Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Spørsmålet om nd eller n(n)

Oversatt av Rune Akselsen

Vi fortsetter vår ikke-så-altfor spennende serie med artikler om forskjellen mellom "noldorin" fra the Etymologies og Tolkiens senere sindarin med å se på oppførselen til konsonantgruppen nd. I "noldorin" og også i sindarin, skal den bli nn (eller til og med n) i visse posisjoner, men det virker som om Tolkien forandret reglene for dette mer enn én gang, og materialet er ikke spesielt konsistent. Til nytte for sindarin-leksikografer, skal vi derfor se gjennom det foreliggende materialet og få en idé om hvordan det kan regulariseres.

Vi er såpass heldig at Tolkien i RH har gitt oss noen regler for hvordan nd/nn skal oppføre seg på sindarin. Den relevante passasjen fra Tillegg E går som følger:

nd ble oftest til nn, som i Ennor, q. Endóre (Midgard), men fortsatte å være nd til slutt i fullt aksentuerte enstavelsesord som thond 'rot' (jfr. Morthond 'Svartrot'), og dessuten før r, som i Andros 'lang-skum'. Dette nd er også å finne i enkelte urgamle navn som skriver seg fra eldre tider, så som Nargothrond, Gondolin, Beleriand. I tredje tideverv var etterstilt nd i lengre ord blitt til n, fra nn, som i Ithilien, Rohan, Anórien.

Med disse reglene i hu, la oss gå over ordene i det "noldorinske" materialet som vil bli påvirket av utviklingen Tolkien her skisserer, og i noen tilfeller også ta med i betraktningen senere sindarinsk materiale.

1. Oppførselen til etterstilt nd i enstavelsesord

Passasjen vi akkurat har sitert trenger litt tolkning, men en ting er tydelig: kombinasjonen nd forble uforandret "til slutt i fullt aksentuerte enstavelsesord". Men dette er ikke tilfelle i "noldorin" slik vi finner det i the Etymologies. I et stort antall tilfeller vitner the Etymologies om en "noldorin" forandring fra nd til nn også på slutten av enstavelsesord, der en slik forandring ikke skulle skje i følge uttrykkelig informasjon i RH. Tolkien ser ut til å ha forandret mening på dette punktet, så når vi oppdaterer "noldorin" til sindarin må vi derfor ignorere utviklingen nd > nn i enstavelsesord.

I følgende tilfeller gir the Etymologies oss både den "eldre" formen med nd intakt (som må bli den eneste riktige sindarinformen) sammen med en senere form der nd hadde blitt nn. Her må vi rett og slett se bort fra den fonologiske forandringen og holde oss til den eldre formen i vår sindarinske ordliste: and > ann "lang" (ÁNAD/ANDA), band > bann "fangenskap, fengsel" (MBAD), brand > brann "opphøyet, edel, forfinet" (BARÁD), bund > bunn "snute, nese, odde" (MBUD), chwand > chwann "svamp, sopp" (SWAD; den sindarinske formen eller stavemåten burde heller være hwand, en form som faktisk er nevnt i samme oppføring), chwind > chwinn (kun definert som adjektivet som korresponderer med verbet chwinio "snurre, virvle", så det må bety *"snurrende, virvlende") (SWIN; sindarinsk staving tilsier *hwind i stedet for chwind), fend > fenn "terskel" (PHEN), gwend > gwenn, som både er et substantiv "jomfru" (WEN/WENED) og den eldre fortidsformen av verbet gwedi (les: *gweði = *gwedhi) "binde" (WED), gwind > gwinn "blågrå, blekblå eller grå" (WIN/WIND; det er usikkert om Tolkien kasserte dette ordet eller ikke), hand > hann "intelligent" (KHAN), ind > inn "indre tanke, mening, hjerte" (ID), lhand > lhann "vid" (LAD, jfr. LAT; på grunn av en annen revisjon må vi lese *land i stedet for lhand på sindarin), lhind > lhinn "arie, melodi" (LIN2; igjen, les *lind i stedet for lhind på sindarin), lond > lonn "sti, vei" (nevnt under AK, med avledet fra stammen LOD), nand > nann "åpen gresslette" (NAD), nend > nenn "vandig" (NEN), pend > penn "skråning" (PEN/PÉNED), rhind > rhinn "sirkel" (RIN; på grunn av en annen revisjon må vi lese *rind i stedet for rhind på sindarin), rhond > rhonn "grotte" (ROD, likeledes rond i stedet for rhond på sindarin - sindarinformen rond er bekreftet i WJ:414, selv om den samme kilden tyder på at Tolkien allerede hadde forandret avledningen av dette ordet, og nå bestemt at det kom fra en stamme RONO i stedet for ROD), thind > thinn "grå, blek" (THIN), thlind > thlinn "fin, slank" (SLIN; på grunn av en annen revisjon blir dette *lhind, ikke thlind, på sindarin), tond > tonn "høy" (TUN), tund > tunn "ås, haug" (TUN). I tillegg til disse, er det noen få former som Tolkien strøk over i the Etymologies: dend > denn "skrånende" (DEN, slettet og erstattet med PEN) og glind > glinn "blekblå" (GLIND).

En annen og mye kortere liste dekker de tilfellene der Tolkien bare nevnte de "eldre" formene der nd fortsatt var intakt, og ikke inkluderte senere "noldorinske" former på nn som vi ville ha måttet ignorere uansett. Formene det dreier seg om er gwend "bånd, vennskap" (kun nevnt under WEN, WENED med sagt å være avledet av WED - gwend får dermed en tredje betydning i tillegg til de to nevnt ovenfor), lhand "åpent rom, etasje" (LAT, jfr. LAD - på grunn av en annen revisjon er ordet *land på sindarin), lhend "melodiøs, søt" (LIND; igjen, les *lend på sindarin), grond "klubbe, kølle" (RUD; dette ordet forekommer både i RH og i Silmarillion), hwand "svamp, sopp" (SWAD; på sindarin er denne formen å foretrekke framfor chwand og chwann som er nevnt under samme oppføring).

Så har vi den mest utfordrende gruppen: tilfellene der Tolkien kun nevnte den "senere" formen på nn, men vi likevel kan slutte oss til at det må ha vært en eldre form med nd - som er den formen vi må bruke på sindarin. Men i noen tilfeller skal "noldorinsk" nn også være nn på sindarin (se nedenfor om crann og donn), så vi kan ikke automatisk endre avsluttende nn til nd over alt. Vi må finne ut hvorvidt nn i hvert konkrete tilfelle stammer fra nd eller ikke.

