Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Quenya kurs

Oversatt av Eivind (Dhéanor) Riley og Treiss Waterflott

Leksjon 16
  1. Introduksjon
  2. Leksjon 1
  3. Leksjon 2
  4. Leksjon 3
  5. Leksjon 4
  6. Leksjon 5
  7. Leksjon 6
  8. Leksjon 7
  9. Leksjon 8
  10. Leksjon 9
  11. Leksjon 10
  12. Leksjon 11
  13. Leksjon 12
  14. Leksjon 13
  15. Leksjon 14
  16. Leksjon 15
  17. Leksjon 17
  18. Leksjon 18
  19. Leksjon 19
  20. Leksjon 20

Leksjon 16

Oversatt av
Eivind (Dhéanor) Riley

Kasusen instrumental. Verb med en utrykklagt vokal + -ta. Imperativ. Nai-formelen.

Om vi ser på informasjonen gitt i Plotz-brevet som Tolkiens endelige versjon av Quenyas kasussystem, har vi nå diskutert alle Quenyas kasuser unntatt to. En av dem er noe uklar; Tolkien ga oss ingen videre informasjon om den, han sa ikke engang hva kasusen het. Den relevante endingen er –s, flertall –is. Brevets layout kan antyde at denne "mysteriekasusen" enkelt og greit er en kortere, alternativ versjon av lokativ: Ordet som gir eksempel på denne kasusen står i parentes under lokativformen av det samme ordet. Så i stedet for coassë "i et hus", flertall coassen "i hus", kan man kanskje bruke de kortere formene coas, fl. coais. Men siden vi ikke kan være helt sikre på funksjonen til denne kasusen, kommer jeg ikke til å lage noen oppgaver hvor du trenger den. På den annen side er funksjonen til den siste av Quenyas kasuser ganske lett å forstå. Vi snakker om:

KASUSEN INSTRUMENTAL

Regelen for hvordan denne kasusen dannes kan sies veldig enkelt: Legg enkelt og greit til –en til dativformen! Så der hvor dativ har endingen –n samsvarende med flertalls –in og dobbel –nt, har instrumental endingene –nen, flertalls –inen og dobbel –nten. Før vi diskuterer denne kasusens funksjon, skal vi fylle inn noen detaljer på disse instrumentalformene.

Vi må anta at den grunnleggende instrumentalendingen –nen kan legges direkte til substantiver som ender med –n og –r uten å danne umulige konsonantgrupper, slik at vi kan ha elennen som instrumentalformen av elen "stjerne", eller Anarnen som instrumental av Anar "sol". (Disse instrumentalformene blir selvfølgelig trykklagt på den nest siste stavelsen på grunn av konsonantgruppene -nn- eller -rn- som følger etter vokalen i denne stavelsen.) substantiver som ender med –s med stammer med -r- (for eldre -z-) får sannsynligvis også -rn- i instrumental, for eksempel olornen som instrumentalform av olos, olor- "drøm". Substantiver med –n med stammer med -m- må vi anta har instrumentalformer med –mnen, for eksempel talamnen som instrumentalform av talan, talam- "gulv". Men fra dette punktet og utover kan vi ikke være sikre. Siden gruppen ln blir til ld på Quenya, kan det hende at instrumentalformen av (for eksempel) estel "håp" skal være ?estelden for eldre estelnen. Ellers, som i tilfellet til substantiver med –t, blir det enda vanskeligere. Hva er instrumentalformen av et substantiv som nat "ting"? Siden **natnen ikke er en mulig Quenyansk form, ville det blitt til ?nanten med omformingen tn > nt, eller ville en sammenbindende vokal (kanskje -e-) dukke opp for å danne en form som natenen? Når det gjelder substantiver med spesielle stammeformer som ender med konsonantgrupper, en sammenbindende vokal settes inn foran endingen –nen; instrumentalformen av nís (niss-) "kvinne" må være noe som nissenen.

En annen vokal som har vært lenge forkastet kan også bevares foran kasusendinger, som når ambar "skjebne, dom" kan sees med instrumentalformen ambartanen (det relevante eksempelet drøftes videre under). Stammen av ambar kan gis som ambart(a)-: Antagelig sluttet ordet på –rta tilbake i primitivt alvisk, men unntatt når den var skjermet av grammatiske endinger ble den avsluttende vokalen og (senere) -t forkastet.

Om flertallsendingen –inen legges til et substantiv som ender med en av de tre vokalene –a, -o, eller –u, smelter den begynnende -i-en i endingen sammen med den siste vokalen i substantivet for å danne en diftong. Ved å bli til den nest siste stavelsen får den naturligvis trykket. Derfor har WJ:391 ómainen som flertallsinstrumentalformen av óma "stemme", hvor formen ómainen blir trykklagt på diftongen -ai-. Substantiver som ender med –ë kan opprinnelig ha oppført seg på en lignende måte, slik at lassë "løv" en gang hadde instrumentalformen lasseinen, trykklagt på diftongen ei – men på Quenya ble eldre ei tilslutt til en lang í, og Plotz-brevet peker på lassínen som den gjeldende formen. Selvfølgelig mottar denne lange í-en fortsatt trykket, som enhver lang vokal i den nest siste stavelsen i et ord. Det er mulig at substantiver som ender med –i, som tári "dronning", også får í i deres flertallsinstrumentalformer, hvor tári+inen smelter sammen til tárínen siden de to korte i-ene smelter sammen til én lang í. Denne flertallsformen tárínen, trykklagt på í i den nest siste stavelsen vil da skille seg fra entalls tárinen, som trykklegges på tár-. Substantiver med –ë med stammeformer med –i kan oppføre seg på den samme måten. Entallsinstrumentalformen av substantivet lírë, líri- "sang" er bekreftet i Namárië som lírinen (altså líri+nen); kanskje er flertallsformen da lírínen (for líri+inen).

