Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Quenya kurs

Oversatt av Eivind (Dhéanor) Riley og Treiss Waterflott

Leksjon 8
  1. Introduksjon
  2. Leksjon 1
  3. Leksjon 2
  4. Leksjon 3
  5. Leksjon 4
  6. Leksjon 5
  7. Leksjon 6
  8. Leksjon 7
  9. Leksjon 9
  10. Leksjon 10
  11. Leksjon 11
  12. Leksjon 12
  13. Leksjon 13
  14. Leksjon 14
  15. Leksjon 15
  16. Leksjon 16
  17. Leksjon 17
  18. Leksjon 18
  19. Leksjon 19
  20. Leksjon 20

Leksjon 8

Oversatt av
Eivind (Dhéanor) Riley

Perfektum. Pronominalendingene ?n(yë), -l(yë), -s

PERFEKTUM

Tolkien så garantert for seg at Quenyas verb hadde flere verbtider enn de som vi ser I utgitt materiale, men bare én av de kjente verbtidene gjenstår nå å diskutere. Den siste kjente verbtiden i Quenya heter perfektum. (Det finnes fortsatt flere former av verbet som vi skal diskutere senere, som infinitiv, verbalsubstantiv og imperativ, men disse teller ikke som verbtider.)

Lingvistisk sett har ikke norsk noen perfektum, på samme måte som norsk ikke har futurum. Språket uttrykker likevel ofte ideen om framtid ved å bruke ekstra verb som "skal" eller "vil", så betydningen til en ekte perfektum oppnås vanligvis ved hjelp av omsvøp med verbet "å ha". For eksempel kan du se typiske norske konstruksjoner som gjør jobben til preteritum i disse setningene: "Eivind har dratt", "Gjestene har spist" (I motsetning til bare preteritum: "Eivind dro", "Gjestene spiste". Preteritum beskriver altså en handling som i seg selv er gjort i fortiden, men ved å bruke perfektum legger man vekt på at denne forløpne handlingen på en eller annen måte fortsatt er umiddelbart relevant for det nåværende tidspunktet: "Eivind har dratt [og han er fortsatt borte]", "gjestene har spist [og forhåpentligvis er de fortsatt mette mens vi snakker]", etc. – på norsk og engelsk i det minste, kan slike konstruksjoner også brukes til å beskrive en handling som ble påbegynt i fortiden og fortsatt pågår i det nåværende tidspunktet: "Kongen har regjert i mange år."

Quenya har, i motsetning til norsk, en ekte perfektum – en enslig form av verbet som uttrykker denne betydningen, uten omsvøp og ekstra verb. Det dukker opp flere eksempler på perfektum i LotR. To av dem kan du finne i kapittelet The Steward and the King (engelsk versjon) i Bok 3. Det første eksempelet er fra Elendils erklæring, som Aragorn gjentar i Bok 3. Slik lyder en del av det: Et Eärello Endorenna utúlien = "Ut fra det Store Havet til Midgard har jeg kommet." Ved å ta vekk endingen –n som betyr "jeg", ser vi at den nakne perfektumet er utúlië (ifølge stavelseskonvensjonene vi bruker her, må vi sette på tødler over –e når den er avsluttende). Senere i det samme kapittelet, finner Aragorn ungtreet til det Hvite Tre, og utbryter: Yé! utúvienyes! "Jeg har funnet det! (Ordet er ikke oversatt; det betyr visstnok "Ja!") Utúvienyes kan deles til utúvie-nye-s "har funnet-jeg-det". Da står vi altså igjen med utúvië som perfektum av verbet tuv- "finne". (Dette verbet er ikke bekreftet annetsteds, med mindre det kan utlignes med verbet tuvu- "motta" som vi finner i veldig tidlig [1917] materiale; se GL:71. Hvorvidt tuv- på noen måte er forskjellig i betydning fra hir- vet vi ikke. I oppgavene til dette kurset, bruker jeg alltid hir- for "finne".)

Et eksempel fra etter LotR på en Quenyansk perfektum finnes i VT39:9, hvor Tolkien nevner formen irícië "har vridd" – øyensynlig perfektum av elementærverbet ric- "vri" (ikke bekreftet annetsteds, men Etymologiene lister opp den primitive roten RIK(H)- "plutselig bevegelse"). Som uttalt over, later formen utúvië "har funnet" til å forutsette verbet tuv- "finne", og utúlië "har kommet" er perfektum av verbet tul- "komme" som bekreftes i Etymologiene (innlegg TUL-). Ut i fra disse eksemplene er det klart at perfektum dannes med endingen –ië, men verbstammen forandres også på andre måter. I det minste når det gjelder elementærverb, blir stammevokalen forlenget: utúvië, utúlië, irícië.

Den brennende student husker at en lignende forlengelse skjer i presens (vi får túva "finner", túla "kommer", ríca "vrir"), men dannelsen av perfektum avviker fra presens ikke bare ved at den førstnevnte mottar –ië i stedet for –a. Perfektum mottar, som den eneste av Quenyas kjente tider, en forstavelse. Denne forstavelsen varierer i form, siden den alltid er den samme som stammevokalen (men kort). Derfor blir verbene tuv- "finne" og tul- "komme" utúvië og utúlië i perfektum (jeg understreker forstavelsen), siden stammevokalen deres er u. På den annen side blir verbet ric- "vri", som har stammevokalen i, irícië i perfektum. Flere eksempler (konstruert av meg, med strek under stammevokalen og forstavelsen):

Stammevokal A: mat- "spise" vs. amátië "har spist"

Stammevokal E: cen- "se" vs. ecénië "har sett"

Stammevokal I: tir- "overvåke" vs. itírië "har overvåket"

Stammevokal O: not- "anta" vs. onótië "har antatt"

Stammevokal U: tur- "styre" vs. utúrië "har styrt"

Forstavelsen du ser i perfektum refereres vanligvis til som det fortidsdannende prefikset. Det kan også være lurt å få med seg at prosessen å "kopiere" eller "gjenta" en del av et ord, som å sette stammevokalen som du ser her, har det lingvistiske uttrykket reduplikasjon. Så, for å bruke så mange fine ord som mulig, er et moment i Quenyas perfektum at den bruker en reduplisert stammevokal som er prefikset som et fortidsdannende prefiks.

