Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Primitivt alvisk

-der hvor alt begynte
Oversatt av Kirsten Eivor Bekkhus

INTERN HISTORIE

Lenge levde de i sitt første hjem ved sjøen under stjernene, og de vandret rundt på Jorden i undring; og de begynte å lage talemål og å gi navn til alle ting de sanset. Seg selv ga de navnet Quendi, det betyr de som snakker med stemmer...

Ved å lage et språk identifiserte Ilúvatars Førstefødte seg som De Inkarnerte, barn av den Ene: "Utarbeidelsen av et lambe [språk] er en Inkarnerts hovedkarakter", observerte Pengolodh, Gondolins Vismann (WJ:397). Sannelig, "de nyoppvåknede tenkte ut mange nye og vakre ord, og mange listige kunstgrep i tale" (WJ:422). Det språket som Alvene ved Cuiviénen lagde først, skulle ha en enorm betydning for Midgards lingvistiske historie. Språket som vanligvis kalles Primitivt Quendisk var det ultimate opphavet til alle Alviske tungemål, inkludert Quenya og Sindarin. Til og med språk som ikke er direkte avstamninger av PQ har lånord fra Alvisk, som det er dokumentert i artiklene om Adûnaic, Menneskelige, Khuzdul og til og med Orkisk og Svartmålet. WR:159 og PM:63 siterer Faramirs ord om at "alle menneskelige tungemål i denne verden har Alvisk opphav". Det eneste språket i Arda som kan ha vært helt uten Alvisk innflytelse kan være Valarin. I praksis er Valarin også det eneste språket som er eldre enn Primitivt Alvisk. Sant nok hadde Aulë oppfunnet Khuzdul for Dvergene lenge før Alvenes oppvåkning, men siden Ilúvatar ikke ønsket at Dvergene skulle komme før hans egne Førstefødte, lå ennå Dvergene i dyp søvn når Quendiene våknet opp.

Hvordan var det, målet som Alvene formet i de første uskyldsrene år, under stjerneskinnet ved Cuiviénens bredder? Vi vet mye om dets fonologi derivasjonsmetoder; vi vet mindre om dets presise grammatiske struktur. Fra datter-språkene som sies å ha gjennomgått minst forandringer å dømme, dvs. Quenya og Telerin, var PA et kasusspråk; en allativendelse er spesielt nevnt av Tolkien (WJ:366). Angående den generelle stilen i det primitive språket, hadde majoriteten av ord to eller tre syllabler [stavelser] og sluttet på en vokal. I VT39:6, slår Tolkien fast at i Quenya "hadde alle siste konsonanter antageligvis mistet en vokal, hvis fjerne Quendiske kilder ble betraktet". (Noen av Tolkiens "rekonstruerte" former ender likevel på en konsonant, men de er få, og ikke alle formene med asterisk beskriver nødvendigvis det eldste stadiet av språket). Svært karakteristisk for primitivt Alvisk er den vanlige lange siste vokal, f.eks. i lindâ "vakkert klingende" eller ndorê "land". I tre-stavelsesord er vanligvis første og andre vokal identiske (f.eks. karani "rød"), og i mange tilfeller er den siste vokalen den samme også, men lang (f.eks. eredê "frø", galadâ "tre", kyelepê "sølv", ñgolodô "Noldo"). I følge VT39:6 forekom ikke vokaler i hiatus [to vokaler slått sammen] inne i ord i det primitive språket; der hvor de forekommer i Quenya har en mellomliggende konsonant gått tapt. Tolkiens rekonstruerte former inkluderer likevel minst én hiatus-kombinasjon, ie, ; i lys av dette senere konsept kan vi anta at dette representerer enda tidligere *ihe eller *iñe med en midtre konsonant som senere gikk tapt.

I indeksen til Silmarillion refererer Cristopher Tolkien til Quenya som "det eldgamle språket, felles for alle Alver, i den formen det fikk i Valinor". Men på mange måter er det gamle språkets stil markert forskjellig fra senere Quenya, og generelt sett skulle ikke navnet Quenya betegne det i det hele tatt. Sant nok er lydforandringene som skiller Primitivt Alvisk fra klassisk Høyalvisk så ryddige og greie at en Quenya-taler kunne, med litt trening, klare å forstå det primitive språket uten å faktisk "lære" det som et fremmedspråk. Men likevel ville det primitive språket høres ganske fremmed ut for ham, og han ville knapt anerkjenne det som en variant av hans eget mål. Likevel holdt Noldorene Quenya for å være det språket som "nærmest bevarer den gamle karakteren i Alvisk talemål" (WJ:374). Faktisk ser det mest konservative språket ut til å være Telerin av Aman, i allefall fonologisk sett – men så var Telerin noen ganger sett på som en dialekt av Quenya, selv om Teleriene selv holdt det for å være et eget språk.

Tolkien skilte ut to stadier av Primitivt Alvisk. Det første stadiet, som notert over var Primitivt Quendisk. Dette var opprinnelsen til alle Alviske mål i verden (muligens med unntak ethvert produkt av a priori [uten erfaring] språkkonstruksjon, dersom Alvene engasjerte seg i slikt...som vi vet gjør noen mennesker det! Uansett, det sies i Silmarillion, kapittel 17, at "alle språkene til Quendiene hadde ett opphav"). I Etym er bare noen få av formene med asterisk eksplisitt identifisert som Primitivt Quendisk (atar, atû, dêr/der-, khalatirnô, mâ3/ma3-, og taurâ; se oppføringene ATA, NI (1), NÊR, TIR, MA3, TÂ/TA3). Likevel må det antas at de fleste formene med asterisk representerer språkets mest primitive stadium. Det neste stadiet var Allmenn Eldarin, forløperen til alle Eldarin- (som i motsetning til Avarin-) mål, inkludert Quenya og Sindarin. Allmenn Eldarin vil være det språket som ble talt av Alvene som fulgte Oromë og bega seg ut på Marsjen fra Cuiviénen til Havet, eller heller det språket de utviklet under Marsjen. I Etym er bare tre ord eksplisitt identifisert som (Almenn) Eldarin (mahtâ-, ndæ^r, wa, se MA3, NDER, WÔ...desverre kan ikke pc’en plassere circumfleks over æ). Men mange former fra Allmenn Eldarin er gitt i WJ og PM.

Det kan være til hjelp å vite omtrent hvor lang tid de involverte perioder representerer. I WJ:5-6 er en kronologi i Valiske år satt opp. I WJ:20 blir vi fortalt at 365 "lange Valiske år" vil være det samme som "ganske nært...tre tusen og fem hundre Solår, dvs. at ett Valisk år er omtrent ni og et halvt solår. Ved å bruke denne figuren får vi dette resultatet: Etter at Alvene våknet opp ved Cuiviénens bredder, levde de i fred i rundt 280 solår (Valiske År 1050- ca.1080). Da ble de funnet av Melkors spioner og plaget av dem. Rundt femti solår til passerte, før Alvene ble funnet av Oromë i det Valiske år 1085. Separasjonen av Quendiene til Eldar og Avari fulgte deretter, og åpenbart i år 1105, rundt 190 solår etter. (Det inntrykket man kan få av teksten i Silmarillion, at Separasjonen intraff innen uker eller måneder etter at Oromë fant Alvene, er altså fullstendig feil). Så fra Alvene våknet til Separasjonen, gikk det godt over fem hundre solår, mer enn nok tid til å utvikle et helt språk – men likevel ikke veldig lenge sett fra Alvisk synspunkt. (Jf. Legolas’ ord i LotR2/III kap.6: "Fem hundre ganger har de røde bladene falt i Myrkskog i mitt hjem siden [Meduseld ble bygd], og kun en liten stund synes det oss." Et halvt millennium ble ikke ansett som lang tid av Alvene.)

Marsjen fra Cuiviénen til Havet varte godt over to og et halvt århundre i Solår (Valiske År 1105-1132). I løpet av denne tiden utviklet de Marsjerende Primitivt Quendisk til Allmenn Eldarin. Deretter reiste Vanyarene og Noldorene over Havet, og på det tidspunktet ble antageligvis Allmenn Eldarin til Eldre Quenya, mens den før-opptegnede perioden av evolusjonen nærmet seg slutten. I Beleriand begynte Allmenn Eldarin (eller Allmenn Telerin-dialekten av den) å utvikle seg mot Sindarin.

Millenniumet senere, også i Beleriand, begynte Noldorene i eksil å studere sammenlignende lingvistikk og å rekonstruere det primitive språket: "Det var...kontakten med Sindarin og utvidelsen av deres erfaring med lingvistisk forandring (særlig de mye mer hurtige og ukontrollerte forandringene i Midgard) som stimulerte studiene til de lingvistiske visdomsmesterene, og det var i Beleriand at teorier om Primitivt Eldarin og dets kjente etterkommere ble utviklet." –PM:342.

EKSTERN HISTORIE

Det ser ut til at det ikke finnes et øyeblikk hvor Tolkien`s Alviske språk levde i historisk vakum, uten historie om forandring og evolusjon bak dem. Christopher Tolkien skriver: "Disse språkene ble unnfanget, fra begynnelsen av selvfølgelig, på en dypt ’historisk’ måte...Hvert element i språkene, hvert element i hvert ord, kan i prinsippet forklares historisk – som elementer i språk som ikke er ’oppfunnede’ – og de etterfølgende fasene i deres intrikate utvikling var gleden til deres skaper...De avbilder språk, ikke som ’ren struktur’, uten ’før’ og ’etter’, men som vekst, over tid." (LR:341) Det diakroniske aspektet var veldig viktig for Tolkien; han ser ut til å ha vært dypt fascinert av den store visjonen om en hel språkfamilie som vokser, forandrer seg, utvikler seg, forgreiner seg ut i forskjellige retninger. Når han diskuterer Alviske ord introduserer han svært ofte primitive stammer og "opphavelige" former med asterisk; det er tydelig at han følte at et ord trenger en historie! (Se for eksempel Letters:382-383.) Selvfølgelig gjorde dette det nødvendig at det ble skapt (eller i det minste skissert) et primitivt språk, det ultimate opphavet for alle de følgene stadiene, siden Tolkien umulig kunne utvide historien til de Alviske språkene bakover i det uendelige – særlig da han tenkte at Alvenes historie hadde en definert begynnelse i tid og rom, Quendienes oppvåkning ved Cuiviénens bredder. Alle former for Alvisk måtte være etterkommere av "Cuiviénenisk".

Allerede i den aller første Alviske ordlisten, "Qenya Lexicon" fra 1915, ble ord derivert fra "primitive røtter" (som i Etym). Disse stammene gir oss glimt av et proto-språk som ser ut til å være inspirert av den foreslåtte rekonstruksjonen av Indo-Europeisk, det hypotetiske språket som de fleste Europeiske og noen Orientale språk stammer fra. For eksempel inkluderte Tolkien stammer som hadde syllabisk N og L, slik som SNKN og FLKL (LT:341, hvor det er prikker under N’ene og L’ene som viser at de er syllabiske). Tolkien startet tydeligvis med disse samme primitive stammene da han to år senere deriverte et nytt Alvisk språk som var kognat med "Qenya" – Gnomish, et Alvisk språk som høres ganske keltisk ut, og som etter tretti år med revidering og forandring "til slutt ble det som kalles Sindarin" (PM:379).

De syllabiske konsonantene til "Proto-Elfin" fra 1915 var gått tapt tjue år senere, når Etymologies ble skrevet. Likevel går noen av idèene om det primitive språket tilbake til begynnelsen. For eksempel kan det noteres at mange ord opprinnelig begynte med de nasale plosivene nd, mb, ng (som er reflektert i formen ordene har når de har determinativ partikkel [bestemt form- kattEN, husET, engelsk THE] i det keltisk-lignende språket: Gnomisk Golda "Gnome, Noldo", i Ngolda "Noldoen, the Gnome"; likt Sindarin Golodh "Noldo", i Ngolodh "Noldoen"). I Etym er det gitt ganske mange "rekonstruerte" primitive ord, noe som tillater oss å få et relativt godt inntrykk av det primitive språket som det Tolkien nå hadde kommet til.

Selvfølgelig lå Tolkiens hovedinteresse hos de senere Alviske språkene, spesielt Quenya og (Noldorin>) Sindarin. Til og med i Etym ligger Primitivt Alvisk som et noe skyggeaktig vesen, hvis hovedfunksjon er å klarlegge forholdet mellom de forskjellige grener av Alvisk og tjene som den historiske basis for dem alle, framfor å være et "kunst-språk" i seg selv. Som med alt annet, var Tolkiens idèer om visse ords ultimate derivasjonen til gjenstand for revidering. For eksempel er både SD:419 og Etym (stamme TYUL) enige om at Quenyas ord for "mast" er tyulma. Men i følge Etym kommer tyulma fra primitivt tyulmâ, mens SD:419 sier at tyulma kommer fra primitivt kyulumâ. Begge disse ordene gir tyulma i Quenya, så det er ikke noen uoverensstemmelser hva lydendringer angår – men Tolkiens idèer om opphavsformer forandret seg over tid. Et lignende tilfelle er Quenya findë "hår, hårflette": kommer det fra primitivt spindê (Etym, stamme SPIN) eller fra phindê (PM:362)? Slike ubestemmeligheter går helt tilbake til begynnelsen: I diskusjonen om de tidligste "Lexicon" noterer Christopher Tolkien at "i noen tilfeller ser det klart ut til at ordet var ’der’, for å si det sånn, men dets etymologi forble usikkert definert, og ikke vice versa" (LT1:246). Men Tolkiens generelle idèer om det primitive språket, som eksemplifisert i Etym, ser ut til å ha fått form i 1930-årene, og ikke ha undergått noen vesentlig revidering senere. For eksempel, i det Christopher Tolkien kaller "en svært sen notis" – som åpenbart betyr at det kan dateres til 1970-årene – er den primitive formen av Aulës tittel "verdenskunstner" gitt som mbartanô (LT:266). Dette ser ut til å være samme type Primitivt Alvisk som de rekonstruerte formene i Etym, skrevet førti år tidligere. Uansett hadde den historiske utviklingen av Quenya og Sindarin blitt "utførlig forfinet" i de siste årene av Tolkiens liv, så han må da ha hatt i tankene et ganske klart bilde av deres felles slektsspråk. –PM:367.

Det skulle noteres at èn tidlig idè ble forkastet senere: bemerkningen om at Alvene ikke oppfant språk på egen hånd, men lærte Valarin av Oromë (LR:168). Som vi ser bestemte Tolkien senere at Alvene var alene i århundrer før de ble funnet av Valar.

Unødvendig å si, distinksjonen mellom "dokumenterte" Alviske ord og "uattesterte" former er ren fiksjon. Tolkiens "rekonstruerte" fomer er like autoritative som vokabularet til de "attesterte" språkene: Om så noen kunne komme opp med en mer sannsynlig rekonstruksjon av Primitivt Quendisk enn Tolkien gjorde, måtte det bli forkastet! I dette essayet er primitive ord "rekonstruerte" av Tolkien uten asterisk – selv om Tolkien vanligvis setter asterisk på dem, mens han muntert leker sin Lek.

