Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Quenya kurs

Oversatt av Eivind (Dhéanor) Riley og Treiss Waterflott

Leksjon 13
  1. Leksjon 1
  2. Leksjon 2
  3. Leksjon 3
  4. Leksjon 4
  5. Leksjon 5
  6. Leksjon 6
  7. Leksjon 7
  8. Leksjon 8
  9. Leksjon 9
  10. Leksjon 10
  11. Leksjon 11
  12. Leksjon 12
  13. Leksjon 14
  14. Leksjon 15
  15. Leksjon 16
  16. Leksjon 17
  17. Leksjon 18
  18. Leksjon 19
  19. Leksjon 20

Leksjon 13

Oversatt av
Eivind (Dhéanor) Riley

Kasusen dativ. Gerundium. Pronominalendingene -lmë, -lvë og -mmë. Ubestemt pronomen.

KASUSEN DATIV

Tilbake i leksjon fem, introduserte vi konseptet om grammatisk objekter, "målet" til verbhandlingen som utføres av subjektet: I Elda máta massa = "Alven spiser brød", i Nauco hirnë harma = "dvergen fant en skatt".

Til nå i dette kurset, har alle objektene vi har involvert mer nøyaktig vært direkte objekter. Dette er objekter som påvirkes direkte av handlingen. På arkaisk Quenya hadde slike objekter sin egen kasus, akkusativen ? men denne kasusen hadde ikke lenger en atskilt form i Tredje Tidevervs Quenya. Men det finnes også indirekte objekter, som Quenyansk grammatikk gir en spesiell kasusform. Kasusen som markerer indirekte objekter, dativen, var fortsatt oppegående i Tredje Tidevervs Quenya. Men før vi drøfter hvordan dativformer dannes, la os se nærmere på indirekte objekter.

Et indirekte objekt er, logisk nok, et objekt som indirekte påvirkes av verbhandlingen i setningen. Derfor er det indirekte objektet ofte det som gagner noe av verbhandlingen (selv om det selvfølgelig også kan angi noe som blir negativt påvirket av denne handlingen). Det typiske eksempelet når man skal demonstrere dativ er verbet "å gi", som logisk sett må inneholde tre deler: subjektet som utfører "giingen", det direkte objektet som er tingen som blir gitt, pluss det indirekte objektet som er mottakeren til gaven og derfor er den gagnende av verbhandlingen.

Mannen [subjekt] ga gutten [indirekte objekt] en bok [direkte objekt].

Moderne norsk og engelsk (til forskjell fra for eksempel tysk) har ingen spesiell dativ, så i eksempelet over får ikke substantivet "gutt[en]" noen ekstra ending som tydeliggjør at det er det indirekte objektet i setningen. På norsk og engelsk kan indirekte objekter indikeres enkelt og greit ved ordrekkefølge; det indirekte objektet smettes inn i setningen foran det direkte objektet, akkurat som "gutten" står foran "en bok" i eksempelet vårt over. Men på samme måte som engelsk (av og til norsk også, men sjeldnere, da som regel i formen "av") bruker preposisjonen "of" i stedet for genitiv, blir fraværet av en spesiell dativkasus ofte kompensert for ved å legge til preposisjonelle omsvøp: de to preposisjonene som oftest brukes for å simulere dativs funksjon er "for" og "til". Så i stedet for å si "mannen ga gutten en bok" (hvor ordrekkefølgen alene identifiserer "gutten" som det indirekte objektet), kan man si "mannen ga en bok til gutten". Eksempel med "for" kan være for eksempel "vi gjorde det for barna", eller "mennene jobber for dronningen".

På Quenya ville "gutten", "barna" og "dronningen" i disse eksemplene bli sett på som indirekte objekter ? de som indirekte blir påvirket av verbhandlingen ? og de korresponderende substantivene ville blitt bøyd i dativ. Det blir da ingen grunn til å opprettholde en bestemt ordrekkefølge, ei heller å bruke preposisjoner som "til" eller "for". Jf. spørsmålet som står i midten av Namárië, hvor pronomenet ni "jeg" (i slekt med pronominalendingen ?n eller ?nyë med samme betydning) står i dativ:

Sí man i yulma nin enquantuva? "Hvem skal nå gjenfylle begeret for meg?"

Elementet som er oversatt til "for" er ikke et separat ord på Quenya; det er enkelt og greit endingen ?n i nin ? hvor ?n er dativendingen. Derfor nin = "Jeg-for", eller på korrekt norsk: "for meg". I andre sammenhenger kunne det blitt oversatt "til meg" eller (hvor norsk og engelsk identifiserer indirekte objekt kun ved ordrekkefølge) bare "meg": når verbet "å gi" er anta-, ville Quenyas ekvivalent av "du kommer til å gi meg en bok" sannsynligvis være noe slikt som antuvalyë nin parma. Dativpronomenet nin dukker opp i den siste setningen i Fíriels Sang, som en del av setningen Tolkien oversatte "hva vil Faderen? gi meg??" (LR:72). Man kan selvfølgelig også oversette det "?gi til meg".

Plotz-brevet bekrefter at endingen ?n for dativ ikke bare kan settes på pronomener; det kan også settes til vanlige substantiv. (Plotz setter opp ciryan som dativformen av cirya "skip" og utpeker lassen som dativformen til lassë "løv".) Derfor kan vi bygge setninger som carnelyes i Naucon "du gjorde det for dvergen" eller i nér antuva i parma Eldan "mannen skal gi boken til en alv". Den siste setningen kan også oversettes "mann skal gi en alv boka", hvor ordrekkefølgen alene bestemmer at "en alv" skal oppfattes som det indirekte objektet i setningen. På Quenya er ordrekkefølgen mye friere (den store fordelen i språk med mye bøyninger!), siden kasusendingen indikerer at substantiver det snakkes om er det indirekte objekt uansett hvor objektet står i setningen. Dette gir taleren muligheten til å flytte det indirekte objektet rundt for å uttrykke små nyanser av trykk. For eksempel kan vi sannsynligvis sette det indirekte objektet foran for å rette fokus mot det: Eldan i nér antuva i parma, som betyr noe slik som "det er til en alv [ikke til en dverg, etc.] mannen skal gi boka [til]". Om det direkte objektet eller det indirekte objektet kommer først er kanskje ikke veldig viktig; mens i nér antuva i parma Eldan betyr "mannen skal gi boka til en alv", kan i nér antuva Eldan i parma oversettes "mannen skal gi alven boka".

