvor Tolkien selv brukte eller listet opp en form med w- heller enn v- (enten alene eller som en stedfortreder for w-), vil jeg bruke formen v- i dette kurset. (Dette gjelder også vilin!) Men, det er mulig ifølge det Tredje Tidevervs uttalelse at alle begynnende w-er skal høres ut som v, om den opprinnelige forskjellen mellom begynnende v og w hadde gått tapt i det talte språk. Det er uklart om Tolkien mente at denne forskjellen konsekvent var eller ikke var opprettholdt i Tengwarsk rettskrivning (som når dette verket opprettholdt forskjellen mellom þ og s til og med etter begge hadde kommet til å skulle uttales som s). I så fall, ble bokstaven kalt (wilya >) vilya fortsatt brukt for v som stod for eldre w, mens en annen bokstav (vala) ble brukt for v som hadde vært v hele tiden. ? Annet enn på begynnelsen av ord, ble forskjellen mellom v og w opprettholdt til og med i Tredje Tideverv. I tilfellet til gruppene lw og lv kunne forskjellen til og med bli understreket ved å forandre posisjonen til den sistnevnte: "For lv, ikke for lw, brukte mange talere, spesielt alver, lb" (LotR Tillegg E). Derfor ville et ord som elvëa "stjerneliknende" ofte bli uttalt "elbëa", og det kunne også blitt skrevet så i Tengwarsk rettskrivning. Selv om hyppig, ville dette late til å være en ikke-standardisert uttalelse, og stavingene som er tatt i bruk av Tolkien indikerer vanligvis uttalelsen "lv". Sammenlign f. eks Celvar (eller "Kelvar", som betyr dyr) med Celbar i talene til Yavanna og Manwë i Silmarillion, kapittel 2. Men i PM:340 siterer Tolkien et Quenyansk ord for "gren" som olba heller enn olva.

¤ Bokstaven y "brukes kun som en konsonant, som y i engelsk Yes": Tolkien valgte dette ut som et av de få store avvikene fra den latinske stavingen i stavelseskonvensjonene han brukte for Quenya (Letters:176). Vokalen y, som tysk ü eller fransk "u" som i lune, dukker ikke opp i Quenya (selv om finnes i Sindarin)

Spørsmålet om aspirasjon

Det er en usikkerhet angående den korrekte uttalen av de ustemte stoppene c (= k), t, p: på engelsk, likeledes noen andre språk, er disse lydene vanligvis uttalt med h-lyd (aspirerte) når de dukker opp før en vokal på begynnelsen av et ord. Det vil si, et h-lignende pust blir sluppet ut etter dem. I denne posisjonen uttales de litt som ekte sekvenser k + h, t + h, p + h (som i backhand, uthus, skraphaug). Den gjennomsnittlige taleren er ikke bevisst på dette, og oppfatter ikke egentlig at den ekstra h-en er en tydelig lyd: det er heller måten k, t, p "ventes" å høres ut som på begynnelsen av ord. Men på noen språk, som fransk, russisk, og (kanskje viktigst) finsk, er det ingen slik gratis h som automatisk følger etter disse konsonantene når de dukker opp i visse posisjoner.

Bør Quenyas t, p, c bli uttalt med h-lyd som på engelsk, eller bør de uttales som på fransk eller finsk? Det henvendes ikke direkte til dette spørsmålet noe sted i Tolkiens utgitte verker. Det kan bemerkes at Quenyas t, p, c går ned fra primitive alviske konsonanter som med sikkerhet ikke ble aspirert, fordi i det primitive språket kontrasterte de med tydelige aspirerte lyder: de primitive th, ph, kh, som senere ble til s, f, h på Quenya. (Sammenlign de to fullstendig atskilte primitive ordene thaurâ "avskyelig" og taurâ "mesterlig" ? th-en i det første ordet bør høres ut som den måten en engelsktaler sannsynligvis ville feiluttale t-en i det siste! T-en i taurã bør faktisk uttales i fransk stil, uten aspirasjon.) Så var Quenyas t, p, c fortsatt uaspirerte, siden de hadde vært det i det primitive språket?

