Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Quenya kurs

Oversatt av Eivind (Dhéanor) Riley og Treiss Waterflott

Leksjon 5
  1. Introduksjon
  2. Leksjon 1
  3. Leksjon 2
  4. Leksjon 3
  5. Leksjon 4
  6. Leksjon 6
  7. Leksjon 7
  8. Leksjon 8
  9. Leksjon 9
  10. Leksjon 10
  11. Leksjon 11
  12. Leksjon 12
  13. Leksjon 13
  14. Leksjon 14
  15. Leksjon 15
  16. Leksjon 16
  17. Leksjon 17
  18. Leksjon 18
  19. Leksjon 19
  20. Leksjon 20

Leksjon 5

Oversatt av
Eivind (Dhéanor) Riley

LEKSJON FEM

Verbet: Presens og overensstemmelse i tall.

Subjekt/objekt. Adjektivers superlativform.

Som jeg nevnte på begynnelsen av den forrige leksjonen, kan ordforrådet i alle språk deles inn i forskjellige ordklasser, eller "deler av talen". Så langt har vi uttrykkelig diskutert substantiver, som står for ting, og adjektiver, som brukes om å beskrive substantiver (språkforskere finner nok disse definisjonene heller enkle, men de holder for oss). Faktisk har vi berørt tre andre deler av talen også, uten å gå inn i detalj om dem. Etter Leksjon To husket du forhåpentligvis på ordet nu "under", som er en preposisjon; preposisjoner er små ord eller "partikler" som under, på, av, til, i, om, etc., som ofte brukes for å gi oss informasjon om romlige forhold (f. eks "under treet" = nu i alda), selv om de ofte brukes i mer abstrakte bakgrunner. Med ordet ar, har vi også lagt inn den mest vanlige representanten for konjunksjonene, ord som brukes til å sammenkoble/forene andre ord, fraser eller setninger, f. eks. Anar ar Isil = solen og månen". Men fortsatt virker det ikke som vi trenger en lengre diskusjon om preposisjoner og konjunksjoner: de virker som at de oppfører seg ganske likt deres norske likeverdige, så for det meste trenger du bare å lære de korresponderende Quenyanske ordene.

En annen del av talen som vi allerede har berørt er mye mer sofistikert og spennende: verbet. Vi kom over ett verb i den forrige leksjonen: "er" med flertallsformen dens, nar. Dette er ikke et veldig spennende verb; det brukes enkelt og greit for å samordne et substantiv med et predikativ som forteller oss hva substantivet "er: Aran ná taura, "en konge er mektig", tasar ná alda "et piletre er et tre". Som jeg sa i den forrige leksjonen, legger ikke mye ekstra informasjon her, bortsett fra å gjøre rede for forholdet mellom de forskjellige delene av setningen. De fleste andre verb (nesten alle andre verb, faktisk) er fulle av betydning. De forteller oss ikke hva noe eller noen "er", men hva noe eller noen, gjør. Verbet får handling inn i språket.

I en setning som "Alven danser" er det lett å kjenne igjen "danser" som handlingsordet, som forteller oss hva som skjer her. Og ja, "danser" er en form for det norske ordet å danse. Dette ordet kan dukke opp i andre former også; i stedet for "danser" kan vi si "danset", som bringer handlingen inn i fortiden: "Alven danset". Dette illustrerer en viktig egenskap til verbene i de europeiske språkene: verbformen gir oss informasjon om når handlingen det snakkes om finner sted, i nåtiden eller fortiden. Noen språk har også spesielle framtidsformer; Tolkien bygde alle disse egenskapene inn i Quenya.

De forskjellige "tidsformene" har selvfølgelig navn; vi snakker om presens (nåtid), fortid og futurum (fremtid). Vi skal bare snakke om presens i denne leksjonen, og komme tilbake til de andre senere. (Denne treenigheten av nåtid, fortid og fremtid er ikke en fullstendig liste over alle tidsformene det er. Vi kommer til å diskutere totalt fem forskjellige tidsformer i dette kurset, og jeg kommer til å bli veldig overrasket om materiale som ikke er utgitt skjuler enda flere tidsformer enn vi vet om nå.)

Her burde jeg smette inn en advarsel: vi har ikke mye tydelig informasjon om Quenyas verb. I det såkalte Plotzbrevet, som Tolkien skrev til Dick Plotz på et eller annet tidspunkt i 60-årene, la han ut bøyningen av substantivet. Lignende informasjon om verbet skulle visstnok følge; det gjorde det aldri. Dette er selvfølgelig meget uheldig. Ikke at Tolkien tok med denne informasjonen i graven; vi vet at han skrev om dette emnet, men de relevante dokumentene har ikke blitt gitt ut. Sånn som det er nå, må vi for det meste prøve å finne ut de grammatiske reglene selv, om vi vil at våre Quenyanske dikt skal inneholde verb. Det kom heldigvis litt info angående presens i Vinyar Tengwar #41, juli 2000. Ved å kombinere denne infoen med noe språkvitenskapelig deduksjon, kan vi sannsynligvis gjøre rede for hovedtrekkene i systemet Tolkien hadde tenkt seg.