Disse "noldorine" ordene skal etter alt å dømme ha nd på sindarin i stedet for nn: cann "dristig" (KAN; Tolkien nevner den primitive formen kandâ), cunn "prins" ("stammen" KUNDÛ ser ut til å faktisk være en rekonstruksjon av det primitive ordet, jfr. også quenya-kognatet cundu), gonn "stor stein" (jfr. at stammen er GOND; sindarinformen gond er nevnt i tillegget til Silmarillion, jfr. også gondram "tilhugget stein" som står i the Etymologies under DARÁM), ionn "sønn" (YÔ, YON, jfr. quenya-kognatet yondo - hvis vi ikke skal regne sindarinsk *iond som ordet for "sønn" erstattet av iôn, WJ:337), lhonn "sti, strede" (LOD; jfr. sammensetningen Aglond under oppføringen AK; sindarinformen lond - definert som "innesluttet havn" - er nevnt i tillegget til Silmarillion, under londë, selv om Christopher Tolkien pussig nok legger til lonn som alternativ i parentes), ninn "slank" (jfr. stammen NIN-DI og quenya-kognatet nindë), pann "borggård, gårsplass" (PAD, jfr. quenya-kognatet panda "innhegning" - men homofonet pann "vidstrakt", avledet fra stammen PAT, bør være pann også på sindarin, siden dette ordet kommer fra primitiv form patnâ i stedet for *pandâ).

Adjektivet rhinn "rund, sirkulær" (RIN) ville vi normalt oppdatert til sindarin *rind, som ville gjøre det til en homofon med det "noldorinske" substantivet rhind > rhinn, sindarin *rind, nevnt i samme oppføring. Men spørsmålet er hvorvidt adjektivet rhind kanskje kan være feil og at det egentlig står *rhend (sindarin *rend) i Tolkiens manuskript, noe som ville eliminere homofonene: Substantivet rhind ser ut til å være kognatet til quenya rindë "sirkel", mens adjektivet som også er gitt som rhind ser ut til å korrespondere med quenya rinda "rund, sirkulær": de primitive formene er hhv. *rindê og *rindâ. *Rindâ ville vi forventet at ga *rhend på "noldorin", ikke rhind, siden den avsluttende *-â ville forårsake A-omlyd og forandre originale *i til e (for et lignende par, se oppføringen DEM: det primitive substantivet dimbê gir "noldorin"/sindarin dim "tristhet", mens det primitive adjektivet dimbâ "trist" ender som dem med forandret vokal). Men vi kan ikke være helt sikker på at Tolkien hadde tenkt til at det "noldorine" adjektivet rhind skulle være fullstendig kognat med quenya rinda, så det er vanskelig å bestemme oss for om vi skal la det sindarinske ordet for "rund" være *rind eller *rend.

Når det gjelder det "noldorinske" adjektivet donn "svartmusket" (DUN), trengs det endel finurlig resonnering for å finne ut om det skal forbli donn eller endres til *dond på sindarin. Stammen DUN kunne gitt et primitivt adjektiv *dundâ. Sml. Tolkiens egen "rekonstruksjon" kandâ fra KAN som gir "noldorinsk" cann "dristig" (sindarin *cand). Tilsvarende ville *dundâ gi "noldorinsk" donn, men sindarinsk *dond. På den annen side, kunne også donn stamme fra en primitiv form *dunnâ (*dun-nâ, hvor siste stavelse er en velkjent adjektivendelse). Sml. den gitte primitive formen k'rannâ "rødmusset" fra stammen KARÁN, som gir "noldorinsk" crann; dette ordet ville vært likt på sindarin, siden nn i dette tilfellet ikke stammer fra tidligere nd men hadde vært nn hele tiden. Så hvis "noldorin" donn stammer fra *dunnâ, skulle ordet hatt denne formen på sindarin også. Bortsett fra stammen DUN selv, er de eneste ledetrådene vi har rundt opprinnelsen til donn, de doriathriske og danianske (nandorinske) kognatene, som er gitt under samme oppføring som hhv. dunn og dunna. Doriathrisk ser ut til å bevare primitiv nd til slutt i ordet; oppføringen NAD gir doriathrisk nand "slette" som kognatet til quenya nanda "oversvømt slette" (begge fra primitiv *nandâ, som også gir "noldorin" nand > nann, på sindarin bare nand). Så hvis donn stammet fra *dundâ, ville vi forventet å se **dund i stedet for dunn som det doriathriske kognatet. Dermed må donn komme fra *dunnâ i stedet (den originale nn blir uforandret i doriathrisk dunn). Dermed ville donn være sindarinformen av dette ordet, ikke **dond; dette ordet inneholdt aldri nd.

Så langt enstavelsesord. Det må understrekes at hvis disse ordene forekommer i sammensetninger eller får en endelse slik at de ikke lenger har bare én stavelse, skjer endringen fra nd til nn også i sindarin. For eksempel i RH (bind 1, kapittelet En kniv i mørket) nevnes ann-thennath (som etter alt å dømme betyr "lang-korter") som en alvisk verseform. Dette ordet ser ut til å inneholde and "lang", som her blir til ann fordi ordet ikke forekommer i én stavelse, men som del av et sammensatt ord. (Se også under vedrørende andaith = *ann-daith "langmerke".)