For den siste gangen i dette kurset må jeg kjede studenten med spørsmålet om dobbelformer: Noen dobbelinstrumentaler har endingen –nten som Plotz-brevet sier, men dobbelelementet er selvfølgelig t-en, som smetter inn i den enkleste instrumentalendingen –nen. Så er endingen –nten særegen for former med nominativdobbelformer med –t, slik at substantiver med nominativdobbelformer med –u heller legger til den enkleste endingen –nen etter –u? Det er det jeg tror; instrumentalformen av Aldu ville da være Aldunen heller enn ?Aldunten (eller ?Aldanten…).

Som navnet tilsier er funksjonen til instrumentalkasusformen å identifisere "instrumentet" som brukes i en viss handling (i en bred mening). Det beste eksempelet er sannsynligvis frasen i carir quettar ómainen "de som danner ord med stemmer" (WJ:391). Denne beskrivelsen av alver som bruker flertallsinstrumentalformen av óma "stemme", identifiserer stemmene deres som "instrumentet" de danner ord med. Av mangel på en egen instrumentalkasus bruker norsk ofte preposisjonen "med" i stedet, som i Tolkiens oversettelse av ómainen: "med stemmer". Likevel må man forstå at Quenyas instrumentalending bare har samme betydning som norsk "med" der man kan si "ved å bruke" eller "ved hjelp av" i stedet for "med" (i carir quettar ómainen kan også oversettes "de som danner ord ved å bruke stemmer").

Det er høyst usannsynlig at endingene som markerer instrumentalkasusen kan brukes for norsk "med" med betydningen "sammen med" (og la meg dvele på dette punktet et øyeblikk, for noen skrivere av Quenya har faktisk misbrukt Quenyas instrumentalkasus på en slik måte!) En setning som "Jeg så dem sammen med en alv" kan nok ikke oversettes som **cennennyet Eldanen, for om denne setningen skal ha noen betydning i det hele tatt, antyder den at det alven var instrumentet "jeg så dem" med! På den annen side, i en setning som "Jeg så dem med kikkerten min", ville det vært ganske riktig å bruke instrumentalkasusen for norsk "med". (Dessverre kan jeg ikke konstruere hvordan det ville være på Quenya, for Tolkien listet ikke opp noe ord for "kikkert" noe sted: Kanskje trengte ikke de langsynte alvene slike redskaper!)

Quenyas instrumentalendinger kan også oversettes til norsk med andre preposisjoner enn "med". De to instrumentalformene som står i Namárië oversatte Tolkien til fraser som bruker preposisjonen "i"; likevel er det klart fra bakgrunnen at instrumentalen ikke egentlig trenger seg inn på området som lokativen vanligvis dekker. Den første instrumentalformen står på slutten av den første linjen i sangen: Ai! laurië lantar lassi súrinen, "åh! Lik gull faller løvet i vinden". Tross Tolkiens oversettelse, angir bakgrunnen at "vinden" (súrë, súri-) er her som "instrumentet" som får løvet til å falle: "I vinden" angir faktisk "ved hjelp av vinden" eller enkelt og greit "på grunn av vinden". Dette eksempelet viser at Quenyas instrumentalkasus kan angi grunnen til at noe skjer (hvor instrumentalendingen angir substantivet som er hva som får det til å skje).

Det andre eksempelet på instrumentalkasusen i Namárië er lignende, og involverer substantivet lírë, líri- "sang": I prosaversjonen i RGEO står det Vardo…tellumar, yassen tintilar i eleni ómaryo lírinen, altså "Vardas…haller, hvori stjernene glitrer ved hennes stemmes sang" (ómaryo lírinen = "hennes stemmes sang-ved"). Så Vardas stemmes sang er det som får stjernene til å glitre, og ordet for "sang" er altså markert med instrumentalkasusendingen –nen.

Markirya-diktet inkluderer flertallsinstrumentalformen (endingen –inen) i ordet ráma "vinge", hvor seilene til et skip faktisk blir referert til som "vinger" på en poetisk måte: Skipet beskriver som wilwarin wilwa…rámainen elvië, som betyr noe som "flagrende som en sommerfugl… stjernelignende vinger" (eller "med" stjernelignende vinger", "ved hjelp av stjernelignende vinger"). Vi kan se for oss et mindre poetisk eksempel ved å bruke den samme flertallsinstrumentalformen, for eksempel aiwi vilir rámainen, "fugler flyr med (eller, "ved å bruke") vinger". Eller om vi snakker om én fugl, kan vi bruke en dobbelinstrumentalform: aiwë vilë rámanten, "en fugl flyr med [et par] vinger".

Et eksempel (faktisk det eneste) på en instrumentalform i Silmarillion er spesielt interessant. Nær slutten av kapittel 21, Om Túrin Turambar, refererer Níniel til broren hennes som Turambar turun ambartanen, "mester av undergangen av undergangen mestret". UT:138 antyder at den mer korrekte stavingen er Turambar turún’ ambartanen. Denne setningen er spesiell på flere måter. Ordet for "undergang" eller "dom" (=skjebne) har stammen ambart(a)-, som i navnet Turambar "mester av undergang" og instrumentalformen ambartanen "av undergang". Andre kilder peker på umbar som Quenyas ord for "skjebne, dom" (det står til og med nevnt i LotR Tillegg E som navnet til en Tengwa). Ambar står også et annet sted med betydningen "verden", som i Elendis Erklæring i LotR (hvor referansen er til ambar-metta eller "verdens ende"), men ambar "dom" samsvarer bare delvis med dette substantivet, siden stammeformen ambart(a)- er forskjellig. Muligens var de "ordentlige" Quenyanske ordet for "dom" umbar, men variantformen ambar dukket opp i eksilsk Quenya på grunn av påvirkning fra det samsvarende sindarske ordet (ammarth eller amarth). Vi må håpe: kanskje Tolkien forklarer uoverensstemmelsene i et eller annet hittil ikke utgitt notat.