Som de viser seg i forskjellige kilder, virker det som at Quenyanske verb kan deles i to hovedkategorier (selv om det er noen verb i den samlede mengden vår som ikke lett kan passes inn heller, til og med om vi ser bort i fra det tidlige "Qenya" materialet hvor noen virkelig merkelige ting skjer i verbsystemet). Den første og største kategorien er den som vi kaller A-stammer, fordi de slutter med ?a. Et annet uttrykk for den samme kategorien er deriverte verb, siden disse verbene aldri står for et nakent, primitivt, "rotord", men de blir oppnådd ved å legge til endinger til denne roten. De mest vanlige med disse endingene er ?ya og ?ta; mye sjeldnere ser vi ?na eller bare ?a. Eksempler:

calya- "å belyse, å lyse opp" (rot KAL)

tulta- "å sende bud etter, å hente, å kalle inn" (rot TUL)

harna- "å såre, å skade" (fysisk) (rot SKAR; primitiv begynnende sk- ble til h- på Quenya)

mapa- "å gripe, å ta" (rot MAP)

(For ordens skyld, legger du til en bindestrek på slutten når vi lister opp verbstammer på denne måten; Tolkien gjør som regel dette i hans skriverier. "Stammen" til et ord er basisformen vi starter fra når vi skal utvinne andre former, som andre tidsformer.)

Hvis disse A-stammene kan kalles "deriverte verb", består den andre kategorien av "uderiverte verb" eller elementære verb. Dette er verb som ikke har en ending som ?ya, -ta, -na, eller ?a. Disse verbstammene kan kalles elementære eller grunnleggende fordi de hovedsakelig står for en primitiv rot uten nyanskaffelser. For eksempel, kommer verbet mat- "å spise" direkte fra roten MAT- som har samme betydning. Tac- "feste, sette fast" står for roten TAK- "å fikse, å gjøre fast". Tul- "å komme" kan identifiseres med roten TUL- "å komme, å nærme seg, å gå imot" (se det deriverte verbet tulta- "sende bud etter, å hente, å kalle inn" fra den samme roten, derivert pga. endingen ?ta). I tilfellet til røttene MEL- "elske" og SIR- "flyte, strømme", tok ikke Tolkien seg engang tid til å gjenta glosene for de Quenyanske verbene mel- og sir- (se LR:372, 385).

Når vi snakker om Quenyanske verb, hender det at vi må referere til stammevokalen. Dette er vokalen i rotordet som underligger ordet som det dukker opp i Quenya. Når det gjelder grunnleggende verb som mel- "elske", er det selvfølgelig lett å finne stammevokalen, siden e er den eneste vokalen i ordet (og ja, dette er også vokalen til den underliggende roten MEL-). Når det gjelder deriverte verb som pusta- "stoppe" eller ora- "drive frem, påskynde" teller ikke vokalene i endingen som er lagt til (her ?ta og ?a) som stammevokaler. Pusta-, for eksempel, kommer fra roten PUS, og stammevokalen dets er derfor u, ikke a. I flesteparten av tilfellene, er stammevokalen den første vokalen i verbet (men ikke nødvendigvis).

Med dette sagt, har vi forklart de nødvendige uttrykkene og kan endelig begynne å diskutere hvordan vi danner presens. Vi starter med de elementære verbene: det som virker som å være presensformen av verbet mel- "elske" bekreftes i LR:61, mens Elendil sier til sin sønn, Herendil: Yonya inyë tye-méla, "Jeg også, min sønn, jeg elsker deg". Har ser vi at verbet beskriver en nåværende eller igangværende (i dette tilfellet, en ganske permanent) handling. Et annet eksempel på presens grunnleggende verb kan du faktisk finne i LotR, i den berømte hilsenen elen síla lúmenn? omentielvo "en stjerne skinner på timen vi møttes". Síla virker som å være presens av verbet sil- "skinne (med hvitt eller sølvfarget lys)", listet opp i Silmarillions Tillegg. Méla og síla har altså det samme forholdet til de enkle verbstammene mel- og sil-: presens blir dannet av å forlenge stammevokalen (dette vises selvfølgelig ved å legge til et trykkleggingstegn) og ved å legge til endingen ?a. Denne konklusjonen støttes av et eksempel fra VT41:13: verbet quet- "snakke, si" dukker opp i presensformen sin der: quéta "sier".

