Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Quenya kurs

Oversatt av Eivind (Dhéanor) Riley og Treiss Waterflott

Leksjon 15
  1. Introduksjon
  2. Leksjon 1
  3. Leksjon 2
  4. Leksjon 3
  5. Leksjon 4
  6. Leksjon 5
  7. Leksjon 6
  8. Leksjon 7
  9. Leksjon 8
  10. Leksjon 9
  11. Leksjon 10
  12. Leksjon 11
  13. Leksjon 12
  14. Leksjon 13
  15. Leksjon 14
  16. Leksjon 16
  17. Leksjon 17
  18. Leksjon 18
  19. Leksjon 19
  20. Leksjon 20

Leksjon 15

Oversatt av
Eivind (Dhéanor) Riley

LEKSJON FEMTEN

Endingen –rya og mer om eiendomspronominalendinger. Kasusen lokativ. Relativpronomener. Uklarheter om tredje person.

MER OM EIENDOMSPRONOMINALENDINGER

(pluss en noe avvikende artikkel om hvordan kombinasjonene ly, ny, ry, ty oppfører seg)

I den forrige leksjonen introduserte vi en serie eiendomspronominalendinger som kan legges til substantiver: -nya "min", -lya "din", -lma "vår" (inkl.) og –mma "vår" (ekskl.); videre finnes det en ending for dobbel inklusiv "vår", enten –lva eller –lwa (bare bekreftet med formen –lvo med genitivendingen –o tillagt. Ved å ignorere en merkelig variant av endingen –lya "din" (-lda, som skal diskuteres senere XXX), har vi nevnt alle eiendomsendingene unntatt én: -rya. Den forekommer to ganger i Namárië. Første gangen etterfølges den av genitiv, og står i formen ómaryo, oversatt "hennes stemmes", genitivformen av ómarya "hennes stemme". Ordet óma "stemme" er bekreftet alene et annet sted (Etym., innlegg OM; VT39:16).

Den andre gangen –rya dukker opp i Namárië, har den også en annen ending etter seg, denne gangen dobbelmarkøren –t: ordet máryat er oversatt "hennes hender", og refererer til et naturlig par med hender (ordet "hånd" er også bekreftet alene). Uansett, endingen –rya skal bety "hennes", og ut i fra eksemplene Namárië er det tydelig at det kan kombineres med andre endinger akkurat som alle de andre eiendomsendingene vi allerede har diskutert og øvd oss på (samberya "hennes rom" samberyan "for hennes rom", samberyanna "til hennes rom", samberyallo "fra hennes rom", samberyo og samberyava "hennes roms"… og så videre med flertalls- og dobbelformene: samberyar "rommene hennes", samberyat "hennes par rom/hennes toroms leilighet", etc. etc.)

I førti år, fra Ringens Brorskap (som inneholdt Namárië) dukket opp i 1954 til Christopher Tolkien utga The War of the Jewels i 1994, var "hennes" den eneste kjente betydningen til endingen –rya. I mellomtiden fikk vi enda et eksempel på –rya = "hennes" i Markirya-diktet, som ble utgitt i The Monsters and the Critics i 1983 (selv om "hennes" refererer til et skip og ikke en person i Markirya). Men når WJ dukket opp i 1994, ble det klart at endelsen –rya ikke bare dekker "hennes", men også "hans": Coarya er oversatt "hans hus" i WJ:369, der stavet köarya. Formen coarya kan selvfølgelig like godt bety "hennes hus", og formene máryat, ómaryo i Namárië kan på samme måten bety "hans hender" og "hans stemmes" i en annen sammenheng: Vi må konkludere med at Quenya enkelt og greit ikke gjør forskjell på "hennes" og "hans". Det er også meget mulig at –rya dekker "dets, dens" også (se under) – slik at det er en enkelt ending for hele tredjeperson entall på bordet av eiendomspronomener. Den norske oversettelsen vil da selvfølgelig avhenge av sammenhengen.

Det er mer å lære ut i fra de to eksemplene på –rya i Namárië. Legg merke til dobbelformen máryat "hennes (par) hender". Som beskrevet i leksjon tre utviklet Quenya et system hvor –t er den vanlige dobbeltendingen, som vanligvis erstattes med –u der hvor velklangen krever dette; for eksempel når ordet som skal motta en dobbeltendingen allerede inneholder t eller d (Letters:427, fotnote). Men i leksjon tre fikk vi også fram fra eksempelet peu "(par) lepper" at kroppsdeler som står i par står i "fossiliserte" former, og alltid tar endingen -u – "og dermed reflekterer det eldre systemet hvor bare –u anga et naturlig eller logisk par". Uansett husker eleven kanskje en parentetisk advarsel som gikk slik: "Den andre endingen –t kan likevel brukes om visse andre endinger trenger seg inn før selve dobbeltendingen; vi kommer tilbake til dette i en senere leksjon.)". Det er på tide å se nærmere på dette.

Det er ofte blitt antatt at å fjerne endingen –rya "hennes" fra máryat "hennes hender" ville la mát "(par) hender" bli igjen. Men siden dobbeltform av "leppe" er bekreftet peu, kan vi anta at dobbeltform av "hånd" på samme måte er mau "(par) hender", selv om den siste formen er ubekreftet. Om substantivet som vanligvis har dobbeltform med –u skal motta en eiendomsending, later det til at dobbelendingen –u undertrykkes og dobbelheten uttrykkes heller ved endingen –t, lagt til etter pronominalendingen – som i máryat. Selv om dobbel "(par) lepper" er peu, kan vi anta at "hennes (to) lepper" ville blitt dannet ved å starte fra vanlig "leppe", legge til –rya for "hennes, hans" og så –t for dobbelending, slik at som en parallell til máryat ser vi péryat. (Så følger det at genitiv er peryato, dativ péryant, allativ péryanta, ablativ péryalto, etc.) Aldu er vanlig dobbel "(par) trær), men "hennes par trær" ville kanskje dannes fra vanlig alda med de passende endingene, og danne aldaryat. Fortsatt kan vi anta at dobbeltendingen –u ville fungere som en sammenbindende vokal der det trengs en – akkurat som flertallsendingen –i er kjent for å fungere som det samme i visse tilfeller. Ordet for "fot" er tál med stammen tal-, så kanskje er dobbelt "(par) føtter" talu. Å legge til en eiendomsending til tál, tal- ville likevel dog kreve en sammenbindende vokal før vi i det hele tatt kan tenke på å legge til –t som en dobbeltmarkør på slutten av ordet. Kanskje bør "hennes par føtter" være noe som taluryat med doble dobbelmarkører, -u- og –t, på samme måte som det antagelig er doble flertallsmarkører (-i- og –r) i et flertallsord som (for eksempel) talimmar "våre føtter"? Om det er slik ville dette vært et unntak på den gjeldende regelen om at dobbelmarkøren –u ikke brukes før en eiendomsending. Som vanlig mangler vi bekreftede eksempler, men siden Elendils Erklæring antyder at "mine arvinger" er hildinyar, er det ikke helt på viddene å anta at en korresponderende dobbelform kan være noe svært likt hildunyat. (Eller kanskje ville regelen om at –nya "min" foretrekker -i- som sammenbindende vokal gjelde, og danne hildinyat, men vi kan fortsatt se -u- som sammenbindende vokal gjelde før andre pronominalendinger, for eksempel hilduryat "hennes par med arvinger".)