En annen merkelig del av Níniels rop er ordet turun eller mer riktig turún’, oversatt "mestret". Oversettelsen later til å antyde at dette er en passiv partisipp, og den fulle formen må være turúna, hvor avsluttende –a faller ut fordi det neste ordet (ambartanen) begynner med den samme vokalen. Denne formen turún[a] "mestret" må komme fra verbet tur- "styre, kontrollere, bruke" som vi introduserte i leksjon sju. Men ifølge reglene for passive partisipper vi satt ut i leksjon ti, skal partisippen av tur- være turna (jf. carna "lagd" som den bekreftede partisippen av car- "lage"), eller mindre sannsynlig túrina (jf. rácina "ødelagt" som bekreftet partisipp av rac- "ødelegge"). Formen turún[a] er forvirrende. Den kan høre til en spesiell fase av Tolkiens evolusjon av Quenya, et eksperiment som senere ble forkastet. Siden vi har med materiale utgitt etter Tolkiens død å gjøre, kan vi aldri være sikker på at alle de lingvistiske eksemplene viser hvordan Professorens avgjorte avgjørelser om hvordan Quenyas grammatikk "egentlig" var.

Vi kan bare håpe på at fremtidige utgivelser vil kaste mer lys på den merkelige formen turún[a], men om vi må se på det som en slags passiv partisipp, kan vi få fram én viktig grammatisk regel ut fra Níniels rop: Etter en passiv partisipp kan agenten som forårsaket den beskrevne tilstanden introduseres som et substantiv i instrumentalkasusen. I vårt bekreftede eksempel ble Túrin Turambar "mestret", og siden Níniel ville legge til informasjon om hva som hadde "mestret" hennes bror, brukte hun instrumentalformen ambartanen = "av undergangen". Et lettere eksempel kan lages ved å bruke for eksempel técina "skrevet" som passiv partisipp av verbet tec- "å skrive": Vi kan lage en frase som i parma técina i Eldanen "boken skrevet av alven". Etter en partisipp kan instrumentalformen ganske sikkert også ta på seg sin mer grunnleggende funksjon som angir et instrument, slik at vi kan få en frase som técina quessenen "skrevet med en fjær[penn]" (quessë = "fjær").

Vi må også anta at instrumentalendingene også kan legges til relativpronomenet ya- for å uttrykke "som…med", "som…av" etc.: Entalls i cirya yanen lenden amba i sírë "skipet [som] jeg dro opp elva med" (amba = "opp"), flertall i ciryar yainen…"skipene sommed", dobbel i ciryat yanten… "paret med skip sommed".

Selv om våre bekreftede eksempler involverer andre kasuser, er det ingen grunn til å tro at også instrumentalendinger kan kombineres med possessivpronominalendinger – og danne former som mányanen "med min hånd" (má-nya-nen "hånd-min-med").

Sammen med et gerundium (med endingen –ië), kan kanskje instrumentalkasusen uttrykke ideen om "ved å gjøre det og det", for eksempel tiriénen "ved å overvåke" (for eksempel i en setning som "jeg fant det ut ved å overvåke"). Når instrumentalendingen legges til substantiver med –ië, forlenges sannsynligvis vokalen rett foran endingen, og får derfor trykket (for å unngå et ganske merkelig trykkmønster): Derfor går jeg for tiriénen heller enn ?tirienen, som ville ha blitt trykklagt på den andre –i-en. Vi har ingen bekreftede eksempler på dette som involverer instrumentalkasusen, men jf. Tolkiens tyaliéva som possessivformen av tyalië "lek". Instrumentalformen ville da sannsynligvis være tyaliénen. Slik vokalforlengning – som er til for å unngå tungvinne trykkmønstre – kan også sees i andre deler av språket, som vi skal oppdage i den neste spennende seksjonen:

VERB MED EN UTRYKKLAGT VOKAL + -TA

Tidligere har vi drøftet det som må være hovedkategoriene av Quenyas verb. Det fins noen mindre undergrupper av verb som kan ha sine egne spesielle trekk, men vår kunnskap er veldig begrenset siden vi som vanlig har så få eksempler. Uansett kan noen få bemerkninger om disse underkategoriene trekkes frem, og nå skal vi røre ved en av dem.

I noen av eksemplene og oppgavene mine har jeg kombinert verbet car- "gjøre, lage" med et adjektiv, for eksempel oppgave C i forrige leksjon: Hiritaryas carnë lierya alya, "det at han fant det gjorde folket hans rikt". Jeg bør påpeke at vi ikke har noe Tolkien-skapt eksempel på et adjektiv som blir kombinert med car- på en slik måte, og det kan godt hende jeg legger en norsk talemåte på Quenya her. Dette trenger likevel ikke være en katastrofe: Om vi skal utvikle en brukbar Quenyaform, ville det nesten vært uunngåelig å merke det til en viss grad med moderne bruk (og om Eldaene kommer tilbake fra Valinor for å protestere på at vi bruker språket deres feil, hadde ikke det vært så dumt det, heller). Uansett er det verdt å få med seg at Quenyas vokabular har noe vi kan kalle forårsakende (kausative) verb utledet fra adjektiver; kanskje fullstendig "idiomatisk" Quenya heller ville bruke slike formasjoner.