(Det ultimate eksperiment i Tolkiensk lingvistikk: Lær Primitivt Quendisk til noen få tusen mennesker og plasser dem på et fjernt kontinent helt for seg selv. Så kom tilbake et millennium eller to senere og sjekk om deres etterkommere har utviklet språk lignende Quenya og/eller Sindarin.)

PRIMITIVT QUENDISK: GRUNNLEGGENDE FONOLOGI

Lydene

Vokalene (monoftonger) i Primitivt Quendisk var a, e, i, o, u, korte og lange. De lange vokalene er vanligvis markert med makron av Tolkien; her bruker vi trema i stedet: â, ê, î. ô, û. Som notert over, den ofte forekommende lange siste vokalen er svært karakteristisk for primitivt Alvisk. (Men de siste vokalene er noen ganger - men ikke alltid – forkortet hvis ordet forekommer som siste element i en sammensetning; sammenlign tûrô "herre" med –turo i Spanturo "sky-herre"; se også WJ:403 angående khînâ "barn" som blir –khîna. Flertallsendelsen –î forblir lang, selv om: kala-kwendî "Calaquendi".) De primitive diftongene var tydeligvis ai, au, ei, eu, iu, oi, ou, ui. (*Ou er ikke eksplisitt gitt i noe primitivt ord "rekonstruert" av Tolkien, men det antydes at det har eksistert, selv om det ser ut til å ha smeltet sammen med au veldig tidlig. Jf. Quenya nausë "fantasi"; roten er gitt som NOWO, så opprinnelig må den initiale syllablen av dette ordet ha vært *now- = *nou-). Kombinasjoner som âi kan bli tatt enten som "lange diftonger" eller som â etterfulgt av i (to stavelser hver for seg); vi kan ikke vite akkurat hva Tolkien mente, I VT39:11 slår Tolkien fast at "Eldarin (og antageligvis Primitivt Quendisk) utviste en markert forkjærlighet for diftonger som endte på i".

Konsonantene kan listes opp som følgende:

Plosiver, ustemt t, p, k og stemt d, b og g. Det var også lydene som Tolkien staver th, ph, kh, som kan representere enten frikativer (dvs. th som i engelsk think, f, og tysk ach-Laut, respektivt) eller aspirerte lukker (dvs. t, p, k fulgt av h. Den siste tolkingen er den mest trolige, siden Gammel Sindarin th, ph og kh sies å være aspirerte lukker (LR:322), for senere å bli frikativer i Sindarin. Det er ikke en økonomisk teori å sette fram, at primitive frikativer ble til aspirerte lukker i Gammel Sindarin og gikk tilbake til å være frikativer i Sindarin. Th, ph og kh var tilsynelatende aspirerte, til kontrast med de uaspirerte lukkene t, p, k (uttalt som Franske og Russiske lukker, men, ulikt PQ, har ikke disse språkene en korresponderende serie med aspirerte lukker fonemisk forskjellige fra de uaspirerte – men det har Sanskrit).

Laterale: r, l

Glottale (?): h. Lyden det er snakk om er representert ved 3 i Etymologies og h i essayet Quendi og Eldar (i LR:360, er orginalstammen for Quenya ho "fra" gitt som , mens i WJ:368 er denne stammen gitt som HO i stedet). Christopher Tolkien beskriver 3 som et "bakre frikativ" i LR:360; dette ville være lyden som staves gh i Orkisk, frikativet som er ekvivalent til G. Det kan være at Tolkien faktisk hadde en farynx-/strupelyd i tankene, som arabisk ´ayn, klassisk hebraisk ´ayin. Kanskje han senere bestemte at den skulle være mer som engelsk H, slik som stavingen i Q&E antyder – men siden vi har å gjøre med en rekonstruert form for Alvisk, er ikke den eksakte lydkvaliteten på denne lyden særlig viktig.

Nasale: m, n, ñ (ñ= "ng" som i ting)

Frikativ: s (som senere, i Allmenn Eldarin, ble stemt til z før d). Statusen til z i det mest primitive språket er usikkert, der er stammen MIZD, men dette kan skyldes at s ble stemt ved kontakt med d. EZDÊ må tas for å være en Allmenn Eldarin-form, i lys av hva Tolkien sier i WJ:403.

Semivokaler w og j; den siste uttales som engelsk y i you (som norsk j). Når han editerte Etym for publisering, forandret Christopher Tolkien J til Y, dvs. KUY, DYEL der hans far egentlig skrev KUJ, DJEL (se LR:346). Dette var gjort med gode hensikter, siden mange engelsktalere vile misforstå bokstaven J, og tro at den refererte til den engelske "dzh"-lyden. Vi beholder denne reviderte stavingen når vi refererer til grunnstammer oppført i Etym, men ellers bruker vi Tolkiens orginalstaving i de faktiske ordformer nevnt i Etym, f.eks njadrô og ikke nyadrô (derfor trenger ikke leseren bli forvirret når njadrô er derivert fra stammen NYAD, siden Tolkien egentlig skrev NJAD). I essayet Quendi and Eldar, hvor det forekommer mange rekonstruerte former, bruker Tolkien heller j enn y, og her har Christopher Tolkien latt farens staving være i fred når han redigerte essayet for publisering. Vi bruker også j i primitive ord hvor det ser ut til at Tolkien tok i bruk bokstaven y, for å ha en fast "regel" for staving.

-Det kan være at j og w ofte ikke står for selvstendige semi-vokaler, men bare indikerer at følgende konsonant er palatalisert eller labialisert, respektivt. Noen ville anse slike palataliserte og labialiserte lyder som selvstendige fonemer i Primitivt Quendisk.

I Etym forandret Tolkien i noen få tilfeller w til v, slik at stammene WAY, WEY blir VAY, VEY. Betyr dette at han vurderte å introdusere v som en primitiv lyd, som forskjellig fra b eller w? Lyden v passer ikke særlig godt inn i fonologien; det ville være den eneste spiranten, om vi da ikke regner 3 som en spirant g i stedet for en strupe-/farynxlyd (og Tolkien kan endatil ha bestemt seg for å forandre 3 til h; se over). Kanskje v som et særeget fonem i Primitivt Quendisk bare var en midlertidig idé.

Initiale clustere

Den største gruppen med initiale clustere begynner på s: sj-, sk-, skj-, skw-, sl-, sm-, sn-, sp-, sr-, st-, sw-.

Noen initale clustere kan anses ganske enkelt for å være nasaliserte lukkelyder: mb, nd, ñg. Allerede i Gnomish Grammar (1917) snakker Tolkien om "ord som begynner med nasaliserte plosiver nd, mb, ng (en ganske tallrik klasse opprinnelig)" (Parma Eldalamberon #11, s.7).

Mange av clustrene ender på en av de to semi-vokalene. I J: dj, gj, kj, khj, ndj, ñgj, nj, tj (og sj, skj, som alt nevnt). I W: gw, ñgw, kw (og skw, sw, alt nevnt). Det ser ut som kw allerede før Separasjonen smeltet inn i én singel labio-velar lyd q som forble i Quenya (senere stavet qu), mens den svært tidlig ble p i Teleri-dialekten – fortsatt slik i Sindarin og Amans Telerin. Noen tolker kw som en singel labio-velar i stedet for et konsonantcluster fra begynnelsen av. (Tolkiens tidligste "proto-Elfin" – 1915-greiene – inkluderte stammer som QORO; se LT:264. Her står Q for en labio-velar lyd. Se også ereqa i ordlisten under.) Som nevnt over, noen ville absolutt ta flere av de initiale "clustrene" som involverer en singel konsonant + -w eller –j bare som en grei måte å stave labiale og palatale serier av konsonanter på; derved ville de ikke være clustere i det hele tatt.

SD:419 nevner et primitivt ord med initial hj (eller hy, som stavet der). Er dette et genuint cluster h + j, eller ganske enkelt hy som i Quenya, en enhetlig lyd som den tyske ich-laut?

Trykk

I Etym inkluderer noen tjueåtte primitive ord en aksent som visstnok merker den trykktunge stavelsen (vi bruker her kursiv i stedet for aksent-merke). Sytten av ordene er merket med aksent på den første syllablen: abarô (abaro), alâkô, ba (og flertall ba i balî-ndore/-ndôre), balâre, Banâ, banjâ, bata (batâ), belek, belekâ, berja, boron-, b’ras-sê, orku, pheren, telesâ. Ûbanô (se ordlisten under for betydnignen av ordene). Fire ord har tydligvis trykk på den nest siste syllablen: baradâ, ontâro, berekâ, morokô, turumbê. Seks ord har trykk på siste stavelse: barasâ, barjâ, barnâ, battâ, khalnâ, tambâ. Ut fra disse eksemplene er det tydelig at i Primitivt Alvisk var trykket ikke bestemt på grunnlaget av ordets form (som er generelt tilfellet i Quenya og Sindarin. Ordene belekâ, bara og barasâ har samme antall syllabler og eksakt samme spredning av konsonanter og vokaler (korte og lange), men de har ikke trykk på samme stavelse. Det ser ikke ut til å være noen sikker måte å forutsi hvilken stavelse som får trykk i Primitivt Alvisk; vi må bare ta Tolkiens ord i denne saken. Noen stammer i Etym, som MORÓK, er merket med aksent for å indikere hvilken syllabel som har trykk – og dette er reflektert i det deriverte ordet moro. Stammen MORÓK er aksentert på andre o, og der har vi det.

Det kan noteres at det er ingen forbindelse mellom aksent og lange vokaler. Det er lett å tenke at den vanlige lange siste vokaln er aksentert, men det ser ikke ut til å være noen slik regel. I alâkô er det den ene korte vokalen som er aksentert. Til forskjell fra nåværende forfatter fant tydeligvis ikke de tidlige Alvene det vanskelig å uttale lange vokaler som var fullstendig uaksenterte.

FORSKJELLIGE DELER AV TALE OG DERES BØYNING

Substantiver: Det primitive språket utmerket minst tre tall: entall, dual og flertall. Entallsformen var tydeligvis grunnformen av substantivet, som i de fleste språk. Den duale var formet med endelsen –û, som observert i besû "gift par" (BES), lasû "ører" (par ører, en persons to ører) (LAS 2) og peñû "par lepper" (VT39:11 jf. 9). Hvis bruken av dette dual-elementet korresponderer til dets bruk i gammel Quenya, som skissert av Tolkien i Letters:427, betegnet dette primitive dualelementet bare to ting som hører sammen som par, ikke to ting som tilfeldigvis er satt sammen.

Den vanlige flertallsendelsen var –î, opprinnelsen til Quenya –i (som i Quendi) og i-påvirkningen sett i Sindarin flertall (som annon "port", flertall ennyn, fordi a og o ble assimilert til den Gammel Sindarin-endelsen –i, senere tapt, og ble til e og y, respektivt). Quendi stammer fra kwendî, flertall av kwende (WJ:360); legg merke til at den siste korte –e er byttet ut med flertallsendelsen. Den vanlige lange siste vokalen er åpenbart ikke vanligvis byttet ut, men flertallsendelsen – î er forkortet til –i når den er lagt til en lang vokal: Flertallsformen av Lindâ "Linda, alv av tredje klan" (WJ:380) er gitt som Lindâi (WJ:378), ikke **Lindâî. Det ser ut til at disse kombinasjonene av lang vokal + i tendenserte til å bli normale diftonger –i, som âi > ai i dette tilfellet; flertallet av Linda er også gitt som Lindai (WJ:385). I SD:302 er flertall av ornê "tre" likedan gitt som ornei, ikke *ornêi (den tidligere formen?). Men noen ganger er flertallsformen formet direkte fra den nakne stammen, i stedet for å bli addert til den siste vokalen; slik at flertall av ba "Vala" er balî, formet fra stammen BAL, i stedet for **balâi, **balai. (I Quenya er formen Vali, fra balî, fortsatt et alternativ til Valar, som flertall av Vala. Det er sett i navnet Valinor, landet til Vali.)

En annen primitiv flertallsendelse, nevnt i Etym under 3O, var –m. Hvordan og hvor den var brukt, er ikke klart. Den kan ha vært brukt til å indikere flertall etter kasusendelser og enklitiske partikler [ord som oppgir selvstendighet og inngår i forbindelse med det forrige]. Denne –m er tydeligvis opprinnelsen til flertallsendelsen –n sett i noen av Quenyas kasus, slik som endelsen –ssen for lokativ flertall (entall –ssë). Preposisjonselementet , jo- "sammen" (fler enn to) er også gitt som jôm, jom- (WJ:361). Det kan være at dette har noe å gjøre med flertallsendelsen –m. Vinyar Tengwar #42 gir litt mer informasjon om det. Tolkien refererte til denne endelsen som "absolutt å være en eldgammel flertallsindikator i Allmenn Eldarin" og nevnte eksemplet lepem "fingre" (s.26). Men den normale flertallsindikator må ha vært endelsen –î, direkte reflektert av –i i Quenya, Telerin og Gammel Sindarin.

Det ser ut til at det primitive språket hadde i det minste noen kasus; Tolkien nevner en allativ endelse –da (WJ:366). Akkusativformen i arkaisk Quenya, formet ved forlengelse av siste vokal i ordet (cirya "skip" > ciryá), kan antyde at det på et tidligere tidspunkt var en akkusativendelse som bestod av en eller annen strupelyd. Når den gikk tapt, ble foregående vokal forlenget (eller beholdt lang) som kompensasjon: ?kirjâ3 > ciryá; kontrast *kirjâ > cirya. Men noen av de mange kasusendelser i Quenya kan være partikler som senere ble suffiksert; vi vet at genitivendelsen –o stammer fra et opprinnelig selvstendig partikkel 3o eller ho, "fra". Distinksjonen mellom kasusendelser og enklitiske partikler kan sannelig ha vært vag eller ikke tilstede i de tidligste formene for Alvisk. Noe som er interessant er at Tolkien sier at "preposisjonelle" elementer vanligvis ble "satt på" (=suffiksert?) til substantivstammer i PQ; dette var deres "vanlige sted" (WJ:368). Det ser ut til at PQ agerte "preposisjonene" vanligvis som postposisjoner i stedet. (Virkelige preposisjoner må ha blitt dominerende i Allmenn Eldarin, siden de forekommer i både Quenya og Sindarin.)

Verb: Der ikke mye vi kan si om verbsystemet i det primitive språket. Noen ofte sette verbendelser, slik som –jâ og –tâ (derfra Quenya –ya og –ta) kan identifiseres; se "Derivasjon i Primitiv Alvisk" nedenfor. WJ:415 foreslår at i det primitive språket var preteritum markert ved "augmentasjonen av eller forlengede første vokal, og lang stammevokal". Slik ble stammen KWE "si, snakke" til ekwê i preteritum (e’en i KWE prefiksert som en augmentasjon og den orginale e forlenget til ê). Stammen KAR "lage, gjøre", hvis stamme kan like godt gis som *kara, har likedan preteritumsformen akâra "lagde, gjorde". Likedan må vi anta at preteritumsformen av kiri "kutte, kløyve" var ikîri (Fauskangers rekonstruksjon), og så videre. I de senere språkene lever prefiksert stammevokal videre i Quenyas perfektum, mens de også forekommer i en klasse av Sindarin preteritum (akâra gir Sindarin agor).