I flertall ender dativformene med ?in. Substantiver med nominativsflertall med ?i får derfor bare dativendingen ?n; Plotz-brevet peker ut lassin som dativformen av lassi "løv [flertall]". Dativ flertall av et ord som laman (lamn-) "dyr" vil derfor være lamnin = "til dyr" eller "for dyr". Endingen ?in legges også til substantiver som har nominativflertall med ?r; flertallsmerket ?r dukker ikke opp i dativformer. Ut i fra den første linjen i Fíriels Sang (oversatt "Faderen laget verden for alver"), vet vi at flertall dativ av Elda er: Eldain. Det er verdt å få med seg at endingen ?in smelter sammen med den siste vokalen i et substantiver og danner en diftong, ai i dette tilfellet. Fíriels Sang gir oss også dativ flertall av "Dødelige": Fírimoin (nominativ flertall Fírimor, LR:245; Tolkien fant ut senere at han foretrakk formen Fírimar, som det utgis i Silmarillion, kapittel 12. Dativ flertall blir selvfølgelig da Fírimain.)

I den forrige leksjonen påpekte jeg at det "ikke er helt klart hva som skjer når flertallspossessivendingen ?iva legges til et substantiv som allerede ender med ?i, som tári "dronning", eller et substantiv med stammeform med ?i, som lómë (lómi-) "natt" (SD:415)". Det samme problemet oppstår når det gjelder flertallsdativformer. Dativ entall "til/for en dronning", vil sannsynligvis være tárin, men når vi prøver å danne flertallsdativ ved å legge til ?in til tári, sitter vi sannsynligvis igjen med tárin igjen (hvor ?i i substantivet og ?i i endingen smelter sammen). Muligens kan de to vokalene smelte sammen til en lang i, og danne tárín som ordet for "til/for dronninger", men denne er et usannsynlig ord: Quenya har sjeldent en lang vokal i en avsluttende, utrykklagt stavelse (selv om vi har ordet palantír). Det kan hende at tárin må gjelde både for flertall og entall, slik at man må stole på bakgrunnen for å finne ut om det menes entall eller flertall.

Den doble dativendingen gis som ?nt i Plotz-brevet, hvor den doble dativformen av cirya "skip" står som ciryant ? som ville bety noe slik som "til/for et par skip". Denne endingen ?nt kombinerer selvfølgelig dativendingen ?n med dobbelendingen ?t. Allerede i leksjon en nevnte jeg kort at denne ?nt later til å være det eneste eksempelet på lovlige avsluttende konsonantgrupper i Quenya fra LotR-tid. ? Det kan hende at det bare er substantiver med nominativdobbeltformer med ?t er de eneste som har dativdobbeltformer med ?nt; når det gjelder substantiver med ?u, kan det godt hende at den enkle dativendingen ?n ville bli brukt. Vedå igjen bruke Aldu "To trær" som vårt eksempel, er dativformen kanskje ikke Aldunt, men heller Aldun (eller kanskje Alduen; se under angående Ar-Veruen). Vi mangler dessverre eksempler.

En ting som man bør merke seg er at selv om det står til på norsk, betyr det ikke at det nødvendigvis er dativ. Om du skal skrive boka til alven, indikerer "til" selvfølgelig at alven eier eller innehar boka, ikke at alven på en eller annen måte blir påvirket av boka, og da skal det skrives med possessiv på Quenya, altså i parma Eldava Om du derimot skal si jeg ga boka til alven, angir "til" dativ, og da blir antanen i parma Eldan den korrekte oversettelsen. Et merkelig eksempel hvor man må ha tungen rett i munnen, er om du skal skrive jeg ga boka til alven til alven, som kanskje heller ville blitt sagt jeg ga alvens bok til alven på norsk. Her betyr den første "til alven" at alven eier eller innehar boka, mens den andre "til alven" betyr at boka ble gitt.. "til alven"! Her blir frasen "til alven" brukt to ganger på rad, men med forskjellig betydning. På Quenya vil det derimot blir to forskjellige ord: antanen i parma Eldava Eldan "Jeg ga boka til alven til alven/Jeg ga alvens bok til alven". For den oppvakte leseren er dette opplagt, men det er viktig å ikke blande disse sammen.

I noen tilfeller kan en setningen inkludere et indirekte objekt (et dativobjekt på Quenya) selv om setningen ikke har noe direkte objekt. I Quenyas ekvivalent for "mennene jobber for kongen", er den norske preposisjonen "for" representert av kasusendingen ?n tillagt aran (som sannsynligvis blir aranen, hvor en hjelpevokal -e- dukker opp før endingen). Det finnes i hvert fall ett eksempel på en setning som har et dativobjekt, men ikke noe direkte objekt: Tolkien brukt en dativform av pronomenet "vi, oss" når han oversatte "?de som synder mot oss" i hans Quenyanske versjon av Pater Noster. (Dette er forresten et eksempel på at dativendingen brukes til å identifisere en gruppe som blir negativt påvirket av verbhandlingen: bakgrunnen må bestemme om dativformen burde oversettes som "mot oss" eller "for oss". Grammatisk sett ville begge oversettelsene være like gyldige, men "de som synder for oss" ville ikke ha mening i denne bakgrunnen.) Verbet "å synde" kan ikke ha noe direkte objekt, men selvfølgelig kan en gruppe indirekte påvirkes av syndingen, så det kan være et indirekte objekt ? som presenteres som et dativobjekt på Quenya.

Dativformer kan også dukke opp i setninger uten subjekt, et grammatisk fenomen som praktisk talt ikke finnes i moderne norsk og engelsk. Men slike setninger kan sammenlignes med "for meg virker det som at", hvor det formelle subjektet "det" faktisk ikke er noe annet enn en grammatisk nikkedukke uten noe virkelig innhold: på uformell talemåte kan det til og med droppes "virker som at?" og betydningen er ganske intakt. Her er riktignok det indirekte objektet også fjernet på norsk, men på engelsk kan man fint si "seems to me that?" Slike norske og engelske fraser kan sammenlignes med Quenyanske fraser som orë nin caritas, bokstavelig "[det] tvinger for meg å gjøre det", som uttrykker betydningen noe sånt som "Jeg ville like å gjøre det" (VT41:13). Legg merke til at setningen orë nin caritas ikke har noe subjekt, men det har et dativobjekt: nin "for meg, til meg". Or- eller ora- "tvinge, påskynde, be innstendig" er et av Quenyas upersonlige verb som oppfordrer slike konstruksjoner; vi kommer tilbake til disse verbene i en senere leksjon.