Disse verbene uttrykker, med ett ord, begrepet å "gjøre, få" et objekt til å ha egenskapen som beskrives av det korresponderende adjektivet. Studenten bør allerede være kjent med endingen –ta, som dukker opp i mange Quenyanske verb (for eksempel pusta- "å stoppe"). Ofte er det bare en verbalending uten noen spesiell betydning, men av og til kan den ta på seg en kausativ betydning; sammenlign elementærverbet tul- "å komme" med det utledete verbet tulta- "å tilkalle, samle" (= å forårsake å komme). Lagt til adjektiver later det til at denne endingen på samme måte kan brukes til å utlede kausative verb. Vi har bare en håndfull eksempler, men adjektivet airë "hellig" korresponderer visstnok med et verb airita- "å hellige" – altså, "å gjøre hellig". ( i airë stammer fra –i på det primitive språket, og det forandret seg bare til –ë når det var avsluttende. Jf. de lignende variasjonen i aorist: silë "skinner" men med et flertallssubjekt silir "skinner", fordi når du legger til den avsluttende endingen er den ikke lenger avsluttende.)

Den ene formen av verbet airita- som faktisk er bekreftet er i preteritum. Det sies at den står som airitánë i et ikke utgitt Tolkienmanuskript som oppbevares i Bodleian: ifølge en fotnote i Vinyar Tengwar #32, November 1993, s. 7, "daterer denne manuskriptsiden seg til 1966, og gir mye informasjon om Quenyanske verb. Den vil bli utgitt i en kommende utgave av Vinyar Tengwar." Åtte år og ni Vinyar Tengwarer senere, venter vi dessverre fortsatt på å se dette sannsynligvis veldig interessante dokumentet – men i det minste siterte VT#32 preteritumsformen airitánë. Ordet inkluderer den velkjente preteritumsendingen –në, men det bør legges merke til at vokalen i endingen -ta- her forlenges når preteritumsendingen legges til. På denne måten får den lange stavelsen -- trykket. **Airitanë uten noen forlenging ville fått et heller merkelig trykkmønster (trykklagt på -rit-), og kanskje er det derfor denne trykkleggingen forekommer. Dette kan også hinte til at om videre endinger skal legges til etter –në, slik at trykket ikke ville falle på -rit- uansett, kan det hende at forlengingen av -ta- ikke ville forekomme: Kanskje er for eksempel "vi helligede" airitanelmë heller enn ?airitánelmë, siden trykket her faller på -ne- og -ta- ikke får noe trykk i det hele tatt. Noen mener at Quenya ikke kan ha en lang vokal i en utrykklagt stavelse hvis ikke denne stavelsen også er den første i dette ordet.

Uansett hva tilfellet er, kan vi nok slutte denne regelen: Så lenge preteritumsformen av et slikt verb (altså, et verb med en utrykklagt vokal foran verbalendingen –ta) ikke mottar noen videre endinger som kan forandre på trykket, forlenges endingen –ta til – når preteritumsendingen –në legges til etter den: Derfor airitásom preteritum airita-. Selvfølgelig har ikke alle endinger som kan legges til –në evnen til å forandre trykket, og da forblir forlengingen av -tá- for å unngå at trykket går et sted det ikke burde: Airitáner "helliget" (med flertallssubjekt), airitánes "han/hun helliget", airitánen "jeg helliget". Men sannsynligvis burde det bære airitanenyë uten noen forlenging av -tá- om du bruker den lengre formen av endingen for "jeg" – slik at trykket flytter seg til -ne-, og -ta- blir en fullstendig utrykklagt vokal.

I Etymologiene listet Tolkien opp minst ett verb til som later til å høre til denne klassen. Innlegget NIK-W- gir oss et verb ninquitá- "hvitne", eller "gjøre hvit", utledet fra adjektivet "hvit": ninquë (stamme ninqui-; den primitive formen gis som ninkwi). Ved å skrive ninquitá- antydet Tolkien tydelig at den siste vokalen ofte er lang, og vi kan trygt anta at preteritum er ninquitánë.

MERK: I innlegget NIK-W- listet Tolkien også opp et verb ninquita "skinne hvitt" som sannsynligvis bøyer seg annerledes: Kanskje er preteritum heller ?ninquintë med nasal innprentning (la meg legge vekt på at dette er en spekulasjon!) I aorist må de to verbene sannsynligvis være like som formen ninquita, hvor bakgrunnen må bestemme om dette skal tolkes som "hvitner" eller "skinner hvitt".

Vi kan kanskje også klare å finne ut en ting til om denne verbklassen: Hvordan passive partisipper (eller perfektum partisipp) dannes. Beviset på dette er dog vidt spredd.

I Helbredelsens Hus, kapittel 8 i bok 5 i Atter en Konge, sier Aragorn at "på det gamle høytungemålet er jeg Elessar, Alvestenen, og Envinyatar, Fornyeren". Den Quenyanske tittelen Envinyatar = "Fornyeren" er interessant. Når det gjelder den siste endingen –r som kan sees her, kan denne endingen legges til A-stammeverb med omtrent den samme betydningen som de norske endingene –(e)r, -ist (en fører, en syklist), så Envinyatar "Fornyer" peker på et underliggende verb envinyata- "å fornye". Forstavelsen en- betyr "for-, gjen-, om-", og vinya er det Quenyanske adjektivet "ny", så her ser vi visstnok på enda et verb utledet fra et adjektiv ved hjelp av endingen –ta.

