Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Quenya kurs

Oversatt av Eivind (Dhéanor) Riley og Treiss Waterflott

Leksjon 10
  1. Introduksjon
  2. Leksjon 1
  3. Leksjon 2
  4. Leksjon 3
  5. Leksjon 4
  6. Leksjon 5
  7. Leksjon 6
  8. Leksjon 7
  9. Leksjon 8
  10. Leksjon 9
  11. Leksjon 11
  12. Leksjon 12
  13. Leksjon 13
  14. Leksjon 14
  15. Leksjon 15
  16. Leksjon 16
  17. Leksjon 17
  18. Leksjon 18
  19. Leksjon 19
  20. Leksjon 20

Leksjon 10

Oversatt av
Eivind (Dhéanor) Riley

Adverb, Pronominalendingene -ntë og -t. Infinitiver med pronomener i objektform. Preteritum av intransitive verb med -ya. Passive partisipper.

ADVERB

Adverbene er en del av språket som brukes til å gi oss ”ekstra informasjon” i en setning. En typisk setning gir oss informasjon om hvem som gjør hva (med hvem), med et subjekt, et predikat og om nødvendig et objekt. Men du vil kanskje fortelle når, hvor, eller på hvilken måte handlingen skjer? Det er her du får bruk for adverb.

Adverb er i mange tilfeller for verb det adjektiver er til substantiver. På samme måte som et adjektiv kan beskrive et substantiv, kan et adverb beskrive egenskapen til verbalhandlingen i setningen. I en setning som ”de dro fort”, er det siste ordet et adverb som beskriver hvordan eller på hvilken måte ”de dro”. Om vi sier ”hun synger nå”, er ordet ”nå” adverbet som svarer på spørsmålet om når verbalhandlingen fant sted. Og om vi sier ”de gjorde det her”, er ordet ”her” et adverb som forteller oss hvor verbalhandlingen fant sted.

Her må vi trekke frem noen engelske eksempler, siden det norske språket ikke har noe lignende fenomen i like stor grad. Noen adverb kan kalles ”grunnleggende”, fordi de ikke utvinnes fra en annen del av språket. Ta for eksempel det engelske tidsadverbet ”now” (nå), og den Quenyanske ekvivalenten ; ingen av dem kan analyseres videre. Men veldig mange engelske adverb er ikke ”grunnleggende” på denne måten. Disse utvinnes åpenbart fra adjektiver. Ta for eksempel det engelske adverbet ”swiftly” (raskt, fort) som åpenbart baserer seg på adjektivet ”swift” (rask). Den store engelske adverbdanneren er endingen -ly, som i prinsippet kan legges til et hvilket som helst adjektiv, og gjøre det om til et adverb. En sånn ending som brukes i nesten alle tilfeller har vi ikke på norsk. Det nærmeste vi kommer en slik norsk ending er endingen -t. Denne brukes også til å danne adverb av adjektiv: rask/raskt, grønn/grønt. Men norsk er veldig irregulært på dette området (ofte er adverbet helt likt adjektivet), derfor er det bedre å se på engelske eksempler. Siden vi bare har en håndfull ord som Tolkien identifiserte som adverb, men masse adjektiver, ville det ha vært fint om vi kunne peke på en Quenyansk adverbdanner som den engelske endingen -ly (eller norsk -t). Da kunne vi danne våre egne Quenyanske adverb!

Det kan hende vi har en slik ending på Quenya. Den dukker opp i LotR, som en del av Hyllingen på Cormallen (del tre, bok seks, kapittel IV: ”Cormallen-sletta”). Som en del av hyllesten ringbærerne mottar er det to ord andavë laituvalmet, oversatt ”lenge kommer vi til å hylle dem” i Letters:308. her finner vi adverbet andavë, ”lenge”. Vi vet at det Quenyanske adjektivet anda betyr ”lang” (jf. sindarsk and som i And+duin = Anduin ”Lang Elv”). Det later til at dette adjektivet har blitt til et adverb ved å legge til endingen -vë (slekter sannsynligvis på ve, en Quenyansk preposisjon som betyr ”som, lik”). -vë samsvarer altså med den engelske endingen -ly, selv om i dette tilfellet ville begge ordene bli oversatt til long på engelsk, siden longly ikke er et engelsk ord. På norsk blir oversettelsen av ordene anda/andavë lang/lenge. Så om alta er adjektivet ”stor” (engelsk great), kan vi bruke altavë som adverbet ”stort, meget, i høy grad” (engelsk greatly)?. Siden tulca er et ord for adjektivene ”fast, hard, solid”, kan adverbene ”fast, hardt, solid” oversettes tulcavë? Når vi vet at saila betyr ”vis, klok”, kan vi anta at sailavë er et godt ord for ”vist, klokt”? Alt i alt tror jeg slike danninger er rimelige, selv om påføringen av endingen -vë ikke nødvendigvis er grenseløs. Quenyas adjektiv for ”god” (engelsk good) er mára; man kan lure på om máravë for ”godt” (engelsk well) høres like rart ut som ”goodly” på engelsk! (Selv om vår lille norske regel med -t fungerer utmerket i den norske oversettelsen). (Et grunnleggende adverb vandë ”godt” står i Tolkiens første Qenya-ordliste [QL:99]; om dette fortsatt er et gyldig ord i Quenya fra LotR-tid rundt førti år senere, kan ingen si sikkert.

Som anda ”lang”, ender det store flertallet av Quenyas adjektiver med -a. De sjeldnere adjektivene med stammer i praktisk talt alle tilfeller fra primitivt alviske former med -i, som holder seg uforandret før en ending eller i sammensatte ord: sammenling morë ”mørk” med sammensetningen Moriquendi ”Mørkalver”. Vi må anta at det opprinnelige utseendet til vokalen også skal foretrekkes foran adverbendingen -vë - så om vi skal utvinne adverbet ”mørkt” fra morë, skal det sannsynligvis heller være morivë heller enn morevë. Faktisk så er det usannsynlig at de fleste adjektivene med får noen samsvarende adverb; de fleste av dem angir farger. Kanskje kan vi bruke mussë/mussivë ”myk/mykt”, nindë/nindivë ”tynn, tynt” og ringë/ringivë ”kald/kaldt” (men i en nyere kilde står ordet for ”kald” som ringa heller enn ringë, og da er adjektivet enkelt og greit ringavë).

MERK: ”mykt”, ”tynt” og ”kaldt” er alle adverb. MEN de er også bøyde former av adjektiver, på norsk (Adjektiver får -t foran intetkjønnsord i entall). Om du skal skrive ”et mykt brød” blir oversettelsen mussë masta, ikke **mussivë massa. Her er ”mykt” et adjektiv, ikke et adverb. Om du derimot skal skrive ”jeg lå mykt” blir oversettelsen caitanen() mussivë, ikke **caitanen() mussë. Dette fordi ”mykt” er et adverb her, ikke et adjektiv.