Dativformer kan til og med dukke opp i fraser hvor intet verb dukker opp i det hele tatt. En del av Tolkiens (uferdige) oversettelse av Gloria Patri går slik: Alcar i ataren ar yondon ar i airefëan = "ære [være] til Faderen og til Sønnen og til den Hellige Ånd" (VT:43:36). Legg merke til dativendingen ?n som er tillagt atar "far, fader", yondo "sønn" og airefëa "hellig ånd". (I formen ataren blir en bindende vokal -e- lagt til før endingen ?n, siden **atarn ikke ville vært et lovlig Quenyansk ord.)

Tidligere bruk av kasusendingen ?n: I Tolkiens lange Quenyaevolusjon, var ikke ?n alltid dativendingen. Sett fra LotR-tiden, er en av de få tingene som er "feil" med Quenya i Etymologiene (skrevet på midten av 30-tallet) at ?n er genitivendingen i stedet. For eksempel, innlegget LEP lister opp navnene til forskjellige Valinorske ukedager, som Ar Manwen = Manves dag, eller Ar Ulmon = Ulmos dag (jf. substantivet ar(ë) "dag" ? men senere forandret Tolkien ordet for "dag" til aurë eller , som antydes i tilleggene til LotR.)

Denne bruken av endingen ?n kan man også finne i en frase skrevet på midten av førtitallet, gjengitt i SD:303: Quenta Eldalien, "Alvenes historie [Eldalië, alvefolk]". I et av utkastene til diktet som skulle bli Namárië, brukte Tolkien Vardan som genitiven "Vardas" (se for eksempel den tidlige versjonen som er gjengitt i TI:284-285). I et av de senere manuskriptene skrev Tolkien fortsatt Vardan, men så strøk han det ut og byttet det ut med Vardo. Dette later til å bekrefte tidspunktet Tolkien forandret genitivendingen fra ?n til ?o. Genitivendingen ?o dukker faktisk også opp i tidligere kilder; et "Qenyansk" dikt fra det tidlige trettitallet har ciryo (stavet kiryo) som genitiven av cirya "skip" (langon veakiryo "sjøskipets hals [strupe]", MC:216). Når det gjelder dativendingen, bruker "Qenya" i komposisjonen fra før LotR, Fíriels Sang, -n (flertall ?in) som dativendingen. Senere ble ?n gjort om igjen til genitivendingen, som utkastene til Namárië later til å antyde. Det later altså til at Tolkien ombestemte seg fram og tilbake over tiårene ? men den siste beslutningen, som reflekteres i LotR og i Plotz-brevet, var at ?o ble genitivendingen, mens ?n ble dativendingen.

Noen av de foreldete genitivene fra Etymologiene er fortsatt interessante hvis du ser på formen. I innlegget AY, sies substantivet ailin "innsjø, dam" ha genitiv entall ailinen. Pga. Tolkiens senere revisjoner, må formen ailinen heller forstås som dativen tall på Quenya fra LotR-tid ? med betydningen "for en sjø" eller "til en sjø" i stedet for genitiv "en sjøs".

Eksempelet ailinen er interessant på en slik måte at det viser oss hva som skjer om kasusendingen ?n legges til et substantiv som ender med en konsonant, som ailin. Siden **ailin ikke er et mulig ord på Quenya, settes en e inn før endingen, slik at det blir ailinen. Selv om endingen ?n fikk gjort om betydningen sin, er det samme prinsippet om å sete inn denne hjelpevokalen når nødvendig, lovlig. [Oppdatering sent i 2002: denne antagelsen er nå bekreftet av ataren som genitivformen av atar "far", VT:43:36. Dette er en genuin dativform fra etter LotR-Quenya, så Tolkien brukte fortsatt den samme sammenbindende vokalen etter at han hadde forandret betydningen til kasusendingen ?n]

Om substantivet har en spesiell stammeform ? hvor den siste konsonanten blir til en annen konsonant eller en konsonantklase når endinger skal legges til ? blir det slike endringer før denne ekstra -e-en også: i innlegg LIN2 i Etymologiene, lærer vi at Laurelin (Laurelind-), navnet til det Gylne Tre i Valinor, har genitiv entall Laurelinden. I Quenya fra LotR-tid ville dette være dativ entall i stedet, men formen er formodentlig fortsatt gyldig. Det samme gjelder for lissen som formen av lis (liss-) "honning"; se innlegg LIS. Vi kan da anta at et substantiv som nís (niss-) "kvinne" ville blitt behandlet på en lignende måte: dativ nissen.

En av "genitivformene" i Etymologiene kan til og med belyse hva som skjer med senere dativformer av dobbeltformer med ?u. En valinorsk ukedag som står i innleggene BES og LEP er Arveruen eller Ar-Veruen, "Ekteparets Dag", som refererer til Vala-paret Aulë og Yavanna. Her finner vi veruen som genitiv av dobbeltformen veru "ektepar". Det bør legges merke til at hjelpevokalen -e- legges til her også (noe overraskende: man skulle tro at **verun ville vært en gyldig form). Om denne genitiven veruen fortsatt er gyldig etter at Tolkien redefinerte endingen ?n slik at veruen ble en dativform på Quenya, ville det antyde at substantiver med nominativdobbeltformer skulle ha dativformer med ?uen. Dativformen av Aldu "To Trær" ville da være verken være Aldunt eller Aldun, men heler Alduen. Men jeg trenger vel ikke å si at vi ikke er på fast grunn her, og derfor kommer jeg ikke til å lage noen oppgaver basert på slike hypoteser.

GERUNDIUM

Mesteparten av tiden er substantiver og verb forskjellige deler av talen. Det er selvfølgelig verbalsubstantivene vi diskuterte i forrige leksjon, men de er uten tvil genuine substantiver ? abstrakte formasjoner som angir verbhandlinger som blir sett på som "ting". Men verb har en form, gerundium, som man kan si er et verb som "kler seg ut" som et substantiv.

I Cirions Ed står ordet enyalien, som bokstavelig betyr "for å huske, for å minnes". Forstavelsen en- betyr "gjen-" og ?n som står til slutt er kasusendingen vi har diskutert over, dativmerket som betyr det samme som den norske preposisjonen "for". Ved å fjerne disse ekstra elementene sitter vi igjen med -yalie-, yalië. I sine notater om Cirions Ed, som er gjengitt i UT:317, gjorde Tolkien det klarte at yalië er en "infinitivs- (eller gerundial) form" av verbet yal-, som betyr å kalle eller å tilkalle. Slik kan vi isolere ?ië som en grammatisk ending som brukes til å utvinne "gerundialformer".