Til nå har vi bare brukt eksempler som involverer elementærverb. Vi har faktisk ekstremt lite bevis angående deriverte verb (A-stammer). Generelle prinsipper foreslår at de kaster vekk den avsluttende –a-en før endingen –ië legges til. For eksempel ville perfektum av lala- "le" eller mapa- "gripe, ta" antagelig være alálië "har ledd", amápië "har tatt, har grepet". Der hvor et slikt verb har en lang stammevokal, holder den seg sannsynligvis lang i perfektum, hvor den hadde blitt forlenget uansett. Det fortidsdannende prefikset burde antagelig alltid være en kort vokal: derfor kan et verb som móta- "slite" ha perfektumsformen omótië "har slitt".)

Mange A-stammer har likevel en konsonantklase etter stammevokalen, for eksempel rn etter den første A-en i et verb som harna- "skade". Siden Quenya ikke liker lange vokaler rett foran konsonantgruppene, må vi anta at forlengingen av stammevokalen ikke skjer når verbet ser slik ut. Ellers dannes perfektum ifølge de normale reglene: Redupliser stammevokalen som et fortidsdannende prefiks og bytt ut endingen –a med endingen –ië (så "har skadet" blir aharnië, ikke **ahárnië). Vi kan kanskje ha noen bekreftede eksempler på perfektumformer uten prefiks, som hopper over forlengingen av stammevokalen der hvor det ikke følger noen konsonantklase etter (se under).

Den tallrike A-stammen som ender med –ya er noe spesiell. Ta et verb som hanya- "forstå". Ifølge reglene vi har gitt så langt, burde perfektum "har forstått" være **ahanyië (eller til og med **ahányië med forlenget stammevokal, siden det er heller ukjent om ny teller som en konsonantklase eller en enslig konsonant – palatalisert n som spansk ñ). Men en slik form ville være umulig, siden kombinasjonen yi ikke forekommer i Quenya.

Vi kan kanskje ha et eksempel som kan veilede oss: I Namárië står det en perfektumsform avánië "har svunnet hen" (egentlig dukker det opp i flertall: yéni avánier ve lintë yuldar lisse-miruvóreva = "År har svunnet hen som hurtige slurker av den søte mjød" – legg merke til at perfektum, som andre verbtider, får endingen –r når subjektet står i flertall). I skriften Quendi and Eldar fra ca. 1960, forklarte Tolkien at avánië (eller vánië uten det fortidsdannete prefikset) som perfektum av det høyst irregulære verbet auta- (WJ:366). Men et kvart århundre senere, i Etymologiene, skrev han opp et verb vanya- "gå bort, forlate, forsvinne" (se innlegg WAN). Det er absolutt mulig at han fortsatt tenkte på (a)vánië som perfektum av dette verbet vanya-, da han faktisk skrev Namárië på 40-tallet, selv om han fant på en annen forklaring senere (kanskje han ville fjerne sammenstøtet med adjektivet vanya "fair", selv om ordene ikke ville være vanskelig å skille fra hverandre når du ser bakgrunnen?) Om det er så, røpet Tolkien hvordan man behandler man behandler verb med endingen –ya: i perfektum kastes hele endingen –ya før –ië legges til, og det som står igjen av verbet behandles som om det var et elementærverb. Perfektum viser derfor både fortidsdannende prefiks og forlenging av stammevokalen, noe slikt:

hanya- "forstå" perfektum ahánië "har forstått"

hilya- "følge", perfektum ihílië „har fulgt"

telya- "avslutte/bli ferdig med", perfektum etélië "har avsluttet"

tulya- "føre, lede", perfektum utúlië "har ledet"

Du kan selvfølgelig ikke fastslå med sikkerhet hvordan den opprinnelige verbstammen ser ut. For eksempel kan ihílië også være perfektum av et elementærverb **hil- eller en kort A-stamme **hila-. I dette tilfellet vet vi ikke om et verb med slik form, men utúlië ville ikke bare være perfektum av tulya- "lede", men også av elementærverbet túl- "komme". Man må altså antagelig avgjøre om perfektum utúlië dannes fra tulya- (så det betyr has ledet") eller fra tul- (så det betyr "har kommet") ved å se på bakgrunnen. På samme måte med perfektum ahárië: denne formen ville ha betydd "har eid, har hatt i besittelse" om det dannes fra harya-, men "har sittet" om det er perfektum av har- (visstnok et elementærverb "sitte"; bare flertallspresensformen hárar "sitter" bekreftes: UT:305, 317).

Verb med diftonger: I noen tilfeller kan det være vanskelig å bestemme seg for hva stammevokalen er. Der hvor et verb inneholder en diftong med –i eller –u, er det sannsynligvis den første vokalen i denne diftongen som fungerer som et fortidsdannende prefiks i perfektum. For eksempel er perfektum av verb som taita- "forlenge" eller roita- "forfølge" sannsynligvis ataitië, oroitië, og perfektum av hauta- "ta en hvil, stanse" er sannsynligvis ahautië. (Stammevokalen kan nesten ikke forlengens når den er en del av en diftong, derfor venter vi ikke å se **atáitië, **aháutië.) De opprinnelige røttene til disse verbene gis respektivt i Etymologiene som TAY, ROY, KHAW; derfor er de ekte stammevokalene A, O, A (igjen respektivt). Avsluttende –i eller –u som du finner i Quenyanske diftonger oppstår fra de opprinnelige konsonantene –y og –w, så kan ikke telle som stammevokaler.