Hvordan endingen -skal legges til de få adjektivene med -n er heller uklart. Adjektivet melin ”kjær” (som ikke må forveksles med den lignende (like) 1. person-aoristen ”Jeg elsker”) kan ha et samsvarende adverb melinvë ”kjært”, for mens nv ikke dukker opp i enslige ord, er det mulig Quenyansk kombinasjon (jf. Aragorns tittel Enviyatar ”fornyer = gjen-nyer”, hvor en- = ”gjen-”). På den annen side, om endingen -vë slekter til preposisjonene ve ”som, lik”, stammer sannsynligvis begge fra be i primitiv alvisk. Da kan vi argumentere med at opprinnelig melin-be heller blir melimbë på Quenya. På den enda annen side (om vi har flere sider å bruke), later adjektiver med -in til å være forkortet fra lengre former med -ina, og da kan man argumentere med at denne a-en ville bevares foran en ending. Derfor kan adverbet ”kjært” være melinavë. (Mitt råd er, glem melin og brukt heller melda eller moina i stedet, som begge er adjektiver og betyr også ”kjær”. Da kan vi enkelt og greit ha meldavë eller moinavë!)

I det minste på engelsk, og i noen tilfeller på norsk, trenger ikke adverb å nødvendigvis beskrive en verbalhandling. Det kan også brukes til å omdanne betydningen til et adjektiv (eller til og med et annet adverb). Dette er en slags meta-beskrivelse, et beskrivende ord som beskriver et annet beskrivende ord. Om Quenyanske adverb (eller spesielt de med -) kan brukes på en slik måte, vet ingen. For eksempel: Når vi vet at valaina er det Quenyanske adjektivet ”guddommelig”, kan vi bruke valainavë vanya for ”guddommelig [her et adverb] vakker”? Eller et bedre eksempel, hvor du lettere ser forskjellen på norsk: Tolkien ga oss aqua som adverbet ”fullt, helt, fullstendig” (WJ:392 - dette er et ”grunnleggende” adverb som ikke er derivert fra et adjektiv, til forskjell fra de norske glosene som utvunnet fra adjektivene ”full, hel, fullstendig”). Det er sannsynlig at dette aqua kan omdanne et adjektiv, for eksempel aqua morë ”helt mørk” (ikke ”hel mørk” - det har ikke samme betydning). Om det ikke er slik, burde Tolkien ha fortalt oss det…!

Det kan være verdt å få med seg at Tolkien brukte adverb med -o heller enn -vë i noen tidligere kilder. Den ene bekreftelsen av det sistnevnte er, som jeg har sagt, andavë vs. adjektivet anda ”lang”. Men, det finnes også en eldre ”Qenyansk” setning som oversettes ”Alvene lå lenge i søvn ved Kovienéni [senere: Cuiviénen]”; se Vinyar Tengwar #27. I denne setningen står adverbet ”lenge” som ando, ikke andavë. Flere eksempler på adverb med -o inkluderer ento ”engelsk: next” og rato ”snart” (fra en ”arktisk” setning som sies i Father Christmas Letters - åpenbart en form for ”Qenya”, selv om det ikke står i sammenheng med Tolkiens seriøse litterære produkt. Vi kan til og med inkludere adverbet voro ”evig, alltid” fra en så relativt sen kilde som Etymologiene (innlegg BOR), selv om den avsluttende -o-en i dette ordet kan være stammevokalen reduplisert og satt til på endingen.

Eksempelet ando ”lenge” (som ikke må forveksles med substantivet ”port”), som åpenbart er utvunnet fra adjektivet anda, synes å indikere at endingen -o kan brukes til å utvinne adverb fra adjektiver. Kan vi da si (for eksempel) tulco ”fast, stivt, solid” fra tulca ”fast, stiv, solid” som et alternativ til tulcavë? Eller hadde Tolkien innen perioden da LotR forgikk, forkastet -o som en adverbialending? Om det er så, introduserte han -vë som en erstatning, ikke som et alternativ.

Vi kan ikke vite om -o fortsatt er en gyldig adverbialending i Quenya fra LotR. Men når vi skal utvinne adverb fra adjektiver, anbefaler jeg å bruke den ”trygge” (eller i det minste tryggere) endingen -vë i stedet. I oppgavene under har jeg ikke brukt endingen -o, men bare -vë. På den annen side ville jeg ikke tukle med bekreftede adverb som ento, rato, voro (ved å forandre dem til ?entavë osv.)

Samsvarer adverb, på samme måte som adjektiv, i antall? Noen har antydet at andavë er et flertallsadverb, som samsvarer med et flertallsverb (andavë laituvalmet ”lenge kommer vi til å hylle dem” - legg merke til flertallssubjektet som er lagt til verbet.) Om det er slik, kan -vë være flertallsformen av en entallsadverbialending -va, som er fullstendig ubekreftet. Ifølge dette systemet får vi variasjoner som i nér lendë andava ”mannen reiste lenge” (hvor det er et entalls adverb sammen med entalls verb) vs. i neri lender andavë ”mennene reiste lenge”. Men dette er 100% hypotetisk. Mens vi ikke kan si noe sikkert, tror jeg at det ikke er en slik variasjon. Det er mer sannsynlig at endingen -vë er uforanderlig i form, i slekt med preposisjonen ve ”som, lik” som antydes over.

Tilslutt bør jeg nevne at noen av Quenyas adverb deriveres fra andre deler av språket enn adjektiver. I Namárië finner vi oialë som adverbet ”for alltid” (eller ”evigvarende”, som den interlineære oversettelsen i RGEO:67 gir). Men i Etymologiene, innlegg OY, står det at oialë opprinnelig er et substantiv som betyr ”evigvarende alder”. Dette substantivet brukes tydeligvis som et adverb i Namárië.

Fraser som involverer preposisjoner har ofte adverbialfunksjoner fra begynnelsen av, og noen ganger utvikler det seg selvstendige adverb fra dem: i Cirions Ed finner vi tennoio som et annet Quenyansk ord som betyr ”for alltid”, men i UT:317 forklarer Tolkien at denne formen enkelt og greit er en forkortelse av to opprinnelig egne ord: preposisjonen tenna ”opp til, så langt som” + oio ”en uendelig periode”.

Til slutt har vi det som vi allerede har kalt ”grunnleggende adverb”, som ikke utvinnes fra en annen del av språket. Aqua ”fullstendig” og ”nå” som nevnes over er bare to eksempler; vi har også ord som amba ”opp(over)”, háva ”langt borte”, oi ”evig, alltid”, og andre.

PRONOMINALENDINGENE -NTË OG -T

I leksjon åtte introduserte vi tre pronominalendinger: -n eller lengre -nyë for “jeg”, -l eller lengre -lyë for “du” og -s for “det”. Men selvfølgelig er det flere pronomener, og nå skal vi prøve å finne pronominalendingene for tredje person flertall: som subjekt “de” og som objekt “dem”.