I Quenya er preteritum ofte formet med endelsen –në (f.eks orta- "reise, stige" > ortanë "reiste, steg") eller ved nasal infiksjon + siste –ë (f.eks. tac- "feste", pret. tancë). Nasal infiksjon er også funnet i Sindarin preteritum (f.eks. sogo "å drikke" > pret. sunc). Siden preteritum som involverer nasale forekommer i både Quenya og Sindarin, må de gå tilbake i det minste til Allmenn Eldarin. Inten primitiv form av Quenyas preteritumsendelse –në er nevnt av Tolkien i publisert materiale; hvis det fantes, ville det antageligvis ha vært *-nê. Noen av de nasal-infiksjonerte preteritumsformene kan ganske enkelt skyldes en endelse som ble addert direkte til en stamme, hvorpå n og siste konsonant av stammen byttet plass. For eksempel, Sindarin sunc "drakk" (Quenya *suncë, ikke attestert) kunne være derivert fra, si CE *sunkê, dvs stammen SUK "drikke" med preteritumsendelse *-. Men dette er spekulasjon og avhenger av skifter som kn > nk som ikke forekommer på regulær basis; det kan være bedre å anta at den nasal-infiksjonerte formen ’sunkê er orginal.

I Quenya er formen holdt for å være aorist formet med endelsen –ë, som endres til –i når en eller annen endelse er lagt til. I det primitive språket må det ha vært –i overalt (siden siste korte –i ble til –ë i Quenya, men forble uendret når den ikke kommer til slutt).

En av våre svært få eksempler på primitiv presens er uljâ *"heller", kilden til Sindarin eil "det regner" (se ULU). Kan dette være et argument for eksistensen av en primitiv presensendelse –â, kilden til Quenyas endelse –a? I WJ:372 refererer Tolkien til "presens- [?] stammene i ." Det kunne se ut som endelsen –â er "usynlig" når den bli satt til et verb som allerede ender på , for verbet uljâ viser så absolutt den vanlige verbendelsen –jâ. Legg merke til at formen mâtâ "spiser" ["er spisende"], er sagt i VT39:7 å være den "kontinuerlige (fortsettende) formen" av en stamme mata- eller MAT "spise" (VT39:7, 11; LR:371). Sammenlign Letters:427 med dette, hvor Tolkien sier at Quenya palantír kommer fra en primitiv form palantîrâ (eller palantîra), og at dette ordet inneholder en "kontinuerlig stamme av TIR "se på, overvåke, speide". Det er klart at denne "kontinuerlige formen" mâtâ "spiser, er spisende" er relatert til MAT akkurat som denne "kontinuerlige stammen" tîrâ *"ser på, er seende på" er relatert til TIR. Det ser ut som at fra grunnverb-stammer (uten endelser som –jâ eller –tâ) kan det deriveres en kontinuerlig tid (korresponderende med engelsk "is ...ing") ved å forlenge stammevokalen og legge til endelsen –â. Quenyas etterkommere av disse formene (ikke attestert i dette tilfellet: *máta, *tíra) er tydelig det som ofte kalles presens. Siden mâtâ er oversatt med "spiser, er spisende", virker det som den kontinuative stammen kunne fungere som finitte verb allerede i det primitive språket.

Vi har bare ett eksempel på primitiv perfektum, og det er awâwiiê gitt i WJ:366. Det ser ut til å være formet ved forlengelse og prefiksing av stammevokalen og at suffikset –iiê er lagt til. I Quenya har endelsen blitt til –ië, men ellers er perfektum formet på samme måte.

Hvordan andre tider av verbet var konstruert i primitivt Alvisk vet vi ikke. Infinitivendelsen –ië er funnet i både Quenya og Gammel Sindarin ("Gammel Noldorin"), så den må i det minste gå tilbake til Allmenn Eldarin. Dets primitive form kan ha vært –iê (kanskje attestert begravet i ordet luktiênê, se under). Quenyas og Sindarins futurumendelser, -uva og –tha er tydeligvis ikke kognate – noe som muligens anytder at én eller begge er innovasjoner uten noen motstykker i det primitive språket.

Det kan noteres at det primitive språket ikke hadde noe kasus for imperativ; i stedet det selvstendige imperativpartiklet â, med varierende plassering, ble brukt i konjugering med en verbstamme (WJ:365).

Pronomen: Vår kunnskap om det primitive pronominalsystemet er langt fra komplett. En første person-stamme NI "jeg" er gitt i Etym (LR:378 dvs NI-2), og ni er fortsatt til stede i Quenya (mens opprinnelsen til Sindarins ord for "jeg", im er ukjent). Quenya-endelsen –mmë for (eksklusiv) "vi" og den korresponderende Sindarin-endelsen –m argumenterer sterkt for et primitivt 1.person flertall pronomen som inkluderer lyden m i senest Allmenn Eldarin. Tolkien snakker om de og dets variant le som "pronominale elementer i 2.person" (WJ:363). Quenya tye "du" (som objek) og Sindarin-endelsen –ch *"du" ser ut til å indikere at det også var et 2.person element som inneholdt lyden k (siden Quenya i lys av Sindarin-endelsen må antas å stamme fra *kje, mens Sindarin –ch representerer det eldre *-kk-). For 3.person er den demonstrative stammen TA "det" relevant (det gir Quenya ta "det, det der"). Quenya te "dem" (og "de"?) kan stamme fra uaksentert *tai, dvs ta "det, den" med flertallsendelse: *"disse". 3.person var tydeligvis først og fremst assosiert med en annen demonstrativ stamme, S-. Under denne stammen har Etym eller su (eller /*so) som et tydelig primitivt pronomen "han", mens "hun" er eller si (eller /se). Her er det også gitt en referanse til "-so-bøyningen av verb" og den korresponderende feminine "-se-bøyningen", som åpenbart betyr at disse pronomene var satt til verb for å utrykke at "han" eller "hun" var subjektet i verbet. Om disse bøyningene forekom allerede i det mest primitive språket er ikke klart.

Andre deler av tale: Et eksempel på et adverb er skaffet tilveie ved ordet akwâ, som i følge WJ:415 er "en forlengelse eller intensivering av *kwâ, brukt adverbialt" (Quenya aqua "helt, fullstendig, komplett"). Et annet eksempel er hekwâ "tilsidesatt, ikke inkludert, ekskludert, uten" sagt å være både adverb og preposisjon (WJ:364-5). Dette er formet fra det "adverbiale elementet" HEKE, HEK som betyr "tilside, for seg selv, separat, ikke sammen" (WJ:361, 364). Ingen spesiell adverbial endelse, som engelsk –ly er kjent; endelsen –wâ sett i ordet hekwâ er også en adjektivendelse (se "Derivasjon" nedenfor). –Et "primitivt negativt element" er nevnt i WJ;370: "nei!" (også abâ, aba), som uttrykker å avslå, avvise, nekte, Nb ikke å avvise noe faktum eller påstand. Ellers, ord basert på stammen LA "nei, ikke" eller den negative stammen , og deres prefikserte varianter UGU, UMU ble tydeligvis brukt til å forme nektelser. –Det vites ikke om det var artikler i det primitive språket; dette kan være tvilsomt. Kilden til artikkelen i "-en/-et/-a" (engelsk the) i Quenya og Sindarin, som er stammen I er sagt å være et deiksis [indikatorord] (LR:361). Så mens Quenya i alda og Sindarin i´aladh betyr "treet", primitivt *i galadâ tydeligvis betydde "det treet" i stedet. Senere ble betydningen av i svekket fra "det ...et/en/a" til "-et-en/-a" (kanskje allerede i Allmenn Eldarin, siden Quenya og Sindarin deler denne artikkelen). De romanske språkene fikk deres bestemte artikkel på samme måte: Deres forgjenger Latin hadde ikke noe ord for "-et/-en/-a", men betydningen til latin-demonstrativer (typisk ille, illa) ble svekket til å produsere artikler som la eller el.

ALLMENN ELDARIN

Som sagt ovenfor, Allmenn Eldarin (CE) er det neste stadiet av Primitivt Alvisk. Dette er språket til de opprinnelige Eldar, til forskjell fra Avari, språket utviklet seg fra Primitivt Quendisk (PQ) i løpet av de to og et halvt århundrer Marsjen fra Cuiviénen til havet varte, og dermed den nest eldste forgjenger for Quenya og Sindarin.

I PM:342 sier faktisk Tolkien at "når Eldarene kom til Aman og bosatte seg der hadde de allerede en lang historie bak seg...også deres språk hadde blitt utviklet og forandret og var svært forandret fra den primitive talen slik den var før Oromës komme." Ingen drastiske forandringer er likevel reflektert i hittil publisert materiale. I mange tilfeller er PQ-ord uforandret i CE; legg merke til at ñgolodô (Noldo) sies å være både CE (WJ:379) og PQ (WJ:381). Flertallsendelsen er fortsatt –î, som i elenî "stjerner" (WJ:360).

Som nevnt i introduksjonen, det er bare tre former i Etym som er eksplisitt identifisert som "Eld"= Eldarin, åpenbart betydende Allmenn Eldarin: mahtâ- "å håndtere", ndæ^r "brudgom", wa "sammen" (se MA3, NDER, ). Disse tre er derivert fra tidligere ma3tâ-, ndêro og wo, former som nødvendigvis må være PQ. Mange andre Allmenn Eldarin-former finnes i WJ og PM, så vel som i Vinyar Tengwar #42. Noen fonologiske utviklinger kan observeres. Forandringen fra wo med trykk til wa er eksplisitt nevnt i Etym (under ). I PQ ma3tâ > CE mahtâ skal vi tydligvis forstå at lyden 3 (spirant g i følge Christopher Tolkien) ble ustemt ved assimilasjon til følgende t, hvis stavingen "ht" i mahtâ representerer tysk ach-Laut + t, som den gjør i Quenya-formen mahta-. Former som verbet wahtâ- "å skitne til, søle" og substantivet wahsê "flekke, søl" fra stammen WA3 må derfor tas for å være Allmenn Eldarin for Primitivt Quendisk *wa3tâ-, *wa3sê. (Legg merke til at i wa3râ "skittent, tilsølt" er 3 uforandret, fordi den ikke følges av noen ustemt konsonant.)

Hovedforandringen ser ut til å ha gått ut over de korte siste vokalene. Opprinnelig –a, -e og –o forsvant; for eksempel PQ abaro "en som nekter" ga CE abar (WJ:371), mens PQ kwene "person" ga CE kwên (WJ:360 – PQ-ordet kwende ser ut til å være uforandret i CE, da). I følge de fleste kildene var lang –â, -ê, -ô uforandret, det var også –î og –û –men VT42 nevner noen CE-former hvor de lange siste vokalene kan se ut til å ha blitt korte allerede, jf. daira "stor, veldig" eller netere "ni". Uansett hva som er tilfellet kan det være at på CE-stadiet kan orginale korte –i og –u blitt til –e og –o, en forandring som er gjenspeilet i Quenya. Forandringen av kort siste –i til –e er også gjenspeilet i Gammel Sindarin, så det ser ut til at denne forandringen foregikk i Allmenn Eldarin, forgjengeren for begge disse språkene. Som CE-ordet kwên sammenlignet med PQ kwene demonstrerer, vokalen i de nye monosyllabiske [enstavelses-] ordene kunne forlenges (men ikke i flertallsformen kwenî, hvor ordet ikke er monosyllabisk – dette er fortsatt gjenspeilet i Quenya quén, flertall queni i stedet for **quéni).

En annen forandring var at "midtre h var tidlig tapt uten et spor i CE", substantiv-enklitiske –hô "fra" ble til –ô, opprinnelsen til Quenyas genitivendelse –o (WJ:368). Dette ser ut til å støtte det vi argumenterte for ovenfor: at i mahtâ- er bokstaven H faktisk en ach-Laut. Denne sterkere "H" gikk ikke tapt (fortsatt tilstede i Quenya mahta-).

Noen vanskelige konsonantklustere forandret seg til lettere uttalte kombinasjoner i Allmenn Eldarin "og muligens tidligere", dvs allerede i PQ (WJ:416). I WJ:416 er skiftet bm > mb nevnt, PQ labmê "tungemål" ble til lambê i senest CE. I Etym finner vi doble former som stabnê, stambê "rom" (STAB); kan dette antyde en lignende forandrin bn > mb, kanskje på CE-stadiet? (Men i dette tilfellet må bn-formen ha overlevd ved siden av den nye mb-formen, siden "Gammel Noldorin"/Gammel Sindarin enda har stabne). Vi vet fra WJ:403 at kombinasjonen sd ble assimilert til zd i Allmenn Eldarin, esdê "hvile, ro" ble til ezdê. (Stammen EZDÊ i Etym må derfor forstås som en Allmenn Eldarin-form; ikke alle innskrivingene i Etym representerer primitive røtter. EZDÊ > esdê er i seg selv en omarrangert form av grunnstammen SED "hvile, ro".) Mens s ble stemt til z før d, ser det ut til at d ble til ustemt t før s, primitivt sjadsê "kløft, flenge" ble til sjatsê (SYAD). Kanskje forandringen ds > ts også forekom på Allmenn Eldarin-stadiet.

Allmenn Eldarin kan ha introdusert noen nye diftonger derivert fra e, o. Senere Visdomsherrer "helte til den oppfatningen at ...ae, ao [produsert av A-infiksjon] var ikke primitive utviklinger, men sammenlignbart sene og skyldtes analogien til ai : i, og au : u" (se VT39:9-10). "Sammenlignbart sent" kan bety på Allmenn Eldarin-stadiet heller enn Primitivt Quendisk-stadiet. Det faktum at disse ordene som opprinnelig må ha inneholdt diftongene ae, ao er funnnet i både Quenya og Telerin støtter sterkt denne konklusjonen. I Quenya ble disse diftongene respektivt til é og ó; i Telerin ble begge til á. Som et eksempel nevner Tolkien Quenya méla "kjærlig, hengiven", Telerin mála. Begge disse er derivert fra en A-infiksert form fra stammen MEL "elske", som er antydet å være *maelâ (ikke eksplisitt gitt). Se VT39:10.

Allmenn Eldarin var ikke én fullstendig fastlagt struktur; allerede på Marsjen fantes det dialekter. På et svært tidlig tidspunkt, kanskje til og med før Separasjonen skiftet Teleri opprinnelig kw (> Quenya qu) til p, en forandring som fortsatt gjenspeiles i Sindarin og Telerin av Aman (som Quenya quár "knyttet neve" korresponderende med Sindarin paur, Telerin pár; alle disse er etterkommere av primitivt kwâra, PM:318). I PM:401 peker Pengolodh på at "Quendiene ble adskilt også i tale: Avari fra Eldar, og Teleri fra de andre Eldar".