En annen ting vi får vite av eksemplene i Namárië (máryat) "hennes hender" og ómaryo "hennes stemmes") har med om ry teller som en konsonantgruppe (r + y) eller som en enkel konsonant, palatalisert r, å gjøre. Det vi får vite er dog noe selvmotsigende. Vi berørte disse problemene allerede i leksjon en, men nå er det på tide å ta de opp igjen, siden kombinasjonene med –y (som ry, ly, ny, ty) dukker opp i flere av eiendomsendingene. Tolkien antydet gjentatte ganger at ómaryo trykklegges på a i den nest siste stavelsen (i en av kopiene hans av Namárië i RGEO, anga han alle trykkleggingene i sangen, og vi har faktisk to opptak hvor han utøver denne trykkleggingen). For at ómaryo skal trykklegges på en slik måte må ry telle som en konsonantgruppe, ikke som en enkel konsonant. Om ry var en enkel konsonant, ville de normale trykkleggingsreglene sagt at trykket ikke lander på vokalen foran den, men på den tredje stavelsen fra slutten av ordet. Men vi har gjentatte ganger referert til en annen regel vi har observert i Quenyas fonologi: det kan ikke være en lang vokal foran en konsonantgruppe. Derfor forkortes logisk nok den lange vokalen i "hånd" i flertallsallativformen mannar "inn i…hender", som er bekreftet i Fíriels Sang. **Mánnar ville ikke vært et mulig Quenyansk ord. Så om ry også er en konsonantgruppe som vi trodde vi akkurat hadde dannet, hvorfor forkortes ikke á i formen máryat?

For å være ærlig kan jeg ikke komme på noen opplagt forklaring. Vi må antagelig bare akseptere at ry – sammen med ly, ny, ty – teller som konsonantgrupper når det gjelder trykklegging, men en foranstående lang vokal trenger ikke forkortes. Derfor må vi ha márya "hans/hennes hånd", mánya "min hånd" og málya "din hånd" med den foranstående vokalen intakt. Før de andre bekreftede pronominalendingene måtte den ha blitt forkortet, siden disse endingene uten tvil introduserer en etterfølgende konsonantgruppe: malma og mamma = "vår hånd" (inklusiv og eksklusiv). **Málma, **mámma ville ikke vært mulige Quenyanske ord. Slike variasjoner er veldig like et par bekreftede former vi har referert til tidligere, selv om de involverer subjektendinger (-mmë for "vi" og –nyë for "jeg") heller enn eiendomspronominalendingene som legges til substantiver: Utropet som uttrykker benektelse får dets lange vokal forkortet før gruppen mm i vammë "vi vil ikke", mens den lange vokalen later til å vedvare i ványë "Jeg vil ikke" (WJ:371). Slik kan vi se at mens mm uten tvil er en gruppe, kan ny godt telle som en enkel konsonant – palatalisert n som spansk ñ.

Det finnes bare en håndfull substantiver som kan påvirkes av disse variasjonene i vokallengde, enstavelsesord som ender med en lang vokal: Ved siden av "hånd", har vi bare "bue", "leppe", "dag" (24 timer) og "tid, anledning" – om vi ikke nevner Tolkiens tidlige Qenya-materiale i tillegg. De lange vokalene i disse ordene forkortes selvfølgelig også foran kasusendinger som setter en konsonantgruppe etter substantivet, som antydes av flertallsallativen mannar "inn i hender" i Fíriels Sang. Men "inn i dine hender" ville sannsynligvis vært mályannar, mályanta som en dobbelform – siden ly, ny, ry, ty, ikke teller som konsonantgrupper i denne sammenhengen.

På den annen side finnes det også bevis som antyder at disse kombinasjonene burde tas som grupper. I et manuskript for Namárië gjengitt i RGEO:76, delte Tolkien ordet ómaryo inn i stavelsene det bestod av og sa at -ar- og -yo er separate stavelser – som om ry er en genuin konsonantgruppe likevel, ikke bare palatalisert r. (R vil sannsynligvis palataliseres før y, men om y også høres ut som tydelig konsonant, ville vi fortsatt ha en gruppe.) På samme måte delte Tolkien ordene fanyar "skyer" og ilyë "alle" inn i fan/yar, il/yë. Om ry, ny, og ly, og naturlig nok ty også, skal telle som konsonantgrupper i midten av ord, ville dette forklart de observerte trykkmønstrene. Men da sitter vi igjen med problemet om hvorfor lange vokaler ikke forkortes før disse kombinasjonene. Heldigvis er ikke disse selvmotsigelsene et problem for folk som skal skrive Quenya, siden vi kan imitere systemet eller systemene Tolkien brukte.

Likevel har jeg ikke kjedet studenten med avsnittene over bare som en akademisk øvelse, siden problemet om hvordan ly, ny, ty, ry i midten av ord faktisk skal uttales gjenstår: Har vi med enkle, palataliserte konsonanter, lange palataliserte konsonanter, eller enkle konsonanter etterfulgt av en tydelig y å gjøre? Det later til at vi ikke kan finne et endelig svar basert på det som er blitt utgitt så langt. Når Tolkien delte fanyar opp i stavelsene fan/yar i RGEO:76, later dette til å demonstrere at i hvert fall ikke tenkte på uttalen **fañ-ar, selv om palataler som ny og ty alltid må uttales som enkle konsonanter når de står i starten av et ord (siden Quenya ikke kan ha konsonantgrupper på starten av et ord: SD:416-417). Valget står sannsynligvis mellom fañ-ñar (med en lang eller dobbel palatal ñ) og fan-yar eller heller fañ-yar (hvor en tydelig y høres). I uansett tilfelle trykklegges et ord som atarinya "min far" (altså atariñña eller atariñya) logisk nok på i ifølge de vanlige reglene. Hvorfor denne kombinasjonen ny, i tillegg til ly, ry, ty tilsynelatende ikke gjør en foranstående vokal kort forblir et mysterium. Hvis de skal uttales med en tydelig y, noe som jeg pleier å tro, telles kanskje ikke disse kombinasjonene som vanlige konsonantgrupper fordi y er en "semi-vokal" heller enn en "vanlig" konsonant.