2. Oppførselen til nd mellom vokaler

Etter å ha nevnt at "nd ble oftest til nn", siterer Tolkien Ennor "Midgard" som et eksempel (i kontrast med den mer konservative quenyaformen Endórë, der opprinnelig nd ble videreført). Vi må derfor konkludere med at nd mellom vokaler normalt ble til nn. Tolkien la til: "Dette nd er også å finne i enkelte urgamle navn som skriver seg fra eldre tider, så som... Gondolin." Implikasjonen er at Gondolin (i stedet for *Gonnolin) ikke egentlig er et unntak fra regelen han akkurat har gitt; det er ganske enkelt et navn som fortsatte å stå i arkaisk form - trolig hjulpet av en konservativ stavemåte. Interessant nok gir the Etymologies Gondobar "Verdens stein" som et alternativt navn på Gondolin, og nevner Gonnobar som en etter alt å dømme senere form (GOND). The Etymologies har også forandringer av mellomvokalisk nd til nn i en håndfull andre ord: andabon > annabon "elefant" (MBUD), findel > finnel "(flettet) hår" (SPIN), gandel > gannel "en harpe" (ÑGAN/ÑGANAD), (tindumh >) tindu > tinnu "skumring, halvlys, tidlig natt (uten måne)" (TIN). Folk som skriver sindarin i tredje tideverv-stil bør bruke formene med nn. Enstavelsesordene diskutert i seksjon 1 lenger opp, som på sindarin burde slutte på -nd i stedet for -nn, ville også forandre dette til -nn- hvis en endelse blir lagt til dem slik at -nd blir mellom to vokaler i stedet for helt sist. Vi har regnet oss fram til at det sindarinske ordet for "sønn" skal være *iond i stedet for ionn som på "noldorin", men selv på sindarin er den kollektive flertallsformen ionnath, attestert i the King's Letter (SD:129). Selv om en form *iondath må ha eksistert tidligere, ville denne vært arkaisk i tredje tideverv.

Tinúviel "skumringens datter", som originalt var et poetisk ord for nattergal, men også kjent som navnet Beren ga til Lúthien, representerer etter alt å dømme en "modernisert" form eller staving. Oppføringen TIN i the Etymologies gir en veldig gammel form Tindúmhiell (der mh = nasalisert v, som senere ble til vanlig v). Den samme oppføringen angir hvordan Tindúmhiell så ble til Tinnúviel > Tinúviel (der dobbeltkonsonanten sannsynligvis ble forenkelt fordi den sto foran en trykktung vokal).

Stedsnavnet Tindobel "stjerneopplyst landsby" (gitt under PEL(ES) - oppføringen TIN gir varianten Tindubel "stjerneopplyst by") inneholder det samme elementet tindu > tinnu "skumring" som Tin(n)úviel gjør. Hvis vi skulle "regularisere" navnet til å passe med sindarin slik det ble talt i tredje tideverv, skulle navnet vært *Tinnubel eller *Tinnobel, men siden dette tilsynelatende er et navn som stammer fra første tideverv, ville det kanskje ha beholdt sin arkaiske form på samme måte som de andre gamle navnene Tolkien nevnte i Tillegg E i RH.

Det må understrekes at mellomvokalisk nd normalt bare blir til nn når hele konsonantgruppen blir oppfattet som å tilhøre samme morfem. Forandringen skjer ikke når n og d bare tilfeldigvis ender opp etter hverandre i et sammensatt ord, der første element slutter på -n og andre element begynner med d-. Et sentralt eksempel fra RH er navnet Gondor, som består av gon(d) "stein" og dôr "land". RH har også Baranduin som det originale alviske navnet på elven Brennvina; dette er baran "gyllenbrun" + duin "elv". Gandalvs tilnavn Mithrandir eller "den grå pilegrim" inneholder randir "pilegrim, vandrer", som er verbstammen ran- "streife" + dîr "mann", her brukt som en handlende endelse. Ingen former **Gonnor, **Barannuin, **Mithrannir er nevnt eller implisert å eksistere. (Vi har imidlertid det pussige eksemplet Ennor for "Midgard"; dette er en(d)- "midt" + dôr "land", og ville tidligere ha vært Endor - bekreftet som en quenyaform. Dette eksempelt ser ut til å være helt fonetisk parallelt med Gondor, så det er underlig at Endor ikke forble uforandret.)

Det er imidlertid noen ord fra the Etymologies som "burde" ha nn i stedet for nd i tredje tideverv-sindarin, i hvert fall fonologisk sett: Under GOND har vi Gondost *"Stein-by" som et navn på Gondolin, i tillegg til to sammensetninger som er avledet fra det, nærmere bestemt gondothrim *"Gondosts folk" (opprinnelig Gondost-rim som så ble Gondothrim) og Gondothrimbar *"Landet til Gondosts folk". I disse ordene tilhører nd et enkelt morfem og forekommer mellom vokaler, som normalt skulle utløse forandringen nd > nn. Kanskje nd i disse ordene blir beholdt på grunn av analogien med det mer velkjente navnet Gondolin (selv om vi allerede har lagt merke til at Etym har en forandring fra nd til nn i Gondobar > Gonnobar, enda et navn på Gondolin).

Vi burde også kikke litt nærmere på selve navnet Gondolin. Når han pekte ut at "Dette nd er også å finne i enkelte urgamle navn som skriver seg fra eldre tideris", var Gondolin det eneste eksemplet på mellomvokalisk nd som Tolkien listet opp (de andre to eksemplene gjaldt hvordan avsluttende -nd på utypisk vis var bevart i "lange" navn: Nargothrond og Beleriand). Når det gjelder opprinnelsen til navnet Gondolin, er det sagt i tillegget til Silmarillion, under gond, at "Kong Turgon valgte å kalle sin skjulte by med et navn på quenya, Ondolindë (quenya ondo = sindarsk gond, og lindë 'sang'); men i legender og fortellinger ble alltid den sindarske formen brukt: Gondolin, som trolig ble uttolket som gond-dolen 'Skjult klippe'." Dermed tilhørte n og d i Gondolin det samme morfemet i Turgons opprinnelige navn (gond = quenya ondo, stein). Men folke-etymologien gon(d)-dolen ville få n og d til å tilhøre separate morfemer, som etter alt å dømme gjorde det mindre sannsynlig at ordet skulle bli *Gonnolin. (Tilfeldigvis var det samme folke-etymologi som ville hjelpe til med tapet av den avsluttende d-en i Gondolind = Ondolindë. Når avsluttende nd overlevde i de to andre eksemplene på "urgamle navn" som Tolkien samtidig nevnte, Nargothrond og Beleriand, kan vi godt spørre hvorfor den ble forenklet til -n i Gondolin(d).Assosiasjonen med ordet dolen "gjemt" ville forklare dette, siden dette ordet aldri sluttet på -nd.)