Siden de primitive aspirerte lydene hadde blitt forandret, ville det ikke forårsake noe forvirring å legge til aspirasjon til t, p, c. Men det må bemerkes at det opprinnelig var atskilte bokstaver for de aspirerte lydene i skriftsystemet konstruert av Fëanor: "Det opprinnelige Fëanoriske systemet hadde også en grad av utvidede stammer, både over og under linjen [med skrift]. Disse stod vanligvis for aspirerte konsonanter (f. eks t + h, p + h, k + h)" (LotR Tillegg E). Likevel, var disse ikke bokstaver som ble brukt til å stave Quenyas t, p, c. Så alt tatt i betraktning, syns jeg at Quenyas t, p, c ideelt sett bør uttales uten h-lyd.

For folk som er vant til å automatisk slippe inn et h-lignende pust etter disse konsonantene kan det være vanskelig å bli kvitt det, siden de egentlig ikke er bevisste på dets tilstedeværelse i det hele tatt. En fonologilærer rådet meg en gang til å si at en måte å bli kvitt aspirasjonen på var å øve på å uttale t, p, c/k med et brennende stearinlys foran munnen; trikset er å uttale disse konsonantene uten at lysets flamme flakker (fordi pusten er det som utgjør aspirasjonen).

De stemte motpartene til t, p, og c/k, nemlig respektivt d, b og (hard) g, er ikke aspirerte på engelsk. Av denne grunnen, kan folk som er vant til å høre de ustemte lydene uttalt som aspirerte varianter (uriktig) oppfatte uaspirerte ustemte plosiver som deres toneregulerte motparter. Uttalt uten aspirasjon, kan Quenyanske ord som tarya "stiv", parma "bok" eller calma "lampe" høres litt ut som "darya, barma, galma" for engelsktalere (talere av fransk, russisk eller finsk vil ikke bli forvirret). Når man uttaler slike ord, må man ikke vibrere stemmebåndene for å lage stemte lyder av d, b, g. ? Men jeg bør legge til at hele aspirasjonsproblemet ikke er noe en student trenger å bruke mye på; som jeg sa, henvendes det ikke til den nøyaktige uttalen av Quenyas t, p, c i de utgitte verkene. Om det virkelig er feil å legge til aspirasjon til disse konsonantene, vil man i det minste feile litt mer enn Tolkien selv gjorde da han leste opp Namárië.

Palataliserte og labialiserte konsonanter

På Quenya finner vi ord som nyarna "eventyr, historie", tyalië "lek" eller nwalca "grusom". Ut ifra disse stavelsene skulle man tro at slike ord begynner med konsonantklaser: n + y, t + y, n + w. Likevel, stemmer ikke dette overens med den tydelige konstateringen som blir gjort i Lowdhams Report, at "Adunaisk, likesom Avallonisk [= Quenya], aksepterer ikke mer enn én enkelt grunnleggende konsonant på begynnelsen av noen ord" (SD:417-418). Så åssen skal vi forklare dette?

Løsningen virker som å være at kombinasjonene som ny i nyarnna bare er enkle, grunnleggende konsonanter: ny er ikke en klase n + y, men den samme enhetslyden som blir skrevet som en enkelt bokstav "ñ" i spansk rettskrivning ? som i señor. Dette høres selvfølgelig veldig ut som "senyor", men "ñ" er faktisk en enkeltkonsonant. Denne "ñ"-en er en palatalisert versjon av n, en n som har blitt dratt i retningen til y. Engelsk bruker en tydelig palatalisert konsonant, som vanligvis er blir representert av digrafen "sh" (som selvfølgelig ikke er en klase s + h); dette kan beskrives som en palatalisert s. Ved å grundig sammenligne uttalelsen av s og sh, kan du merke palataliseringsmekanismen som betjener i din egen munn: en konsonant blir palatalisert når du krummer bakdelen av tungen opp mot taket i tungen (The palate på engelsk, derfor uttrykket "palatalisert konsonant"). Forholdet mellom s og sh stemmer overens med forholdet mellom n og Quenyansk ny (eller spansk "ñ").