Tidligere i dette kurset har vi diskutert en annen type infinitiv, som enkelt og greit er verbstammen (med lagt til, om det er et elementærverb). Et bekreftet eksempel er setningen polin quetë, "jeg kan snakke" (VT:41:6), med quetë som infinitivformen av verbet quet- "snakke". Siden Tolkien tydelig gir ?ië som en infinitivending i UT:317, kan det hende at polin quetië ville ha vært like mulig (mer om dette under). I læreboken Basic Quenya (norsk: Grunnleggende Quenya), som ble skrevet før eksempelet polin quetë ble offentliggjort, bruker Nancy Martsch ?ië som Quenyas infinitivending helt gjennom. Dette trenger ikke nødvendigvis være feil; Tolkien så definitivt for seg en gammel alvisk infinitiv med ?ie. I Etymologiene, innlegg NAR2, kalles det gammelnoldorske ordet trenarie "å gjenfortelle" uttrykkelig en infinitivsform (hvor "gammelnoldorsk" er språket Tolkien senere kan ha referert til som gammelsindarsk, etter han reviderte sine lingvistiske mytologier på det tidlige femtitallet). Likevel tror jeg at i mange tilfeller er det best å kalle de Quenyanske verbformene som dannes ved endingen ?ië for gerundiumer (heller enn infinitiver).

På norsk er gerundium og infinitiver i mesteparten av tilfellene helt like, unntatt at gerundium konsekvent bruker merket "å" foran infinitivsverbet, mens infinitiv av og til kaster dette merket. Derfor er det lettere å illustrere dette på engelsk. På engelsk utvinnes gerundium ved hjelp av endingen ?ing, for eksempel "finding" vs. verbet "to find" (som begge oversettes "å finne" på norsk). En engelsk form som "finding" kan selvfølgelig også være et abstraktsubstantiv (med den samme betydningen som "oppdagelse". Et slikt abstraktsubstantiv utvinnes ved endingen ?ing (eller av endingen -else) også på norsk: for eksempel sykling fra verbet å sykle) like godt som en adjektivisk partisipp (som i "the man finding the treasure", som ville blitt oversatt "mannen som finner skatten" til norsk"). Men det vi er interessert i her, er heller ordet "finding" (engelsk) eller "å finne" (norsk) som det står i en setning som "finding the treasure was wonderful" (engelsk) eller "å finne skatten var vidunderlig) (norsk). Her oppfører "finding/å finne" seg på en måte som et substantiv, fordi det er subjektet i setningen. Men vi kan også se at på en måte, er "å finne" fortsatt et verb, fordi det har ikke mistet et av de unike egenskapene til et verb: evnen til å ta et objekt. I frasen "å finne skatten", er "skatten" objektet til "å finne". Om "finding" hadde vært et abstraktsubstantiv her, ville setningen blitt helt forskjellig på norsk; "oppdagelsen av skatten", mens på engelsk måtte man bare satt inn "of" foran "the treasure". Jf. diskusjonen om Quenyas objektgenitiv (som i Nurtalë Valinóreva, "gjemmingen av Valinor" i den forrige leksjonen. Derfor er ikke dette noe man må bryne seg på når man oversetter fra norsk, det man må vite er om man skal bruke gerundium eller infinitiv.

En gerundium er en form av verbet som kan fungere som et substantiv, med mye av den samme betydningen som et verbalsubstantiv. En gerundium kan likevel ta et objekt, og dette gjelder Quenyas gerundiumer også: angående Quenyas gerundialform med - som Tolkien brukte i Cirions Ed, bemerket han at den "styrte et direkte objekt" (UT:317).

MERK: Gerundiumer kan på Quenya som på engelsk være like. Akkurat som den engelske endingen ?ing brukes til å utvinne gerundiumer og verbalsubstantiver, kan Quenyas ending ?ië også brukes til å danne abstrakter, for eksempel tyalië "lek" (som substantiv), fra verbet tyal- "å leke". Faktisk brukes ?ië som en generell abstraktending, mye som engelsk "-ness" og norsk "-het", jf. for eksempel mornië "darkness [engelsk], mørkhet [norsk].

Som vanlig er det en ekstrem mangel på eksempler. Men vi må anta at på Quenya som på engelsk og norsk, kan gerundiumer ofte fungere som subjektene i setninger, kanskje noe slik som dette (verbstammer i rødt, gerundiumendinger i blått, gerundiumformer i blått i den norske oversettelsen):

Hir harma caruva nér alya "å finne en skatt vil gjøre en mann rik"

Tir i aiwi anta i vendin alta alassë "Å se på fuglene gir jomruene [vendin, dativ] stor glede"

I disse eksemplene har vi gitt gerundiumene objekter (harma og i aiwi), men en gerundium kan fint fungere som et subjekt uten videre tillegg, for eksempel slik: Matië ná i analta alassë ilyë tiucë Naucoron, "Å spise er alle fete dvergers største glede/Å spise er den største gleden til alle fete dverger".

Antagelig kan Quenyas gerundiumer også fungere som objektet i en setning, sammenlignbart med norske konstruksjoner som "Jeg elsker å fiske". Gerundiumer som fungerer som objekt kan til og med ta sitt eget objekt: en setning som "Jeg elsker å se fuglene" kan kanskje oversettes melin tir i aiwi (hvor "å se" er objektet til frasen "Jeg elsker", og fuglene etter tur er objektet til gerundiumen "å se"). Kanskje kan dette også uttrykkes som "Jeg elsker å se fuglene" = melin tirë i aiwi (?), ved å bruke en infinitiv i stedet for en gerundium. Gerundium og infinitiv kan ofte være like i betydning på engelsk og Quenya; norsk skiller dem knapt ad, selv om det gjøres i noen tilfeller, se litt lenger ned på siden.

Terminologien vår kan faktisk gjøres strengere enn den Tolkien selv brukte, om vi reserverer uttrykket infinitiv for former som tirë "å overvåke [engelsk: to watch]" og kaller tirië "å overvåke [engelsk: watching]" for en gerundium: i UT:317, sitert over, refererer Tolkien til former med ?ië som både "infinitiviske" og "gerundiale". Som vi nevnte over, identifiseres formen ?ie på "gammelnoldorsk" uttrykkelig som en infinitivsform. Eksempelet polin quetë "Jeg kan snakke" som er fra etter LotR demonstrerer at ?ië ikke kan være en universal infinitivsending. Ville polin quetië være mulig å si, eller ville dette høres like rart ut som "I can speaking" på engelsk? Og hva med "I want to find a treasure?" ville merin hirië harma være greit, eller ville Eldaene finne dette ordvalget like merkelig som "I want finding a treasure" på engelsk? Det kan være tryggere å bruke den enkleste infinitiven, hirë, i en slik bakgrunn. Når en verbhandling er subjektet eller objektet i en setning, kan man til en viss grad velge mellom infinitiv og gerundium både på norsk og engelsk: "Feiling er menneskelig, tilgivelse er guddommelig, erring is human, forgiving is divine" = "Å feile er menneskelig, å tilgi er guddommelig, to err i human, to forgive is divine". Likevel er det mer vanlig å bruke infinitivsformen på norsk. Spesielt når en verbhandling fungerer som subjekt, tror jeg det er tryggere å bruke gerundium (formen med ?ië) på Quenya. Men siden vi ikke har noen faktiske eksempler, er det for øyeblikket umulig å vite med sikkerhet hva Tolkien ville ha sett på som akseptabel Quenya angående dette.