I lys av det vi ser ovenfor, er det en god del "noldorinske" ord fra the Etymologies som har mellomvokalisk nd og kan aksepteres på sindarin akkurat slik de er, siden de representerer sammensetninger der det første elementet slutter på -n og det andre elementet begynner med d-: Elvenavnet Baranduin, eller Branduin, har allerede blitt nevnt (BARÁN). Vi har også et par mannlige navn eller handlende former som ender på -dir "mann": egennavnene Brandir (BARAD, DER) og Handir (KHAN), samt fellesnavnet rhandir "vandrer, pilegrim" (RAN - på sindarin les randir på grunn av en annen revisjon, og jfr. Mithrandir i RH).

En annen gruppe ord hvor vi ikke bør forandre "noldorinsk" mellomvokalisk nd til nn på sindarin, er sammensetninger der d egentlig er en myknet form for t. Et eksempel som forekommer i både the Etymologies, RH (Tillegg A) og i Silmarillion er Idrils tilnavn Celebrindal, Sølvfot: Dette er en sammensetning av adjektivet celebren (celebrin-) "[laget] av sølv" og tâl "fot", der det siste ordet dukker opp som -dal i denne posisjonen. Det virker som om dette aldri ville bli **Celebrinnal. (I the Etymologies, under KYELEP/TELEP, forandret Tolkien Celebrindal til [C]elebrendal [myknet form Gelebrendal], men den forandringen kan ignoreres på sindarin.)

Et annet eksempel vi både finner i RH og the Etymologies er ørnenavnet Thorondor "Ørners konge" (THOR/THORON), som er thoron "ørn" + taur "konge", hvorav sistnevnte manifesterer seg som -dor. I Etym dukker dette navnet også opp som del av stedsnavnet Cilthorondor (KIL) eller Cil-thorondor (THOR/THORON), som etter alt å dømme betyr "Thorondors Kløft".

Ordet andeith eller "langmerke" (et tegn som angir lange vokaler), nevnt under TEK i Etym, dukker opp igjen i sin tredje tideverv-form andaith i RH Tillegg E. Dette er and = ann- "lang" + *taith "merke" (tidligere teith, som er formen gitt i Etym), der den innledende t-en i det siste ordet er blitt myknet til d i sammensetningen andaith = *ann-daith.

Ordet mindon, som i the Etymologies er glossert både som "tårn" (MINI) og "ensom ås" (TUN) inneholder også en myknet t: den gamle formen av ordet er gitt som minitaun og minitunda. Et annet ord som inneholder en myknet t er muindor "bror", med sin "tilsv. fl." muindyr: det siste elementet kommer fra stammen TOR "bror". I disse ordene burde nd få stå også på sindarin.

Navnet Lhúndirien eller Luindirien er sagt å bety "Blå Tårn", et annet navn på Eredluin eller "Blåfjellene" (LUG2, stavet Ered Luin i den utgitte Silmarillion). Slutten på ordet, -dirien, ser ut til å være det som er oversatt "tårn"; jfr. quenya tirion "vakttårn" (TIR). Dermed har vi enda en myknet t, men hvorvidt disse "noldorinske" navnene på Ered Luin fremdeles ville være gyldige i Tolkiens senere sindarin er ganske tvilsomt. (I alle tilfelle må lh i Lhúndirien bli l- på sindarin; hva mer er, -dirien som flertall av *-dirion ville være en underlig formulering på sindarin: les *-diryn???) Hvis jeg skulle skrive på sindarin, ville jeg henvise til Blåfjellene som Ered Luin, punktum.

Da gjenstår bare en håndfull "noldorinske" ord med nd mellom vokaler. Navnet Glorfindel (LÁWAR/GLÁWAR, GLAW-[R], SPIN, PHIN) forekommer i RH selv, så vi kan ikke godt endre det til *Glorfinnel. Det kan anmerkes, dog, at i en sen kilde skrev Tolkien at bruken av dette navnet "i Ringenes Herre er et av de tilfellene på noe tilfeldig bruk av navn funnet i de eldre legendene, nå kalt Silmarillion, som unngikk å bli revurdert i den endelige og utgitte utgaven av Ringenes Herre. Dette er beklagelig, siden navnet nå er vanskelig å få til å passe på sindarin" (PM:379). Vi blir ikke fortalt nøyaktig hva som var "galt" med navnet Glorfindel (altså hvorfor det ikke passet så bra med Tolkiens sene visjon av sindarin), men deler av problemet kan godt ha vært at et navn men denne formen burde ha blitt *Glorfinnel innen sent i det tredje tideverv. Den enkleste løsningen synes å være at det ganske enkelt var en arkaisk form fra første tideverv, beholdt eller gjenopptatt av sin reinkarnerte eier (siden Tolkien bestemte seg for at Glorfindel av Kløvendal var samme person som Glorfindel av Gondolin tilbake i første tideverv).

Et par andre navn fra the Etymologies, Borthandos (BOR, KHAN) og Findabar/Findobar (PHIN, MBAR) kan også anses for å være arkaiske. Å diskutere om disse burde være *Borthannos or *Finnabar/Finnobar i sindarin a là tredje tideverv er ikke så veldig interessant så lenge det ikke er noe som tyder på at navnene i det hele tatt ble brukt i senere tideverv.

Endelig har vi Eredlindon "Lindonfjellene" (ÓROT, LIN2, LUG2; den utgitte Silmarillion staver navnet i to ord, slik: Ered Lindon). Det interessante elementet her er selvsagt Lindon; ville det bli uttalt *Linnon i senere tideverv? Under oppføringen LIN2, skrev Tolkien faktisk selv: "Lindon, Lhinnon Ilk[orinsk] navn på Ossiriand". Ideen er antagelig at Lindon er den ekte ilkorinske formen, mens Lhinnon er en "noldorinsk" tilpasning. Lhinnon ville korrespondere med sindarin *Linnon, som ser ut til å være en oppmutring til å endre nd til nn. Men siden ilkorin som det innfødte språket i Beleriand ble erstattet av sindarin da Tolkien reviderte sin mytologi i de tidlige femtiårene, gjennomgikk hele det språklige scenariet store forandringer som også må tas med i betraktningen. I en kilde som er skrevet senere enn RH, Quendi and Eldar, er navnet Lindon angitt å være verken ilkorinsk eller "noldorinsk"; Tolkien forklarte det nå som et lånord fra nandorin (skogalvisk): "Sindaene... tok til seg navnene Lindi og Lindon, og ga dem formene Lindil (ent. Lindel)... og Lindon" (WJ:385). Dermed var og forble tydeligvis den sindarinske formen Lindon. Samme kilde gir Glinnil som et nedarvet uttrykk for lindi eller de lindarinske alvene, så forandringen av mellomvokalisk nd til nn hadde funnet sted i ekte sindarinord på det tidspunktet navnet Lindon ble lånt fra nandorin: Ordet ble ikke fullstendig tilpasset, kanskje med vilje, hvis det fortsatt ble betraktet som et lånord.