Ved siden av ny, har Quenya også de palataliserte konsonantene ty, ly, ry (f. eks i tyalië "lek", alya "rik", verya "modig"); disse er de palataliserte motpartene til "vanlige" t, l, r. Angående ty, skrev Tolkien at det kan bli uttalt som "t" i engelsk tune (se for eksempel SD:418-419 ? men legg merke til at han tenker på dialekter hvor det kommer ut som "tyoon"; dette er ikke tilfellet i alle tilfeller av amerikansk engelsk). I Gondor, uttalte visstnok noen dødelige talere av Quenya ty som ch i engelsk church, men det var ikke korrekt alvisk uttalelse. Det som angår konsonanten ly, ville den være liknende "lh" i portugisisk olho ("øye"). I LotR Tillegg E, bemerket Tolkien at l (stavet slik) også burde "til en viss grad [bli] palatalisert mellom e, i og en konsonant, eller endelig etter e, i". Ordvalget "til en viss grad" virker som å antyde at vi ikke skal ha vanlige, "fullblåsne" palataliserte l-er i disse posisjonene (som lyden som staves ly), men i ord som Eldar "alver" eller amil "mor", skal l-en ideelt sett ha bare et lite hint av palatalisering i seg.

Ved siden av de palataliserte konsonantene, har vi de labialiserte konsonantene: nw, gw, og qu (= cw). Disse er ikke egentlig klaser n + w, g + w, c + w. De representerer heller n, g, c (k) uttalt med trutmunn, som når man uttaler w: ved å lage trutmunn, blir konsonantene "labialisert" (dette ordet kommer fra det latinske uttrykket for "leppe").

Quenyas qu kan med sikkerhet uttales som i engelsk queen, men ideelt sett burde det uttales som k og w smeltet sammen til en enkeltlyd. (Sant nok, finnes det en tidlig kilde hvor Tolkien uttaler at qu, selv om opprinnelig det bare var k "fulgt av trutmunn", "høres nå praktisk talt helt likt ut som engelsk qu ? en trutmunnet k fulgt av en tydelig w-lyd": se Parma Eldalamberon #13, side 63. Likevel, tror jeg denne oppfatningen kan være avløst av en mye senere kilde, som gir uttrykk for at Quenya ikke hadde noen begynnende konsonantklaser: SD:417-418.) Nw og gw står på samme måte for "sammensmeltede" versjoner av n/w, g/w. ? Det bør bemerkes at nw er en enkel, labialisert konsonant kun på begynnelsen av ord, hvor den står for tidligere ngw. (Sånn kunne Tolkien også stave "ñw", ved å bruke "ñ" for ng som i konge). I midten av ord, for eksempel i vanwa "tapt, mistet", er nw egentlig en klase n + w og staves slik også i Tengwarsk rettskrivning. Likevel, dukker de labialiserte konsonantene qu og gw også opp i midten av ord. Faktisk, dukker gw kun opp i den posisjonen, og alltid i kombinasjonen ngw (ikke "ñw" men "ñgw", bruker fortsatt "ñ" som Tolkien gjorde): lingwë "fisk", nangwa "kjeve", sungwa "drikkeskål".

Spørsmålet om lengde: Det kan virke som at når de dukker opp mellom vokaler, teller de palataliserte og labialiserte som lange eller doble konsonanter (som om digrafene stod for faktiske konsonantklaser likevel). Ved å igjen bruke bokstaven "ñ" med dens spanske verdi av en palatalisert n (og ikke, som Tolkien ofte gjorde, for ng som i konge), kan man spørre seg selv om et ord som atarinya ("min far", LR:61) faktisk står for "atariñña". Om det er så, betyr gruppen ny i midten av ord en palatalisert N. I så fall skal ordet Quenya uttales "Queñña" heller enn "Quen-ya". En annen mulighet er "Queñya", ved å palatalisere n-en sånn det skal være, men det er fortsatt en relativt tydelig y-lyd som følger den (som det ikke ville vært når ny dukker opp i begynnelsen av et ord). Når Tolkien leste opp en versjon av Namárië uttalte han minst en gang ordet inyar som "iññar" (men den andre gangen det dukket opp sa han enkelt og greit "inyar" med n + y). I ethvert tilfelle, må gruppene ny, ly, ry, ty og qu (for cw) bli telt som enten lange konsonantklaser eller konsonantklaser av den hensikten for trykk (se under) ? selv om det også er klart at de noen ganger må bli analysert som enslige, enhetskonsonanter.