Likevel er det en viktig bruk av Quenyas gerundium som heldigvis er bekreftet i vår lille samlede mengde. Engelsk vanlig infinitiv marked med "to" brukes ofte til å angi hensikt, og norsk setter "for" foran infinitivsmerket "å" når hensikt skal angis: "They have come to see the king.", "De har kommet for å se kongen." Om dette kunne bli oversatt "direkte" til Quenya som utúlientë cenë i aran kan ingen si sikkert ? men jeg tviler på at dette ville være en gyldig konstruksjon. Legg merke til ordvalget i Cirions Ed: Vanda sina termaruva Elenna·nórëo alcar enyalien. Tolkiens oversettelse I UT:305 går "denne ed skal stå til minne for Stjernens Lands prakt", men mer bokstavelig er Quenyas ordvalg noe som "denne ed skal stå for å minnes Elenna-landets prakt". Jf. Tolkiens kommentarer på formen enyalien i UT:317, allerede delvis sitert:

yal- "kalle, tilkalle", i infinitivs- eller gerundialform en-yalië, her i dativ "for å huske, for å minnes", men det styrer et direkte objekt [altså alcar "prakt"]: derfor "å huske eller å minnes" prakten".

Så her har vi et verb en-yal- "gjen-huske" = "å minnes". Legg til gerundialendingen ?ië, og vi får gerundium enyalië "gjenhusking, å gjenhuske, minning, å minnes". Siden en gerundium kan beskrives som et verb som fungerer som et substantiv, kan det også motta kasusendinger som et substantiv. Tolkien satte altså på dativendingen ?n "for" for å danne "for å huske, for å minnes". Ordet kan nå fungere som det indirekte objektet i setningen, den som "nyter godt" av verbhandlingen: eden termaruva "skal stå", og denne handlingen oppfordrer til "å gjenhuske, å minnes" (enyalië). Dativgerundiumen enyalien "for å minnes" har etter tur

Elenna·nórëo alcar "Elenna-landets prakt" som dets objekt.

Dette eksempelet later til å fortelle oss at norske infinitiver som angir hensikt bør oversettes til Quenyanske gerundiumer med en dativending tillagt. "De har kommet for å se kongen" ville da bli oversatt til utúliente cenien i aran, bokstavelig "de har kommet for seing kongen". (Om vi slavisk skal følge ordrekkefølgen Tolkien brukte i Cirions Ed, med gerundiumen på slutten av setningen, måtte vi si utúliente i aran cenien = "de har kommet kongen for seing"! Quenyas ordrekkefølge er likevel sannsynligvis meget fleksibel.) Regelen vi har prøvd å danne kan oppsummeres slik: om må legge til ordet "for" foran infinitivsmerket "å" i en infinitiv for å få riktig betydning, angir denne infinitiven hensikt og bør oversettes til Quenya som en gerundium bøyd i dativ.

Å danne gerundium fra A-stammeverb: Alle gerundiumene vi har gitt eksempel på så langt er blitt dannet fra elementærverb. Hva skjer når endingen ?ië skal legges til et A-stammeverb? Vi har ingen direkte, uttrykkelige bekreftelser som kan lede oss, så jeg har spart dette problemet til slutt. Men alt det indirekte beviset peker ut én konklusjon: den avsluttende -a-en bør tas vekk før endingen ?ië legges til.

Etymologiene, innlegg ORO, lister opp det Quenyanske verbet orta- "reise, løfte", men en form ortie kan også sees, selv om dette er "gammelnoldorsk" (/gammelsindarsk) heller enn Quenya. Dette ordet ortie, som enkelt og greit er glossert "reise [opp], er en arkaisk alvisk form som senere har utviklet seg til en sindarsk infinitiv. Men det kan fint samsvare med den Quenyanske gerundiumen ortië "å reise (opp), oppreising", siden "gammelnoldorsk" ligger ganske nært Quenya. Dette vil da antyde at når endingen ?ië skal legges til et A-stammeverb, faller den avsluttende -a-en ut før endingen. Vi har flere mulige bekreftelser på en Quenyansk form som ville bekreftet denne konklusjonen: mens Tolkien listet opp forskjellige former av verbet ora- "be innstendig, anbefale, påskynde", inkluderte han orië (VT41:13), og mens han ikke tydelig identifiserte denne eller noen andre av formene, kan det godt hende at orië er ment å være en gerundium. Legg også merke til nainië "å sørge, sørging" som en avledning av verbet naina- "å sørge" (sammenlign RGEO:66 med Etymologiene, innlegg NAY): nainië kan være enten en gerundium eller et verbalsubstantiv.

Som vi allerede har berørt, kan ?ië også fungere som en generell abstraktending, noe som engelsk "-ness" eller norsk "-het". Der hvor ?ië brukes til å danne abstraktsubstantiver fra adjektiver, mister adjektiver med ?a denne siste vokalen før ?ië legges til; mornië er antagelig dannet fra morna "mørk". Et annet bekreftet par av denne typen er láta "åpen" vs. látië "åpenhet". Abstraktendingen ?ië er uten tvil i slekt med gerundialendingen ?; praktisk talt er det den samme endingen vi har med å gjøre (som sagt over, blir forskjellen mellom gerundiumer og abstraktsubstantiver ofte uskarp). Om endingen ?ië gjør at den avsluttende ?a faller ut når den legges til adjektiver, virker det veldig sannsynlig at dette skjer når den legges til A-stammeverb også. Så når vi begynner med et verb som orta- "reise (opp), løfte" og nurta- "gjemme", kan vi sannsynligvis danne gerundiumene ortië, nurtië og bygge setninger som ortië Pelóri nurtien Valinor úme mára noa "å reise Pelóri[ene] for å gjemme Valinor var ikke en god idé". (Det var ikke det ? se MR:401, 405 om Tolkiens kritiske kommentarer om dette trekket Valaene gjorde!)