I Cirions Ed i UT:305 står ordet tiruvantes, som er oversatt ”de kommer til å vokte over det” i UT:317. Du bør være kjent med verbet tir- ”overvåke, se på”, futurumsendingen -uva ”kommer til å, skal, vil” og pronominalendingen -s ”det” nå. Da sitter vi igjen med -nte- som elementet som er oversatt ”de”. Ut:317 bekrefter uttrykkelig at -ntë er ”bøyningen til 3. person flertall når det ikke er nevnt noe subjekt tidligere”. På samme måte som i de fleste av Tolkiens notater, krever dette en liten fortolkning. Jeg antar at Tolkiens hensikk er slik: om en setning har et flertallssubjekt som er ”tidligere nevnt”, som står før verbet, vil verbet bare motta den vanlige flertallsendingen -r (f. eks. i neri matir apsa ”mennene spiser kjøtt”). Men om det ikke er noe subjekt ”nevnt tidligere”, skal endingen -r bytte plass med -ntë, som betyr ”de”: matintë apsa ”de spiser kjøtt”. Denne endingen brukes sannsynligvis om et subjekt identifiseres senere i setningen også; kanskje kan vi bruke en setning som matintë apsa i neri ”de spiser kjøtt, mennene”. Cirions Ed identifiserer også subjektet senere i setningen (nai tiruvantes i hárar mahalmassen mi Númen ”la det være at de kommer til å vokte over det, de som sitter på troner i vesten…”)

Cirions Ed kommer fra etter LotR, så det er helt sikkert at informasjonen som er gitt iUT:305, 317 skal være kompitabel for LotR. Likevel dukker det opp en ganske annen pronominalending for ”de” i Tolkiens tidlige materiale. I LT1:114 finner vi den ”Qenyanske” formen tulielto ”de har kommet”, som bruker endingen -lto for ”de”. Denne endingen var gjeldende så sent som når Tolkiens skrev Fíriels Sang, som bruker formene cárielto ”de lagde” og antalto ”de ga” (LR:72). Om dette fortsatt er gyldig i LotR-stil Quenya, er en annen sak. Endingen -lto ser noe rar ut sammenlignet med de andre kjente pronominalendingene. Av pronominalendingene som er bekreftet i LotR eller senere, ender alle subjektendingene som utgjør en separat stavelse med vokalen (i alt seks endinger, om vi inkluderer -ntë som vi diskuterer over). Endingen -lto med -o later ikke til å passe inn spesielt godt (så noen vil forandre -lto til -ltë i Quenya LotR-stil, men det fins ingen bevis for en slik ending). Jeg antar at Tolkien til slutt skrinla denne endingen fullstendig, og byttet den ut med -ntë.

Noen mener at -lto er gyldig uansett. Noen tolker Tolkiens notat om at -ntë skal brukes ”hvor det ikke er noe subjekt nevnt tidligere” i en absolutt betydning: det er ikke nok at subjektet ikke har vært ”tidligere nevnt” i den samme setningen, som jeg antok over. Når ordet ”de” brukes på norsk, er det i referanse til en gruppe nevnt tidligere i teksten eller samtalen. Ifølge denne strenge tolkningen av Tolkiens notater om -ntë, kan ikke denne pronominalendingen brukes for ”de” som refererer tilbake til en tidligere nevnt gruppe, ikke engang om det var i en ganske setningen. Endingen -ntë ville bare peke framover, til en gruppe som skal identifiseres senere i teksten eller setningen (som er tilfellet i Cirions Ed). ”De” som refererer tilbake til en gruppe som allerede er nevnt i en annen setning ville kreve en annen ending, kanskje -lto som er bekreftet i tidligere kilder.

Jeg kan ikke påstå at dette ikke er en mulig tolkning av Tolkiens ord eller de tilgjengelige eksemplene. Likevel har jeg en dårlig følelse om å bruke endingen -lto i LotR-stil Quenya. I oppgavene jeg har lagd for dette kurset, har jeg ignorert -lto, og antar at -ntë kan brukes som pronominalendingen som betegner ”de” generelt sett. Når Tolkien snakker om -ntë som brukes bare når et subjekt ikke har blitt ”tidligere nevnt”, antar jeg at han mener ”ikke tidligere nevnt i den samme setningen” (fordi om et flertallssubjekt allerede hadde stått, ville verbet bare motta den vanlige flertallsmarkøren -r). Derfor kan vi - antageligvis - ha former som disse, med -ntë lagt til de forskjellige tidene av pusta- ”å stoppe, å slutte”:

 

Aorist pustantëde stopper”

Presens pustëantë de stopper”

Preteritum pustanentëde stoppa”

Futurum pustuvantëde skal stoppe”

Perfektum upustientëde har stoppa”

Som det bekreftede eksempelet tiruvantes = “de kommer til å vokte over det ” antyder, kan en annen pronominalending legges til -ntë (-nte-), og angi objektet i setningen. Dette fører oss videre til et annet spørsmål: om -ntë er subjektet som angir ”de”, hva er den samsvarende objektendingen ”dem”?

Vi har allerede sitert setningen andavë laituvalmet ”lenge vil vi hylle dem” fra LotR. Når vi vet at laituvalmet betyr ”vi vil hylle dem”, kan vi lett peke ut den avsluttende -t-en som ”dem”. (Den oppvakte studenten vil også lett klare å peke ut pronominalendingen som betyr ”vi”, men den sparer vi til senere: Quenya har faktisk flere endinger for ”vi”, med forskjellige grener av betydning.)

Som alltid, er ikke ting helt krystallklare. De som blir prist her er Frodo og Sam, to personer. Derfor har noen trodd at denne -t er dobbel ”dem”, og foreslått at laituvalmet kan oversettes ”vi kommer til å hylle dem begge”. De som holder fast ved denne teorien har blitt oppmuntret av faktumet at det også fins en dobbeltending -t (som i ciryat ”2 skip”; se tilbake til leksjon tre). Vi kan ikke bestemme noe definitivt på dette tidspunktet, men endingen -t ”dem” later til å matche -ntë ”de” ganske bra. Jeg tror ikke denne endingen -t er kun dobbel, men uansett, dette er en ending som kan oversettes ”dem”. Derfor må det være mulig med former som de følgende:

Tirnenyet = "Jeg overvåket dem"

Melilyet = "du elsker/er glad i dem"

Hiruvanyet = " Jeg kommer til å finne dem"

og til og med:

pustanenyet = “de stoppet dem

Dette refererer sannsynligvis til to forskjellige grupper. “De stoppet seg selv” uttrykkes sannsynligvis på en annen mate (desverre vet vi ikke hvordan).

INFINITIVER MED PRONOMENER I OBJEKTFORM

Så langt har vi identifisert to pronominalendinger som kan brukes som objektet i en setning, -s for ”det/den” og -t for ”dem”. Som det er åpenbart ut i fra bekreftede eksempler (tiruvantës ”de kommer til å vokte over det, laituvalmet ”vi skal hylle dem”), kan disse objektendingene legges til et endelig verb med en annen pronominalending som angir subjektet. Men hva med en lengre verbfrase som involverer infinitiv?

La oss begynne med en setning som i mól veryanë cenë i aran ar i tári, ”slaven turte å se kongen og dronningen”. Her har vi et endelig verb veryanë ”turte” + infinitiven cenë ”å se”. Nå vil vi bli kvitt frasen ”kongen og dronningen”, og bytte den ut med objektpronomenet ”dem”, altså ”slaven turte å se dem”. (Legg merke til at jeg bruker et eksempel som med vilje er kompatibelt med teorien som sier at -t ”dem” kun er dobbel, selv om jeg ikke tror dette er tilfellet.. å våge noe unødvendig er nettopp det.. unødvendig!) Vel, hvor setter vi inn endingen -t? Den må selvfølgelig settes på infinitiven cenë ”å se”. Cenet, da? Eller, siden infinitiven cenë later til å stå for primitivt alvisk keni og primitiv -i blir til når den er avsluttende, kan man tro at cenit er et bedre valg. Så ”slaven turteå se dem” = i mól veryanë cenit, ikke sant?

