Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Gammel sindarink

mellom primitiv alvisk og gråalvisk
Oversatt av Nerion

Også kalt: Gammel noldorin (det eneste begrepet Tolkien bruker!)

 

INTERN HISTORIE

Gammel sindarin er den siste stoppen før (klassisk) sindarin i utviklingen fra primitiv quendiansk til moden gråalvisk (mellom PQ og GS har vi felles eldarin og felles lindarin). Det ble utviklet og talt i Beleriand, men det ser ut til å ha utviklet seg til moden sindarin rundt tiden da noldoene vendte tilbake. Gammel sindarin bevarer den generelle lyden av arkaisk alvisk mye bedre enn sindarin. Det er ganske få tilfeller hvor gamle sindarinske ord er identiske med quenya-ord: Eksempler inkluderer ku, kua "due", malina "gul", míre "juvel", parma "bok", randa "syklus, tideverv", rauta "metall", rimba "vanlig, tallrik", rimbe "folkemengde, hærskare", ringe "kald", runda "grovt stykke tre", síre "elv", yaiwe "hånende, hån". Andre ord er identiske med telerin, det nærmest beslektede Amanya-språket, slik som branda "opphøyd, edel, fin", Bana "Vána" (en valie) og belda "sterk".

EKSTERN HISTORIE

Gammel sindarin klart fremstilt som slikt er bare kjent fra Etymologies, skjønt noen få tidlige sindarinske former nevnt i Tolkiens essay Quendi and Eldar har blitt inkludert i ordlisten under. Det finnes ingen gammelsindarinske tekster. Tolkien ville benevne et gammelsindarinsk ord som det mellomliggende stadiet mellom primitiv quendiansk og sindarin simpelthen for å avklare avstamningen til det sindarinske ordet. I Etymologies er språket selvsagt kalt gammel noldorin (forkortelse GN), siden Tolkien ennå ikke hadde foretatt revisjonen som gjorde det walisisk-lignende språket i mytene hans til sindaenes talemål. I hans tidligere konsept var "gammel noldorin" tilsynelatende språket som noldoene talte i Valinor, språket som ble til klassisk noldorin i Midgard. Bemerk at i Etymologies er "noldorin" (> sindarin) noen ganger kalt "EN" = eksilsk noldorin, dette antyder at GN er "ikke-eksilsk noldorin". Ulikt andre arkaiske former er de "gammelnoldorinske" ordene vanligvis ikke merket med en asterisk, som hvis de ble attestert i skrifter: Dette er i samsvar med LR:173, hvor det er slått fast at noldoene begynte å nedtegne deres tungemål i Fëanors storhetsdager. Tolkien reviderte senere alt dette. Noldoene kom til å tale quenya, noldorin ble sindarin, og vi må anta at "gammel noldorin" likeledes ble gammel sindarin, skjønt Tolkien aldri bruker dette begrepet. Ville gammel sindarin være attestert i skrifter, eller burde vi merke hele ordforrådet med asterisker? Kanskje gammel sindarin ble skrevet med Daerons runer? Men iWJ:370 uttrykker Tolkien usikkerhet om hvorvidt en viss bøyning tidigere hadde forekommet i sindarin, som om de eldre formene til dette språket ikke var direkte attestert. Dessuten er former som ser ut til å tilhøre det samme stadiet i den lingvistiske utviklingen som de "gammelnoldorinske" formene fra Etymologies, merket med asterisk i senere kilder (se for eksempel ekla-mbar, ekla-rista i ordlisten under).

STRUKTUREN I GAMMEL SINDARIN

Fonologisk utvikling

Vi vil ikke her forsøke å lage en komplett liste over fonetiske endringer som påvirket gammel sindarin; se ord-for-ord-diskusjonene i ordlisten under. Noen hovedpunkter kan trekkes sammen. Som fastslått over bevarer gammel sindarin den generelle lyden av primitiv alvisk mye bedre enn sindarin. Spesielt ser vi at de siste vokalene som senere forsvant, fortsatt er tilstede; de lange siste vokalene som var så karakteristiske for primitiv alvisk hadde bare blitt korte. For eksempel blir primitiv alkwâ "svane" til GS alpha, bélekâ "mektig" blir beleka. (Men i ett tilfelle ser en lang avsluttende vokal ut til å bli opprettholdt i gammel sindarin, primitiv magnâ "begavet" som gir den uendrede formen magnâ; dette er antakeligvis en feil, begått av Tolkien eller maskinskriveren, for *magna.) Når de ikke var til sist, ble kvaliteten til tre av de primitive lange vokalene endret i gammel sindarin: â ble til ó (denne endringen står helt utvetydig i LR:392 - THÔN), ê ble til í og ô ble til ú. For eksempler, se ndóko, khíril, rúma i ordlisten under. Det er noen ord hvor slike endringer ikke kan gjøres (se gása, tára, róna), men disse kan være rene feil – begått av Tolkien eller maskinskriveren. Primitiv î, û forble uendret (vanligvis skrevet í, ú i gammel sindarin).

I veldig mange tilfeller, ble tidligere t, p, k til th, ph, kh når de fulgte en annen konsonant, men denne endringen kan ikke utføres i noen ord (Tolkien glemte hans egne regler?) Se thintha i ordlisten under (hvor videre referanser til andre ord er opplistet). Men det finnes ikke bevis på at de midtre konsonantklasene st, sp, sk noensinne ble sth, sph, skh, selv om denne endringen skjedde ved innledning: primitiv stankâ "kløft", spangâ "skjegg" og skalnâ "skjult" gir GS sthanka, sphanga, skhalla. (Denne endringen kan ikke ha forekommet på det tidligste gammelsindarinske stadiet, siden stabne "rom" er opplistet som GS akkurat som den senere formen sthamne.) Før ph, s forsvant i løpet av det gammelsindarinske stadiet, som indikert av stavingen av (s)pharasse "jaktende" og (s)pharóbe "jakt" (LR:387 - SPAR). Det kan være at sth-, skh- likeledes ble th, kh i sen GS (i senere sindarin finner vi th-, h-, som også er hvordan original primitiv th- og kh- fremstår i sindarin, antyder at forskjellen mellom, la oss si, primitiv sk- og primitiv kh- hadde forsvunnet fullstendig i sen gammel sindarin). – Noen ord antyder at t, p, k ble til th, ph, kh også etter en annen t, p, eller k, som gir aspiratene (?) tth, pph, kkh. Se rattha i ordlisten under.

Før en nasallyd blir de ustemte plosivene t, p, k stemte d, b, g ved assimilasjon til den stemte nasalen. Jf. for eksempel yadme "bro" fra primitiv jatmâ, eller tulugme "støtte, avstiver" fra tulukmê. Andre assimilasjoner som skjedde på det gammelsindarinske stadiet inkluderer bn > mn, midtre sm > mm (uendret ved innledning), nm > mm, dn > nn, sr > rrh (= lang ustemt R?), ln > ll, ht > tt, hs > ss (for eksempler, se ammale, Boromíro/Borommíro, etlenna, gêrrha, khalla, matthô-be, watte, wasse i ordlisten under).

I flerstavelsesord, ble avsluttende konsonanter ofte tapt, men de ble bevart i flertallsformen av substantiver (siden de ikke der var sist på grunn av flertallsendelsen -i). Derfor har vi par som nele fl. t. neleki, oro fl. t. oroti, pele fl. t. pelehi, skhapa fl. t. skhapati, thele fl. t. thelehi (se det neste avsnittet for betydningen av disse substantivene).

I gammel sindarin ser vi de første tegnene på oppmykningen som er så fremtredende i senere gråalvisk. Det er fortsatt intet spor av stemmingen av de ettervokaliske ustemte stoppene (GS beleka som gir sindarin beleg) eller at de ettervokaliske stemte plosivene ble spiranter (GS ngolodo "noldo" gir sindarin golodh), men oppmykningen av s til h etter en vokal forekom i det gammelsindarinske stadiet av den lingvistiske utviklingen. Det er flere eksempler i Etymologies: barasa "het, brennende" som senere ble baraha, khelesa "glass" ble kheleha, pelesi fl. t. av pele "inngjerdet mark" ble pelehi, og thelesi fl. t. av thele "søster" ble thelehi. (For kheleha og pelehi, opplistet i Etymologies under oppføringene KHYEL(ES) og PEL(ES), forekommer feilstavingene "khelelia" og "peleki" i teksten som den er trykt i LR.)

Substantivet

Den gammelsindarinske flertallsendelsen var -i, som stammet direkte fra det primitive quendianske *-î og beslektet med quenya -i: boron "trofast tjener" fl. t. boroni, toron "bror" fl. t. toroni. Substantiver som ender på en vokal mister vanligvis denne vokalen før flertallsendelsen -i er lagt til: poto "dyrefot", fl. t. poti. Men i flere tilfeller får substantiver som slutter på -o flertall med -ui i stedet: malo "pollen", fl. t. malui; orko "tusse, ork", fl. t. orkui; pano "planke", fl. t. panui; ranko "arm" fl. t. rankui. Dette fenomenet forekommer når den opprinnelige, primitive formen ikke endte på -o (eller egentlig -ô), men på -u. Malo, orko, ranko stammer, ifølge Etymologies, fra primitive smalu, órku, ranku, og mens primitiv quendiansk avsluttende kort -u ble -o allerede på det felleseldarinske stadiet, bevarer gammel sindarin den originale kvaliteten til vokalen før flertallsendelsen (noe felles eldarin også må ha gjort). Men det står skrevet at pano "planke" kommer fra primitiv panô, og fortsatt er dens gammelsindarinske flertallsform panui. Dette er fordi gammel sindarin omgjorde primitiv oi til ui; sammenlign GS muina med quenya moina (primitiv *moinâ, min rekonstruksjon; stamme MOY). Det primitive fl. t. av panô må ha vært *panôi, senere *panoi, som ble panui i GS. Men dette følger ikke mønsteret etablert av substantivet poto "dyrefot" nevnt over (fl. t. poti isteden for **potui). Av mer enn en grunn er det fristende å avvise flertallsformen panui som en feil og simpelthen lese pano fl. t. *pani.

Som nevnt over bevarer flertallsformen av substantiver i noen tilfeller opprinnelige avsluttende konsonanter som er tapt i entall: nele "tann", fl. t. neleki (stamme NÉL-EK), oro fl. t. oroti "fjell" (stamme ÓROT), skhapa "kyst" fl. t. skhapati (primitive skhyapat-), pele "inngjerdet mark", fl. t. pelesi (senere pelehi) (stamme PEL(ES)), thele "søster", fl. t. thelesi (senere thelehi) (stamme THELES), "løve" fl. t. rówi (primitive râu, stamme RAW). Noen av de tapte avsluttende lydene ble gjenopprettet i sindarin, trolig ved analogi med flertallene. For eksempel, oro fl. t. oroti korresponderer med sindarin orod fl. t. ered (ettervokalisk T blir dempet til D i sindarin).

I ett tilfelle er vokalen i entall og fl. t. formen av et substantiv forskjellige: "hånd", fl. t. mai. Dette er fordi gammel sindarin omgjorde opprinnelig lang â til ó (som ndâkô "kriger" > ndóko), mens diftongen ai var uendret (som gaia "frykt", primitiv gais-). Så mens primitive mâ3 "hånd" ble , holdt det primitive fl. t. *ma3i, senere *mai, seg som mai.

Bortsett fra flertallsbøyelsen er det få direkte beviser på bøyninger i gammel sindarin. Vi har ordet thoronen, som sies å være "gen. ent." av ordet for "ørn"; nominativen er ikke angitt, men det kan ha vært *thoron (som i sindarin). Denne genitivsendelsen -en forekommer også i quenya (eller "qenya") slik den er i Etymologies, men Tolkien endret den senere til -o, som stammet fra det primitive -ho (WJ:368, jf. 3O i Etymologies, LR:360). Dette kaster antakeligvis bemerkelsesverdig tvil over endelsen -en i moden gammel sindarin (hvis jeg kan bruke et slikt begrep). I WJ:370 hevder Tolkien at sindarin antakeligvis hadde utviklet bøyningen -ô i "den primitive perioden" (senere antakeligvis *-o, etter forkortelsen av de siste vokalene). Han bemerker at "plasseringen av genitivs substantiv som nummer to i vanlig sindarin [som Aran Moria, "Konge av Moria"] antakeligvis også stammer fra bøyningsformer" på -ô, *-o. Det ser ut til at ifølge Tolkiens modne oppfattelse av språket, burde vi trolig lese *thorono for thoronen.

Indirekte bevis fra senere sindarin antyder at gammel sindarin fortsatt kan ha hatt en levende lokativ i *-sse (en kasusendelse godt kjent fra quenya, ettersom høyalvisk var mye mer konservativt enn gråalvisk). Tolkien-lingvister er enige om at ordet ennas "der" i Kongens Brev (SD:128-129) må stamme fra tidligere *entasse, dvs. et ord enta "der borte" (kjent fra quenya, LR:356, EN) med en lokativsendelse for å uttrykke "i det der borte [stedet]" = "der". Hvis gammel sindarin hadde en lokativ, var kanskje også allativen og ablativen fortsatt levende kasus?

Verbet

Infinitiv: Infinitivsendelsen -ie, kjent fra quenya (UT:317), forekommer også i gammel sindarin: bronie "å vare, å gjennomgå, å overleve", etledie "å dra utenlands, å gå inn i eksil", ndakie "å drepe", orie og ortie "å stige opp, å reise seg", tre-batie "å krysse, å gjennomgå", trenarie *"å berette, å fortelle til slutten", warie "å bedra, å svike". (I Etymologies er trenarie utvetydig kalt en "inf." form under oppslagsordet NAR2, LR:374.) En annen gruppe verb viser infinitivsendelsen -be: buióbe "å tjene, å følge", matthô-be "å håndtere, å greie, å lede", naróbe *"å fortelle en historie", ortóbe "å heve, å høyne, å forbedre, å bygge, å samle, å oppdra, å ale opp", phalsóbe "å skumme", pharóbe (eldre spharóbe) "å jakte", phuióbe "å føle forakt for, å avsky", puióbe "å spidde", rostóbe "å hule ut, å grave ut", wattóbe "å søle til, å vanære". (Naróbe er egentlig oversatt "han forteller en historie", men det kan neppe være en tredjeperson presesform.) I lys av disse eksemplene, må vi konkludere med at parthóbi "å arrangere, å sette sammen" antakeligvis er en stavefeil av *parthóbe.

Preteritum: Ordforrådet inneholder bare tre eksempler på preteritum: lende "reiste" (fra stammen LED, andre former er ikke bekreftet men jf. infinitivet etledie "å dra utenlands, å gå inn i eksil", som hovedsakelig er det samme verbet med prefikset et- "ut"), narne *"fortalte en historie" (infinitiv naróbe), og ndanke, preteritum av ndakie "å drepe". Preteritumsformene lende og ndanke er formet av stammene deres (LED, NDAK) ved en nasallyd inne i ordet, en sak også kjent fra quenya (faktisk er lende også et quenya-ord, med samme betydning). Narne viser preteritumsendelsen -ne, som også forekommer i quenya.

Presens: Ett mulig eksempel på presens er ordet persôs "det påvirker, angår". Endelsen -s ser ut til å være et pronominalt suffiks "det". Uten dette, kan verbet fremstå som *persa "påvirker, angår" (siden den primitive ordendelsen -â, som en hvilken som helst annen -â, ville bli -a i stedet for ô når den var sist).

Aorist(?): Det er noen få verb som viser endelsen -e, eller -i- når en endelse følger; dette ser ut til å være den samme formen som ble identifisert som aoristen i quenya, med de samme endelsene: yurine "jeg løper" (hvor -ne = "jeg") og trenare "han beretter". "Han løper" og "jeg beretter" ville antakeligvis være *yure, *trenarine.

Pronomen

Bare to pronominale endelser er bekreftet: -s "det" i persôs "det påvirker, angår" (hvis endelse også er kjent fra quenya), og -ne "jeg" i yurine "jeg løper". Den sistnevnte endelsen kan være en slektning av quenya -nyë (siden eldre *ny, *nj ble n i felles lindarin, forgangeren til både telerin og gammel sindarin). Alternativt kan denne endelsen representere det primitive -ni, dvs. førsteperson entall-stammen NI "jeg" brukt som en endelse (LR:378). Tredjeperson entall kan øyensynlig bli uttrykt ved hjelp av ordstammen alene, som i trenare "han beretter, forteller til slutten", hvor intet pronominalt element ser ut til å være til stede.

 

GAMMELSINDARINSK ORDLISTE med etymologiske noter

 

De fleste ordene kommer fra Etymologies; noen få ord fra andre kilder (UT, WJ, PM) har blitt tatt med. Den sistnevnte gruppen ord er ikke ubestridt identifisert som gammel sindarin, men det passer best å plassere dem i denne listen. Vanligvis er de også tatt med i den primitive alviske ordlisten, med en note om at de kan være gammel sindarin.

Legg merke til at kombinasjonene ph, th, kh representerer aspirert p, t, k (LR:322), ikke spirantlydene hørt i engelske philosophy og think og tyske ach. (Men det er mulig at spirantlydene er ment i visse kombinasjoner; for eksempel kan ordet rattha være ment å inneholde aspiraten tth, dvs. t fulgt av th som i think). Begge cirkumfleksene (i kildene streker over bokstavene) og aksenter er brukt. Cirkumfleksene må markere lange vokaler; aksentene ser i noen tilfeller ut til å markere trykket (f. eks. spíndele, ngalámbe, trenárna), men vanligvis indikerer en aksent at en vokal er lang (som i "løve"; selvfølgelig kan det ikke være noen tvil om hvilken stavelse som er betont i enstavelsesord). Tolkiens staving er ikke helt konsekvent; for eksempel har vi både ô og ó for lang o. Det er ingen grunn til å anta at noen hårfine forskjeller i vokallengde er ment her (som i senere sindarin, hvor Tolkien bruker cirkumflekser for å indikere kjempelange vokaler). Jf. for eksempel slike verb som buióbe og matthô-be; disse ordene kunne sikker likså vel ha vært skrevet buiô-be og matthóbe.

Primitive ord "rekonstruert" av Tolkien selv er ikke her merket med en asterisk, selv om han vanligvis merket dem slik. Bemerk at i de primitive ordene indikerer cirkumflekser (for streker over bokstavene i kildene) alltid lange vokaler, mens aksenter indikerer trykk. I primitive ord foretrekker vi generelt sett nedtegnelsen j for lyden av y som i det engelske you (Tolkiens staving er ukonsekvent, og noen ganger ble den til og med endret av maskinskriveren).

 

          abóro "avar", "Alv som aldri forlot Midgard eller begynte på marsjen [fra Cuiviénen]". I Etymologies ble dette ordet avledet av stammen AB-, ABAR- "å nekte (for)" (LR:347), og den primitive formen var angitt som ábârô (eller ábâro), inkludert den personlige (maskuline/agentive) endelsen -ô: En ábârô er dermed en "nekter" (det vil si en som nektet å ta imot invitasjonen fra valaene om å komme til Valinor). Når den ikke er sist, blir primitiv lang â til ó i gammel sindarin; for et annet eksempel jf. ndóko (se dette) fra ndâkô. (I enstavelsesord kan â bli til ó selv når den er sist; jf. "hånd" fra .) Men avsluttende primitiv, lang -â, -ê, -î, -ô, -û ble bare korte; kvaliteten på vokalene er uendret: Derfor blir den siste -ô i ábârô til -o i abóro. - Rekonstruksjonen ábârô og stammen AB-, ABAR- ble fortrengt av informasjon gitt av Tolkien i som er rundt et kvart århundre yngre enn Etymologies, nemlig essayet Quendi and Eldar fra rundt 1960 (WJ:360-423). I WJ:370 står det at stammen quenya- og sindarinord for Avari stammer fra er ABA. Denne stammen "kom antakeligvis fra et primitivt negativt element, eller uttrykk, slik som *BA 'nei'! (...) det uttrykte å nekte å gjøre hva andre ønsket eller befalte". Det står (i WJ:371) at den eldste formen er abaro, ikke som i Etym ábârô med lang â og ô. Mens Tolkien opprinnelig holdt r-en for å være en del av stammen ABAR angitt i Etym (LR:347), må abaro analyseres som den nye stammen ABA med den lengre agentive endelsen -ro. Den nye rekonstruksjonen abaro sies å ha gitt felleseldarinske abar (WJ:371), som også ville ha vært den gammelsindarinske formen. Flertallsformen *abari ville ha gitt det sindarinske flertallet Evair, som er bekreftet i WJ:380 (det står at det er et ord som kun er kjent for de lærde). Den tidligere rekonstruksjonen ábârô, som gir gammel sindarin abáro, produserte i stedet sindarinske ("noldorin") Afor, fl. t. Efuir, senere Efyr (LR:347 - f i disse ordene er bare en spesiell måte å skrive v på; les Avor fl. t. Evuir, Evyr). Det ser ut til at alle disse formene ble gammeldags etter Tolkiens mer modne konsepter som de står i Quendi and Eldar.


          alpha "svane". Primitiv form angitt som alk-wâ, stammer fra en stamme ÁLAK "farende, susende" (LR:348). Alk-wâ ser ut til å være en adjektivsformasjon (endelse -, angående denne, se katwe), så det primitive ordet hadde antakeligvis samme betydning som stammen: "farende, susende", senere brukt som et substantiv "(den) susende" og brukt om et dyr. I hele den lindarinske grenen av den alviske språkfamilien ble primitiv kw veldig tidlig til p (WJ:375 jf. WJ:407 note 5), så alk-wâ, alkwâ ble først alpa (denne formen vedvarte i telerinen i Aman), men i utviklingen av gammel sindarin, gjorde en senere endring p, t, k etter en flytende l eller r til henholdsvis ph, th, kh. Derfor formen alpha (som i sin tur gir sindarin alph fl. t. eilph - se UT:265, fotnote). Sammenlign salpha, og for andre eksempler på p, t, k > ph, th, kh etter l eller r se bértha-, parkha, parthóbi, pelthaksa, sulkha. (For ord hvor denne endringen ikke kunne finne sted, se awarta, ngurtu, orko/orkui, ortie, ortóbe. Siden de senere sindarinske formene er awartha, gurth, orch/yrch and ortho, ser det ut til at endringene forekom etter hvert likevel; de unormale formene kan forklares som tidlig gammel sindarin, som senere ble *awartha, *ngurthu, *orkho/orkhui, *orthie, *orthóbe.)


          ammale, ammalinde "gul fugl, 'gul hammer' ", stammer fra en stamme SMAL "gul" (LR:386). De primitive formene er angitt som asmalê, asmalindê; disse eksemplene indikerer at i gammel sindarin, ble klasen sm assimilert til mm mellom vokaler. Begge ordene viser et prefiks a som muligens bare er en reproduksjon av stammevokalen, og suffikset -ê er antakeligvis en feminin endelse. Asmalindê viser en lengre feminin endelse -indê, ikke på noe annet vis nevnt som en primitiv form, men jf. quenya -indë som i Serindë (Þerindë) "Nålekvinne" (PM:333).


          anda "lang", kun bekreftet i det sammensatte ordet andatektha, se dette. Stammer fra den udefinerte stammen ÁNAD, ANDA (LR:348); den primitive formen er her angitt som andâ med den vanlige adjektivsendelsen -â, selv om ingen gammelsindarinsk form er oppført der (men senere sindarinske and, ann er nevnt).


          andatektha "lang-merke" (= Q andatehta, et symbol brukt i skrift for å markere at en vokal er lang; opplistet LR:391 - TEK). Sammensatt av anda og tektha (se disse), ikke på annet vis attestert i gammel sindarin. Den "noldorinske" formen som stammer fra andatektha er angitt i Etym som andeith, dette korresponderer med sindarin andaith i LotR Tillegg E: "I denne modus [tengwar-modusen i Beleriand] var vokallengde oftest angitt ved 'accent aigu', i det tilfellet kalt andaith 'langmerke'."


          ango "barnebarn, etterkommer". Kommer av en stamme ÑGYÔ, ÑGYON (LR:377) som er oversatt likt; dette skal antakeligvis forstås som en forsterkelse av stammen , YON "sønn" (LR:400), siden Tolkien lagde en kryssreferanse til den stammen. Quenya- og telerin-slektningene av ango er henholdsvis indyo og endo; disse formene peker sammen mot en primitiv form ñgjô, identisk med formen ÑGYÔ oppført av Tolkien (y = j). Detaljene kan diskuteres, men vi skal antakeligvis anta en utvikling mer eller mindre som ñgjô > *ñdjô > *ñdô > *añdo > ango (sammenlign quenya-utviklingen *ñdjo > *iñdjo > indyo, og telerin ñgjô > *ñdjô > *ñdô > *eñdo > endo). Grunnen til at en a (i quenya en i, i telerin en e) utviklet seg før ñ at denne innledende lyden hadde blitt en stavelse; PM:360 gir bevis på at før en enkeltstavelse ñ, ville en vokal a utvikle seg i sindarin (og en i i quenya), som i navnet Angolodh fra ñgolodô når de innledende konsonantene var en stavelse (quenya Ingoldo; den sindarinske formen Angolodh ble ikke egentlig brukt, men dens gammelsindarinske form ville ikke desto mindre ha vært *Angolodo). - Ordet ango "barnebarn, etterkommer" gav ikke noe sindarinsk ord, kanskje fordi det ble identisk med ang "jern" (gammel sindarin *anga) etter tapet av de siste vokalene.


          anu "en hann (av menn eller alver), mannlig dyr". Kommer av en stamme 3AN (LR:360), simpelthen definert som "hann, mannlig". Den primitive form ville være *3anû, en ganske godt bekreftet maskulin endelse som ble lagt til stammen (jf. for eksempel kherû "mester" [Letters.282], hvorfra quenya heru "herre"). For tapet av innledende 3 (også rekonstruert som h), jf. elwa fra *3elwâ.


          Araume < Oroume "Oromë", navn på en vala. I Etymologies stammet dette ordet fra ORÓM (LR:379), en reduplisert form av ROM "høy lyd, hornblås, osv." (LR:384; jf. romba, róma). Den primitive formen av navnet var angitt som Orômê (LR.379). Endelsen -ê er overraskende i navnet på en mannlig vala, siden denne endelsen vanligvis er feminin. I dette tilfellet er -ê kanskje best tolket som en abstrakt endelse; jf. WJ:400, hvor det står at eldaene tolket navnet som "hornblåsende". Fra Orômê avledet Tolkien først det gammelsindarinske Oroume; vi ville heller anta **Orúme, siden primitiv ô gav GS ú (se brúna for et eksempel). Kanskje "ou" bare er en annen måte å skrive ú på; se doume under dogme. Denne merkelige "ou" blir så til au i Araume (selv om ú vanligvis skal være uendret i sindarin!), og på samme tid blir den innledende o-en på mystisk vis til a (en slags dissimilasjon?) Utviklingen ser ut til å ha dette for øyet; Tolkien går rett mot den klassiske sindarinske formen Araw, kanskje allerede bestemt før han prøvde å finne ut av de fonologiske forviklingene. Den presise betydningen av navnet forblir uklar; det har simpelthen noe å gjøre med horn og hornblås. Men denne forklaringen på navnet Oromë/Araw av informasjon som kommer frem i essayet Quendi and Eldar, skrevet rundt et kvart århundre senere. Tolkien forkastet fortolkningen "hornblåsende" eller "hornblåser" som en ren folkeetymologi fra alvene; det var ikke egentlig en forbindelse med stammen ROM likevel. Tolkien avgjorde at Oromës egentlig ble tatt opp fra formen dette navnet hadde på valaenes språk. I valarin hadde ikke navnet simpelthen betegnet som Oromë noen etymologi utover det (WJ:400-401). Den originale valarinske formen var Arômêz (med en spesiell, åpen, A-lik variant av ô); den eldste alviske adopsjonen var Arâmê, som senere ble Arômæ (med A-lik ô), så Araum(a), så Araumh (mh = nasalisert v) og Arauv, og ble endelig Araw i klassisk sindarin. Formen Arômæ kan ansees som gammel sindarin. I det fonologiske systemet brukt av Tolkien i Etymologies, ville primitive Arâmê ha gitt gammelsindarinske *Aróme, som i det minste er nær (men Tolkiens ideer om utviklingen av sindarin ble klart endret gjennom årene, så det er ingen overraskelse hvis det ikke er full enighet mellom Etymologies og essayet Quendi and Eldar, skrevet mye senere).


          awarta "å forlate". Avledet av en stamme WAR- "å gi opp, å overgi, å ikke vare, å svikte, å svike" (LR.397); den primitive formen ville være awartâ-. Det verbale suffikset - er veldig vanlig; å sette stammevokalen som prefiks er antakeligvis simpelthen forsterkende. Til kontrast det enklere verbet warie "å svike", kommer av den samme stammen, men uten noen vokal som prefiks (og heller ikke noen endelse). - Formen awarta må være tidlig gammel sindarin, for senere ble t etter r til th (som trolig gav awartha-, denne formen er attestert i senere sindarin). Sammenlign bértha- fra *bertâ-.


          Bala "Makt, gud, vala". Stammer i Etymologies fra en udefinert stamme BAL (LR:350); men en senere oppføring BEL "sterk" er sammenlignet med BAL, så den grunnleggende betydningen kan ha noe å gjøre med "makt, styrke". Den primitive formen av bala er angitt som *bálâ, en formasjon som ser ut til å parallellisere Bánâ fra BAN; se Bana under. I WJ:403 oppgir Tolkien noe informasjon om quenya Vala, den nære slektningen til Bala. Vala (og derfor Bala) er egentlig et verb "har makt", og flertallsformen Valar (gammel sindarin *Bali?) kan tolkes "de har makt". Senere ble disse verbene også brukt som substantiver: "en Makt, Maktene". - Ordet Bala som slikt ser ikke ut til å ha noen uavhengig etterkommer i sindarin; det sindarinske ordet for vala, Balan, stammer fra de lengre formene Balane, Balano.


          Balandor "Valinor", *"vala-land" (LR:350 - BAL). Sammensatt av Bala "vala" og ndor "land", se disse


          Balane fem. form av Bala, "valië" (LR:350 - BAL). Primitiv *Balanê, dvs. den mer grunnleggende formen Bala (se over) med den feminine endelsen - lagt til for å gi en kjønnspesifisert form. Se Balano.


          Balano mask. form av Bala, "(mannlig) vala" (LR:350 - BAL). Primitiv *Balanô, dvs. den mer grunnleggende formen Bala (se over) med den maskuline endelsen - lagt til for å gi en kjønnspesifisert form. I senere sindarin, etter tapet av avsluttende vokaler, gikk mask. Balano og fem. Balane sammen og gav et kjønnsnøytralt ord for vala, Balan.