Eiendomspronominalendinger brukt sammen med infinitiver: I leksjon ti beskrev vi hvordan infinitivformer av verb har en forlenget for med –ta som brukes når infinitiven skal motta en ending som skal angi et objektpronomen: derfor carë (cari-) "å gjøre", men caritas "å gjøre det". Til en slik utvidet infinitiv er det også mulig å legge til en pronominalending som angir subjektet av verbhandlingen. Vårt bekreftede eksempel er caritalya(s), som Tolkien oversatte til engelsk "your doing (it)" (VT41:17), som oversettes direkte "ditt (å) gjøre det" til norsk, men på norsk ville det blitt uttrykt "det at du gjør det". "Du" er her subjektet av verbhandlingen (altså det at du "gjør" det), og dette uttrykkes ved en eiendomsending –lya "din". En pronominalending til, som angir objektet, kan så legges til på slutten av ordet: caritalyas", "ditt (å) gjøre det" = "det at du gjør det", tiritanyat "mitt (å) overvåke dem" = "det at jeg overvåker dem". En slik frase kan sannsynligvis brukes som et substantiv og fungere for eksempel som subjektet eller objektet i en setning. Kanskje kan "Jeg vil at du skal overvåke dem" (= "Jeg vil det at du overvåker dem") uttrykkes noe som merin tiritalyat, bokstavelig "Jeg vil din (å) overvåke dem". Objektet til infinitiven kan selvfølgelig også være et uavhengig pronomen også, for eksempel merin tiritalya i seldor, "jeg vil din (å) overvåke guttene" = "jeg vil at du skal overvåke guttene").

Ved sin betydning er slike infinitiver veldig like gerundiumer. Vi må faktisk anta at vanlige gerundiumer (med –ië) også kan motta eiendomsendinger, for eksempel tulierya "hans komme", "det at han kommer" (tulië "å komme, komming" = "komme"). Det er likevel usikkert om en pronominalending til som angir objektet kan legges til (?carieryas "hans gjørende det" = "det at han gjør det").

KASUSEN LOKATIV

I sammenheng med formene mir, minna "inn i, ned i" har vi referert til Quenyas preposisjon mi "i, inni", som av og til kombineres med den bestemte artikkelen for å danne formen (mi + i=) "i [bestemt form av substantiv]", for eksempel cirya "i skipet". Den dukker opp i Namárië, i frasen mí oromardi, oversatt "i de høye saler" (i det minste slik i RGEO:66 – teksten i LotR har mi med en kort vokal, selv om dette ordet bare betyr enkel "i" uten bestemt artikkel, og oversettelsen i LotR er ganske riktig "i høye haller").

Quenya fritar seg likevel ofte fra preposisjoner ved å bruke kasusformer i stedet, som når "til, mot" vanligvis uttrykkes ved allativendingen –nna, mens "fra" vanligvis uttrykkes ved ablativendingen -llo – selv om Quenya har separate preposisjoner som kan uttrykke de samme betydningene. Da bør det ikke være noen overraskelse at Quenya har en spesiell kasus som vanligvis brukes i stedet for en preposisjon som mi for å uttrykke "i, inni" (eller "på, oppå". Kasusen kan også uttrykke "om" når denne preposisjonen skal uttrykke "om" som i "om vinteren er det kaldt, om sommeren er det varmt, om dagen er lyst, etc.). Den relevante kasusen kalles lokativ, og markeres ved endingen –ssë (som sannsynligvis er inspirert av den finske endingen –ssa, -ssä som har en lignende betydning). For eksempel kan "i et hus" uttrykkes som coassë, "i huset" som i coassë, "i huset mitt" som coanyassë, "om vinteren" som i hrívessë, etc. (Selvfølgelig beveger trykket seg til vokalen som står foran kasusendingen, siden endingen begynner med en konsonantgruppe.) Lokativ kan referere til "sted" i tid like godt som rom: I en tidlig versjon av "en stjerne skinner timen vi møttes", hadde Tolkien substantivet lúmë "time" stående i lokativform (lumessë, RS:324).

MERK 1: Studenter bør merke seg at endingen –ssë ikke alltid markerer lokativ med betydningen "i" eller "på" uansett hvor det står. Noen ganger fungerer –ssë som en abstraktending. Vi har allerede introdusert substantivet alassë "glede". Entulessë er bekreftet som navnet på et skip, som skal bety "Tilbakekomst" (UT:171; entul- ville være verbet "å gjen-komme" = "tilbakekomme"). Caimassë kan være en lokativform av caima "seng", men caimassë brukes også som et substantiv "ligger i seng" = "sykdom", og dette er til og med grunnlaget for adjektivet caimassëa "syk, sengeliggende" (Etym., innlegg KAY). Noen ganger er –ssë som en substantivending ikke abstrakt, men da vedlikeholder den bibetydningen av lokalitet som den også har når den brukes som en lokativending: Substantivet aicassë "fjelltopp" er utvunnet fra adjektivet aica "skarp", så uttrykket aicassë refererer i bunn og grunn til et slags "skarpt sted". Endingen –ssë dukker også opp i navnene til et par av månedene i den alviske kalenderen, som står i LotR Tillegg D: Víressë og Lótessë, som grovt sett er det samme som april og mai. Betydningen til ordet Víressë er usikker, men Lótessë kan man uten tvil sette i forbindelse med lótë "blomst" og later til å hovedsakelig bety "i blomst", en passende beskrivelse av mai måned. – Om lokativendingen –ssë kan eller skal legges til et substantiv som allerede ender med –ssë er usikkert. Lótessessë virker som en heller tungvinn måte å uttrykke "i mai", og aicassessë for "på en fjelltopp" er ikke mye bedre. I stedet for å legge til en lokativending til substantiver med slik form, kan det være bedre å bruke preposisjonen mi "i": Mi Lótessë, mi aicassë.

MERK 2: Som vi husker angir ikke allativkasusen med –nna alltid bevegelse mot noe, men kan også uttrykke betydningen "på, oppå". I noen sammenhenger er det kanskje tillatelig å bruke enten lokativ eller allativ, og få så godt som den samme betydningen (caitan caimanyassë = "Jeg ligger i senga mi" / caitan caimanyanna "Jeg ligger senga mi"). Tolkien oversatte likevel noen ganger Quenyas lokativform til engelsk "upon", som hovedsakelig er det samme som norsk "oppå". Jf. for eksempel ciryassë "(op)på et skip" (MC:216, stavet kiryassë der); jf. også mahalmassen under.

I flertall utvides den enkle lokativendingen –ssë med det samme flertallselementet –n som også brukes av flertallsformene til genitiv (-on) og ablativ (-llon). Derfor ender flertallslokativformer med –ssen. Flertallsformen av mahalma "trone" står i Cirions Ed, hvor Valaene refereres til som i hárar mahalmassen mi Númen, "de som sitter troner i Vesten".

Den doble lokativendingen dannes ved å erstatte den første s’en i –ssë med dobbelelementet t. Den resulterende endingen blir da –tsë, som ikke er bekreftet i noen Quenyansk komposisjon av Tolkien, men han listet den opp i Plotz-brevet, så antagelig kan vi ha former som sambetsë "i en toroms leilighet" eller ciryanyatsë "på mine [to søster-] skip". (Disse ordene kan se ut som de enkleste dobbelformene sambet, ciryanyat med lokativendingen –ssë lag til, bare forenklet til for å unngå den umulige kombinasjonen **-tssë.)