Feil! I Vinyar Tengwar #41, juli 2000, ble det avslørt at infinitiv av elementærverb dannes med endingen -ita om pronominalendinger skal legges til (faktisk er endingen bare -ta-, som når lagt til et infinitiv som cenë = ceni- danner cenita-). Tolkien refererer (i noen av hans nyere notater fra ca. 1969) til ”den generelle (aorist)infinitiven som dannes ved å legge til -i (som ikke er i stand til å få noen videre ending; med pronominalendinger blir det jo stammen til verbtiden aorist); infinitiven med -ita avviker i bruk fra den foregående hovedsakelig ved at den er i stand til å motta pronominale objektendinger” (VT41:17). Han fortsatte med å sitere eksempelet caritas ”å gjøre det” - en infinitiv av verbet car- ”gjøre” med objektendingen -s tillagt.

Som jeg påpekte i den forrige leksjonen, er det uklart om referansen til en infinitiv som er konstruert ved ”å legge til -i” medfører at det finnes en Quenyansk (fra LotR-tid) infinitiv som viser endingen -i. Det kan hende at Tolkien enkelt og greit refererer til den opprinnelige formen til en infinitivsending, f. eks. primitivt alvisk kweti som ligger under (LotR-tids) Quenyanske form quetë ”(å) snakke” (bekreftet i setningen polin quetë ”Jeg kan snakke”). Uansett ”kunne ikke denne infinitiven motta noen videre endelse”, visstnok for å unngå forvirring med ”stammen til verbtiden aorist”. Infinitiven til car- ”lage, gjøre” ville være carë (cari-), men om vi prøvde å legge til en ending som -s ”det” direkte etter for å prøve å uttrykke ”å gjøre det”, ville den resulterende formen **caris se akkurat ut som ”det gjør” eller ”det lager”. Den faktiske formen caritas er ikke tvetydig.

Når det gjelder ”de lager” vs. ”å lage dem”, vil de være forskjellige selv uten ekstra

-ta-, siden subjektendingen for ”de” (-ntë) er forskjellig fra objektendingen ”dem” (-t). Tolkien bestemte seg uansett for å eliminere alle mulige sammenblandinger mellom aoristformer med subjektendinger og infinitiver med subjektendinger: infinitivene setter på

-ta- mellom den ordentlige infinitiven og pronominalendingene. Derfor blir infinitiven ”å se” utvidet fra cenë til cenita- når den skal motta en objektending. ”Slaven turte å se dem” må faktisk være i mól veryanë cenitat, med ekstra -ta- som dukker opp mellom infinitiven og objektendingen.

Det er uklart om A-stammeverb oppfører seg på den samme måten. Vinyar Tengwar #41 utga bare et kort sitat fra Tolkiens 1969-notater (redaktøren trengte visst plassen til viktigere tings, som en grundig artikkel om den optimale bulgarske oversettelsen av Ring-diktet). Sitatet som er gjengitt over tar seg bare av infinitivformen av elementærverb - de som har aoristformer med eller med endinger -i-. Noen skribenter har antatt at A-stammeverb som fungerer som infinitiver tar til seg -ta på samme måte før noen objektpronominalendinger skal legges til. Så med verb som metya- ”å avslutte, sette en stopper for” og mapa- ”å ta”, ville det fungere sånn:

Merintë tas "de vil stoppe det"

I ohtari úvar mapatat "krigerne vil ikke ta dem"

Kanskje slike setninger er greie, kanskje ikke. For øyeblikket er det ingen måte å vite det på. Man kan tvile på at endingen -ta legges til verbstammen til et verb som ender med -ta allerede, som orta- ”å løfte opp, å reise (opp)”. Burde ”Jeg kan løfte det” virkelig være polin ortatas? Generelt sett er ikke Quenya spesielt glad i to nærliggende stavelser som ligner på hverandre, som disse to taene her.

Heldigvis kan vi jobbe oss rundt denne usikkerheten. Vi kan enkelt og greit unngå å sette objektpronominalendinger til A-stammeverb, siden vi vet om i hvert fall noen uavhengige objektpronomener (for eksempel te ”dem” i stedet for endingen -t - så i stedet for, for eksempel, ”du ville ta dem” kan vi ha mernelyë mapa te i stedet for den usikre konstruksjonen ?mernelyë mapatat). Vi kommer til å drøfte de uavhengige pronomenene i en senere leksjon. I øvelsene under involverer infinitivene med -ita + objektendinger bare elementærverb.

De er interessant å legge merke til at Tolkien oversatte caritas som ”å gjøre det” (VT41:17). Dette kan bety at slike infinitiver også kan fungere som subjektet i en setning, for eksempel cenitas farya nin ”å se det er nok for meg” (farya- verb ”å strekke til, være nok”; nin ”til/for meg”).

PRETERITUM AV INTRANSITIVE VERB MED -YA

I leksjon satte vi ut noen regler om ”regulære” preteritumsformer, men vi rørte også ved flere ”irregulære” former (altså preteritumsformer som ikke benytter de vanligste mønstrene). Noen av disse kan faktisk danne undergrupper som er ”regulære” nok ifølge deres egne spesialregler.

Først skal jeg introdusere et par uttrykk som vil gjøre den følgende diskusjonen lettere: transitiv og intransitiv. I lingvistisk terminologi kalles et verb transitivt om det kan ta et objekt. De fleste verb kan det, men ikke alle. Et verb som ”å falle” er ikke transitivt (=intransitivt). Subjektet selv kan ”falle”, men subjektet kan ikke ”falle” noe annet; det kan ikke være et objekt. Et typisk intransitivt verb beskriver bare en handling som subjektet utfører selv, ikke en handling som blir, eller kan bli, gjort med noe eller noen. (Jeg sier ”typisk”, siden Quenya faktisk har noen verb som ikke engang kan ha et subjekt, de såkalte upersonlige verbene - som vi skal diskutere i leksjon atten.)

Noen verb danner par hvor ett verb er transitivt, det andre intransitivt. Subjektet kan reise et objekt (transitivt), men subjektet selv kan bare reise (seg)(intransitivt). En bedre beskrivelse på engelsk: The subject may raise an object (transitively), but the subject by itself can only rise (intransitively) - uten noe objekt I det hele tatt. Andre eksempler på slike par inkluderer transitiv ”å felle” vs. intransitiv ”å falle”, eller transitiv ”å legge” vs. intransitiv ”å ligge”. Men i noen tilfeller bruker norsk det samme verbet både intransitivt og transitivt, for eksempel ”å fly”. Et subjekt kan fly et objekt (for eksempel ”piloten flyr flyet”, transitivt verb med både subjekt og objekt), eller subjektet bare ”flyr” selv, helt alene (for eksempel ”fuglen flyr”, intransitivt verb med bare et subjekt - verbet ”å fly” har to litt forskjellige betydninger, den intransitive betydningen ”å fly i luften”, og den transitive betydningen ”å fly (styre) et objekt, for eksempel et fly”). Slik tvetydighet dukker også opp på Quenya; orta- dekker både ”å reise (seg)” og ”å reise [løfte opp]”, og sammenhengen må tas til følge for å bestemme hvilken betydning som er relevant. (For å være mer konkret: se etter om setningen har et subjekt eller ikke! For eksempel i aran orta = ”kongen reiser seg”, men i aran orta ranco = ”kongen reiser [opp] en arm”.)