STAMMEN OG DENS MODIFIKASJONER

Når vi har å gjøre med primitivt Alvisk må konseptet med stamme, rot eller grunn klart forstås. Allerede i hans svært tidlige "Qenya Lexicon" fra 1915 slår Tolkien fast at "røtter...er ikke ord i bruk i det hele tatt, men tjener som en forklaring av ord som er gruppert sammen og en forbindelse mellom dem" (LT1:246). Roten eller stammen er et noe abstrakt skjelett som inneholder en grunnbetydning, og i derivasjonsprosessen blir det satt kjøtt på dette skjelettet for å produsere faktiske ord som utvikler dets betydning. For eksempel, grunnidéen av ungdom er tydeligvis i stammen NETH – Tolkien skrev ganske enkelt bare "ung" for å foreslå dets betydning – men dette betyr ikke at det primitive Alviske ordet for "ung" var neth. NETH er bare grunnen for faktiske ord som nêthê "ung" eller nethrâ "ung" (fra hvis kommer Quenya nésë, nessa). Etym er stort sett en liste av slike stammer fulgt av noen av de faktiske ordene som ble gitt i forskjellige språk ut fra den stammen. (Men noen av innskrivningene i Etym ser ut til å være komplette ord i seg selv, slik som RAMBÂ "vegg" eller TINKÔ "metall"). Majoriteten av primitive Alviske ord består av en stamme kombinert med en endelse; disse endelsene er utforsket i detalj nedenfor.

"Min far skrev en god del om teorien om sundokarme eller ’grunn-struktur’, " informerer Christopher Tolkien i LR:343. Men bare hans eget sammendrag av farens idéer er tilgjengelig for oss: "Svært kort fortalt var den Quendiske konsonantale ’base’ eller sundo karakterisert av en ’bestemt vokal’ eller sundóma: slik at sundo KAT har et midtre sundóma ’A’ og TALAT har sundóma gjentatt. I derivative former kunne sundóma bli plassert foran første konsonant, dvs ATALAT" (WJ:319). Det ser da ut som at "grunnen"består av konsonanter (som K-T i KAT) pluss en "bestemt vokal" (i dette tilfellet A) som kan flyttes rundt og bli gjentatt – men siden den må være til stede et sted, den Quendiske grunnstrukturen er ikke et "semittisk" system med bare konsonantrøtter, som i Khuzdul. Dette er mer som det Adûnaiske systemet: konsonantrøtter som er assosiert med en viss "Karakteristisk Vokal" som kan settes inn forskjellige steder, men må være tilstede i alle deriverte ord – ellers ville stammer med de samme konsonanter være umulig å si forskjellen på.

Systemet som til slutt krystalliserte seg ved Cuiviénen inneholdt en "grunnstruktur" med en preferanse til stammer av mønsteret X-X(-), med en fastsatt midtre konsonant...slik som *Dele, *Heke, *Tele, *Kala, *Kiri, *Nuku, *Ruku, etc. Mange monosyllabiske stammer (bare med en initial konsonant eller konsonantgruppe) forekommer fortsatt i Eldarin-språkene; og mange av de disyllabiske stammene må ha vært lagd ved oppbygning av disse" (WJ:392). Når Tolkien snakker om "mønsteret X-X(-)", mener han tydeligvis "konsonant-vokal-konsonant(-vokal)". Vanligvis er første og andre vokal identiske; det ser sannelig ikke ut til å ha noe å si om stammene for, si, "følge" og "slikke" er gitt som KHILI og LABA (WJ:387, 416) eller rett og slett som KHIL og LAB, som i Etymologies (LR:364, 367). På samme vis, stammen for "helle" er gitt både som ULU (LR:396) og som UL(WJ:400). Likedan kunne stammer som de Tolkien lister opp som eksmpler - *Dele, *Heke etc. antageligvis like gjerne blitt gitt som DEL-, *HEK- etc. (DEL er faktisk funnet i WJ:363). Det siste systemet later til å være brukt i Etym (legg merke til at Etym har KAL der WJ:392 gir *Kala-); stammen ULU i stedet for UL er en av de få unntak. I Etym har kanskje de suffikserte stammevokalene blitt droppet bare for å spare plass. Men når Tolkien i WJ:392 nevner "monosyllabiske" stammer ser det ut som han refererer til stammer uten noen konsonant som følger første vokal (som KWE, NA), slik at vokalen ikke kan bli noe suffiks.

Mens Tolkien i WJ:392 snakker om "mange" slike monosyllabiske stammer er det relativt få av dem i vårt korpus. På samme side i WJ spekulerer Tolkien om stammen KWE som refererer til vokal tale kan ha eksistert på det mest primitive stadiet, men ble senere ekspandert til KWENE og KWETE, derved å bli tatt inn i et system som hadde blitt videreført i mellomtiden. I Etym består de fleste stammene av tre elementer: en initial konsonant eller en konsonantgruppe, en vokal, og en konsonant etter vokalen (dvs. BAL, SPAN). I noen tilfeller er det ingen initial konsonant (EL), men det er veldig få stammer med en vokal som mangler den siste konsonant, slik som "å være" (LR:374 –NÂ 2). Som sagt ovenfor, den siste ser ut til å være den slags stamme som Tolkien kaller "monosyllabisk" i WJ:392 (og ikke stammer som KWEN, EL, DEL [WJ:361-363], som kan meget enkelt bli gjort til polysyllabiske stammer ved å suffiksere stammevokalen: KWENE, ELE, DELE [WJ:360]). Av de mer en seks hundre stammer oppført i Etym, er det under tredve av de som har denne "monosyllabiske" strukturen, og flere av dem er ikke stammer til verb, substantiver eller adjektiver, men preposisjoner, partikler, prefikser og slikt. (Noen stammer sluttet opprinnelig på en guttural konsonant skrevet som 3, men mistet den og fikk vokalen forlenget i kompensasjon: DO3 > DÔ og åpenbart TA3 > TÂ. Kanskje stammer som THÊ, THÛ, skal forstås som senere former av *THE3, *THU3, *YO3, ikke gitt). I sammenstemmelse med dette slår Tolkien fast at "det senere synet [til Visdomsherrene i Midgard] var at ’hele stammer’ (betyr substantiv-adjektiv eller verb-stammer) faktisk ved slutten av den allmenne utviklingen av primitivt Quendisk sjelden, om noen gang, var monokonsonantiske" (VT39:11). "Monokonsonantisk" er et bedre ord for denne typen en "monosyllabisk".

Stammen for "bite" er et godt eksempel på hvordan en stamme kan modifiseres til å produsere grunn for nye ord. Ikke mindre enn fire variasjoner av den er funnet i Etym. Først er det NAK, tydligvis den mest grunnleggende formen, med den enkle betydning "bite". Stammen NDAK "slakte, drepe" skal åpenbart forstås som en forsterket form av NAK, forsterkningen av den initiale konsonanten symboliserer den intensiverte betydningen. En annen variant av NAK prefikser stammevokalen til å bli ÁNAK, en stamme som gir ord for "kjeve", kroppsdelen som brukes til biting (Quenya anca, Sindarin anc, begge fra primitivt ankâ er derivert fra ÁNAK; se NAK). En fjerde mulig variant er NAYKA med infiksert Y (og suffiksert stammevokal); dette kalles en "oppbygning" av NAK. Denne "oppbygde" stammen ser ut til å bety i grunnen *"biting" og dermed *"smertefullt"; det gir ord som Quenya naicë, Sindarin naeg "(skarp) smerte". Vi skal nå ta en nærmere titt på de forskjellige måtene å manipulere en stamme på.

Prefiksert stammevokal: I innskrivningen I i Etym forklarer Tolkien at i er et "intensivt prefiks hvor i er grunnvokal". Han nevner ITHIL "Måne" som et eksempel; dette er derivert fra en stamme (eller "grunn") THIL "skinne sølv" (se SIL). INDIS "brud" som navn på Valië Nessa kommer fra NDIS "kvinne"; den vokal-prefikserte varianten i-ndise er kalt en "intensiv form". Jf. også WJ:318, hvor Quenya og Sindarin estel "håp" sies å være et stammevokal-prefiksert derivativ av en stamme STEL "forbli fast".

I mange tilfeller er vokal-prefikserte versjoner av stammer gitt som separate innskrivninger i Etym. Noen ganger blir trykket flyttet til den nye første syllablen; noen ganger forblir den der den var. ÁLAK "stormende, strømmende" er derivert fra LAK-2 "hurtig". ÁNAK "kjeve" fra NAK "bite" er allerede blitt nevnt. ANÁR "sol" er sagt å være et derivativ av NAR-1 "flamme, ild". (I Silmarillion tillegget, oppføring nár, nevner Christopher Tolkien (a)nar som "den samme gamle rot" som ga ord til både ild og sol.) AYAN "hellig" er derivert fra YAN med samme betydning. ELED "gå, reise av sted, avgå, forlate" har forbindelse med LED "gå, fare, reise". ÉNED "sentrum" kommer fra NED som har samme betydning. ERÉD som gir ord for "frø", er derivert fra RED "spre, så". ÓLOS "drøm" har forbindelse med LOS "søvn/sove". ÓROM, stammen som i følge Etym er kilden til Vala Oromës navn, kommer fra ROM "høy lyd, horn/trumpet-støt" (men Tolkien avviste senere dette som en alvisk folkeetymologi). Det har blitt foreslått at ÓROK, stammen som de alviske ordene for ork kan spores til i Etym, er forbundet med ROK-, stammen for "hest". Mens dette kan se ut som semantikk på ville veier, kan ROK- opprinnelig ha referert til gangeren til "den mørke Rytter på hans ville hest" som plaget alvene ved Cuiviénen, åpenbart en av Morgoths tjenere (Silmarillion kap.3). Derved kunneden forsterkede stammen ÓROK bli brukt på andre onde skapninger. (Men Tolkien ser ut til å ha droppet denne idéen og bestemt seg for å derivere de alviske ordene for "ork" fra en stamme RUKU i stedet; se WJ:389.) De negative stammene , har prefikserte varianter UGU, UMU. Noe mer kompleks er derivasjonen av AKLA-R *"stråleglans" fra KAL "skinne" og OKTÂ "krig" fra KOT "kjempe, krangle"; her er stammevokalen prefiksert som vanlig, men også tapt i sin normale posisjon, og andre endelser er introdusert. Andre eksempler på ord der stammevokalen er fjernet fra sin normale plass mellom første og andre konsonant av stammen for å bli prefiksert i stedet inkluderer esdê "ro" fra SED "hvile" (se WJ:403), den ovenfornevnte ankâ "kjeve" fra NAK "bite" og ostô "festning" fra stammen SOTO- "ly, forsvar" (se WJ:414 for den siste). Jf. også den agentive formasjonen edlô fra DEL, DELE "gå, reise, reise videre" – men også edelô med stammevokalen i DEL intakt. I WJ:363 sier Tolkien at ordet edlô viser "tapet av sundóma" (stammevokal), og så, antageligvis, gjør også ord som esdê, ostô, ankâ. Stammen RUKU er sagt å ha variantformer uruk- og urk(u). Det er kanskje mulig for monosyllabiske stammer som KWA (som har å gjøre med fullendelse) å forekomme uten deres stammevokal på normalt sted, men den kan fortsatt bli prefiksert, som i derivativet akwâ (i følge WJ:415 "en forlengelse eller intensivering av *kwâ, brukt adverbialt" – Quenya aqua "fullstendig, komplett, helt").

A-infiksering: I noen tilfeller blir en ny vokal A tilsatt inne i en stamme, som gjør stemmevokalene i, u til diftongene ai, au. Stammen SLIW "sykelig" gir adjektivet slaiwâ "sykelig, syk, dårlig" (kontrast mot et annet derivativ slîwê "sykdom", som ikke viser infiksering). A-infiksering er også sett i ordet taun ?"bakke" fra TUN (se MINI). Fra stammen MIL-IK *"grådighet" er Mailikô derivert, et navn på Melkor. Enda et eksempel fra Etymologies er thausâ "motbydelig, ekkelt" fra THUS og taurâ fra TUR. I WJ:337 deriverer Tolkien maikâ "skarp, penetrerende, går dypt inn" fra en stamme mik "gjennombore". I tillegg peker Quenya nauta "bundet", derivert fra NUT, mot en primitiv form *nautâ (ikke gitt); likedan må Sindarin glaer (glær) "langt vers" fra GLIR stamme fra *glairê (jf. Quenya lairë). I essayet Quendi and Eldar er naukâ "misformet, *kort" er derivert fra en stamme NUKU "forkrøplet". Dette er kalt en "adjektivformasjon" (WJ:413); legg merke til at maikâ, naukâ, slaiwâ, taurâ, thausâ også er adjektiver. A-infiksering er også funnet i den abstrakte khaimê "vane" formen KHIM "holde fast ved" (som også gir adjektivet khîmâ "klebrig, klistrende" uten A-infiksering – som for å ikke gjøre ting for forutsigbart!) Videre, en av de "eldgamle former" av stammen RUKU (som har å gjøre med "frykt", kilden for de alviske ord for ork) er gitt som rauk- (WJ:415). Ved å bruke eksempler fra Quenya forklarte Tolkien at ord formet ved A-infiksering "var for det meste ’intensive’, som i rauko ’svært forferdelig skapning’ (*RUK); taura ’veldig mektig, uendelig, vidstrakt, av umålt makt eller størrelse’ (*TUR). Noen var ’kontinuative’ som i Vaire ’Evig-vevende’ )*WIR)" (VT39:10). – Om A-infiksering alltid produserte diftonger som ae, ao fra enkel e, o, akkurat som denne prosessen produserte ai, au fra i, u var gjenstand for debatt. Fëanor holdt fast på at slike former hadde forekommet i Primitivt Quendisk, men som nevnt ovenfor var senere Visdomsherrer ’helt mot oppfatningen at disse ae, ao var ikke primitive utviklinger, men sammenlignbart sene og skyldtes analogien til ai : i, og au : u (se VT39:9-10).

I/Y-infiksering: Dette ser ut til å være sjeldnere enn A-infiksering. Det er slått fast at stammen NAYKA *"smertefull" kan være en "videreføring" av NAK "bite"; NAYKA gir Quenya-ord på naic-. Stammen WAIWA "blåse" er tydeligvis en I-infiksert variant av WAWA, som igjen ser ut til å være en reduplisert form av . I VT39:11 indikerer Tolkien at "desiderable" [uttrykker ønske] ofte viser I-infiksjon; se nedenfor.

Nasal infiksering: Stammer kunne bli modifisert ved infiksering av en nasal før andre konsonant i stammen, m før b og p, og n på annen måte (unntak muligens ñ før w, se under). Slik har stammen DAT "falle ned" en nasal-infiksert variant DANT. LAK-1 "svelge" bler LANK, osm gir ord for "strupe". En av de "eldgamle former" av stammen RUKU er nasal-infiksert: runk- (WJ:415).