Endinger som -ssë, -ssen, -tsë kan selvfølgelig aldri legges direkte til et substantiv som ender med en konsonant uten å danne umulige konsonantgrupper. I mangel på bekreftede eksempler, kan vi bare anta at sammenbindende vokaler skal utstyres på samme måte som de legges til kasusene ablativ og allativ: -e- brukes som en sammenbindende vokal i entall, mens flertallsformer har -i-. Derfor antagelig elenessë "i en stjerne", elenissen "i stjerner". Dobbel "i et par stjerner" foretrekker kanskje den sammenbindende vokalen -e- (?elenetsë). Sammentrukne former dukker også opp, for eksempel elessë for elen-ssë. Retningene Formen, Hyarmen, Númen, Rómen = nord, sør, vest, øst gir nesten sikkert fra seg deres siste –n i lokativ, på samme måte som de gjør i allativ og ablativ. Derfor sannsynligvis Formessë "I nord, i Norden", etc. Fíriels Sang har Númessier for "de er i vesten". Denne merkelige formen later til å bruke endingen –ië, fl. –ier "(de) er", som Tolkien sannsynligvis la fra seg senere. Uansett må en underliggende lokativform Númessë "i vesten" forutsettes her. Siden substantivet Númen "vest" også står i en kortere form Númë, kan vi ikke være sikre på at –n er tatt ut her, men denne lokativformen kan være verdt å merke seg uansett.

Ville substantiver med dobbeltform med –u også danne lokativ med –tsë, eller dukker denne endingen bare opp når vi har substantiver med nominativdobbelformer med –t? Vi kan lure på hva lokativformen av Aldu "To Trær" ville være. Aldussë med den enkle endingen –ssë, fordi dobbelhet allerede uttrykkes nok med –u? Aldatsë dannet fra den ubøyde formen av alda? Aldutsë med doble dobbelmarkører, -u og –t? Personlig har jeg tro på Aldussë, men vi kan ikke vite noe sikkert ført vi ser et eksempel dannet av Tolkien.

Lokativendinger kan selvfølgelig kombineres med eiendomsendinger akkurat som alle andre kasusendinger vi har drøftet. Markirya-diktet har ringa súmaryassë for "i hennes kalde hjerte" (ringa "kald", súma "hjerte"; referansen er til "hjertet" av et skip).

RELATIVE SETNINGER/RELATIVPRONOMEN

I LotR fins det ett eksempel på Quenyas lokativ. Endingen –ssen for flertallslokativ står i Namárië, i frasen Vardo tellumar…, yassen tintilar i eleni = "Vardas domer…, hvori stjernene glitrer…"

Ordet ya "hvor" (oftest "som" på norsk, men i denne sammenhengen passer "hvor" bedre, er et relativpronomen. Det kan brukes til å bygge relative setninger, altså setninger som hører sammen med andre setninger som en slags beskrivende frase. To setninger som "skatten er stor" og "du fant den" kan kombineres til "skatten som du fant er stor". Legg merke til at pronomenet "den" i setningen "du fant den" er erstattet med "som". Dette relativpronomenet har egenskapen at det refererer tilbake til "skatten", og "som jeg fant" blir nå en beskrivende frase som gir ekstra informasjon om "skatten". Quenyas ekvivalent til disse eksemplene:

I harma ná alta "skatten er stor"

+ hirnelyes "du fant den"

= i harma ya hirnelyë ná alta "skatten som du fant er stor"

Ordet "som" er det definitivt mest brukte relativpronomenet på norsk, men som eksempelet yassen fra Namárië viser, er andre oversettelser noen ganger bedre: "Vardas domer… som stjernene glitrer i" er en noe krunglete oversettelse, ordvalget "Vardas domer… hvori stjernene glitrer" er mer passende.

På tysk brukes de bestemte artiklene der, das, die (som tilsvarer de norske bestemtformendingene "-en-, -et, -a og -ene" for forskjellige kjønn antall) også som relativpronomener. Quenyas artikkel i kan på samme måte ta på deg denne funksjonen. Dette er tydelig fra Cirions Ed, hvor de siste ordene i denne teksten bruker først i som artikkel, så som relativpronomen: …i Eru i or ilyë mahalmar ëa tennoio "Den Ene som er over alle troner for alltid". Hvorfor er så ikke ya brukt her? Hvis det er en forskjelliggjøring mellom i og ya som relativpronomener, er nok dette grunnen: i refererer tilbake til en person, mens ya refererer tilbake til en ting eller en situasjon.

MERK: Denne forskjelliggjøringen av ya/i er ikke den eneste mulige tolkningen av våre få eksempler. Et annet forslag er at i brukes når relativpronomenet er subjektet i relativsetningen, mens ya brukes når det er objektet: Elda i tirë Nauco "en alv som overvåker en dverg", men Elda ya tirë Nauco "en alv som en dverg overvåker [/overvåkes av en dverg]". Vi trenger flere eksempler før vi kan velge den rette tolkningen med sikkerhet.

Ordet i er på Quenya den "ubøyelige artikkelen ’the’" (Etymologiene, innlegg I). Altså kan ikke i = bestemt artikkel bøyes; den kan ikke motta kasusendinger. Vi må anta at dette fortsatt stemmer når i fungerer som et relativpronomen "som" i stedet. Ya er likevel i full stand til å motta kasusendinger, som antydes av eksempelet yassen "der hvor = hvori = som i" fra Namárië. Lokativendingen er i flertall fordi relativpronomenet refererer tilbake til et flertallsord, tellumar "domer"; om det hadde vært entalls telluma eller "dom", ville på samme måte relativpronomenet som refererer tilbake til det stått i entall: yassë. På samme måte med andre substantiver: coa yassë "et hus der hvor… [/som…i]", men flertall coar yassen… "hus der hvor… [/som…i]"

Ved siden av formen yassen i Namárië, har vi ett eksempel til på at ya står med en kasusending. Et tidlig alvisk dikt av Tolkien inkluderer ordene tanya wende… yar i vilya anta miqilis, oversatt "jomfruen…som luften gir kyss til" (MC:215, 216). Dette er ikke akkurat Quenya for LotRs tid, så jeg bruker ikke vår vanlige staving, men formen yar "som…til" er interessant. Avsluttende –r lagt til –ya later til å være den gamle allativendingen, som i mir "inn i [inn til]; derfor yar = "som-til" "som…til". Eksempelet yassen "hvori" og yar "som…til" antyder at om du vil at et relativpronomen skal motta kasusendinger, skal slike endinger legges til ya-. Selv om ya er om ting eller situasjoner og i om personer som vi lagde en teori om over, kan en form som yassen dekke både personer, situasjoner og ting (siden vi ikke kan ha en egen form **issen om i er ubøyelig). Vi må anta at ya kan motta alle forskjellige endinger for tall og kasus, og bli bøyd som et substantiv med –a, som i disse eksemplene:

¤ DATIV: i nér yan ánen annanya "mannen som jeg ga gaven min til", flertall i neri yain... "mennene som... til" (Den bekreftede formen yar "som..til" som står i sammenheng med verbet "gi", kan også bruke en dativfunksjon – men yar er en arkaisk allativ, og generelt sett tror jeg yan, fl. yain er å foretrekke.)