La oss se på et par ”irregulære” Quenyanske verb. Verbet farya- ”å strekke til, å være nok” skal visstnok ha preteritum farnë, irregulær fordi endingen -ya i verbet faller ut før preteritumsendingen -në: vi kunne ha ventet oss **faryanë, men Etymologiene lister opp et par flere verb som gir eksempler på det samme fenomenet: vanya- ”å gå, forsvinne, dra” har preteritum vannë. (Tolkien byttet sannsynligvis ut verbet vanya- med auta- som har den samme betydningen, men vi kan ta det med her allikevel). Til disse to eksemplene fra Etymologiene (se innlegg PHAR, WHAN) kan vi legge til et verb som det er meningen at du skal huske som en del av den forrige leksjonen: lelya- ”å gå, fortsette, reise” fra WJ:363. Det preteritumsform er ikke **lelyanë, men lendë, som tilsynelatende er en ganske irregulær form (omtrent like irregulær som norsk ”å gå” som blir til ”gikk” i preteritum, men langt i fra så vilt irregulær som engelsk ”to go” og dets preteritum ”went”!). Det at gruppen nd plutselig dukker opp er ikke noe stort mysterium; det kommer fra nasal innprentning av den opprinnelige roten LED. (Denne roten er listet opp i Etymologiene, selv om den, i følge en nyere kilde, er omarbeidet fra en enda mer primitiv DEL. Lelya- menes å stamme fra primitivt ledyâ- [ledjâ-], ”siden dj ble ly i midten av Quenyas utvikling” [WJ:363]. Preteritumsformen lendë kommer da fra lendê, som ikke er så forskjellig fra verbet ledyâ- som disse formene ble til senere.) Det virkelige mysteriet er dette: hvorfor gir verbene farya-, vanya-, og lelya, fra seg endingen -ya i preteritum?

Det er verdt å få med seg at ifølge betydningen deres, er alle tre verbene intransitive: å strekke til, å forsvinne, å gå. Dette kan selvfølgelig være en tilfeldighet, men Etymologiene gir oss enda et høyst interessant eksempel. I innlegget ULU, står det et verb ulya- ”å helle, skjenke, renne”. Tolkien antydet at det har en dobbel preteritum. Om verbet brukes transitivt, som i ”tjeneren skjenket vann i koppen”, er preteritum ”skjenket” ulyanë. Dette ville vært en fullstendig ”regulær” form. Om verbet derimot brukes intransitivt, er preteritum av ulya- ullë i stedet (antagelig står det for eldre unlë, som er dannet ved nasal innprentning av ul- uten endingen -ya; jf. villë som preteritum av vil- ”å fly”, selv om det ikke er noen -ya i noen form av det siste verbet. Så om du vil oversette ”elven rant nedover en dal”, skal du bruke ullë, ikke ulyanë.

Da virker det som vi kan skjelne et mønster her: intransitive verb med -ya kaster endingen i preteritum; preteritum dannes fra den endingsløse roten, som elementærverb også gjør. Eller på en annen måte: i preteritum kaster intransitive verb med -ya fra seg denne endingen får ”kle seg ut” som elementærverb. I de få tilfellene hvor verb både kan være transitive og intransitive, beholdes endingen -ya når verbet brukes transitivt (som i preteritumsformen ulyanë), men den kastes når verbet brukes intransitivt (ullë).

Hvorfor det er slik er selvfølgelig helt uvisst. I andre verbtider enn preteritum later verbet ulya- ”å helle, skjenke, renne” til å ha den samme formen uansett om det er transitivt eller intransitivt (aorist ulya ”heller”, presens ulyëa ”heller”, futurum ulyuva ”skal helle”, osv.) Men det var aldri Tolkiens hensikt å lage et nytt esperanto, et språk som skal være 100% regulært og logisk. Innenfor mytologiene hans er Quenya ment å være et tungemål som snakkes daglig, og som er utviklet over tusenvis av år. Derfor kan Tolkien med vilje ha inkludert det du finner i alle naturlige språk: visse trekk som ikke nødvendigvis gir mening med en gang.

De fleste verb med -ya er transitive, og ville derfor antageligvis ha beholdt endingen deres i preteritum, før preteritumsendingen -në legges til (som i det bekreftede eksempelet ulyanë). Her er de fleste av de gjenværende intransitive verbene med -ya, selv om Tolkien ikke nevnte noen preteritumsformer i deres tilfelle: hwinya- ”å virvle, rotere” (pr.t. hwinnë?), mirilya- ”å glitre” (pr.t mirillë? Jf. ulya- pr.t ullë), ranya- ”å gå seg bort” (pr.t. rannë?), súya- ”å puste” (pr.t súnë?), tiuya- ”å bli fet, svulme” (pr.t. tiunë?) Verbet yerya- kan være både transitivt ”slite (ut)”, og intransitivt ”å bli gammel”. Kanskje er preteritum yeryanë når den brukes transitivt og yernë når den brukes intransitivt, på samme måte som ulyanë og ullë er transitiv og intransitiv preteritum ”helte, skjenket, rant”?

Jeg bør legge til at alt dette er noe hypotetisk, siden Tolkien ikke nevnte preteritum av mange intransitive verb med -ya. Men studenten bør i det minste legge merke til de bekreftede ”irregulære” preteritumene, som er dobbel preteritum av ulya- ”å helle, skjenke, renne” og spesielt lendë ”gikk” som den heller uventede preteritumsformen av lelya- ”å gå, reise, fortsette”.

MERK: Perfektum av dette verbet står som lendië i noen tekster. SD:56 sier at Tolkien brukte lendien heller enn utúlien for ”jeg er kommet” i et utkast til Elendils Erklæring” (”ut av det Store Havet til Midgard er jeg kommet”). Lendien ville bokstavelig bety ”jeg har gått, reist, dratt” eller noe lignende. Denne perfektumformen har ikke noe fortidsdannende prefiks, kanskje fordi Tolkien rett og slett ikke hadde funnet opp dette prefikset som vanligvis brukes i perfektum. Jeg ville vanligvis bruke det, og bruke elendië som perfektum av lelya-. Jeg har brukt denne formen i (fasiten til) en av oppgavene under.

PASSIV PARTISIPP

Da går vi tilbake til partisipp. Den logiske motparten til aktiv partisipp som vi diskuterte I den forrige leksjonen er selvfølgelig passive partisipper. De kalles ofte ”perfektum partisipp” i stedet. Denne partisippen er en adjektivisk form som utvinnes fra stammen til et verb, og den beskriver tilstanden noen/noe er i når den blir utsatt for den samsvarende verbhandlingen. For eksempel: om du gjemmer noe, er det gjemt. Derfor er ”gjemt” passiv partisipp av verbet ”å gjemme”. Ordet ”gjemt” kan brukes som et adjektiv, både predikativt (”skatten er gjemt”) og attributivt (”gjemt skatt”). Den passive partisippen ”gjemt” kontrasterer med den aktive partisippen ”gjemmende”: den sistnevnte beskriver tilstanden til subjektet, delen som gjør noe, mens den passive partisippen beskriver tilstanden til objektet, den som passivt blir utsatt for verbalhandlingen.

Når det gjelder intransitive verb, hvor det ikke kan involveres noe subjekt, beskriver denne partisippen tilstanden til selve subjektet etter den har utført verbhandlingen: om du faller, er du falt; om du går, vil du deretter være gått. Partisipper som falt eller gått beskriver altså tilstanden til subjektet etter den har gjort en tidligere handling. Dette kan sammenlignes med ”aktive” partisipper som fallende og gående, som beskriver tilstanden til subjektet mens verbhandlingen fortsatt er pågående. Så lenge verbene vi har med å gjøre er transitive - og det er de fleste - kommer vi til å prate om ”aktive partisipper” vs. ”passive partisipper”.