Perfektum uten fortidsdannende prefikser: Materialet vårt inneholder noen eksempler på perfektumverb som dannes i samsvar med reglene vi har satt ut, unntatt at de ikke har noen fortidsdannende prefiks. MR:250 nevner (ved å gjenfortelle en kilde fra etter LotR) formen fírië "har dødd"; prefikset mangler, selv om det ikke er noe grunn til å anta at den "fullstendige" formen ifírië ville ha vært feil. Verbet avánier "har svunnet hen" som dukker opp I Namárië ble faktisk vánier uten noe prefiks i den første utgaven av LotR; Tolkien la til prefikset i den andre utgaven (1966). Før dette, i skriften Quendi and Eldar fra omtrent 1960, forklare han at varianten uten prefiks var en variant som "dukket opp i poesi" (WJ:366). Å legge til en stavelse, som Tolkien gjorde når han satte inn den fullstendige formen avánier i diktet i 1966, passer ikke spesielt godt inn i mønsteret til Namárië – men han bestemte seg øyensynlig for å prioritere grammatisk korrekthet.

I de andre perfektumsformene som dukker opp i LotR (utúlien, utúvienyes), var prefikset tilstede i den første utgaven fra 1954-55. Ikke desto mindre virker det som at begrepet om prefiks i perfektum oppstod relativt sent i Tolkiens Quenyanske evolusjon. I tidlige kilder mangler prefikset. For eksempel dukker setningen "Eldaene har kommet" opp som i Eldar tulier i Tolkiens tidligste "Qenya" (LT1:114, 270). Perfektum av tul- står her med endingen –ie- som Quenya LotR stil, men prefikset i tillegg til forlengingen av stammevokalen har ikke blitt satt inn i språket enda. Om vi skal oppdatere denne setningen til hvordan det hadde blitt skrevet i LotR ved å sette inn Tolkiens nyere revisjoner, blir det sannsynligvis Eldar utúlier (med en perfektum med prefiks og ingen artikkel foran Eldar når det refereres til hele den alviske rasen).

I en mye nyere kilde (men fra før LotR), finner vi lantië (med et flertallssubjekt lantier) som en form av verbet lanta- "falle": LR:56. Disse formene later også til å vøre perfektum uten prefiks, siden de bruker endingen –ië som er karakteristiske for perfektum. Sant nok, Tolkien oversatte disse formene som "falt" (lantië nu huinë "falt under skygge", ëari lantier "sjøer falt"), som om de stod for en slags preteritumsform – ikke perfektum "har falt". Senere bemerket han likevel at "preteritum og perfektum ble mer og mer bundet sammen på Quenya" (WJ:366). Om dette betyr at Quenya noen ganger kan bruke perfektum der norsk ville ha brukt preteritum, kan vi forklare "falt" heller enn "har falt" som en mulig oversettelse av lantië/lantier. I SD:319, hvor Christopher Tolkien drøfter en nyere versjon av teksten dette kommer fra, tar han opp hvordan faren hans forandret lantier til lantaner – visstnok for å sette en preteritumsform i stedet for en perfektum-brukt-som-preteritum.

Dersom lantier og lantië virkelig kan ses på som en perfektumform, bekrefter det at stammevokalen ikke kan forlenges foran en konsonantgruppe (ikke **lántië). På dette tidspunktet hadde Tolkien unektelig innført en slik forlening av stammevokalen i perfektum; Fíriels Sang bruker cárier for "lagde" (eller "de lagde", siden flertallsendingen –r brukes). Denne formen av verbet car- "lage, gjøre" later til å være enda en perfektum-brukt-som-preteritum, hvis vi dømmer ut i fra oversettelsen. Siden stammevokalen forlenges i cárier, må vi anta at den forholder seg kort i lantier pga. fonologiske grunner: det er ikke lov med lange vokaler foran en konsonantgruppe. – Det kan hende at grunnen til at det ikke er noen prefiks i noen tidlige kilder, er at Tolkien rett og slett ikke hadde funnet det opp enda. I Quenya LotR stil anbefaler jeg alantië som perfektum av lanta- og acárië som perfektum av car-.

Uansett, later eksempelet over (fírië "har forfalt" fra en kilde fra etter LotR (MR:250)) til å indikere at til og med i Quenya LotR stil, er det lovlig å utelukke prefikset, og danne perfektum kun ved hjelp av endingen –ië + forlenging av stammevokalen der det ikke følger noen konsonantgruppe etter den. Det er kanskje meningen at perfektum uten prefiks brukes mer i vanlig eller uformelt språk, og i poesi kan man kaste prefikset om den ekstra stavelsen ikke passer inn i rytmen (derfor vánier i stedet for avánier i Namárië, selv om Tolkien ombestemte seg i 1966 og innførte den fullstendige formen). I oppgavene til dette kurset, bruker alle perfektumformene fortidsdannende prefiks.

Verb som begynner på vokaler: Verb som begynner på en vokal, utgjør et problem. Der et verb har en forstavelse som begynne på en vokal, kan det fortidsdannende prefikset smette inn mellom forstavelsen og den mest elementære verbstammen. For eksempel er verbet enyal- "huske, minnes" bokstavelig "gjen-huske", hvor yal- (ikke en-) er den grunnleggende verbstammenn som har stammevokalen; i et slikt tilfelle ville jeg ventet at perfektum er enayalië. Men noen verb begynner med en vokal uten at det er et prefikset element der, for eksempel anta- "gi". I et slikt tilfelle er den første vokalen også stammevokalen, uten at det står noen konsonant foran den. Et verb kan også inkludere en forstavelse som er identisk med stammevokalen, for eksempel onot- "regne sammen" (dannet fra not- "regne, regne med, anta" med forstavelsen o- som betyr "sammen", derfor er onot- bokstavelig "regne sammen"). Andre verbstammer setter allerede stammevokalen foran som en slags forsterkning, f. eks. atalta- "kollapse, falle sammen" (vs. Verbet talta- med en noe sterk betydning: "skli, skli ned, gli"). I alle disse tilfellene er det vanskelig å sette stammevokalen foran som et fortidsdannende prefiks i perfektum. Vi kan ikke ha a’antië for "har gitt", o’onótië for "har regnet sammen", eller a’ataltië for "har kollapset". Så hva får vi i stedet?