3. Oppførselen til nd før r

Tolkien sa videre at nd ble beholdt "dessuten før r, som i Andros 'lang-skum'." Dette ser ut til å passe bra med det "noldorinske" materialet i the Etymologies. Vi har ørnenavnet Lhandroval (RAM), som dukker opp igjen i sin sindarinform Landroval i RH, gondrafn eller gondram "tilhugget stein" (DARÁM), og pendrad eller pendrath "passasje oppover- eller nedoverbakke, trapp" (PEN/PÉNED). Et unntak ser ut til å være ordet anrand "syklus, tidsalder, tideverv" (RAD); den primitive formen randâ gitt under denne oppføringen er åpenbart bare opprinnelsen til den andre delen av ordet anrand. Hvis den foranstilte an- er en form av and "long", som i Tolkiens eksempel Andros ovenfor, kan vi spørre oss hvorfor dette ordet ikke dukker opp som *andrand. Et annet unntak ser ut til å være navnet Finrod (PHIN, RAUTÂ), der første element representerer find "hår"; hvorfor ikke *Findrod? I følge et av Tolkiens notater som ble utgitt i VT41:9, viser navnet Find-raud > Findrod > Finrod "tap av d i midten av et ord før en etterfølgende d, som i det faktiske sindarinnavnet Thinrod 'adelsmedlem av Thindrim (sindaene)'." Ordet anrand kan dermed forklares på samme måte: det ble endret fra *andrand på grunn av den etterfølgende d-en i elementet -rand, noe som overkjørte den vanlige regelen om at nd bevares før r. (Men ordet pendrad "trapp" [PEN/PÉNED] passer ikke inn i dette systemet... det burde ha vært *penrad i stedet, og i våre sindarin-ordlister må vi nok bruke denne rettede formen i stedet. Men skribenter kan ganske enkelt bruke pendrath av samme betydning for å unngå problemet.)

4. Oppførselen til etterstilt nd i flertstavelsesord

Kanskje ordet anrand burde være *anrann eller *anran i tredje tideverv, for det gjenstår ennå i finne ut hva som til slutt skjedde med nd til slutt i andre element i en sammensetning. Etter å ha observert at nd "fortsatte å være nd til slutt i fullt aksentuerte énstavelses ord som thond 'rot' (jfr. Morthond 'Svartrot')", la Tolkien til at "i tredje tideverv var etterstilt nd i lengre ord blitt til n, fra nn, som i Ithilien, Rohan, Anórien". Nuvel, nøyaktig hvor lange er "lengre ord"? Tolkiens eksempel Rohan, der etterstilt n representerer eldre nd, ser ut til å antyde at et tostavelsesord er langt nok for at denne reduksjonen kan finne sted. Likevel siterer Tolkien i samme avsnitt et ord av samme lengde, Morthond "Svartrot", uten tilsvarende reduksjon til *Morthon. Om thond "rot" aldri så mye er et "fullt aksentuert énstavelses ord" på egen hånd, har Morthond verken én stavelse eller trykket på stavelsen som slutter på -nd. I RH er dette navnet presentert som et navn fra tredje tideverv, så vi kan ikke heller anta at det er spesielt "arkaisk"(jfr. RH, kapittel 2 i femte bok, Et grått følge rir frem, der Elladan forteller Gimli: "Vi er kommet ned fra Morthonds kilder... heretter skal du ikke behøve å spørre hvordan den har fått sitt navn: Svartrot kalles den blant menn.") RH ser faktisk også ut til å antyde at det var navn fra tredje tideverv som var lengre enn to stavelser og -nd likevel var beholdt og ikke forenklet til -nn og så -n, jfr. Merethrond eller "den store gildesalen" nevnt i sjette bok, kapittel 6 (Mange avskjeder); dette er mereth "gilde, fest" + rond "(stor) sal".

Men vårt vokabular inneholder eksempler på utviklingen fra nd via nn til n på slutten av flertstavelsesord. For å først sitere en kilde senere enn RH, i RGEO:70 har vi aerlinn som et ord som betyr noe i retning *"hellig sang" eller hymne. (Den forekommer i tengwar-undertittelen Tolkien plasserte over sin transkripsjon av sangen A Elbereth Gilthoniel: Aerlinn in Edhil o Imladris, normalt antatt å bety *"Hymne for Kløvendals alver". Et annet forslag er at aerlinn betyr *"hav-sang", siden denne hymnen ble sunget av alver som hadde vendt tilbake fra en pilegrimsferd til Emyn Beraid nær havet.) Det avsluttende elementet i aerlinn er tydeligvis *lind, sindarinformen av ordet som på "noldorin" hadde dukket opp som lhind "melodi" (LIN2).

I "noldorinen" fra the Etymologies finnes det lignende eksempler. Oppføringen DO3/DÔ og LIN2 har en utvikling av ordet for "nattergal" som er dúlind, dúlinn, dúlin(n), noe som bekrefter utviklingen nd > nn > n i "lengre ord" som Tolkien nevner i Tillegg E (selv om et tostavelsesord ser ut til å være "langt" nok). Hvis vi kikker under AM2 og PEN/PÉNED finner vi utviklingen ambend > ambenn > amben som ordet for "oppoverbakke [adjektiv, overs. anm.]" (det andre elementet er en myknet form av pend "hellende"). Under DUL har vi også alle tre former samlet på et sted, dette gjelder navnet "Gondolind, -inn, -in", dvs. Gondolind > Gondolinn > Gondolin. Oppføringene KHOR og ID viser også hvordan navnet Húrin utviklet seg via Húrinn fra Húr-ind (som tydeligvis skal bety noe sånt som *"energisk sinn").