Selv om former som méla og síla nå og da kan oversettes ved å bruke den enkle norske presensformen, som "elsker" og "skinner", virker det som at Quenyas presens angir en kontinuerlig eller pågående handling som best kan oversettes ved å bruke den engelske "is ? -ing" konstruksjonen. Om quéta som akkurat er sitert skal oversettes til engelsk, bør man heller skrive "is saying" (er siende) heller enn "says" (sier). Konklusjonen at Quenyas presens står for kontinuerlige handlinger støttes også av et annet bevis: Quenyas presensform av det grunnleggende verbet mat- "spise" bekreftes ingensteds i utgitt materiale. Men, Tolkien uttalte at mâtâ var "stammen til den kontinuerlige formen", som kunne oversettes til "is eating" (er spisende) (VT39:9; â står for lang a her, staves á på Quenya). Tolkien satt faktisk en stjerne foran mâtâ for å markere at det er en "ubekreftet" form, så dette skulle åpenbart taes som primitivt alvisk heller enn Quenya. Hvordan Quenya utviklet seg fra det primitive språket kan vi trekke slutning fra eksempler, så vi vet at mâtâ ville kommet ut som máta. Denne formen virker som å falle inn i det samme mønsteret som méla, síla, quéta: forlenget stammevokal og ending ?a (og ved å jobbe bakover, kan vi slutte at Tolkien mente at méla, síla, quéta stammet fra primitivt alviske mêlâ, sîlâ, kwêtâ). Antagelig er alle disse "kontinuerlige" former; akkurat som primitivt mâtâ "is eating" (er spisende) legger de visstnok vekt på den løpende naturen til handlingen: síla kan bokstavelig talt være "is shining" (er skinnende) heller enn bare "shines" (skinner). Kanskje forlengingen av stammevokalen på en eller annen måte symboliserer denne løpende eller "utdratte" handlingen. Når det gjelder f. eks méla i setningen inyë tye-méla, er det mer naturlig å oversette "Jeg elsker deg" heller enn "I am loving you" (Jeg er elskende deg), men den sistnevnte har den mest bokstavlige betydningen, på engelsk. Så, om det er engelsk du skal oversette til, bør du som regel oversette til den kontinuerlige engelske formen. Men saken er, at på norsk, bruker vi ikke denne formen. Derfor skal du alltid oversette Quenyas presens til vanlig norsk presens: elen síla lúmenn? omentielvo skal oversettes "en stjerne skinner på timen vi møttes".

Så, må vi se på den andre og større verbkategorien, A-stammene. Angående dette, er informasjonen i VT41 spesielt viktig.

Det later til at A-stammene danner presens ved en regel som ligner de grunnleggende verbene sin regel, men regelen trenger litt tilpassning for å passe til et A-stammet verb. Vårt eneste bekreftede eksempel er verbet ora- "be innstendig, anbefale" eller "tilskynde". VT41:13, 18 antyder at presensformen av dette ordet er órëa ("framskynder, "). Grunnleggende verb forlenger stammevokalen og legger til ?a. Men det er ett problem: siden verbstammen ora- allerede sluttet med ?a, er denne vokalen forandret til e for å unngå to a-er på rad: det som ville blitt til óra-a blir til órëa. Derfor konkluderer vi med at verb som mapa- "gripe, ta" og lala- "le" står som mápëa, lálëa i presens.

Korte A-stammer som ora- eller mapa- har en heller uvanlig form, siden de bare legger til den enkle vokalen ?a til den opprinnelige rota. Som vi har diskutert over, er A-stammer hvor den endelige a-en bare er en del av en lengre avstammet ending (som regel ?ya eller ?ta) mye mer vanlig. Vi har allerede sitert eksempler som calya- "å lyse opp, å belyse" og tulta- "å sende bud etter, å hente, å kalle inn" (røttene KAL, TUL). Slike "komplekse" A-stammer har en konsonantgruppe som står etter vokalen i den opprinnelige roten, som ly og lt i disse eksemplene. Vi har intet faktisk eksempel på presens av et sånt verb. Om vi skal følge mønsteret vi slutter fra eksempelet órëa, " ber innstendig, anbefaler", ville vi få former som ?cályëa "belyser, lyser opp" og túltëa "sender bud etter, henter, kaller inn". Men, det virker som det er en fonologisk regel i Quenya som sier at en lang vokal foran en konsonantgruppe ikke er lov. Det virker som at et ord som ?túltëa ikke kan finnes (men ærlig talt er jeg ikke sikker på ?cályëa, siden ly/ny/ry virker som å telle som enslige palataliserte konsonanter heller enn konsonantgrupper). Siden vi mangler eksempler, må vi bare gjette på at i dette tilfellet blir vokalforlengingen droppet, så presens av verb som calya- og tulta- blir calyëa, tultëa (men som jeg akkurat har sagt, ?cályëa kan være mulig for alt jeg vet). Dette ville passe hvor enn det er en konsonantklase etter vokalen i ordstammen. Flere eksempler er lanta- "falle", harna- "skade (fysisk)" og pusta- "stoppe, stanse", som alle ? antageligvis ? danner deres presens med ?ëa: lantëa "faller", harnëa, "skader", pustëa "stopper, stanser".

Vi må anta at dette systemet også passer der hvor det er en diftong i verbstammen, siden på samme måte som en vokal foran en konsonantgruppe, kan ikke en diftong forlenges på noe måte. Presens av verb som faina- "sende ut lys" eller auta- "svinne hen, forsvinne" ville antageligvis være fainëa, autëa.