Én populær antagelse har vært at i slike tilfeller, blir hele den første stavelsen gjentatt som et fortidsdannende prefiks: derfor vil perfektum av anta- "gi" være anantië (antantië?) og så videre. Ved utgivelsen av Vinyar Tengwar #41 i juli 2000 ble denne teorien nesten bekreftet. Det viser seg at i en ny kilde, listet Tolkien opp orórië som perfektum av verbet ora- "be innstendig, anbefale" (VT41:13, 18; denne formen er ikke uttrykkelig angitt som perfektum, men det kan vanskelig være noe annet). Legg merke til at den første stavelsen (or-) redupliseres i perfektum: ved å reduplisere konsonanten som følger etter stammevokalen i tillegg til selve stammevokalen, unngår vi den tungvinne formen **o’órië; i orórië beholder den redupliserte konsonanten r det fortidsdannende prefikset og den begynnende bokstaven i verbstammen godt atskilt. Vel og bra – det eneste problemet er at etter Tolkien skrev ned formen orórië, strøk han den ut! Om dette betyr at vi er tilbake til nullpunktet, eller om Tolkien strøk ut formen orórië, ikke for å gjøre den ugyldig, men enkelt og greit fordi han ikke følte for å drøfte perfektum av ora- der og da, kan ingen si sikkert.

Siden det er heller uklart hvordan vi bør legge det fortidsdannende prefikset til de fleste verb som begynner med en vokal, har jeg enkelt og greit unngått perfektum av slike verb i oppgavene til dette kurset. Men siden perfektum uten prefiks later til å være lovlig, vil den enkleste løsningen være å utelate prefikset i slike verb: anta- "gi" blir til antië "har gitt", onot- "regne sammen" blir til onótië "har regnet sammen" (selv om dette også er perfektum av not- "anta, regne med"!) og så videre. Etter å ha avvist formen orórië, skrev Tolkien faktisk orië. Var dette en stedfortredende perfektum, uten fortidsdannende prefiks? Jeg ville ventet å se órië med en forlenget stammevokal; orië ser mer ut som en annerledes form av verbet (et verbalsubstantiv, som skal diskuteres i senere leksjoner). Dette ordet kan likevel være verdt å notere seg.

Før jeg forlater perfektum, bør jeg kort kommentere om en noe rar form som står i Silmarillion, kapittel 20. Her finner vi utropet utúlie’n aurë, oversatt "dagen har kommet". Utúlie (utúlië) er tydelig perfektum av tul- "komme", som bekreftes av oversettelsen "har kommet". Det som er mysteriet her er ’n. Hva gjør denne ekstra konsonanten her? Formen utúlie’n likner på utúlien "Jeg har kommet" i Elendils Erklæring i LotR, men her er –n en pronominalending "Jeg" (se neste seksjon). Det kan ikke være en slik ending i utúlie’n, gitt Tolkiens oversettelse. Apostrofen som er satt før n antyder sannsynligvis en annen uttale i tillegg; i utúlie’n skal den siste konsonanten kanskje høres ut som en separat stavelse. Det kan hende at n er lagt til her bare for vellydens skyld, for å unngå tre vokaler på rad (siden det neste ordet også begynner på en vokal; dersom du ser på diftongen au i aurë som to vokaler, ville det vært fire vokaler på rad). Om et ord i perfektum står uten noen sekundær ending tillagt –ië, og det neste ordet begynner på en vokal, bør vi da alltid sette inn ’n for å unngå for stort vokalsammenstøt? Jeg har brukt et slik system i minst én egen komposisjon, men denne konklusjonen er ekstremt foreløpig: I oppgavene under har jeg aldri brukt ekstra ’n, siden ingen faktisk vet dens funksjon. Noen tror til og med at den står for en alternativ løsning på artikkelen (som vanligvis står som i): Tolkien brukte tross alt oversettelsen "dagen har kommet". Derfor utúlië’n aurë = ?utúlië en aurë eller ?utúlië in aurë "har-kommet dagen" ??? (For en mulig bekreftelse på in som en artikkel i Quenya, se PM:395) Vi kan bare håpe på at framtidige utgivelser kaster mer lys på dette. Det kan være verdt å notere seg at Christopher Gilson, som har adgang til ikke utgitt materiale, forsvarer tolkningen ’n = bestemt artikkel.

PRONOMEN

Det er på tide å introdusere en av de virkelig økonomiske oppfinnelsene språk har, pronomen. (Om du vet godt hva et pronomen er, og du også vet om de tre forskjellige "personene" som personlige pronomen deles inn i, vennligst gå nedover til du ser ordet Quenya i rødt. Jeg prøver ikke å kaste bort noens tid her!)

Betydningen av ordet "pronomen" er lett å forstå; det betyr rett og slett "(i stedet) for et substantiv. Pronomen er ord (eller endinger) som er stedfortredere for et substantiv, som ofte refererer tilbake til et substantiv som allerede har blitt nevnt. Derfor trenger du ikke å gjenta selve substantivet hele tiden. Pronomen gir oss en slags muntlig stenografi, som redder språket fra stor kjedsommelighet. Det er pronomenenes fortjeneste at norsktalere kan ha en samtale med hverandre uten å igjen og igjen måtte gjenta navnet til den andre personen hver gang den nevnes; i stedet brukes pronomenet du. I stedet for å si "gruppen jeg akkurat nevnte" eller "gruppen vi diskuterer" har norsktalere det korte, raske ordet de. Og prøv å se for deg hvordan du skulle klare deg uten pronomenet "jeg". Fraser som "denne personen" eller "den som snakker nå" blir veldig fort langtekkelige.