I et antall andre tilfeller gir the Etymologies bare den "originale" formen på -nd og den "endelige" formen på -n, og utelater dermed den mellomliggende formen på -nn. Ordene det dreier seg om er Aglond > Aglon "trangt pass" (AK, sagt å være et stedsnavn), Banwend > Banwen "Vána", navn på en valië (stavet Vana i the Etymologies) (BAN), Brethiliand > Brethilian "Brethil-skogen" (BERÉTH), iðrind > iðrin "år" (RIN), moerilind > merilin "nattergal" (TIN; forandringen fra ö [her stavet "oe"] til e skjedde etter alt å dømme i løpet av samme periode som -nd ble -n), othlond > othlon "brolagt gate" (LOD), tuilind > tuilin "svale" (TUY), Uinend > Uinen navn på en maia, gift med Ossë (UY - men dette navnet ville Tolkien senere forklare på nytt som et lån fra valarin, uten noen alvisk etymologi: WJ:404), og endelig ulund > ulun "monster, vanskapt og fryktelig vesen" (ÚLUG).

Når det gjelder Lhothland > Lhothlann "tomt og bredt", navn på et område (LAD, les Loth- for Lhoth- på sindarin), har vi den eldre formen med -nd og det neste stadiet med -nn, men mangler bekreftelse på den "endelige" formen *L(h)othlan.

I enkelte tilfeller er bare formene med -nn gitt, og ikke den originale formen med -nd eller den midterste formen med -n, slik som dadbenn "nedoverbakke [adjektiv, overs. anm.], skrå, foroverbøyd" (men den fulle utviklingen av motstykket ambenn "oppoverbakke" er gitt, se ovenfor). Angolonn "Gnomenes (noldoenes) land" er et annet eksempel; det tilsvarende ordet på quenya, Ingolondë, gitt under samme oppføring (ÑGOLOD) antyder en primitiv form *Ñgolondê (der ñ er en egen stavelse). Den eldste "noldorinske"/sindarinske formen ville vært *Angolond, den "endelige" formen *Angolon.

Når det gjelder navnet Túrin, kjenner vi formen Túrinn (i den grad navnet er gitt i form av "Túrin(n)" under oppføringen ID), men den eldste formen *Túrind er ikke nevnt. (I motsetning til den fullstendige rekka Húrind > Húrinn > Húrin ovenfor, som inneholder det samme sluttelementet ind "indre tanke, mening, hjerte".)

Så har vi en rekke tilfeller der bare den "eldste" formen med -nd er nevnt, mens det ikke nevnes noe om senere former med -nn eller til slutt bare -n: anrand "syklus, tidsalder" (100 valianske år) (RAD), atland "skråstilt" (TALÁT), Baragund (mannsnavn) (BARÁS, KUNDÛ), camland "håndflate" (LAD), Celebrond "Stridskølle av sølv" (RUD), Elulind (personnavn, ?"Himmel-sanger") (3EL), Elrond "stjernehvelving", "himmelhvelving", navn på Eärendils (Earendels) sønn (EL, ROD, 3EL), Felagund (mannsnavn, i Etym antydet å bety *"Grotte-prins", selv om Tolkien senere ville omtolke det) (KUNDÛ, PHÉLEG), talagand "harpespiller" (ÑGAN/ÑGANAD, også mannsnavnet Talagand). Vi har også navnet Nargothrond (eller Narogothrond), "Narogs festning" (NÁRAK, OS, ROD), som Tolkien i RH Tillegg E brukte som eksempel på et navn som fremdeles beholdt -nd i tredje tideverv.

Denne siste kategorien kan sammenlignes med ekte sindarinske (ikke "noldorinske") ord vi finner i Quendi and Eldar, et essay senere enn RH: I WJ:414 har vi Hadhodrond som det sindarinske navnet på Khazad-dûm eller Moria (som består av Hadhod, en gråalvisk tilpasning av dvergisk Khazâd "dverger", pluss rond "grotte"). På samme side har vi også othrond for "underjordisk befestning" (ost "festning", redusert til oth- før r-, pluss rond "grotte"). Tolkien skrev ikke *Hadhodron(n), *othron(n).

Dermed har vi oversikt over vår brogede dyrehage med attesterte former. Så hva skal en stakkars regulariserer gjøre, hvis han skal forsøke å utkrystallisere en standard stavemåte for folk som er interessert i å skrive sindarin a lá tredje tideverv?

Men hensyn til egennavnene som er nevnt så langt, bør vi trolig la dem være mer eller mindre i fred. Sant nok er det strengt tatt unøyaktig å ha et navn som Baragund ved siden av Húrin. Innenfor Tolkiens historie, mens folk fremdeles sa Baragund, sa de også Húrind - og da dette siste senere ble redusert til Húrin, ble Baragund tilsvarende endret til *Baragun. Men unøyaktigheter som denne kan faktisk være helt i tråd med den indre historien som Tolkien forestilte seg for Silmarillion (der disse navnene forekommer). Som Christopher Tolkien anmerker i sitt forord, "Min far kom med tiden til å betrakte Silmarillion som et samleverk, en fortelling som i en langt senere tid var satt sammen fra høyst forskjellige kilder (dikt, annaler og muntlige fortellinger) som var blitt overlevert gjennom svært lang tid." Kilder av varierende alder skrevet av mange forskjellige forfattere ville naturligvis ha betraktelige forskjelliger i staving - noen ville sitere navnene mer eller mindre slik de ble uttalt i første tideverv, mens andre ville gi dem slik de ble uttalt på sindarin på forfatterens tid. Vi vet at Tolkien så for seg forskjellige stavemåter; i the Etymologies, under WEN/WENED, påpeker han at navnene Morwen og Eleðwen "viser ingen -d selv i arkaisk stavemåte" som bevis på at de ikke kunne stamme fra **Morwend, **Eleðwend. Denne "arkaiske stavemåten" viste altså eldre -nd der denne sammensetningen en gang hadde vært, noe som impliserer at det også fantes en "moderne stavemåte" som utelot den avsluttende -d, siden den uansett ikke ble uttalt lenger. Men stavemåter kan også være ganske konservative, særlig når det gjelder egennavn. Så når du for eksempel leser Baragund i Silmarillion, kan dette betraktes som en "arkaisk stavemåte" for et navn som egentlig ble uttalt *Baragun i tredje tideverv - mens Húrin, Túrin er eksempler på en "revidert" eller "moderne" stavemåte, som tar med i betraktningen at ingen egentlig sa Húrind, *Túrind lenger. (Eller kanskje den faktiske "reviderte" måten å stave dette med tengwar var Húrinn, Túrinn; se nedenfor om måten ordet aerlinn staves med tengwar. I så fall er navn som Húrin og Túrin ganske enkelt transkribert i tråd med uttalen i tredje tideverv, akkurat som Tolkien i RH brukte transkripsjonen noldor i stedet for ñoldor eller ngoldor fordi innledende ñ [som ng i konge] ble uttalt n i tredje tideverv - han så dermed bort fra forskjellen mellom ñ og n som fremdeles ble opprettholdt når man stavet med tengwar. Å ignorere en fullstendig ortografisk forskjell mellom enkel n og dobbel nn ville være enda mindre dramatisk.)