          Balthil et navn på Det hvite tre i Valinor (LR:350 - BAL). Den sindarinske formen med omlyd stammer fra det, Belthil, er oversatt "Guddommelig utstråling" i Silmarillion Register. Ordet ser simpelthen ut til å være sammensatt av to stammer, BAL og THIL (LR:350, 392). BAL gir ord for "vala" og derfor "guddommelig" (se Bala over), mens THIL er fastslått (i LR:392) å være en variant av stammen SIL, som betyr "å skinne sølvaktig" (LR:385, sammenlign Letters:425, tredje fotnote). Formasjonen Balthil ser ut til å være ganske lik Narsil, det står (i Letters:425) at det "består av 2 grunnleggende stammer uten variasjoner eller tillegg".


          Bana "Vana", navn på en valië (quenya-formen er skrevet Vána i den utgitte Silmarillion). Primitiv form oppgitt som Bánâ. Endelsen -â er vanligvis adjektivisk og aldri bestemt feminin; det kan simpelthen være stammevokalen som suffiks og forlenget, men bánâ kan opprinnelig ha vært et adjektiv som senere ble brukt bare som et tilnavn på denne gudinnen (sammenlign quenya-navnet på en annen gudinne, Varda, opprinnelig et adjektiv "opphøyd, sublim"; se barada). Bánâ stammer fra en stamme BAN (LR:351) som ikke er definert som slikt, men den ser ut til å ha med skjønnhet å gjøre; den er kilden til quenya vanya "vakker". Hvis bánâ egentlig er et adjektiv, kan det ha en lignende betydning. I gammel sindarin ble det sammensatte ordet Bana-wende (*"Vána-jomfru" eller nettopp *"vakker-jomfru") også brukt; se wende. - I WJ:383, som gjengir en sen kilde (ca. 1960), står det at quenya-navnet til denne valië, Vána, kommer av en stamme WAN i stedet; denne stammen har å gjøre med blek farge, også assosiert med skjønnhet (ganske likt det engelske fair). Her er den primitive formen antakeligvis ment å være *Wânâ, det ville gi *Wóna i gammel sindarin.


          barada "opphøyd" (eller "bratt" hvis = sindarin baradh, ordet det avkastet). Stammer fra en ordstamme BARÁD (LR:351), som selv er udefinert men foreslått å være en utvidet form av BAR, tentativt sagt å bety "å heve, å forhøye, å reise (seg)" (LR:351); BARÁD kunne bety noe slikt som *"hevet, forhøyd" og derfor "opphøyd". Den primitive formen er oppgitt som barádâ, som viser den vanlige adjektivsendelsen -â (på quenya stammer navnet til gudinnen Varda, Den opphøyde, fra dette primitive adjektivet).

          baraha, tidligere barasa, "varm, brennende". Kommer av en udefinert stamme BARÁS (LR:351), det står at det finnes bare i "noldorin" (dvs. sindarin). Den primitive formen er angitt som barasâ (med aksent på den siste stavelsen), som viser den vanlige adjektivsendelsen -â. Den eldste GS formen var barasa, som senere ble baraha med oppmykningen av intervokalisk s til h. (For andre eksempler på denne oppmykningen, jf. pelehi, thelehi under pele, thele; se også kheleha.)


          barane "brun, mørk, mørk brun". Den primitive formen ville være *baráni, dvs. stammen BARÁN (LR:351) med endelsen -i, veldig vanlig i primitive fargeadjektiver (sammenlign spesielt karani "rød" fra KARÁN, LR.362). Quenya-formen varni- i sammensatte ord bevarer den originale kvaliteten på den siste vokalen (ikke i sammensatte ord varnë, med den samme endringen av avsluttende kort -i til -e som i gammel sindarin; denne endringen ser ut til å ha forekommet på det felleseldarinske stadiet, og er derfor kjent i gammel sindarin, quenya og telerin).


          barasa "varm, brennende"; se baraha (den senere formen).


          Barathi, også Barathil "Varda, Elbereth" (LR:351, BARATH). Formen Barathil ser ut til å være underordnet, med en lengre feminin endelse -il også sett i khíril "frue" (og i Bradil, et annet navn på Varda, senere strøket ut). Det andre elementet i det normale sindarinske navnet på gudinnen Varda, Elbereth, stammer fra Barathi (med et element el- "stjerne" som prefiks); se elen-barathi. Ifølge RGEO:74, betyr det sindarinske bereth (fra barathi) "ektefelle", brukt om ektefellen til en konge, har derfor kommet til å bety "dronning": Varda er både dronningen over valaene og ektefellen til Manwë. I Letters:282 er Elbereth oversatt "Stjernefrue", som gir enda en oversettelse for bereth og derfor også barathi: "frue". I Etymologies er ikke stammen BARATH som Barathi kommer av klart definert, men bare foreslått å være "beslektet med BAR og BARÁD". Angående sistnevnte, se barada. Den mest grunnleggende stammen her er klart BAR, tentativt definert som "å heve, å forhøye, å reise (seg)" og har derfor muligheten til å gi ord for noe høyt eller opphøyd; BARÁD og BARATH er klart simpelthen utvidede former av BAR, og BARÁD (som gir ord for "opphøyd, bratt") sies å ha blitt "blandet" med BARATH. Tolkien avledet Barathi fra det primitive Barathî, som viser den feminine endelsen -î. Siden Barathî var definert som "ektefellen til Manwë, Dronning over stjernene", ser dette ut til å innebære at dette var det første navnet de primitive alvene gav til Varda. Barathî skulle ha gitt *Varsi på quenya; men Tolkien forestilte seg at dette primitive navnet hadde blitt blandet med adjektivet barádâ "opphøyd", som var det sanne opphavet til quenya-navnet Varda. Men det eldgamle navnet levde videre i sindarin, for så å gi det siste elementet i det senere navnet Elbereth. – Det virker noe tvilsomt at Tolkien mente at barathî simpelthen skulle bety "ektefelle" da han skrev Etymologies, selv om dette var hvordan han definerte det sindarinske bereth i RGEO:74 mange år senere. Barathî var antakeligvis først ment å bety *"hun som er opphøyd". Kanskje Tolkien senere, etter at han tok opp "ektefelle"-tolkningen, forestilte seg at bereth inkluderte den sindarinske feminine endelsen -eth, primitivt -ittâ (PM:345); hvis det var slik ville den primitive formen heller være *berittâ eller *barittâ (og den gammelsindarinske formen *berittha eller *barittha).


          bata "landevei, gangsti". Kommer av en stamme BAT (LR.351); den primitive formen er angitt som bátâ (eller báta, men dette ville ha gitt det gammelsindarinske **bat i stedet). Endelsen -â er noen ganger brukt for å forme substantiver (oftere adjektiver), men i dette tilfellet kan den simpelthen være stammevokalen, reduplisert og brukt som suffiks. Det er også mulig at -â har en lokal betydning her; sammenlign rattha, yura.


          batthô "å trampe/tråkke (ned, på)" (indikert å skulle være betont på den siste stavelsen). Kommer av en stamme BAT "å trampe/tråkke (på)" (LR:351); den primitive formen er angitt som battâ- (som batthô indikert å skulle være betont på den siste stavelsen). Det står skrevet at i battâ "[er] den midtre konsonanten forlenget ved frekventativ formasjon": T-en i ordstammen BAT "å trampe/tråkke (på)" er fordoblet for å symbolisere den gjentatte handlingen: *"å trampe/tråkke gjentatte ganger" = "å trampe/tråkke (ned, på)". I gammel sindarin ble tidligere tt til tth (sammenlign rattha, se dette, fra rattâ; det er mulig at primitive kk, pp likeledes ble kkh, pph: Selv om vi ikke har noen utvetydige eksempler, antyder senere sindarinske ord en slik utvikling i GS). Vanligvis blir avsluttende lang -â i flerstavelsesord til -a i gammelsindarinske ord (se abóro). Derfor kan vi ha forventet at battâ- skulle gi *battha- i stedet for batthô. Ikke avsluttende lang â kan regelmessig bli ó (her skrevet ô), og det gjør også avsluttende â i enstavelsesord (se ). Det som utgjør forskjellen er øyensynlig at i battâ- ble den avsluttende -â-en trykksterk (akkurat som den avsluttende vokalen i batthô fortsatt er). Trykket ville ha flyttet til den første stavelsen i batho, den senere sindarinske formen. Da Tolkien skrev dette, må han allerede ha bestemt at de originale avsluttende vokalene ble tapt i sindarin. Her ser han ut til å leke seg med et konsept som innebærer at avsluttende trykksterke vokaler ikke ble tapt, at batthô (trykk på -ô) først ble bathó på sindarin, hvor den avsluttende vokalen overlevde fordi den var trykksterk, og at trykket flyttet til den første stavelsen først senere, ettersom det klassiske trykkmønsteret utviklet seg. Ett sindarinsk verb i en tidligere oppføring i Etymologies peker i den samme retningen: berio "å beskytte", avledet av en primitiv form barjâ (baryâ); enda en gang antydet Tolkien forsiktig at den avsluttende -â-en ble trykksterk (LR:351, BAR). Han antok antakelig at barjâ ble det gammelsindarinske *baryô (baryó), fortsatt med trykket på den siste stavelsen, som i sin tur gav det sindarinske *berió, senere berio med trykket på en annen stavelse. Men beviset slår fast at Tolkien kort tid etterpå bestemte seg for en ganske annen måte å avlede sindarinske verb med -o fra primitive former med -â, og skrinla "trykksterk avsluttende vokal"-ideen han eksperimenterte med i de tidlige oppføringene i Etymologies. (I senere oppføringer blir selv trykksterk avsluttende -â til -a heller enn -ô i gammel sindarin; se khalla.) I stedet for å anta at -â opprinnelig var trykksterk, introduserte han en infinitivsendelse -be; i Etymologies dukker den først opp i oppføringen BEW (hvor buio "å tjene, å følge" er avledet fra det gammelsindarinske buióbe, se dette angående den fonologiske utviklingen). Kanskje Tolkien ville ha avledet det sindarinske batho fra gammelsindarinske *batthóbe, ikke batthô, hvis han hadde tatt seg tid til å revidere alle sine notater for å føre dem i samklang med hans nye oppfatning.


          belda "sterk", kommer av en stamme BEL av lignende betydning (LR:352); den primitive formen ville være *beldâ med midtre forsterkning l > ld og adjektivisk -â. (Sammenlign kuldâ "gyllenrød" fra KUL, LR:365.)


          beleka "mektig, diger, stor". Kommer av den samme stammen BEL "sterk" (LR:352) som belda over. Tolkien nevner først en form bélek, som antakeligvis skal forstås som en utvidet variant av BEL, med stammevokalen reduplisert og brukt som suffiks (såkalt ómataina, vokalisk utvidelse) og en konsonant -k lagt til. Så følger den primitive formen bélekâ, som klart er denne utvidede stammen med den vanlige adjektivsendelsen -â.


          belka "overdreven, urimelig" – attestert som et telerinsk ord, men "muligens fra GN", gammel noldorin (LR:352). Selvfølgelig kunne ingen gammelsindarinske ord komme over havet for å gå inn i talen til teleriene i Aman. Bortsett fra vanskene forårsaket av Tolkiens revisjon av historien til dette språket, ville belka simpelthen være en variant av beleka, avledet av den samme stammen BEL "sterk". I tilfellet belka, ville den primitive formen være *belkâ med en adjektivsendelse - lagt direkte til stammen (heller enn den kortere endelsen -â lagt til den utvidede stammen bélek- som over). Angående adjektivsendelsen -, jf. for eksempel poikâ "ren, ubesudlet" fra POY, LR:382.


          belle "(fysisk) styrke". Kommer av den samme stammen BEL (LR:352) som belka og belda over; den primitive formen til belle ville sannsynligvis være *bellê, siden denne endelsen -ê ofte er abstrakt. Fordoblingen av l-en kunne være en "midtre forsterkning", selv om l > ld er vanligere. (Bemerk at det står skrevet at ilkorin bel stammer fra belê uten fordoblingen av l-en.) Teoretisk kunne bellê også være stammen BEL med den universale og abstrakte endelsen - (VT39:16).


          berina "djerv, dristig, modig". Kommer av en stamme BER "tapper" (LR:352); dette er en adjektivisk formasjon som tilsvarer malina (se dette) fra smalinâ: primitiv *berinâ.


          bértha- "å være djerv" (aksenten indikerer antakeligvis at det er den første stavelsen som er trykksterk, ikke at e-en er lang). Stammer av en ordstamme BER "tapper". Den primitive formen ville være *bertâ-, hvor det vanlige verbale suffikset - er brukt på en heller uvanlig måte: for å forme et tilstandsverb, som beskriver noe en er heller enn noe en gjør. Vanligvis former - transitive eller til og med kausative verb (f. eks. tultâ- "å få til å komme" fra TUL- "å komme", LR:395). - Etter r og l blir primitiv t til th i gammel sindarin; se alpha. Siden ngurtu (ikke *ngurthu) sies å være en gammelsindarinsk form, kan det være at denne endringen forekom under det gammelsindarinske stadiet, så en tidligere form av bértha- var *bérta-


          besse "hustru" (eller "kvinne"?) Kommer av en stamme BES "å ekte" (LR:352); den primitive formen er angitt som bessê. Ordet kunne inkludere den (feminine?) endelsen - sett i NDIS-SÊ (LR:375), hvorfra quenya nissë "kvinne". Alternativt er fordoblingen av S-en i BES en form for midtre forsterkning, og endelsen er simpelthen det feminine suffikset -ê. – Vi kan ikke være helt sikre på hvorvidt besse vetyr "hustru" eller simpelthen "kvinne"; det primitive bessê er definert som "hustru" (som reflekterer rotbetydningen "å ekte"), mens det sindarinske bess hadde en generalisert betydning "kvinne". Den mellomliggende gammelsindarinske formen besse er nevnt, men ikke definert. Den betydde antakeligvis fortsatt "hustru"; ordlyden i oppføringen BES ser ut til å antyde at det var det sindarinske bess og ikke den tidligere formen besse som ble brukt til å erstatte tidligere ord for "kvinne". Se også LR:378.

          bioro, også biuro, "etterfølger, vasall". Kommer av en stamme BEW "å følge, å tjene"; den primitive formen er angitt som beurô med den maskuline (ofte, som her, agentive) endelsen - (WJ:371). Det ser ut til at primitiv eu først ble iu og så io; biuro skal antakeligvis forstås som en eldre form, som senere (men fortsatt under det gammelsindarinske stadiet) ble til io. Sammenlign sniuma "(å fange i) en snare" fra *sneumâ; den senere "noldorinske" formen hniof (sindarin *nýw) antyder at iu senere ble io (*snioma). – I Etymologies, er navnet Bëor avledet fra bioro. Den publiserte Silmarillion (kap. 17) fastslår at Bëor betyr "vasall", men i denne boken står det at navnet kommer fra språket til Bëors eget folk, ikke fra alvisk: Tolkiens konsept ser ut til å ha gjennomgått noen revisjoner. (I sindarin ville eldre bioro, biuro avgi býr heller enn beor; kanskje Tolkien, som ønsket å beholde det lenge etablerte navnet Bëor selv etter at han hadde revidert den sindarinske fonologien, overførte det fra gråalvisk til menneskespråket av denne ene grunn.)


          Boromíro mask. navn, *"Standhaftig juvel", Boromir (LR:353, BOR; varianten Borommíro er funnet i LR:373, under MIR). Oppføringen BOR antyder at Boromíro representerer Boronmíro; formen Borommíro i oppføringen MIR ville reflektere nm i formen av en dobbel mm, hvor n ble assimilert. Det første elementet, uassimilert boron, er tilsynelatende mer eller mindre identisk med det uavhengige ordet boron, se under. Elementet míro er øyensynlig en variant av míre "juvel", se dette, den maskuline endelsen -o erstatter -e når ordet er brukt som den siste delen i et mask. navn. - I en fotnote i LotR Tillegg F, står det skrevet at navnet Boromir er en "blandet" form, sammenhengen indikerer at dette betyr at det inneholder elementer fra både quenya og sindarin; dette er antakeligvis Tolkiens måte å forklare hvorfor m-en i Boromir ikke ble formyket til v. I Etymologies, hvor formene Boromíro, Borommíro, Boronmíro er sitert som det historiske opphavet til dette navnet, er det intet spor av denne senere bemerkningen om at navnet på en eller annen måte er "blandet". I Etymologies er Boromir beskrevet som "et gammelt N[oldorinsk] [senere: sindarinsk] navn av eldgammelt opphav". Så mens navnet eksisterte før LotR ble skrevet, ser Tolkiens ideer om dets nøyaktige historie ut til å ha gjennomgått revisjoner.


          boron "standhaftig, pålitelig mann, trofast vasall", fl. t. boroni (LR:353, BOR). Kommer av en stamme BOR- "å gjennomgå" (LR:353); en primitiv form er angitt som bóron- (bindestreken antyder at en avsluttende vokal, kanskje den maskuline -o, opprinnelig var til stede). Formen bóron- viser ómataina (reduplikasjon av stammevokalen) og endelsen -n; sannelig står det skrevet at stammen BORÓN, også oppført i LR:353, er en "utvidelse" av BOR og en "verbal form" av borón- (legg merke til forskjellen ved trykket). Flertallsendelsen sett i boroni stammer direkte fra den primitive -î. - For en mulig parallell til boron fl. t. boroni fra BOR, se toron fl. t. toroni fra TOR (jf. også *thoron).


          Boronmíro > Boromíro (mask. navn) (LR:353, BOR). Se Boromíro.


          [Bradil] (strøket ut) "Varda". Dette forkastede navnet på Stjernegudinnen ble avledet fra en stamme BARÁD (LR:351), angående denne, se barada. Formen brad- har mistet den første, trykksvake vokalen i BARÁD (jf. branda under); endelsen -il er et feminint suffiks også funnet i Barathil og khíril (se disse)


          branda "opphøyd, edel, fin". Det samme ordet forekom i telerinen i Aman. Kommer av en stamme BARÁD, ikke selv definert; se barada for noen kommentarer til denne stammen. Den primitive formen av branda er angitt som b'randâ, som viser tap av den første A-en, et nasalt infiks (eller midtre forsterkning d > nd) og den vanlige adjektivsendelsen -â. Kanskje vi skal anta at den eldste formen var *barandâ med den første vokalen intakt; senere ble den tapt (fordi den var trykksvak?) Sammenlign en primitiv form som b'rônâ fra stammen BORÓN; se brûna.


          brasse "hvit hete". Kommer av en udefinert stamme BARÁS (LR:351); den gir ord for "varm, brennende, flammende, glødende". En primitiv form b'rás-sê er oppgitt (simpelthen definert som "hete"); en enda eldre form kan ha vært *barás-sê med den først A-en intakt (tapet av ubetonte vokaler i slike primitive former er ikke uvanlig; sammenlign *b'ron- fra BORÓN; se bronie under). Den eksakte betydningen av endelsen - er usikker (selv om den avsluttende vokalen -ê kan indikere abstrakter). I noen ord indikerer - tilsynelatende noe som blir laget av handlingen indikert av stammen: khotsê "samling" fra KHOTH "å samle (seg)" (LR:364), sjadsê (senere sjatsê) "kløft, flenge" fra SYAD "å skjære gjennom, å kløve" (LR:389), wahsê "flekk" fra WA3 "(å) flekk(e til), (å) søle (til)" (LR:397). Hvis den udefinerte stammen BARÁS betyr noe slikt som "å brenne" eller "å varme opp", kan brás-sê passe inn i dette mønsteret.


          bronie "å vare, å holde ut, å overleve". Kommer av en stamme BORÓN (LR:353), sies å være en utvidet form av BOR "å gjennomgå", antakeligvis opprinnelig en verbal form. Som vanlig i slike utvidede former, har stammevokalen blitt reduplisert og brukt som suffiks (ómataina, vokalisk utvidelse), før en konsonant har blitt lagt til (her -n). Bronie viser infinitivsendelsen -ie også kjent fra quenya (se Tolkiens kommentarer til ordet en-yalië i UT:317; for andre eksempler på gammelsindarinske infinitiver med -ie, se etledie, ndakie, orie, ortie, tre-batie, trenarie, warie). Hvis vi fjerner denne endelsen, har vi tilbake bron-, som må stamme fra *b'ron-, en form av stammen BORÓN som har mistet den første, ubetonte vokalen; se brûna.


          Bronwega *"Utholdende mann"; mask. navn (LR:353, BORÓN, LR:398, WEG). Elementet bron- er det samme som stammen til verbet bronie, se over. Angående endelsen -wega "-mann", se separat oppføring.


          brûna (simpelthen en annen måte å skrive brúna på) "som lenge har holdt ut, gammel" (bare om ting; innebærer at de er gamle, men ikke endret eller utgåtte). Kommer av den samme stammen BORÓN (LR:353) som bronie over. Den primitive formen er angitt som b'rônâ, med tap av den første O-en i BORÓN; en lignende redusert stamme må ligge til grunn for verbet bronie (se over). B'rônâ viser forlengelse av stammevokalen og den vanlige adjektivsendelsen -â. Som vi ser gir lang, ikke avsluttende ô den gammelsindarinske ú (sammenlign rúma fra *rômâ, eller wanúre fra *wonôrê).


          buióbe "å tjene, å følge". Kommer av en stamme BEW av lignende betydning (LR.352); den primitive formen er angitt som beujâ- (beuyâ-) med den hyppige verbale endelsen -, som her ikke legger noe til betydningen av selve stammen. Det ser ut til å være noen uoverensstemmelser angående utviklingen av primitiv eu i gammel sindarin. I beurô > bioro, biuro, blir denne primitive diftongen til io eller iu. Den blir likeledes til iu i *sneumâ > sniuma. Men eu blir til ui i *pheujâ > phuiobe, og slik også i ordet vi diskuterer: beujâ > buióbe. Det kan bemerkes at Tolkien først avledet núma, ikke sniuma, fra *sneumâ (se núma). Han endret det senere, men han ser ut til å ha overveid muligheten for at eu ble til ú (û) i stedet for iu eller io. Hvis det var slik, kan vi anta en utvikling beujâ- > *bûjâ- > buió-. Hvis vi ignorerer det forkastede eksemplet núma, kan vi simpelthen anta at mens eu ble til iu, gav euj (antakeligvis via -eui- > -iui-) ui i stedet for å bli en "triftong" **iui (sammenlign puióbe, tuio, se disse) - Endelsen -be som forekommer i ordet buióbe er interessant. Den kommer ikke egentlig fra noe element i den primitive formen beujâ-, men er et senere tillegg. Den ser ut til å være en infinitivsendelse, og det har blitt forslått at den på en eller annen måte er beslektet med quenya-preposisjonen ve "som, lik", sindarinske be (attestert i formen ben, "ifølge den", i Kongens Brev), hvis Tolkien forestilte seg at primitive *be (bi?) var et eldgammelt adverbialt element. Den adverbiale endelsen - sett i quenya, som i andavë "lang, lenge" (som adverb, adjektiv anda) peker også i denne retningen. – Det primitive *beujâ-bê (eller *beujâ-bi?) blir buióbe fordi ikke avsluttende â gir gammelsindarinsk ó (se abóro). I senere sindarin, ble buióbe til *buiauv > *buiau > buio. Infinitivsendelsen -be er derfor ansvarlig for faktumet at i senere sindarin (eller i det minste i "noldorinen" i Etymologies), har verbale stammer med -a infinitiver med -o. For andre eksempler på infinitivsendelsen -be, se matthô-be, naróbe, ortóbe, phalsóbe, parthóbi (leses *parthóbe), spharóbe (pharóbe), phuióbe, puióbe, rostóbe, wattóbe.


          daer "brudgom" (LR:354, DER). En lurer på om dette kan være en feilstavelse av *dair; sammenlign ndair (skal også bety "brudgom") fra NDER. Men en enda mer sannsynlig feil er at språket er feilidentifisert. Tekstsammenhengen under oppføringen DER er som følger: Tolkien, som forklarer hvorfor den innledende D-en i stammen DER "mann" uregelmessig blir til N i quenya-ordet nér (som også betyr "mann"), slår fast at denne uventede utviklingen skjer delvis på grunn av den "forsterkede stammen ndere brudgom, GN daer". Den "forsterkede stammen ndere" utgjør en uavhengig oppføring i Etymologies: NDER, spesielt slått fast å være en forsterket form av der "mann" (LR.375). Men i denne oppføringen står det at det "GN" (gamle "noldorinske"/sindarinske) ordet for "brudgom" ikke er daer, men ndair. På den annen side opplister oppføringen NDER et "N" ("noldorinsk"/sindarinsk) ord doer, som er oppført som etterkommeren til ndair. Mens han skrev Etymologies, endret Tolkien stadig hans mening om hvorvidt det eldre ai ble til ae eller oe i senere sindarin, så doer tilsvarer klart daer under oppføringen DER. Så det ser ut til at ordet daer under denne oppføringen egentlig er sindarin, ikke gammel sindarin. Kanskje Tolkien tilfeldigvis skrev "GN" foran dette ordet når han mente å skrive "EN", eksilsk noldorin, eller kanskje maskinskriveren feiltolket "EN" som "GN". Daer ville være et meget utypisk gammelsindarinsk ("gammelnoldorinsk") ord; det ville være det eneste ordet i språket som hadde diftongen ae. Den egentlige gammelsindarinske formen, som det sindarinske daer stammer fra, er ndair (se dette)


          dalma "håndflate". Delen dal- kommer av en stamme DAL- "flat". Det ville være fristende å identifisere elementet -ma med en vanlig eldarinsk substantivisk endelse - sammenlign parma "bok" fra stammen PAR "å sette sammen" (LR:380), herfra parma = *"sammensatt ting". En dalma ville simpelthen da være en "flat ting, noe flatt". Men dette var ikke det Tolkien tenkte på: I LR:353, DAL blir vi informert om at dalma egentlig er et sammensatt ord, hvor det andre element er en form av "hånd" (jf. LR:371, MA3-). Derfor er den bokstavelige betydningen av dalma *"flat-hånd". Den uavhengige gammelsindarinske formen av dette ordet er (se dette) som viser den vanlige endringen â > ó når â ikke er den siste lyden i flerstavelsesord, men en avsluttende â i flerstavelsesord er simpelthen forkortet til -a, slik også i dalma. Dette gammelsindarinske ordet kan fortsatt vagt ha hørtes ut som et sammensatt ord av talere av språket, men det etterfølgende sindarinske ordet dalf ville definitivt bli ansett som et enhetsord.


          dî "kvinne", sies å være sjelden og poetisk: "brud, frue" (LR:378; dette ordet er også nevnt i LR:354, DER). Dette ordet var tidligere , vesentlig identisk med stammen 1 "kvinne". Endringen n > d forekom ikke av fonologiske grunner; ifølge LR:378 var det på grunn av påvirkningen fra ordet dîr "mann" (se dette) – ikke at ordene for mann og kvinne egentlig ble forbyttet, men siden ordet for "mann" var dîr, ble det tilsynelatende ansett for å være passende og symmetrisk at dets feminine motstykke også skulle være et ord på d-.


          dîr "voksen hann, mann" (alv, dødelig eller annen talende rase). Kommer av en stamme DER av lignende betydning (LR:354); dette gammelsindarinske ordet er også nevnt i LR:378 (under 1, hvor Tolkien forteller hvordan det påvirket "kvinne" til å bli ). Den primitive formen som dîr må stamme fra er nevnt i begynnelsen av den samme oppføringen (LR:377): dêr med en lang vokal. Dette eksemplet demonstrerer at lang ê ble til î (í) i gammel sindarin; sammenlign khíril.


          Dirghel et mask. navn (LR:354, DER), som tilsynelatende betyr *"gledens mann". Denne formen er nevnt simpelthen som en eldre form av det sindarinske Diriel og er ikke sagt å være gammel sindarin som sådan; vi tar det med her, selv om det antakeligvis er ment å være yngre enn resten av de GS formene (den "rene" GS formen kan være *Dirgelle). Det første elementet er klart identisk med dîr "mann" (se over); den lange vokalen blir tilsynelatende forkortet før en konsonantklase. Det senere navnet Diriel er også nevnt under oppføringen GYEL (LR:359) i en sammenheng som antyder at elementet -ghel (senere -iel) skal sammenlignes med det sindarinske gell "glede" (primitiv *gjellê, som kanskje viser den abstrakte endelsen -; den GS formen ville være *gelle). I Dirghel har oppmykningen av g til gh etter en flytende konsonant (her r) allerede forekommet; dette er en senere utvikling som ikke tilhører det gammelsindarinske stadiet. På den annen side har det heller ikke nådd det klassiske sindarinske stadiet, siden gh ikke lenger forekom i sindarin (i disse spesielle omgivelsene ble gh øyensynlig til i: Dirghel > Diriel). – Fortellende tekster utenfor Etymologies bruker formen Díriel med en lang í, som ivaretar den lange vokalen i dîr (dír-) "mann".


          dissa "ung kvinne". I Etymologies er dette ordet nevnt under oppføringen BES (LR:352), men stammen er åpenbart en annen. Dissa ser egentlig ut til å være det samme ordet som ndissa, se dette for en diskusjon av endelsene involvert. En form med innledende d- i stedet for nd- er heller vanskelig å forklare. Stammen i ndissa er NDIS, som det står skrevet er en forsterket form av NIS "kvinne" (LR:378). Formen dissa ville kreve en stamme *DIS, som ikke er attestert noensteds. Overveide Tolkien muligheten for at NDIS er en forsterkelse av *DIS i stedet for NIS? I LR:375, NDIS- står det at denne stammeformen ble laget som en forsterkelse av NIS for å fremby maken til forholdet mellom NDER og DER, to stammer som betyr henholdsvis "brudgom" og "mann" (LR:375, LR:354). Kanskje denne parallellen ble videreført enda et steg, så alvene utledet en ny stamme *DIS fra NDIS for å fullstendig etterligne forholdet mellom NDER og DER, og at et substantiv dissa ble dannet av det, som sameksisterte med den mer korrekte formen ndissa? Eller ble ndissa, som (for ) påvirket dîr "mann" til å gi en form med enkel innledende d-? I senere sindarin ville både ndissa og dissa bli til dess (men oppførselen til disse ordene i mutasjonsposisjon avhenger av hvilken opprinnelse som er foretrukket).


          dogme, dougme, doume "natt [som fenomen], nattestid, nattens skygger". Kommer fra en stamme DO3/DÔ (LR:354), som klart indikerer en grunnleggende stamme DO3 med en alternativ form som oppstod da den siste spiranten 3 ble tapt og den siste vokalen ble forlenget som kompensasjon. Stammen DO3/ er ikke definert, men gir ord for natt og mørke. En primitiv form do3mê er nevnt i LR:355; endelsen - er abstrakt. Den former ofte en form for verbale substantiver; se ragme (jf. også tulugme), men her ser - > -me ut til å indikere noe som er simpelthen uhåndgripelig: natt. I formen dogme har 3 blitt til g; dette er vårt eneste utvetydige eksempel på dette skiftet. Men senere sindarinske former antyder at 3 regelmessig ble g før nasaler; for eksempel må taen "høyde", som stammer fra en ordstamme TA3 (LR:389), representere det gammelsindarinske *tagna (som i sin tur stammer fra det primitive *ta3nâ; en form ta3na er nevnt). - De alternative formene dougme, doume er merkelige. Hvis "ou" i doume representerer lang ú, kunne dette ordet stamme fra *dômê, dvs. en alternativ form av do3mê hvor 3 ble tapt i stedet for å bli g før en nasal, og hvor vokalen o ble forlenget til ô som kompensasjon. Primitiv lang ô gav lang ú i gammel sindarin; kanskje "ou" bare er en annen måte å skrive ú på; jf. Oroume (se Araume). Hvis doume er det samme som *dúme, kunne det også stamme fra dômi- "skumring, halvlys", en form nevnt i LR:354, DOMO-: Det står skrevet at quenya lómë "natt, skumring, halvlys" stammer fra både do3mê "natt" og dômi "skumring, halvlys", siden disse formene gikk sammen i quenya. Kanskje de ble forvekslet i gammel sindarin også, og at dogme representerer do3mê og doume representerer dômi-, med dougme som et historisk uberettiget kompromiss mellom de to.