Hva som er passiv partisipp av dette verbet envinyata- "å fornye" kan vi se bekreftet i MR:405, i frasen Arda Envinyanta. Dette oversatte Tolkien "Arda helbredet" (referansen er til en fremtidig verden helbredet fra Morgoths onde gjerningers konsekvenser). Ved å sammenligne det med Aragorns tittel Envinyatar = "Fornyer", kan vi se at Arda Envinyanta mer bokstavelig betyr "Arda fornyet". Det bør legges merke til hvordan den passive partisippen dannes: ved nasal innprentning før t-en i endingen –ta i verbet envinyata-. Den resulterende formen envinyanta er forskjellig fra de passive partisippene til "vanlige" verb med –ta, som later til å ha partisipper med –taina. (Sammenlign hastaina "skjemt, ødelagt, vansiret" fra den samme teksten som gir eksempelet Arda Envinyanta "Arda Helbredet": Arda Hastaina eller "Arda Skjemt": var verden som den faktisk fremsto, vansiret av Morgoth. Se MR:405, jf. 408, notat 14. Det er viktig å legge merke til at disse to forskjellige typene partisipper står i den samme teksten, noe som lar oss være sikre på at disse to formene av partisipp hører til samme versjon av Quenya: Ellers ville det vært fristende å avslå noen av formene og si de bare hører til et visst stadium av Tolkiens evolusjon av Quenya – ideer han senere gikk fra.)

Om envinyata- "å fornye" har passiv partisipp envinyanta, ville det ikke vært urimelig å anta at passiv partisipp av airita- "å hellige" på samme måte dannes med nasal innprentning: airinta "helliget" (heller enn ?airitaina, selv om denne formen kanskje også ville vært akseptabel). Og om airita- har preteritumsformen airitánë med forlenging av -ta- til -tá-, kan vi sannsynligvis anta at envinyata- "å fornye" blir til envinyatánë i preteritum. På samme måte, om ninquitá- er verbet "å hvitne", med preteritum ninquitánë, kan partisippen "hvitnet" godt være ninquinta. (Formene envinyanta, airinta, ninquinta ville selvfølgelig samsvare i tall på samme måte som adjektiver med –a, og forandre denne vokalen til –ë i flertall.

Vi har stort sett nevnt alle de få kjente verbene som foreløpig kan plasseres i denne undergruppen. Det finnes ikke noe direkte bevis på hvordan de ville oppført seg i andre former enn preteritum og passiv partisipp. (Når det gjelder den aktive partisippen med –la, ville vi nesten garantert se den samme forlengingen av endingen –ta som vi ser før preteritumsendingen –në: derfor airitála "helligende", envinyatála "fornyende". Igjen er grunnen til å forlenge vokalen i –ta å få velklingende stressmønstre.)

Det er selvfølgelig vanskelig å vite i hvilken grad vi bør utlede nye Quenyanske verb ved å selv legge til –ta til adjektiver (husk at adjektiver med –ë forandrer denne vokalen til -i- før endinger, som i airita- "å hellige" fra airë "hellig). For å komme tilbake til setningen vi begynte med, hiritaryas carnë lierya alya "det at han fant det gjorde folket hans rikt", kanskje dette bedre kan uttrykkes som hiritaryas alyatánë lierya? Da antar vi at adjektivet alya- kan brukes som basis for et verb alyata- "gjøre rik" med preteritum alyatánë (og passiv partisipp alyanta). I dette som andre tilfeller står vi som vil skrive Quenya foran et vanskelig valg: Bør vi prøve å få språket til å fungere ved bare å bruke ordene Tolkien selv ga oss, og introdusere ubekreftede uttrykk eller lange omsvøp der det er nødvendig for å jobbe oss rundt hull i Tolkiens Quenyanske ordforråd? Eller bør vi føle oss frie til å utlede nye ord fra Tolkienske elementer ved å legge til Professorens prinsipper så langt vi forstår dem, noe som kan oppfattes som å fortynne Tolkiens ekte lingvistiske produkt med "falske" (dog dyktig konstruerte?) elementer? Noe kreativitet etter Tolkiens død må uten tvil tillates om vi noensinne skal utvikle Quenya til et noe brukbart språk, men det fins ingen enkle svar her.

IMPERATIV

Imperativ er en verbform som brukes til å uttrykke kommandoer eller ønsker. Imperativer kan gjøres mer høflige ved å sette "vær så snill å" foran, men det må forstås at en imperativ ikke nødvendigvis må tas som en ordre. I Tolkiens Quenyanske oversettelse av Fadervår dukker flere imperativer opp, og en bønn som "frels oss fra det onde" er selvfølgelig bare det – en bønn, ikke et forsøk på å beordre gud rundt.

Ifølge Tolkien hadde det primitive alviske språket en imperativ partikkel eller et imperativt ubøyelig småord som kunne brukes i forbindelse med en verbstamme for å indikere at det skullet tas som en imperativ. Dette ordet var â, og det var "opprinnelig uavhengig og variabel i plass" (WJ:365). Av og til stod det etter stammen, og slike tilfeller ble den til –a på Quenya. WJ:364 nevner et "imperativt utrop" heca! som betyr "forsvinn!" eller "tre vekk!" – og på den neste siden antydes det at dette kommer fra den primitive frasen hek(e) â. Det er også det primitive utropet el-â "se!", som antas å være den aller første tingen alvene sa når de våknet ved Cuiviénen og så de første stjernene (WJ:360). På Quenya ble dette ordet til ela! Det var "et imperativt utrop som viste til syn på et synlig objekt" (WJ:362).

Om vi skulle ledes av eksempler som heca og ela, måtte vi konkludere at når det i det minste gjelder elementærverb, kan imperativer dannes ved å legge til –a til verbstammen. For eksempel ville tir- "å passe på" ha imperativen tira! "pass på!", som står for primitivt tir-â eller tir(i) â. Den samsvarende sindarske formen tiro! er faktisk bekreftet. (Legg merke til at imperativ tira "pass på!" er forskjellig fra presens tíra "passer på", siden den sistnevnte formen har forlenget stammevokal). Dette kan være én måte å danne Quenyanske imperativer, men det er også mulig at utrop som heca og ela bør sees på som "fossiliserte" former som stammer fra de tidligere stadiene av alvisk.