Svært interessant i denne sammenhengen er WJ:5, der Tolkien antar perspektivet til en kronikør i senere tider: "Beleriand er navnet på landet som lå på begge sider av den store elven Sirion før de Eldre Tider var til ende. Dette navnet bærer det i de eldste overleveringer som vi ennå har, og det beholdes her i den formen, skjønt det nå kalles Belerian." Bruken av formen Beleriand er altså en bevisst arkaisme; på samtidens sindarin ble navnet uttalt Belerian. Navn som Baragund osv. ville også være arkaismer, mens en stavemåte som Húrin gjengir den gjeldende uttalen i senere tideverv; tilbake i første tideverv ville Húrin kalt seg Húrind.

Etter alt å dømme var slike "arkaiske stavemåter" ganske vanlige i tredje tideverv, og i RH ser vi dette også i navn som fremdeles var i bruk, som Morthond, Merethrond og Elrond. Når slike navn ble brukt i et annet språk, som f.eks. vestrønt, ville folk kanskje til og med ha en tendens til å uttale dem nøyaktig slik de ble skrevet, noe som dermed ville kunstig gjenopplive den avsluttende -d som egentlig hadde falt ut av bruk i sindarin som talt av alvene. Vi har allerede bestemt oss for å la egennavn stå i fred i vår regulariserte form for sindarin, og bruker den stavemåten som Tolkien selv benyttet.

Når det gjelder former som othrond snarere enn *othron(n) i Quendi and Eldar (WJ:414), kan det virke som om Tolkien i mange tilfeller med vilje siterte en noe arkaisk form for sindarin i dette essayet - kanskje for å gjøre ordenes ytterste utløp mindre uklart. Merk at samme kilde også siterer ord som bruker vokalen ö (stavet "oe", f.eks. Eboennin i WJ:387), selv om ö hadde falt sammen med e i tredje tideverv-sindarin. Vi har allerede gitt et eksempel fra the Etymologies som ser ut til å indikere at den formen av "noldorin"/sindarin som fremdeles hadde oe = ö, også beholdt avsluttende -nd: moerilind som et ord for "nattergal", som ikke før senere ble merilin (se TIN).

Othrond og moerilind/merilin fører oss over til fellesnavn (i motsetning til egennavn), og når det gjelder slike ord må vi bestemme oss for en slags standard stavemåte. La oss derfor igjen rekapitulere hva Tolkien sier i RH Tillegg E: "nd ble oftest til nn... men fortsatte å være nd til slutt i fullt aksentuerte enstavelsesord... I tredje tideverv var etterstilt nd i lengre ord blitt n fra nn, som i Ithilien, Rohan, Anórien." Så reglene for hvordan man skal behandle original nd er som følger: 1) la kombinasjonen være i fred på slutten av aksentuerte enstavelsesord, 2) forandre den til n på slutten av "lengre" ord, 3) ellers forandre den til nn. Den eneste uklarheten er da hvor langt et "lengre" ord egentlig er. Som vi allerede har påpekt, tar Tolkien med Rohan blant eksemplene sine, som ser ut til å tyde på at et tostavelsesord er langt nok (ellers ville vi ha **Rohann). I så fall betyr "lengre" ganske enkelt "med flere enn én stavelse". Men eksemplet aerlinn i RGEO:70 (en kilde senere enn RH!) ser ut til å vise at et ord med to stavelser ikke nødvendigvis er langt nok for at nn skal bli redusert til n. Hvis vi definerer "lengre" ord som ord med tre eller flere stavelser, er formen aerlinn akkurat det vi ville forvente i henhold til reglene Tolkien har gitt oss i Tillegg E.

Det kan være at Rohan er et litt "dårlig" eksempel, siden det uansett ikke er ordentlig sindarin, men en gondorsk/vestrøn tilpassing av et sindarinnavn (med h i stedet for ch; Tillegg E anmerker også at ch "ble svekket til en h i gondorsk tale, og denne forandringen gjenfinnes i enkelte navn, som for eksempel Rohan og rohirrim"). I lys av eksemplet aerlinn, kan vi spørre oss: ville den normale sindarinformen være Rochann, kanskje vanligvis stavet Rochand på grunn av det generelt konservative synet på stavemåten for egennavn i motsetning til fellesnavn (hvor aerlinn er et eksempel på sistnevnte)? Rett før det punktet han diskuterte utviklingen av nd, skrev Tolkien: "Merk at konsonanter som er skrevet to ganger, som tt, ll, ss, nn, representerer lange eller 'dobbelte' konsonanter. I slutten av ord på mer enn én stavelse ble disse oftest forkortet: som i Rohan fra Rochann (arkaisk Rochand)." Men hvilket språk er det som diskuteres her, vestrønt eller sindarin? Eksemplet som er gitt, Rohan, er vestrønisert sindarin. Fremdeles med ordet aerlinn (arkaisk *aerlind) i hu, kan vi konkludere med at den egentlige sindarinformen var Rochann eller arkaisk Rochand. I det minste var det hvordan det navnet ble stavet (i RGEO:70 er aerlinn bekreftet, stavet med tengwar!), skjønt kanskje -nn på slutten av ord ikke ble uttalt annerledes enn vanlig -n. UF:337 diskuterer videre om navnet Rohan:

Den korrekte [sindarinske] formen var egentlig Rochand...og [den ble] stavet Rochand eller Rochan...i Gondors opptegnelser... I Rochand var den sindarinske endelsen -nd (-and, -end, -ond) lagt til; den ble ofte brukt i navn på områder eller land, men d'en falt vanligvis bort i muntlig tale, særlig i lange navn såsom Calenardhon, Ithilien, Lamedon, o.s.v.