Vi har nå nok til å begynne og bygge enkle setninger:

¤ Isil síla "Månen skinner" (presens síla formes av det elementære verbet sil- "skinne")

¤ I Elda lálëa "alven ler" (presens formet av den korte A-stammen lala- "le")

¤ Lassë lantëa "et løv faller" (presens formes av den komplekse A-stammen lanta- "falle"; vi kan ikke ha *lántëa (se på lálëa) fordi en lokal vokal ikke kan stå foran en konsonantgruppe)

MERK (lagt til september 2002): Noen av beslutningene mine ovenfor har blitt kritisert av VTs redaktør, Carl F. Hostetter. Det er ingen som reiser tvil om at elementærverb danner deres presens ved å forlenge stammevokalen og legge til en ?a, men forestillingen at A-stammer danner presens med ?ëa har vist seg å være omdiskutert. Dette er selvfølgelig basert på eksempelet órëa (fra ora- "drive frem, påskynde"), og det var Hostetter selv som utga denne formen og foreslo at dette er et eksempel på presens. Men, det kan hende at ?ëa som presens bare var en kortlivet svingning i Tolkiens utviklende oppfatninger. Jeg har ikke forandret noen av øvelsene under, men så lenge vi ikke vet mer om Tolkiens nøyaktige hensikter, kan skrivere velge å bryke ?ëa for presens i deres egne komposisjoner. Som vi vil diskutere senere, er det en måte å komme rundt denne spesielle usikkerheten.

Vi kan legge til noen nyttige betegnelser her. Med en gang du inkluderer et verb i setningen, som angir en slags handling, må du vanligvis få en annen del av setningen til å fortelle oss hvem som gjør denne handlingen. Den/det som gjør hva enn verbet sier oss at blir gjort, utgjør setningens subjekt. I en setning som Isil síla "Månen skinner", er det derfor Isil "Månen" som er subjektet, siden det er månen som gjør skinningen verbet síla forteller oss om. I en setning som i Elda máta "Alven spiser", er i Elda "Alven" subjektet, siden alven er den som gjør spisingen.

Denne setningen, i Elda máta, har muligheter. Vi kan legge til et element til, som substantivet massa "brød", og få i Elda máta massa "Alven spiser brød". Men hva er funksjonen til dette ordet jeg la til nå? Det er "målet" til den verbale handlingen, i dette tilfellet hva som blir spist. Målet til den verbale handlingen blir kalt objektet, den passive motparten til det aktive subjektet: subjektet gjør noe, mens objektet er det som subjektet gjør noe med. Denne handlingen kan selvfølgelig være mye mindre dramatisk enn "subjekt spiser objekt" som i eksempelet over. For eksempel, kan det være så lett som i setningen "subjektet ser objektet" (fyll inn med andre sanseverb om du vil), hvor handlingen til subjektet ikke påvirker objektet fysisk på noen måte. Det er ikke poenget her. Grunnideen i subjekt-objektordningen er enkelt og greit at subjektet gjør noe med objektet, selv om "gjør noe med" noen ganger må oppfattes i et vidt spekter.

MERK: Setninger med bindeordet ná/nar "er", for eksempel i alda ná tasar "treet er et piletre", teller ikke tasar "et piletre" som objektet til i alda "treet". I alda er fortsatt subjektet, siden dette er det som "gjør" det som er av handling i denne setningen" "treet er?" Men tasar "et piletre" er ikke objektet, siden "treet" ikke gjør noe med "et piletre" ? og kjennetegnet til objektet er at det blir gjort noe med det. Heller enn å gjøre noe med et piletre, er treet et piletre, og det er en helt annen ting: Tasar er predikativet til i alda, som vi diskuterte i den forrige leksjonen. Men om vi bytter ut "er" med máta "spiser", kommer vi rett tilbake til subjekt-verb-objekt-oppbygningen: I alda máta tasar "treet spiser et piletre". Om du av en eller annen grunn synes dette høres noe merkelig ut, slå deg til ro med at grammatikken er korrekt.

Med noen verb, kan det ikke være noe objekt. For eksempel med lanta- "å falle", kan du ha et subjekt og si i Elda lantëa "Alven faller". Her gjør ikke subjektet noe med et objekt; det er bare subjektet selv som gjør noe. Med et verb som mat- "spise", er det valgfritt om du vil fylle ut setningen med et objekt eller ikke: I Elda máta (massa), "Alven spiser (brød)"; dette fungerer som en hel setning til og med uten objektet. Men noen verb krever et objekt, og setningen ville sett ufullendt uten det. Om vi sier i Elda mápëa "Alven tar", reiser vi bare et spørsmål: "Alven spiser hva?" og vi må finne på et objekt for å fullføre setningen.