          Eide "Fred, hvile", brukt som navnet på en valië (på quenya kalt Estë), hustruen til Lórien. En tidligere gammelsindarinsk form var Ezde, en senere form var Ide. I Etymologies er Eide (Ezde, Ide) opplistet under et oppslagsord EZDÊ (LR:357), men med en kryssreferanse til SED, som er den grunnleggende stammen her: EZDÊ er heller en rekonstruksjon av et primitivt ord. (Under SED [LR:385] er en form Ezda nevnt; dette er antakeligvis bare en feilstaving av Ezde.) I WJ:403 avleder Tolkien dette navnet fra en stamme SED, og slår fast at esdê ble til ezdê på felles eldarin (hvor s ble stemt til z ved kontakt med den stemte konsonanten d). Esdê ville se ut til å være den mest primitive formen, med en rearrangert form av stammen SED (vokal-konsonant-konsonant i stedet for normal konsonant-vokal-konsonant); endelsen -ê kan være både abstrakt og feminin. Opprinnelig var esdê øyensynlig et vanlig substantiv "hvile"; i WJ:404 observerer Pengolodh at mens quenya- og telerin-former (Estë, Êde) ble brukt bare om navnet på gudinnen, hadde det sindarinske ordet îdh fortsatt en generell betydning "hvile". Dette antyder at her var endelsen -ê opprinnelig bare abstrakt, skjønt faktumet at det var en feminin endelse av samme form ville ha gjort ordet lett å bruke som et fem. navn. Den felleseldarinske formen Ezdê er forbundet med den gammelsindarinske formen Ezde oppført i Etymologies. Før en konsonant ble z til i (sammenlign mazga "myk" > maiga), som gir Eide. Senere ble ei monoftongisert, som gir Ide (som i sin tur gir Idh som det sindarinske/"noldorinske" navnet på Estë; sammenlign substantivet îdh fra WJ:404 nevnt over).


          ekla-mbar "Eglamar", et navn på Beleriand: "Hjemmet til de etterlatte", med referanse til alvene som ble etterlatt der. Denne formen, nevnt i WJ.365, er der merket med asterisk som uattestert. Denne formen, som ekla-rista under, er ikke utvetydig sagt å være gammel sindarin, men ser ut til å tilhøre det samme stadiet av den lingvistiske utviklingen som de gammelsindarinske ("gammelnoldorinske") formene fra Etymologies, uten å ta hensyn til den reviderte historien til språket (flyttet fra Det signede rike til Midgard). Elementet ekla må stamme fra heklâ (WJ:361), som sies å være en adjektivisk form (med den vanlige adjektiviske endelsen -â) av hekla, et primitivt quendiansk ord definert som "hvilken som helst ting (eller person) satt til side for, eller utelatt fra, dets normale selskap" (senere brukt om alver som ikke reiste til Aman, men ble i Beleriand). Stammen er HEKE, det står skrevet at det antakeligvis er et adverbialt element "til side, unna, atskilt" (WJ:361; denne stammen er ikke funnet i Etymologies). Endelsen -la (i hekla) er simpelthen en substantivdanner her. I Etymologies kan -la finnes i navnene på et antall redskaper: makla "sverd" fra MAK "sverd, å kjempe med sverd" (LR:371), tekla "penn" fra TEK "å skrive" (LR:391, derfor *"ting for skriving"), og, med en stamme med et nasalt infiks, tankla "nål, brosje" fra TAK "å feste" (LR:389). Men i ordet magla "flekk" fra stammen SMAG- "?å flekke til, å søle til" (LR:386) opptrer endelsen simpelthen som en substantivdanner, som i hekla. Heklâ, den adjektiviske formen av hekla, blir til ekla i gammel sindarin fordi "P[rimitiv] Q[uendiansk] h- kun overlevde i dialektene i Aman. Den forsvant sporløst i sindarin" (WJ.365). – Det andre elementet i ekla-mbar kommer fra stammen MBAR "å (be)bo" (LR:372), her brukt som et substantiv "hjem". I Etymologies er det antydet at MBAR er en forsterket form av BAR, som antakeligvis betyr "å heve, å forhøye, å reise (seg)", men hvordan betydningen "å (be)bo" kunne utvikle seg fra "å heve, å forhøye, å reise (seg)" er ikke forklart.


          ekla-rista "Eglarest", et stedsnavn som øyensynlig innebærer rista "kutt; gjelle, kløft". Som ekla-mbar over er denne formen merket med asterisk som uattestert i WJ:365. Angående elementet ekla, se ekla-mbar. Elementet rista må referere til stammen RIS "å flenge, å revne" eller "å kutte, å kløve" (LR:384, hvor to forskjellige oppføringer er viet denne stammen). Et gammelsindarinsk verb rista- "å spjære, å revne" (se dette) er nevnt her. Elementet rista i ekla-rista ser ut til å være et substantiv som stammer fra dette verbet, som refererer til en flenge i landskapet, derfor en kløft. Endelsen -ris i sindarin Imladris "Kløvendal" ville være beslektet. Se rista.


          elen-barathi et navn på Varda, den tidligere formen til det sindarinske Elbereth (mellomliggende form mellom gammel sindarin og klassisk sindarin: Elmbereth) (MR:387). Angående barathi, se separat oppføring. Elen "stjerne" er "ifølge alviske legender" avledet fra det primitive utropet ELE "se!" ("ytret av alvene da de fikk se de første stjernene"); elen representerer en utvidet form av ELE, med -n lagt til den redupliserte stammevokalen (ómataina). Dette var Tolkiens senere konsept, som beskrevet i WJ:360 (også hentydet til i Silmarillion Tillegg, oppføring êl, elen). I Etymologies er den tilsvarende stammen (EL, LR:355) simpelthen definert som "stjerne" eller "stjernehimmel", og det er ingenting som antyder at den senere forbindelsen med "se!" ennå hadde oppstått i Tolkiens tanker.


          elle "himmel". Avledet av en stamme 3EL (LR:360) av lignende betydning; Tolkien forestilte seg at etter tapet av 3, forvekslet alvene denne stammen med den opprinnelig forskjellige stammen EL "stjerne, stjernehimmel" (jf. LR:355). Dette ordet, sammen med quenya-slektningen hellë, peker mot en primitiv form *3elli eller mer sannsynlig *3ellê. Fordoblingen av l-en kunne være en form for midtre forsterkning; endelsen -ê kan simpelthen være stammevokalen, brukt som suffiks og forlenget. Muligens kan en lengre endelse - være tilstede, men denne endelsen en vanligvis abstrakt eller universell (se belle), og "himmel" er et relativt konkret fenomen. - I Etymologies står det at den primitive lyden skrevet 3 er en "bakspirant" (LR.360, i en redaksjonell note); dette ville være spiranten tilsvarende g, skrevet gh på orkisk (som i ghâsh "ild"). Det er fullt mulig at Tolkien senere bestemte seg for at denne primitive lyden heller var en vanlig h; bemerk at mens quenya-ordet ho "fra" og flertall genitivs- (partitivs-) endelsen -on er avledet fra en stamme i Etymologies (LR:360), er prefikset - av lignende betydning, i tillegg til genitivsendelsen, avledet av en stamme HO i essayet Quendi and Eldar skrevet flere tiår senere (WJ:368-369). 3 i Tolkiens tidlige ideer om primitiv quendiansk ville derfor se ut til å tilsvare H i hans senere oppfatning. Legg merke til at denne 3, lik senere H, er tapt i den sindarinske grenen, men gir h på quenya (elle = quenya hellë; sammenlign Ekla-mbar = Q Heceldamar over). Så det ser ut til at den primitive formen av elle kan rekonstrueres som hellê like vel som 3ellê (og stammen 3EL burde kanskje bli oppdatert til *HEL).


          elwa "(lys) blå". Avledet av den samme stammen 3EL "himmel" (LR:360) som elle over; den primitive formen ville være *3elwâ med adjektivendelsen - (angående denne, se katwe): bokstavelig talt *"himmelaktig" med referanse til farge, derfor "(lys) blå".


          elyadme "regnbue", bokstavelig talt "himmel-bro" (LR:360, 3EL). Det innledende elementet el- representerer selve stammen 3EL "himmel". (Muligens kan elyadme også tolkes som *"stjerne-bro" etter tapet av 3; sammenlign elle over – men regnbuer forekommer åpenbart ikke om natten når stjernene er synlige.) Angående yadme "bro" (kun attestert i denne sammensetningen), se separat oppføring.


          et- prefiks "ut", i gammel sindarin bare attestert i ordet etledie (se under). Dette prefikset har samme opphav som det identiske quenya-prefikset nevnt under oppføringen for stammen ET (LR:356), skjønt ingen GS form er opplistet der (men den senere sindarinske formen ed-).


          etledie "å dra utenlands, å gå inn i eksil". En infinitiv bestående av tre elementer: prefikset et- "ut" (se over), ordstammen led- "å dra, å fare, å reise" (LR:368, LED – dette er hvor den GS formen etledie er oppført) og infinitivendelsen -ie (angående denne, se bronie). Preteritum av etledie ville være *etlende; se lende.


          etledro "eksil" (LR:368, LED). Dette ordet kan referere til en landsforvist person heller enn "eksil" som et abstrakt: Den bokstavelige betydningen kan være *"ut-reiser", brukt med referanse til noldoene som forlot Valinor for å skape eksilriker i Midgard. Til verbet etled- "å dra ut" (se etledie over) er lagt til den (maskuline/) agentive endelsen -ro (primitiv -, WJ:371; sammenlign bioro). Men -ro ser ut til å fungere som en abstrakt endelse i det gammelsindarinske ordet ndakro "blodbad, massakre, kamp" (verb ndak- "å drepe"). Derfor kan etledro bære ment å bety "eksil" som et abstrakt likevel.


          etlenna "landsforvist" (LR:368, LED). Man må vurdere et perfektum partisipp av verbet etled- "å reise ut" (se dette), derfor bokstavelig talt "utreist". Den primitive formen må være *etlednâ med endelsen -, ofte brukt for å danne adjektiver og perfektum partisipp. Bemerk at dn er assimilert til nn i gammel sindarin.


          Ezde > Eide "Hvile", navnet på en valië, konen til Lórien (LR:356, EZDÊ; formen Ezda angitt under SED [LR:385] kan være en feilstaving). Se Eide.


          Findekâno mask. navn, "Fingon". (LR:381, PHIN). Dette språket denne formen visstnok skal tilhøre er ikke identifisert; den er nevnt som den grunnleggende formen til det sindarinske navnet Fingon, så vi tar det med her. Det ser ut til å være en hybrid som aldri egentlig kunne ha forekommet på noe stadium i den lingvistiske utviklingen; Tolkien blander sammen ting. Elementet finde hadde ikke denne formen i gammel sindarin; det var phinde (se dette), for ph ble til f kun i senere sindarin. På den annen side må elementet kâno være tidligere enn selv gammel sindarin, for i dette språket ble ikke-avsluttende â til ó. Den egentlige gammelsindarinske formen må ha vært *Phindekóno. I scenarioet i Etymologies betyr phinde "dyktighet, ferdighet", mens elementet *kóno skal avledes fra stammen KAN "å våge" (LR:362). Under denne oppføringen er den senere sindarinske formen caun, i sammensatte ord -gon, nevnt; disse formene ville stamme fra gammelsindarinske *cóno, primitive *kânô (senere kâno) med den maskuline endelsen -ô; betydningen ville da ha vært *"den vågende", *"den modige". *Phindekóno eller "Findekâno" betyr derfor *"Den dyktige og modige". Men dette er ikke hvordan Tolkien senere forklarte navnet Fingon. I PM:345 står det skrevet at Fingon er en sindarisert form av quenya Findecáno (Findekáno). Det første elementet hevdes å være findë "hår" (en hårlokk eller en flette av hår); det er hovedsakelig ment for å gjengi fin- i navnet til Findecános far, Finwë. Findë "hår" er avledet fra det primitive phindê, som ville gi det gammelsindarinske *phinde, som igjen kolliderer med phinde "dyktighet, ferdighet" fra Etymologies (i Etymologies tilsvarte quenya findë "hårlokk, flette av hår" det gammelsindarinske sphinde i stedet, siden stammen for "hår" i Tolkiens tidligere konsept var SPIN [LR:387] i stedet for PHIN). Cáno i Tolkiens reviderte konsept betyr "kommandant", og kommer av en stamme KAN "å skrike, å rope høyt" (PM:361-362) som åpenbart ikke er den samme som KAN "å våge" i Etymologies. Den primitive formen av cáno er angitt som kânô (sies å være den eldste og enkleste agentive formen, med forlengelse av stammevokalen og den maskuline endelsen -ô), som igjen ville gi det gammelsindarinske *kóno. Men siden navnet Fingon nå sies å være sindarisert fra quenya Findecáno, er det ikke nå noe behov for å involvere gammelsindarinske former.


          gaia "redsel". Kommer av en ordstamme GÁYAS "frykt" (LR:358). Denne stammen ser ut til å være en utvidet versjon av en enklere stamme GAY; se gêrrha under. Gaia må komme av en slik enklere ordstamme: primitive *gâjâ (*gâyâ), *gaiâ. Hvis stammen har en verbal betydning "frykt", ville dette være en form for verbalt substantiv: "fryktende, frykt" = "redsel". For en lignende formasjon, sammenlign kânâ "utrop" fra stammen KAN "å skrike, å rope høyt" (PM:361-362; ikke den samme stammen som KAN "å våge" i Etymologies, LR:362).


          gása "Tomrommet". Avledet av en stamme GAS "gap, å gape" (LR:357; formen gása er oppført på den neste siden; den er ikke forklart men simpelthen oppgitt som motstykket til quenya cúma, som i sin tur sies å referere til Tomrommet, dvs. tomheten utenfor verden: LR:365, KUM). En primitiv form gâsa er oppgitt (LR:358), men den mest primitive formen må ha vært *gâsâ, før forkortelsen av de lange avsluttende vokalene (en opprinnelig kort avsluttende -a ville ikke forekomme i gammel sindarin, men bli tapt allerede på det felleseldarinske stadiet). Ordet viser forlengelse av stammevokalen og en endelse -â som her kan være brukt som en substantivdanner; den kan simpelthen være stammevokalen brukt som suffiks. Det er overraskende at den første â-en i gâsa, *gâsâ blir til á i gammel sindarin, siden ikke-avsluttende â vanligvis blir til ó i stedet: *gósa. Dette kan være en feilstaving; sammenlign tára. – En senere GS form ville være *góha, etter endringen av s til h i slike posisjoner (jf. kheleha fra khelesa).


          gêrrha (tidligere gæ^sra) "fryktelig". Avledet av en stamme GÁYAS "frykt" (LR:358). Dette ser ut som en utvidet form av en enklere stamme GAY, men selv om en slik stamme er oppført ved GÁYAS, ser den ikke ut til å ha en passende betydning (GAY er udefinert, men gir ord for "rød, kobberfarget, rødlig"). Men en stamme GAYA "(ære)frykt, skrekk" er faktisk nevnt i senere skrifter (PM:363; Silmarillion Tillegg, gaer). Uansett tilfelle er den primitive formen av gêrrha angitt i LR:358 som gaisrâ, hvor delen gais- representerer stammen GÁYAS og - er en primitiv adjektivisk endelse (angående denne, se tára). Den første gammelsindarinske formen av gaisrâ var gæ^sra, hvor den originale diftongen ai blir en lang æ (som a i det engelske cat, men lengre). Det ser ut til at primitiv ai ble til lang æ bare før en konsonantklase; bemerk at ai er uendret i ord som yaiwe, se dette (primitiv *yaiwê). I den senere formen gêrrha, har den lange æ-en blitt til en lang e (ê). Den tidligere midtre konsonantklasen sr forekommer nå som rrh; dette skal antakeligvis forstås som lang ustemt R (siden ustemt r ofte er skrevet rh i Tolkiens verker). Det ser ut til at sr ble assimilert til rr (sammenlign midtre sm som blir mm, se ammale), men denne doble R-en var ustemt lik s-en som hadde blitt assimilert. Dette ordet gerrha produserte i sin tur det sindarinske gaer. Med introduksjonen av en ny stamme GAYA i Tolkiens senere skrifter, som trolig erstattet GÁYAS fra Etymologies, kan det være like bra å avlede gaer fra en enklere adjektivsform gairâ (WJ:400) gammel sindarin *gaira. Dette ville gjøre gaer til slektningen av quenya aira "hellig" (PM:363).


          Gondambar "Verdens Stein", et navn på Gondolin. Det er ikke sagt hvilket språk denne formen (nevnt i LR:359, GOND) tilhører; den er bare nevnt som en "gammel" form som ligger under sindarin Gondobar, så vi tar den med her. Elementet gond- "stein" representerer antakeligvis et fullverdig gammelsindarinsk ord *gondo, beslektet med quenya ondo, som klart stammer fra det primitive *gondô (jf. Letters:410, PM:374). Ambar "verden" (som et gammelsindarinsk ord bare attestert i dette sammensatte ordet, med mindre Phind-ambar også blir regnet som GS) er avledet fra stammen MBAR "å (be)bo" (LR.372). I formen ambar (det samme ordet er brukt i quenya), har stammevokalen blitt brukt som prefiks for å skape en "intensiv" form: jf. stavingen a-mbar i LR:372, MBAR. I Etymologies definerte Tolkien a-mbar som "oikumenê", et gresk ord for verden som hjemmet eller bostedet til menneskerasen. Sammenlign betydningen av stammen MBAR. - Sammensetningen Gond-ambar er bokstavelig talt "stein-verden"; det andre elementet skal forstås som en genitiv, derfor "Verdens Stein" heller enn "Verden (laget) av Stein" eller lignende. Kanskje en utvetydig genitivsmarkør var til stede på et tidligere stadium; sammenlign WJ:370, hvor det er antydet at sindarin like godt kan ha utviklet bøyningen -ô i den "primitive perioden". En lang avsluttende -ô ville tilhøre det felleslindarinske stadiet eller kun kort tid etter det; gammel sindarin ville allerede ha -o. Kanskje Gondambar er en midlertidig form mellom senere Gondobar og gammel sindarin *Gondo-ambaro.


          *gósa mulig korreksjon av gása, se dette.


          gæ^sra > gêrrha "fryktelig" (LR:358, GÁYAS). Se gêrrha.


          hwesta "blås, pust, bris". Avledet av en stamme SWES "lyd av blåsing eller pusting" (LR:388). En primitiv form swesta- nevnt av Tolkien er øyensynlig et verb "å blåse"; leses antakeligvis *swestâ- med en lang avsluttende â, for avsluttende kort a ville ha forsvunnet på det felleseldarinske stadiet. Endelsen - er en vanlig verbal endelse, noen ganger kausativ (se bértha-), men her former den simpelthen et verb fra en ikke-verbal stamme. Substantivet hwesta er i sin tur avledet fra dette verbet; quenya hadde det samme ordet. Legg merke til den presise ordlyden i LR:388, SWES: "Q hwesta- å blåse; hwesta pust, bris, drag av luft; GN [gammel "noldorin"/sindarin] hwesta". Tolkiens intensjon kan være at gammel sindarin hwesta er både substantiv og verb, og tilsvarer begge betydningene av det identiske quenya-ordet. – Dette ordet er vårt eneste klare eksempel på hvordan primitiv sw oppfører seg i gammel sindarin; det blir til hw. Denne digrafen er sannsynligvis ment å representere den samme lyden som i quenya, ustemt w (engelsk wh, i dialekter der which er hørbart forskjellig fra witch). – Når den er innledende blir primitiv st til sth i gammel sindarin, men dette skjer ikke her (**hwestha). Dette eksempelet, sammen med rista, kan antyde at denne endringen ikke forekom midt i ord.


          hyúle "tilskyndelse" (eller "oppmuntrende rop i kamp", hvis = sindarin hûl, ordet det ble til). Avledet av en stamme SIW "å opphisse, å egge opp, å tilskynde" (LR:386). Quenya-slektningen siulë peker mot en primitiv form *siulê med den abstrakte endelsen - (VT39:16), hvor W-en i stammen SIW blir til en fullvokal før en konsonant, og gir en diftong iu. Det ser ut til at på det felleslindarinske stadiet ble denne diftongen til yu (ju) etter en dental konsonant, hvor i-en ble til en halvvokal y før u. (En fotnote i LotR Tillegg E slår fast at i Tredje tideverv ble quenya iu likeledes uttalt som yu i engelsk yule; i den lindarinske grenen hadde en lignende endring øyensynlig skjedd lang tid i forveien, om så bare i visse omgivelser.) Den felleslindarinske formen av *siulê var øyensynlig *syûlê (*sjûlê); legg merke til hvordan u blir til lang ú for å opprettholde den rytmiske lengden av den siste diftongen iu. Kombinasjonen sy (sj) blir senere til hy i gammel sindarin; digrafen hy representerer utvilsomt den tyske ich-Laut, som i Tolkiens normale staving av quenya (f. eks. hyarmen "sør"). Faktisk kommer quenya hy også fra det eldre sy- i mange tilfeller, selv om denne endringen må være helt uavhengig av den lignende endringen som fant sted i Midgard. (Hy overlevde ikke inn i senere sindarin, men ble til h, så hyúle gir hûl.)


          Ide "Hvile", navn på konen til Lórien, en valië (quenya Estë) (LR:357, EZDÊ). Se Eide.


          ien-rinde "år" (LR:400, YEN). Bokstavelig talt "år-sirkel", som tilsynelatende refererer til året som en syklus (sammenlign quenya-begrepet coranar, "sol-runde"). Språket dette ordet tilhører er ikke identifisert; det er nevnt som den grunnleggende formen til sindarin idhrin, så vi tar det med her. Ien representerer stammen YEN "år" (slik er det i Etymologies; i LotR brukte Tolkien quenya-avledningen yén for å indikere et "langt år", et alvisk århundre på 144 solår – men dette er tilsynelatende ikke betydningen her). Vanligvis forblir primitiv innledende y som y i gammel sindarin (sammenlign yaiwe, yura og muligens selv yen i yen-panta, selv om det ikke i klartekst er skrevet at sistnevnte er gammel sindarin). Utviklingen ye > ie ser ut til å ha skjedd etter stadiet normalt kalt gammel sindarin, så kanskje ien-rinde ville være *yen-rinde i "ren" GS. Det andre elementet rinde er klart det samme som et identisk quenya-ord for "sirkel" nevnt i Etymologies under oppføringen RIN (LR:383); det senere sindarinske ordet som stammer fra ien-rinde (idhrind > idhrin) er også nevnt her. Selve stammen RIN er ikke forklart, men alle ordene avledet fra den har å gjøre med sirkler eller noe rundt. Rinde burde antakeligvis avledes fra *rindê eller muligens *rindi, med midtre forsterkning N > ND.


          impanta se yen-panta.


          in-fant
se yen-panta.


          Indlour
, et mask. navn (LR:361, ID). Språket dette ordet tilhører er ikke identifisert; det ser ut til å være en eldre form av navnet Inglor, så vi tar det med her. To primitive former er antydet: Indo-klâr eller Indo-glaurê. Elementet indo, som betyr "hjerte", kommer av stammen ID, som ikke selv er definert men jf. îdî "hjerte, begjær, ønske". Den mest primitive formen ville være indô med et nasalt infiks og en endelse -ô som simpelthen kan være en substantivdanner, kanskje også en agentiv endelse (hvis hjertet er ansett som "(en som) begjærer"). Klâr forekommer ingen andre steder, men det må være avledet fra stammen KAL "å skinne" (LR:362); en form k'lâ sies å ligge til grunn for quenyas cala "lys", så kanskje vi må anta at det var en primitiv agentiv form *k'laro "(en som) skinner" (den agentive endelsen -ro er nevnt i WJ:371), som senere ble til klâr i felles eldarin. Den alternative antydningen glaurê (i Indo-glaurê) må regnes for en variant av laurê med g- som prefiks, "gull, gyllent lys", avledet av stammen LÁWAR – hvis stamme det i LR.368 står har den alternative "noldorinske" (senere: sindarinske) formen GLÁWAR. Derfor må Indo-glaurê bety noe slikt som "hjerte av gull", mens Indo-klâr kan oversettes "Skinnende hjerte". Den senere formen Indlour har mistet den siste o-en i indo og den første konsonanten i glaurê eller klâr (g kunne forsvinne ved vanlig sindarinsk oppmykning, skjønt denne prosessen tilhører et senere stadium enn gammel sindarin; k-en i klâr ble kanskje assimilert til g ved den foregående d-en, senere forsvant denne g-en igjen ved oppmykning). Den tidligere diftongen au, etter hvert den lange vokalen â, fremstår nå som ou – en merkelig kombinasjon som noen ganger viser seg i Tolkiens staving. I Oroume, senere Araume, blir ou til au – men her blir tidligere au til ou i stedet! Etter hvert burde lang â (som i klâr) vanligvis bli til gammelsindarinsk ó (se abóro). Under oppføringen dogme, dougme, doume foreslår vi at ou der kan være en måte å skrive lang ú; kanskje ou i Indlour er en måte å skrive lang ó? (Sammenlign "Féanour" fra Phay-anâro i LR:381, PHAY; vanligvis gir primitiv â det gammelsindarinske ó og klassisk sindarinske au, aw.) Kort oppsummert er Indlour en heller besynderlig form. I LR:381 er "Féanour" oppført som en "N[oldorinsk]" form, som tilsvarer "GN"/GS Phayanôr, så kanskje navnet Indlour likeledes burde tolkes som senere "noldorin" for "GN" *Indoklôr. Hvis det er slik, burde navnet Indlour ikke være inkludert her i det hele tatt.


          kamba ?"hånd(hulen)". I Etymologies er dette ordet nevnt under oppføringen MA3, LR:371. Men kamba selv er avledet fra stammen KAB "hul" (LR:361). Ingen gammelsindarinsk form er nevnt der, men quenya kambe (bedre stavet cambë) er der oversatt "hule (i hånden)" (hvis forklaring vi her forsøksvis bruker om kamba også). Denne quenya-formen kan antyde at kamba under oppføringen MA3 er en feillesning for *kambe. Hvis vi godtar kamba, vil den primitive formen mest sannsynlig være *kambâ med et nasalt infiks og den (her substantiviske) endelsen -â. Siden denne endelsen er mer vanlig adjektivisk, kan vi spekulere i at *kambâ opprinnelig var et adjektiv "hul" (samme betydning som stammen), som senere også ble brukt som et substantiv "en hule", hvor betydningen etter hvert ble spesialisert: håndhulen. Det senere sindarinske ordet cam kom til å bety simpelthen "hånd".


          katwe "formet". Den primitive formen er oppgitt som katwâ, avledet av en stamme KAT "form". Endelsen - er adjektivisk; sammenlign for eksempel noen primitive fargeadjektiver "rekonstruert" av Tolkien: laik-wâ "grønn", smalwâ "gulbrun, blek", narwâ "rød" (LR:368, LÁYAK, LR:386, SMAL, LR:374, NAR1 - narwâ er ikke merket med asterisk, men på grunn av den lange siste vokalen kan den ikke være quenya). Siden avsluttende -â vanligvis gir gammel sindarin -a, kunne vi ha forventet **katwa i stedet for katwe. Men en spesiell fonologisk regel kan være i virksomhet her. Sammenlign noen former oppgitt i LR:400 - YAT, hvor jatmâ (yatmâ) "bro" gir quenya yanwë i stedet for **yanwa (jf. også gammel sindarin yadme i elyadme). Det ser ut til at endelsene -, - ble endret til -, - etter en t (eller muligens etter hvilken som helst dental konsonant, men hvis det er slik er pathwa heller enn **pathwe fra *pathmâ et merkelig unntak). Derfor kan katwe komme fra en endret form *katwê.


          kelepe "sølv". Avledet av en stamme KYELEP av lignende betydning (LR:366; formen TELEP også oppgitt der er den senere telerinske formen av denne stammen). Den primitive formen er ikke utvetydig angitt i Etymologies, men Letters:426 har kjelepê (der stavet kyelepê). Dette er vårt eneste klare eksempel på at primitiv kj (ky) blir forenklet til k i gammel sindarin. (Denne endringen forekom allerede på et tidligere stadium, i felles lindarin, da alle de primitive palataliserte lydene ble depalatalisert: kj > k, nj > n osv. Denne endringen er derfor reflektert i de etterkommende språkene: Sindarin, gammel og klassisk, og telerinen i Aman.) Endelsen -ê i kjelepê kunne enkelt nok være stammevokalen brukt som suffiks og forlenget, men -ê er også funnet i et antall andre primitive substantiver som indikerer substanser, f. eks. mazgê "deig" (LR:371, MASAG) eller srawê "kjøtt" (MR:350).


          khalla "edel, opphøyd" (sammenlign orkhalla), avledet av stammen KHAL2 "å løfte (seg) opp" (LR:363). Den primitive formen er angitt som khalnâ (med hentydninger til trykk på siste stavelse) med en endelse - som noen ganger simpelthen danner adjektiver (sammenlign magnâ), men ofte fungerer den også som en perfektum partisippendelse. I dette tilfellet er khalnâ bokstavelig talt *"oppløftet", perfektum partisipp av ordstammen "å løfte (seg) opp". For andre eksempler på assimilasjonen *ln > ll, se skhalla (< skalnâ) og skhella (< skelnâ).