(Fra dette er det klart at navnet Rohan, hvis det forekommer i en sindarinsk sammenheng, trolig bør staves Rochand, siden dette er den "riktige" formen.) Igjen insisterer Tolkien på at den fullstendige utviklingen -nd > -nn > -n var "spesielt" karakteristisk bare i "lange" ord, der eksemplene som er gitt har tre eller fire stavelser.

Det virker som om vi rett og slett må skjære gjennom og bestemme oss for en slags regel for hvordan sindarinske ord skal regulariseres som i hvert fall passer rimelig bra med eksemplene Tolkien har gitt oss (vi må innse at ingen enkeltregel kan forklare alle stavemåtene hans). Forslag til regel for å standardisere stavemåten på flerstavelsesord som opprinnelig sluttet på -nd: vi regulariserer i henhold til aerlinn og lar tidligere -nd manifestere seg som -nn i tostavelsesord. Bare i ekte "lengre" ord, altså tre eller flere stavelser, skal -nn reduseres videre til -n. For de av oss som er potensielle brukere av sindarin, er det også visse praktiske ting å ta hensyn til: hvis vi skulle regularisere -nd/-nn til enkel -n på slutten av alle flerstavelsesord, måtte vi i vært tilfelle huske om -n representerer eldre -nn eller bare ganske enkelt var -n hele veien, siden original nn ville bli bevart før (for eksempel) den kollektive flertallsendelsen -ath. Så hvis vi skulle regularisere aerlinn som *aerlin (for å passe med Rohan i stedet for Rochann), måtte vil likevel huske på at kollektivformen var *aerlinnath med dobbel n bevart. Med en slik stavemåte ville vi måtte lure på om et ord som aran "konge" representerer tidligere *arann, for i så fall skulle den kollektive flertallsformen være *arannath, eller om ordet bare var aran fra begynnelsen, med en kollektiv flertallsform *aranath. (De to ville hatt forskjellig uttale: med trykkfordeling hhv. ARanath og arANNath - det første er antagelig korrekt form.) Så for enkelhets skyld, bør vi beholde dobbel nn når vi skriver, så lenge dette ikke fører til at vi går for langt i forhold til Tolkiens intensjoner. Eksemplet aerlinn gir oss presedens fra en kilde senere enn RH som vi kan vise til når vi regulariserer hans eldre materiale. (Men vi kan ikke beholde -nn i ord på tre eller flere stavelser uten å trå utenfor de stavemåtene Tolkien gir i RH; vi må derfor skrive perian i stedet for *periann for "halving/hobbit", og må forsøke å huske at den kollektive flertallsformen er periannath og ikke **perianath! Dobbeltkonsonanten nn i periannath representerer sannsynligvis tidligere *nd, så eksemplet er relevant for denne artiklen.)

Vi skal gi en fullstendig liste med forslag til stavemåte for ordene (ikke egennavnene) vi har diskutert her i avsnitt 4. De attesterte stavemåtene - noen ganger forskjellige, noen ganger ikke - er gitt i klammer, sammen med kilden (oppføring i the Etymologies, eller bok og sidetall). Siden formene dermed kan sammenlignes umiddelbart, skal vi ikke sette stjerne ved formene våre selv der de avviker fra Tolkiens stavemåter:

aerlinn *"hellig sang" eller muligens *"hav-sang" [aerlinn, RGEO:70]
ambenn "oppoverbakke" [am-bend, ambenn, amben, AM2 og PEN/PÉNED]
anrann (eller andrann?) "syklus, tidsalder, tideverv" [anrand, RAD - elementet and- "lang" ville normalt blitt bevart før r-, men d forsvinner likevel fordi det er en annen d senere i ordet (VT41:9) - men denne andre d'en forsvinner senere på grunn av forandringen -nd > -nn, og det er usikkert hvorvidt an- da ville vende tilbake til å være and- eller ei.]
adlann "skrånende" [atland, TALÁT - det er et mysterium hvorfor t i atland ikke blir myknet til d, slik både "noldorinsk" og sindarinsk fonologi ville se ut til å kreve; med mistanke om at det er gjort en glipp endrer vi i stillhet t til d.]
camlann "håndflate" [camland, LAD]
dadbenn "nedoverbakke, skrå, foroverbøyd" [dadbenn, PEN/PÉNED]
dúlinn "nattergal" [dúlind, dúlin(n), DO3/DÔ; dúlinn, LIN2]
idhrinn "år" [iðrind, iðrin, RIN - vi foretrekker stavemåten med dh framfor den spesielle bokstaven ð, i henhold til stavemåten som brukes i RH.]
merilin "nattergal" [moerilind, merilin, TIN - siden dette ordet har mer enn to stavelser, blir den avsluttende -nd redusert videre til -n etter å ha blitt -nn. Jfr. perian, talagan ovenfor.]
othlonn "brolagt gate" [othlond, othlon, LOD]
othronn "underjordisk befestning" [othrond, WJ:414]
perian "halving" [perian, RH, brukt to ganger i kapittel 8 i bok fem, Helbredelsens Hus]
talagan "harpespiller" [talagand, ÑGAN/ÑGANAD]
tuilinn "svale" [tuilind, tuilin, TUY]
ulunn "monster, vanskapt og fryktelig vesen" [ulund, ulun, ÚLUG]

Til denne listen kunne vi legge til *mindonn "tårn" eller "ensom ås"; hvis dette skal være avledet av minitunda som under TUN i the Etymologies, ville vi ha en eldre form *mindond, og Tolkiens stavemåte mindon ville bare være en alternativ representasjon av den senere formen *mindonn. Hvis mindon på den annen side stammer fra minitaun, slik det står under MINI, er stavemåten mindon riktig nok, siden ordet i følge dette scenariet aldri sluttet på noe annet enn en enkel -n. Det er bare å velge, men hvis jeg senere skulle trenge et ord for "tårn", ville jeg bruke barad eller minas i stedet, siden disse ordene er attestert i RH og senere kilder. Det kan være at Tolkien til slutt endte opp med å tenke på mindon som et quenyaord i stedet for sindarin (det forekommer i Markirya-diktet: atalantië mindoninnar eller mindonnar, "på falne tårn" [MC:222 jfr. 215]).

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.