Norsk passiv partisipp dannes som regel med endingen -t tillagt verbstammen, på samme måte som perfektum blir dannet. Derav navnet perfektum partisipp. Men perfektum partisipp og perfektum har selvfølgelig ikke samme funksjoner. Så hvordan ser Quenyas passive partisipp ut?

Det store flertallet av Quenyas partisipper later til å bli dannet med endingen -na eller den lengre varianten -ina. Noen bekreftede A-stammepartisipper har vi sett bruke den lengre endingen, hvor den avsluttende -a-en i verbstammen og i-en i diftongen smelter sammen til en diftong -ai- (som får trykket, som alle diftonger i den nest siste stavelsen får). Vi får et eksempel i frasen Arda Hastaina ”Arda Skjemt”, et alvisk uttrykk for verden som den er, fordervet av Morgoths ondskap (MR:254). Denne hastaina ”skjemt” later til å være passiv partisipp av verbet hasta- ”å skjemme, vansire, spolere”, som ikke er bekreftet noe annet sted. Verbet hosta- ”å samle, hente, plukke” bekreftes både i Etymologiene (innlegg KHOTH) og Markirya-diktet (MC:222-223). Dets passive partisipp dukker opp i Fíriels Sang, hvor det ser ut som det er hostaina (bekreftet ved formen hostainiéva ”kommer til å bli samlet”; endingen -iéva er strengt tatt ikke gyldig i LotR-stil Quenya, men den underliggende partisippen er det). Vi kan sannsynligvis konkludere at A-stammer med -ta nesten alltid har partisipper med -taina. Siden anta- betyr ”gi”, ville partisippen ”gitt” være antaina. Siden orta- betyr ”løfte (opp)” (eller intransitivt, ”løfte (seg), stige”), later ordet for ”(opp)løftet” til å være ortaina.

Kanskje kan endingen -ina legges til nesten alle A-stammer? Fra et verb som mapa- ”ta”, tror jeg vi fint kan utvinne mapaina som partisippen ”tatt”. (Indirekte støtte for dette: endingen -ina brukes også til å utvinne adjektiver, som i valaina ”guddommelig” - opplagt en adjektivform som er basert på Vala, som har lignende form som en enkel A-stemme som mapa-. Det hintes faktisk til at substantivet Vala opprinnelig er derivert fra et enkelt A-stammeverb som vala- ”å beordre, å ha makt”: WJ:403-4. Om det hadde holdt seg som kun et verb, kunne valaina betydd ”beordret” i stedet.)

Hvordan A-stammene med -ya oppfører seg er noe uklart. Tolkien listet opp roten PER ”dele på midten, halvere” i Etymologiene (jf. sindarsk Perian ”halving, hobbit”). Deretter nevnte han et Quenyansk ord perya, som åpenbart var et ord som beholdt betydningen fra denne roten. Rett etter perya, listet han opp et udefinert ord perina. Er dette passiv partisipp ”halvert”? Jeg er nesten sikker på at dette er ordets betydning, men kanskje bør vi se på det som en uavhengig adjektivisk formasjon som utvinnes direkte fra roten, ikke som passiv partisipp av verbet perya-. (Vi kunne ha ventet oss périna med lang é om det var en passiv partisipp; se under angående rácina-mønsteret.)

Et annet sted i Etymologiene, i innlegget GYER, finner vi verbet yerya- ”å slite (ut), bli gammel”. Det samme innlegget nevner et ord yerna ”brukt, slitt”. Når det gjelder den norske glosen, kan yerna være passiv partisipp av verbet yerya-. Skal vi da konkludere at verb med -ya danner deres passive partisipper ved å bytte ut denne endingen med -na? Igjen tror jeg ikke at yerna er den faktiske partisippen av yerya-, men heller en uavhengig adjektivisk formasjon. Disse følgene faktaene støtter dette: 1) Tolkien sporet yerna helt tilbake til primitivt alvisk gyernâ, så det ble ikke utvunnet fra verbet senere; 2) Tolkien listet opp formen yerna før han nevnte verbet yerya-, som igjen antyder at den førstnevnte ikke er utvunnet fra den sistnevnte; 3) yerna er oversatt både ”gammel” og ”slitt”, og den første oversettelsen antyder at yerna skal ses på som et uavhengig adjektiv, ikke en partisipp. På samme måte som med perina over, altså. Dette passer også med et par som halya- ”å sløre, skjule” vs. halda ”gjemt, skjult” (innlegg SKAL1): den sistnevnte formen refererte Tolkien til primitivt alvisk skalnâ (hvor begynnende sk- ble h- og ln ble ld på Quenya). Det kan godt hende at primitivt alvisk skalnâ telte som passiv partisipp av verbroten SKAL- ”skjerme, gjemme”, men dets Quenyanske ekvivalent halda har utviklet seg til et uavhengig adjektiv (et av Tolkiens gloser for dette ordet, ”skygget”, er også et adjektiv). Derfor er ikke halda nødvendigvis passiv partisipp av verbet halya- som er derivert fra den samme roten, selv om det har noe av den samme betydningen som den faktiske partisippen ville hatt.

Så, hvordan skal vi behandle verb med -ya? Et høyst interessant spor er oss gitt i MR:326 (jf. MR:315), hvor Christopher Tolkien forteller oss at Tolkien brukte Mirruyainar eller Mirroyainar for ”de Inkarnerte, de Legemliggjorte” i en kilde fra etter LotR. Dette later til å være passive partisipper som er bøyd som substantiver: ”de som er inkarnerte, legemliggjorte”. Om vi tar bort flertallsendingen -r, sitter vi igjen med mirruyaina/mirroyaina som en mulig partisipp ”inkarnert” - og om vi tar vekk den antatte partisippendingen også, later verbet ”å inkarnere” til å være mirruva- eller mirrova-. Tolkien forandret senere ordet Mirruyainar/Mirroyainar til Mirroanwi uten å bruke -ya i det hele tatt, men vrakede former kan fortsatt fortelle oss hvordan passive partisipper av verb med -ya skal se ut. Slike verb later til å ha partisipper med yaina-, på samme måte som at verb med -ta har partisipp med -taina. Gitt verbet lanya- ”å veve”, kan ordet for ”vevet” (passiv partisipp, ikke den norske like preteritumsformen (som for øvrig oftere kalles ”vevde”)) være lanyaina. De passive partisippene av verbene perya- ”å halvere, dele på midten”, yerya- ”slite (ut)” og halya- ”å sløre, skjule” ville på samme måte være peryaina, yeryaina, halyaina (med omtrent samme betydning som de beslektede adjektivene perina, yerna, halda, men de sistnevnte sier ikke så tydelig at de beskrevne tilstandene er bøyde - se under angående harna- vs. harnaina).

Sannsynligvis kan vi konkludere med at nesten alle A-stammeverb danner passiv partisipp ved å legge til -ina. Det eneste unntaket som dukker opp i det utgitte materialet er formen envinyanta ”helet, leget, kurert” eller mer bokstavelig ”fornyet [gjen-nyet]” (MR:405). Det later til å være passiv partisipp av verbet envinyata ”fornye” (ikke bekreftet alene, men jf. Aragorns tittel Envinyatar ”Fornyer”). Denne partisippen dannes ved nasal innprentning før endingen -ta. Vi kan ikke vite om den mer ”regulære” formen envinyataina, ubekreftet, ville være en gyldig form.