Trykk

Uansett når et språk har flerstavelsesord, uttaler talere av dett språket noen stavelser kraftigere enn andre. Vi sier at disse stavelsene er trykklagt eller betont. På noen språk legger vanligvis ikke talere trykk på visse stavelser enn andre. For eksempel trykklegger japanerne alle stavelsene likt, som resulterer i det som uelskende utlendinger har referert til som "maskingeværartikulasjon". Men på vestlige språk, er varierende mengde av trykk vanlig: noen stavelser er trykklagt, noen er ikke. Men reglene som angår hvilke stavelser som skal trykklegges, varierer vilt. Noen språk har et meget system; på fransk er ord som skal trykklegges alltid betont på den siste stavelsen. For de innfødte, er ikke Paris "PARis" som på engelsk, men heller "parIS" (egentlig uttaler ikke franskmennene s-en, men det har ikke noe å gjøre med trykkleggingen). Finnene har også et meget enkelt system, de trykklegger alle ordene på den første stavelsen: mens noen engelsktalere syns Helsinki høres mest "naturlig" ut uttalt "HelSINKi", holder innbyggerne på sitt og sier "HELsinki" i stedet.

Siden det finske språket øyensynlig var Tolkiens fremste inspirasjon, kan en tro at han ville ha kopiert dette enkle systemet som inngikk i å trykklegge alle ordene på den første stavelsen til Quenya. I den "indre" eller oppdiktede historien til språket, forestilte han seg ganske visst en tidlig periode da Quenyas ord ble trykklagt slik (den såkalte tilbaketrekkingsperioden, WJ:366). Likevel, ble dette skiftet ut med et nytt system allerede før Noldoene gikk i eksil, så Quenya som et lærd språk i Midgard tok i bruk forskjellige trykkleggingsmønster, som er beskrevet med grundighet i LotR Tillegg E. Det er dette systemet vi må bruke. (Det virker som om Tolkien faktisk kopierte det fra latin!)

Ord med en stavelse, som nat "ting", skaper selvsagt ingen problemer; denne ene stavelsen er den eneste kandidaten til å motta trykket. De enkleste flerstavelsesordene, de med to stavelser, er heller ikke noe problem: i LotR Tillegg E, bemerket Tolkien at "i ord med to stavelser, faller trykket i praktisk talt alle tilfeller på den første stavelsen". Som dette ordvalget tilsier, kan det være noen veldig få unntak; det eneste unntaket som er kjent virker som at det er ordet avá "ikke!", som er trykklagt på den siste stavelsen: "a". (Til og med dette ordet dukker opp i den alternative formen áva, trykklagt på den første stavelsen i samsvar med den vanlige regelen: "ÁVa".) Navnet på det Velsignede Riket, Aman, hører jeg noen ganger folk uttale med trykket på den andre heller enn den første stavelsen ? men den korrekte uttalen må være "AMan", hvis vi kan stole på reglene som Tolkien satte ut. ("AmAN" ville vært Amman, hovedstaden i Jordan!)

Lengre er med tre eller flere stavelser, er en smule mer innviklede når det kommer til trykklegging. Mange av dem blir trykklagt på den nest siste stavelsen. Likevel er ikke den nest siste stavelsen "egnet" til å motta trykk i noen tilfeller: denne stavelsen kan ikke trykklegges om den er kort. Så hvordan kjenner vi igjen en kort stavelse? Om den ikke inneholder en lang vokal (en vokal markert med et aksenttegn), er dette selvfølgelig et tegn. Så er selve vokalen nødvendigvis kort. Om denne korte vokalen blir fulgt av bare én konsonant, eller til og med ingen konsonant i det hele tatt, har denne stavelsen liten mulighet til å motta trykket. Dens eneste gjenværende sjanse til å forløse seg selv som en lang stavelse er at i stedet for en enkelt kort vokal inneholder den en av Quenyas diftonger: ai, au, eu, oi, ui, og iu. To vokaler som blir kombinert til en diftong teller som å ha den samme "lengden" som en vanlig, enkel lang vokal (markert med et aksenttegn). Men om det ikke er noen diftong, ikke noen lang vokal, og til og med ikke noen kort vokal etterfulgt av mer enn én konsonant, er stavelsen det spørres om uunngåelig kort. Om dette er den nest siste stavelsen i et ord som har tre eller mer stavelser, har denne nest siste stavelsen gitt bort alle dens sjanser til å motta trykket. I et slikt tilfelle flyttes trykket et steg framover, for å falle på den tredje stavelsen fra slutten (uansett hvordan denne stavelsen ser ut). Tolkien bemerket at ord med slik form "er favorisert i de Eldarske språkene, spesielt Quenya". Eksempler:

¤ Et ord som vestalë "bryllup" er trykklagt "VESTalë". Den nest siste stavelsen kan ikke motta trykket fordi vokalen (a-en) er kort og etterfulgt bare av en enkel konsonant (l-en); derfor flytter trykket seg et steg framover, til den tredje stavelsen fra endingen. Flertallsformer som Teleri (Sjøalvene) og Istari (Trollmennene) hører jeg noen ganger folk feiluttale som "TeLERi", "IsTARi"; ved å legge til Tolkiens regler må vi konkludere med at han faktisk hadde "TELeri", "ISTari" i sinne. Den korte, nest siste stavelsen i disse ordene kan ikke trykklegges.

¤ Noen engelsktalere er fristet til å trykklegge et ord som Eressëa (navnet til en øy nær Det Velsignede Rike) på den nest siste stavelsen (ved å følge trykkleggingsmønsteret til et stedsnavn som "Eritrea"!) Men siden den nest siste stavelsen i Er-ess-ë-a bare er en kort ë som ikke er etterfulgt av en gruppe med konsonanter (faktisk ikke en eneste konsonant), kan ikke denne stavelsen trykklegges og trykket flytter seg til stavelsen før den: "ErESSëa". Anre ord med det samme mønsteret (med ingen konsonant som følger etter en kort vokal i den nest siste stavelsen): Eldalië "Alvefolket" ("ElDAlië") ? selv om ordet Elda "Alv" alene trykklegges "Elda"), Tilion "Den Hornete", navnet til en Maia ("TILion", laurëa "gyllen" "LAUrëa". Yavannië "september" ("YaVANNië"), Silmarillion "[beretningen] om Silmarillene" ("SilmaRILLion").

Men selv om slike ord ble "favorisert", er det unektelig ingen mangel på ord hvor den nest siste stavelsen ikke egner seg til å motta trykket. Eksempler:

¤ Vardas navn Elentári "Stjernedronning" uttales "ElenTARi", siden vokalen á i den nest siste stavelsen er lang. (Om den hadde vært en kort a, kunne den ha blitt trykklagt siden den ikke etterfølges av mer enn én konsonant, og den tredje stavelsen fra endingen ville ha blitt trykklagt i stedet: "ELENtari" ? men det finnes ikke noe slikt ord.) Navnene Númenórë, Valinórë er likeledes trykklagt på den lange ó-en i den nest siste stavelsen (mens derimot de forkortede formene Númenor, Valinor nå trykklegges på den tredje stavelsen fra endingen: NÚMenor, VALinor).

¤ Ord som Valarauco "Kraftdemon" (Sindarsk Balrog) trykklegges "ValaRAUCo" ? siden diftonger (her au) kan telles som lange vokaler når det gjelder trykklegging.

¤ Navnene Elendil og Isildur trykklegges "ElENDil" og "IsILDur", siden vokalen i den nest siste stavelsen, selv om den er kort, etterfølges av mer enn én konsonant (gruppene nd, ld, respektivt). En dobbel konsonant har den samme effekten som en klase med forskjellige konsonanter; for eksempel Elenna ("Vendt Mot Stjernene", et Númenorsk navn) uttales "ElENNa". (Jevnfør adjektivet elena "stjerne-, av stjernene": dette må trykklegges "Elena" siden den nest siste stavelsen "en" er kort og derfor ikke i stand til å motta trykket ? i motsetning til den lange stavelsen "enn" i Elenna.)