Når det gjelder den "moderne" måten å danne imperativer, fins det bevis som antyder at en avstamning av det opprinnelige ordet â fortsatt ble behandlet som et eget ord: det ble plassert foran verbstammen i stedet for å bli lagt til som en ending. I selve LotR gis et eksempel i Hyllesten på Cormallen, hvor folkemengden hyller Frodo og Sam med ordene a laita te Cormacolindor, a laita tárienna! "Hyll dem… Ringbærerne, hyll dem til høyden!" (oversatt i Letters:308). Legg merke til hvordan verbstammen laita- "velsigne, hylle" her står etter imperativordet a for å danne en imperativfrase a laita! "hyll!" eller "velsign!" Ordet a dukker også opp i den lengre formen á, direkte fra primitivt â, som i utropet á vala Manwë! "måtte Manwe beordre det!" (WJ:404). Her kombineres verbet vala- "styre, herske" (opprinnelsen til substantivet Valar og derfor kun referert til som "guddommelig" kraft senere) med imperativordet á: Den bokstavelige betydningen av á vala Manwë er noe sånt som "gjør herske Manwë!" om vi skal gjøre et (noe umulig) forsøk på å gjøre á til et separat norsk ord. Dette eksempelet viser for øvrig at imperativens subjekt (altså den som skal utføre "ordren" eller ønsket) kan nevnes rett etter imperativsfrasen.

Fins det noen grunn for hvorfor imperativordet står med den korte formen a i a laita, men med den lange formen á i á vala? Enkelte har foreslått at á forkortes til á når det står foran en lang stavelse (som lai-, pga. diftongen ai), men vi kan ikke være sikre. Kanskje á vs. a bare er et eksempel på tilfeldig variasjon: Når den er utrykklagt kan ordet lett bli forkortet om talerne ikke formulerer det tydelig. Jeg ville vanligvis foretrukket å bruke den lange á som imperativsord, for å unngå forvirring med a som et ord for henvendelse, som norsk "o" (som i Treskjeggs hilsen til Celeborn og Galadriel: a vanimar "o, skjønne", Letters: 308). For eksempel, siden verbet "å gå" er lelya-, vil imperativen "gå!" være á lelya!

Imperativordet á kan også kombineres med nektelsen for å danne ordet áva, som brukes i negative kommandoer: Áva carë "Ikke gjør [det]!" (WJ:371). Dette eksempelet gir oss også hvordan elementærverb oppfører oss i imperativfraser: de står med endingen –ë, som de gir i infinitiv og endingsløse aorister. Så fra et elementærverb som tir- "passe på, overvåke", kan vi sannsynligvis danne en kommando som á tirë! "pass på!" – negativ áva tirë! "ikke pass på!"

NAI-FORMELEN

Om man ikke vil kommandere (samme hvor høflig), men kun uttrykke et ønske om at noe skal gjøres eller skje, har Quenya en spesiell "ønskeformel".

Nær slutten av Namárië finner vi disse linjene: Nai hiruvalyë Valimar! Nai elyë hiruva! I LotR er dette oversatt "kanskje skal du finne Valimar. Kanskje skal nettopp du finne det!" Ordet nai er her oversatt til norsk "kanskje", men andre steder antydet Tolkien at dette ordet ikke bare tydet på at noe var mulig. Han bemerket at nai "uttrykker heller et ønske enn et håp, og ville vært mer nøyaktig oversatt som ’måtte det skje at’ (du skal finne), enn som ’kanskje’" (RGEO:68) Vi kan lure på hvorfor han brukte den "villedende" oversettelsen kanskje i det hele tatt; kanskje er dette et eksempel på at Tolkien kan ha ombestemt seg om betydningen til en Quenyansk tekst han allerede hadde utgitt!) Uansett var hans endelige avgjørelse om betydningen av frasen nai hiruvalyë Valimar at det skulle tolkes som "måtte [det være at] du skal finne Valimar". Nai elyë hiruva betyr på samem måte "måtte [det være at] nettopp du skal finne [det]". (Ordet elyë "nettopp du" her er et tydelig, uavhengig pronomen som samsvarer med endingen –lyë "du", mens Valimar her står som et alternativ til Valinor: Det Galadriel synger er altså et ønske om at Frodo til slutt skal "finne" eller komme til det Velsignede Rike – og som vi husker, dro både hun og Frodo til slutt over Havet.

Vi har ett bekreftet eksempel på nai-ønskeformelen til. Det står i Cirions Ed, hvor Cirion uttrykker et ønske om at Valaene skal vokte eden: Nai tiruvantes, "måtte de passe på [/overvåke] den".

Når det gjelder den grunnleggende betydningen til ordet nai, antydet Tolkien at den ganske bokstavelig er "måtte [det være at]": Han avledet Quenyansk nai fra tidligere nâ-i (RGEO:68). Delen later til å ha elementærbetydningen "vær!", uten tvil nært beslektet med bindeordet "er", som selv er en form av verbet "å være". Elementet i må være elementet som samsvarer med "at" i "måtte det være at", og denne i-en er utvilsomt beslektet med den Quenyanske artikkelen i (bestemt form).

Uansett hva den nøyaktige opprinnelsen eller grunnleggende betydningen av nai må være, er det et nyttig ord som visstnok kan puttes foran en hvilken som helst setning som inneholder et verb i futurum, og da gjør en enkel uttalelse om framtiden til et ønske om hva framtiden vil bringe:

¤ Elda tuluva caolmanna "En alv vil komme til huset vårt" > Nai Elda tuluva coalmanna! "Måtte det være at en alv vil komme til huset vårt" = "Måtte en alv komme til huset vårt" = "Jeg ønsker at en alv vil komme til huset vårt".