Endingen -ina brukes ikke bare til A-stammer; elementærverb med c eller t som deres siste konsonant danner også passiv partisipp med denne endingen. Markirya-diktet har en form rácina ”ødelagt” (man tiruva rácina cirya[?] ”hvem skal se et ødelagt skip?”, MR:222). Tolkien identifiserte rácina uttrykkelig som passiv partisipp av verbet rac- ”å ødelegge” (MC:223). Verbet ”å anta, regne med, telle” er not-, og i Fíriels Sang har vi nótina som den passive partisippen ”telt”. Ut i fra dette later det til at elementærverb med ustemte endinger som c eller t danner passiv partisipp ved å forlenge stammevokalen og å legge til endingen -ina. Det later ikke til at har noen bekreftede eksempler på partisipp av elementærverb som ender med -p (en annen ustemt ending), men det vil i all sannsynlighet falle i det samme mønsteret: verbet top- ”å dekke” vil da ha passiv partisipp tópina ”dekket”. (Verbet top- står i Etymologiene; diktet Namárië kan antyde at Tolkien forandret det til tup- senere. Om det er riktig, blir passiv partisipp selvfølgelig túpina i stedet.) Kanskje danner elementærverb med -v også passiv partisipp med det samme mønsteret, for eksempel lávina ”godkjent, tillatt” fra verbet lav- ”å godkjenne, tillate” (som ikke må forveksles med et lignende ord som betyr ”slikke”). Dette mangler vi dessverre eksempler på.

Det kryr ikke akkurat av eksempler på andre elementærverb heller, men de fleste av dem foretrekker den korte endinge -na framfor -ina. MR:408 (jf. MR:405) antyder at Tolkien brukte vincarna for ”helet, leget, kurert”; den mer bokstavelige betydningen er ”fornyet” eller fullstendig bokstavelig ”nylig laget”: vin- er stammen til det Quenyanske adjektivet vinya ”ny” og carna ”laget” kan bare være passiv partisipp av verbet car- ”lage”. Så elementærverb med endingen -r har passiv partisipp med -rna (og pga. konsonantgruppen som oppstår her, skal stammevokalen foran selvfølgelig ikke forlenges som i rácina-klassen som vi har diskutert over. Gitt at mer- er verbet ”å ville”, ville ”villet” være merna. Kanskje mérina, cárina (som rácina) er mulige alternative passive partisipper av mer-, car-, kanskje ikke. Jeg tror det er best å følge det bekreftede eksempelet carna her.

Om elementærverb med -m og -n, har vi bare det vi kaller indirekte eksempler på deres passive partisipper, men de er sannsynligvis gode nok. Verbet nam- ”å dømme” (namin ”jeg dømmer”, VT41:13) later til å ha passiv partisipp namna. Denne formen er bekreftet som et substantiv som betyr ”vedtekt, lov” (som i Namna Finwë Míriello, ”Fíriel og Míriellos Lov”, MR:258). Visstnok brukes partisippen namna, som betyr ”dømt”, brukes også som et substantiv ”dom, juridisk bestemmelse” og så ”lov, vedtekt”. Når det gjelder elementærverb med -n, kan vi se på substantiver som anna ”gave” og onna ”skapning, vesen” vs. verbene anta- ”å gi” og onta- ”å skape” (se innleggene ANA1, ONO i Etym). Disse er selvfølgelig ikke elementærverb (og på Quenya regner vi med at de har partisipper med antaina, ontaina) - men substantivene anna, onna kan stamme fra primitive partisippformasjoner som er basert på den nakne roten, før -ta ble lagt til for å danne verb som vi ser dem i Quenya. Så anna kan komme fra en primitiv partisipp ”gitt”, senere brukt som et substantiv ”noe som er gitt” = ”gave”. Onna kan på samme måte stå for en opprinnelig passiv partisipp ”skapt”, senere brukt som et substantiv ”den skapte” = ”skapning”. Derfor pleier jeg å tro at endingen -na kan legges til stammene til Quenyanske elementærverb som ender med -n. For eksempel, siden cen- er verbet ”å se”, kan cenna være passiv partisipp ”sett”. Men igjen kan cenina være en tillatelig formasjon (kanskje kan vi også ha námina for ”dømt”, for alt jeg vet).

Hva med elementærverb med -l, som mel- ”å elske, være glad i”? Om vi ikke går til rácina-mønsteret en gang til, ved å bruke mélina for ”elsket”, må endingen -na legges direkte til verbstammen. Men siden **melna ikke er et mulig Quenyansk ord, må ln bli til ld, slik som i et eksempel vi har diskutert over (at halda stammer fra primitivt alvisk skalnâ). Etymologiene lister opp et ord melda ”kjær, elsket”. Disse er adjektiver (men er helt like de korresponderende norske passive partisippene), og har så godt som lik betydning. Ser vi altså igjen på en opprinnelig partisipp som har utviklet seg til et uavhengig adjektiv? Vil den faktiske partisippen av mel- være forskjellig i form, nettopp for å skille det fra dette adjektivet? Om det er slik må vi vurdere mélina igjen. Eller er melda både adjektivet ”kjær, elsket” og partisippen ”kjær, elsket”? Man kan spørre seg selv om det i det hele tatt er noen vits å skille mellom dem, siden betydningen deres er så å si det samme.

Et annet eksempel må også vurderes: det Quenyanske verbet ”å bære (også i betydning å ha på” later til å være col- selv om det ikke er bekreftet uavhengig: vi finner bare forskjellige utvinninger i det utgitte materialet. Et av dem står i MR:385: colla = ”båret” (brukes også som et substantiv ”klesplagg, kappe”, betraktet som ”noe som er båret”). Er dette et eksempel på partisipp av et elementærverb som ender med -l? Kan vi bruke mella for ”elsket, kjær”, da? Jeg pleier å tro at colla heller er en adjektivisk avledning - som kanskje står for primitiv konlâ med nasal innprentning av roten KOL (ikke i Etym). Ved dets opprinnelige utvinning vil den da kunne måle seg med et Quenyansk adjektiv som panta ”åpen” (som Tolkien refererte til som primitivt alvisk pantâ, utvunnet fra roten PAT som står i Etym). Jeg er redd for at ingen sikker konklusjon kan dras angående passiv partisipp av elementærverb med -l, men jeg tror at den tryggeste måten vil våre å bruke endingen -da (som står for tidligere -na, eller så kan den lengre endingen -ina kombineres med forlenging av stammevokalen.

Skal passive partisipper samsvare i tall, slik som vanlige adjektiver gjør? Burde den avsluttende -a-en blir til (som står for eldre -ai) om partisippen beskriver et substantiv i flertall? Så vidt jeg kan se har vi ikke noe eksempel som kan lede oss. Vi husker at aktive partisipper ikke stemmer overens i tall. Likevel velger jeg å tro at passive partisipper oppfører seg som vanlige adjektiver når det angår dette. Vi har akkurat sett at i mange tilfeller er det vanskelig å si om en form er en passiv partisipp eller et adjektiv, siden adjektiver kan utvinnes vha. de samme endingene.

 

På norsk brukes passive partisipper som en del av omsvøpene som simulerer funksjonen til perfektum: ”Dvergen har sett alven”; ”kvinnen er (eller har) falt”. Men her vil Quenya bruke ordentlig perfektum i stedet: I Nauci ecénië i Elda; i nís alantië. Kanskje går det an å si ná lantaina for ”er falt”, men å si **i Nauco harya cenna i Elda for ”Dvergen har sett alven” (ved å oversette den norske ordbruken direkte) blir bare nonsens.