          kheleha "glass", fra tidligere khelesa. (Kheleha ble lest feil som "khelelia" av maskinskriveren av Etymologies: LR:365, KHYEL(ES). Primitive khjelesê kunne umulig gi GS khelelia, men for endringen av intervokalisk s til h, jf. for eksempel baraha [se dette] fra barasa. Khelesa > kheleha er derfor helt troverdig. En annen lignende feillesning gjorde pelehi til "peleki"; se pele.) Ordstammen, allerede nevnt, er angitt som KHYEL(ES) (simpelthen definert som "glass"), som åpenbart indikerer en enkel stamme KHYEL med en utvidet form KHYELES som viser reduplikasjon av stammevokalen og bruk av denne som suffiks (såkalt ómataina, vokalisk utvidelse) og et suffiks -S. Tolkiens "rekonstruerte" primitive form khjelesê (stavet khyelesê i LR:365) viser endelsen -ê, en av dennes funksjoner er å avlede substantiver som indikerer substanser (se kelepe over for noen eksempler). Det er overraskende at denne opprinnelige avsluttende –ê-en blir til -a i gammel sindarin khelesa/kheleha, for vanligvis blir -ê til -e (jf. for eksempel kelepe fra kjelepê, se over). Det kan være at dette er en feillesning og at de GS formene egentlig skulle være *khelese, *khelehe; det ville ikke være det første tilfellet hvor en redaktør forveksler e og a i Tolkiens vanskelige håndskrift. – Dette er det eneste klare eksempelet som viser hvordan primitiv khj- forekommer i gammel sindarin; den blir til kh-, som går sammen med opprinnelig kh- (uendret i GS). Depalataliseringen av khj- til kh- reflekterer simpelthen det generelle tapet av palatalisering i felles lindarin; sammenlign kj > k (kjelepê som gir kelepe). - Kheleha produserte "noldorinske" hele, men i Tolkiens senere syn på sindarin, er ordet for "glass" heledh, og dette er nå sagt å være et låneord fra khuzdul (dvergisk) kheled og ikke opprinnelig et alvisk ord i det hele tatt: Se Silmarillon Tillegg, oppslagsord khelek-.


          khelelia – feilstaving av kheleha, se dette


          khelesa (senere kheleha) "glass" (LR:365, KHYEL(ES)).


          khéro "herre, mester". Avledet av en stamme KHER "å herske, å styre, å eie" (slik forklart i LR:364; simpelthen "å eie" i Letters:178). Quenya-ordet heru "herre, mester" er også nevnt under denne oppføringen, og den primitive formen av dette substantivet er oppgitt i Letters 282: kherû. I dette ordet forekommer den maskuline/agentive endelsen -û. Men kherû skulle i gammel sindarin ha blitt til *kheru, ikke khéro. Sistnevnte representerer kanskje heller enda et eksempel på den "eldre og enkleste agentive formen" (PM:362) avledet ved hjelp av den maskuline/agentive endelsen -ô kombinert med forlengelse av stammevokalen: *khêrô "hersker, bestyrer, eier". Dette er fortsatt ikke fullstendig uproblematisk, for siden lang ikke-avsluttende ê gav gammelsindarinsk í (se dîr), kunne vi ha forventet *khíro i stedet. I det sindarinske ordet som stammer fra khéro, hîr, tidligere ê, har é virkelig blitt til î. Det kan være at khéro er en feil, begått av Tolkien eller maskinskriveren, for *khíro. Sammenlign ordet khíril (ikke **khéril) "frue", som er opplistet umiddelbart etter khéro "herre, mester". - Letters:282 lister også opp en enklere primitiv form khêr. Sammenhengen antyder at Tolkien nå hadde bestemt seg for å avlede sindarin hîr fra denne formen, i dette tilfellet burde den gammelsindarinske formen bli endret til *khír.


          khíril "frue". Avledet fra den samme stammen KHER "å herske, å styre, å eie" (LR:364) som dens maskuline motstykke khéro over. I stedet for maskulin -o viser dette ordet den feminine endelsen -il. Her forekommer den ventede endringen fra primitiv lang ê til gammel sindarin í: khêr- > khír-, dette støtter antagelsen om at khéro likeledes skal være *khíro.


          ku, kua "due". Den primitive formen Tolkien avledet fra den udefinerte stammen er kukûwâ. Kukû- kan være onomatopoetisk, mens endelsen - er antakeligvis adjektivisk (se katwe angående denne endelsen). Kanskje kukûwâ er et adjektiv som refererer til lyden laget av en due, senere brukt som et substantiv som refererer til selve dyret (for et annet primitivt fuglenavn med -, sammenlign alpha "svane" fra alk-wâ). Gammel sindarin kua må komme fra en kortere form *kûwâ, kanskje formet av kukûwâ enkelt nok ved haplologi. Halvvokalen w ble øyensynlig absorbert av u-en før den, noe som produserte *kûâ, *kuâ > kua. Den alternative formen ku har mistet den siste vokalen også, selv om avsluttende -â vanligvis blir til -a i gammel sindarin.


          kúma "tom, uten innhold". Kommer av stammen KUM "tom" (LR:365); den primitive formen ville være *kûmâ med forlengelse av stammevokalen og adjektivsendelsen -â.


          lende "dro". Et preteritum dannet av den verbale stammen LED "å dra, å fare, å reise" (LR:368) ved et nasalt infiks og endelsen -e; dette er også en vanlig måte å danne preteritum på i quenya, hvis språk faktisk har det samme ordet med samme betydning. Infinitiven av dette verbet er ledie, attestert med et prefiks (se etledie). Sammenlign ndakie "å drepe", med nasalt infiks i preteritum ndanke.


          linde "sanger / synging", brukt som et navn eller en del av navnet "på mange elver som strømmer raskt og lager en sildrende lyd". Nevnt i WJ:309 som opphavet til det andre elementet i det sindarinske elvenavnet Taeglind (den utgitte Silmarillion har formen Teiglin). I WJ:309 er dette linde ikke klart sagt å være gammel sindarin, men det ser ut til å tilhøre det samme stadiet av utviklingen som de "gammelnoldorinske" formene i Etymologies. Den mest primitive formen ville antakeligvis være *lindê. Stammen er åpenbart LIN, som har å gjøre med "melodiøs og behagelig lyd" (WJ:382; sammenlign stammen LIN2 "å synge" oppført i Etymologies, LR:369). Formen *lindê viser midtre forsterkning N > ND og endelsen -ê, som både kan være abstrakt (derfor betydningen "synging") og feminin/agentiv (derfor betydningen "sanger"; jf. det siste elementet i quenya lómelindë "nattergal, *natt-sanger").


          líre "linje, rekke". Avledet av en stamme LIR1, som selv ikke er definert. Den primitive formen ville mest sannsynlig være *lîrê, med forlengelse av stammevokalen og avsluttende -ê, i dette tilfellet bare en substantivdanner (ikke abstrakt eller feminin som endelsen ofte er).


          litse, senere litthe "sand". Stammen LIT (LR:369) er ikke definert. Litse ville komme av *litsi eller mer sannsynlig *litsê. Nøyaktig hva endelsen - ville bety her er langt fra klart (se brasse for noen tanker om denne endelsen); den siste vokalen -ê er ikke uvanlig i ord som indikerer substanser. Skiftet ts > tth forekom øyensynlig på det gammelsindarinske stadiet; dette ser ut til å være vårt eneste klare eksempel på dette skiftet, selv om tidligere tt også blir til tth i gammel sindarin (se batthô, rattha).


          loga "myrland". Denne formen, nevnt i UT:263 som opphavet til sindarin , er ikke klart merket som gammel sindarin (kun identifisert som en "tidligere" form). Men loga sies å stamme fra en stamme log- "våt, bløt, sumpete" (ikke i Etymologies) og kunne representere en mellomliggende form mellom primitiv *logâ og sindarin . En form *logâ kan simpelthen være et adjektiv (med den vanlige adjektiviske endelsen -â), som har stort sett samme betydning som stammen; senere kan dette adjektivet ha blitt brukt med referanse til et konkret "sumpete" sted, og derfor utviklet seg til et substantiv "myrland". (GS loga kan fortsatt ha vært et adjektiv; forklaringen "myrland" i UT:263 brukes primært om sindarinske .)


          magnâ "dyktig". Avledet av en stamme MAG "å bruke, å håndtere", sagt å være beslektet med MA3 "hånd" (LR:371); "å håndtere" ville derfor se ut til å være den mest bokstavelige definisjonen av MAG. Formen magnâ kan ikke være korrekt gammel sindarin, men er en åpenbar feil, begått av Tolkien eller avskriveren, for *magna. Den primitive formen, også nevnt i LR:371, var faktisk magnâ; kanskje ble de to forvekslet: I gammel sindarin ble tidligere lang avsluttende â forkortet til -a i flerstavelsesord; alle de lange avsluttende vokalene ble forkortet slik (se abóro). - Betydningen av dette ordet er noe overraskende. Siden adjektivene dannet med endelsen - ofte er ansett som en form for perfektum partisipp, kunne vi ha forventet at magnâ, avledet av en stamme som betyr "å bruke, å håndtere", skulle bety "brukt, håndtert" (sammenlign skalnâ "gjemt" fra en stamme SKAL1 "å gjemme"; se skhalla). I stedet er - her brukt som en veldig generalisert adjektivdanner; betydningen "å bruke, å håndtere" er utviklet i retningen av "å være flink til å bruke eller håndtere ting" og derfor "dyktig". Sammenlign maite "fingernem, dyktig", avledet fra den beslektede stammen MA3 "hånd".


          mai fl. t. av , se dette (LR:371, MA3).


          maiga "bløt, myk", tidligere mazga. Kommer av en stamme MASAG "å kna, å gjøre myk ved gniing, elting, osv." (LR.371). En primitiv form mazgâ er oppført; den aller eldste formen kan ha vært *masgâ, før s ble stemt til z ved kontakt med den følgende stemte konsonanten (noe som ser ut til å ha skjedd i felles eldarin; se Eide). Mazgâ viser den vanlige adjektivendelsen -â. I (senere) gammel sindarin blir z til i før en konsonant; sammenlign Eide, fra tidligere Ezde. Derfor mazga > maiga.


          maite "fingernem, dyktig". Avledet av stammen MA3 "hånd" (LR:371); den primitive formen er oppgitt som ma3iti med en adjektivisk endelse -iti. En kortere endelse -ti er observert i slike adjektiver som neiti- "fuktig, duggvåt" (LR:376, NEI), phoroti "høyre" eller "nordlig" (LR:382, PHOR). Det ser ikke ut til å være noen direkte attestasjoner av den lengre endelsen -iti i ord "rekonstruert" av Tolkien selv, men quenya-endelsen -itë i adjektiver som uruitë "flammende" (LR:396, UR) stammer klart fra -iti. Primitiv ma3iti ble til maite allerede på det felleseldarinske stadiet, etter tapet av 3 (H) midt inne i ord og endringen av avsluttende kort -i til -e. - I "noldorin" ble maite til moed (LR:371); dette ville tilsvare maed i senere sindarin. (Et lignende, men betydningsmessig forskjellig ord maed "velskapt" er nevnt i PM:366; dette er sagt å være avledet fra magit-, som antakeligvis indikerer en komplett form *magiti.)


          malda "gull" (som metall). I LR:386 avledet av en stamme SMAL "gul"; den primitive formen er angitt som smaldâ, som øyensynlig viser midtre forsterkning l > ld og en (her substantivisk) endelse -â, muligens simpelthen stammevokalen reduplisert og brukt som suffiks. Dette eksemplet, sammen med malina og malo under, demonstrerer at den primitive innledende klases sm- er forenklet til m- i gammel sindarin. Tolkien vurderte også å la gammel sindarin ("gammel noldorin") beholde sm-, som i sin tur ville gi sindarin/"noldorin" hm- (ustemt m); se LR:387. Men denne ideen ble øyensynlig forlatt (Anthony Appleyard har påpekt at dersom denne ideen var gyldig på LotR-stadiet, ville mallorn ha vært hmallorn i stedet). I David Salos rekonstruksjon av gammel sindarin gir primitiv innledende sm GS hm- (ustemt m), som i sin tur blir til stemt m- i sindarin. – Det virker tvilsomt at forklaringen for de eldarinske ordene for "gull" som tilbys i Etymologies fortsatt var gyldig i Tolkiens senere scenario. For å nevne en ting, ifølge oppføringen SMAL i Etym er quenya-ordet for "gull" også malda. I LotR Tillegg E står det at quenya-ordet for "gull" er malta i stedet (nevnt som navnet på tengwa #18). I samsvar med dette slår en sen kilde fast at den eldarinske stammen for "gull" var MALAT (PM:366) - ikke SMAL. Tolkien hadde åpenbart bestemt seg for å avlede quenya malta fra *malatâ i stadet. Den sistnevnte ville produsere gammelsindarinske *malata, som i sin tur ville gi sindarin malad (som i navnet Rathmalad, WJ:191).


          malina "gul". Avledet fra en stamme SMAL (LR:386) av lignende betydning; den primitive formen er angitt som smalinâ. Endelsen -inâ ser ut til å egentlig være en utvidet variant av den vanlige adjektiviske eller partisipiale endelsen -. Andre gammelsindarinske ord som eksemplifiserer denne endelsen er berina "modig" og pikina "liten", som må være avledet fra *berinâ, *pikinâ. Via gammel sindarin –ina var primitiv -inâ opphavet til klassisk sindarin -en, en av de vanligste adjektiviske endelsene i gråalvisk.


          malo fl. t. malui "pollen, gult pulver". Avledet av en stamme SMAL "gul" (LR:386); den primitive formen er oppgitt som smalu med en veldig uvanlig endelse; hvor -u forekommer har den en tendens til å indikere kroppsdeler (f. eks. ranku "arm", LR:382 - RAK) eller lokaliteter (f. eks. jagu- "golf, havbukt", LR:400 - YAG). Smalu er det eneste ordet med -u som indikerer en substans; det ser ut til at den her simpelthen er en substantivdanner brukt til å avlede et ord for "noe gult". - I felles eldarin ble smalu antakeligvis til *smalo, som produserte malo da innledende sm ble forenklet til m i gammel sindarin. Som antydet i hovedartikkelen over kunne det faktum at flertallsformen fortsatt viser -u- som en del av -ui forklares ved å anta at den siste stavelsen i den primitive flertallsformen *smaluî, *smalui ikke endret seg i felles eldarin (mens avsluttende -u ble til -o).


          map- "å gripe, å ta vekk med makt". Simpelthen stammen MAP "å få fatt i med hånd, å gripe" (LR:371) uten ytterligere elementer. Tolkien mente antakelig MAP å være beslektet med MA3 "hånd", funnet på samme side i Etymologies.


          matthô-be "å håndtere" (dette er åpenbart ganske enkelt en annen måte å skrive matthóbe, matthó-be på; sammenlign for eksempel buióbe). Avledet av en stamme MA3 "hånd" (LR:371). Den primitive formen er angitt som ma3-tâ (bindestreken fremhever at - er en derivasjonsendelse lagt til en stamme ma3-). Suffikset - er en veldig vanlig verbal endelse, og det kan bemerkes at oversettelsen "å håndtere" er veldig bokstavelig, siden ma3- betyr "hånd". Tolkien bemerker at ma3-tâ i sin tur gav (felles) eldarin mahtâ. Her representerte bokstaven h antakeligvis [x], dvs. den tyske ach-Laut: Bakspiranten 3 ble etter hvert ustemt ved kontakt med den ustemte lyden t, og ble til [x]. Sammenlign wahtê " flekk, søle" fra stammen WA3, åpenbart felles eldarin for primitiv quendiansk *wa3tê. Wahtê ble til gammel sindarin watte (se dette), hvor ht ble assimilert til tt, og mahtâ- må likeledes ha blitt til *mattó- i tidlig GS, som senere ble til matthó- da dobbel tt ble til tth (se batthô - vi må likeledes anta at watte senere ble til *watthe). Matthô-be viser infinitivendelsen -be (se buióbe), og siden den primitive verbale endelsen - derfor ikke var sist, blir â-en til ó (her skrevet ô) i stedet for -a.


          mazga "bløt, myk" (LR:371, MASAG). Se maiga (den senere formen).


          míre "juvel". Avledet fra en udefinert stamme MIR (LR:373); den primitive formen ville være enten *mîri eller (mer sannsynlig) *mîrê. Endelsen -ê kan indikere substanser, så kanskje *mîrê opprinnelig betydde "juvel" som en substans heller enn som en konkret edelstein. Men quenya mírë kan brukes om en (enslig, konkret) juvel, og dette er antakeligvis også sant om det identiske gammelsindarinske ordet (vi vet at det er sant om det etterfølgende sindarinske ordet mîr; sammenlign The Lays of Beleriand s. 354, hvor månen tilsynelatende er kalt menel-vîr eller *"himmelens juvel" [-vîr er den oppmykede formen av mîr]).


          mó fl. t. mai "hånd". Avledet av en stamme MA3 (LR:371), likeledes definert som "hånd". Under denne oppføringen i Etymologies står det at det primitive quendianske ordet for "hånd" er mâ3 med en lang vokal (men kort ma3- før en endelse). Etter tapet av den gutturale 3 ville bare være igjen, og denne formen er attestert under oppføringen DAL, LR:353 (hvor det står at gammel sindarin dalma "håndflate" antakeligvis stammer fra en sammensetning av dal "flat" og "hånd"). Vanligvis blir avsluttende lang -â i gammel sindarin til -a (som ordet dalma demonstrerer), men i et enstavelsesord som blir denne vokalen til ó, som â vanligvis gjør i flerstavelsesord når den ikke er sist (se abóro). Flertallsformen mai bevarer den originale kvaliteten til stammevokalen: I det lingvistiske scenarioet i Etymologies ville flertallsformen av det primitive mâ3 være *ma3î, som ble til *mâî, *maî, mai etter tapet av 3: Hvis a-en noensinne var lang (den kan ha blitt forlenget som kompensasjon da 3 ble tapt), ble den raskt kort igjen da den smeltet sammen med flertallsendelsen -î for å lage en diftong /ai som forble ai i gammel sindarin. - Dette scenarioet må kanskje modifiseres litt i lys av Tolkiens senere syn på utviklingen av de eldarinske ordene for "hånd". I VT39:11, i et dokument fra rundt 1960 (derfor godt over to tiår etter at Etymologies ble skrevet), står det at det primitive ordet for "hånd" var maha heller enn mâ3. Etter det tidlige tapet av h inne i ord i felles eldarin (WJ:368), ville maha bli til *maa = med en lang vokal, som igjen ville gi gammel sindarin som over. Flertallsformen av det primitive maha ville antakeligvis være *mahaî, *mahai, som enkelt kunne utvikle seg til mai etter tapet av h (muligens via *mâi).


          muina "kjent, kjær". Avledet fra en udefinert stamme MOY (LR:374); den primitive formen ville være *moinâ (sammenlign quenya moina) med den adjektiviske (eller partisipiale) endelsen -. Hvis MOY kunne tildeles betydningen "å elske", kunne *moinâ ansees som et perfektum partisipp "elsket" og derfor "kjær". Legg merke til det gammelsindarinske skiftet oi > ui (jf. Uigolosse som tilsvarer quenya Oiolossë).


          naróbe er oversatt "han forteller en historie" (pret. narne), men denne oversettelsen kan helt klart ikke tas bokstavelig: naróbe er klart en infinitiv *"å fortelle en historie", som viser infinitivsendelsen -be sett i mange andre ord forklart som infinitiver, mens preteritumet narne simpelthen betyr *"fortalte en historie", uten pronominale elementer. Avledet fra stammen NAR2 "å fortelle, å berette" (LR:374). Dette tilsvarer quenya nyar- (jf. ord som nyarna "fortelling, saga"). Ordlyden i oppføringen NAR2 i Etymologies antyder at NAR er grunnformen av denne stammen, med nyar- som en quenya-variant. Egentlig ville det ikke ha vært noen forskjell hvis en antok at den originale stammen var *NYAR, for siden ny (nj) lik alle andre palataliserte konsonanter ble depalatalisert på det felleslindarinske stadiet (se kelepe), den gammelsindarinske formen ville fortsatt ha vært nar-. Men det ser ut til at dette ikke var hvordan Tolkien forestilte seg det. - Formen naróbe viser den gammelsindarinske infinitivsendelsen -be (se buiobe). Naró- ville se ut til å representere en primitiv verbal stamme *narâ-, dvs. stammen NAR2 med en -â brukt som suffiks som tilsynelatende er en verbal endelse her; slike formasjoner er relativt sjeldne (se spharóbe for et annet eksempel). Stammen NAR2 ville mye heller ventes å fungere som en "grunnleggende" verbal stamme, hvor verbet simpelthen er nar- (aorist nare), med infinitiven narie i stedet for naróbe. Vi merker ikke nare, narie med asterisk, for disse formene forekommer faktisk i Tolkiens materiale, bare med et prefiks: trenare, inf. trenarie "å berette, å fortelle til slutten". Naróbe ser ut til å være en alternativ formasjon, men dens preteritum narne er dannet direkte av stammen nar- (ikke **naróne eller noe slikt). Helt sikkert er preteritumet av trenarie likeledes *trenarne. Preteritumsendelsen -ne er velkjent fra quenya, men med vårt lille gammelsindarinske ordforråd er den kun attestert her. De fleste avledede verb (med infinitiver med -be) danner antakeligvis deres preteritum med -ne, f. eks. buiobe "å tjene, å følge", pret. *buione. Men pret. av spharóbe "å jakte" kan være *spharne (i stedet for *spharóne), etter mønsteret etablert av narne.


          ndagno "slakt [som substantiv], lik". Avledet av en stamme NDAK "å drepe" (LR:375), angående denne, se ndakie. Hvis det er en primitiv form, ville den være *ndaknô med den maskuline endelsen -. Men denne endelsen er vanligvis agentiv når lagt til en stamme med verbal betydning. Jf. slike primitive ord som *besnô "ektemann" fra BES "å ekte" (LR:352; derfor bokstavelig talt "en som ekter, en som har ektet noen") og tirnô "vokter, iakttaker" fra stammen TIR "å vokte, å iaktta" (LR:394, nevnt som en del av det sammensatte ordet khalatirnô "fiske-iakttaker"). Derfor ville en form *ndaknô bety "drapsmann" heller enn "en som er drept". Så det kan være bedre å anta at ndagno egentlig er en personalisert form av *ndagna, et perfektum partisipp "drept" avledet fra *ndaknâ med den vanlige adjektiviske/partisipiale endelsen - (se khalla). - Før en nasal konsonant blir ustemte plosiver stemt i gammel sindarin, derfor kn > gn. Sammenlign ragme, tulugme, yadme.


          ndair "brudgom". Avledet av en stamme NDER (LR:375), sagt å være en forsterket form av DER "voksen hann, mann" (LR:354); "forsterkelsen" er mer spesifikt en nasalisering av den første konsonanten. Den primitive formen av ndair er oppritt (i LR:375) som ndêro med den maskuline endelsen -o; denne formen gir "eld." (= felles eldarin) ndæ^r. Den lange æ-en blir så til gammel sindarin ai. Denne utviklingen virker heller merkelig; det er vanskelig å finne noen parallell til den. Gammel sindarin ai må i sin tur bli til sindarin ae (eller "noldorin" oe; under oppføringen NDER gir ndair "noldorin" doer, som tilsvarer moden sindarin daer - som er attestert, men språket er feilidentifisert; se daer i denne listen). Men andre eksempler på primitiv ikke-avsluttende ê fører til sindarin î, ikke ae: Eksempler inkluderer nêthê > S nîth og thêrê > S thîr (LR:376-377, 392 - NETH, THÊ); jf. også rênê > S rîn i en sen kilde (PM:372). Eksemplet dîr (se dette) fra dêr antyder at dette skiftet allerede hadde forekommet i gammel sindarin; vi kan anta at nîth, thîr, rîn representerer gammel sindarin *níthe, *thíre, *ríne. Hvis primitiv ikke-avsluttende ê regelmessig gav sindarin ai (derfor *naithe, *thaire, *raine), skulle de sindarinske formene ha vært **naeth, **thaer, **raen, som ikke finnes. Hvis ndair virkelig skal avledes fra ndêro, må vi anta at utviklingen er ganske irregulær. Det kan være at den lange æ-en i den eldarinske formen skal tilsvare ae, og slik representerer denne en form av stammen NDER med A-infiks, nemlig ndaer, hvor diftongen ae ble til gammel sindarin ai (som senere gikk tilbake igjen til ae i sindarin). Sammenlign waide, se dette. En slik utvikling ville ikke være helt i samsvar med scenarioet skissert av Tolkien i VT39:10, hvor han sier at ae blir til lang â i den telerinske (lindarinske) grenen av den alviske språkfamilien. Hvis det er slik, burde den gammelsindarinske formen av *ndaer (senere *ndâr) kanskje være *ndór i stedet for nd, siden tidligere â ble til GS ó (som i sin tur ble til au i senere sindarin: **daur - men den egentlige sindarinske etterkommeren av ndæ^r var daer). Men siden VT39:10 reproduserer et dokument som er rundt 25 år yngre enn Etymologies, er noen endringer i Tolkiens lingvistiske scenario forventet. Hvis vi setter etymologiske forviklinger til side, skulle det sindarinske ordet for "brudgom" være daer.


          ndakie "å drepe", pret. ndanke. Avledet av en stamme NDAK "å drepe" (LR:375), som antakeligvis er en forsterket form av NAK "å bite" (LR:374). Formen ndakie er dannet direkte fra stammen med infinitivsendelsen -ie, angående denne, se bronie. Preteritum ndanke er avledet ved et nasalt infiks og endelsen -e; dette er også en vanlig måte å danne preteritum på i quenya. Se lende.


          ndakro "(masse)mord, kamp". Avledet av den samme stammen NDAK "å drepe" som verbet ndakie over (LR:375). Den primitive formen av ndakro ville være *ndakrô, som er en noe overraskende form gitt den abstrakte betydningen; - er en (maskulin/) agentiv endelse (WJ:371), så ville forvente at ndakro skulle bety "morder" i stedet for "mord". (Sammenlign bioro.) Kanskje en kamp på en eller annen måte er personifiser som en "morder" av menneskene involvert? For et annet mulig tilfelle av et gammelsindarinsk abstrakt med -ro, se etledro.


          ndangwetha "svar" (substantiv). Denne formen, nevnt i PM:395 som en eldre form av sindarin dangweth, kan godtas som gammel sindarin (primitiv *ndangwethâ med en lang avsluttende -â?) I kilden står det at det siste elementet er avledet fra en stamme gweth "å melde, å berette, å informere om ting som er ukjente eller ønskes kjent". Denne stammen er kun attestert her. Det første elementet, ndan-, er ikke forklart i kilden, men det er åpenbart det samme som stammen NDAN i Etymologies (LR:375), som betyr "tilbake". Et ndangwetha eller "svar" er derfor bokstavelig talt en "tilbakemelding". - Helt klart betyr prefikset ndan- her simpelthen "tilbake, til gjengjeld", som ikke stemmer veldig godt overens med Tolkiens forklaring av det i WJ:412, hvor han refererer til "elementet *dan, *ndan- som indikerer reverseringen av en handling, som å gjøre ugjort eller annullere dens effekt". Da ville ndangwetha ikke bety "tilbakemelding" = "svar", men heller "tilbaketrekning av informasjon som tidligere er bekjentgjort" (i den grad ordet ville gi noen mening i det hele tatt). Selvfølgelig kan den grunnleggende ideen om at ndan- = "tilbake" antas å ha utviklet seg i forskjellige retninger i de forskjellige eldarinske språkene.


          ndîs "brud" (LR:375, NDIS-SÊ/SÂ). Den egentlige stammen er NDIS, sagt å være en forsterket form av NIS "kvinne"; selve oppføringen NIS (LR:378) beskriver NIS som en "utbygning" av enklere elementer INI, , som i sin tur er oversatt henholdsvis "kvinne" (LR:377) og "hunn, hunnkjønnsvesen" (LR:361). Legg merke til hvordan avledningen av en stamme for "brud" ved forsterkning av en stamme som i grunn betyr "kvinne" løper parallelt med avledningen av "brudgom" fra et enklere element som simpelthen betyr "mann"; se ndair. Den primitive formen av ndîs er angitt (i LR:375) som ndîsê, som viser forlengelse av stammevokalen og den feminine endelsen -ê. Men den gammelsindarinske formen er overraskende: vi ville heller vente *ndíse med den originale -ê-en bevart som en kort -e. (Sammenlign kelepe fra kjelepê.) Men den "endelige" sindarinske formen ville være dîs i begge tilfeller.


          ndissa "ung kvinne" (jf. dissa). Overoppføringen i Etymologies, NDIS-SÊ/SÂ (LR:375), ville se ut til å være en rekonstruksjon i seg selv, som peker til primitive former *ndissê, *ndissâ. Angående stammen NDIS, se ndîs over; her betyr den "kvinne" heller enn "brud". Ndissa må komme fra *ndissâ, og Tolkiens "NDIS-SÊ/SÂ" antyder at en separat endelse - er involvert, men om denne endelsen kan lite sies. I WJ:416, i en kilde mye yngre enn Etymologies, nevner Tolkien et primitivt ord neresâ. Dette sies å være en "feminin adjektivisk formasjon" fra NER "mann", som betyr "hun som har mannlig mot eller styrke". En kunne spekulere i at *ndissâ er en annen slik "feminin adjektivisk formasjon" med -, så det opprinnelig var et adjektiv *"hun som er kvinnelig" (!), som senere utviklet seg til et substantiv "ung kvinne" i gammel sindarin. - Den alternative formen *ndissê ville se ut til å inkludere den feminine endelsen -ê; dette ville gi ndisse i gammel sindarin. Men endelsen - i b'ras-sê "hete" (se brasse) kan være helt ubeslektet.


          ndóko "kriger, soldat". Avledet av den samme stammen NDAK "å drepe" som verbet ndakie over (LR:375). Den primitive formen er oppgitt som ndâkô, med forlengelse av stammevokalen og den maskuline endelsen -ô, ofte agentiv; derfor er ndâkô bokstavelig talt *"en som dreper, drapsmann". (I PM:362 refererer Tolkien til en lignende formasjon som et eksempel på "den eldre og enkleste agentive formen".) Som vanlig gir lang ikke-avsluttende â gammel sindarin ó; jf. abóro.


          ndolo "hode". Avledet av en udefinert stamme NDOL (LR:376). Den primitive formen ville være *ndolô med en endelse som kunne være maskulin, men her former den simpelthen et substantiv, eller den kunne blitt ansett enkelt nok som stammevokalen brukt som suffiks. Quenya nóla kan ikke stamme fra *ndolô; dette quenya-ordet må representere en forskjellig primitiv formasjon *ndôlâ.


          ndor "land" (bare attestert i det sammensatte ordet Balandor, "vala-land", Valinor). I Etymologies er de eldarinske ordene for "land" avledet fra en stamme NDOR "å bo, å bli, å hvile, å oppholde seg" (LR:376). Ingen gammelsindarinske ord er der opplistet, men sindarin dor er slått fast å komme fra det primitive ndorê. Den mellomliggende gammelsindarinske formen ville være *ndore, som -ndor i Balandor kan være en kortere sammensetningsform av (fra *ndore). - Men bemerk at Tolkien mange år senere avledet de eldarinske ordene for "land" fra en stamme DORO "tørket, hard, ufruktbar" (WJ:413). Likevel bekrefter denne senere kilden at den primitive quendianske formen var ndorê (som Tolkien nå tenkte å være dannet ved innledende berikelse d > nd). Ndorê er definert som "det harde, tørre landet som en motsetning til vann eller myr", og utviklet senere betydningen "land generelt sett som motsetning til hav", og endelig også "et land" som en atskilt region, "med mer eller mindre fastlagte grenser". (Grensene til Balandor, Valinor, var naturligvis meget godt fastlagt av Havet.)