Det finnes flere typer pronomen, til og med spørrende pronomen som "hvem", men de som brukes mest er personlige pronomen, som vi skal fokusere på i denne introduksjonen. Sedvanligvis deles de inn i tre forskjellige "personer" (ikke at pronomenene bare refererer til sansende vesener; i denne bakgrunnen er "person" bare et opprettet uttrykk for en pronominalklasse). På norsk danner denne tradisjonelle tredelte klassifiseringen en slik tabell:

  • FØRSTE PERSON (som referer til seg selv eller sin egen gruppe): Entall jeg, som objekt meg, om eiendom min, mine, mitt, mi; flertall vi, som objekt oss, om eiendom vår, våre, vårt.
  • ANDRE PERSON (som påpeker en annen person eller gruppe direkte): Entall du, som objekt deg, om eiendom ditt, dine, di, din; Flertall dere, både om subjekt og objekt, om eiendom deres.
  • TREDJE PERSON (som referer til en annen person eller gruppe): Entall han, hun, eller det/den ut ifra kjønnet og/eller hva det som refereres til er; som objekt ham, henne, det/den (de to siste er det samme som subjektformen), om eiendom hans, hennes, dets, og dens. I flertall har vi de, som objekt dem, om eiendom deres.

Mens konseptet om disse tre "personene" er så godt som universal i jordas språk, er det ganske egenrådig hvilke andre forskjeller språk bygger inn i pronomentabellene deres. Systemet er heller ikke nødvendigvis symmetrisk – helt opplagt ikke på engelsk. Engelske pronomener gjør vanligvis forskjell på entall vs. flertall, for eksempel entalls I vs. flertalls we, men denne forskjellen blir plutselig borte i andre person, hvor you brukes uavhengig av om det er en eller flere som taleren taler til. På den annen side blir engelsk veldig pedantisk i tredje person entall. Her må du bruke he om du refererer til en hann, she om du refererer til en kvinne, (eller et skip!), og it om du refererer til noe ikkelevende, noe abstrakt eller et dyr (med mindre "it" er et kjæledyr og du føler at du kjenner det så fortrolig at du må overveie å bruke "he" eller "she" i stedet!) Norsk har også denne atskillelsen i 3. person entall. Han om en mann, hun om en kvinne (eller et skip), det/den om ting (avhengig av kjønn).

Slike spissfindige forskjeller gjøres ikke annetsteds i det engelsk pronominalsystemet, og mange andre språk klarer seg uten dem. Finsk, alltid like relevant for studeringen av Quenya siden det var Tolkiens fremste inspirasjon for Quenya, har bare ett enkelt ord (hän) som dekker både "han" og "hun": Finnene klarer seg fint uten å gjøre denne forskjellen. På den annen side fins det språk som går enda lenger enn norsk og engelsk: For eksempel syntes hebreerne at den maskuline/feminine atskillelsen var så interessant at det ikke var nok å ha forskjellige ord for "han" og "hun". Hebraisk har også separate ord for "du" (atta om en mann, att når man snakker til en kvinne); språket drar det også så langt at de har separate ord for flertall "de" (hem om en gruppe menn, men når det snakkes om en gruppe med bare kvinner er "de" henna… slik jeg har forstått det, refereres det til en blandet gruppe ved å bruke det "maskuline" uttrykket hem. Det kan få oss til å lure på om en gruppe på 10,000 kvinner og 1 mann fortsatt er hem heller enn henna).

Hva så, om Quenya? Hva slags pronominale forskjeller fikk Tolkien alvene til å danne?

Det er noe vanskelig å si noe veldig bestemt om Quenyas pronominalsystem. Til og med nå, når vi har enorme mengder med materiale som fortsatt ikke er tilgjengelig for elever, er det allerede trygt å si at pronomenene i Tolkiens alviske språk var heller "ustabile" – sannsynligvis mer ustabile enn noen andre aspekter av hans alltid forandrende lingvistiske konstruksjoner. Det later til at pronomentabellene har gjennomgått utallige revisjoner, og noen tror at Tolkien aldri klarte å finne ut av hver eneste detalj. (Personlig tror jeg han klarte det – problemet er heller at han gjorde det så ofte!)

Vi vet at Quenyas pronominalsystem, som Tolkien så det for seg i hans eldre dager, lager noen forskjeller som ikke vanligvis uttrykkes på norsk og engelsk. For det første har Tolkien en dobbelform til substantivet i tillegg til entalls- og flertallsformene, så det er nødt til å være dobbeltpronomener. Så i første person finner vi ikke bare entalls "jeg" og flertalls "vi", men også et atskilt dobbeltpronomen som betyr "du og jeg" eller "de to av oss". En annen finurlig atskillelse Quenya har er forskjellige ord for "vi"; det kommer an på om gruppen som påpekes er med i "vi" eller ikke. På den annen side later det til at Quenya ikke alltid opprettholder atskillelsen mellom "han", "hun" og "det"; alle disse kan dekkes av et enkelt pronomen.

Mens dette kurset pågår, kommer vi til å drøfte forskjellige deler av pronomentabellen og uklarhetene deres, og også komme tilbake til de spesielle pronominale atskillelsene Quenya har. La oss introdusere et par pronomener med en gang.

Én ting må forstås med en gang; i Quenya står pronomener vanligvis som endinger, ikke så ofte som enslige ord. (Der et Quenyansk pronomen står som et eget ord, er det ofte trykklagt/kraftig – omtrent den samme effekten som å sette et norsk pronomen i kursiv: Du [og ingen andre] gjorde det." Vi kommer tilbake til de uavhengige pronomenene senere.) I de siste linjene i Namárië finner vi ordet hiruvalyë, oversatt "du skal finne" av Tolkien. Om du har jobbet deg gjennom alle oppgavene, husker du formen hiruva, futurum av hir- "finne". Hiruva "skal finne" står her med pronominalendingen –lyë lagt til, som angir verbets subjekt. Denne endingen hører til andre person og betyr "du". Derfor er hiruvalyë = "du skal finne". Endelsen –lyë kan settes til et hvilket som helst verb for å vise at verbets subjekt er "du".