¤ Hiruvan i malta "Jeg skal finne gullet" > Nai hiruvan i malta "Måtte jeg finne gullet!" = "Jeg ønsker at jeg finner gullet".

¤ Caruvantes "De vil gjøre det" > Nai caruvantes! "Måtte de gjøre det".

I Peter Jacksons Ringens Brorskap kan man høre Sarumann ytre et eksempel på nai-formelen i scenen hvor han står på toppen av Orthanc og leser påkallinger som skal utløse et snøskred over Brorskapet. Han roper til fjellet: Nai yarvaxëa rasselya taltuva notto-carinnar = "Måtte ditt blodstenkte horn falle på fiendehoder", eller mer bokstavelig "Måtte det være at ditt blodstenkte horn vil falle på fiendehoder!" (Skuespilleren gjør en pause før taltuva "vil falle"; Christopher Lee som spiller Sarumann er kanskje ikke klar over at han ytrer en setning heller enn to!)

I våre bekreftede eksempler kombineres nai med futurum, men siden vi kun har tre eksempler kan det ikke utelukkes at nai også kan brukes sammen med andre verbtider. (Man kan til og med si at vi bare har to eksempler, Cirions Ed + Namárië, siden de to eksemplene på nai-formelen i Namárië er veldig like.) Kanskje kan nai også beskrive talerens håp om at en viss ting allerede skjer, eller har skjedd i fortiden – hvor taleren ikke vet om ønsket skjedde eller ikke. Om det er slik kan vi han fraser som nai tíras "måtte han/hun overvåke [nå]" = "Jeg håper han/hun overvåker" (med presens av tir- "overvåke/passe på"), nai hirnentes! "måtte det være at de fant det" = "Jeg håper de fant det" (med preteritum av hir- "finne"), eller nai utúlies "måtte hun/han ha kommet" = "jeg håper han/hun er kommet" (med perfektum av tul- "komme"). Uansett, i øvelsene under kombineres nai kun med futurum – som i våre bekreftede eksempler.

Sammendrag av leksjon seksten: Instrumentalkasusen har den grunnleggende endingen –nen, flertall –innen, dobbel –nten (i hvert fall der substantiver med dobbelnominativ med –t; substantiver med –u kan legge til den enkleste endingen –nen til denne vokalen). Instrumentalendingen legges til substantiver "instrumentet", "apparatet", "tingen", eller med hva en handlingen gjøres eller fullføres, som når alvene sies å lage ord: ómainen = "med stemmer" (óma "stemme"). Instrumentalendingen kan samsvare med norske preposisjoner som "med" eller "ved" der hvor disse ordene betyr "ved å bruke". Noen ganger kan instrumentalendingen angi et substantiv for å indikere hva som får noe til å skje, som når den første linjen i Namárië har súrinen = "i vinden", eller på grunn av vinden. Etter en passiv partisipp kan et substantiv i instrumental indikere hvem eller hva som er årsaken til den beskrevne situasjonen, som når Túrin beskrives som turún’ ambartanen, "av dommedag mestret". – Verb som inkluderer en utrykklagt vokal + -ta later til å ha preteritum med –tánë (merk den lange á-en) og passive partisipper med –nta. Bekreftede eksempler inkluderer airitánë, preteritum av airita- "å hellige", og envinyanta, passiv partisipp av envinyata- "å fornye, hele". Disse verbene er kausative eller forårsakende verb avledet fra adjektiver ved hjelp av endingen –ta, som når airë (airi-) "hellig" er grunnstammen for det kausative verbet airita- "å gjøre hellig, hellige". – Quenyas imperativ markeres med ordet á (variant a, negativ áva "ikke!"), som settes foran verbstammen: A laita "hyll!", á vala "hersk!" I denne grammatiske sammenhengen får stammen til elementærverb endingen –ë, som i den negative kommandoen áva carë "ikke gjør [det]!" Et par [gamle?] imperativformer kan sees med a/á som en ending –a (ela "se!", heca! "forsvinn!") – Ordet nai, som betyr "måtte [det være at…], kan plasseres i begynnelsen av en setning for å uttrykke et ønske: Nai tiruvantes "måtte det være at de vil overvåke det" eller "måtte de overvåke det" (jf. tiruvantes "de vil overvåke det"). I våre bekreftede eksempler står nai foran setninger som inkluderer verb i futurum; om nai kan kombineres med andre verbtider er uklart.

ORDFORRÅD

nelya "tredje" (Det opprinnelige navnet til alvenes Tredje Klan var Nelyar, bokstavelig "Tredjer, De Tredje", men den Eldarske grenen av denne klanen senere ble kalt Lindar eller Teleri i stedet [WJ:380, 382].)

á imperativord (variant a, men vi vil bruke á her)

áva "Ikke!" (imperativordet kombinert med en nektelse. Kan også ha formen avá, det eneste kjente Quenyanske tostavelses ord som er trykklagt på den siste stavelsen [WJ:371] – men vi vil bruke formen áva her.)

rac- "å ødelegge"

envinyata- "å fornye"

airita- "å hellige"

harna- "å skade, såre" (og passiv partisipp er også harna, definert som "skadet" i innlegget SKAR i Etymologiene. Den adjektiviske eller partisippiske formen harna "skadet" er elementæravledningen fra den opprinnelige roten; til slutt ble harna- også brukt som verbalstammen "å såre". Selvfølgelig, om dette ordet skulle brukes som et vanlig A-stammeverb, måtte passiv partisipp ha vært ?harnaina. Men endingen –ina er bare en lengre variant av endingen –na som er tilstede fra før, og å legge den to ganger til det samme ordet burde ikke være nødvendig!)

namba "hammer"

ehtë "spyd"

yána "hellig sted, helligdom"

nilmë "vennskap"

Rómen "øst, Østen" (begynnende ró- er langt ute beslektet til or- i verbet orta- "reise seg, stige opp", siden solen står opp i Øst.)