          nele fl. t. neleki "tann". Avledet fra NÉL-EK (LR:376), tilsynelatende en enklere stamme *NEL med en utvidet form som viser -K lagt til ómataina (den redupliserte stammevokalen brukt som suffiks). En stamme NEL er faktisk oppført i LR:376, men dens betydning ("tre" (som tallord, O.a.)) ser ut til å utelukke forbindelse med NÉL-EK "tann". Nele fl. t. neleki må representere det primitive *nelek fl. t. *nelekî, sammenlign quenya nelet fl. t. nelci (avsluttende primitiv -k ble til -t i quenya). Bemerk at avsluttende -k som følger en vokal blir tapt i gammel sindarin, men overlever i flertallet (siden den ble "skjermet" av flertallsendelsen og derfor ikke var sist: *nelekî > neleki). Sammenlign oro fl. t. oroti og skhapa fl. t. skhapati, se disse.


          nestak- "å stikke inn" (LR:388, STAK). Sindarin nestegi må stamme fra en fullere form av dette ordet: *nestakie med infinitivsendelsen -ie (se bronie). Det siste elementet i nestak- er rett og slett selve stammen STAK "å splitte, å stikke inn", men hvor kommer prefikset ne- fra? Det er muligens et element som betyr "i, inn". En sindarinsk (eller "noldorinsk") setning nevnt i J. R. R. Tolkien - Artist and Illustrator har neledhi for "å gå inn" (gammel sindarin *neledie, sammenlign den attesterte formen etledie med et annet prefiks). Et uavhengig sindarinsk ord ned forekommer i en variant av Kongens Brev, i frasen nelchaenen ned Echuir "den trettiførste dagen av oppstyret" (SD:129). Hvis dette "av" egentlig er "i, inn", kunne det være forbundet med det første elementet i nestak-, som da ville bety ganske bokstavelig talt "å stikke inn". Et sindarinsk ord ned ville vanligvis antas å stamme fra gammel sindarin *net. Andre vil forbinde ned med stammene NÉD, ÉNED (LR:376, 356) som betyr "midt", "sentrum", og antar at ned "i" opprinnelig betydde "i midten av". (Men hvis stammen er NÉD, ville vi forvente det sindarinske ordet å være *nedh i stedet for ned.)


          ngalámbe "barbarisk tale". Dette ordet er ikke klart merket som gammel sindarin, men ser ut til å tilhøre cirka på det stadiet av den lingvistiske utviklingen. (Men i Etymologies er dette ordet merket med asterisk som uattestert - de gammelsindarinske eller "gammelnoldorinske" ordene er vanligvis ikke merket med asterisk. Dessuten kunne vi ha forventet at den første, ubetonte a-en skulle ha forsvunnet allerede i GS; den er borte i den senere sindarinske formen glamm.) Ngalámbe (aksenttegnet indikerer simpelthen hvilken stavelse som er betont, ikke at den andre a-en er lang) er avledet fra en stamme ÑGAL (utvidet form ÑGALAM) "å snakke høyt eller usammenhengende" (LR:377; Tolkien endret senere stammen til ÑGYAL, men siden palataliserte konsonanter ble depalatalisert på det felleslindarinske stadiet [se kelepe], ville ngalámbe som en gammelsindarinsk form ikke bli påvirket av denne revisjonen). Mens ngalámbe muligens kunne ha blitt forklart som stammen ÑGALAM (eller *ÑGYALAM) med en midtre forsterkning m > mb og den abstrakte endelsen -ê, -e, Tolkien forestilte seg faktisk at det ble påvirket av ordet lambe "tungemål" (ikke på annet vis attestert i gammel sindarin og ikke oppført som et separat oppslagsord her, men det kan ikke være tvil om at dette også var formen på dette ordet - velkjent fra quenya - i GS). Lambe er åpenbart avledet av stammen LAB "å slikke" (LR:367), men i Etymologies er dette ordet ikke nevnt under den oppføringen (selv om ordet lamba som refererer til den fysiske tungen er nevnt; det er opplistet som et quenya-ord, men hadde helt sikkert den samme formen i gammel sindarin). I et essay skrevet mye senere enn Etym, Quendi and Eldar fra rundt 1960, forklarte Tolkien at lambe bokstavelig talt er "tungebevegelse, (en måte) å bruke tungen" (WJ:394), som "kanskje" (WJ:416) er avledet fra lab-mê, dvs. en stamme LABA "å bevege tungen, å slikke" (jf. LAB i Etym) med den abstrakte eller verbale substantivsendelsen - (angående denne, se ragme). Konsonantklasen bm ble til mb i felles eldarin eller enda tidligere, og produserte den primitive formen lambê (WJ:394), hvorfra quenya og gammel sindarin lambe. Formen ngalámbe er nevnt i Etymologies som opphavet til sindarin glamm "å skråle" (Glamhoth er et navn på orkene), men dette ordet er også avledet fra en stamme GLAM (LR:358), som i sin tur er sagt å være den "noldorinske" (sindarinske) formen av LAM (slik bruk av G-prefiks er veldig vanlig i sindarin; se WJ:411, note 13). Tolkiens ide var at GLAM hadde blitt "påvirket" av ÑGAL(AM). Stammen LAM, som GLAM er en variant av, er opplistet i LR:367. Selve LAM er ikke definert; alle ordene den gir har å gjøre med lyd. I en mye senere kilde slo Tolkien fast at LAM, LAMA "refererer til lyder, spesielt til stemmelyder, men ble brukt bare om dem som var feilaktige eller utydelige. Det ble vanligvis brukt for å beskrive de forskjellige skrikene til dyr" (WJ:416). I den samme kilden står det utvetydig at glam (glamb, glamm) er avledet fra LAM (kalt en "utbygning" av denne stammen). Dette scenarioet er unektelig mer eller mindre det samme som det vist i oppføringen GLAM i Etymologies (LR:358), siden GLAM der sies å være en variant av LAM. Men i denne senere kilden er intet sagt om en annen stamme ÑGAL(AM) eller ÑGYAL(AM), eller om noen påvirkning fra lambe "tungemål".


          ngolfine "magisk evne" (LR:381, PHIN). Dette ordet er ikke utvetydig sagt å være gammel sindarin (eller "GN"). Det er nevnt som opphavet til det andre elementet i det sindarinske navnet Fingolfin, så vi tar det med her. Den korrekte gammelsindarinske formen ville heller være *ngolphine, siden skiftet ph > sindarin f forekom senere. Som antydet av oversettelsen "magisk evne", er dette en sammensetning av to elementer. Ngol- kan trygt identifiseres med stammen ÑGOL "vis, visdom, å være vise" (LR:377), også assosiert med magi (sammenlign quenya ingolë "dyp lærdom, magi" og sindarin gollor "magiker"). Det andre elementet fine, eller bedre *phine, kommer fra stammen ordet ngolfine r oppført under: PHIN "hurtighet, evne" (LR:380). Den primitive formen kunne være *phini eller *phinê (jf. den lengre formen phinde, se denne; under dette oppslagsordet diskuterer vi årsakene til å anta at denne stammen PHIN ikke lenger kan være gyldig i Tolkiens senere scenario). Tolkien sier at ngolfine inneholder enten "phinya eller -phini"; den første må være mer eller mindre identisk med adjektivet phinya "dyktig" (se dette), mens -phini må være en foreslått primitiv form av det siste elementet i ngolfine; dette ordet skulle øyensynlig være avledet fra *ñgolphini. - Det burde bemerkes at Tolkien senere forklarte det andre elementet i navnet Fingolfin ganske annerledes. I PM:344 står det at Fingolfin er det doble quenya-navnet Finwë Ñolofinwë gitt en sindarinsk stil og føyd sammen i ett navn. Ñolofinwë er navnet Finwë med et element ñolo- som betyr "vis" (åpenbart avledet fra den samme stammen ÑGOL som ngol- i ngolfine; se PM:344), brukt som prefiks. Finwë gav sitt eget navn til alle sine sønner, men la til prefikser for å skille dem: Curufinwë, Ñolofinwë, Arafinwë (senere, i sindarin, kjent som henholdsvis Fëanor, Fingolfin og Finarfin, selv om Fëanor er en quenya-sindarin hybrid). Angående Tolkiens forskjellige forklaringer av selve navnet Finwë, se Phinwe.


          ngolodo "en av det vise folket, gnom" = quenya Noldo (LR:377, ÑGOL, ÑGOLOD). Den primitive formen er oppgitt i PM:360 og WJ:383 som ñgolodô (MR:350: ngolodô), avledet av en stamme ÑGOL "vis, visdom, å være vis" (LR:377) eller "kunnskap, visdom, lærdom" (WJ:383). Formen ñgolodô viser reduplikasjon av stammevokalen (ómataina) og den maskuline/levende endelsen - (som også ser ut til å forekomme i den nasaliserte formen -ndô; se sthabro, sthabrondo). Klannavnet Noldor (gammel sindarin *Ngolodi) betydde "lærdomsmestere" (MR:350) eller "De vise" (WJ:383) ("men da klok i betydningen å besitte store kunnskaper, ikke i betydningen å ha visdom, sunn dømmekraft" - Silmarillion Register, oppslagsord "Noldor").


          nguru, ngurtu "Døden". Avledet av en stamme ÑGUR (LR:377), som ikke selv er definert, men kun gir ord for død. De primitive formene må være *ñgurû, *ñgurtû; det er ikke i det hele tatt klart hvor t-en i den sistnevnte formen kommer fra (dette ville være det eneste eksempelet på en avledningsendelse -). Endelsen -û kunne tolkes som en maskulin endelse, hvis dette er Døden personifisert som den store forbokstaven D antyder (quenya Nuru, i motsetning til nuru, er utvetydig sagt å være Døden personifisert, et navn på Mandos). - Formen ngurtu må være tidlig gammel sindarin, siden primitiv rt ble til rth (se alpha og jf. bértha-; for et annet ord som "mangler" det forventede skiftet rt > rth, se ortóbe).


          nî "kvinne". Dette ordet er identisk med stammen 1 av lignende betydning (LR:378-9). Senere ble erstattet av ; se angående årsakene til denne endringen.


          nidwa "støtte, fundament". Avledet av en stamme NID "å lene (seg) mot" (LR:378); den primitive formen er oppgitt som nidwô. Endelsen - er meget uvanlig, attestert kun i dette ene ordet. Det kunne være et substantivisk motstykke til den adjektiviske endelsen - (angående denne, se katwe). En nidwô er tilsynelatende *"en ting en kan lene seg mot". Vanligvis blir primitiv avsluttende -ô til -o i gammel sindarin, ikke -a som i nidwa. Under en annen oppføring i Etymologies, (LR:399), står det at når wo (med en kort o, utvetydig markert slik med et diakritisk tegn) blir betont, blir den til wa i "eldarin" (felles eldarin). Men den siste vokalen i nidwô er lang, og hvorvidt den er betont eller ikke, vet vi ikke. Siden dette er vårt eneste eksempel på endelsen -, må vi simpelthen akseptere at den blir til -wa i felles eldarin - kanskje ô på en eller annen måte ble dissimilert etter w.


          nui "klage", sannsynligvis substantiv. Stammen NAY er også definert som "klage" (LR:375), men denne oversettelsen er kanskje ment som verbet "å (be)klage" (som quenya-verbet naina- avledet fra denne stammen). Tolkien nevner en primitiv form naje (naye); -e-en kan være en abstrakt endelse (oftere lang -ê). Men naje virker ganske ute av stand til å gi gammel sindarin nui; vi ville heller vente *nai. To quenya-former, nai og noi, er opplistet; den sistnevnte er øyensynlig beslektet med nui, siden oi ble til ui i gammel sindarin (jf. GS muina, se dette, som tilsvarer quenya moina). Det ville se ut til at en irregulær sideform noje vokste fram i felles eldarin på det seneste, og at denne er opphavet til quenya noi og gammel sindarin nui.


          [núma] "snare" (og "rennesnare", lik sindarin ?) (LR:379, SNEW). Tolkien forkastet denne formen og endret den til sniuma, snýma, men alle disse ordene skal klart avledes fra den samme primitive formen (*sneumâ). Se sniuma.


          orie "å heve". Øyensynlig en infinitiv "å heve"; se bronie angående infinitivsendelsen -ie. Stammen or- kommer direkte fra stammen ORO "å stige" (LR:379), i sin tur tilsynelatende en variant av (LR:384) med stammevokalen brukt som prefiks, av lignende betydning. Sammenlign ortie.


          orkhalla "overordnet" (som adjektiv, O.a.) (LR:363, KHAL2). Dette er khalla "edel, opphøyd" (se denne) med prefikset or- "over", avledet av stammen ORO "opp; å stige; høy; osv." (LR:379). Det sammensatte ordet uttrykker på denne måte *"super-opphøyd". - Bemerk at den sindarinske etterkommeren av orkhalla er orchal; formen orchel som forekommer to ganger i Etymologies (oppføringer KHAL2, ORO) er en feillesning. Under KHAL2 innrømmer Christopher Tolkien at e-en i hans lesning er uviss; den korrekte formen orchal er funnet i WJ:305 (der oversatt "høy").


          orko fl. t. orkui "tusse" (ork). I Etymologies er den primitive formen av dette ordet oppgitt som órku (definert som "tusse"), avledet av en udefinert stamme ÓROK (LR:379). Denne stammen kan forstås som en variant av stammen ROK "hest" med vokalprefiks, hvis den opprinnelig refererte til hesten til den kolossale "mørke Rytteren på hans ville hest" som hjemsøkte alvene ved Cuiviénen, slik kan vi anta at stammen ROK opprinnelig ble assosiert med Melkors skapninger. Flertallsformen orkui bevarer den originale kvaliteten til den primitive avsluttende -u-en, mens avsluttende kort -u ellers ble til -o på det felleseldarinske stadiet, derfor ent. orko (sammenlign malo fl. t. malui og ranko fl. t. rankui). Formene orko, orkui må være tidlig gammel sindarin, siden k ble til kh etter r på dette stadiet (se alpha): Vi må anta at de "korrekte" formene *orkho, *orkhui etter hvert utviklet seg. - Men denne informasjonen fra Etymologies kan ha blitt gjort ugyldig av scenarioet realisert i essayet Quendi and Eldar, skrevet flere tiår senere. Her avledet Tolkien de alviske ordene for "ork" fra en stamme RUKU som har å gjøre med frykt (WJ:389, ikke i Etymologies) og opplistet tentative primitive former: urku, uruku, urkô. Den første og den siste ville begge bli til *urkho i gammel sindarin; uruku ville framstå som *uruk, som i sin tur ville gi gammel sindarin urug (WJ:390). Men det vanligste sindarinske ordet for "ork" var orch, som ifølge den samme kilden må være avledet enten fra urkô (med den maskuline endelsen -ô; GS *urkho fl. t. *urkhi) eller fra urkâ (GS *urkha), opprinnelig et adjektiv "orkisk" (med den vanlige adjektiviske endelsen -â).


          oro "fjell", fl. t. oroti. Det er også et lengre ent. oroto (dets fl. t. ville trolig også være oroti). Avledet av en stamme ÓROT "høyde, fjell" (LR:379). ÓROT er selv en utvidelse av den verbale stammen ORO "å stige" (LR:379), i sin tur tilsynelatende en variant av (LR:384) med stammevokalen brukt som prefiks, og med lignende betydning. Formene oro fl. t. oroti representerer øyensynlig *orot fl. t. *orotî, hvor t-en blir tapt når den er sist, men er bevart i flertallsformen fordi den der ble "skjermet" av flertallsendelsen. Sammenlign de parallelle eksemplene skhapa "kyst", fl. t. skhapati, og nele "tann", fl. t. neleki. - Den lengre formen oroto stammer fra en primitiv form med et ekstra element lagt til stammen ÓROT som suffiks, enten *orotô eller *orotu. I det første tilfellet er den siste -ô-en kanskje simpelthen stammevokalen brukt som suffiks og forlenget. Hvis den originale endelsen var -u, kunne *orotu tilhøre en større gruppe primitive ord med -u som indikerer lokaliteter: jagu "golf, havbukt", tumbu "dyp dal" og tundu "høyde, koll" (LR:400 - YAG, LR:394 - TUB, LR:395 - TUN). Men hvis den primitive formen var *orotu, kunne vi forvente at flertallsformen av oro skulle være **orotui heller enn oroti, så det ser ut til at vi må velge *orotô.


          Oroume > Araume "Oromë"; se Araume, den senere formen.


          ortie "å stige". Som orie av lignende betydning er denne formen tilsynelatende infinitivet av et verb; jf. bronie angående infinitivsendelsen -ie. Ortie er avledet fra den samme stammen ORO "å stige" (LR:379) som orie, men mens orie ser ut til å være avledet direkte fra stammen, må ortie være infinitiven av *orta-, fra primitiv *ortâ- som viser den verbale endelsen -. Siden - noen ganger er brukt til å danne kausative verb (se bértha-), kunne vi ha forventet at ortie skulle bety "å heve" heller enn "å stige". (Vanligvis er verb på - i det minste transitive.) En annen infinitivsform avledet fra den samme stammen, ortóbe, betyr faktisk "å heve"; se under. (I quenya dekker verbet orta- både "å stige" og "å heve".) Det er meget uvanlig at et avledet verb som *ortâ- har en gammelsindarinsk infinitiv med -ie; vanligvis har slike verb infinitiver med -be i stedet (og som allerede nevnt forekommer faktisk en form ortóbe i Etymologies). Faktisk ser ortie ut som et kompromiss mellom orie (infinitiven av hovedverbet or-) og ortóbe (infinitiven av det avledede verbet orta-) som et resultat av forveksling; kanskje Tolkien forestilte seg at de to hadde blitt blandet. - Klasen rt blir til rth i gammel sindarin (se alpha), så ortie må være en tidlig GS-form, som senere ble til *orthie.


          ortóbe "å heve". Avledet av den samme stammen ORO "å stige" (LR:379) som ortie over; igjen kunne vi ha forventet *orthóbe i stedet. Ellers, som antydet over, oppfører verbet ortóbe seg på alle måter mer som vi ville ventet. Det er transitivt, som et -verb vanligvis er (*ortâ-, se ortie), og i gammel sindarin viser det infinitivsendelsen -be, som avledede verb vanligvis gjør.


          pano "planke, festet bord, spesielt i et gulv", fl. t. panui. Avledet av en stamme PAN "å plassere, å feste, å sette på plass (spesielt om treverk)" (LR:380). Som en verbal stamme har PAN øyensynlig å gjøre med å sette noe på dets plass i et byggverk. Den primitive formen av pano er oppgitt som panô. Endelsen -ô er her simpelthen en substantivdanner, som indikerer 'noe som er festet på dets plass', derfor et "festet bord". Panô ser nesten ut som en agentiv formasjon "plasserer, en som plasserer", men vanligvis er stammevokalen forlenget i slike formasjoner (**pânô); jf. kânô fra KAN (se Findekâno). - Flertallsformen panui reflekterer det primitive flertallet *panôi > *panoi, siden diftongen oi ble til ui i gammel sindarin (jf. muina, Uigolosse). Men denne flertallsformen er ganske overraskende. Vi ville forvente at den siste diftongen skulle bli forenklet til -i allerede før skiftet oi > ui. Sammenlign poto "dyrefot", fl. t. poti (primitiv potô fl. t. *potôi). Flertallsformen panui ville forventes å gi *peny i senere "noldorin", men flertallsformen som faktisk står oppført i Etymologies er pein (leses pain i senere sindarin). Pein, pain må være avledet fra *pani, ikke panui. Det er fristende å avvise flertallsformen panui som en form for feil; å bruke *pani fjerner alle problemer.


          panta "full" (sammenlign yen-panta). Avledet av en stamme KWAT (LR.366); den primitive formen ville være *kwantâ, et adjektiv avledet ved et nasalt infiks og den adjektiviske endelsen -â. (Bortsett fra endelsen er dette ikke den vanligste måten å avlede adjektiver på; sammenlign randa og runda for substantiver avledet på en lignende måte.) Som påpekt under oppslagsordet alpha, ble primitiv kw veldig tidlig til p i den lindarinske grenen av den eldarinske språkfamilien (WJ:375 jf. WJ:407 note 5); jf. også póre under. - Stammen KWAT som sådan er ikke definert i Etymologies. En mye senere kilde slår fast at KWATA er en verbal stamme utvidet fra en enklere stamme KWA, som "øyensynlig" refererte til fullstendiggjøring (WJ:392). - Noen få eksempler antyder at på et stadium i perioden angitt som gammel sindarin, kan panta ha forekommet som *pantha; se thintha.


          parkha "tørr". Stammen PÁRAK (LR:380) er ikke definert, men ser ut til å bety det samme. Denne stammen kunne ha vært en utvidet form av en enklere stamme PAR, men selv om en slik stamme er opplistet i Etymologies, kan den neppe gi en lengre stamme for "tørr"; PAR betyr "å komponere, å sette sammen". Gammel sindarin parkha og quenya parca ville stamme fra *parkâ, som viser den vanlige adjektiviske endelsen -â. Etter den flytende konsonanten r ble primitiv k til kh i gammel sindarin; se alpha.


          parma "bok". Den primitive formen er gitt som parmâ, avledet av en stamme PAR "å komponere, å sette sammen" (LR:380). Endelsen - forekommer ofte i navnene på redskaper (se WJ:416, note 33; sammenlign LR:389-390, hvor takmâ avledet fra TAK "å feste, å gjøre fast" er definert som "ting for å feste med", og gir ord som quenya tangwa "spenne, hempe" og sindarin taew "holder, hylse, hempe, spenne, stabil"). Men en parmâ er en "komponert ting" heller enn en "ting for å komponere med". Endelsen - ser her ut til å fungere simpelthen som en substantivdanner, som er dens normale betydning når den er lagt til en stamme med en adjektivisk betydning (se pathwa under).


          parthóbi [leses *parthóbe?] "å arrangere, å komponere". Siden ti andre gammelsindarinske ord har infinitiver på -be (se buióbe for en liste), må vi konkludere med at endelsen -bi (bare funnet her) sannsynligvis er en feillesning av -be. Dette ordet er avledet av en stamme PAR "å komponere, å sette sammen" (LR:380); den primitive formen ville være *partâ- med den vanlige verbale endelsen -, som i dette tilfellet legger lite til betydningen av stammen. Klasen rt blir regelmessig til gammel sindarin rth; se alpha. For seg selv ville *partâ forekomme som *partha, men når infinitivsendelsen -be er tilstede er ikke -â sist og blir regelmessig til ó i stedet.


          pathwa "jevn slette, grønnsvær". Avledet av en stamme PATH (LR:380) som selv er udefinert, men ordene avledet fra den antyder en grunnleggende betydning "slett, jevn". Den primitive formen er angitt som pathmâ. Endelsen - er den samme som i parmâ (se parma over). Her er den simpelthen en substantivdanner, som i *kormâ "rund ting" > quenya corma "ring" (sammenlign stammen KOR "rund" i Etymologies, LR:365, selv om disse avledede ordene ikke er nevnt der). Pathmâ er etymologisk sett simpelthen *"noe jevnt", som blir brukt om en jevn slette eller et grønnsvær. Legg merke til skiftet thm > thw i gammel sindarin; dette er vår eneste utvetydige attestasjon av det.


          pattha "jevn". Avledet av den samme stammen PATH *"slett, jevn" (LR:380) som pathwa over; den primitive formen er oppgitt som pathnâ med den høyfrekvente adjektiviske endelsen -. Dette er vårt eneste klare eksempel på skiftet thn > gammel sindarin tth.


          pele fl. t. pelesi, senere pelehi "inngjerdet jorde", gammelengelsk tún. (Pelehi ble feillest som "peleki" av maskinskriveren av Etymologies: LR:380, PEL(ES). Tidligere pelesi kunne umulig bli til "peleki", men for endringen av intervokalisk s til h, jf. for eksempel baraha [se dette] fra barasa. Pelesi > pelehi er derfor svært sannsynlig. En annen lignende feillesning gjorde khelesa til "khelelia"; se khele.) Stammen, oppgitt som PEL(ES), ville se ut til å indikere en fundamental, kortere stamme PEL med en utvidet form PELES (med ómataina, eller reduplisert stammevokal, og endelsen -S). PEL(ES) selv er ikke definert, men den kortere stammen PEL, listet over den, kunne godt være den fundamentale formen her. PEL betyr "å dreie rundt fastsatt punkt"; quenya pel- betyr "å gå rundt". Det kunne være at den utvidede formen PELES utvikler den grunnleggende ideen om "å gå rundt" i retning av "å omringe" og derfor "å gjerde inn". Det må ha vært en primitiv form *peles (muligens med en kort avsluttende vokal som senere ble tapt). *Peles blir til gammel sindarin pele, hvor den siste konsonanten blir tapt. I flertallet, skjermet av flertallsendelsen så den ikke ble sist, vedvarte s: *Pelesî > pelesi. Parallelle tilfeller er nele fl. t. neleki, oro fl. t. oroti, skhapa fl. t. skapati. Senere ble flertallsformen pelesi til pelehi, siden intervokalisk s ble til h (jf. baraha, som representerer det eldre barasa). For et helt parallelt tilfelle, se thele fl. t. thelesi, senere thelehi.


          pelthaksa "omdreiningspunkt" (LR:380, PEL). Den primitive formen er oppgitt som pel-takse. Det første elementet er simpelthen stammen dette ordet er opplistet under, PEL "å dreie rundt fastsatt punkt". Angående takse la Tolkien til en kryssreferanse til TAK "å feste, å gjøre fast" (LR:389). Det kan være at den uavhengige primitive formen egentlig er *taksê med en lang avsluttende -ê, siden de lange avsluttende vokalene i primitiv alvisk vanligvis blir forkortet når de forekommer som en del av det andre elementet i et sammensatt ord (jf. WJ:403, hvor det er forklart at primitiv khînâ "barn" forekommer som -khîna når det er det andre elementet i et sammensatt ord). En endelse - er funnet i et antall primitive ord; i noen ord indikerer den tilsynelatende noe som blir gjort av handlingen indikert av stammen: Se brasse. En *taksê kan da være *"noe som er festet eller gjort fast". En pel-takse er *"en fastsatt ting som likevel har noe å gjøre med omdreining", *"den fastsatte tingen som noe annet dreier rundt", derfor et omdreiningspunkt. I gammel sindarin pelthaksa har tidligere lt regelmessig blitt til lth (se alpha), men endelsen -a er overraskende. Den korte siste -e-en i pel-thakse skulle ha forsvunnet allerede i felles eldarin. Quenya peltas fl. t. peltaxi kan faktisk representere FE *peltaks fl. t. *peltaksî. Kanskje avsluttende -ks ikke var tillatt på det felleslindarinske stadiet, så en ny endelse -â (senere GS -a) ble lagt til ordet?


          persôs "det påvirker, angår". Avledet av en stamme PERES "å påvirke, å forstyrre, å endre" (LR:380). Persô- må representere en verbal stamme *persâ- (sammenlign phalsâ- fra stammen PHÁLAS; se phalsóbe under). Endelsen -s, "det", er tilsynelatende avledet fra den demonstrative stammen S- (LR:385). Her er primitive pronomen su/ eller so/ "han" og si/ eller se/ nevnt. Det senere sindarinske pronomenet ha "det" kan antyde at det også var et primitivt pronomen *sa, * "det". Sammenlign quenyas pronominale endelse -s "det" (som i tiruvantes "de vil (be)holde det", UT:305). Persôs kan være avledet fra *persâ-sa.


          phaire "stråleglans". Avledet av en stamme PHAY "å utstråle, å sende ut stråler av lys" (LR:381). Den primitive formen er mest sannsynlig ment å være *phairê; hvor endelsen - her har omtrent den samme betydningen som i ordet thêrê "utseende, ansikt, uttrykk" kontra den verbale stammen THÊ "å se" (LR:392).


          phalsóbe "å skumme". Avledet av en stamme PHÁLAS, en utvidet form av en enklere stamme PHAL, som selv er definert som "(å) skum(me)" (LR:381; det er ikke klart hvorvidt dette er "(å) skum(me)" som et substantiv eller som et verb "å skumme"; kanskje det dekker begge, siden både verb og substantiv er avledet fra denne stammen). Phalsó- må representere en gammel verbal form *phalsâ- som for seg selv ville fremstå som *phalsa, men når den har infinitivsendelsen -be (se buióbe) blir den originale gamle endelsen -â til ó i stedet, siden den ikke da er sist. - Phalsóbe gav sindarin faltho; dette ordet demonstrerer slik at ls ble til lth bare på et senere stadium.


          pharasse (også spharasse) "jakt" (LR:387, SPAR). Se spharasse.


          pharóbe (også spharóbe) "å jakte" (verb) (LR:387, SPAR). Se spharóbe.


          phasta "raggete hår". Avledet av stammen PHAS (LR:381), som ikke selv er definert. Quenya-verbet fasta- "å floke" kan reflektere den mest fundamentale formen her, et verb *phastâ- med den vanlige verbale endelsen -. Dette ville bli til phasta i gammel sindarin, men nå brukt som et substantiv *"noe som er flokete" = "raggete hår" heller enn et verb "å floke". For andre mulige tilfeller av opprinnelige verb som blir brukt som substantiver, se hwesta, rista.


          phauka "tørst". Avledet av en stamme PHAU "gap" (LR:381). Den primitive formen ville være *phaukâ med den adjektiviske endelsen - (som i poikâ, se ruska - sammenlign også túka). Quenya fauca er definert som både "med åpen munn" og "tørst, uttørket"; siden stammen betyr "gap" er "med åpen munn" eller *"gapende" antakeligvis den mest bokstavelige betydningen av *phaukâ.