Nasal infiksering er ike uvanlig blant deriverte ord. For eksempel TUG gir tungâ "stram, tett" og ronyô "en jager, jakthund" kommer fra en stamme ROY "jage" (LR:384). I noen tilfeller er det vanskelig å si om tilsynelatende nasal-infikserte former faktisk skyldes senere metatese [omkasting av lyd, bokstaver]. Quenya sambë "rom" er sagt å stamme fra primitivt stabnê, stambê. Det siste ser ut til å reflektere en nasal-infiksert form av stammen STAB, men Tolkiens ordleggelse kan også tolkes til å bety at den eldste formen var stabnê derivert fra STAB kun ved å legge til en endelse, og at clusteret bn senere gjennomgikk metatese for å bli *nb > mb. Alternativt kan Tolkien ha ment at det var umulig å si om den gamle formen av Quenya sambë var stabnê eller stambê. En annen slik dobbelform er funnet under SYAD: sjadnô, sjandô "kløver" = sverd. Uansett hva som er tilfellet, stammen PAT gir både patnâ "vid" og den nasal-infikserte formen pantâ "åpen", ord som tilsynelatende også var opprinnelige distinkte, så det ser ut til at nasal infiksering også forekom i det primitive språket.

Det er ett eksempel på ñ-infiksering før w. Liñwi "fisk" fra stammen LIW.

Forsterkning, befestning, bestyrkning, berikelse: Dette er Tolkiens termer for visse forandringer som stammer i blant gjennomgår. For eksempel, RUKU dukker også opp som en "forsterket stamme" gruk- (WJ:415); i dette tilfellet består "forsterkningen" av et g-prefiks. Et prefiks er sett i s-rot- "grave i undergrunn, grave ut, grave seg gjennom" som sammenlignet med den enklere stammen rot (PM:365; groto i WJ:414 er tydeligvis en g-infiksert variant). (I følge VT39:11 holdt senere visdomsherrer på at den opprinnelige forsterkningen av initial r var dr heller enn gr; den siste var formet på den ofte forekommende variasjonen l/ gl). Det sies (i VT39:9) at Fëanor nevnte eksempler av initial forsterkning som involverte "forholdene mellom initial st- og s-, eller t-; gl- og l-; ky- og kw- og k-". En annen "vanlig initial berikelse" (WJ:413), som spesielt imponerte Fëanor, var at b, d, og g ble gjort til nasaliserte plosiver mb, nd, ñg. Dette kunne kalles nasal prefiksering, den initiale versjonen av den nasale infikseringen diskutert ovenfor. Men initial n, som d, kunne forsterkes til nd, og m kan likedan bli mb (forandringer som også kan forekomme i midten av ord, se nedenfor). Kanskje initial ñ kunne forsterkes til ñg (ingen eksempler). I LR:377 er stammen ÑGYÔ, ÑGYON "barnebarn, etterkommer" foreslått å være relatert til , YON "sønn", noe som antyder at Y- kan forsterkes til ÑGY-.

Stammen DORO "uttørket, hardt, uvillig" gir PQ ndorê "tørt land" ved initial berikelse d > nd (WJ:413). Stammen NDER "brudgom" er sagt å være en "forsterket form av der" (LR:375), dvs stammen DER "mann". NDUL, som gir ord av betydningen, "mørk, skyggelagt, obskurt, lite kjent", kommer fra DUL "gjemme, skjule". MBAD "under tvang, fengsel, undergang, helvete" er en forsterkning av BAD "dømme". MBAD, stammen som gir ord for "nese" kommer fra BUD "stikke ut". MBAR "bebo, inhabitere" er sagt å være relatert til BAR, selv om det er ikke klart hvordan det har seg semantisk (den antagelige opprinnelige betydningen av BAR er gitt som "reise, stige"). Angående forsterkningen N > ND og M > MB, det er en stamme NDIS ?"brud", sagt å være en "forsterkning" av NIS "kvinne" (LR:375). Stammen NDÛ "gå ned, synke" kommer fra , en tydelig preposisjonal stamme som gir slike ord som "ned" og "under". Vi har allerede nevnt NAK "bite" > NDAK "slakte". Stammen MASAG "kna, elte" har forbindelse med MBAS på lignende vis; antageligvis er begge videreføringer av en enklere rot *MAS. (Legg merke til, likevel, at det er mange stammer med initial MB, ND som ikke kan matches med noen korresponderende stamme i B-/M eller D-/N-. I slike saker må vi anta at den nasaliserte plosiven er "orginal".)

Lignende forandringer kan også forekomme i midten av ord. Kwende "alv" er derivert fra en stamme KWENE av "primitiv befestning av midtre n > nd" (WJ:360). Jf- også noen ord i Etym, som tundu "bakke, haug" fra TUN. Quenya-verbene tamba- "banke, fortsette å banke (på)" vs. det enklere verbet tam- "banke forsiktig" indikerer at en befestning m > mb har skjedd (stamme TAM). Tolkien forklarer at Lindâ "Linda, Teleri-alv" er derivert fra den primitive stammen LIN ved "bestyrkelse av midtre N og adjektivisk –â" (WJ:382). Allmenn Eldarin eldâ "en adjektivformasjon ’forbundet eller omhandlende stjernene’", ser ut til å være derivert etter samme mønster og inkluderer en midtre befestning l > ld (stamme EL, ELE); dette er ikke funnet initialt.

I midten av ord kunne også "medianen" bli fordoblet: Grottâ "en veldig utgravning" er en "intensivert" form (WJ:415) av grotâ "utgravning" (WJ:414). Angående stammen for "hest", ROKO, sies det at dette er faktisk en "eldre enklere form av stammen, funnet i noen sammensetninger og sammensatte navn, selv om den normale formen av det selvstendige ordet ’hest’ hadde den befestede formen rokko" (WJ:407). Som vi ser, rokko er "befestet" ved fordobling av midtre konsonant i ROKO. Ordet battâ "trampe ned", med "midtre konsonant forlenget i frekventativ formasjon" (LR:351), gir oss ett eksempel på en "befestet" verbstamme: Grunnstammen BAT betyr "trå", og den befestede stammen symboliserer repetisjonen av bevegelsen ved å forlenge midtre konsonant. For den semantiske forandringen, sammenlign Quenya tam- "banke forsiktig" vs. tamba- "banke, fortsette å banke" nevnt ovenfor.

Utvidelse: Noen stammer har spesielle "utvidede" former lagd ved suffiksering av stammevokalen (som i DELE sammenlignet med DEL- i Quenya, dette kalles ómataina eller "vokalisk utvidelse") og tilleggelse av en siste konsonant, vanligvis n, k, t eller s. I Etym er stammen BÓRON sagt å være utvidelse av BOR "utholde" (med aksentert annen syllabel er det en verbform av substantivstammen bóron-). En lignende utvidelse som involverer en siste n er gitt ved stammen EL, ELE som gir Allmenn Eldarin elen "stjerne" (sagt å representere en "utvidet base", WJ:360; sammenlign Gammel Sindarin toron "bror" fra TOR; jf. også parene PHER/PHÉREN "bøk" og THOR/THORON "ørn").

Blant de "eldgamle former" av stammen RUKU (som har å gjøre med frykt) er rukus og rukut (WJ:415). Kunne de utvidede stammene med ómataina fulgt av t være det Tolkien refererer til som "de såkalte kalat-stammene" i WJ:392? Kalat ser ut som en utvidet form av KAL, stammen har å gjøre med "lys". Om så, enda et eksempel kan være stammen ÓROT "høyde, fjell", som åpenbart er utvidet fra den mer grunnleggende stammen ORO "opp, reise, høy". Her ser vi hvordan den utvidede formen utvikler betydningen av den mer grunnleggende stammen (de andre eksemplene på utvidede stammer er ikke glosert separat). Doble stammeformer i Etym, som LEP/LEPET "finger" eller ESE/ESET "navn" later til å eksemplifisere det samme fenomenet. Et sikkert eksempel er arat-, som i PM:363 sies å være "en utvidet form av stammen ara- ’nobel, edel’". Når stammen NA "å være" gir Quenya nat "ting", dette kan reflektere en lignende t-utvidelse.

Det er noen mulige utvidelser med siste –k, som OTOK "sju" fra OT. Kanskje NÁYAK "smerte" er forbundet med NAY "klage(sang)", mens KIRIK (derav Quenya circa "sigd") er definitivt utvidet fra KIR. "kutte, kløyve" (ikke definert i Etym, men se kir- i Silmarillion Tillegg; jf. også KIRIS "kutt" som substantiv – en annen utvidet form). LEPEK er gitt som en utvidelse av LEP "fem" (også LEPEN). Jf. også MIL-IK *"grådighet", åpenbart en utvidelse av en enkel stamme *MIL (derav Quenya mailë ved A-infiksering).

Utvidelser som involverer siste –s (jf. rukus og KIRIS ovenfor) inkluderer OT/OTOS "sju" (også OTOK allerede nevnt), THEL/THELES "søster", TER/TERES "gjennombore", PHAL/PHÁLAS "skum" (pluss varianten SPAL/SPALAS); jf. også KYEL(ES) "glass". Stammen NIS "kvinne" er sagt å være "videreutviklet fra INI" (se NDIS); kanskje NIS heller skulle vært derivert fra den enkle stammen "kvinne", av hvis INI må være en vokal-prefiksert versjon. (For forkortelsen av de lange stammevokalene i den vokal-prefikserte varianten, sammenlign de negative stammene vs. UGU og vs. UMU). Tolkien spekulerer om THUS ?"ondt-luktende" er relatert til (utvidet fra?) THÛ "puste, blåse". Det siste eksemplet indikerer at "monosyllabiske" stammer (stammer uten noen siste eller midtre konsonant) kan utvides ved å legge til en siste konsonant –n, -t, -s direkte på den orginale stammevokalen; vokalen kan ikke bli reduplisert til slutt fordi det er ingen konsonant som den kan bli suffiksert til. (Men tydeligvis kan stammevokaln bli reduplisert etter den nye konsonanten etter at konsonanten har blitt lagt til; jf. Tolkiens referanse i WJ:392 til stammen "*KWE, av hvis *KWENE og *KWETE var videreføringer".)

Legg merke til at det er noen stammer som ser ut til å være polysyllabiske fra begynnelsen av. For eksempel KYELEK "hurtig, kvikk, lett til bens" kan av semantiske grunner utenkelig være en utvidet form av KYEL "komme til en ende".

Det skulle imidlertid noteres at Tolkien noenganger bruker termen "utvidet stamme" også med referanse til stammer med en prefiksert stammevokal (se ovenfor), når vokalen fortsatt er tilstede på normalt sted.

Differensiering: Som notert ovenfor; de lange formene av stammer med vokal til slutt involverer vanligvis enkel repetisjon av stammevokalen: DEL > DELE, KAL > KALA etc. Men det er noen sjeldne tilfeller hvor en annen siste vokal, -U, dukker opp. I WJ:411 nevner Tolkien en stamme TELE "avslutning, ende, komme til slutten" og legger til at "dette var muligens distinkt fra *tel-u ’legge tak på, sette kronen på en bygning’...Men *telu kan være ganske enkelt en differensiert form av *TELE, siden taket var det siste arbeidet på en bygning." Det ser ut som den varianten eller "differensierte" stammer kunne bli lagd ved å modifisere siste vokal.

Bortsett fra TELU er beviset for slike stammer vanligvis indirekte. Stammen KEL "gå, renne (spesielt vann)" har klart lengre form KELU. (Indeksen i Unfinished Tales, oppføring Celos nevner faktisk en rot kelu- "flyte ut hurtig"), Den lengre formen dukker opp i Quenya celumë "strøm, flo" (men ikke i celma "kanal"). Ilkorins ord for "elv", celon er derivert fra hva som ser ut til å være en utvidet form i –n; "kelu + n" derved *kelun (LR:363). Et lignende tilfelle ser ut til å være Quenya cotumo "fiende" fra KOT, KOTH; den midtre u må komme fra et sted. Det er otså noen Quenya stammer i –u, slik som nicu- "være kjølig, kaldt (om vær)" (WJ:417) eller hlapu- "fly eller strømme i vinden" (MC:233). Men hvordan de er relatert til "differensierte" stammer som TELU, hvis de gjør det i det hele tatt, er langt fra klart.

Variasjon: Det ser ut til å være noe variasjon mellom visse lignende konsonanter, slik som T/TH/D, og også mellom TH og S. I Etymologies er det tydligvis en forbindelse (bekreftet av Tolkiens egen kryssreferanse) mellom stammene PAT, som har å gjøre med åpenhet, og PATH, som gir ord som "Noldorin" pathw "plan/nivå-rom" (Klassisk Sindarin *pathu). Det foreslås også (i LR:393) at THIN som gir ord for "grå" kan være en variant av TIN "utstråle tynne (sølv, bleke) stråler". Lignende er det tydeligvis en forbindelse mellom stammene DAL "flat", LAD *"vid" og LAT "ligge åpen". Stammene SIL, THIL "skinne" er sagt å være varianter, og en lignende variasjon S/TH er sett i parene GOS/GOTH "redsel, skrekk" og KHIS/KHITH "tåke". Variasjon SP/PH er sett i SPAL/SPALAS, variant av PHAL/PHALAS "skum". KAR "lage, gjøre" ser ut til å ha en variant KYAR "forårsake", og under stammen KEL "gå, løpe" finner vi referanser til KYEL "komme til slutten, løpe ut" og KWEL "falme, dø hen, visne". Variasjonen mellom semivokaler (Y/W) som er sett i paret KYEL/KWEL er også funnet i KHAW som sammenlignet med KAY "ligge ned"; i Etym er KHAW lignet med den siste stammen. Dette viser også et eksemel på variasjon K/KH; jf. også RIK(H) "rykke, plutselig bevegelse". Under TAM "banke" er det en referanse til NDAM "hamre, slå"; den siste later til å utvise både "initial berikelse" med en prefiksert nasal og variasjon T/D. Primitivt Alvisk tillot åpenbart ikke *NT som en initial kombinasjon, så det måtte bli ND i stedet. Dette prinsippet kan også forklare det andre elementet i navnet Moringotto (MR:194), sagt å være Quenya-formen av Morgoth, den Mørke Fiende: Hvis –ngotto-delen antyder en primitiv form *ñgottô "fiende" ville dette ordet være refererbart til stammen KOT, KOTH "kjempe, krangle" ved å anta at den "initiale berikelsen" av K- er *ÑG- heller enn ?ÑK-. Den "initiale berikelsen" av P- ville likedan være *MB- heller enn ?MP-, selv om vi ikke har noen eksempler.

Variasjon P/T er funnet i stammene PIK og TIK; begge disse har åpenbart å gjøre med litenhet. Under TIK lagde Tolkien en kryssreferanse til PIK.

Variasjon mellom T og D er sett i paret TING, DING, men siden disse ordene er onomatepoetiske, må slik variajson forventes.

I følge WJ:363 var det "noe bevis" for at variasjon mellom D og L forekom i Primitivt Quendisk, "et noterbart eksempel er delle som pronominale elementer i 2.person". I sent PQ framstår GL som en initial variasjon av L (WJ:411, jf. VT39:11).

Variasjon mellom forskjellig vokaler er mye sjeldnere, men BEL "sterk" er forsøksvis sammenlignet av Tolkien med stammen BAL (fra hvis ba "Makt, Vala"), og under NAT "knipling, vev, knute" lagde Tolkien en kryssreferanse til NUT "knyte, binde".