I Plotz-brevet, antydet Tolkien at i én variant av Quenya, såkalt Bok-Quenya, ville substantiv ha en spesiell form om de var objekter. Entallssubstantiver som sluttet på en vokal ville ha fått denne vokalen forlenget (for eksempel, cirya "skikk" ville ha blitt ciryá om det stod som objekt i en setning), og substantiver som vanligvis bruks ?r som flertallsending ville ha fått ?i i stedet (så ciryar "skip" (flertall) ville ha fått ciryai i stedet). Denne spesielle "objektformen", som språkvitenskapelig kalles akkusativ, ble formentlig brukt i (gammeldags?) skrevet Quenya. Men, denne akkusativen dukker ikke opp i noen faktiske tekster, som i Namárië eller til og med den siste versjonen av Markiryadiktet, som må være nesten like gammel som Plotz-brevet. Namárië som sunget av Galadriel, er kanskje ment for å speile bruken av Tredje Tidevervs Quenya. Uansett hva tilfellet er, har jeg ikke brukt akkusativen i oppgavene jeg har lagd for dette kurset (eller i mine egne Quenya-komposisjoner). Det er ganske klart at bruken av akkusativ var langt fra alminnelig, innenfor eller utenfor den oppdiktede bakgrunnen. Så jeg ville ha sagt cirya(r) for "skip(r hvis flertall) samme om ordet står i objektform eller ikke.

Nå som vi har satt uttrykkene subjekt og objekt på sin plass, kan vi diskutere et annet ledd av Quenyas verb. Akkurat som adjektiver stemmer overens i antall med substantivet de beskriver, stemmer verb overens i antall med subjektene deres. Vi tar en nærmere titt på den første linjen i Namárië, laurïe lantar lassi "lik gull faller løvene", eller bokstavelig "gyllent faller løv[ene]". Her står adjektivet laurëa "gyllen" i flertallsformen laurïe for å stemme overens i tall med flertallssubstantivet lassi "løv", som vi diskuterte i den forrige leksjonen. Men verbet lanta- "å falle" må også stemme overens med flertallssubjektet dets, lassi. Derfor får verbet lanta- endingen ?r. (Verbet selv står i en såkalt aorist-tid, som skal diskuteres; du kan tenke på aorist lantar vs. presens lantëar for engelsk "fall" vs. "are falling", respektivt. Noen ville ha vurdert en form som lantëar, men lantar er bekreftet i Tolkiens egne skrifter.) Flertallsendingen ?r har vi allerede møtt på i tilfellet til de fleste substantiv, som i Eldar "Alver", men substantiv kan også danne flertallet deres med ?i, avhengig av åssen de ser ut. Når det gjelder verb, virker det som at endingen ?r er ufravikelig, uansett åssen verbet ser ut. Endingen ?r er ikke begrenset til presens av verbene, men brukes tilsynelatende i alle tidsformer, hvor enn et flertallssubjekt står.

Vi har allerede støtt på verbflertallsendingen i verbet nar "er", flertallet av "er". (Man kan spørre hvorfor ikke blir til ?nár, ved å beholde den lange vokalen. Det kan absolutt hende at den sistnevnte formen er gyldig, men nar "er" med en kort a er i det minste lettere å ikke blande sammen med substantivet nár "flamme".)

Mer enn ett subjekt har den samme virkningen som et (entalls) flertallssubjekt, og verbet tar endingen ?r i begge tilfeller:

I arani mátar "Kongene spiser" (i motsetning til i aran máta "kongen spiser")

I aran ar i tári mátar "kongen og dronningen spiser" (om du vil at verbet mat- "spise" skal stå i entalls presens máta her, må du kvitte deg med enten kongen og dronningen, så det bare blir ett entallssubjekt)

På den annen side, har det ikke noe å si for verbet om det er flertallsobjekt eller flere objekter, for eksempel i aran máta massa ar apsa "kongen spiser brød og kjøtt" (apsa "tilberedt mat, kjøtt"). Verbet stemmer bare overens i antall med subjektet.

Det har generelt vært antatt at verbet bare har én flertallsform, endingen ?r. med andre ord, skal ikke verbet bare ta endingen ?r hvor subjektet står i det "vanlige" flertallet (med ending ?r eller ?i), men også hvor det er dobbelt (med ending ?u eller ?t) eller står i den "kollektive flertallsformen" (med ending ?li). Men, vi har ingen faktiske eksempler på dette på Quenya LotR-stil, og jeg ser ikke bort i fra at det kan være en spesiell dobbeltform for verbet så det skal passe med doble subjekter (endingen ?t på de fleste substantiver, som Aldu sílat heller enn Aldu sílar for "de To Trærne skinner"???). Det utgitte materialet tillater oss ikke å gi et spesifikt svar på dette spørsmålet, så jeg vil enkelt og greit unngå doble subjekter i oppgavene jeg lager for dette kurset.