 

Til slutt: i noen tilfeller har former med -na som opprinnelig var partisipper eller adjektiver blitt til A-verb. Det primitive ordet skarnâ, som står i innlegget SKAR i Etymologiene, var kanskje opprinnelig en passiv partisipp ”forrevet, spjæret” (siden roten SKAR selv visstnok betyr ”spjære, rive”). På Quenya ble skarnâ til harna ”skadet”, som sannsynligvis er et adjektiv i stedet for en partisipp. Det som er rart er at harna- også kom til å bli brukt som et verb ”å skade”, og om dette verbet har sin egen passive partisipp harnaina, har vi to ord som begge må oversettes ”skadet” på norsk, harnaina og harna, men mens harna bare beskriver det å være skadet, beskriver harnaina tydelig at skadene ble påført. Jf. det norske adjektivet ”full” (som bare beskriver en tilstand) vs. den passive partisippen ”fylt” (som antyder at tilstanden er et resultat av at noe/noen har fylt den).

Sammendrag av Leksjon Ti

Adverb er ord som brukes til å si noe om hvordan, når og hvor en verbhandling i en setning blir utført. På norsk kan et adverb også brukes til å modifisere betydningen til et adjektiv, eller til og med et adverb. Adverb dannes ved at endingen -vë legges til adjektivet. Eksempel anda ”lang” vs. andavë ”lenge”. Adjektiv som slutter med får også endingen -vë, men antagelig blir til -i. Eksempel: mussë ”myk” vs. mussivë ”mykt”. Hvordan endingen -vë skal legges til de få adjektivene som slutter med -n er uklart, så mitt råd er å sky unna å lage adverb av adjektiv med -n. - Quenyas pronominalending for ”de” er -ntë (Tolkien slo antagelig fra seg endingen -lto som står i tidlig materiale); den samsvarende endingen ”dem” later til å være -t (selv om noen tror at den bare er dobbelt ”to av dem”). - Elementærverb, som har infinitiver med (for eksempel quetë ”å si, å snakke”), får endingen -ita- om pronominalendinger som angir objektet skal legges til (for eksempel quetitas ”å si det”, med endingen -s ”det”). - Tilgjengelige eksempler antyder at intransitive verb med -ya mister endingen i preteritum, som i stedet dannes rett fra stammen (som om verbet var et elementærvern). For eksempel er ikke pr.t. av farya- **faryanë, men farnë. - Passive partisipper er adjektiviske avledninger som vanligvis beskriver tilstanden som er gjort på noe eller noen ved den samsvarende verbhandlingen: det du gjemmer (verb) blir gjemt (passiv partisipp). A-stammer later til å danne passiv partisipp med -ina (for eksempel hastaina ”skjemt” av hasta- ”å skjemme”). Denne endingen brukes også om elementærverb som ender med -t og -c, sannsynligvis også -p og kanskje til og med -v; i denne verbklassen kombineres endingen med forlenging av stammevokalen (for eksempel rácina ”ødelagt” fra rac- ”å ødelegge”). Det kan hende at det samme mønsteret kan brukes på alle elementærverb, men vi har sett verb med -r ta den enkle endingen -na i stedet, uten forlenging av stammevokalen (carna ”lagd” fra car- ”å lage”). Elementærverb med -m og sannsynligvis også -n, vil på samme måte ta endingen -na (for eksempel namna ”dømt” fra nam- ”å dømme”, cenna ”sett” fra cen- ”å se”). Hvordan vi skal behandle elementærverb med -l er noe uklart; om vi skal bruke den enkle endingen -na, må den bli til -da av fonologiske grunner (for eksempel melna à melda ”elsket” som partisippen av mel- ”å elske”; melda er et bekreftet adjektiv ”elsket, kjær”). Passive partisipper stemmer sannsynligvis overens på samme måte som adjektiver, ved å forandre -a til om de beskriver substantiver i flertall eller flere substantiver.

ORDFORRÅD

nertë "ni"

núra "dyp"

anwa "faktisk, ekte, sann"

nulda "hemmelig"

telda "endelig, sist, avsluttende" (adjektiv som er utvunnet fra den samme roten som navnet til Teleri, Eldaenes Tredje Klan, som er kalt dette fordi de alltid var de siste eller bakerste under Marsjen fra Cuiviénen - langt bak Vanyaene og Noldoene, som var mer ivrige om å komme til det Velsignede Riket)

linta "rask, hurtig" (fl. lintë i Namárië, som refererer til lintë yuldar = “raske trekk”)

hosta- "å samle, samle seg, sanke"

nórë "land" (et land som assosieres med et spesielt folk, WJ:413)

lambë "tungemål"

car- "å lage, å gjøre"

farya- "å strekke til, å være nok", pr.t. farnë (IKKE **faryanë - fordi verbet er intransitivt?)

ve preposisjon "som, lik"

 

OPPGAVER

1. Oversett til norsk.

A. Melinyet núravë.

B. Lindantë vanyavë, ve Eldar.

C. Ilyë nertë andor nar tirnë.

D. Merintë hiritas lintavë.

E. Haryalyë atta parmar, ar teldavë ecendielyet.

F. Anwavë ecénien Elda.

G. I nurtaina harma úva hirna.

H. Úmentë merë caritas, an cenitas farnë.

2. Oversett til Quenya:

I. De har reist (gått) hurtig gjennom landet.

J. De samlede alvene ville se det.

K. Skrevet språk er ikke som snakket språk.

L. Fem skip var ikke nok (strakk ikke til); ni strakk til.

M. Jeg skal virkelig [adverbform av “faktisk, ekte, sann] slutte å gjøre det.

N. De samlet fort de ni skremte dvergene.

O. Endelig (her et adverb) skal du se dem som du har villet se dem.

P. De vil ikke høre det.

 

 

 

 

 

 

 

 

FASIT

1. oversatt til norsk

A Jeg elsker dem dypt.

B. De synger vakkert, som alver.

C. Alle ni porter er overvåkede.

D. De ønsker å finne det fort.

E. Du har to bøker, og endelig [her adverb] har du lest dem.

F. Jeg har virkelig [adverbform av sann, faktisk, ekte] sett en alv.

G. Den gjemte skatten kommer ikke til å bli funnet (direkte oversatt: Den gjemte skatten kommer ikke til å være funnet)

H. De ønsket ikke [var ikke ønske] å gjøre det, fordi å se det var nok.

2. oversatt til quenya

I. Elendientë nuldavë ter i nórë. (Du skjønte selvfølgelig at “har reist” skal oversettes med perfektumformen av lelya-, eller begynte du å rote rundt med lelyaina eller noe, i desperate trang til å finne et eget ord for “gått”? Det var ikke nødvendig..)

J.I hostainë Eldar merner cenitas.

K. Técina lambë umë ve quétina lambë.

L. Lempë ciryar úmer farya; nertë farner.

M. Anwavë pustuvan [or, pustuvanyë] caritas.

N. Lintavë hostanentë i nertë ruhtainë Naucor.

O. Teldavë cenuvalyet ve emériel() cenitat.

P. Umintë merë hlaritas.

Last ned leksjon 1-5
Last ned leksjon 6-10
Last ned leksjon 11-15
Last ned leksjon 16-20
Last ned alle leksjonene

Oversatt av Eivind (Dhéanor) Riley

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.