DERIVASJON I PRIMITIVT ALVISK

I Primitivt Alvisk kan nesten alle ordene bli delt inn i en stamme fulgt av et avledeningsformativ (derivasjonal endelse), og vi vil her prøve å lage en liste over disse suffiksene. I det primitive språket er stammen og endelsen vanligvis lette å skille fra hverandre, mens grensen mellom dem ofte er tilslørte av lydendringer i de senere språkene. For eksempel er primitivt sukmâ "drikkekar" lett å dele inn i stammen SUK "drikke" med endelsen –mâ som betegner et redskap – men i Quenya, som har skiftet opprinnelig km til ngw, kan ikke resultatet sungwa analyseres like lett. (På tross av eksempler som dette er de orginale endelsene vanligvis gjenkjennelige i Quenya, med forkortelse av siste vokal: -mâ fremstår normalt som –ma. Mye av det som er sagt nedenfor er fortsatt fakta for de direkte Quenya-etterkommere av disse suffikser, men i Sindarin er de orginale endelsene mye slitt ned og noen ganger til og med erstattet av nye endelser.)

Det skulle noteres at den andre, redupliserte vokalen i stammen , ómataina eller "vokaliske utvidelse", ofte ikke er inkludert når en endelse er lagt til for å lage et faktisk ord. Det er definitivt noen ord hvor den andre vokalen blir, slik som når ULU "helle" gir ulumô *"(en) heller", men den forsvinner ofte. I WJ:416 er en stamme NUKU "forkrøplet" gitt, men i derivativet nuktâ- "forkrøple" er ikke den andre U i NUKU beholdt. På den annen side, ómataina kan noen ganger dukke opp i derivativer til og med når stammen er gitt i korteste form, slik som når substantivet tjulussê "poppel-tre" er derivert fra TYUL "stå opp (rett)"; dette substantivet er faktisk basert på ómataina-formen *TYULU.

Den andre vokalen i to-syllabiske stammer som GÓLOB eller STÁLAG kan også bli utelatt i de faktiske ord som deriveres ut fra dem; disse stammene manifesteres som golb- og stalg- i derivativene golbâ "gren" og stalgondô "helt, fryktløs mann". (Se også nedenfor angående laik-wâ fra LÁYAK).

Det er også ord hvor første vokal er droppet hvis den er uaksentert: for eksempel stammen BERÉK gir b’rektâ- "bryte ut plutselig" og KARÁN gir k’rannâ "rødlig" (men fra samme stamme kommer bere "vill" og karani "rød" med første stammevokal intakt). Dette tapet av uaksentert stammevokal er oftest sett i orginalformer av Sindarin-ord og kan tenkes å være et fenomen som skjedde etter det eldste stadiet, i Allmenn Telerin, slik at b’rektâ-, for eksempel, representerer tidligere *berektâ-. Men i minst ett tilfelle er det en form med en uaksentert vokal utelatt som har blitt grunn for et Quenya-ord: ráca "ulv" fra primitivt d’râk, stamme DARÁK. Primitivt *darâk- med første vokal intakt ville ha gitt Quenya **laraca i stedet. Så i minst noen tilfeller må den uaksentert vokalen ha forsvunnet senest i Allmenn Eldarin.

I tilfellet med to-syllabiske stammer med en siste konsonant, kan denne konsonanten og siste vokal bytte plass når en endelse er lagt til: slik blir stammen ÚLUG til ulgu- i ordet ulgundô "monster".

Noter at i faktiske ord blir j som siste konsonant alltid til i før konsonant, den smelter sammen med stammevokalen og produserer derved en diftong i –i (som når stammen TUY- eller TUJ- gir ordet tuimâ "en spire, knopp" – for *tujmâ). Likedan blir w til u foran konsonant, som når TIW gir tiukâ "tykk, fet" (for *tiwkâ). Hvis en to-syllabisk stamme mister sin andre vokal i en derivativ form, og den midtre konsonanten er en semivokal som derved er satt i direkte kontakt med sistekonsonant, kan den semivokalen igjen smelte sammen med foregående vokal og former derved en diftong (som når stammen LÁYAK manifesteres som laik-, for *layk- eller *lajk-, i derivativet laik-wâ "grønn").

Noen ganger, men ikke alltid blir j til i før vokaler, som når DAY (DAJ) gir daio "skygge, nyanse" – men se kontrasten i naje "klage(sang)" fra NAY (NAJ).

De fleste primitive ordene endte på vokal, noen ganger kort, men ofte lang. Vokalen kan være en komplett endelse i seg selv eller del av en lengre endelse. Ingen "klare, faste" regler kan formuleres om hva de forskjellige vokalene betegner; det nærmeste vi kommer er noen visse tendenser. For å snakke svært generelt er ord som slutter på A ofte verb eller adjektiv, og hvis de er substantiv betegner de konkrete ting oftere enn substanser eller immatrielle ting. Ord som slutter på E er vanligvis substantiv og har en tendens til å betegne substanser og immatrielle ting heller enn konkrete ting. Ord sluttende på I er ofte farge-adjektiv; hvis de er substantiv betegner de oftest skapninger av hunkjønn. Ord med O til slutt er stort sett substantiver og betegner typisk levende skapninger av hankjønn; slike ord har veldig ofte en agentiv betydning. Ord med siste U er relativt sjeldne; de er nesten alltid substantiv og betegner typisk enten skapninger av hankjønn eller kroppsdeler.

Endelsen –â (eller –a) forekommer på mange typer ord, men den mest prominente er adjektiv-endelsen –â, nevnt av Tolkien i WJ:382. Adjektiver kan være derivert ved enkel suffiksering, som mizdâ "våt" fra stammen MIZD eller telesâ "bak" fra TELES. Men endelsen er ofte kombinert med visse manipulasjoner av stammen:

-Midtre forsterkninger som M > MB, N > ND, L > LD, dvs. rimbâ "ofte, mange" fra RIM, kandâ "modig" fra KAN, kuldâ "gyllenrød" fra KUL.

-Nasal infiksering, dvs. tungâ "tett, nært" fra TUG; jf. også WJ;375, hvor Tolkien deriverer pendâ "skrånende" fra en stamme PED "skrent, skråne ned".

- A-infiksering, dvs. thausâ "motbydelig, ondt-luktende, råtten" fra THUS, taurâ "mesterfull, mektig" fra TUR (jf. også maikâ "skarp" fra MIK, WJ:337, og naukâ *"forkrøplet" fra NUKU, WJ:413).

- I-infiksering; dette forekommer i en liten gruppe av desiderative formasjoner. For eksempel, adjektivet meinâ "ivrig etter å gå, svært villig til å starte" kommer fra en stamme MEN "gå" (VT39:11). (Tydeligvis kunne dette ordet også brukes som verb "ønske å gå i en retning, sette kurs, ha et mål i sikte"; dette er i det minste sant for dets Quenya-etterkommer mína-). Andre eksempler fra Quenya er: maita "sulten" fra stammen MAT "spise", og soica "tørst" fra SOK "sluke, slurpe, drikke" (primitivt *maitâ, *soikâ, Fauskangers rekonstruksjoner). Se VT39:11.

-Forlengelse av stammevokal, dvs. khîmâ "klebrig" fra KHIM, rabâ "vill, utemt" fra RAB, dalâ "flat" fra DAL.

-Prefiksering av stammevokal: askarâ "rivende, hastende" fra SKAR "rive" (slik bli askarâ et slags partisipp).

Substantiv–â viser mye av den samme variasjonen; i de fleste tilfeller betegner slike substantiv livløse gjenstander. Noen er derivert ved enkel suffiksering, dvs. wedâ "bånd" (WED) eller golbâ "gren" (GÓLOB). Noen viser nasal infiksering: kwentâ "historie" (fra KWET "snakke"), randâ "syklus, alder" (RAD), kwingâ "bue" (KWIG). Vi noterer også tilfeller hvor stammevokalen er forlenget, slik som râmâ "vinge" fra RAM eller kânâ "utrop, høye rop" fra KAN (se PM:361-362 om det siste eksemplet). Fordobling av siste konsonant i stammen er også funnet: rattâ, ratta "løp, rute, elveleie" fra RAT, gassâ "hull, gap" fra GAS. Ordet ankâ "kjeve, tanngard" er basert på en rearrangert form av stammen NAK "bite"; Tolkien skrev faktisk "an-kâ" som for å emfasere at den midtre vokalen var borte. Om den siste –â er en selvstendig endelse eller bare stammevokalen suffiksert og forlenget er vanskelig å si. Den lignende formasjonen OKTÂ "krig" fra KOT "kjempe, krangle" viser tydelig en selvstendig endelse –â, siden stammevokalen her er O.

Som notert ovenfor er det mange verb som har siste A, men da som en del av de lengre endelsene –tâ eller –jâ. Den enkle endelsen –a, er svært sjeldent på verb. Vi noterer olsa- "å drømme" fra stammen ÓLOS. Lang –â kombinert med midtre forsterkning M> MB forekommer i tambâ "å banke" (TAM); den siste –â er markert som aksentert. Det er også den siste vokalen i battâ "trampe ned", med "midtre konsonant [i stammen BAT, *BATA] forlenget i frekventativ formasjon".

I noen verbstammer er den siste –a klart bare en repetert stammevokal, for eksempel stama- "sperre, ekskludere" (UT:282) eller glada "le" (PM:359). De er derfor irrelevante her.

Suffikset –dô er en (vanligvis agentiv) endelse som er foretrukket i tilfeller med stammer som ender på N: ñgandô *"(en) harper" fra ÑGAN/ÑGANAD og lindô "sanger" fra LIN-2. (I den siste oppføringen i Etymologies er bare den senere Quenya-formen lindo nevnt, men den arkaiske formen lindô er gitt som del av sammensetningen tuilelindô "svale", etymologisk "vår-sanger", i oppføringen TUY. Ñgandô er likedan attestert bare som del av ordet tjalañgandô "harpe-spiller"; se TYAL, ÑGAN/ÑGANAD.) Vi har også ordet ndandô "Nando, Grønnalv", tolket som "en som går tilbake på sitt ord eller bestemmelse" (Nandorene var kalt det fordi de forlot Marsjen fra Cuiviénen; stammen DAN-, NDAN- indikerer "å reversere en handling, for slik å gjøre det ugjort eller annullere dens effekt", WJ:412). I ñgolodô "Noldo" (WJ:364, 380) følger endelsen –dô den redupliserte stammevokalen (ómataina) av stammen ÑGOL. I dette ordet har –dô tydeligvis ikke noen agentiv betydning; det er kun et personlig (maskulint) suffiks som indikerer at man har den egenskapen som stammen ÑGOL (vis, visdom) betegner.

Allmenn Eldarin-ordet rondô "hvelvet tak" har ikke endelsen –dô; her har stammen RONO (ikke i Etym) midtre forsterkning n > nd (VT39:9, jf. WJ:414). Vi kan ikke være helt sikre på om ord som lindô ikke er derivert fra LIN ved lignende forsterkning og den enklere endelsen –ô (se nedenfor). Dette spørsmålet har ikke mye praktisk interesse.

Endelsen –dô dukker også opp i en nasal-infiksert form –ndo eller –ndô. I ordet ulgundô "monster, deformert og skrekkelig vesen" fra ÚLUG ser det ikke ut til å være agentivt, men rett og slett bare en endelse som former substantiv. I ordet kalrondô "helt" (fra KAL "skinne") og lansrondo, lasrondo "lytter, tilhører, smuglytter" (fra LAS-2 "høre"), ser endelsen –ndo, -ndô ut til å være suffiksert til en annen maskulin endelse -rô/-ro (se nedenfor). Tolkien skrev faktisk "lansro-ndo, lasto-ndo" for å gjøre dette klart. Se også –ondô.

Som det feminine motstykket til –dô ville vi vente –dê, og denne endelsen kan være attestert i asmalindê "gul fugl, ’gul hammer’ " (SMAL). Endelsen -(i)ndê som forekommer her kan tolkes som en nasal-infiksert form av *-dê, parallell mot –ndô far –dô. ( I Quenya kan –ndë åpenbart bli brukt om livløse gjenstander i tillegg til en feminin agent: jf. ulundë "flod" fra ULU "flyte").

Endelsen –ê, -e har flere betydninger, eller heller noen få spesialiserte betydninger i tillegg til noen veldig generelle. En del ord på –ê, -e betegner abstrakte eller uhåndgripelige ting; i slike tilfeller er stammevokalen ofte forlenget; nêthê "ungdom" (NETH), ñgôlê "Vitenskap/Filosofi" (PM:360), ñgôle "lukt" (ÑOL), rênê "erindring" (PM:372), slîwê "sykdom" (SLIW), tûrê "herredømme, seier" (TUR). Stemmevokalen forblir kort i we3ê "manndom, vigør" (WEG), et-kelê "kilde, oppkomme av vann" (KEL) og naje "klage(sang)" (NAY), mens khaimê "vane" viser A-infiksering i stedet for forlengelse (KHIM). I ordet esdê > ezdê "hvile, ro", opprinnelsen til Quenya-navnet til Valië Estë, stammen SED forkommer i en alternativ form ESD- (WJ:403). For –ê som abstrakt endelse, sammenlign også de lengre endelsene –mê, -rê, -wê, som ofte er brukt til å derivere abstrakte ord.

En annen gruppe av substantiver på –ê betegner substanser: khjelesê "glass" (KHYES(ES) ), kjelepê "sølv" (KYELEP), laurê "gyllent lys" (LÁWAR/GLÁWAR), mazgê "deig" (MASAG), rossê "dogg, dusj/sprut" (Letters:282), slingê "spindelvev" (SLIG); srawê "kjøtt" (MR:350); vi kan kanskje til og med inkludere mizdê "lett regn/duskregn" (MIZD).

En feminin endelse –ê, -e, er observert i ordet tawarê, taware "dryade, skogfe" (tydeligvis feminint, kontrast mot maskulin tawarô, tawaro) (TÁWAR). Jf. også bessê "kone" (BES), selv om denne kan inneholde en lengre endelse –sê, og den siste vokalen i pronomenet , se "hun" (stamme S; også , si).

Noen få substantiv på –ê betegner lokaliteter: ndorê "land" (NDOR, WJ:413), taurê "stor skog" (TÁWAR); vi kan også legge til det allerede nevnte et-kelê "kilde, oppkomme av vann" (KEL).