¤ GENITIV: i nís yo yondo cennen "kvinnen hvis/hvis ["soms"] sønn jeg så"

(vi må anta at ya + genitivendingen –o blir yo, hvor en avsluttende –a blir erstattet med –o som vanlig), flertall i nissi yaron... "kvinnen hvis/hvis [soms]…" (for en form som yaron, jf. aldaron som flertallsgenitiv av alda "tre")

¤ POSSESSIV: i aran yava malta mapuvan "Kongen hvis/hvis [soms] gull jeg skal ta / Kongens gull som jeg skal ta" flertall i arani yaiva... "kongene hvis/hvis [soms]… / kongenes gull som jeg skal ta"

¤ ALLATIV: i coa yanna lenden "huset som jeg gikk til", flertall i coar yannar... "husene somtil"

¤ ABLATIV: i coa yallo tullen "huset som jeg kom fra", flertall i coar yallon [alternativt, yallor]... "husene somfra"

¤ LOCATIV: i coa yassë marin "huset som jeg bor i", flertall i coar yassen... "husene somi"

I nominativ entall brukes selvfølgelig den enkle formen ya: i parma ya etécien, "boka som jeg har skrevet". Det kan hende at dette ville blitt til yar (med flertallsendingen –r) når det refererer tilbake til et flertallsord: i parmar yar…" bøkene som…" (Ikke forveksl den med det bekreftede relativpronomenet yar "som…til", MC:215, 216; denne formen bruker den gamle allativendingen –r i stedet.) Der hvor i brukes som relativpronomen, mottar den ingen flertallsending siden i er ubøyelig: Eldar i lindar "alver som synger".

Vi har ikke listet opp noen dobbelformer, men de er antagelig ganske så regulære: yat (for eksempel i peu yat… "leppeparet som…"), dativ yant (for eksempel i veru "det [gifte] paret som…til"), genitiv yato, possessiv yatwa (?), allativ yanta, ablativ yalto, lokativ yatsë (for eksempel i sambet yanta/yalto/yatsë… "Den toroms leiligheten som… til, fra, i")

Det kan være verdt å merke seg at i noen grammatiske endinger, kan en kasusending som skulle legges til ya droppes og fortsatt bli forstått. For eksempel, gitt at ordet for "natt" er lómë (lómi-), kan vi antagelig ha en setning som lómissë yassë cennenyes "i natten som jeg så det i", men det er også tillatelig å la ya stå alene: Lómissë ya cennenyes, som er parallell med norsk "i natt[en] som jeg så det" (ofte vil den norske frasen med samme betydning droppe "i", men på Quenya bør lokativendingen sannsynligvis inkluderes).

Legg merke til at artikkelen kan droppes før det første substantivet (lómissë i dette eksempelet); det bestemmes sannsynligvis nok av den etterfølgende relativfrasen. Tolkien brukte en slik konstruksjon i hans Quenyanske oversettelse av Ave Maria (han brukte "[i] timen [som] vi skal dø" i stedet for "i timen av vår død".

Vanligvis refererer et relativpronomen tilbake til et substantiv slik at den følgende setningen gir informasjon om det substantivet, som i alle eksemplene over. Legg likevel merke til eksempelet i carir quettar "de som danner ord", som er gitt som en beskrivelse av alvene (WJ:391). I carir quettar er alene en relativsetning, og den kan uten tvil kobles sammen med et substantiv og så la relativsetningen referere tilbake til det, for eksempel Eldar i carir quettar "Alver som danner ord". Likevel later det til at i kan settes foran et verb for å uttrykke "den som" (om verbet står i entall) og "de som" (om verbet står i flertall, markert med endingen –r). Cirions Ed gir oss enda et eksempel: i hárar mahalmassen mi Númen "de som sitter på troner i vesten". Vi kan sannsynligvis bygge slike setninger som disse:

I lindëa ná nis "[den] som synger er en kvinne"

I hirner I malta nar alyë "[de] som fant gullet er rike"

Hiruvan I suncer limpenya "jeg skal finne [de] som drakk vinen min" (entalls …I suncë limpenya "[den] som drakk vinen vin")

Om ya også kan brukes i slike konstruksjoner, har vi rett når vi antar at i angir personer, mens ya angir ting og personer; derfor kan det være forskjeller i betydningen som ecénien i túla "Jeg har sett [hvem] som kommer" vs. ecénien ya túla "Jeg har sett [hva] som kommer" (bokstavelig, "Jeg har sett "det" som kommer"). Setningen "Det jeg vil ha er vin" skal kanskje oversettes noe sånn som ya merin ná limpë.

Ordrekkefølge: Noen språk bruker en spesiell ordrekkefølge i relativsetninger. Tyskere insisterer på å plassere verbet til slutt, slik at vi får konstruksjoner som "mannen som der står" (der Mann der dort steht) for "mannen som står der". I en stund lurte jeg på om Quenya brukte et lignende system; verbet ëa "er, finnes, eksisterer" står nær enden av relativsetningen som konkluderer Cirions Ed: i or ilÿe mahalmar ëa tennoio, "som over alle troner er for alltid". Som du ser står verbet likevel ikke helt til slutt; en ordentlig "tysk" ordrekkefølge ville krevd "som over alle troner for alltid er".

I Namárië følger verbet faktisk rett etter relativpronomenet i setningen yassen tintilar i eleni "hvori stjernene glimrer", bokstavelig "som i glimrer stjernene". Vi kan tro at dette bare er en "poetisk" ordrekkefølge, men Tolkien forandret den ikke i prosaversjonen i RGEO:66-67. Gjør det saken noe forskjellig at det er et relativpronomen med kasusending tillagt? Ville det vært feil å si yassen i eleni tintilar, med subjektet foran heller enn bak verbet? Det kan vi ikke vite. Spesielt når det gjelder yasse(n), yanna(r), yallo(n) "som… i, til, fra", ville jeg imitert vårt bekreftede eksempel og la verbet stå rett etter relativpronomenet: i osto yassë márë i nér "Byen som mannen bor i", i tol yanna círar i ciryar "Øya som skipene seiler mot", i nóri yallon tulir i ohtari "landene som krigerne kommer fra". Ellers vil jeg ikke prøve å lage noen strenge regler om hvordan Quenyas ordrekkefølge i relativsetninger skal være.

UKLARHETER OM TREDJE PERSON

Over introduserte vi eiendomspronominalendingen –rya, som dekker "hans" og "hennes". Så hva er den samsvarende subjektendingen for "hans" og "hennes"?

Siden endingen –lya "din" er kjent for å samsvare med endingen –lyë "du", har mange forskere utledet endingen –ryë, ved å starte fra –rya, som subjektendingen = "hun". Om Quenya for "du vil finne" er hiruvalyë, som antydes av Namárië, ville "hun vil finne" da være hiruvaryë. Nancy Martsch bruker denne utvante endingen –ryë "hun" gjennom hele hennes Basic Quenya – og det kan godt være korrekt. Nå som det er kjent at –rya dekker både "hans" og "hennes", må vi anta at –ryë kan angi både "han" og "hun".