Når det gjelder verb med ?ya, for eksempel harya- "å eie, ha", faller hele endingen ?ya sannsynligvis ut før ?ië legges til. Ellers måtte gerundiumen ha vært **haryië, men yi er ikke en mulig Quenyansk kombinasjon. Vi har setta abstraktsubstantiver som er dannet med ?ië fra adjektiver med ?ya gi fra seg den siste endingen, for eksempel verië "modighet" fra verya "modig" (se Etymologiene, innlegg BER). Vi kan sannsynligvis anta at verië også ville vært gerundiumen beslektet med verbet verya- "å tørre". Så gerundiumen av et verb som harya- "å eie, ha" er sannsynligvis harië (for eksempel i en setning som harië malta úva carë nér anwavë alya "å eie gull vil ikke gjøre en mann virkelig rik").

PRONOMENET "VI"

Vi har brukt flere forskjellige pronominalendinger hittil: -n eller -nyë "jeg" (den korte formen må ikke forvirres med dativendingen!), -l eller -lyë "du", -s "det", -ntë "de" og -t "dem". Det er på tide vi introduserer endingene for første person flertall, som samsvarer med den norske pronomenet "vi".

Det er faktisk flere Quenyanske pronominalendinger for "vi". En av dem står i Hyllingen på Cormallen: Andavë laituvalmet, "lenge skal vi prise dem". Her finner vi et verb i futurum med pronominalendingene for "vi" (subjekt) og "dem" (objekt): lait-uva-lme-t, "prise-skal-vi-dem". Denne endingen for "vi" er altså -lmë (-lme-).

Tolkien drøfter imidlertid i WJ:371 det Quenyanske uttrykket , som signaliserer nektelse eller forbud: i effekt "nei!" som i "jeg vil ikke" eller "ikke [gjør det]!". Tolkien antydet også at denne kunne motta pronominalendinger, som ?n() for "jeg", og danne varmen ván eller ványë for "Jeg vil ikke". Men Tolkien nevnte også formen vammë, "vi vil ikke". Så her er pronominalendingen for "vi" plutselig ikke ?lmë, men heller ?mmë.

MERK: Legg forresten merke til at den lange á-en i er forkortet i formen vammë. Dette er et av eksemplene som antyder at Quenya ikke kan ha en lang vokal foran en konsonantgruppe eller en lang konsonant ? en fonologisk regel som vi ofte har hentydet til tidligere i dette kurset. Faktumet at vokalen holder seg lang i ványë antyder at ny blir sett på som en enkelt konsonant, palatalisert n som spansk ñ, og ikke som en gruppe n + y.

Faktumet at det er to endinger for "vi", -mmë og ?lmë, er lett å forklare når vi først skjønner at denne delen av Quenyas pronomentabell har en forskjell vi ikke finner på norsk. Tolkien refererte til endingen ?mmë som "første person eksklusivt flertall" (WJ:371). Endingen ?mmë angir et eksklusivt eller utelukkende "vi", en "vi" som ekskluderer personen[e] som det henvendes til. uttrykket vammë "vi vil ikke" representerer en refusjon som det ville blitt sagt til en annen gruppe (sannsynligvis den gruppen hvis vilje "vi" nekter å adlyde). Denne gruppen inkluderes ikke i "vi", men står utenfor "vi"-gruppen. Derfor passer eksklusiv "vi" her.

Endingen ?lmë angir visstnok inklusiv "vi", på den annen side: gruppen som det henvendes til er inkludert i "vi". I eksempelet andavë laituvalmet, "lenge skal vi prise dem", henvender folkene som hyller Frodo og Sam seg til hverandre, ikke Ringbærerne. Om de hadde sagt "lenge skal vi prise dere" i stedet, og henvende seg direkte til Frodo og Sam, måtte de ha brukt en eksklusiv "vi": endingen ?mmë i stedet for ?lmë. Frodo og Sam ville ikke ha vært en del av denne eksklusive "vi"; de ville stått uten for "vi"-gruppen som henvender seg til dem. (Omvendt ville en gruppe som konspirerer blant seg selv om å ikke adlyde en ordre måtte si valmë, ikke vammë, for "vi vil ikke!").

I skrifttale er "vi" vanligvis eksklusive (-mmë), med mindre forfatteren har en grunn til å tro at leseren er en del av "vi"-gruppen det refereres til. I et slikt tilfelle, vil ?lmë for inklusiv være passende.

Tilbake i leksjon åtte ble det bemerket at selv om forfatteren av dette kurset noen ganger refererer til seg selv som "vi", er ikke dette (nødvendigvis!) fordi han har et ego av kongelige dimensjoner. Forfatteren tenderer til å inkludere leseren i denne "vi", som for å antyde at forfatteren og leseren på en eller annen måte deler denne odysseen gjennom de forskjellige aspektene av Quenyas grammatikk. Se på det som en vennlig gest, eller en spesielt sleip hjernevaskingsteknikk som forfatteren brukes til å på en eller annen måte gjøre deg til en medvirkende når han trekker en konklusjon som han egentlig burde ta fullt ansvar for selv!) Uansett, på Quenya hadde det ikke vært noen misforståelser. Et kongelig "vi", som ekskluderer folkene som blir snakket til, kan bare være ?mmë. En forfatter som bruker ordet "vi" for å referere til seg selv og hans lesere, og adresserer dem direkte i teksten sin, må bruke inklusiv "vi": -lmë.

Det er enda en ending for "vi", nemlig dobbelt inklusivt, som er "vi" refererende til kun to personer ? i effekt "du og jeg" eller "de to av oss". (Endingen ?lmë ville vært inklusiv "vi" om tre eller flere personer.) Dessverre må endingen som angir dobbelt inklusiv vi utledes i en tostegsoperasjon, og vi kan ikke være helt sikker på formen (sannsynligvis enten ?lwë eller ?lvë). Vi vil komme tilbake til dette problemene senere: oppgavene under kommer bare til å bruke endingene ?lmë og ?mmë.

Merk: Det har vært mye forvirring om Quenyas endinger for "vi". En tidligere tolkning som ble lagt fram i Jim Allans Introduction to Elvish sent på syttitallet, var at endingen ?lmë var eksklusiv heller enn inklusiv. Den utledete endingen ?lvë var tenkt å være inklusiv "vi" (og inklusiv må den være, men det er en dobbel inklusiv form, som bare refererer til "vi" som to personer). Den egentlige endingen for eksklusiv "vi", -mmë, var ukjent helt til WJ ble utgitt i 1994 (som ga eksempelet vammë). Den ukorrekte tolkningen hjemsøker mange Quenyatekster fra etter Tolkiens død, men før nittitallet, og den fant også veien til Nancy Martsch? Basic Quenya.