Den siste tingen vi må overveie når vi diskuterer verbet er ordrekkefølgen. Hvor passer egentlig verbet inn i setningen? Norske setninger lister vanligvis opp subjektet, verbet og objektet i den rekkefølgen. Den oppmerksomme leseren vil ha lagt merke til at de fleste Quenyanske setningene over er organisert på den samme måten. Det virker som dette er den mest vanlige rekkefølgen i Quenyansk prosa. Eksempler på subjekt og verb i denne rekkefølgen er lassi lantar "løv faller" og mornië caita "mørke ligger [på de frådende bølger]" ? begge fra prosaversjonen av Namárië. Men det er også eksempler på at verbet blir satt først, for eksempel Fingons rop før Nirnaeth Arnoediad: Auta i lómë!, bokstavelig "svinner hen natten", men oversatt "natten svinner hen" i Silmarillion kap. 20. Begge disse eksemplene sitert over fra prosaformen av Namárië viser rekkefølgen verb-subjekt i den poetiske versjonen i LotR: lantar lassi, caita mornië. På norsk er å sette verbet foran én måte å gjøre et meningsuttrykk om til et spørsmål, f. eks "Alver er vakre" vs. "Er alver vakre?", men denne måten å stille spørsmål på fungerer tydeligvis ikke på Quenya. (Aura i lómë! "svinner hen natten!" i stedet for "natten svinner hen!" er kanskje et eksempel på "dramatisk stil" eller hengiven tale; verbalhandlingen blir åpenbart sett på som viktigere enn subjektet som gjør handlingen. Jeg gjetter at i en mindre dramatisk sammenheng, ville man ha sagt i lómë auta.)

Namárië gir oss også et eksempel på en setning med både subjekt, verb og objekt: hísië untúpa Calaciryi míri, "tåke [subjekt] dekker [verb] Calaciryas juveler [hele denne frasen er objektet]". Men ordrekkefølge er igjen ganske fleksibelt, spesielt i poesi, som ytterligere eksempler fra Namárië viser. Vi har objekt-subjekt-verb i setningen máryat Elentári ortanë, bokstavelig "hendene hennes Stjernedronningen hevet" (oversatt "stjernenes Dronning? har hevet hendene sine" i LotR). Setningen ilyë tier undulávë lumbulë, bokstavelig "alle stier dekket skygge", har rekkefølgen objekt-verb-subjekt (Tolkien brukte oversettelsen "alle stier er dypt druknet i skygge"). I prosaversjonen av Namárië, ombygde Tolkien interessant nok begge disse til subjekt-verb-objekt-konstruksjoner: Elentári ortanë máryat, lumbulë undulávë ilyë tier. Dette er hovedgrunnen til at vi antar at dette er den vanlige rekkefølgen, som foretrekkes hvor det ikke skal være noen poetiske eller dramatiske trekk ved setningen.

Man må generelt være forsiktig med å sette objektet foran subjektet, siden dette i noen tilfeller kan forårsake forvirring om hvilket ord som er subjektet og hvilket som er objektet (siden den vanligste Quenyaformen ikke har en klar akkusativ som markerer objektet). Slike omvendte ordstillinger er likevel ganske lovlige når subjektet er entalls og objektet flertalls, og omvendt. Da identifiserer verbet, ved å stemme overens med subjektet, seg indirekte med subjektet. I setningen ilyë tier undulávë lumbulë kan vi lett se at det må være lumbulë "skygge" og ikke ilyë tier "alle stier" som er subjektet, siden verbet undulávë ikke får endingen ?r for å stemme overens med flertallsordet tier. Derfor kan ikke dette være subjektet ? men entallssubstantivet lumbulë "skygge" kan.

MER OM ADJEKTIVER

På norsk og andre europeiske språk, har adjektiver spesielle former som brukes i sammenligning. På norsk, har adjektiver en komparativ form som dannes ved å legge til endingen ?ere, og en superlativ form som dannes med endingen ?est. For eksempel, har adjektivet høy komparativformen høyere og superlativen høyest. (Når det gjelder noen adjektiver, bruker norsk heller mer og mest sammen med adjektivet i stedet for å bruke endingene, f. eks mer intelligent og mest intelligent i stedet for intelligentere og intelligentest, som er tungvinne å både lese og uttale.) Funksjonen til disse to formene er å vise sammenligning mellom forskjellige grupper. Om vi vil si at en gruppe innehar egenskapen som beskrives av adjektivet i høyere grad enn en annen gruppe, kan vi bruke den komparative formen: "Petter er høyere enn Pål". Superlativ bruker vi om vi vil si at en gruppe innehar egenskapen adjektivet beskriver mer enn alle andre som tas i betraktning: "Petter er den høyeste gutten i klassen."

I den første versjonen av denne leksjonen, som ble utgitt i desember 2000, skrev jeg: "Men når det gjelder Quenya, er det ikke mye vi kan si. Det utgitte materialet har absolutt ingen informasjon om komparativformer; vi har ikke engang et uavhengig ord for "mer"." Siden den tid, har situasjonen heldigvis forandret seg; i løpet av 2001 fikk vi litt mer informasjon i journalene Tyalië Tyelelliéva og Vinyar Tengwar. Nå har vi et ord for "mer" (malda), og vi har også en spesiell formel som skal brukes når vi skal sammenligne: "A er klarere enn B" kan sies som "A ná calima lá B", bokstavelig "A er klar hinsides B" (VT42:32). Men ordet har andre betydninger enn "hinsides", og det vil være mer praktisk å diskutere og øve på bruken av det i sammenligning i en senere leksjon ("De forskjellige bruksområdene til ", Leksjon Atten).