Når vi har nevnt dette pronomenet støter vi på øyeblikkelig uklarhet, som er en situasjon vi ofte kommer til å finne oss i når vi diskuterer Quenyas pronomener. Det er uklart om denne endingen dekker både entalls "du" og flertalls "dere" eller ikke; i Namárië er det entalls, som vist av oversettelsen "du". I en av Tolkiens utkast for tilleggene til LotR, skrev han at de alviske språkene ikke skilte mellom flertalls og entalls "dere/du" (ikke mer enn engelsk gjør; engelsk bruker "you" for begge"): "Alle disse…hadde, eller hadde opprinnelig, ingen forskjell mellom entall og flertall av andrepersonspronomenene; men de hadde en markert atskillelse mellom de vanlige formene og høflighetsformene" (PM:42-43). Endingen –lyë som Galadriel bruker når hun snakker til en relativt ukjent person Frodo, later til å være en høflig "du". I Namárië er det derfor oversatt til entalls "du", hvor bare en person blir snakket til, ifølge PM:42-43 som jeg akkurat har sitert kan det like godt bety flertalls "dere" (så om alle medlemmene av Brorskapet forstod Quenya, kunne de ikke være sikre om Galadriel talte til dem alle, eller bare Frodo).

I skriften Quendi and Eldar, skrevet omtrent et halvt tiår etter utgivelsen av LotR, antydet Tolkien tilstedeværelsen til pronominalendinger som gjør forskjell på entalls "du" og flertalls "dere" (WJ:364). Her refererte han til "reduserte pronominalendinger i 2. person", som skulle være entalls –t og flertalls –l. –l kunne godt ha vært en "redusert" form av –lyë, som da ville ha vært flertalls "dere". Likevel hadde Tolkien ubestridelig brukt denne endingen for entalls "du" i Namárië, siden han oversatt det som "du" i LotR. Dessuten er denne kortere endingen bekreftet som en del av verbet hamil "du/dere dømmer" (VT42:33), og dette kan også bli tatt som entalls "du", selv om bakgrunnen ikke konkluderer noen av delene. Det kan virke som at i den andre halvdelen av femtitallet, tenkte Tolkien pronominalsystemet på nytt. Uttalelsen i utkastet til tillegget til LotR, hvor det stod at alvisk ikke skilte mellom entalls og flertalls "du/dere", kom seg aldri til den utgitte versjonen av LotR. Derfor var han ikke bundet til det. (Når enn vi har med materiale som er utgitt etter Tolkiens død, kan vi ikke være sikre på om informasjonen vi får er fullstendig "kanonisk": forfatteren kan alltids ombestemme seg, og han gjorde ofte så, spesielt angående språkene.)

Tolkien hadde tilsynelatende oppdaget at Quenya likevel har bestemte pronomener for entalls og flertalls "du/dere". Den nye ideen (ca. 1960) er kanskje noe sånt som dette: -lyë og den kortere varianten –l ville egentlig være flertall "dere", men det brukes også om høflig entall, derfor "thou" i den engelske oversettelsen av Namárië. Ideen om å henvende seg til en person som om hun/han var flere personer kan være en måte å vise respekt på. Du kan finne paralleller til dette i vår egen verden. Norsk for eksempel, har De som høflighetsform av andre person du. Men De kan også bety de som i tredje person flertall. På tysk er Sie "De" høflighetsform av du "du", men sie kan faktisk også bety både "de" [tredje person flertall] og "hun" [tredje person entall, hunkjønn]. (En tidligere britisk statsminister tok til tider dette systemet med til første person, ved å referere til seg selv som flertalls "vi" heller enn entalls "jeg", visstnok for å vektlegge hennes egen viktighet. Kongelige har brukt denne lingvistiske innretningen i hundrevis av år – og for den saks skyld refererer forfatteren av dette kurset noen ganger til seg selv som "vi"! Men det han mener er å inkludere leseren i "vi", slik at du ganske ufortjent får noe av æren for den gradvise utredningen av Quenyas grammatikk som "vi" foretar oss her…) Om engelsk "thou" vs. "you", skrev Matthew Skala i Elfling-listen (4. januar, 2001):

"Thou" er andre person entall, og "you" er andre person flertall, i tillegg til regelen som sier at i formelle sammenhenger er det høflige å bruke flertall selv om man prater til et enkelt individ. Mye på samme måte som fransk "tu" (entall/høflig) og "vous" (flertall/høflig). I engelsk har det blitt vanlig å bruke "you" for både entall og flertall uansett om det skal være høflighet eller ikke, men det er en nyhet; inntil for omtrent 100-200 år siden, brukte engelsktalere rutinemessig "thou" i uformelle sammenhenger. Dagens bisarre situasjon er at på grunn av denne historiske forandringen, treffer de fleste av oss bare på "thou" i historiske og formelle sammenhenger, som for eksempel i bibelen... og derfor er det slik nå, at om du bruker det høres du veldig høflig eller formell ut.

Det kan altså være at Quenyas –lyë eller –l samsvarer med den opprinnelige bruken av engelsk "you", før den historiske forandringen Skala beskriver – men på grunn av den forandringen kan –l() nå oversettes som "thou", som Tolkien oversatte det i LotR. Merk: i den norske oversettelsen ble det oversatt til "du", men ifølge regelen er den korrekte oversettelsen "De". Betydningen er strengt tatt den samme, men "De" er som tidligere nevnt, høflighetsform.

For å oppsummere: endingen –l() kan unektelig brukes som entalls "du", og det er sannsynligvis en høflighetsform heller enn en familiærform. Det kan hende at l() også dekker flertalls "dere", dette kan til og med være endingens egentlige mening, men det er her ting blir heller uklart. Tolkien forandret sannsynligvis mening om detaljene mange ganger. I oppgavene under, har jeg enkelt og greit brukt det nøytrale ordet "du" som ekvivalenten til -l(). Da kan det umulig slå feil!