          Phayanôr (antydet å få trykket på den siste stavelsen) mask. navn, "Fëanor" (LR:381, PHAY). Navnet Fëanor var alltid til stede i Tolkiens myter, men han omtolket dets betydning flere ganger. I hans tidlige gnomiske leksikon (1917), var det oversatt "pokal-smed" (LT1:253). I Etymologies står det at navnet betyr "strålende sol": Det første elementet phay- er identisk med stammen PHAY "å utstråle, å sende ut stråler av lys", som navnet er opplistet under. Anôr er bare en annen måte å skrive anór på, "sol" (i senere sindarin Anaur, som i sin tur ble til Anor: jf. SD:306). Anôr er avledet fra stammen ANÁR (LR:348, hvor den primitive formen anâr- er opplistet; bindestreken antyder at en eller annen avsluttende vokal ikke er med - den fulle formen kan her være ment å ha vært anâro, siden Phayanôr er avledet fra Phay-anâro i LR:381, PHAY; på den annen side betegner SD:306 Anâr uten noen avsluttende vokal som den "eldste formen" på ordet for Sol). Selve stammen ANÁR er identifisert som en "avledning av NAR1", den alviske stammen for "flamme, ild" (LR:374). Stammevokalen er brukt som prefiks for å danne en intensiv variant av denne stammen, da Solen er den maksimale "flamme". Men Tolkien forlot denne etymologien i senere kilder. Hans endelige oversettelse av navnet Fëanor er at det betyr "ildånd" (MR:206, fotnote). Han kom til å tenke på Fëanor som en hybrid av ren quenya Fëanáro og ren sindarin Faenor. I quenya Fëanáro er elementene fëa "ånd" og nár "ild", pluss en (antakeligvis maskulin) endelse -o. Fëa "ånd" kommer fra en stamme phaya av lignende betydning (PM:352; i tidlig quenya var fëa øyensynlig faya, siden en form Fayanáro er nevnt i PM:343). Dette gjør ikke stammen PHAY "å utstråle, å sende ut stråler av lys" i Etymologies (LR:381) foreldet, for Tolkien fastslo også at "den eldgamle betydningen [av fëa og fairë, senere brukt for 'sjel'] ser heller ut til å være 'stråleglans'" (MR:250; ordet fairë "stråleglans" er også opplistet i Etymologies, men det er ikke der noen antydning om at det også kan bety "sjel"). Det andre elementet i Fëanáro er nár "ild"; Etymologies opplister nár og náre, avledet fra stammen NAR1 "flamme, ild" (LR:374). Som observert over skal den siste -o-en muligens forstås som en maskulin endelse, selv om den muligens også kunne være quenyas genitivsendelse -o (fëa náro = bokstavelig talt "ånd av ild"). Men det ser ut til at quenya heller bruker den possessive-adjektiviske kasusen med -va for å beskrive hva noe består av, så dette er en mer tvilsom tolkning. - Den gammelsindarinske formen av Fëanáro, om en hadde eksistert, ville antakeligvis ha vært *Phayanóro - ikke så forskjellig fra formen Phayanôr funnet i Etymologies, for selv om Tolkien senere reviderte oversettelsen av navnet, forble de primitive stammene som er involvert de samme. Men selvfølgelig var ikke navnet Phayanôr ment å være gammel sindarin da det ble skrevet; det var "gammel noldorin", språket noldoene talte i Valinor. Da Tolkien reviderte historien til det walisisklydende språket i mytene hans, og gjorde det til språket til sindaene i Midgard i stedet for tungemålet til noldoene i Aman, eliminerte han for øvrig muligheten for at en form av navnet Fëanáro (kjent bare fra Det signede rike) kunne ha forekommet i de eldre formene av det språket. Noldoene, som tilpasset navnet Fëanáro til sindarin, gjorde ikke hjemmeleksene sine; se "skulle" ha rekonstruert den felleseldarinske formen *Phayanârô, gammel sindarin *Phayanóro, og avledet den "ekte" sindarinske formen Faenor fra disse tidligere formene. I stedet, som nevnt over, oppstod quenya-sindarin-hybriden Fëanor. (Denne historien er ikke funnet i Etymologies; her er Feanoúr, Féanor ekte "noldorin". I Tolkiens senere syn på sindarinsk fonologi ville det antakeligvis være umulig å avlede en slik form, men - kanskje for å beholde det lenge etablerte navnet Fëanor - tok Tolkien til seg forklaringen at det likevel ikke var ren sindarin.)


          phelga "hule". Avledet av en stamme PHÉLEG (LR:381) som er likt definert. Phelga og dens slektninger (quenya felya og telerin felga) peker mot en primitiv form *phelgâ. Endelsen -â, ofte adjektivisk, ser simpelthen ut til å indikere et livløst substantiv her. - Senere utviklinger i Tolkiens syn på språkene i Arda kaster betraktelig tvil over hele oppføringen PHÉLEG og de alviske ordene avledet fra den. Denne oppføringen var ment å forklare det første elementet i navnet Felagund, som i Etymologies er antydet å bety *"hule-prins" (sammenlign LR:366, KUNDÛ); Felagund var holdt for å være et alvisk navn på dette stadiet. Senere forklarte Tolkien Felagund som en sindarinsk tilpasning av khuzdul (dvergisk) Felakgundu, Felaggundu "hulehugger " i stedet (PM:352; se også Silmarillion Register, oppføring Felagund - her er det påpekt at oversettelsen "Huledrotten" forekommer i selve Silmarillion-teksten, men dette ser ut til å reflektere Tolkiens tidligere tolkning av Felagund). I dvergisk Felakgundu er det gundu, ikke felak-, som betyr "hule" eller "undergrunnshall" (PM:352).


          phenda "terskel". Stammen PHEN (LR:381) er ikke definert; den primitive formen må være *phendâ med midtre forsterkning n > nd og endelsen -â, som her indikerer et ikke-levende substantiv.


          pheren "bøk". Avledet direkte fra en stamme PHÉREN (LR:381), den utvidede formen av en enklere stamme PHER, dannet ved å legge -n til ómataina (reduplisert stammevokal). Stammen PHER (PHÉREN) er simpelthen definert som "bøk". Sammenlign LR:352, BERÉTH, hvor det er fastslått at "bøketreet ble antakeligvis opprinnelig kalt *phéren"; det gammelsindarinske ordet pheren er nevnt her også.


          pherna "bøkenøtt". Kanskje opprinnelig et adjektiv *phernâ, avledet av stammen PHER "bøk" (LR:381) med den vanlige adjektiviske endelsen -. Senere ble dette adjektivet kanskje brukt som et substantiv "noe som har å gjøre med (noe som kommer fra) bøketrær" og brukt om bøkenøtter.


          Phind-ambar mask. navn. Dette navnet er ikke utvetydig sagt å være gammel sindarin, men det er nevnt som den grunnleggende formen av det senere sindarinske navnet Findabar (LR:381, PHIN), så vi tar det med her. Betydningen av dette navnet er heller uklar; det ser ut til å være en sammensetning av phinde "evne" (se dette) og ambar "verden"; se Gondambar for en diskusjon av dette elementet. Siden Gondambar er definert som "Verdens stein", betyr kanskje Phind-ambar likeledes *"Verdens evne", dvs. den mest evnerike person i verden?


          phinde "evne". Avledet av en stamme PHIN "hurtighet, evne" (LR:381); den primitive formen er trolig ment å være *phindê med midtre forsterkning n > nd og den abstrakte endelsen -ê. Dette forårsaker en kollisjon med Tolkiens senere scenario, som vist i PM:362: Primitiv phindê er nå redefinert til å bety "krøll, hårlokk, flette", mens i Etymologies hadde det primitive ordet for "hårlokk, flette av hår" vært spindê (LR:387, SPIN; gammel sindarin sphinde). Se Phinwe.


          *Phindekóno mulig korreksjon av Findekâno, se dette.


          Phinwe mask. navn, "navn på sjefsgnomen [= noldoen]", quenya Finwë. I Etymologies ble dette ordet avledet av en stamme PHIN "hurtighet, evne" (LR:381). Ifølge LR:398 - WEG, stammer endelsen -we sett i dette navnet fra det abstrakte suffikset - (angående dette, se yaiwe). Det ser ut til at da Etymologies ble skrevet mente Tolkien at navnet Phinwe skulle bety "Evne". Men i en mye senere kilde slo han fast at navnet Finwë ikke nødvendigvis har noen betydning i det hele tatt "som er noen forsettelig referanse til eller forbindelse med andre stammer som allerede eksisterer i primitiv eldarin" (PM:340). I den samme kilden er endelsen -we også omtolket: Den blir ikke lenger forklart som et abstrakt suffiks, men sies å være et gammelt ord for "person", avledet av en stamme EWE (ikke i Etymologies). Men i PM:344 er det antydet at navnet Finwë i det minste ble assosiert med ord for "hår" (som quenya findë), selv om Tolkien gjorde det klart at dette ikke skulle bli ansett som "avgjørende bevis" på at navnet Finwë faktisk var beslektet med slike ord. Dette refererer til Tolkiens reviderte ideer om betydningen av stammen PHIN, som nå har å gjøre med hår i stedet for evne - se phinde over.


          phinya "begavet". Avledet av den samme stammen PHIN "hurtighet" (LR:380) som phinde "evne". Den primitive formen ville være *phinjâ med den godt attesterte adjektiviske endelsen - (opphavet til -ya i navnet quenya = "alvisk, quendiansk", primitiv kwendjâ, WJ:360, 393). - Bemerk at primitiv *nj vedvarer i det gammelsindarinske ordet (skrevet ny). Dette viser at det er forskjell mellom nj = palatalisert n og nj = n fulgt av j (som i dette tilfellet, siden phinya = phin- + jâ). Palataliserte lyder ble depalatalisert allerede på det felleslindarinske stadiet (jf. kelepe fra kjelepê), så hvis nj-en of *phinjâ hadde vært en palatalisert n i stedet for en klase n + j, ville den gammelsindarinske formen ha vært **phina.


          phuine "natt". Avledet av en stamme PHUY (LR:382) som ikke selv er definert, men quenya-slektningen fuinë, huinë betyr snarere "dyp skygge" enn "natt" (mens quenya-ord for "natt" er avledet fra stammen PHUY uten tillegg: Fui, Hui). Phuine (og Q fuinë, huinë) må komme fra en primitiv form *phuinê eller muligvis *phuini. Men ingen primitiv endelse -ni er nevnt i Tolkiens papirer, mens en endelse - forekommer i noen få av hans "rekonstruerte" primitive former. I neinê "tåre" (fra en stamme NEI av lignende betydning, LR:376) ser den ut til å simpelthen være en substantivdanner. Et annet substantiv på - er slignê "spindelvev" (LR:386, SLIG). Ordet ornê "(slankt) tre" kan gi den beste ledetråden til den (eller en) fundamental betydning av -: Siden ornê er fastslått å være beslektet med adjektivet ornâ "høyreist, høy" (UT:266), kan vi spekulere i at endelsen - er en substantivisk endelse som tilsvarer den vanlige adjektiviske endelsen -, en ornê blir da bokstavelig talt en "høy ting", brukt med referanse til slanke trær. Likeledes kunne det være et primitivt adjektiv *phuinâ "mørk" eller "skyggefull", med et tilsvarende substantiv *phuinê som gav gammel sindarin phuine "natt" og quenya fuinë, huinë "dyp skygge".


          phuióbe "å føle vemmelse over, å avsky". En formasjon helt parallell med buióbe: Stammen PHEW av lignende betydning (LR:381) ville ha gitt et primitivt verb *pheujâ- med den vanlige verbale endelsen -, som her ikke legger noe til betydningen av stammen. Som i buióbe blir primitiv euj her til ui (men eu for seg selv blir til io eller iu; se bioro, biuro). *Pheujâ- for seg selv ville normalt forekommet som *phuia-, men når infinitivsendelsen -be er til stede er ikke â sist og blir regelmessig til ó, derfor phuióbe.


          pikina "bitteliten". Avledet av en stamme PIK som ikke er definert i Etymologies (LR:382), men den ser ut til å ha å gjøre med litenhet: Quenya pitya "liten" (som i Pityafinwë "Liten Finwë", PM:353) representerer antakeligvis primitiv *pikjâ, dvs. PIK med en adjektivisk endelse (jf. også Pitya-naucor eller Picinaucor for "små-dverger", WJ:389; prefiksformen pici- bekrefter at stammen er PIK). Men pikina kan ikke representere *pikjâ; dette gammelsindarinske ordet må komme fra *pikinâ med en annen adjektivisk endelse, angående denne, se malina.


          póre "knyttneve". Stammen er KWAR, som i Etymologies er definert som "knyttet hånd, knyttneve" (LR:366). Póre, sammen med quenya quárë, peker mot et primitivt ord kwârê eller mindre trolig kwâri. (I Etymologies ble quenya quárë endret fra quár, men quár forekommer igjen i en sen kilde i PM:318.) Formen póre demonstrerer både det felleslindarinske skiftet kw > p (se alpha, panta) og det gammelsindarinske skiftet av ikke-avsluttende â til ó (se abóro). Men i PM:318 er stammen KWAR definert som "å presse sammen, å klemme, å knuge" og den primitive formen er oppgitt som kwâra (endelsen -a er trolig simpelthen stammevokalen brukt som suffiks). Dette ville ha gitt gammel sindarin *pór i stedet (jf. telerin pár), siden avsluttende kort -a ble tapt på det felleseldarinske stadiet. Men både póre og *pór ville bli til paur (-bor) i sindarin.


          poto "dyrefot", fl. t. poti (LR:382, POTÔ). Hovedoppføringen i Etymologies, POTÔ, er klart et fullstendig rekonstruert ord i seg selv, som representerer en kortere stamme *POT. Det er ikke mye å si om en primitiv form potô, som Tolkien ikke forklarte nærmere på noen måte; endelsen -ô er vanligvis maskulin eller agentiv, men her kan den simpelthen være stammevokalen brukt som suffiks og forlenget, eller bare en substantivdanner (som i panô; se pano). Potô gir regelmessig gammel sindarin poto, men flertallet poti er interessant. Det primitive flertallet *potôi ville trolig forekomme som potoi på stadiet umiddelbart før gammel sindarin, men det ser ut til at de avsluttende diftongene (bortsett fra -ui) ble forenklet på dette stadiet, så substantivene som slutter på en vokal dannet flertallsformene sine ved å droppe denne vokalen før flertallsendelsen -i ble lagt til. Derfor poto fl. t. poti i stedet for *potui for potoi (oi ble til ui, jf. muina, Uigolosse). Men ett gammelsindarinsk substantiv, pano "planke", har overraskende fl. t. panui (i stedet for *pani) og følger derfor ikke dette mønsteret. Se pano.


          puióbe "å spytte" (verb). Avledet av en stamme PIW, også definert "å spytte" (LR:382). Det primitive verbet var øyensynlig *piujâ- (sammenlign tuio, se dette, fra stammen TIW, hvor quenya-slektningen tiuya- klart peker mot en primitiv form *tiujâ-). Endelsen - er en vanlig verbal endelse (men quenya piuta, som også betyr "å spytte", må representere *piutâ- med en annen endelse). *Piuj- var antakeligvis *piui- på et stadium, men "triftongen" iui ble forenklet til ui i gammel sindarin (jf. euj- som også blir til ui; det er faktisk sannsynlig at euj- ble til iuj, iui på et stadium, for så å bli forenklet til ui; se buióbe for et mulig eksempel). *Piujâ- for seg selv ville fremstå i gammel sindarin som *puia-, men når infinitivsendelsen -be (angående denne, se buióbe) er til stede far tidligere â ikke sist og ble regelmessig til ó, og gav derfor formen puióbe.


          ragme "favn", substantiv. Avledet fra en stamme RAK "å strekke (seg) ut, å rekke" (LR:382); den primitive formen er oppgitt som rakmê med en endelse som danner abstrakte substantiver. Sammenlign noen former nevnt i WJ:416: julmê "drikkegilde, fyllefest", fra stammen JULU "å drikke" (WJ:416) eller labmê "handlingen av *LABA", dvs. en stamme som har å gjøre med slikking eller å bevege tungen (WJ:416). Så rakmê er bokstavelig talt et verbalt substantiv "rekkevidde", som senere ble brukt under betydningen "favn". - K blir til stemt g ved assimilasjon til den følgende m-en: faktisk blir alle ustemte plosiver stemte før en nasal. Sammenlign ndagno, tulugme, yadme.


          ragna "kroket". Primitiv form oppgitt som ragnâ, dvs. den udefinerte stammen RAG (LR:382) med en endelse - som enten er adjektivisk eller former perfektum partisipper (se khalla). Dette kan antyde at stammen RAG har en verbal betydning *"å krøke, å bøye".


         randa "syklus, tideverv" (100 valianske år). Avledet av en stamme RAD "tilbake, retur" (LR:382). Den primitive formen randâ viser et nasalt infiks og en endelse -â som her er brukt for å danne et substantiv; for et annet eksempel på en lignende avledning, sammenlign rundâ fra RUD (se runda). Siden den er gitt betydningen til stammen, ser det ut til at randa bokstavelig talt refererer til noe som returnerer eller kommer tilbake, derfor en tidssyklus (og derfor også brukt med betydningen tideverv).


         ranko fl. t. rankui "arm". Avledet fra den samme stammen RAK "å strekke (seg) ut, å rekke" som ragme over; en "arm" er derfor tenkt som "det som strekker seg/rekker ut". Den primitive formen er gitt som ranku. Endelsen er interessant; flere primitive ord som indikerer kroppsdeler viser endelsen -u: i tillegg til ranku har vi mbundu "snute, nese" (LR:372, MBUD) og tûgu "muskel, sene" (LR:394, TUG; se túgo angående sistnevnte; den gammelsindarinske formen av mbundu er ikke oppgitt, men ville ha vært *mbundo). I tilfellene tûgu og mbundu kunne endelsen -u simpelthen være stammevokalen brukt som suffiks, men dette kan ikke være tilfellet i ranku, siden stammevokalen her er a. Dette ordet er derfor verdifullt når vi skal begrunne at det virkelig er en uavhengig endelse -u som noen ganger forekommer i navnene på kroppsdeler. I tillegg til denne endelsen viser ranku også et nasalt infiks, som ser ut til å gjøre denne formen helt parallell med mbundu "snute, nese" (fra en stamme MBUD "å stikke ut", derfor "det som stikker ut", akkurat som ranku er "det som strekker seg/rekker ut" < stamme RAK "å strekke (seg) ut, å rekke"). Ranku blir til gammel sindarin ranko fordi avsluttende kort -u ble til -o på det felleseldarinske stadiet; men den originale kvaliteten til vokalen blir likevel bevart før flertallsendelsen -i, og skaper en diftong ui som ikke endret seg. Sammenlign malo fl. t. malui og orko fl. t. orkui.


         rattha "løp, elveleie". Avledet av en stamme RAT "å gå" (LR:383). Den primitive formen er oppgitt som rattâ (eller ratta; det er et diakritisk tegn som antyder at den siste vokalen kan være enten lang eller kort - men rattha må komme av rattâ, for avsluttende kort -a ble tapt på det felleseldarinske stadiet). Fordoblingen av t-en kan simpelthen ansees som en eller annen form for midtre forsterkning; den siste –â-en kan ha en lokal betydning her, og indikere et sted hvor noe (det vil si vann) "går" eller løper/renner. Sammenlign synonymet yura (*jurâ), avledet av en stamme som betyr "å løpe" ved bruk av den samme endelsen. - Eldre tt blir til tth i gammel sindarin; jf. batthô fra battâ.


         rauda "hul". Avledet av en stamme ROD "hule" (LR:384). Dette ordet må være avledet fra en felleseldarinsk form *raodâ med den adjektiviske endelsen -â lagt til en variant av stammen ROD med A-infiks. Dette ser ut til å være vårt eneste klare eksempel på at felles eldarin *ao gir gammel sindarin au. I VT39:10 antyder Tolkien at ao ble til lang â i den telerinske (lindarinske) grenen av den alviske språkfamilien. Hvis det er slik skulle den gammelsindarinske formen av *raodâ kanskje være *róda i stedet for rauda, siden tidligere â ble til GS ó, men i klassisk sindarin ville både rauda og *róda bli til raudh uansett. (Sammenlign VT39:10, hvor Tolkien avleder sindarin caul "stor byrde" fra kâlô, som selv representerer en eldre form av stammen KOL med A-infiks, øyensynlig ment å være *kaolâ. I dette systemet ville den gammelsindarinske formen som ligger mellom kâlô og caul være *kólo; i Tolkiens tidligere konsept som fremstilt i Etymologies ville formen være *kaulo. Men som allerede nevnt har misforholdet ingen effekt på den "endelige" sindarinske formen av ordet.)


         rauta "metall" (betydning endret av Tolkien fra "kobber"). "Stammen" oppgitt i Etymologies, RAUTÂ (LR:383), ser ut til å være et fullstendig rekonstruert ord. Men det kan ikke analyseres videre med noen sikkerhet. Det kunne, blant flere muligheter, representere en variant av en enklere stamme *RUT med A-infiks.


          ríge "krone". Avledet fra en stamme RIG som ikke er definert i Etymologies (LR:382); men PM:347 informerer oss om at RIG betyr "å tvinne, å (be)kranse". I Etymologies er den primitive formen av ríge oppgitt som rîgê, som kan forstås som en opprinnelig abstrakt formasjon "tvinning, vridning" som senere ble brukt om en konkret krans og derfor en "krone". (Se síre for et mulig eksempel på en parallell utvikling.) Men PM:347 angir den primitive formen som rîgâ (definert som "krans"). Denne –â-en ville simpelthen være en substantivisk endelse. Både rîgê og rîgâ ville gi sindarin (= rhî i "noldorinen" i Etymologies), men den gammelsindarinske formen av rîgâ ville være *ríga.


          rimba "vanlig, tallrik". Avledet fra en udefinert stamme RIM (LR:383); den primitive formen er oppgitt som rimbâ, med midtre forsterkning m > mb og adjektivisk -â.


          rimbe "folkemengde, hærskare". Avledet fra den samme udefinerte stammen RIM som rimba over; den primitive formen er oppgitt som rimbê, med midtre forsterkning m > mb og den substantiviske endelsen -ê, som kan ha mange betydninger. Den forekommer i et antall ord som indikerer substanser (se kelepe for noen eksempler) og siden en "folkemengde" eller "hærskare" er folk ansett som en masse heller enn som individer, kan denne betydningen være relevant.


          ringe "kald". "Stammen" eller hovedoppføringen gitt i Etymologies, RINGI (LR:383, simpelthen definert som "kald") ser ut til å være et fullstendig "rekonstruert" ord i seg selv. Det viser den adjektiviske endelsen -i (forekommer ofte i fargeadjektiver; se barane). Avsluttende kort -i ble til -e allerede i felles eldarin; derfor har quenya også ringe "kald" (men også ringa med en annen adjektivisk endelse, selv om denne Q-formen ikke er opplistet i Etymologies – dens gammelsindarinske motstykke, hvis noe slikt eksisterte, ville også være *ringa).


          rista- "å spjære, å rive". Avledet fra en stamme RIS "å flenge, å rive" eller "å kutte, å kløve" (LR:384). Under den andre oppføringen RIS- er en primitiv form rista- oppgitt; den aller eldste formen må ha vært ristâ- med en lang avsluttende vokal (en kort -a ville ha forsvunnet allerede i felles eldarin, og ikke vist seg i gammel sindarin). Endelsen - er et vanlig verbalt suffiks; det kan være kausativt men legger her ingenting til betydningen av den fundamentale stammen. Et substantiv rista er sett i det sammensatte ordet ekla-rista (se dette); dette substantivet ville være avledet fra verbet. Det refererer til en flenge i landskapet, derfor en gjelle eller en kløft. For et annet tilfelle av en verbal stamme på -ta som (også) blir brukt som et substantiv, sammenlign hwesta; jf. også phasta.


          ró "løve", fl. t. rówi. Avledet fra en stamme RAW (LR:383) som selv er udefinert; en primitiv form er oppgitt som râu, med forlengelse av stammevokalen og et noe overraskende skifte W > U. Siden lang â ble til ó i gammel sindarin (se abóro), må en form *róu ha oppstått, men u ble øyensynlig assimilert inn i den forgående vokalen: *róu > *róo > *. Dette skjer ikke i flertallet, hvor vi øyensynlig har *râwî (*râuî?) > rówi.


          romba "horn, trompet" (dette ordet forekommer også i quenya). Avledet fra en stamme ROM "høy lyd, hornblås, osv." (LR:384). Den primitive formen ville være *rombâ, som med hensyn til stammen ROM viser midtre forsterkning m > mb og endelsen -â (som i dette tilfellet er substantivisk). Betydningen av et ord avledet på denne måten er ikke forutsigbar; sammenlign rimba, hvor et adjektiv er avledet fra stammen RIM på nøyaktig samme måte.


          róna "øst", avledet fra stammen "å stige" (LR:384), som er en variant av ORO "opp; å stige; høy; osv." (LR:379). Dette identifiserer Østen som retningen mot den stigende solen. Men det er mulig at róna opprinnelig var "østlig" som et adjektiv heller enn som et substantiv; den primitive formen må være *rônâ med den adjektiviske endelsen -. Siden primitiv ô vanligvis gir gammel sindarin ú, û (jf. brûna fra b'rônâ), kunne vi ha forventet *rúna i stedet. Róna gav sindarin rhûn, hvor skiftet O > U riktignok har forekommet, så kanskje vi skal anta at róna er tidlig gammel sindarin, som senere ble til *rúna. Selvfølgelig er det også mulig at róna simpelthen er en feillesning for *rúna i Tolkiens originale manuskript. - Det kan være at sindarin rhûn ikke kan avledes fra róna tross alt. I "noldorinen" i Etymologies blir tidligere innledende r- til ustemt rh-, så i "noldorin" kunne róna enkelt gi rhûn. Men Tolkien reviderte fonologien da "noldorin" ble til sindarin; nå forble tidligere r- uendret i klassisk gråalvisk. Et gammelsindarinsk ord róna, *rúna skulle derfor ha blitt til **rûn, ikke rhûn, i sindarin. Rhûn ville nå kreve en tidligere form *sróna, *srúna. Det kan være at Tolkien, da han reviderte "noldorinsk"/sindarinsk fonologi, av en eller annen grunn ville beholde rhûn som det sindarinske ordet for "øst" (i stedet for å rette det til rûn), og tenkte ut en slags historisk forklaring for dette.


          rostóbe "å hule ut". Avledet fra en stamme ROD, som selv er definert som "hule" (LR:384). Den primitive formen ville være *rodtâ- med den vanlige, noen ganger kausative, verbale endelsen - (angående denne, se bértha-); derfor har *rodtâ- å gjøre med å "forårsake" at en hule eller et hull er til, eller simpelthen "å hule ut". Dette ordet alene demonstrerer utvetydig at primitiv dt ble til st i gammel sindarin (men jf. også sindarin hast fra primitiv sjad-ta [LR:389, SYAD]; den gammelsindarinske formen er ikke oppgitt, men den ville ha vært *hyasta). *Rodtâ- for seg selv ville fremstå i gammel sindarin som *rosta, men når infinitivsendelsen -be (angående denne, se buióbe) er til stede, var tidligere â ikke sist og ble regelmessig til ó, og produserte derfor formen rostóbe.


          rúma "høy lyd, trompet-lyd". Avledet fra en stamme ROM "høy lyd, hornblås, osv." (LR:384). Dette, sammen med quenya-slektningen róma, peker mot en primitiv form *rômâ med forlengelse av stammevokalen og endelsen -â, her en substantivdanner (mer vanlig brukt til å avlede adjektiver). For endringen ô > û, sammenlign brûna fra b'rônâ.


          runda "klubbe". Avledet fra en stamme RUD (LR:384), som selv er udefinert; den primitive formen er oppgitt som rundâ, med et nasalt infiks og endelsen -â, her brukt som en substantivdanner (jf. rúma over). Runda gav sindarin grond; Grond er best kjent som et navn på Morgoths klubbe.


          ruska "brun". Hovedoppføringen RUSKÂ oppgitt i Etymologies (LR:385) ser ut til å være et rekonstruert primitivt ord heller enn bare en "stamme". Det viser den vanlige adjektiviske endelsen -â, eller muligens til og med den lengre adjektiviske endelsen - (jf. for eksempel poikâ "ren" fra POY, LR:382). Men hvis endelsen - er til stede må vi postulere en ny fundamental stamme *RUS (klart ikke det samme som RUS "glimt, glitter av metall" i LR:384). - Når den er innledende blir sk til skh i gammel sindarin (se skhalia), men det ville ikke se ut til at dette skiftet forekom i midten av ord (ikke **ruskha).


          russe "polert metall". Avledet fra en stamme RUS "glimt, glitter av metall". Den primitive formen, antakeligvis *russê, kan vise en enkel endelse -ê som noen ganger forekommer i navnet på substanser (se kelepe) kombinert med fordobling av den midtre S-en som en form for forsterkning (jf. et slikt primitivt ord som rossê "dugg" [Letters:282] avledet fra en stamme ROS [LR:384, hvor primitiv rossê ikke er nevnt, men dens quenya-etterkommer rossë er]). Hvis en lengre endelse - er til stede, er dens betydning uklar. En endelse - forekommer i noen få ord; under brasse diskuterer vi at den kan være brukt for å avlede ord for noe som er laget av handlingen indikert av stammen, men i dette tilfellet har ikke stammen noen verbal betydning i det hele tatt.


          salape "urt, grønn matplante". "Stammen" eller hovedoppføringen oppgitt i Etymologies, SALÁK-(WÊ) (LR.384), ser ut til å være en fullstendig rekonstruksjon av det primitive ordet *salakwê. Opprinnelig var dette ordet åpenbart ment som "gress", som fortsatt er betydningen av quenya salquë og ilkorin salch. Endelsen - danner øyensynlig et substantiv her (kanskje det er et substantivisk motstykke til den adjektiviske endelsen -; se kommentarer om katwâ under katwe). Som vanlig blir kw til p (se alpha). - Ingen informasjon er gitt om det fundamentale stammeelementet SALAK; det betyr antakeligvis simpelthen "gress" (allerede Tolkiens tidligste "qenya"-ordliste hadde et ord salki "gress"; se Qenya Lexicon s. 84).


          salpha "flytende mat, suppe". Avledet fra en udefinert stamme SÁLAP (LR:385); quenya salpa- "å slikke opp, å nippe (til)" kan gi en antydning om dens grunnleggende betydning. Både dette quenya-verbet og det gammelsindarinske substantivet stammer antakeligvis fra en form *salpâ. Som vanlig (jf. alpha) blir p etter l til ph i gammel sindarin.


          síre "elv", avledet fra en stamme SIR "å strømme". Síre (med forlengelse av stammevokalen og endelsen -e) er faktisk en abstrakt eller verbal substantivsformasjon, bokstavelig talt *"strømmende", men ordet ble brukt om noe konkret (en elv). Lignende formasjoner er vanlige i quenya (dette språket har faktisk sírë med samme betydning). Den primitive formen ville være enten *sîrê eller *sîri. Sammenlign ríge fra rîgê; se også slíwe, som representerer slîwê.


          sirya- "å strømme", avledet fra stammen SIR (LR:385) av lignende betydning: primitiv form helt sikkert *sirjâ- med den vanlige verbale endelsen -, som her ikke legger til noen betydning (i quenya ble det enklere verbet sir-, avledet fra stammen uten tillegg, brukt). I lys av verbet skhalia- avledet fra skaljâ, kunne vi ha forventet siria- i stedet; se skhalia-.