ET UBESTEMT PRONOMEN

På norsk blir ord som "man" og "en" (og "du") ofte brukt når man med vilje skal referere til noe generelt eller noe vagt: "Man må tjene til livets opphold", "En kan lure på?" Her er ikke "en" det Quenyanske nummeret 1 (Quenya minë), "man" refererer absolutt ikke til substantivet "mann" (Quenya nér- (ner-)) og "du" refererer ikke til den som det henvendes til. For slike betydninger har Quenya pronomenet quen (WJ:361) ? hovedsakelig en utrykklagt variant av substantivet quén, som betyr "person". Selv om de innerst inne slekter på Quendë "alv", har ikke disse ordene noen spesiell referanse til alver. Som vanlig mangler vi eksempler, men vi må anta at quen ville blitt brukt for "en" eller "noen" i setninger som quen milyanë leryalë "En lengtet etter frigjørelse" eller "quen hantë i yulma "noen ødela koppen". Antageligvis kan quen også motta kasusendinger, for eksempel genitiv queno "ens" eller dativ quenen (som på norsk ofte oversettes "for deg" heller enn "for en": matië yávë ná mára quenen, "å spise frukt er godt for deg" ? hvor "deg" betyr "folk generelt"!)

De fleste Quenyanske pronomener står vanligvis som endinger, og det kan være at Tolkien på et punkt brukte en pronominalending for et ubestemt pronomen "en". Det finnes en tidlig "Qenyansk" tekst hvor denne betydningen later til å assosieres med endingen ?o: kildo kirya ninqe, oversatt "et hvitt skip en så" (MC:220-221). Å gjøre om dette til Quenya fra LotR-tid krever likevel sannsynligvis mer enn å forandre stavingen til cildo cirya ninquë: mens de to siste ordene garantert er akseptable, later ikke verbformen kildo til å passe inn i Tolkiens nyere system, og statusen til endingen ?o når LotR foregikk er høyst tvilsom. Om vi sikter til LotR-stil Quenya, er det definitivt mye tryggere å bruke det ubestemte pronomenet quen som er fra en kilde fra etter LotR.

Sammendrag av leksjon tretten: Quenyas dativkasus identifiserer direkte objekter, gruppen som indirekte påvirkes av en verbhandling (ofte den som nyter godt av handlingen, selv om indirekte objekt også kan påvirkes negativt). Endingen for dativ entall er ?n (når det skal legges til et substantiv som ender med en konsonant, settes hjelpevokalen -e- inn foran den). Substantiver med nominativflertall med ?i har dativ flertall med ?in; denne endingen ?in brukes også på substantiver som har nominativflertall med ?r, slik at dativformen som samsvarer med nominativ Eldar er Eldain. Dobbel dativending er ?nt, i det minste for substantiver som har nominativdobbelformer med ?t. (Substantiver med nominativdobbelending med ?u burde kanskje ha dativending med ?uen, om vi kan stole på eldre materiale hvor endingen ?n ble lagt til som genitivending heller enn dativ.) ? Et gerundium er en form av verbet som kan fungere nesten som et substantiv, og angi den samsvarende verbhandlingen, men til forskjell fra vanlige verbhandlinger kan en gerundium fortsatt ta til seg et objekt. Quenyas gerundiumer dannes med endingen ? (også en generell abstraktending); om denne endingen skal legges til et A-stamme, faller den siste -a-en ut. Når det gjelder verb med ?ya, faller denne endingen fullstendig ut før endingen ?ië. Norske infinitiver som uttrykker hensikt (for eksempel infinitiver som angir "[for] å gjøre" noe") oversettes til Quenya som gerundiumer bøyd i dativ, for eksempel hirien "(for) å finne". ? Quenya har flere pronominalendinger som samsvarer med engelsk "vi". En av dem er ?lmë, som angir "vi" som inkluderer gruppen som det henvendes til, mens endingen ?mmë uttrykker et eksklusivt "vi", når taleren henvender seg til en gruppe som er utenfor gruppen "vi" som taleren selv hører til. ? Det ubestemte pronomenet "en" eller "noen" er quen på Quenya. Antageligvis kan det motta kasusendinger, for eksempel genitiv queno "ens".

ORDFORRÅD

I hver ordforrådseksjon har i vi hittil introdusert et nytt tall. Numrene 1-11 nevnes uttrykkelig i Etymologiene: minë, atta, neldë, canta, lempë, enquë, otso, tolto, nertë, cainen og minquë. Den alviske tellemåten, med 12 grunnleggende tall i stedet for 10, krever selvfølgelig et ord for "tolv" også ? det siste av de grunnleggende tallene. Etymologiene nevner likevel ikke Quenyas ord for "tolv", og det er heller ikke bekreftet annetsteds. Etym gir oss kun det primitive rotordet for dette nummeret: RÁSAT. "Ingen andre former er gitt," bemerker Christopher Tolkien. Folk som studerer alvisk er likevel enige om at et Quenyansk ord utvunnet fra denne roten ville mest sannsynligvis ha formen rasta (det fullstendige primitive alviske ordet utvunnet fra denne roten ville sannsynligvis være noe som rásata, hvor trykkmerket heller angir trykk heller enn lengde). Noen forfattere har brukt rasta i deres egne komposisjoner, så det er i hvert fall et ord fra etter Tolkiens død. For å gjøre vårt overblikk over de grunnleggende numrene fullstendig, har jeg inkludert rasta i ordforrådet under ? men det må forstås at mens dette uten tvil er et trolig ord, er det ikke uttrykkelig gitt i utgitt materiale.