Legg merke til at den ene bokstaven x står for to konsonanter, ks. Derfor trykklegges et ord som Helcaraxë (et stedsnavn) "HelvarAXë" (ikke "HelCARaxë" som om det bare skulle ha vært én konsonant som følger etter a-en i den nest siste stavelsen). Jevnfør den alternative stavelsen Helkarakse i Etymologiene, notering KARAK.

Som bemerket over, burde noen kombinasjoner tilsynelatende bli sett på som enkeltkonsonanter: qu (for cw/kw) representerer labialisert k, ikke k + w. På liknende måte er ny, ty, ly, ry palataliserte n, t, l, r (den første = spansk ñ). Men i midten av ord, i trykksammenheng, virker det som at qu, ly, ny, ty etc. faktisk teller som konsonantgrupper (doble konsonanter eller klaser ? vi kan ikke være helt sikre på akkurat hva Tolkien hadde i sikte). I WJ:407 gir Tolkien uttrykk for at forbunnede ordet ciryaquen "skipsmann, seiler" (laget fra cirya "skip" + -quen "person") skal trykklegges "cirYAquen". Om qu (= cw/kw) ble sett på som en enkeltkonsonant, labialisert k, ville det ikke vært en konsonantgruppe som fulgte etter a-en, og derfor kunne den ikke motta trykket: da ville ordet ha blitt uttalt "CIRyaquen" i stedet. Så her teller qu enten som en klase k +w, eller så står det for en lang eller dobbel labialisert k (eller til og med labialisert kw etterfulgt av w). Sluttresultatet er: uttal "cirYAquen" og vær lettet over at resten hovedsakelig er akademiske slyngninger. Et par andre ord som inneholder kombinasjonene det spørres om: Elenya (den første dagen i den Eldarske seks dagers uka, uttalt "ElENya"), Calacirya eller Calacilya (et sted i Det Velsignede Rike, trykklagt "CalaCIrya", "CalaCIlya").

Et ord til advarsel angående aksenttegnet: legg merke til at aksenttegnet som dukker opp over vokaler(á, é, í, ó, ú) kun angir at vokalen er lang. Mens dette symbolet ofte er brukt for å angi den trykklagte stavelsen, er ikke dette tilfellet i Tolkiens vanlige staving av Quenya. (Noen kan ha bemerket seg at Pokémon ikke er trykklagt på é-en heller, så Tolkien er ikke helt særegen på dette feltet!) En lang vokal vil ofte motta trykket, som i eksempelet Elentári over, men ikke nødvendigvis så: om den lange vokalen ikke dukker opp i den nest siste stavelsen, er dens lengde (og aksenttegnet som angir den!) ganske urelevant i trykksammenheng. I et ord som Úlairi, det Quenyanske navnet for Ringskrømtene eller Nazgúl, faller trykket på diftongen ai, ikke på ú. Stavelsen palantír har misledet mange, og fått dem til å tro at ordet skal trykklegges på "tír". Her er noe som Ian McKellen, som spiller Gandalf i Peter Jacksons LotR filmtrilogi, skrev mens filmen ble filmet:

? Jeg må lære meg en ny uttale. Hele tiden har vi sagt "palanTÍR" i stedet for det gammelengelske trykket på den første stavelsen. Akkurat når ordet skulle legges inn i

filmens lydspor, kom det en rettelse av Andrew Jack, dialektinstruktøren; han lærte

lærte meg en norfolksdialekt for Restoration, og i LOTR overvåkte han aksenter, språk og alle vokale ting. Palantir, som strengt tatt var av alvisk opprinnelse burde følge Tolkiens regel om at stavelsen før en dobbel konsonant bør trykklegges ? "paLANTír", en lyd som ligner på engelsk "lantern"?