          skhalia- "å tilsløre, å skjule, å skjerme for lys", avledet fra stammen SKAL1 "å skjerme, å gjemme (fra lys)" (LR:386); den primitive formen ville være *skaljâ- med den vanlige verbale endelsen *-. (Adjektivet skhalla, se under, kommer fra et gammelt perfektum partisipp avledet direkte fra stammen.) For andre eksempler på at primitiv innledende sk- blir til gammel sindarin skh-, se skhalla, skhella. Endelsen *- blir her til -ia, halvvokalen *j (= engelsk y) blir til en fullvokal i; i ordet sirya- (< *sirjâ) over vedvarer halvvokalen. Vi kunne ha ventet *siria. Siden dette verbet ble til sirio "å strømme" i sindarin ble y-en øyensynlig til en fullvokal også i dette tilfellet. Kanskje *sirjâ-, *skaljâ- ble til sirya-, *skhalya- i tidlig gammel sindarin, og ble senere (men fortsatt under den GS perioden) til *siria-, skhalia-.


          skhalla "tilslørt, gjemt, mørk, skyggefull", avledet fra stammen SKAL1 "å skjerme, å gjemme (fra lys)" (LR:386); den primitive formen er oppgitt som skalnâ, med en endelse - som noen ganger simpelthen danner adjektiver (sammenlign magnâ), men den fungerer også ofte som en perfektum partisippendelse. I dette tilfellet betyr skalnâ bokstavelig talt "gjemt", perfektum partisippen av den verbale stammen "å gjemme" (men antakeligvis ikke gjenkjennelig som et perfektum partisipp på det gammelsindarinske stadiet). For andre eksempler på assimilasjonen *ln > ll, se khalla (< khalnâ) og skhella (< skelnâ).


          skhapa fl. t. skhapati "kyst". Avledet fra en stamme SKYAP (LR:386), som er udefinert. Den primitive formen er oppgitt som skjapat- (skyapat-), den avsluttende bindestreken indikerer øyensynlig at det opprinnelig var en avsluttende vokal som ikke kan rekonstrueres (det fulle ordet kan ha vært *skjapata, eller muligens *skjapate eller *skjapato; det kunne ikke være **skjapatu eller **skjapati, siden dette henholdsvis ville ha gitt gammel sindarin **skhapato eller **skhapate). Den siste vokalen (*-a, *-e eller *-o) ble tapt allerede i felles eldarin, og produserte en form skjapat. Det har blitt antydet at t her er en form for partallsmarkør (sammenlign quenyas partallsendelse -t), så skjapat angivelig refererer til de to kystene til en elv. Men vi kan like godt anta en primitiv utvidet stamme *SKYAPAT (med en T lagt som suffiks til *SKYAPA, dvs. stammen SKYAP med ómataina, reduplikasjon av stammevokalen). Sammenlign slike varianter som ESE > ESET (LR:356), eller ORO > ÓROT (LR:379). - Den opprinnelige innledende klasen skj- ble forenklet til sk- på det felleslindarinske stadiet, da de opprinnelig palataliserte konsonantene ble depalatalisert (se kelepe). I gammel sindarin blir sk- regelmessig til skh-; sammenlign skhalia, skhalla over og skhella under. Fra den gammelsindarinske formen alene er det derfor umulig å si hvorvidt det opprinnelige primitive ordet hadde sk- or skj-. - I GS blir den avsluttende konsonanten i skjapat tapt i entallet (skhapa), men t vedvarer i flertallsformen, siden den der ble "skjermet" av flertallsendelsen -i (primitiv -î) og var derfor ikke sist. Sammenlign nele fl. t. neleki, oro fl. t. oroti, pele fl. t. pelehi, thele fl. t. thelehi.


          skhella "naken", avledet fra den udefinerte stammen SKEL (LR:386); den primitive formen er oppgitt som skelnâ, med en endelse - som noen ganger enkelt nok danner adjektiver (sammenlign magnâ), men ofte fungerer den ofte også som en perfektum partisippendelse. Hvis den udefinerte stammen SKEL er gitt en verbal betydning *"å strippe naken, å blottlegge", kan skelnâ forstås som et perfektum partisipp (men på det gammelsindarinske stadiet ville det antakeligvis høres ut som et adjektiv). For andre eksempler på assimilasjonen *ln > ll, se khalla (< khalnâ) og skhalla (< skalnâ).


          slaiwa, senere thlaiwa, "sykelig, syk, dårlig", avledet fra en stamme SLIW "sykelig" (LR:386). Den primitive formen er oppgitt som slaiwâ. Den adjektiviske endelsen -â er veldig vanlig. A-infikset som gjør stammen SLIW til slaiw- er mindre vanlig, men det er et antall parallelle formasjoner, som thausâ "skitten, illeluktende, råtten" fra stammen THUS (LR:393) og taurâ "mesterlig, mektig" fra TUR (LR:395); utenfor Etymologies har vi også maikâ "skarp" fra en stamme MIK, se WJ:337, og naukâ *"forkrøplet" fra NUKU, WJ:413. - Som vi ser har slaiwa en alternativ (åpenbart senere) form thlaiwa; sammenlign slíwe/thlíwe under. I Etymologies var Tolkiens forestilling at sl først ble til thl-, i senere "noldorin" også fl-: Slaiwa, via thlaiwa, ble til "noldorin" thlaew (eller thloew - Tolkien ombestemte seg hele tiden angående hvorvidt ai gav ae eller oe), og i senere "noldorin" ble thlaew i sin tur til flaew. Slíwe "sykdom" ble likeledes til thliw (via thlíwe), og thliw ble etter hvert til fliw. I sindarin som det senere oppstod i Tolkiens notater, var det sikre revisjoner: Tidligere sl- gir nå sindarin lh- (ustemt l), så de sindarinske etterkommerne av slaiwa og slíwe ville være *lhaew og *lhiw (eller bedre *lhîw) heller enn flaew og fliw som i "noldorin". Hvis vi vil beholde så mye som mulig av materialet i Etymologies, kan vi velge å anta at gammel sindarin sl først ble til thl, og at thl i sin tur gav sindarin lh.


          slíwe, senere thlíwe, "sykdom". Avledet fra den samme stammen SLIW "sykelig" (LR:386) som slaiwa over, men uten A-infiks. Den primitive formen er oppgitt som slîwê, med forlengelse av stammevokalen og den abstrakte endelsen -ê. Hvis vi våger å gi en verbal betydning til stammen SLIW, det vil si *"å være syk", kunne slîwê ansees som en form for verbalt substantiv med flere paralleller: Se síre. - Angående variasjonen sl/thl, se slaiwa over.


          sniuma, også snýma, "snare", eller "rennesnare" hvis ordet betyr det samme som det sindarinske ordet det gav. Tolkien skrev først núma, og endret det så til sniuma, snýma (ordlyden i Christopher Tolkiens note i klammer i LR:387 - SNEW er ikke helt klar, men sniuma, snýma er klart ment å være "GN" former, ikke "N"). Stammen SNEW betyr "å fange"; sniuma skal klart referere til en primitiv form *sneumâ (sammenlign quenya neuma). Endelsen - er ofte brukt for å avlede ord for redskaper; se parma. En sneumâ er derfor en "ting for fangst". - Diftongen eu blir her til iu; sammenlign biuro (eller bioro) fra beurô. Det ville se ut til at sniuma senere ble til snýma, som indikerer en videre utvikling iu > ý; i senere sindarin ville vi faktisk forvente sniuma å ende opp som *nýw (og ikke hniof, som i "noldorinen" i Etymologies). Den forkastede gammelsindarinske formen núma ville se ut til å indikere at eu ble til ú i stedet, men det er ingen klare paralleller til en slik utvikling annetsteds; kanskje dette simpelthen var en feil, raskt korrigert. Formen núma ville også indikere at innledende sn ble forenklet til n allerede på dette stadiet, men i sniuma vedvarer innledende sn, og sistnevnte var øyensynlig Tolkiens endelige bestemmelse. (Senere sindarin har bare n uansett; en revisjon Tolkien gjorde i "noldorinen" i Etymologies - at tidligere sn, sm ble til ustemt hn, hm - ble omgjort senere. Se Christopher Tolkiens note i LR:387, som antyder at til og med i selve Etym, ble ikke denne revisjonen gjennomført konsekvent.)


          sóba "saft", avledet fra den udefinerte stammen SAB (LR:385). Quenya-slektningen sáva peker mot en primitiv form *sâbâ. Som vanlig blir lang, ikke-avsluttende â til ó i gammel sindarin (se abôro). Endelsen -â er ofte adjektivisk, men er også ganske vanlig i substantiver som indikerer livløse objekter (ikke like vanlig i substantiver som indikerer substanser, som "saft").


          sphanga "skjegg". Avledet fra en stamme SPÁNAG (LR:387), ikke definert selv: primitiv spangâ. Endelsen -â kunne simpelthen være stammevokalen brukt som suffiks og forlenget, eller den kan være en uavhengig endelse -â brukt til å danne et livløst substantiv. Akkurat som sk blir til skh- (se skhalia), blir sp til sph. Andre eksempler er opplistet under: spharasse, spharóbe, sphinde, sphíndele. De alternative formene av spharasse og spharóbe, det vil si pharasse og pharóbe, ser ut til å indikere at s før ph ble tapt under det gammelsindarinske stadiet, så kanskje sphanga "skjegg" senere forekom som *phanga. Den sindarinske formen var uansett tilfelle fang.


          spharasse (også pharasse) "jakt" (angående variasjonen sph- kontra ph-, se sphanga over). Avledet fra en stamme SPAR "å jakte, å forfølge" (LR:387). Den primitive formen ville være *sparassê, dvs. stammen SPAR + en endelse *-assê som har forskjellige funksjoner. Den gammelsindarinske formen -asse er klart attestert kun i dette ordet, men den senere sindarinske endelsen -as (spharasse > faras) er funnet i kollektive substantiver, verbale substantiver og substantiver avledet fra adjektiver. Dette er åpenbart et verbalt substantiv. Sammenlign for eksempel sindarin galas "vekst" (gammel sindarin *galasse) kontra verbet galo "å vokse" (GS *galóbe); se LR:357, GALA. - Det er mulig at endelsen *-assê er på en eller annen måte forbundet med quenyas lokativsendelse -ssë, selv om det presise forholdet mellom dem er uklart.


          spharóbe (også pharóbe) "å jakte" (verb). Angående variasjonen sph- kontra ph-, se sphanga. Avledet fra en stamme SPAR "å jakte, å forfølge" (LR:387). Formen naróbe viser den gammelsindarinske infinitivsendelsen -be (se buiobe). Spharó- ville se ut til å representere en primitiv verbal stamme *sparâ-, dvs. stammen SPAR med en -â som suffiks som tilsynelatende er en verbal endelse her; slike formasjoner er ganske sjeldne (se naróbe for et annet eksempel). Stammen SPAR ville mye heller forventes å fungere som en "fundamental" verbal stamme, og at verbet simpelthen er **sphar- (aorist **sphare), med infinitiven **spharie i stedet for spharóbe.


          sphinde "hårlokk". Avledet fra en stamme SPIN (LR:387), som selv er udefinert, men den primitive formen spindê er definert som "hårlokk, flette av hår". Spindê er dannet av SPIN med midtre forsterkning n > nd og en endelse -ê (som her ser ut til å være verken abstrakt eller feminin, dens vanlige funksjoner; den fremstår som å simpelthen være en substantivdanner). Men Tolkien avledet i en kilde mye yngre enn Etymologies eldarinske ord for "krøll, hårlokk, flette" fra phindê i stedet for spindê (PM:362). Phindê ville bli til *phinde, ikke sphinde, i gammel sindarin - men i sin tur kolliderer dette med et ord for "evne" opplistet i Etymologies. Se phinde.


          sphíndele "(flettet) hår" (LR:387, SPIN). Aksenttegnet over i-en indikerer antakeligvis simpelthen at dette er den betonte stavelsen, ikke at vokalen er lang. Dette ordet er sphinde "hårlokk" eller *"flette" (se over) med endelsen -le, som utvilsomt er gammel sindarins (og quenyas) form av den gamle abstrakte endelsen - (VT39:16). Nå er "(flettet) hår" selvfølgelig ikke et abstrakt som sådan, men vi kan tenke at sphíndele betyr bokstavelig talt noe slikt som *"flettet", brukt med referanse til hår arrangert i fletter.


          stabne, sthamne "rom, kammer". Avledet fra stammen STAB (LR:387), som selv er udefinert. Ordene avledet fra den indikerer at den fundamentale betydningen kan ha noe å gjøre med treverk. To primitive former er foreslått: stabnê og stambê, en viser den uavhengige endelsen -, den andre et nasalt infiks og den kortere endelsen -ê. Endelsene -, -ê ser rett og slett ut til å fungere som substantivdannere her; selv om de kunne være feminine endelser, er dette klart ikke deres funksjon her. Det ville se ut til at både stabne og sthamne stammer fra stabnê, ikke stambê: I gammel sindarin forblir primitiv mb uendret, jf. for eksempel rimba fra rimbâ (LR:383, RIM), så stambê ville ha gitt GS stambe > sthambe. Så det ser ut til at stabnê først gav GS stabne (den eneste endringen er den normale forkortelsen av den siste vokalen), men senere ble b-en assimilert til den følgende n-en, og ble til m. En annen GS utvikling gjorde innledende st til sth. (Sammenlign ordene opplistet under: sthabro/sthabrondo, sthalga, sthanka, stharna, sthina, alle avledet fra stammer på ST-; eksempelet stabne antyder at de eldste GS formene bevarte den opprinnelige klasen st- uendret: *stabro osv.) Men skiftet st > sth ser ikke ut til å skje i midten av ord; jf. ord som hwesta, nestak-, rista (ikke **hwestha, **nesthak-, **ristha).


          sthabro, sthabrondo "tømrer, arbeider, snekker". Avledet fra den samme stammen STAB (LR:387) som stabne, sthamne over. Hvis STAB grunnleggende sett har å gjøre med treverk, som vi foreslo over, er en sthabro i grunnen en som lager konstruksjoner av treverk. Den primitive formen ville være *stabrô med den agentive/maskuline endelsen - (WJ:371; sammenlign bioro); den mest bokstavelige betydningen kan være noe slikt som *"tømmermann", derfor en tømrer. I den lengre formen sthabrondo, har endelsen -ro blitt utvidet ved å legge til enda en maskulin endelse etter den: -ndo, primitiv -ndô: Sammenlign et primitivt ord som la(n)sro-ndo (leses kanskje *-ndô) "lytter, tilhører" (LR:368, LAS2), hvor Tolkiens bindestrek indikerer at to forskjellige endelser er til stede. Endelsen -ndô kan være en nasalisert versjon av endelsen - sett i den primitive formen av ordet noldo, ñgolodô (gammel sindarin ngolodo, se dette) Fordi de tidlige lindaene så ofte utvidet den agentive endelsen -, -ro til -ro-ndô, slutter primitive ord på - ofte på -ron i senere sindarin. Selve sthabrondo gav sindarin thavron (mens en kortere form sthabro ville ha gitt *thavr, senere *thavor, men disse formene forkommer ikke).


          sthalga "stø, stabil". Avledet fra stammen STÁLAG (LR:388), som er udefinert. Den primitive formen er oppgitt som stalga, men den aller eldste formen må ha vært *stalgâ med den vanlige adjektiviske endelsen -â. (Ingen primitiv quendiansk kort avsluttende -a klarte seg til gammel sindarin eller noe annet eldarinsk språk; slike vokaler forsvant allerede i felles eldarin.)


          sthamne (< stabne) "rom, kammer"; se stabne.


          sthanka "kløft, sprekk". Avledet av en stamme STAK "å splitte, å stikke inn" (LR:388). To primitive former er her antydet: stankâ og staknâ. Sistnevnte ville ha gitt gammel sindarin *sthagna i stedet, så vi må bruke stankâ; kanskje Tolkien ville indikere at i en primitiv form staknâ ble to av lydene veldig tidlig byttet om, så vi får stankâ (ikke en regelmessig utvikling). Det er mulig at oversettelsene "kløft" og "sprekk" skal forstås på en adjektivisk/partisipial måte ("kløyvd" og "sprukket", O.a.), ikke som substantiver "en kløft, en sprekk". I det tilfellet skal staknâ klart forstås som et perfektum partisipp avledet fra STAK med den vanlige endelsen - (se khalla). Hvis stankâ ikke rett og slett er en variant av staknâ hvor to av lydene er byttet om, kunne det ansees som et adjektiv (som betyr omtrent det samme som perfektum partisippet) avledet ved hjelp av et nasalt infiks og den vanlige adjektiviske endelsen -â. (Sammenlign sthinta.)


          stharna "tørr, stiv, fast, visnet". Avledet fra stammen STAR "stiv" (LR.388); den primitive formen ville være *starnâ med den vanlige adjektiviske endelsen -. Her modifiserer ikke endelsen betydningen av stammen, som allerede er adjektivisk.


          sthinta "kort". Hovedoppføringen STINTÂ i Etymologies (LR:388), selv definert som "kort", ser ut til å være et fullstendig ord i seg selv. Det kunne være en variant av en enklere stamme *STIT- med et nasalt infiks og den adjektiviske endelsen -â. - Noen få eksempler antyder at på et stadium i perioden som betegnes som gammel sindarin kan sthinta ha fremstått som *sthintha; se thintha.


          sulkha "rot (av plante, O.a.)" (spesielt som spiselig). Stammen SÚLUK er ikke definert. Den primitive formen ville være sulkâ (jf. quenya sulca); her fungerer -â som en substantivdanner igjen. Etter l blir tidligere k til kh; se alpha.


          taika "grense, grenselinje". Denne formen, nevnt i WJ:309 som en eldre form av det sindarinske elementet taeg i Taeglin (= Teiglin), er ikke klart identifisert som gammel sindarin. Men den mest primitive formen ville trolig hatt en lang avsluttende -â, så vi inkluderer taika her. Ulikt de fleste ordene fra Etymologies, er denne formen merket med asterisk som udefinert (men da tenkte Tolkien på dette som opphavet til et sindarinsk ord fra begynnelsen av, mens de "gammelnoldorinske" ordene fra Etymologies opprinnelig ble forestilt å ha blitt talt i Det signede rike, hvor skriften var oppfunnet på et tidlig stadium). Stammen sies å være taya "merke, grenselinje", med en alternativ form tayak som antakeligvis skal forstås som en utvidelse. Den primitive formen som taika stammer fra ville trolig være *taikâ (for *taykâ), med -â brukt som en substantivdanner (eller muligens er den bare stammevokalen brukt som suffiks og forlenget).


          tára "opphøyd". Den primitive formen er oppgitt som târâ, avledet fra en stamme TÂ/TA3 "høy, opphøyd, edel" (LR:389) med den adjektiviske endelsen - (for sistnevnte, sammenlign et primitivt ord som wa3râ "tilsølt, skitten" fra stammen WA3- "(å) flekk(e til), (å) søle (til)", LR:397; se wóra). Den eldste formen av târâ kan ha vært *ta3râ; senere ble bakspiranten 3 tapt og den foregående vokalen ble forlenget for å kompensere for dette tapet. - Det er overraskende at târâ ikke gav GS *tóra, siden ikke-avsluttende â vanligvis blir til ó (se abóro). Det kan være at tára er en feillesning for *tóra i Tolkiens originale manuskript: Ordlyden "Q tára, GN tára" funnet i LR:389 virker heller ordrik; Tolkien kunne simpelthen ha skrevet "Q, GN tára" i stedet. Så det virker sannsynlig at han faktisk skrev, eller i det minste mente å skrive, "Q tára, GN tóra". Sammenlign avledningen av wóra (se dette) fra wa3râ, som ville være helt parallell med *tóra fra *ta3râ.


          targa "hard, stiv". Avledet fra den udefinerte stammen TÁRAG (LR:390); den primitive formen er angitt som targâ, med den vanlige adjektiviske endelsen -â.


          tarsa "vanskelighet, ugreie", substantiv. Avledet fra den udefinerte stammen TARAS (LR:391); den primitive formen ville være *tarsâ. Endelsen -â er her brukt til å danne et substantiv (det er mer vanlig en adjektivdanner). Abstrakte substantiver som "vanskelighet, ugreie" viser sjelden denne endelsen; en mer vanlig abstrakt endelse er -ê. Kanskje -â her simpelthen er stammevokalen brukt som suffiks og forlenget. Den sindarinske etterkommeren av tarsa (tars, tass) har faktisk tatt på seg en litt mindre abstrakt betydning: "oppgave" (men også "anstrengelse, besvær").


          tektha "merke" (isolert fra andatektha, se dette). Avledet av stammen TEK- "å lage et merke, å skrive eller tegne" (LR:391); den primitive formen ville være *tektâ. Suffikset - er oftest en verbal endelse, men her er det brukt for å danne et substantiv. Dette er det eneste klare eksempelet på at primitiv *kt ble til kth i gammel sindarin. Quenya-slektningen av tektha, tehta, er også brukt med referanse til diakritiske merker (spesielt vokalmerkene i Fëanors skrift).


          thele "søster"; fl. t. thelesi, senere thelehi. Avledet fra THEL, THELES, også definert som "søster" (LR:392; sammenlign wathel). Den fundamentale stammen THEL er sett som en utvidet form THELES, dannet ved å legge endelsen -S til ómataina (reduplisert stammevokal, her E). Tolkien sammenlignet dette med avledningen av toron "bror" fra en kortere stamme TOR. Det må ha vært en primitiv form *theles (muligens med en kort avsluttende vokal som senere ble tapt). *Theles blir til gammel sindarin thele, hvor den siste konsonanten er tapt. I flertallet, skjermet av flertallsendelsen så den ikke var sist, vedvarer s: *Thelesî > thelesi. Parallelle tilfeller er nele fl. t. neleki, oro fl. t. oroti, skhapa fl. t. skapati. Senere ble flertallsformen thelesi til thelehi, siden intervokalisk s ble til h (jf. baraha, som representerer det eldre barasa). For et helt parallelt tilfelle, se pele fl. t. pelesi, senere pelehi.


          thintha- "å mørkne, å forsvinne". Avledet fra en stamme THIN som ikke selv er definert, men det første primitive ordet opplistet under denne oppføringen, thindi "grå, gusten", antyder antakeligvis den fundamentale betydningen (LR:392). Det gammelsindarinske verbet thintha- må komme fra *thintâ- med den vanlige verbale endelsen -; den bokstavelige betydningen av dette verbet er kanskje "å bli grå". Interessant nok blir tidligere nt her til nth (jf. også wintha- fra tidligere winta-, selv om wintha ble strøket ut). I ordene panta "full", sthinta "kort" og wanta "å dra bort, å dø", kan ingen endring nt > nth observeres. (Wanta- er ikke klart identifisert som gammel sindarin, men det er de andre to.) Kanskje disse ordene var *pantha, *sthintha, *wantha- på et stadium under den gammelsindarinske perioden. For å oppsummere våre observasjoner av lignende skifter gjennom hele denne ordlisten: Plosivene t, p, k er observert å bli til gammel sindarin th, ph, kh etter en annen t, p, eller k (se batthô), etter en k (se tektha), etter l og r (se alpha), etter innledende s- (se skhalia), og nå også etter n, men i tilfellet av flere av disse reglene er det også ord hvor disse skiftene åpenbart ikke kan forekomme. Det er fristende å generalisere en regel "t, p, k etter hvilken som helst konsonant > th, ph, kh i gammel sindarin" - med noen ekstra regler som opplister miljøene hvor th, ph, kh raskt vendte tilbake til t, p, k (f.eks. "midtre sth, sph, skh overlever kun når de er innledende, ellers går de tilbake til st, sp, sk"). Ordet sthinta "kort" viser interessant nok st > sth, men ikke skiftet nt > nth. Kanskje primitiv stintâ kort fremstod som gammel sindarin *sthintha, som antydet av thintha, men så ble til sthinta- fordi nth gikk tilbake til nt når den stod midt i ord? Hvis det er slik, kan ordet vi diskuterer, thintha- "å mørkne, å forsvinne", ha blitt til *thinta- senere.


          thlaiwa < slaiwa "sykelig, syk, dårlig" (SLIW). Muligens ikke en gyldig form i Tolkiens senere oppfatning av gammel sindarin (i motsetning til "gammel noldorin"); se slaiwa.


          thlíwe < slíwe "sykdom" (SLIW) Muligens ikke en gyldig form i Tolkiens senere oppfatning av gammel sindarin (i motsetning til "gammel noldorin"); se slíwe.


          *thoron "ørn"; bare gen. ent. thoronen er attestert i gammel "noldorin"/sindarin (LR:392 - THOR, THORON). Men genitivsendelsen -(e)n, som også forekommer i quenyaen i Etymologies (f. eks. Ar Manwen "Manwës dag", LR:368 - LEP), er ikke gyldig i Tolkiens senere syn på alvisk. I quenya endret han genitivsendelsen fra -(e)n til -o da han skrev Namárië for LotR, og i WJ:370 påstår han at sindarin hadde den tilsvarende endelsen *-ô i "den primitive perioden" (det må her bety på det felleslindarinske stadiet: i gammel sindarin, etter forkortelsen av de avsluttende vokalene, ville vi ha *-o). Derfor skulle vi antakeligvis lese *thorono for thoronen. - Selve ordet thoron representerer THORON, en utvidet form av stammen THOR, dannet ved ómataina (reduplisert stammevokal, her O, brukt som suffiks) og endelsen -N. (Sammenlign boron "pålitelig mann" fra BOR, toron "bror" fra TOR.) Ifølge LR:393 betyr selve stammen THOR "komme feiende ned"; Christopher Tolkien har utvilsomt rett når han tar "dette for å være en indikasjon på rotbetydningen av THOR". Så det ser ut til at thoron etymologisk sett betyr "en som kommer feiende ned", brukt med referanse til ørner.


          tó ?"den, det". Ordlyden i LR:389 - TA ville mest naturlig tas for å antyde at har samme betydning som quenya tar, nemlig "dit". Men, kan neppe være en slektning av tar. Tar sies å representere primitiv tad; dette må være felles eldarin for primitiv quendiansk *tada, dvs. den demonstrative stammen TA "det" med den primitive allative endelsen -da "til" (WJ:366), derfor *"til det" = "dit". Men PQ *tada, FE tad ville forbli tad i gammel sindarin (i senere sindarin *tadh, ikke attestert). Formen ville se ut til å kreve en primitiv form * (sammenlign fra ). Kunne egentlig være slektningen av quenya ta "den, det"?