?rasta "tolv"

mahta- "å sloss, å kjempe"

anta- "å gi", irregulær preteritum ánë (Denne preteritumen står i en veldig gammel kilde, Qenya Lexicon s. 31. Det er fullstendig mulig at preteritum av anta- like godt kan være regulær antanë på Tolkiens senere Quenya. Likevel vil den sindarske verbformen ónen "Jeg ga" som står i LotR Tillegg A samsvare med Quenyansk ánen heller enn ?antanen. Etymologiene innlegg ONO indikerer at preteritum av verbet onta- "skape, danne, lage" kan være både ónë og ontanë; kanskje kan preteritum av anta- være både ánë og antanë. Vi kommer til å bruke den bekreftede formen ánë her.)

suc- "å drikke"

anna "gave"

alassë "glede"

hroa "kropp" (i slekt med et ord vi har introdusert tidligere, hrávë "kjøtt"; Tolkien mente at de stammet fra primitivt alvisk srawâ og srâwê, respektivt. Se MR:350.)

noa "idé"

cala "lys" (som i Calaquendi "Lysalver", Calacirya "Lys-kløft")

mára "god" (som i "nyttig, fin" ? Quenya har andre ord for "god" moralsk sett)

quen ubestemt pronomen "en, noen"

arwa adjektiv "som eier", "eiende", "som kontrollerer", "som har", etterfulgt av genitiv (se under)

BEMERKNING OM ARWA: Dette adjektivet står i Etymologiene, innlegg WAR (selv om det er utvunnet fra en variantrot GAR). Det kan brukes til å danne sammensatte adjektiver; Tolkien nevnte eksempelet aldarwa "som har trær" = "tre-grodd" (alda+arwa "Tre-haende"). Men visstnok kan arwa "som har, haende" også brukes alene, og da blir den etterfulgt av en genitivform. (Som vi berørte over, var Quenyas genitivending ?n når han skrev Etymologiene, men vi må anta at denne regelen fortsatt var gyldig når han forandret endingen til ?o senere.) Så vi må antagelig ha fraser som nér arwa collo "En mann som eier en kappe" (colla "kappe", genitiv collo). Kanskje kan dette oversettes enkelt og greit som "en mann med en kapp", og om vi bruker arwa i betydningen "med", ville det bety at ordene for "med" og "uten" (arwa og ú, respektivt) begge etterfølges av genitiv! Fortsatt sies det at arwa er et adjektiv og ikke en preposisjon, så arwa samsvarer antagelig i antall, og blir arwë (for arkaisk arwai) når det peker tilbake på et flertallsord: neri arwë collo "menn som eier en kappe", Naucor arwë harmaron "Dverger som har skatter", arani arwë ohtarion "konger som kontrollerer krigere".

OPPGAVER

1. Oversett til norsk

A. I nér ánë i nissen anna.

B. Anar anta cala Ambaren.

C. Hiruvalmë i harma, ar antuvalmes i rasta Naucoin.

D. Matië hrávë carë quen tiuca, ar umilmë merë tiucë hroar, an tiucë hroar umir vanyë.

E. Lendemmë mir i osto hirien i sailë nissi, an mernemmë cenitat.

F. Nér arwa márë noaron ná saila ar antuva sérë ar alassë i oston.

G. Utultiemmet quetien rimbë engwion.

H. Sucië limpë umë mára queno hroan.

2.Oversett til Quenya:

I. Noen ga krigeren et stort sverd.

J. Å lage et hus til guttene er en god idé.

K. Vi (inklusiv) sloss for fred; slossing gir ikke folket glede, fordi vi (inklusiv) har sett lyset.

L. Å snakke alvespråket (Eldalambë) er en stor glede for menn (Atani).

M. De to landenes krigere vil kjempe for folkene (dobbel), og vi (eksklusiv) kommer til å gå gjennom et stort mørke for å finne lys.

N. Mennene som har den gode vinen ønsket kopper for å drikke vinen, og kongens treller ga mennene tolv kopper av gull.

O. Vi (eksklusiv) vil gå inn i byen for å frigjøre alle menn (Atani) og for å gi kongens gull til trellene.

P. Byens vegger er store; vi (inklusiv) har laget dem for å beskytte folket.

 

FASIT

1.

  1. Mannen ga kvinnen en gave.
  2. Sola gir lys til verden.
  3. Vi (inklusiv) kommer til å finne skatten, og vi (inklusiv) kommer til å gi den til de tolv dvergene.
  4. Å spise kjøtt gjør en fet, og vi (inklusiv) liker ikke fete kropper, fordi fete kropper ikke er pene.
  5. Vi (eksklusiv) gikk til byen for å finne de vise kvinnene, fordi vi (eksklusiv) ville se dem.
  6. En mann som har gode ideer er vis og vil gi fred og glede til byen.
  7. Vi (eksklusiv) har samlet dem for å snakke om mange ting.
  8. Å drikke vin er ikke godt for ens kropp.
  9. 2.

  10. Quen ánë i ohtaren alta macil. (Legg merke til hjelpevokalen -e- som dukker opp mellom ohtar og endingen ?n for å unngå den umulige formen **ohtarn.)
  11. Carië coa i seldoin ná mára noa. (Her tar gerunden carië "å lage" både et direkte og et indirekte objekt ? coa og i seldoin, respektivt.)
  12. Mahtalmë séren; mahtië umë anta i lien alassë, an ecénielme i cala.
  13. Quetië i Eldalambë ná alta alassë Atanin. (Kanskje er ikke alta alassë en perfekt oversettelse av "stor glede", siden adjektivet alta hovedsakelig betyr stor i størrelse, med referanse til fysisk størrelse ? men vi har ikke noe ord for "stor" i en mindre konkret betydning.)
  14. (I) ohtari i atta nórion [eller, i atta nórion ohtari] mahtuvar i lient, ar lelyuvammë ter alta mornië hirien cala. (Alternativt "De to landene", ikke bare "de [doble] folkene", kan også uttrykkes som en dobbelform her: i nóret, genitiv i nóreto, i stedet for i atta nórion.)
  15. I neri arwë i mára limpëo merner yulmar sucien i limpë, ar i arano móli áner i nerin rasta yulmar maltava. (Legg merke til genitiven som følger etter arwa [her flertall arwë], derfor limpëo.)
  16. Merimmë lelya mir i osto lerien ilyë Atani ar antien (i) malta i aranwa i mólin. (Legg merke til at mens frasen "vi vil gå" uten tvil uttrykker en hensikt, skal den oversettes til en enkel infinitiv lelya, ikke en gerundium i dativ, siden **merimmë lelien = "vi vil for å gå" ikke ville bety stort. På den annen side avslører testen med "for å" at verbene lerya- "å frigjøre" og anta- "å gi" skal stå som gerundiumer i dativ, altså lerien og antien.
  17. (I) rambar i osto [eller, i osto rambar] nar altë; acárielmet varien i lië. (Varien: dativgerundium av varya- "å beskytte".)

(I denne fasiten lister vi ikke opp alle de mulige ordrekkefølgene, som å si acárielmet i lië varien i stedet for acárielmet varien i lie.)

Last ned leksjon 1-5
Last ned leksjon 6-10
Last ned leksjon 11-15
Last ned leksjon 16-20
Last ned alle leksjonene

Oversatt av Eivind (Dhéanor) Riley

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.