Her skal vi i stedet se på superlativformen. Det er noe foruroligende å legge merke til at når Tolkien lagde en Quenyansk oversettelse av "Litany of Loreto", brøt han av før han oversatte det latinske ordet purissima "renest" ? som om han selv ikke helt visste åssen han skulle oversette det (VT44:19). Men en bitteliten bit med bevis angående superlativen har vært tilgjengelig lenge: i Letters:278-279, forklarte Tolkien adjektivformen ancalima som dukker opp i LotR. Ved å oversette den som "umåtelig lysende", viste han at calima "sterkt lysende" med elementet an- lagt til, med den sistnevnte som en "superlativ eller intensiv forstavelse". På grunn av dette har mange skrivere brukt forstavelsen an- som ekvivalenten til den norske endingen ?est, for å danne superlativformen til adjektiver ? f. eks anvanya "vakrest" fra vanya "vakker, pen" (men du må forstå at ancalima fortsatt er vår eneste bekreftede eksempel på at an- brukes på denne måten).

Man kan spørre seg om formen som dannes ved å sette an- foran faktisk er ekvivalenten til den norske superlativen, altså adjektivformen som sier at man innehar egenskapen mest i sammenligning med visse andre. Legg merke til at Tolkien oversette ancalima ikke som "mest lysende", men som "måtelig lysende". Når han beskriver an- som et "superlativ eller intensiv forstavelse", kan det nesten se ut som han mener "superlativ eller heller en intensiv forstavelse". Så kanskje an- betyr "veldig, umåtelig" heller enn "mest" i sammenligning med andre. Det er likevel verdt å legge merke til, at bakgrunnen til der ordet står virker som å tilsi en viss mengde "sammenligning": i LotR, dukker ancalima opp som en del av Frodos "tungetaling" i Hutulas Hule (del 2, bok fire, kapittel IX): Aiya Eärendil Elenion Ancalima. Det gis ingen oversettelse i selve LotR, men Tolkien uttalte senere at dette betyr "hyll Eärendil, den klareste av stjerner" (Letters:385). I Tolkiens mytologi, ble Eärendil som bar den skinnende silmarillen satt på himmelen som den klareste av stjernene. Så her, virker det som om betydningen er genuint superlativ, "klarest" i betydningen "klarere enn alle de andre". Uansett tilfelle, er det ikke noen annen informasjon om superlativformen i utgitte skrifter, så vi har ikke mye annet valg enn å bruke denne formen. Men, vi må være forberedt på at senere utgivelser kan gi oss mer informasjon om andre superlativformer.

Forstavelsen an- kan ikke mekanisk settes foran ethvert Quenyansk adjektiv, siden vi noen ganger ville få konsonantgrupper som Quenya ikke tillater. An- kan settes foran adjektiver som begynner med vokaler, eller med c-, n-, qu-, t-, v-, w-, og y-:

an + alta "stor (i størrelse)" = analta "størst"

an + calima "klar" = ancalima "klarest" (vårt eneste bekreftede eksempel!)

an + norna "vanskelig" = annorna "vanskeligst"

an + quanta "full" = anquanta "fullest"

an + vanya "vakker" = anvanya "vakrest"

an + wenya "grønn" = anwenya "grønnest"

an + yára "gammel" = anyára "eldst"

Kanskje vi kan inkludere adjektiver med f- and h- også (ingen eksempler):

an + fána "hvit" = ?anfána "hvitest"

an + halla "høy" = ?anhalla "høyest"

Hva som ville skje i andre tilfeller kan vi ikke si sikkert. Enten ville en ekstra vokal (sannsynligvis e eller a) bli lagt til mellom forstavelsen og adjektivet, for å fjerne det som ellers ville ha vært en umulig konsonantgruppe, eller så ville den avsluttende ?n i stavelsen forandre seg, og bli mer liknende (eller helt lik) den første konsonanten i adjektivet. Slik tilpasning kan man se andre steder i den samlede mengden vi har, så dette må være favoritteorien angående oppførselen til an- også. Før konsonanten p-, ville n i an sannsynligvis uttales med leppene lukket fordi uttaling av p benytter en slik lukking: derfor ville n blitt til m. (Sammenlign engelsk input, som ofte blir uttalt imput.) Fra pitya "liten" ville vi derfor få ampitya for "minst", og da er dette den tillate formen for det "forbudte" ordet anpitya (Quenya har ikke np, men gruppen mp er vanlig).

Før konsontantene l-, r-, s-, og m- skal den avsluttende n i an sannsynligvis helt assimileres, altså, den skal bli identisk med konsonanten som står etter:

an + lauca "varm" = allauca "varmest"

an + ringa "kald" = arringa "kaldest"

an + sarda "hard" = assarda "hardest"

an + moina "kjær" = ammoina "kjærest"

Konferer at bekreftede assimilasjoner som nl blir til ll i det sammensatte ordet Númellóte "Vestens Blomst" (UT:227, klart en sammensetning av de velkjente ordene númen "vest" og lótë "blomst"). At gruppen nm blir til mm, kan vi se i navnet til den Vanyariske alven Elemmírë, som nevnes i Silmarillion: navnet hans (hennes?) betyr tilsynelatende "Stjernejuvel" (elen "stjerne" + mírë "juvel").