          *tóra muligens korreksjon av tára, se dette.


          toron fl. t. toroni "bror". Avledet fra en stamme TOR, som er likt oversatt (LR:394). Toron representerer klart en utvidet stamme *TORON, med ómataina (reduplisert stammevokal, her O, brukt som suffiks) og endelsen -N. Sammenlign thele "søster" fra THEL (LR:392); i tilfellet av dette ordet opplistet Tolkien klart den utvidete stammen THELES (med ómataina, her E, og endelsen -S; kanskje denne endelsen er oppfattet å være feminin, mens -N er maskulin). Under oppføringen THEL "søster" oppfordret Tolkien leseren til å "jf. tor, toron- bror", noe som indikerer at dette også er et eksempel på en utvidet stamme. For lignende formasjoner, se boron og *thoron.


          tre- (ubetont prefiks) *"gjennom" (LR:392, TER/TERES). Angående etymologien til dette prefikset, se trí. Prefikset forekommer i ordene tre-batie "å krysse, å gjennomgå" (LR:352, under oppføringen BAT), øyensynlig også i trenare "han forteller til enden" og i det tilsvarende substantivet trenárna "beretning, historie" (LR:374, NAR2). I tre-batie "å krysse, å gjennomgå", fremstår dette prefikset med dets fundamentale betydning "gjennom" (sammenlign den uavhengige preposisjonen trí); dette er bokstavelig talt "å gjennomgå". I trenare "han forteller til enden" indikerer prefikset fullstendighet: *"han gjennomforteller", beretter hele historien. Substantivet trenárna refererer likeledes til en komplett historie, en "redegjørelse".


          trenare "han beretter, forteller til enden", infinitiv trenarie. Avledet fra stammen NAR2 "å fortelle, å berette" (LR:374); for mer informasjon om denne stammen og dens forhold til quenya nyar-, se naróbe. Angående betydningen prefikset tre- har her, se den separate oppføringen over; angående dets etymologi, se trí. Hvis vi fjerner dette prefikset, sitter vi igjen med et verb nare, en aorist som må stamme fra *nari, hvor avsluttende -i ble til -e på det felleseldarinske stadiet, men forble i når den ikke var sist: Sammenlign yurine "jeg løper", som kunne fremstå som *yure "(han) løper" hvis det pronominale suffikset -ne ble fjernet; omvendt: "jeg beretter, forteller til enden" er utvilsomt *trenarine. - Selv om trenare er oversatt "han beretter, forteller til enden", er intet pronominalt element "han" egentlig til stede. Det kan være at formen uten noen klar pronominal endelse noen ganger ble brukt for seg selv som en tredjeperson ent. (eller mer spesifikt tredjeperson maskulin ent.) form, men det kan også være at Tolkien simpelthen tok med pronomenet "han" i oversettelsen for å indikere at dette er en 3. person ent. form. - Infinitiven trenarie har en velattestert infinitivsendelse -ie som også er funnet i quenya; se bronie. - Mens nar- i trenare/trenarie ser ut til å oppføre seg som en "fundamental" verbal stamme, gir roten NAR2 også et lengre, "avledet" verb *narâ-; se naróbe.


          trenárna "redegjørelse, fortelling" (LR:374, NAR2). Aksentmarkøren i trenárna indikerer trolig rett og slett at den midterste stavelsen mottar trykket, ikke at vokalen er lang. Trenar- er åpenbart stammen av verbet trenare "beretter, forteller til enden" diskutert over (vi fjerner aoristendelsen -e). Suffikset -na lagt til stammen ser ut til å danne et abstrakt eller verbalt substantiv her. Utvilsomt er dette egentlig et perfektum partisipp *"redegjort, fortalt" som senere ble brukt som et substantiv: noe som er redegjort eller fortalt, derfor en "redegjørelse" eller en "fortelling". Endelsen -na er utvilsomt en etterkommer av den vanlige adjektiviske eller partisipiale endelsen - (se khalla, som representerer khalnâ). Selv om trenárna hadde kommet til å bli brukt som et substantiv, ser det ut til at ord på -na vanligvis beholdt deres opprinnelige adjektiviske betydning i gammel sindarin (se for eksempel muina).


          trí "gjennom". Avledet fra en stamme TER "å gjennombore" med en utvidet variant TERES som viser reduplisert stammevokal (ómataina) og et suffiks -s (LR:392). Som vi ser er selve TER en verbal stamme, men den gir en preposisjon - ideen om "gjennom" utviklet seg øyensynlig fra "gjennomborende". Trí kan representere *terês, med aksenttegn på den siste stavelsen (for den lange ê-en, sammenlign de primitive adjektivene terêwâ "gjennomborende, skarp" og terên(ê) "slank" opplistet under samme oppføring i Etymologies). Rundt det felleslindarinske stadiet kan den første, ubetonte vokalen i *terês ha forsvunnet, noe som reduserte ordet til *t'rês (sammenlign brasse fra b'rás-sê, stamme BARÁS). I gammel sindarin ble tidligere lang ê til lang í (sammenlign dîr, khíril), mens avsluttende -s ble tapt (sammenlign slike ord som pele, thele, avledet fra stammene PELES, THELES). Derfor ble *t'rês til trí. Det er også mulig at den primitive formen simpelthen var *terê (uten avsluttende s som skulle bli tapt senere); sammenlign quenya ter, terë (avsluttende s forsvant ikke uten spor i quenya). En form *terê ville representere den enkleste formen av stammen, TER. - Som et ubetont prefiks fremstod trí som tre-. Dette må representere *tere(s)-, hvor den lange ê-en i *terê(s) ble forkortet da den var ubetont, og kort e endret seg ikke til i i gammel sindarin. (I senere sindarin finner vi både tre- og tri- som prefikser; sistnevnte er øyensynlig nydannet i samsvar med trî, etterkommeren av trí.)


          túgo "muskel, sene, kraft, fysisk styrke". Avledet fra en stamme TUG, som selv er udefinert (LR:394). Den primitive formen er oppgitt som tûgu, med forlengelse av stammevokalen og endelsen -u. Selv om dette rett og slett kunne være stammevokalen brukt som suffiks, burde det bemerkes at flere primitive ord som indikerer kroppsdeler slutter på -u; se ranko (fra ranku) for eksempler. Den mest fundamentale betydningen ville da være "muskel, sene", med "kraft" og "fysisk styrke" som underordnede, mer abstrakte betydninger. (Disse oversettelsene tilhører ikke nødvendigvis túgo eller tûgu, men heller de senere ordene: Quenya tuo, sindarin , ilkorin tûgh or .)


          tuio- "å svulme, å bli fet". Avledet fra en stamme TIW "fet, tykk" (LR:394). Quenya-slektningen tiuya- peker klart mot en primitiv form *tiujâ- (for *tiwjâ-), med den vanlige verbale endelsen -. Det ser ut til at *tiuj- ble til *tiui- på et eller annet stadium, men "triftongen" iui ble forenklet til ui i gammel sindarin (jf. euj- som også ble til ui; det er faktisk mulig at euj- ble til iuj, iui på et eller annet stadium, for så å bli forenklet til ui; se buióbe for et mulig eksempel). Men tiujâ- skulle ha gitt gammel sindarin *tuia-, ikke tuio-. Det kan være at Tolkien eller maskinskriveren forvekslet *tuia- med tuio, den senere sindarinske formen. Men legg merke til bindestreken på slutten av tuio-, som antyder at det ikke er et komplett ord i seg selv; det kan være kort for *tuióbe, det samme verbet med infinitivsendelsen -be. Når denne endelsen er til stede er ikke -â-en i *tiujâ og blir derfor regelmessig til -ó- i stedet for -a. Senere sindarin tuio må være avledet fra gammel sindarin *tuióbe, ikke simpelthen tuio.


          túka "tykk, fet". Avledet fra en stamme TIW "fet, tykk"; den primitive formen er oppgitt som tiukâ (for *tiwkâ) med den velattesterte adjektiviske endelsen - (sammenlign for eksempel phauka). Det ser ut til at tiuk- på et eller annet tidlig stadium ble til *tjûk- (men senere enn felles eldarin, siden quenya har tiuca i stedet for **tyúca). Etter en t ble i-en i diftongen iu til en halvvokal j (= y som i det engelske you), men for å opprettholde den rytmiske lengden av den opprinnelige diftongen iu, ble den nye monoftongen u til lang û. (Sammenlign *siulê > *sjûlê; se hyúle.) Den nye innledende kombinasjonen tj smeltet øyensynlig sammen til en enkelt lyd, palatalisert t, som ble regelmessig depalatalisert til å bli normal t i felles lindarin (jf. kelepe); etter dette skiftet var den lange ú-en det eneste sporet etter den originale iu, som opprettholdt lengden av denne tapte diftongen: Derfor túka i gammel sindarin.


          tulugme "støtte, avstiver" (substantiv). Avledet fra en stamme TULUK (LR.395), som ikke selv er definert, men betyr tilsynelatende "stabil, stødig", eller som verb "å stabilisere". Den primitive formen er oppgitt som tulukmê, med en endelse - som vanligvis danner abstrakter eller verbale substantiver (se ragme). Så det ser ut til at tulukmê opprinnelig var "støtte" som et abstrakt, som senere ble brukt om en konkret støtte (i den konkrete betydningen ville vi heller ha ventet *tulukmâ > *tulugma; se parma angående endelsen - ofte brukt for å danne ord for redskaper). - Før en nasal konsonant blir ustemte plosiver stemt i gammel sindarin, derfor km > gm. Sammenlign ndagno, ragme.


          Túna, navn på en alveby i Valinor, eller haugen den var bygget på (et ord som av historiske grunner kunne forekomme i "gammel noldorin", men neppe i gammel sindarin). I den utgitte Silmarillion er selve byen kalt Tirion, mens Túna var haugen den stod på; til en viss grad ville navnene være mulige å forveksle. Stammen TUN (LR:395) er ikke definert; ordene avledet fra den antyder at den fundamentalt har å gjøre med koller, hauger, eller simpelthen med å hære høy. Den primitive formen av Túna er oppgitt som Tûnâ; faktisk har den siste vokalen -â et diakritisk tegn som indikerer at den kan være både kort og lang, Tûna eller Tûnâ. Túna må være avledet fra sistnevnte, siden kort avsluttende -a ble tapt allerede på det felleseldarinske stadiet (sammenlign quenya Tún, en alternativ, kortere form av Túna).


          uia "innpakning", spesielt om Uthavet eller Luften som innhyller verden innenfor Ilurambar eller verdens vegger. Avledet fra en stamme WAY "å innhylle" (LR:397); den primitive formen er oppgitt som wâjâ (wâyâ). Endelsen -â kan være en substantivdanner eller simpelthen stammevokalen brukt som suffiks. Siden stammevokalen også er forlenget til â på dens normale plass, ble den først til ô (= ó) i gammel sindarin, lik enhver ikke-avsluttende â (se abóro). Den eldste GS-formen var derfor wôya, som Tolkien merket med asterisk som om det var "uattestert". Det kan være at wôya senere ble til *woia, og da tidligere oi ble til ui (sammenlign muina < *moinâ), ble *wuia forenklet til uia, og at halvvokalen w ble tapt før den tilsvarende vokalen u.


          Uigolosse "Evigvarende snø" = Taniquetil (Oiolossë); senere sindarin Uilos (Taniquetil ble kalt Amon Uilos, Evighvitt fjell). Uigolosse er opplistet i LR:379 under oppføringen OY, denne stammen betyr "evig, evinnelig". Letters:278 nevner likeledes oio som et "primitivt alvisk" element som betyr "evig", med en senere sindarinsk form ui. Som demonstrert av ordet Uigolosse, ble den gamle diftongen oi til ui allerede på dette stadiet (sammenlign muina; se også nui). Det andre elementet er golosse "snø", som et gammelsindarinsk ord kun attestert i dette sammensatte ordet. Stammen er åpenbart GOLÓS "snø" (LR:359). Den primitive formen ville være *golossê, hvor fordoblingen av s-en kanskje simpelthen er en midtre forsterkning. Endelsen -ê forekommer i flere primitive ords som indikerer substanser; se kelepe. GS golosse ville slik være en slektning av quenya olossë. - Under oppføringen GOLÓS nevnte Tolkien også et sindarinsk adjektiv gloss "snø-hvit" (RGEO:70 har glos(s) "blendende hvit"). Dette er øyensynlig avledet fra en form av stammen som hadde mistet den første, ubetonte vokalen: *g'lossê (angående den siste vokalen, sammenlign quenya lossë "snø-hvit" [RGEO:69]). Den gammelsindarinske formen ville være *glosse. Siden Tolkien i RGEO:69 også fastslår at stammen var los ("brukt om falt snø") heller enn GOLÓS som i Etymologies, vi kunne rekonstruere den primitive formen simpelthen som *lossê, og anta at en g- ble lagt til som prefiks senere (innledende l ble ofte utdypet til gl i sindarin; se WJ:411, note 13; Tolkien fastslo faktisk i RGEO:70 at dette var tilfellet i ordet gloss). Den gammelsindarinske formen kunne da være simpelthen *losse. Poenget er at siden Tolkien i senere kilder oversatte sindarin Uilos og quenya Oiolossë som "Evig-hvit" eller "Evig-snø-hvit" (RGEO:69) heller enn "Evigvarende snø", burde vi nå kanskje anta at den gammelsindarinske formen var *Uilosse (eller mindre sannsynlig *Uiglosse) heller enn Uigolosse.


          Uinenda, navnet på en maia, konen til Ossë; quenya Uinen. I Etymologies, er detta navnet opplistet under oppføringen UY (LR:396). Stammen UY er ikke definert som sådan, men quenya uilë, sindarin uil betyr "sjøvekster". (Sammenlign beskrivelsen av Uinen i Valaquenta i Silmarillion, at hennes "hår er bredt ut gjennom alle vann under himmelen" og at hun elsker "alle planter som vokser der".) Ifølge Etymologies kan det siste elementet i navnet refereres til den alviske stammen for vann, NEN (LR:376). Under denne oppføringen blir den sindarinske formen Ui-nend forbundet til adjektivet nend "vannholdig, våt", i sin tur slektningen av quenya nenda, som peker mot en primitiv form *nendâ med midtre forsterkning n > nd og den vanlige adjektiviske endelsen -â. En primitiv form *Uinendâ ville gi gammel sindarin Uinenda (mens quenya Uinen kan representere *Uinenda med en kort avsluttende -a). Akkurat hvordan navnet som en helhet ville bli oversatt eller tolket er ikke klart: *"vannholdig sjøvekst"? I tiden etter LotR perioden, gav Tolkien selv opp å forsøke å tolke dette navnet: I essayet Quendi and Eldar fra rundt 1960 hadde han Pengolodh som observerte at Uinen var ett av navnene som "ikke er alviske, så vidt vi nå kan se ... [de] kan ... representere titler på det valarinske språket, eller slike deler av dem som eldaene kunne ta til seg" (WJ:404).


          wa- (prefiks) "sammen". Som et gammelsindarinsk element er dette prefikset nevnt i Etymologies under oppføringen TOR (LR:394, Tolkien forklarer det første elementet i ordet wator), men TOR er åpenbart ikke hva stammen wa- er avledet fra. Stammen er "sammen" (LR:399); Tolkien bemerker at hvis wo (med en kort o) fikk trykket, ble den til wa allerede i "eldarin", som øyensynlig betyr felles eldarin. Prefikset wa- forekommer i ordene wanúre, wanúro, wator, wathel, se disse.


          waide "bånd, æresord, overenskomst, ed". Avledet fra en stamme WED "å binde" (LR:397). Den primitive formen wæ^dê er oppgitt. Endelsen -ê indikerer klart et abstrakt her. Det kan være at æ ikke her representerer vokalen [æ] (=a i engelsk cat), men heller en diftong ae, produsert ved et A-infiks i stammen WED (*waed-). For et annet eksempel på at tidligere "æ" gir gammel sindarin ai, se ndairo. En slik utvikling ville ikke være helt i samsvar med scenarioet tegnet av Tolkien i VT39:10, hvor han sier at ae ble til lang â i den telerinske (lindarinske) grenen av den alviske språkfamilien. Hvis det er slik skulle den gammelsindarinske formen av *waedê (senere *wâdê) kanskje være *wóde i stedet for waide, siden tidligere â ble til GS ó (som i sin tur ble til au i senere sindarin: **gwaudh - men den egentlige sindarinske etterkommeren av wæ^dê var gwaedh). Men siden VT39:10 reproduserer et dokument som er rundt 25 år yngre enn Etymologies, må vi vente noen endringer i Tolkiens lingvistiske scenario.


          wanta- "å dra bort, å dø". Dette ordet er ikke klart sagt å være gammel sindarin, men det er nevnt som den grunnleggende formen til sindarin gwanno og av dets form ser det ut til å tilhøre det GS stadiet av den lingvistiske utviklingen. Den primitive formen er åpenbart *wantâ-, dvs. stammen WAN "å dra bort, å reise, å forsvinne, å bli borte" (det er skrevet at i sindarin, eller "noldorin", hadde denne stammen erstattet KWAL som refererer til døden og det å dø; sammenlign LR:366, KWAL). Wanta- er stammen WAN med den vanlige verbale endelsen -, som i dette tilfellet ikke legger noe som helst til betydningen av selve stammen. Den senere sindarinske infinitiven gwanno kan ikke stamme direkte fra wanta-, men representerer *wantóbe med infinitivsendelsen -be (se buióbe). - Det kan bemerkes at ett ord avledet fra denne stammen WAN, quenya vanwa "borte, avreist", er gitt en ganske forskjellig etymologi i en senere kilde; her er stammen simpelthen , eller AWA (WJ:365-366). Vi kan fortsatt velge å godta disse ordene fra Etymologies. - Noen få eksempler antyder at på et stadium i perioden som betegnes som gammel Sindarin, kan wanta ha fremstått som *wantha; se thintha.


          wanúre "kvinnelig slektning". Nevnt i Etymologies under oppføringen THEL/THELES (LR:392), men dette er ikke den egentlige stammen til dette ordet. Wanúre må stamme fra *wonôrê, det feminine ordet tilsvarende mask. wonôrô; se wanúro under.


          wanúro "bror" (LR:378, ) eller "mannlig slektning" (LR:394, TOR). Stammen er ikke TOR, men "å skape". Wanúro representerer klart *wonôrô, bokstavelig talt *"den sammen-skapte", en skapt "sammen" med en annen, derfor en bror, eller en (mannlig) slektning (en som er født innenfor samme familie). Angående prefikset wo- "sammen", se wa-. *Nôrô er stammen med den maskuline endelsen -. Denne endelsen er oftest brukt til å avlede agentive formasjoner (WJ:371), men *nôrô betyr "den skapte", ikke "skaper". Den korte varianten -ro fungerer simpelthen som en maskulin endelse i det primitive ordet târo "konge" (fra , TA3 "høy, opphøyd, edel", LR:389; derfor bokstavelig talt "den høye, den edle"), og det ser ut til at - har en lignende ikke-agentiv betydning i nôrô. Wanúro "mannlig slektning" har et feminint motstykke wanúre "kvinnelig slektning", som representerer *wonôrê. Den feminine endelsen - forekommer i bare ett primitivt ord opplistet av Tolkien selv, weirê "[kvinnelig] veverske", fra WEY "å veve" (LR:398). Her er den agentiv, akkurat som - vanligvis er, men i *wonôrê kunne den simpelthen være en feminin endelse. *Wonôrô og *wonôrê var fortsatt forskjellige ord i gammel sindarin, wanúro og wanúre (ô blir regelmessig til ú, se brûna), men sindarin, etter tapet av de avsluttende vokalene, falt disse ordene sammen som gwanur, et kjønnsnøytralt ord for slektning ("mannlig eller kvinnelig slektning", LR:392 - THEL-, THELES-).


          warie "å forråde, å svike, å bedra": Dette er simpelthen stammen WAR "å gjøre vei, å svikte, å ikke gjennomgå, å skuffe, å svike" (LR:397) med infinitivsendelsen -ie (angående denne, se bronie). Se til kontrast den mer komplekse formasjonen awarta avledet fra den samme stammen.


          wasse "flekk", substantiv (jf. synonymet watte). Avledet fra en stamme WA3 "(å) flekk(e til), (å) søle (til)" (det er ikke klart hvorvidt disse oversettelsene er ment som substantiver eller verb; kanskje de dekker begge). En primitiv form er oppgitt som wahsê, hvor bokstaven h antakeligvis står for [x], dvs. den tyske ach-Laut: 3-en (bakspiranten gh) i stammen WA3 ble øyensynlig ustemt ved kontakt med den følgende ustemte s-en (kanskje den aller eldste formen var *wa3sê), og klasen hs [xs] ble assimilert til ss i gammel sindarin (sammenlign ht som likeledes gir tt; se watte). Endelsen - kan indikere noe som er laget av den verbale handlingen beskrevet av den verbale stammen (se brasse), derfor wahsê "noe som blir laget av tilflekking og tilsøling" = "en flekk".


          watha "skygge", substantiv. Avledet fra en stamme WATH som også er oversatt "skygge". Den primitive formen ville være *wathâ; her fungerer -â som en substantivdanner (kanskje med en form for lokal betydning i dette tilfellet; sammenlign rattha, yura).


          wathel "søster, kompanjong". Det ser ut til at dette simpelthen er stammen THEL "søster" (LR:392) med elementet wa- "sammen" (se dette) brukt som prefiks. Den tilsvarende maskuline formen wator "bror" ble "spesielt brukt om dem som ikke var blodsbrødre, men svorne brødre eller kompanjonger" (LR:394, TOR). Siden wathel er oversatt både "kompanjong" og "søster", kan vi anta at også dette ordet hovedsakelig refererer til andre forhold enn blodsbånd. Se wator.


          wator "bror" ("spesielt brukt om dem som ikke var blodsbrødre, men svorne brødre eller kompanjonger"). Bokstavelig talt *"sammen-bror"; tor er hovedsakelig identisk med stammen TOR "bror" (LR:394), og elementet wa- "sammen" (se dette) har blitt brukt som prefiks. Dette er derfor helt parallelt med wathel "søster, kompanjong" over. I begge tilfeller ser prefikset wa- "sammen" ut til å antyde at ordet refererer til en "bror" eller "søster" som har blitt forent "sammen" med en annen person ved et annet nært forhold enn blodsbånd.


          watte "en flekk" (jf. synonymet wasse). Avledet fra en stamme WA3 "(å) flekk(e til), (å) søle (til)" (LR:397). En primitiv form wahtê er oppgitt; dette er trolig felles eldarin for primitiv quendiansk *wa3tê (sammenlign wattóbe under angående denne utviklingen). Endelsen - er veldig sjelden, men wahtê "en flekk" ser ut til å være et substantiv basert på verbet wahtâ- "å søle til, å flekke til" (se wattóbe under). Sammenlign et primitivt ord (egentlig sagt å være en "verbal avledning") nevnt i WJ:396: kirtê "kutt" (opphavet til sindarin certh "rune"). Endelsen - ser her ut til å indikere noe som er laget av handlingen indikert av stammen (her åpenbart KIR "å kutte, å kløve"; angående betydningen av denne stammen, opplistet men ikke definert i Etymologies, se kir- i Silmarillion Tillegg). Hvis vi tar Tolkiens forklaringer av WA3 - "(å) flekk(e til), (å) søle (til)" - som verb heller enn substantiver, har wahtê i stor utstrekning det samme forholdet til roten dens WA3 som kirtê har til KIR. - Den midtre konsonantklasen ht har blitt assimilert til tt i gammel sindarin. Vi kunne ha ventet at tt i sin tur ble til tth (sammenlign matth- fra maht- [se matthô-be], trolig via matt-). Vi må anta at watte representerer et tidlig stadium av gammel sindarin, og senere ble til *watthe (sammenlign senere sindarin gwath).


          wattóbe "å søle til, å flekke til". Avledet fra den samme stammen WA3 "(å) flekk(e til), (å) søle (til)" (LR:397) som watte over. En primitiv form wahtâ- er oppgitt. Dette er øyensynlig felles eldarin for primitiv quendiansk *wa3tâ, før 3 ble til ustemt h (trolig = tysk ach-Laut her) ved kontakt med ustemte lyder som t. Sammenlign LR:371 - MA3, hvor et primitivt verb ma3-tâ gir felles eldarin mahtâ- (gammel sindarin matthô-be, se dette) *Wa3tâ-, wahtâ- viser den vanlige verbale endelsen -. Bemerk at som i watte over er tidligere ht assimilert til tt i gammel sindarin. Igjen går vi glipp av det følgende skiftet tt > tth (som i mahtâ > *mattô-be > matthô-be), og igjen må vi anta at dette er tidlig gammel sindarin, som senere ble til *watthóbe (sammenlign senere sindarin gwatho). - *Wahtâ- for seg selv ville normalt forekomme som *watta- (*wattha-), men når infinitivsendelsen -be er til stede er ikke â sist og blir regelmessig til ó, derfor wattóbe.


          weda "bånd". Avledet fra en stamme WED (LR:397), definert som "å binde". Den primitive formen er oppgitt som wedâ, som er et godt eksempel på at -â fungerer som en substantivdanner. Men betydningen av en slik avledning er ikke helt forutsigbar i forhold til stammebetydningen: et wedâ er simpelthen et substantiv som på en eller annen måte har noe å gjøre med binding. I dette tilfellet indikerer -â en upersonlig agent; et bånd er en ting som binder. Men se til kontrast for eksempel yura (*jurâ) fra stammen YUR "å løpe"; dette substantivet indikerer ikke en upersonlig "løper", men stedet hvor løpet (til vann) foregår: yura refererer til "løp" til en elv.


          -wega (sammensetningsform) "-mann" som et element i maskuline navn, som Bronwega (se dette) Avledet fra en stamme WEG "(mandig) kraft" (LR:398). Den primitive formen wegô viser den maskuline endelsen -ô og betydde tilsynelatende simpelthen "mann" (det er i det minste betydningen av quenya-ordet vëo, som stammer fra wegô). Tolkien nevner også en "sammensetningsform" -wego ved forkortelse av den avsluttende -ô-en til -o. Det er paralleller til dette både i Etymologies og i senere kilder; forkortelsen av avsluttende lange vokaler i substantiver når de fungerer som det andre elementet i sammensatte ord ser ut til å være en generell regel. I LR:395 - TUR, står det at tûrô "herre" har formen turo (eller bare tur) i sammensatte ord (et eksempel er Spanturo "Sky-herre", LR:387 - SPAN). Se også WJ:403 angående khînâ "barn", som fremstår som -khîna i sammensatte ord. Den gammelsindarinske sammensetningsformen -wega må representere -wego (selv om kort -o vanligvis ble tapt på det felleseldarinske stadiet; dette er vårt eneste eksempel på at den blir til -a i stedet).


          wende "jomfru", kun attestert i de sammensatte ordene Bana-wende (se Bana), men klart avledet fra stammen WEN, også definert som "jomfru" (LR:398). Den primitive formen kunne være *wendê med den feminine endelsen -ê; d-en kunne komme fra en utvidet stamme WENED (og en slik form er faktisk opplistet i LR:398) eller være på grunn av en midtre forsterkning n > nd.


          [wintha] "det mørkner, advesperascit" (latin: 'kvelden nærmer seg'). Dette ordet, opplistet i LR:399 - WIN, WIND, ble strøket ut sammen med resten av denne oppføringen i Etymologies. Stammen WIN (også med midtre forsterkning: WIND) var ikke selv definert, men oversettelsen av det første primitive ordet som var opplistet under denne oppføringen (windi), nemlig "blågrå, blek blå eller grå", er trolig mer eller mindre det samme som den fundamentale betydningen av stammen. Andre primitive avledninger, som winjâ (winyâ) "kveld", ser ut til å utvikle den fundamentale ideen om "grå" (i winjâ brukt om skumringen). Wintha ble avledet fra en primitiv form oppgitt som winta-; på det mest primitive stadiet må denne ha vært *wintâ-, for avsluttende kort -a ville ha forsvunnet allerede på det felles eldarinske stadiet. *Wintâ- ville være stammen WIN *"grå" med den vanlige verbale endelsen -; den bokstavelige betydningen ville kanskje være "å bli grå" (og derfor "å mørkne"). Formen wintha viser det ellers dårlig attesterte, men interessante skiftet nt > nth; se thintha for noen tanker om denne. Verbet thintha "å mørkne, å forsvinne" (LR:392, THIN) er virkelig lik wintha i både form og betydning; da han strøk ut oppføringen WIN, WIND, lagde Tolkien en kryssreferanse til THIN, som for å antyde at WIN ble fjernet til fordel for THIN. - Oversettelsen av wintha, det vil si "det mørkner" heller enn "å mørkne", er interessant: Det indikerer at wintha- korrekt sett er en presensform heller enn en infinitiv (infinitiven ville være *winthóbe). Helt sikkert gjelder det samme for andre gammelsindarinske verb på -a, selv om de er oversatt som infinitiver: awarta "å forlate", rista- "å spjære, å rive", sirya- "å strømme", skhalia- "å tilsløre, å skjule", thintha "å mørkne, å forsvinne". "Det" i oversettelsen "det mørkner" indikerer ikke at noe pronominalt element "det" er til stede (det ville vært -s, som i persôs "det påvirker, angår", se dette). "Det" betyr her *"det blir mørkt" (sammenlign den latinske oversettelsen advesperascit, kvelden nærmer seg), så "det" er bare en tilnærmelse til engelske (men her norske, O.a.) uttrykk og har ingen virkelig betydning her.


          wôia "innpakning", spesielt om Uthavet eller Luften som innhyller verden innenfor Ilurambar eller verdens vegger. I kilden (LR:397, WAY) er denne formen merket med asterisk som uattestert. Se uia (den senere formen).


          wóra "tilsølt, skitten". Avledet fra den samme stammen WA3 "(å) flekk(e til), (å) søle (til)" (LR:397) som watte; den primitive formen er oppgitt som wa3râ med en godt attestert adjektivisk endelse (se tára). Spiranten 3 ble tidlig borte, men den foregående vokalen ble klart forlenget som kompensasjon, dette gav en mellomliggende form *wârâ (hvorfra quenya vára); som vanlig gir lang, ikke-avsluttende â så gammel sindarin ó (se abóro).


          yadme "bro", kun attestert i det sammensatte ordet elyadme "himmel-bro" = regnbue (LR:360, 3EL). Avledet fra en stamme YAT "å forbinde" (LR:400). Den primitive formen er oppgitt som jatmâ (yatmâ), med en endelse - som ofte er brukt til å danne ord for redskaper (se parma; sammenlign sniuma). Før en nasal konsonant ble ustemte plosiver stemt i gammel sindarin, derfor tm > dm (for andre eksempler på dette fenomenet, se ndagno, ragme, tulugme). Siden lang avsluttende -â vanligvis blir til -a i gammel sindarin, kunne vi ha forventet *yadma i stedet. Men det ser ut til at endelsene -, - ble endret til -, - etter en t; sammenlign katwe (se denne) fra katwâ. Dette skiftet jatmâ > *jatmê må ha forekommet allerede i felles eldarin, siden det også er reflektert i quenya yanwë.


          yaiwe "spotsk, foraktende". Avledet fra en stamme YAY "å håne" (LR:400); den primitive formen ville være *yaiwê, hvor endelsen - er observert å danne det som kan ansees som et verbalt substantiv. Andre primitive ord som eksemplifiserer denne endelsen, "rekonstruert" av Tolkien selv, innebærer et-kuiwê "oppvåkning" fra KUY "å våkne opp" (LR.366) eller wanwê "død" fra WAN "å dra bort" (LR:396). I LR:398 - WEG slår Tolkien klart fast at - er et abstrakt suffiks.


          yen-panta "gammel, langlivet", bokstavelig talt *"år-full" (LR:400, YEN). Dette ordet er ikke klart sagt å være gammel sindarin, men det er opplistet som den grunnleggende formen til sindarin ifant (bedre stavet iphant hvis vi skal bruke stavingen skissert i LotR Tillegg E), så vi tar det med her. Dessuten er ordet panta "full" (se dette for etymologi) attestert for seg selv som et gammelsindarinsk ord. Elementet yen betyr her "år", og representerer selve stammen YEN (ifølge Etymologies fører denne stammen også fram til "år", men i LotR brukte Tolkien quenya-avledningen yén for å indikere et "langt år", et alvisk århundre på 144 solår - men dette er tilsynelatende ikke den mente betydningen her). Tolkien skisserer en utvikling yen-panta > impanta > in-fant (som i sin tur øyensynlig ble til iphant). Dette kan ikke tas bokstavelig; spesielt kan vi vanskelig komme fra impanta til in-fant. Kanskje Tolkien simpelthen mente å indikere at sindarin ifant (iphant) representerer in (forkortet form av în, "år") og fant (phant), en nasalmutert form av pant "full" (LR:366, KWAT). Den egentlige utviklingen av sindarin iphant må heller fremstilles som noe slikt: Til quenya yén korresponderer gammel sindarin *yín (siden lang é ble til í i GS). Et sammensatt ord *yín-panta blir til impanta når i blir forkortet før en konsonantklase, y blir tapt før i, og n blir assimilert til den følgende p-en, og blir til m. Senere blir mp videre assimilert til pp, som gir sindarin ph = f. Derfor ifant, iphant.


          yura "leie, løp". Avledet av en stamme YUR "å løpe" (LR:400), som her refererer til vannets løp, selv om denne stammen ikke er spesielt assosiert med vann - se til kontrast KEL, definert som "å gå, å løpe (spesielt om vann)" (LR:363). Den primitive formen må være *yurâ med -â som en substantivdanner; her indikerer den stedet hvor aktiviteten indikert av stammen foregår - dvs. hvor noe, nemlig vann, løper. Sammenlign synonymet rattha (se dette) fra rattâ, som viser den samme endelsen (som yura er rattha avledet fra en stamme som har å gjøre med bevegelse: RAT "å gå").


          yurine "jeg løper". Dannet av den samme stammen YUR "å løpe" (LR:400) som yura over. Delen yuri- er simpelthen den primitive jeg-stammen *yuri uendret. Dette er en enkel aorist "løper" (som en motsetning til samtidsformen *yûrâ "løper"(tilsvarer det engelske is running, norsk bruker ikke presens samtidsform. O.a.)). For seg selv ville dette ordet forekomme som *yure i gammel sindarin (sammenlign endelsen -e i trenare), siden avsluttende kort -i blir til -e i felles eldarin. Der den ikke er avsluttende – før en endelse, som det pronominale suffikset -ne "jeg" – forblir den avsluttende vokalen uendret. Den nøyaktige utviklingen til selve suffikset er uviss. Quenya-endelsen -nye kunne peke mot en tidligere form *-njê; denne ville forekomme som -ne i gammel sindarin: De primitive palataliserte lydene ble depalatalisert i felles lindarin (se kelepe), så nj ville bli til vanlig n, og den avsluttende lange -ê-en ville bli forkortet til -e. Men det er også mulig at suffikset -ne opprinnelig hadde den samme formen som stammen NI2 "jeg" (LR:378). *Yurini ville bli til yurine i gammel sindarin, hvor avsluttende lang -i igjen ble til -e i felles eldarin. (Hvis det er slik kan quenya -nye forklares som en senere utdypelse av en enklere endelse -ne, kanskje for å unngå forveksling med preteritumsendelsen -ne.)

 

Hjem
Oversatt av Nerion

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.