Men nå har vi jo gått rett på andre person; la oss gå tilbake til den første! I første person entall, er ting heldigvis krystallklare (vel, nesten). Pronomenet "jeg" brukes oftest med endingen –n. (Lingvister har merket seg at over hele verden, bruker uttrykket for "jeg, meg" ofte en nasal lyd som N eller M. Uansett hvilket finurlig innslag i den menneskelige psykologien det er som ligger under dette fenomenet, lot Tolkien til å like denne forbindelsen, og han brukte det i flere av språkene hans. Jf. sindarsk im = "jeg".) Legg merke til hvordan endingen –n legges til verbene utúlië (perfektum av tul- "komme") og maruva (futurum av mar- "dvele, bo, holde seg til" i Elendils erklæring:

Et Eärello Endorenna utúlien = "ut av det Store Hav til Migard er jeg kommen."

Sinomë maruvan = "På dette stedet vil jeg dvele"

Men endingen –n for "jeg" har også en lengre variant, -nyë. (Som jeg har bemerket over, har endingen –lyë for "du (dere)" også en kortere variant, -l; variasjonen –nyë vs. –n parallelliserer dette.) Denne korte varianten ser vi i et ord som vi allerede har brukt i denne leksjonen, formen utúvienyes! "Jeg har funnet det!" – Aragorns utbrudd når han finner ungtreet til det Hvite Tre. Ordet utúvië, sannsynligvis perfektum av et verb tuv- "finne", dukker opp her med to pronominalendinger. Den første av dem, -nyë eller "jeg", angir verbets subjekt: utúvie+nyë "har funnet+jeg" = "Jeg har funnet". Men etter –nyë har vi enda en pronominalending, tredje person entallsendingen –s, som betyr "det". På denne måten har en hel setning bestående av verb, subjekt, objekt blitt presset sammen til ett enkelt ord; utúvienyes = jeg har funnet det. Som den oppvakte studenten har forstått, er tødlene over e fjernet i –nyë og utúvië fjernet fordi de ikke lenger er avsluttende.

Av dette kan vi trekke ut denne grammatiske regelen: om et verb skal motta to pronominalendinger, en for subjekt og den andre for objekt, skal subjektendingen settes på først, deretter objektendingen. I utgitt materiale finnes det to eller tre andre eksempler på dette, utenom utúvienyes.

Da er det opplagt hvorfor den lange formen -nye- foretrekkes her. Mens utúvien ville dugd fint for "Jeg har funnet", kan ikke objektendingen –s "det/den" legges til den korte endingen –n, siden **utúviens ikke er et mulig Quenyansk ord. Derfor kan vi formulere enda en regel: den lange formen –nyë (-nye-), IKKE den korte –n, må brukes for "jeg" om en sekundær pronominalending skal følge etter den. (På samme måte man for "du (dere)" bruke den lange endingen -lyë (-lye-), ikke den kortere formen –l, om en sekundær pronominalending skal egges til: "Du har funnet" kan være enten utúviel eller utúvielyë, men "du har funnet det/den" må være utúvielyes, siden ** utúviels ville ha vært umulig.)

Den lange endingen –nyë "jeg" kan likevel dukke opp selv om det ikke er noe pronominalobjektending som står etter den (som langformen –lyë for "du(dere" også kan, jf. hiruvalië "du skal finne" i Namárië). Formen linduvanyë "Jeg skal synge" står på vignetten til den franske tospråklige utgaven fra 1975 av The Adventures of Tom Bombadil (ISBN 2-264-00913-6). Vignetten gjengir en side fra et av Tolkiens manuskripter, og tar med noen korte lingvistiske notater. (Taum Santoski, leser denne formen som "linduvanya" når han analyserer disse notatene i nyhetsbrevet Beyond Bree, oktober 1985 – men som Carl F. Hostetter påpekte, mente Tolkien sannsynligvis "linduvanye" i stedet. Tolkien hadde evnen til å skrive nydelig skjønnskrift, men han vanlige håndskrift er ofte en utfordring for avskriverne!) Så lenge ingen sekundær pronominalending skal følge etter, er det visstnok fullstendig valgfritt om man bruker endingen –nyë eller kortendingen –n for "jeg". Vi ser den lange endingen i linduvanyë "jeg skal synge", men Elendils erklæring bruker den korte endingen i maruvan "jeg skal dvele". Disse eksemplene kan selvfølgelig blandes og bli til linduvan, maruvanyë med nøyaktig den samme betydningen.

Det later likevel til at den korte endingen –n er mye mer vanlig enn den lengre endingen –nyë. Vi har allerede sett –n lagt til flere verb, slik som polin "jeg kan" tirin "jeg holder øye med" i den forrige leksjonen. Tolkien siterer ofte elementærverb på denne måten, ved å sette dem opp i 1. person aorist (med endingen -i- intakt fordi den følges av en ending og er derfor ikke avsluttende, hvor den da hadde blitt til –ë). Tirin er et eksempel vi finner i Etymologiene (innlegg TIR), men på dette området har vi flust av eksempler: carin "jeg lager, bygger" (innlegg KAR), lirin "jeg synger" (GLIR) eller "jeg messer" (LIR1), nutin "jeg binder, fester (NUT), nyarin "jeg forteller" (NAR2), rerin "jeg syr" (RED), serin "jeg hviler" (SED), sucin "jeg drikker" (SUK), tamin "jeg banker (på)" (TAM), tucin "jeg trekker" (TUK), tulin "jeg kommer" (TUL), turin "jeg bruker, håndterer" (TUR), tyavin "jeg smaker (KYAP),vilin "jeg flyr" (WIL), umin "jeg [gjør] ikke" ((engelsk I do not) Denne frasen er noe vanskelig å gjøre om til norsk: I do not oversatt bokstavelig til norsk blir jeg gjør ikke, men det er ikke slik verbet brukes i de fleste tilfeller. Når engelsk bruker I do not står det som regel et verb i infinitiv, som vi skal komme tilbake til i neste leksjon, etter; f. eks I do not eat = jeg spiser ikke. Som vi kan se oversettes ikke dette til jeg gjør ikke spise, men til jeg spiser ikke. Derfor har jeg satt verbet "gjøre" i klammer i oversettelsen av Quenyansk umin à engelsk I do not à norsk jeg [gjør] ikke. "Jeg ikke" blir ikke en "ordentlig" frase, men det gjør heller ikke "jeg gjør ikke"! Det må stå et endelig verb (også mer om dette i neste leksjon) mellom jeg og ikke, for at det skal bli en ordentlig frase. Altså I do not eat à Jeg spiser ikke.) (UGU/UMU). Formen polin "jeg kan" (VT41:6) er et av flere eksempler fra kilder etter LotR. Sannsynligvis er det ikke feil på noen måte å bruke den lange endingen –nyë i stedet (f. eks. polinyë), men –n er den vanligste endingen i det utgitte materialet. Men spesielt hvis du skal skrive poesi, er det kjekt å kunne velge mellom en lang og en kort pronominalending, slik at man kan ta med eller bli kvitt en stavelse om diktets form krever dette.