Men endelsen –ê forekommer også i mange substantiv som ikke ser ut til å ha noe til felles semantisk. Endelsen –ê kan brukes alene (som i spinê "lerke" fra SPIN, tatharê "piletre" fra TATHAR), men er oftere kombinert med en annen manipulasjon av stammen, slik som nasal infiksering (londê "smal sti" fra LOD), forlengelse av stammevokal (rîgê "krone" fra RIG), A-infiksering (laibê "salve" fra LIB-2), midtre forsterkninger som M< MB eller N > ND (rimbê "mengde, hærskare" fra RIM, spndê "hårstrå, flette" fra SPIN) eller fordobling av siste konsonant i stammen (lassê "løvblad" fra LAS-1, b’rittê "grus" fra BIRÍT). Nîbe "framside, ansikt" viser kort –e, men stammevokalen i NIB er forlenget. I noen substantiv kan endelsen –ê analyseres på samme måte; ingen faktisk derivasjonal endelse er tilstede. Det samme er tilfellet med substantivet kwende "Quende, Alv"; det er derivert fra stammen KWENE ved midtre forsterkning N > ND, ikke ved noen distinkt endelse –e (WJ:360).

Endelsen –i forekommer i en del adjektiver, hvorav mange er farge-ord. I tilfeller med monosyllabiske stammer som slutter på N er de alltid kombinert med forsterkning N > ND: slindi "fin, sart" (SLIN), thindi "blek, grå, trist, fargeløs eller sølvaktig grå" (THIN, WJ:384), windi "blå-grå, blek blå eller grå" (WIN/WIND; windi var strøket ut). Ninkwi "hvit" kombinerer endelsen –i med nasal infiksering av stammen NIK-W. På den annen side, karani "rød" (KARÁN) viser ingen ekstra modifikasjoner, bare endelsen. Enda et farge-adjektiv, lugni "blå" (LUG-2) ser ut til å inneholde en lenger endelse, -ni, som bare er attestert i dette ordet. I ringi "kald" kan endelsen være stammevokalen som er suffiksert. Mori er sagt å være både adjektivet "mørk" og det abstrakte "mørke" (Letters:382; i Etym er stamme MOR rett og slett glossert som "svart"). Dette bringer oss over til substantiv–i. Noen er abstrakte, slik som rinki "feiende bevegelse, rask rystelse" (RIK(H), legg merke til nasal infiksering). Ordet etsiri "elvemunning" er opprinnelig det abstrakte "utflyting" (ET, sammenlign SIR). Noen få substantiv på –i refererer til tidsperioder: ari "dag" (AR-1) og dômi- "skumring" (DOMO).

Noen få betegner substanser: g-lisi "honning" (LIS) og pori "mel" (POR); khîthi "tåke" kan også ses på som en substans (KHIS/KHITH). I lys av dette kan liñwi "fisk" (LIW, merk nasal infiksering) være "fisk" som substans, som mat, heller enn "fisk" som et dyr? Bare ett ord på –i refererer til et enkelt, konkret, håndgripelig objekt: phini "ett enkelt hårstrå" (PM:362 – dette ordet er slått fast å være Allmenn Eldarin framfor Primitivt Quendisk). I flere av eksemplene ovenfor, inkludert phini, kan "endelsen" også være suffiksert stammevokal (men åpenbart ikke i ari, dômi- og pori).

En feminin endelse –î er sett i de to ordene Barathî (BARATH), et tidlig navn på Varda, og i târî "dronning" (hustruen til en târo, "konge"). Ordet târî er antageligvis formet etter târo, siden det ikke er noen R i stammen TA/TA3 og den feminine ekvivalenten av den maskuline endelsen –rô, -ro later til å være –rê (som i weirê "ververske", WEY), ikke *-rî. For –î som feminint element, jf. også pronomenet , si "hun" (stamme S; også , se). (Merk at Tolkien senere antydet en annen etymologi for Quenya Vairë; se weirê i ordlisten nedenfor).

Î’en i ordet îdî "hjerte, begjær, ønske" ser ikke ut til å være forbundet (en abstrakt endelse, eller bare suffiksert stammevokal, eller til og med en feil-lesning av *îdê som Quenya-formen írë kan foreslå?) Stammen ID er ikke definert.

En abstrakt/infinitiv-endelse –ie er funnet i Quenya og Gammel Sindarin, og vi ville vente at det korresponderte med noe slikt som –iê i det primitive språket. Denne endelsen kan være attestert i ordet luktiênê "fortryllerske" (LUK), hvis dette er *luktiê "fortrylling" + den feminine endelsen –nê, derved *"fortrylling-feminin". *Luktiê ville være et abstrakt eller verbalt substantiv formet fra *luktâ- "fortrylle" (Fauskangers rekonstruksjon, jf. Quenya luhta-).

I gwa-lassiê "samling av blader, løv" fra lassê "blad", endelsen –iê + prefikset gwa- "sammen" er brukt til å forme et kollektiv (Letters:282).

En adjektivendelse –imâ forekommer i ordet silimâ "skinnende hvitt", "sølv" (som adj.) (SIL). Dette ville være opprinnelsen til Quenyas adjektivendelse –ima (ofte i betydningen "-dyktig [eng. –able] men noen ganger brukt mer generelt). Alternativt ville vi måtte forklare silimâ som at den inneholder ómataina-formen av SIL, hvilket vil si *SILI, fulgt av endelsen –mâ; se nedenfor. Men denne endelsen er typisk brukt til å derivere ord for redskaper og er ikke funnet på noen (andre) adjektiv, så det er bedre å anta en endelse –imâ.

Den feminine endelsen –ittâ er nevnt i PM:345; dette er opprinnelsen til Sindarin –eth. Se også –otta, -otto.

Endelsen –jâ, -ja, -iâ, -ia har flere meninger. Det forekommer på en del adjektiver: banjâ "vakker" (BAN), erjâ "isolert, ensom" (VT42:4), kalarjâ "strålende" (KAL), miniia "enkel, distinkt, unik" (MINI), oijâ "evig" (OY), slinjâ "tynn, mager" (SLIN), windiâ "blek blå" (WIN/WIND- det er usikkert om Tolkien forkastet ordet windiâ eller ikke). Wanjâ "lys, vakker" er kalt et "adjektivisk derivativ...fra stammen WAN" i WJ:383, og Tolkien refererte eksplisitt til –ja som et Allmenn Eldarin adjektivisk element (VT42:10). Det forekommer også i noen ordenstall som sies å være fra Allmenn Eldarin: lepenja "femte", otsôja "syvende" (VT42:26, 25). Ordet kwendjâ, orginalen til Quenya, er forklart å være en adjektivendelse "som tilhører *kwendî, til folk som et hele" (WJ:360. 393). Kan dette ordet antyde at kwendjâ kommer fra *kwendî-â, dvs flertallsformen kwendî "Alver" + adjektivendelsen â?

Verb-endelsen –jâ, -ja, -iâ er attestert i ordene barjâ- "å beskytte" (BAR), berja- "å våge" (BER), beujâ- "følge, tjene" (BEW), ramjâ- "fly, seile; vandre" (RAM)m tjaliâ- "å leke" (TYAL), uljâ "det regner" (ULU). I Etym har barjâ et diakritisk tegn som indikerer at endelsen –jâ (eller dens siste vokal) var aksentert (BAR). Men vi kan ikke konkludere med at det alltid er tilfellet; berja "å våge" er merket som aksentert på første syllabel. (Adjektivisk –jâ er tydeligvis ikke aksentert; jf. banjâ "vakker".)

Det er bare få substantiv–jâ, -ja: galjâ "klart lys" (KAL), gilja "stjerne" (GIL), kegjâ "hekk" (UT:282), talrunja "fotsåle" (TALAM, RUN). Tolkien strøk ut winjâ "kveld" (WIN/WIND). Wanjâ "Vanya" (Quenya flertall Vanyar, første klan av Eldar) er egentlig et adjektiv "lys, vakker", som notert ovenfor (WJ:380, 383). Tolkien rekonstruerte også den primitive formen Vanya som banjâ (BAN; jf. flert. "Banyai" i PM:402).

En annen adjektivendelse er –kâ. I Letters:282 nevner Tolkien en "basis" LAY (også tilstede i Quenya lairë "sommer") som gir laikâ "grønn". Andre eksempler inkluderer gajakâ "fæl, fryktelig" (PM:363), poikâ "ren" (POY), tiukâ "tykk, fet" (TIW); senere ble –kâ til kort –ka som i lauka "varm" (LAW). Endelsen –kô, attestert i ordet tiukô "lår" (TIW), ser ut til å være en nominalisert form av –kâ (tiukâ "tykk" > tiukô *"tykk ting" = "lår").

Endelsen –la ser ut til å bety lite annet en "ting" (eller "person"); det brukes til å forme substantiv. Tolkien definerer hekla som "hvilken som helst ting (eller person) satt til side fra, eller utelatt fra dets vanlige selskap" (WJ:361; stamme HEKE "tilsides, adskilt"); dette kunne bli gjort til en "personlig form" heklô "hjemløs eller utstøtt" med den maskuline endelsen –ô; se nedenfor. (Det er også en adjektivform heklâ formet med adjektivendelsen –â diskutert ovenfor.) I Etymer –la funnet i navnene på en del redskaper hvor endelsen –mâ (se nedenfor) kunne antageligvis like gjerne brukes: makla "sverd" fra MAK "sverd, slåss med sverd", tekla "penn" fra TEK "skrive" (derav *"ting for skriving"), og, med en nasal infiksert stamme, tankla "nål, brosje" fra TAK "feste, gjøre fast". I ordet magla (les *smaglâ?) "flekk" fra stammen SMAG- "[?å] skitne [?til], søle [?til]" blir endelsen rett og slett bare en substantivformer. (Sindarin-ordet mael som er referert til magla i Etym er glossert både "flekk" som substantiv og adjektivet "flekket til", men adjektivet "flekket til" er antageligvis derivert fra *(s)maglâ med adjektivisk –â). I ett tilfelle er endelsen –la lagt til, ikke direkte til stammen, men til et annet derivert ord: Sjatsela/sjatsêla "bredsverd-blad", "økseblad" inkluderer ordet sjatsê < sjadsê "kløft, flenge" derivert fra roten SYAD "skjære gjennom, rydde"; en sjatsêla er dermed en *"ting brukt til å lage flenger med".

Adjektivet ndulla "mørk, skyggelagt, obskur" har muligens ikke endelsen –la; det er åpenbart formet fra roten NDUL ved "forsterkning" av siste konsonant til dobbel LL og en lagt til adjektivendelse –â. Formen i PQ og CE må sannelig ha vært *ndullâ med lang siste vokal, for primitivt ndulla ville ha gitt Quenya **nul (null-), men det faktiske Quenya-ordet er nulla. Ndulla må forstås som eldgammelt Quenya (etter forkortelsen av de opprinnelig lange siste vokaler) heller en primitivt Alvisk.

Endelsen –la kombinert med adjektivisk suffiks –â produseres –lâ, som i heklâ nevnt ovenfor. Denne –lâ ville se ut til å være opprinnelsen til Quenyas partisippendelse –la, Sindarins –l.

Endelsen –lê er brukt til å derivere substantiver som "ser ut til å ha vært universale eller abstrakte" (VT39:16); dette gjelder også dens direkte etterkommer i Quenya –lë. I de fleste attesterte eksempler oppfører den seg rett og slett som en verbal substantivendelse. Roten TUY "knopp, spire" gir tuilê "dag-vår" eller "vår-tid"; grunnbetydningen ville være *"våring, spiring". Keglê kommer fra keg- "vanskelighet, ødeleggelse" og ville bety *"ødeleggelse, vanskelighet", men abstrakter tar ofte på en konkret betydning, og i Sindarin betyr cail (< keglê) "gjerde" eller "palisade" (UT:282).

-rille i silimarille "Silmaril" kan være et verbalt substantiv derivert fra RIL "glitre", slik at rille betyr noe slikt som *"utstråling, ’glitring’ ".

-le i nenle "bekk" (NEN) kan kanskje ha en forbindelse; om så, ville ordet bety "vanning". Men denne –le kan også være en diminutiv endelse.

Hvordan passer ramalê " ’tannhjul’, stor vinge (på ørn" inn? (RAM)

Suffikset –mâ er en av de mest produktive endelsene. Tolkien peker på at dette suffikset er vanlig i navn på redskaper (WJ:416). Derav kan stammen TAK "feste, gjøre fast" gi takmâ "ting til å feste med", opprinnelsen til Quenya tangwa "haspe, hekte". SUK "drikke" gir sukmâ "drikke-kar". Et annet ord med samme betydning, julmâ, er likedan derivert fra en stamme som betyr "drikke" (WJ:416 – dette er opprinnelsen til Quenya yulma "kopp", kjent fra Namárië). Fra stammen YAT "sammenføye" kommer jatmâ, som tydeligvis betyr "bro" eller "forening" (Quenya yanwë). Noter at stammen som –mâ (-ma) er satt til trenger ikke ha en verbal betydning; kasma "hjelm" kommer fra en stamme KAS "hode". Telmâ "hette, tildekning" kommer fra en stamme (TEL/TELU) som ikke er definert, men tydeligvis har å gjøre med topp eller baldakin. (I Etym har siste vokalen i telmâ et diakritisk tegn som betegner at den kan være enten lang eller kort, så variasjonen –mâ vs –ma er uviktig).

Noen "redskaper" kan til og med være kroppsdeler, slik som nakma "kjeve" fra NAK "bite", eller labmâ "tunge" fra LABA "slikke" (WJ:416).

Men ikke alle ord på –mâ betegner redskaper. Endelsen –mâ er ofte svært generell; den betegner ganske enkelt et objekt som på en eller annen måte er forbundet med tilstanden eller handlingen betegnet av stammen. Parmâ "bok" kommer fra stammen PAR "komponere, sette sammen"; en parmâ er rett og slett en "ting som er komponert eller satt sammen". Noen ganger betegner –mâ en upersonlig agent, som i tuimâ "en spire, knopp" fra TUY "vår, spire" eller tjulmâ "mast" fra TYUL "stå opp" (men i SD:419 er den primitive formen av Quenya tyulma rekonstruert som kjulumâ i stedet). I noen tilfeller er –mâ brukt til ganske enkelt å derivere konkrete substantiv, som i pathmâ "grøntområde, gress" eller sjalmâ "skjell, konkylie, Ulmos horn" (stammer PATH, SYAL ikke definert). Lignende kommer skelmâ "skinn, fell" kommer fra en stamme SKEL som ikke er klart glossert; det kan bety "strippe, rive av" (jf. SKAL-1). Quenya corma "ring" representerer rett og slett en primitiv form *kormâ (ikke rekonstruert av Tolkien); stammen KOR betyr "rund", så en *kormâ er ganske enkelt en "rund ting".

Mer uvanlig kan –mâ også betegne en substans, som i wilmâ "luft, lavere luftrom" fra stammen WIL "fly, flyte i luften", eller sagmâ "gift" fra SAG (stammebetydning ikke gitt; kanskje "bitter").

Endelsen –mâ ser også ut til å forekomme på adjektiv, silimâ "skinnende hvit", "sølv-" (som adjektiv) (SIL). Men dette er sannsynligvis en lenger adjektivendelse –imâ; se ovenfor.

Endelsen –mê er en abstrakt eller verbal substantivendelse, ganske lik engelsk "-ing", som i julmê "drikking, moro", fra stammen JULU "drikke" (WJ:416) eller labmê "handlingen til *LABA", dvs. en stamme som har å gjøre med slikking eller bevegelse av tungen (WJ:416). Navnet til Vala Oromë er egentlig adoptert fra Valarin (en tidlig Eldarin-form var Arâmê), men i senere aldre tok Eldarene navnet for å bety "horn-blåsing", feilaktig antagende at det inneholdt den verbale substantivendelsen –mê (WJ:400).