Sammendrag av Leksjon Fem: De to hovedkategoriene av Quenyanske verb er elementærverbene, eller de grunnleggende verbene, som står for en primitiv rot uten tillegg, og A-stammene, som har lagt en ending med vokalen a i seg til den opprinnelige roten (noen ganger bare ?a, men som regel lengre endinger som ?ya eller ?ta). Elementærverbene danner sin presens ved å forlenge stammevokalen og å legge til ?a, for eksempel síla "skinner" fra síl- "å skinne". A-stammene danner deres presens på noe av den samme måten, men når endingen ?a legges til en slik stamme (som allerede slutter med ?a), blir det som ville ha blitt ?aa forandret til -ëa. I vårt eneste bekreftede eksempel på hva som kan være presens av A-stammene, blir det dannet órëa fra ora- "å be innstendig, (eller) tilskynde, drive fram", og stammevokalen har blitt forlenget. Men, vi kan se fra den Quenyanske fonologien, at en lang vokal ikke kan stå foran en konsonantgruppe, og de fleste A-stammer har en konsonantgruppe som står etter stammevokalen (for eksempel lanta- "å falle", hilya- "å følge etter"). Slike verb danner formodentlig presens med ?ëa, men stammevokalen holder seg kort. Bare de relativt få A-stammene som ikke har en konsonantgruppe etter stammevokalen kan forlengde vokalen presens. (MERK: Noen ser på alle presensformer med ?ëa som spekulative, og studenter må forstå at på grunn av vår store mangel på kildemateriale, kan nye publikasjoner forandre bildet drastisk. Bruken av slike former i øvelsene under bør ses på som foreløpige rekonstruksjoner eller ekstrapoleringer, ikke nødvendigvis "Tolkien-fakta".) ? Et verb stemmer overens i antall med subjektet dets, og får endingen ?r om subjektet er i flertall: elen síla "en stjerne skinner", eleni sílar "stjerner skinner".

Superlativformen til adjektiver kan du få ved å sette på forstavelsen an-, som i ancalima "klarest" fra calima "klar". Vi må anta at n-en i denne stavelsen i mange tilfeller assimileres med den første konsonanten i adjektivet, så ikke konsonantgrupper som ikke er tillate skal oppstå. For eksempel, an- + lauca "varm" kan bli til allauca for "varmest" (siden *anlauca er et umulig ord).

ORDFORRÅD

canta "fire"

Nauco "Dverg"

parma "bok"

tiuca "tykk, fet"

mapa verb "gripe, ta"

tir- verb "overvåke, forsvare, vokte, se på"

lala- "verb "le" (Dette står i en sen kilde, PM:359; i tidligere materiale har verbet lala- en ganske annen betydning, nemlig "å nekte": se innlegget LA i Etymologiene. Vi trenger ikke diskutere det ene eller det andre; her kommer vi bare til å bruke lala- for "le".)

caita- verb "ligge" (ligge nede)

tulta- verb " å sende bud etter, å hente, å kalle inn"

linda- verb "synge"(Se ordet Ainulinda eller "Ainuenes Musikk [Synging]")

mat- verb "spise"

cenda- verb "lese"

OPPGAVER

1. Oversett til norsk:

A. I nís lálëa.

B. I antiuca Nauco máta.

C. I tári tíra i aran.

D. I analta oron ná taura.

E. I nér tultëa i anvanya vendë.

F. I aiwë lindëa.

G. I Naucor mápëar i canta Eldar.

H. I antaura aran ná saila.

2. Oversett til Quenya:

I. Kvinnen overvåker det største skipet.

J. De ondeste mennene er døde.

K. Alven tar boka.

L. Fire menn ligger under ett tre.

M. Den klokeste Alven leser en bok (Forsiktig: hva skjer sannsynligvis med den superlativiske forstavelsen når det legges til et ord som saila "klok"?)

N. Kongen og dronningen leser boka.

O. Fuglene synger

P. De fire dvergene ser på en fugl.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

FASIT

1.

A. Kvinnen ler

B. Den feteste dvergen spiser

C. Dronningen ser på kongen

D. Det største fjellet er mektig.

E. Mannen kaller på den vakreste jomfruen.

F. Fuglen synger.

G. Dvergene tar de fire Alvene.

H. Den mektigste kongen er vis.

2.

I. I nís tíra i analta cirya.

J. I anúmië neri nar firini.

K. I Elda mápëa i parma.

L. Canta neri caitëar nu alda.

M. I assaila Elda cendëa parma (an-saila blir assaila ved assimilasjon)

N. I aran ar i tári cendëar i parma.

O. I aiwi lindëar.

P. I canta Naucor tírar aiwë.

Last ned leksjon 1-5
Last ned leksjon 6-10
Last ned leksjon 11-15
Last ned leksjon 16-20
Last ned alle leksjonene

Oversatt av Eivind (Dhéanor) Riley

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.