Subjektendingene til tredje person entall – endingene for "hun", "henne" og "det" – hører likevel til en av de mer uklare delene av Quenyas pronomenbord. I materiale som er nært beslektet med Fíriels Sang, kan vi se en ending "han" som –ro. Den står i formen antaváro "han vil gi", bekreftet i spørsmålet e man antaváro? "Hva vil han virkelig gi?" (LR:63). Antáva som den enkle futurumsformen "vil gi" står på den samme siden (og i den fulle teksten av Fíriels Sang som den står i LR:72). Dette er nok ikke helt Quenya fra LotR-tid; som vi drøftet i leksjon sju, er futurum av anta- sannsynligvis heller antuva heller enn antáva ifølge systemet Tolkien bestemte seg for senere. Likevel illustrerer formen antaváro fint én tydelig egenskap til endingen –ro: Av en eller annen grunn blir vokalen som står rett foran denne endingen forlenget, ved at antáva blir til antaváro når –ro legges til (og den opprinnelige lange vokalen i antáva blir forkortet for å unngå formen **antáváro: Det kan hende at Quenya ikke kan ha en lang vokal i stavelsen som står rett foran vokalen som skal få hovedtrykket, unntatt når denne stavelsen også er den første stavelsen i ordet). Burde vi oppdatere antaváro til noe som antuváro i Quenya fra LotR-tid?

Denne endingen –ro dukker også opp i et dikt på "Qenya", gjengitt i MC:220, der lagt til et par verbformer som inkluderer preteritumsendingen –në, og igjen forlenges vokalen foran –ro slik at den mottar trykket. En av dem er laustanéro, som later til å være et verb lausta- "lage en blåsende lyd" (jf. MC:216) + preteritumsendingen –në + endingen –ro "han" (og "det"?) Hele frasen går súru laustanéro, oversatt "Vinden stormet" (bokstavelig kanskje "vind[en] han/det [-ro] stormet"). Siden dette er "Qenya" heller enn Quenya fra LotR, bør vi ikke legge altfor mye vekt på detaljene, men Tolkien later til å bruke en endingen –ro, som kan bety "han" (men også "det"?), og at den har den merkelige egenskapen at den gjør den forestående vokalen lang. Det har blitt foreslått at denne vokalen heller forblir lang i denne posisjonen fordi Tolkien så for seg at den var lang på primitivt alvisk. Om dette er tilfellet, skal ikke vokalen -i- som du finner i aoristformen av elementærverb (for eksempel tulin "jeg kommer") forlenges, siden denne vokalen aldri var lang (?tuliro heller enn ?tulíro for "han kommer").

Hvor ville denne endingen –ro for "han" komme fra, og hva er endingen for "hun"? Innlegget S- i Etymologiene belyser noe av hva Tolkien så for seg. Forskjellige alviske ord for "han, hun, det" drøftes der. Et primitivt ord for "han" kan sees som eller so, "jf. -so-bøyning av verb" – som visstnok betyr at det primitive alviske språket kan uttrykke "han" ved å legge til -so til verb. Denne –so kan være opprinnelsen til den Quenyanske endingen –ro, for på Quenya ble -s- som stod mellom vokaler vanligvis stemt til -z-, som senere ble til -r- (lyden z smelter sammen med opprinnelig r). I Etymologiene, fortsatte Tolkien med å gi oss et primitivt ord for "hun" som eller si "jf. -se-bøyning av verb". Om –so danner –ro som en Quenyansk ending for "han", må vi anta at se på samme måte blir til –rë (tidligere –zë) som en ending for "hun". Denne –rë er kanskje direkte bekreftet i den "Qenyanske" frasen kirya kalliére, oversatt "skipet skinte" (MC:220, 221) – bokstavelig "skip[et], hun skinte"? Å gjøre formen kalliére til Quenya fra LotR-tid ville sannsynligvis kreve mer enn å endre stavemåten til calliére, men det kan være verdt å få med seg at endingen –rë, på samme måten som –ro, later til å foretrekke å stå sammen med en lang vokal i den forestående stavelsen.

Mange forfattere har brukt endingene –ro "han" og –rë = "hun", så studenter av Quenya bør legge merke til dem – men så vidt vi vet, er de bare bekreftet i materiale som er fra før LotR ble skrevet. I 1994 dukket det endelig opp noe (men ikke mye) bevis angående Tolkiens senere ideer om pronominalendingene for "han, hun". I essayet Quendi and Eldar, i diskusjonen om det tidløse verbet equë "sa, sier", bemerket Tolkien at mens denne formen vanligvis ikke mottar noen typer endinger av noe slag, kan den forekomme med visse pronominalendinger. Han ga oss to eksempler på dette: equen, oversatt "sa jeg", og også eques, oversatt "sa hun/han" (WJ:414) eller "sa han, sa noen" (WJ:392). Så her har vi en ending –s som dekker både "han" og "hun" (eller til og med "noen"). I perioden fra etter LotR, brukte Tolkien beviselig endingen –rya for både "hans" og "hennes", så det er ikke overraskende at han kan ha bestemt at Quenya brukte en ending for både "hun" og "han" i tillegg (jf. også det finske kjønnløse pronomenet hän.) Faktisk må denne endingen –s også dekke "det", siden den må være den samme som endingen –s som vi allerede har møtt i objektposisjon – som i tiruvantes "de vil overvåke det" (Cirions Ed) eller caritalyas "det at du gjør det, [ditt å gjøre det]" (VT41:17). Så eques kan sannsynligvis bety "det sa" like godt som "hun/han sa". Omvendt kan –s sannsynligvis referere til folk i objektposisjon også: Kanskje kan tiruvantes også bety "de vil overvåke ham/henne".

En form som tulis måtte oversettes som enten "han kommer", "hun kommer", eller "det kommer", avhengig av sammenhengen. Det at en slik ending finnes motsier ikke nødvendigvis referansene Tolkien lagde til primitive "-so-bøyninger" og "-se-bøyning" av verbene i Etymologiene: Vanligvis går avsluttende kort –e og –o i primitivt alvisk bort på Quenya, så primitive former som tuli-so "han kommer" og tuli-se "hun kommer" kan godt smelte sammen til tulis "hun/han kommer". Hva dette gjør med de lengre og kjønnsbestemte endingene –ro og –rë er uklart. Tolkien kan ha ment at de stammet fra variantendinger med lengre vokal (-sô og -sê), hvor avsluttende - og -sê blir til –o og –ë på Quenya. Kanskje ville de kjønnsbestemte endingene brukes der hvor den korte, generelle 3.personsendingen –s "han, hun, det" ikke er spesifikk nok? Men, det er grunn til å tro at Tolkien gjentatte ganger forandret mening om detaljene; vi kan ikke utelukke muligheten for at de lange endingene –ro "han" og –rë "hun" ble droppet fullstendig.