OPPGAVER

  1. Oversett til norsk:
  2. A. Utúlies Rómello ninquë rocconen.

    B. I nér harnanë i rá ehtenen, ar eques: "Áva matë yondonya!"

    C. Quentemmë i Eldanna: "Nilmelma ná envinyanta annalyanen!"

    D. I nelya auressë quentes i vendenna: "Á carë ya merilyë!"

    E. Quen umë polë hirë harma nurtaina Naucoinen, an Nauco melë núravë i malta ya haryas.

    F. I nér ná harna rassenten i lamno; nai úvas firë!

    G. Lindëas alassenen.

    H. Á lelya i ostonna ar á quetë i taura tárinna: "Nai varyuvalyë nórelma i úmië ohtarillon!"

  3. Oversett til Quenya (ved å konsistent bruke det uavhengige imperativordet heller enn endingen –a, som kanskje bare dukker opp i eldgamle, fossiliserte former):

I. Han sa til dvergen: "Ødelegg koppen med en hammer!"

J. Med et skip dro jeg vekk [preteritum av auta-] til et fjernt land i Østen.

K. Byen er beskyttet av store vegger, og krigere som sloss med spyd kan ikke ødelegge veggene.

L. Calandil sa til hans skadede sønn: "Ikke dø!"

M. Måtte din dronning finne helligdommen helliget av alvene!

N. Kongen og dronningen dro til huset mitt og fornyet vårt (ekskl.) vennskap med store gaver. O. Hun tar gutten med hendene sine (dobbel), og hun sier: "Ikke gå til elven!"

P. Kvinnen som bor i det tredje huset i gaten sa til alven: "Pass på mennene som kommer fra det hellige stedet som du ser på åsen, de som går mot øst."

FASIT

  1. Han/Hun har kommet fra Østen på en hvit hest (Selvfølgelig betyr ikke instrumentalformen med –nen bokstavelig "på", men antyder "ved hjelp av", "ved å bruke" – hvor hesten blir identifisert som hva som det reises med. Det er ikke opplagt hvordan rocconen best skal oversettes til norsk, så den nøyaktige ordleggingen studenten har brukt er ikke viktig så lenge studenten ser betydningen av selve instrumentalformen. Man kan godt oversette "…ridende på en hvit hest", selv om verbet "å ri" ikke er nevnt i det hele tatt.)
  2. Mannen skadet løven med et spyd, og han sa: "Ikke spis sønnen min!"
  3. Vi (ekskl.) sa til alven: "Vårt (inkl.) vennskap er fornyet av din gave!"
  4. På den tredje dagen sa han/hun til jomfruen: "Gjør hva du vil!" (…ya merilyë = [det] som du vil".)
  5. Man kan ikke finne en skatt gjemt av dverger, for en dverg elsker gullet han eier dypt.
  6. Mannen er skadet av dyrets (to) horn; måtte han ikke dø! (bokstavelig: "måtte det være at han ikke vil dø!" Mulig, men mindre sannsynlig tolkning: "…at det ikke vil dø!" – hvor det refereres til dyret! Om endingen –s skal dekke både "han", "hun" og "det", kan man ikke alltid være sikker på hvor talerens sympati virkelig ligger…)
  7. Han/Hun synger med glede (/på grunn av glede)
  8. Gå til byen og si til den mektige dronningen: "Måtte du beskytte vårt (inkl.) land fra de onde krigerne!" (nai varyuvalyë nórelma… = bokstavelig "måtte det være at du vil beskytte vårt land…"

MERK OM EHTË "SPYD": I oppgeve B, brukte jeg ehtenen som instrumentalformen av dette substantivet. I Etymologiene avledet Tolkien først dette ordet fra EKTE, men ifølge en notis av redaktøren ble det også introdusert en variantending EKTI. Om vi aksepterer denne siste versjonen, slik at Quenyansk ehtë skal avledes fra primitivt alvisk ekti, bør det Quenyanske ordet sannsynligvis ha stammeformen ehti- slik at instrumentalformen blir ehtinen heller enn ehtenen. Men flertallsinstrumentalformen bør sannsynligvis være ehtínen (som i oppgave K under) uansett hvilken "etymologi" vi foretrekker, siden ehtínen ville vært både ehti+inen (hvor to korte i-er smelter sammen til en lang í), og ehte+inen (hvor ei blir til lang í)

 

2.

I. Eques [eller, quentes] i Nauconna: "Á racë i yulma nambanen!"

J. Ciryanen oanten() haira nórenna Rómessë.

K. I osto ná varyaina altë rambainen, ar ohtari i mahtar ehtínen umir polë racë i rambar.

L. Equë Calandil harna yondoryanna: "Áva firë!" (Alternativt: Calandil quentë harna yondoryanna...)

M. Nai tárilya hiruva i yána airinta (i) Eldainen!

N. I aran ar i tári lender coanyanna ar envinyatáner nilmemma altë annainen.

O. Mapas i seldo máryanten, ar eques [eller, quetis]: "Áva lelya i sírenna!"

P. I nís i marë i nelya coassë i mallessë quentë i Eldanna: "Á tirë i neri i túlar i yánallo ya cenil() i ambossë, i lelyar Rómenna."

Last ned leksjon 1-5
Last ned leksjon 6-10
Last ned leksjon 11-15
Last ned leksjon 16-20
Last ned alle leksjonene

Oversatt av Eivind (Dhéanor) Riley

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.