Legg også merke til at endingen –nyë og endingen –lyë gjør at trykket faller på stavelsen som står foran endingen fordi ny og ly teller som konsonantgrupper her. Jf. reglene om trykklegging i Leksjon En. Om hiruvanyë "jeg kommer til å finne" (med trykket på a) ikke høres bra ut i diktet ditt, kan du alltids bruke den korte formen hiruvan og la trykket falle på i i den første stavelsen i stedet. (Igjen, kan vi bruke det samme systemet i andre person: det er fullt mulig at Tolkien skrev hiruvalyë heller enn den korte formen hiruval i Namarië enkelt og greit fordi den førstnevnte varianten passer bedre i diktets form.

Når det gjelder endingen –s som betyr "det/den", som står som et objektpronomen i utúvienyes "jeg har funnet det", later det til at den også kan brukes som subjekt. Om polin f. eks. er "jeg kan", må vi anta at "det/den kan" er polis. Endingen –s fører oss likevel til tredje person, som gir oss en egen samling av uklarheter, som vi sparer til senere (Leksjon 15). I øvelsene under, brukes –s på den samme måten som i utúvienyes: tillagt en annen pronominalending for å angi verbets objekt (på samme måte som den første endingen som er lagt til et verb angir subjektet)

Sammendrag av leksjon åtte: Quenyas perfektum dannes ved å legge til endingen –ië til verbstammen (om stammen ender med en vokal skal det antageligvis fjernes før –ië legges til; verb med –ya later til å miste hele denne endingen). Om den ikke etterfølges av en konsonantgruppe, forlenges stammevokalen. Vanligvis redupliseres det også en fortidsdannende prefiks foran verbet (ric- "vri" vs. irícië", hanya- "forstå" vs. ahánië "har forstått"). Likevel forekommer det også noen perfektumsformer som ikke har noe fortidsdannende prefiks i det utgitte materialet (fírië heller enn ifírië for "har utgått"), så det kan hende det er lovlig å droppe prefikset og fortsatt ha en gyldig preteritumsform. Det er noe uklart hvordan prefikset settes foran en verbstamme som begynner med en vokal. – Quenyas pronomener dukker vanligvis opp som endinger heller enn separate ord. Blant disse pronominalendingene har vi –n eller –nyë "jeg", -l eller –lyë "du" og –s "det". To pronominalendinger kan legges til det samme verbet, den første er da subjektet og den andre objektet i setningen.

 

ORDFORRÅD

otso "sju"

seldo "gutt" (Tolkien ga oss egentlig ikke noen bestemt oversettelse, men ordet sees i en tekst hvor han drøfter Quenyanske ord for "barn", og seldo later til å være den maskuline formen. Se innlegg SEL-D i Etymologiene.) mól "trell, slave"

an "siden, på grunn av, fordi, for" (brukes I sammenhengen "jeg stoler på ham, fordi han har ofte hjulpet meg )

tul- verb "komme"

lanta- verb "falle"

nurta- verb "gjemme, gjemme seg, skjule, skjule seg" (jf. Nurtalë Valinóreva eller "Skjulingen av Valinor" som det refereres til i Silmarillion

lerya- verb "slippe fri, sette løs, la gå"

metya- verb "slutte" = "gjøre en ende på"

roita- verb "forfølge, følge etter"

laita- verb "hylle, velsigne"

imbë preposisjon "mellom "

OPPGAVER

1. Oversett til norsk (og øv på ordforrådet ditt; untatt otso of pronominalendingene, bruker øvelsene A-H bare ord det er meningen du skal huske fra tidligere leksjoner.

A. I nér ihírië i harma.

B. I rávi amátier i hrávë.

C. I aran utultië i tári.

D. I nissi ecendier i parma.

E. I úmëa tári amápië i otso Naucor.

F. Etécielyë otso parmar.

G. Equétien.

H. Ecénielyes.

2. Oversett til Quenya.

I. Mannen har kommet.

J. De sju dvergene har spist.

K. Guttene har sett en løve mellom trærne.

L. De seks alvene har fulgt etter de sju dvergene.

M. Dvergen har gjemt en skatt

N. Jeg har hyllet kongen, fordi han har sluppet fri alle slavene.

O. Du har falt, og jeg har sett det.

P. Jeg har gjort en ende på det (/Jeg har sluttet [stoppet] det)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

FASIT

1.

A. Mannen har funnet skatten

B. Løvene har spist kjøttet

C. Kongen har tilkalt dronningen

D. Kvinnene har lest boken

E. Den onde dronningen har tatt de sju dvergene

F. Du har skrevet sju bøker

G. Jeg har snakket/Jeg har talt.

H. Du har sett det.

2.

I. I nér utúlië.

J. I otso Naucor amátier.

K. I seldor ecénier rá imbë i aldar.

L. I enquë Eldar oroitier i otso Naucor.

M. I Nauco unurtië harma.

N. Alaitien [eller alaitienyë] i aran, an i aran elérië ilyë móli.

O. Alantiel [eller alantielyë], ar ecénienyes.

P. Emétienyes.

 

Last ned leksjon 1-5
Last ned leksjon 6-10
Last ned leksjon 11-15
Last ned leksjon 16-20
Last ned alle leksjonene

Oversatt av Eivind (Dhéanor) Riley

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.