Uansett, om –s skal være endingen for "han/hun", hva gjør dette med den ubekreftede endingen –ryë som noen studenter på rimelig vis har utvunnet fra possessivendingen –rya "hans, hennes"? Endingen –ryë kan fortsatt være gyldig. Kanskje veksler endingen for "hun/han" mellom –s og –ryë på samme måte som endingen for "jeg" kan stå som både –n og –nyë. (Mens endingene –s og –ryë virker mindre like enn –n og –nyë, må man tenke på at -ryë kommer fra tidligere sye: Etter en vokal blir kombinasjonen sy til zy og så til ry. Jf. Etymologiene, innlegg SUS; fra denne roten utvant Tolkien det Quenyanske ordet surya "spirant konsonant", som må komme fra susyâ på det primitive språket.) Den lengre endingen –ryë må da primært brukes når en annen pronominalending som angir objektet skal legges til, for eksempel tiriryet "han/hun overvåker dem" – mens "hun/han overvåker" alene kan både være tiris og tiriryë, men vanligvis den førstnevnte. Men forfattere som vil unngå den ubekreftede endingen –ryë kan gå for de kjønnsbestemte endingene –ro og –rë i stedet, for å sette inn en sammenbindende vokal: tirirot "han overvåker dem", tiriret "hun overvåker dem".

I oppgavene under skal vi uansett unngå alle spekulative endinger og konstruksjoner og konsentrere oss om de få kjente faktaene vi har til rådighet angående 3. person entall på pronomenbordet: Slik som Tolkien hadde kommet til å se for seg Quenya i perioden etter LotR, kan endingen –s brukes for "han, hun, det", mens –rya dekker "hans" og "hennes". (Det er rimelig å anta at –rya dekker "dets" også: Legg merke til at frasen ringa súmaryassë "i hennes kalde hjerte" som vi har sitert over, refererer til et skip, så "dets hjerte" later til å være en like passende oversettelse.) De lange endingene –ro og –rë brukes ikke i oppgavene eller i fasiten, siden statusen deres på Quenya fra LotR-tid er noe usikker (ikke at jeg nødvendigvis prøver å si at du ikke bør bruke dem når du skriver Quenya).

Sammendrag av leksjon femten: Quenyas pronominaleiendomsending for "hans, hennes" er –rya, og oppfører seg som andre endinger av denne typen (endinger for tall og kasus kan legges til etter den). Om et dobbeltsubstantiv skal motta en pronominalending, blir det indikert at den er dobbel ved å legge til –t til denne endingen (jf. máryat "hennes [par med] hender" i Namárië), visstnok selv når det gjelder substantiver som ellers ville fått dobbelmarkøren –u i stedet. – De utvidete infinitivene med –ta som man motta pronominalendinger som angir objektet (for eksempel caritas "å gjøre det") kan også motta pronominalendinger som angir subjektet, for eksempel caritalya(s) "din gjørende (det)" = "det at du gjør det". – Substantiver som ender med en lang vokal, for eksempel "hånd" ville vanligvis forkorte denne vokalen foran en konsonantgruppe; derfor er flertallsallativen bekreftet som mannar (i stedet for den umulige formen **mánnar). Men lange vokaler forkortes ikke foran ry, ly, ny, ty, selv om disse kombinasjonene teller som konsonantgrupper når det gjelder trykklegging. – Quenyas lokativkasus har endingen –ssë, flertall –ssen, og dobbel –tsë (i hvert fall når det gjelder substantiver med nominativdobbelformer med –t; substantiver med nominativdobbelformer med –u kan enkelt og greit legge til –ssë). Disse endingene uttrykker "i", "inni", "på", "oppå", og av og til "om"; for eksempel ciryassë "(op)på et skip", coassen "i hus", i hrívessë "om vinteren". – Quenyanske relativsetninger kan dannes ved å bruke relativpronomenet ya "som". Ya kan også motta endinger for tall og nummer, jf. flertallslokativen yassen "som…i" eller "hvori" som står i Namárië (flertall fordi den refererer tilbake til et flertallsord). Artikkelen i kan også brukes som et relativpronomen, jf. i Eru i or ilyë mahalmar ëa tennoio, "den Ene som er over alle troner" i Cirions Ed, men i kan visstnok ikke motta endinger for tall eller kasus. Foran et verb kan i brukes til å uttrykke "den/de som gjør det verbet uttrykker, for eksempel i carir quettar "de som lager ord". – Pronominalendingene for "han" og "hun" er noe usikre. Tidlig materiale har verb med endingene –ro "han" og –rë "hun" (ofte kombinert med forlenging av vokalen i den forestående stavelsen). I materiale fra etter LotR, har vi en bekreftelse på –s som dekker både "han" og "hun", og siden den samme endingen med betydningen "det" er bekreftet annetsteds (som objekt), må vi anta at –s er en generell ending som dekker hele 3.person entall, som subjekt eller objekt. Noen mener at denne -s-en veksler med en lengre form –ryë (utvunnet på rimelig måte fra possessivendingen –rya "hans/hennes"), men bare den bekreftede endingen –s er brukt i oppgavene under.

ORDFORRÅD

tatya "annen, andre" (dvs. "den andre, annen", ikke en annen/noen andre: Det opprinnelige navnet til alvenes andre klan var Tatyar, bokstavelig "Andrer, De andre", selv om den Eldarske grenen av den klanen senere ble kalt Noldor i stedet [WJ:380-381]. En variantform av tatya er atya [bekreftet (sammensatt med et annet ord) i VT:41:10], som er likere det grunnleggende tallet atta "to". Som vi skal forklare i leksjon 17, ble "annen, andre" senere uttrykt som attëa, men studenter bør vite den arkaiske formen tatya også, og vi vil bruke denne formen her.)

mar- "å dvele, å holde fast ved"; å "bo" et sted i den betydningen at man dveler der (jf. Elendils Erklæring: sinomë maruvan = "her vil jeg bo")

ya relativpronomen "som", ofte brukt med kasusendinger; som relativpronomen veksler det med i (="som", som refererer tilbake til folk og brukes når ingen ending for kasus eller tall skal legges til?)

aurë "dag" (perioden det er dagslys, ikke en full 24-timers syklus)

veru "(gift) par, mann og kone, par ektefeller" (en gammel dobbelform som visstnok mangler entallsform; det finnes kun de kjønnsbestemte ordene verno "(ekte)mann" og vessë "kone" fra den samme roten)

"hånd"

"leppe", nominativ dobbel peu (ifølge VT39:9, som gjengir en kilde fra etter LotR. Tidligere, i innlegget PEG i Etymologiene, har ordet blitt oversatt "munn" i stedet – som ville vært et rent plagiat av det hebraiske ordet for "munn"! Men Tolkien tenkte tydeligvis nøyere over det: i LotR tillegg E, er det Quenyanske ordet for "munn" gitt som anto i stedet, som vi introduserte i leksjon elleve.)

mallë "vei, gate" (nominativ flertall maller, LR:47, 56; SD:310 – som vi la ut en teori om i leksjon to har substantiver med –lë kanskje regulært flertallformer med –ler heller enn –li.)

hrívë "vinter"

apa preposisjon "etter" (kun bekreftet sammensatt; jf. Apanónar "de Etterfødte" som et alvisk navn for menneskene, hvor alvene er de Førstefødte – se Silmarillion, nær begynnelsen av kapittel 12. Vi antar at apa også kan fungere som et uavhengig pronomen.)