Andrew Jack hadde rett. Palantír kan ikke bli trykklagt på den siste stavelsen; praktisk talt ingen av Quenyas flerstavelsesord blir trykklagt på en slik måte (som jeg sa over, avá "ikke!" er det eneste kjente unntaket). I stedet mottar a-en i den nest siste stavelsen trykket fordi den etterfølges av konsonantklasen nt (jeg bør ikke kalle dette en "dobbel konsonant" som McKellen gjør, siden jeg vil reservere dette uttrykket til to identiske konsonanter, som tt eller nn ? men for den samme hensikten om trykk, har doble konsonanter og klaser av forskjellige konsonanter den samme effekten). Så det er virkelig "palANTir". (Men i flertallsformen palantiri, hvor den lange í plutselig dukker opp i den nest siste stavelsen, mottar den trykket: "palanTÍRi".)

I tilfellet til lange ord som ender med to korte stavelser, kan den siste av disse stavelsene få et svakere sekundært trykk. I et ord som hísimë "tåke", faller hovedtrykket på hís, men den siste stavelsen ?më er ikke helt utrykklagt. Dette sekundære trykket er mye svakere enn hovedtrykket. (Ikke desto mindre, bemerket Tolkien at når det gjaldt poesi, kunne det sekundære trykket bli brukt metrisk: RGEO:69.)

Fart

Til slutt et kort notat om noe vi vet lite om: Hvor fort bør man snakke når man snakker Quenya? De få opptakene vi har av Tolkien som snakker Quenya er ikke "til å stole på" i dette tilfellet; han formulerer det uunngåelig med grundighet. Men angående Fëanors mor Míriel bemerket han at "hun talte hurtig og var stolt av denne dyktigheten" (PM:333). Så fort Quenya er tydeligvis god Quenya. Når Tolkien også skrev at "alvene hadde en betydelig stor bruk av? medvirkende håndbevegelser" (WJ:416), husker man på at han hadde en stor kjærlighet for Italiensk ? se Letters:223.

Sammendrag av Leksjon En: Quenyas vokaler er a, e, i, o, u; lange vokaler markeres med et aksenttegn: á, é etc. Vokalene skal være rene, og uttalt med deres "italienske" verdier; lang á og é skal være merkbart likere enn kort a, e. Noen vokaler kan motta tødler (ë, ä etc.), men dette påvirker ikke uttalen deres og det er bare for å klare opp for folk som er vant til engelsk rettskrivning at vokalene skal uttales. Diftongene er ai, au, eu, oi, ui, og iu. Konsonanten c uttales alltid k; l skal uttales som en "klar" L med tannlyd; r skal være rullende; s er alltid ustemt; y blir bare brukt som en konsonant (som i engelsk you). Ideelt sett, skal konsonantene t, p, c uttales uten h-lyd (uaspirert). Palataliserte konsonanter blir representert av digrafer i ?y (ty, ny etc.); labialiserte konsonanter blir vanligvis skrevet som digrafer i ?w (for eksempel nw, men det som ville vært cw staves qu i stedet). H uttales [x] (tysk ach-Laut) før t, med mindre kombinasjonen står foran en av vokalene e, i, hvor i dette tilfellet høres h ut som i tysk ich-Laut. Ellers, kan h uttales som norsk h; digrafene hy og hw står likevel for ich-Laut og ustemt w (som i amerikansk engelsk wh), respektivt. Kombinasjonene hl og hr stod opprinnelig for ustemt l, r, men i det Tredje Tideverv, hadde disse lydene kommet til å bli uttalt som vanlig l og r. I flerstavelsesord, faller trykket på den nest siste stavelsen når den er lang (altså om den inneholder enten en lang vokal, en diftong eller en vokal som etterfølges av en konsonantklase eller en dobbel konsonant). Om den nest siste stavelsen er kort, faller trykket på den tredje stavelsen fra endingen (med mindre ordet bare har to stavelser, hvor den første stavelsen mottar trykket uansett om den er kort eller lang).

OPPGAVER

Når det gjelder de mest kritiske spissfindighetene av uttalelse, kan jeg dessverre ikke lage noen oppgaver; vi er ikke i et klasserom, så jeg kan ikke kommentere uttalelsen din. Men angående trykket og uttalen av h, er det mulig å lage øvelser.

1. Bestem hvilken vokal (enkelvokal eller diftong) som mottar trykket i ordene under. (Det er ikke nødvendig å angi hvor hele stavelsen den tilhører begynner og slutter.)

  1. Alcar ("heder, ære")
  2. Alcarë (lenger variant av det over)
  3. Alcarinqua ("praktfull, herlig")
  4. Calima ("lys, klar")
  5. Oronti ("fjell" (flertall))
  6. Únótimë ("utallig, talløs")
  7. Envinyatar ("fornyer")
  8. Ulundë ("flod, oversvømmelse")
  9. Eäruilë ("sjøgress")
  10. Ercassë ([bot] "kristtorn")

Ekstraoppgave om trykk: men vi hører mange Sindarske replikker i filmen, er et av de få virkelig fremstående eksemplarene av Quenya i Peter Jacksons Ringens Brorskap scenen hvor "Sarumann" (Christopher Lee) står på toppen av Jarnagard og sier en påkalling for å utløse et skred for å stoppe Brorskapet. Han sier til fjellet de prøver å gå over: Nai yarvaxëa rasselya taltuva notto-carinnar! ="måtte ditt blodflekkede horn falle på fiendehoder!"(ikke oversatt i filmen). Skuespilleren trykklegger ordene slik: nai yarVAXëa RASSelya TALTuva notto-CARinnar. Er alle ordene trykklagt som de skal trykklegges, ifølge Tolkiens retningslinjer? Hvis ikke, hva er riktig og hva er feil?

2. Der hvor bokstaven h dukker opp i Quenyanske ord som de er stavet med våre bokstaver, kan det på forskjellige måter. Hvis vi overser digrafene hw og hy, kan bokstaven h uttales

A: som en "puste-h" som i h i høy,

B: som i tysk ich

C: som ch i tysk ach eller skotsk loch (lydspråk [x]).

I tillegg har vi alternativ D: bokstaven h uttales egentlig ikke i det hele tatt, men angir bare at den etterfølgende konsonanten var ustemt i gammeldags Quenya.

K. Ohtar ("kriger")

L. Hrávë ("kjøtt")

M. Nahta ("et bitt")

N. Heru ("herre")

O. Nehtë ("spydspiss")

P. Mahalma ("trone")

Q. Hellë ("himmel")

R. Tihtala ("blinkende")

S. Hlócë ("slange, orm")

T. Hísië ("tåke, duskregn")

 

For fasit, se under.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fasit

1. Jeg har markert vokalen eller diftongen det skal legges trykk på:

A. Alcar

B. Alcarë

C. Alcarinqua

D. Calima

E. Oronti

F. Únótimë

G. Envinyatar

H. Ulundë

I. Eärui

J. Ercassë

Når det gjelder Christopher Lees betoning nai yarVAXëa RASSelya TALTuva notto-CARinnar, er ordene yarvaxëa og taltuva riktig uttalt. Likevel, burde rasselya ha blitt betont som rassELya heller enn RASSelya, og notto-carinnar burde ha vært notto-carINNar hellern enn notto-CARinnar. Kanskje vi bør anta at "Sarumann" bruker en spesiell uttalemåte som benyttes i magiske påkallinger, som vraker de normale trykkleggingsreglene?

2.

K. Ohtar: C (ach-Laut)

L. Hrávë: D (hr står opprinnelig for ustemt r, som senere ble til vanlig r)

M. Nahta: C (ach-Laut)

N. Heru: A (norsk puste-h, selv om det på Valinorisk Quenya hadde blitt ach-Laut)

O. Nehtë: B (ich-Laut)

P. Mahalma: På tidlig Eksilsk Quenya sannsynligvis C (ach-Laut), men i det Tredje Tideverv hadde det kommet til å bli A (puste-H).

Q. Hellë: A (puste-H)

R. Tihtala: B (ich-Laut)

S. Hlócë: D (gruppen hl stod opprinnelig for ustemt l, men senere ble det til vanlig l)

T. Hísië: A (puste-H)

Last ned leksjon 1-5
Last ned leksjon 6-10
Last ned leksjon 11-15
Last ned leksjon 16-20
Last ned alle leksjonene

Oversatt av Eivind (Dhéanor) Riley

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.