Hyarmen "sør, Syden"

hyarya "venstre"

MERK: Som det antydes av formene deres, er ordene for "sør" og "venstre" nært beslektet. Som Tolkien forklarer i LotR Tillegg E, er de fire retningene Númen, Hyarmen, Rómen, Formen = vest, sør, øst, nord vanligvis listet opp i denne rekkefølgen, "begynnende med vest og vestvendt" – visstnok fordi det var retningen mot det Velsignede Rike. Det er kanskje ikke et sammentreff at retningene er listet opp mot klikken slik at nord blir nevnt sist, for i Første Tideverv da dette systemet ble etablert, var nord retningen mot Morgoths festning (Angband eller Thangorodrim). Vår innbilte taler som ser mot vesten ville hatt sør på sin venstre side, og Tolkien forklarte at Hyarmen i bunn og grunn betyr "venstresides region". Som Tolkien også bemerket er dette systemet "det motsatte til mange mannespråks opplegg", som ofte bruker øst (soloppgangens retning) som startpunktet som taleren er "vendt mot". Derfor kan ordene for "sør" og "høyre" være lignende eller identiske – jf. for eksempel hebraisk yamîn.

OPPGAVER

1. Oversett til norsk (pronominalendingen –s kan ha flere forskjellige norske ekvivalenter).

A. Tuluvas i tatya auressë.

B. I hrívessë rimbë aiwi autar marien Hyarmessë; apa i hrívë autantë Hyarmello ar tulir nórelmanna.

C. Hiritarya malta i orontissen ánë alassë lieryan, an hiritaryas carnë lierya alya.

D. Tatya hrívessë ya marnes i coassë hirnes harma nu i talan.

E. Quetis lambelma, an maris nórelmassë.

F. Eques: "Cennen macil i ohtaro hyarya massë."

G. I nér i hirnë i harma nurtuva i engwi yar ihíries samberyatsë.

H. I ambossë cenis i veru yat itíries coaryallo, ar yant ánes annarya.

2. Oversett til Quenya:

I. Hun så et par i gaten.

J. Jeg fant kvinnen som bor i huset mellom elvene, og jeg så på leppene hennes (dobbel) og hennes hender (dobbel); i hennes venstre hånd så jeg en bok.

K. Jeg så koppen hans i hendene hans (dobbel), koppen som han helte vin ned i munnen hans fra.

L. De som bor i tårnene som mannen går til er krigere.

M. Det at han drakk vinen var ikke en god idé, fordi det [som] han gjorde etter han drakk vinen var ikke klokt.

N. Etter vi (ekskl.) dro vekk [pr.t. av auta-] fra vårt (ekskl.) land i sør, har vi (ekskl.) sett mange dverger i gatene.

O. Tårnene på åsene er store; den som eier [harya = eier] det største tårnet, som man [quen] kan se Alvelandet [Eldanórë] fra, er den rikeste mannen i byen.

P. Et folk hvis konge er klok kommer til å bo i fred i et godt land som de kommer til å elske dypt.

 

FASIT

1.

A. Han/hun [eller, det] vil komme på den andre dagen.

B. Om vinteren drar mange fugler for å bo i sør; etter vinteren drar de fra sør og kommer til vårt (inkl.) land

C. Det at han/hun fant gull i fjellene ga glede til hans/hennes folk, for det at hun fant det gjorde folket hennes rikt.

D. [I] den andre vinteren som hun/han bodde i huset[,] fant han/hun en skatt under gulvet.

E. Hun/han snakker vårt språk, for hun/han bor i vårt land.

F. Hun/han sa/sier: "Jeg så et sverd i krigerens venstre hånd." (Legg merke til forkortingen av den lange vokalen i før en konsonantgruppe: lokativ massë.)

G. Mannen som fant skatten kommer til å gjemme tingene [som] han har funnet i hans toroms leilighet. (…om vi fortsetter å oversette dobbelform av sambë "rom" som "toroms leilighet", altså. Legg merke til at den andre i-en i den Quenyanske setningen er relativpronomenet "som", ikke den bestemte artikkelen. Relativpronomenet ya står her i flertallsformen yar, fordi det refererer tilbake til et flertallsord "[flere] ting": Vi antar at ya bøyes som et substantiv med –a. denne yar må ikke forveksles med den bekreftede formen yar "som…til", som ikke er flertall, men har den gamle allativendingen –r [som i mir "inn i, ned i"] tillagt.)

H. I bakken ser han/hun ekteparet som han/hun har sett fra huset hans/hennes, [og] som hun ga gaven hans/hennes til. (Vi antar at relativpronomenet ya ville stå med dobbelendinger når det refererer til et dobbelord: yat, dativ yant.)

2.

I. Cennes veru i mallessë.

J. Hirnen() i nís i marë i coassë imbë i síri, ar tirnen() péryat ar máryat; hyarya máryassë cennen() parma. (Legg merke til at den andre i-en i denne setningen fungerer som et relativpronomen "som", ikke som en artikkel. Jf. oppgave G over: i nér i… "mannen som…")

K. Cennen() yulmarya máryatsë, i yulma yallo ulyanes limpë mir antorya (eller, antoryanna, ved å bruke allativ i stedet for preposisjonen mir).

L. I marir i mindonissen yannar lelyëa i nér nar ohtari. (Legg merke til ordrekkefølgen: verbet står rett etter yannar "som…til", på samme måte som det står rett etter yassen "som….i, hvori" i vårt bekreftede eksempel i Namárië. Men det kan godt hende at …yannar i nér lelyëa ville vært like mulig.)

M. Sucitarya i limpë úmë mára noa, an ya carnes apa sunces i limpë úmë saila. (Kanskje kan det være sucierya like godt som sucitarya – hvor pronominalendingen er lagt til gerundiumen av suc- "å drikke".)

N. Apa oantemmë nóremmallo (i) Hyarmessë, ecéniemmë rimbë Naucor i mallessen.

O. I mindoni i ambossen nar altë; i harya i analta mindon, yallo polë quen cenë i Eldanórë, ná i analya nér i ostossë. (…yallo polë quen cenë, bokstavelig "som fra kan man se": Jeg antar at i en frase som polë cenë, med et endelig verb etterfulgt av en infinitiv, er det bare det endelige verbet som skal settes rett bak et relativpronomen som yallo. Men selvfølgelig mangler vi bekreftede eksempler; kanskje skal det være yallo polë cenë quen med subjektet etter hele verbfrasen, og for alt jeg vet, kan yallo quen polë cenë med en "norsk" ordrekkefølge (med unntak av –llo som ville stått som "fra" på slutten av setningen på norsk) også være lovlig.)

P. Lië yo aran ná saila maruva séressë mára nóressë ya meluvantë núravë. (Om ya virkelig kan bøyes på den samme måten som et substantiv med –a, som antydes av eksempelet yassen, skal genitiv "hvis" være yo i entall – hvor gruppen –ao er forkortet til –o som vanlig.)

Last ned leksjon 1-5
Last ned leksjon 6-10
Last ned leksjon 11-15
Last ned leksjon 16-20
Last ned alle leksjonene

Oversatt av Eivind (Dhéanor) Riley

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.