En del andre ord er lett forklart som abstrakte ord som har tatt på seg en mer konkret betydning, som slike ord ofte gjør: rakmê "lodde, måle dybde" fra RAK "strekke ut, rekke ut", tekmê "bokstav, symbol" fra TEK "lage et merke", tinmê "glitre, skinne" fra TIN "å glitre", tulukmê "støtte" fra TULUK (stamme ikke definert, men har å gjøre med å være fast eller stødig). Legg merke til at norsk "støtte" kan ha en både abstrakt og konkret betydning (handlingen å støtte vs. en håndgripelig gjenstand, støtte), noe som illustrerer godt hvordan abstrakte og konkrete lett omgås. I ett tilfelle ser det ut som endelsen –mê blir forvirret med –mâ; både telmâ og telmê (eller telma, telme) "hette, tildekning" er nevnt av Tolkien når han viser etymologien til Quenya telmë "hette" (TEL/TELU). Igjen, en helt abstrakt "tildekning" tar på en konkret betydning: en hette, som mer korrekt skulle kalles en telmâ med endelsen for redskaper/instrumenter.

I noen få tilfeller forekommer endelsen –mê/-me i navnet på substanser: khithme "tåke" (KHIS/KHITH), silimê "lys fra Silpion", også et poetisk ord for "sølv" (SIL; dette kan faktisk være en nominalisert form av den åpenbare adjektiviske endelsen sett i silimâ; se –imâ). I ett ord betegner –mê noe uhångripelig: do3mê "natt" (DO3, se DOMO).

Den agentive endelsen –mô er attestert i ordet Ulumô "Heller, Ulmo", og bare der (ULU). Men dets Quenya-etterkommer –mo er godt attestert og slått fast å være en endelse som "ofte dukker opp i navn eller titler, noen ganger med en agentiv betydning" (WJ:400; her er "Helleren" som betydningen til Ulmo sagt å være en Alvisk folkeetymologi, for navnet var faktisk adoptert og tilpasset fra Valarin Ul(l)ubôz).

Endelsen –nâ (-na) er veldig produktiv. I noen få tilfeller (khalnâ, barnâ under KHAL-2, BAR) er den siste vokalen aksentert; kanskje denne endelsen fikk aksenten i primitivt alvisk. Dens funksjon er å forme adjektiv: I UT:266, er et ord på –nâ kalt en "eldgammel adjektivisk form", mens i WJ:365 er et annet slikt ord, heklanâ, kalt en "utvidet adjektivisk form" (utvidet sammenlignet med den kortere adjektivfomen heklâ, antar vi). Eksempler inkluderer ku3nâ "buet, bueformet, bøyd" (KU3 "bue"), magnâ "dyktig" (MAG, under MA3), ndeuna "andre" (NDEW "følge, komme bak"), ornâ "oppreist, høy" (UT:266, patnâ "vid" (PAT), pathnâ "glatt" (PATH), ragnâ "krokete" (RAG), sarnâ "av stein" (SAR, se STAR), ta3na ?"høy, nobel, edel" (TÂ/TA3), tubnâ "dyp" (TUB). Denne endelsen kan godt legges til stammer som allerede har en adjektivisk betydning, slik som k’rannâ "rødlig (i ansiktet)" fra KARÁN "rød" eller mornâ "mørk" fra MOR "svart" (se Letters:382 for mornâ: dette derivativet er ikke gitt i Etym, men det er etterkommeren i Quenya, morna).

Noen ganger produserer endelsen –nâ (-na) former som kan anses som perfektum partisipp, som når DUL "gjemme, skjule" gir ndulna "hemmelig" (eller *"gjemt, skjult"). Gjernâ "gammel, utbrukt" kan ses på som perfektum partisipp hvis stammen GYER betyr "å bruke (opp)", som et verbalt derivativ av denne stammen gjør – Quenya yerya. Likedankommer skelnâ fra en stamme (SKEL) som kan bety "rive av, strippe nakent" (jf. SKAL-1). Former som er klart partisipper er skalnâ "tilslørt, gjemt, skyggelagt, skjult" fra SKAL-1 "skjule (fra lyset)", skarnâ "såret" fra SKAR "rive", og barnâ "trygg, beskyttet, sikker" fra BAR "løfte opp, frelse, redde". Vi noterer også wannâ "avgått, død" fra WAN "avgå, reise vekk, forsvinne, bli borte" og khalnâ "nobel, opphøyd" fra KHAL-2 "løfte opp". Lebnâ "legge bak seg" ville se ut som et perfektum partisipp fra glosseringen, men overraskende nok betyr ikke stammen LEB/LEM "legge bak seg"; det er glossert "bli, sette seg fast, holde fast ved, være igjen".

I få tilfeller er ord på –nâ brukt som substantiver framfor adjektiver, som staknâ "kløft, splitt". Dette ville være et perfektum partisipp brukt som substantiv; stammen STAK er glossert "dele, sette inn". Vi har også orginalformen av Lindon, Lindânâ; navnet refererer til de Lindarin (Telerin) Grønnalver som bosatte seg der (WJ:385). Lindânâ ville rett og slett bety "Lindarin-området". Ordet ramna "vinge (horn), utvidet punkt i siden, etc." passer ikke helt inn; det er derivert fra en stamme som allerede betyr "vinge" og må bare ses på som en variant (RAM).

En lenger form –inâ, -ina er funnet i noen få ord: smalinâ "gul" (SMAL), Bedûina ("Bedû-ina") "av Ekteparet" (Bedû, Aule og Yavanna; se LEP/LEPEN/LEPEK), ngolwina "vis, belært i dype ting" (ÑGOL). I tilfellet med ngolwina er ikke endelsen lagt direkte til stammen ÑGOL, men til *ngolwê (Fauskangers rekonstruksjon), opprinnelsen til Quenya nolwë "visdom, hemmelig kunnskap".

Ordet luktiênê "fortryllerske" (LUK), primitiv form av Lúthien, ser ut til å inneholde en feminin endelse –nê. Det ville være motstykket til maskulin –nô; se nedenfor. Det er åpenbart suffiksert til et substantiv *luktiê "fortryllelse" heller en direkte til en verbal stamme. En særskilt endelse –nê forekommer i ornê "(slankt) tre", slått fast å være relatert til adjektivet ornâ "oppreist, høy" (UT:266). I dette ordet ville –nê se ut til å være en nominal endelse som korresponderer med adjektivisk –nâ, og ornê er bokstavelig talt en "høy ting", brukt med referanse til høye trær. Hvordan slignê "spindelvev" passer inn er vanskelig å si, siden Tolkien ikke definerte stammen SLIG. I neinê "tåre" legger ikke endelsen –nê noenting til betydningen av stammen NEI "tåre" og må ses på som rett og slett en nominal endelse.

Suffikset –nô er en maskulin endelse. Det forekommer i bernô "mann" og besnô "husbond, ektemann" (BES, jf. BER). Siden stammen BES betyr "(å) ekte" kan besnô "ektemann" tolkes som *"brudgom", hvis vi legger en agentiv betydning til –nô. Det er klart agentivt i khalatirnô "fiske-skuer": stamme TIR "se, vokte". (I Etymologies har siste vokal av khalatirnô et diakritisk tegn som indikerer at den kan være enten lang eller kort: -nô eller –no). Jf. også stabnô "snekker, bygger" fra STAB (også stabrô, så endelsene –nô og –rô kan noen ganger byttes med hverandre). I noen tilfeller betegner –nô upersonlige agenter, som sjadnô "kløver" = sverd fra SYAD "skjære gjennom, kløve". I adnô "port" legger ikke endelsen til noen betydning til stammen AD "inngang, port".

Endelsen –ô, -o er først og fremst en maskulin endelse; sammenlign pronomen sô/so "han" (stamme S, også sû/su). Endelsen –ô ser ut til å korrespondere med feminin –ê akkurat som den maskuline endelsen –û korresponderer med feminin –î. Ofte observeres det at –ô har en agentiv betydning: Kânô "roper, budbringer" fra KAN "rope" (PM:362, 361, 352), mâlô "venn" fra MEL "elske (som venn)" (Tolkien kommenterer på den irregulære vokalisering E > A), ndâkô "kriger, soldat" fra NDAK "slakte", tanô "(kunst-)håndverker, smed" fra TAN, "lage, forme", tûrô "mester, seierherre, herre" fra TUR "[ha] makt, kontroll". (I følge PM:362 er kânô et eksempel på "den eldre og enkleste agentive form"). Med unntak i tanô er stammevokalen forlenget (jf. også delô nedenfor). Noen ganger er stammen manipulert på andre måter når –ô er lagt til. Nasal infiksering er sett i ronjô "jager" = jakthund (ROY-1"jage") og sjandô "kløver" = sverd (SYAD "kløve"; sjando kan også være en metatese-form av sjadnô). I raukô, et Allmenn Eldarin-ord satt på "de større og mer skrekkelige av fiendens figurer" kjent for de første Alvene, stammen RUKU er A-infiksert (WJ:390). Om raukô kan antas å være en agentiv formasjon er usikkert og kanskje tvilsom (RUKU har å gjøre med frykt, Tolkien definerer Quenya rauco som "svært skrekkelig vesen" i VT39:10). I det Primitivt Alviske ordet edelô "en som går, reisende, migrerende" er stammevokalen (sundóma) prefiksert; jf. stammen DELE "gå, reise" (WJ:360). Den enklere varianten delô, delo er sett i Allmenn Eldarin-ordene awa-delo, awâ-delo (også ?wâ-delô) *"Bort-gåer", et navn laget i Beleriand for de som til slutt forlot Midgard (WJ:360). Edelô "reiser" har også en mulig variant edlô "med tap av sundóma" (WJ:363, 364). Selvfølgelig er ikke stammevokalen "tapt", men konsonant-vokal-konsonant-strukturen av stammen er omarrangert til vokal-konsonant-konsonant (EDL for DEL).

I noen ord har ikke –ô. –o noen agentiv betydning, men er bare en maskulin endelse: urkô ?"Ork" (WJ:390), ndêro "brudgom" (NDER, forsterket form av DER "mann"), wegô "mann" (WEG "mannlig vigør"), berô "tapper mann, kriger" (BER "tapper"; under BES er berô kun glossert som "mann"), tawarô/tawaro "dryade, skogfe" (åpenbart maskulint; feminint tawarê/taware) (TÁWAR "skog"). Vi noterer også iondo "sønn" (nevnt under SEL-D; les *jondo?), klart derivert fra YON med midtre forsterkning n > nd og med den maskuline endelsen –o.

Endelsen –ô forekommer også i navn på noen dyr: rokkô "hest" (Letters:282, 382, stamme ROK gitt i Etym) og moro "bjørn" (MORÓK); vi kan inkluderer ûbano "monster" (BAN). Om vi burde insistere på at slike ord er eksklusivt maskuline kan vi ikke vite. Siden –ô korresponderer med feminin –ê, kan ei binne være eksplisitt ei *moro, mens ei hoppe er ei *rokkê. Lignende ville en *urkê være en kvinnelig Ork (aldri sett, aldri nevnt og aldri hørt om, men i følge Silmarillion kap.3 "hadde Orkene liv og formerte seg på samme måte som Ilúvatars barn", så Ork-kvinner må ha eksistert!) Men ord som moro, rokkô og ûbano kan antageligvis brukes som referanse til grupper, uten hensyn til kjønn.

En sjelden gang i blant er –o, brukt til å derivere ord som betegner døde ting uten agentiv betydning. Vi noterer daio "nyanse, skygge kastet av objekt" (DAY "skygge"), panô "planke, festet bord, spesielt i et gulv" (PAN "plassere, sette, feste på plass (spesielt av tre)"), tinkô "metall" (TINKÔ er "overskrift" på en oppføring i Etym, men det ser ut til å være et komplett ord, og ikke bare en "stamme"). Abstrakte på –ô er veldig sjeldne; vi har mbandô "forvaring, holde trygt" (MR:350) og alâkô "vindkast, strømmende flukt, vill vind (ÁLAK; "vill vind" er i det minste relativt konkret). I ordene lokko "krøll" (LOKH), ndôro "land eller region" (WJ:413), rondo "et hvelvet eller rundet tak" (WJ:414), ostô (CE) "festning, høyborg" og tollo "øy" (TOL-2), den siste vokalen er antageligvis bare stammevokalen suffiksert. Dette er også tilfellet i stammer som groto "grave, grave ut, lage tunnell", rono "hvelve over, lage tak over" eller soto "verne, beskytte, forsvare" (WJ:414).

Enda en maskulin endelse, -ondô, er funnet i stalgondô "helt, fryktløs mann" (STÁLAG). I kalrondô "helt" (KAL) ser den ut til å være kombinert med den maskuline endelsen –ro. En gammel form av Sauron er gitt (i Letters:380) som thaurond-. Bindestreken indikerer at ordet ikke er komplett; vi må anta at den fulle formen ville bli *thaurondô. Denne –ondô er åpenbart bare en lengre form av –dô, se ovenfor (jf. den feminine endelsen –indê, åpenbart parallell til en uattestert kortere form *-dê).

Endelsene –otto, -otta kan observeres i Tolkiens foreslåtte rekonstruksjoner av primitiv form for Sindarin nogoth "dverg": nukotto, nukotta "en misformet eller dårlig formet ting (eller person)" (WJ:413). Disse endelsene betegner ganske enkelt noen eller noe som har egenskapen beskrevet av stammen ( i dette tilfellet NUKU "misformet", WJ:413). Sammenlign -tt- sett i kwelett- "lik" fra KWEL "visne, dø hen". Ordet betyr bokstavelig *"en visnet/dødd hen/død"; dets fulle form kan være *kweletto eller *kweletta. Den feminine endelsen –ittâ nevnt i PM:345 kan være relatert til disse andre dobbel-T-endelsende.

Endelsen –râ er et ganske produktivt adjektivisk suffiks: wa3râ "tilsølt, skittent" (WA3), târâ "høy, adelig" (TÂ/TA3, jf. TÁWAR), ubrâ "rikelig" (UB), magrâ "nyttig, passende, god (om ting)" (MAG, under MA3), mikrâ "skarp-spisset" (WJ:337), sagrâ "bitter" (SAG), nethrâ, nethra "ung" (NETH), gairâ "skrekkelig, redselsfull" (WJ:400), akrâ "trang" (AK), teñrâ "strak, rett" (TEÑ, TE3), gaisrâ "forferdelig" (GÁYAS), taurâ "mesterlig, mektig" (TUR, TÂ/TA3, jf. TÁWAR), nûrâ "dyp" (). Letters:380 gir thaurâ "avskyelig", sagt å være derivert fra en stamme THAW (ikke i Etym). Et spesielt tilfelle er adjektivet katwârâ "velskapt", som ser ut til å ha to adjektivendelser lagt til stammen KAT, først –wâ og deretter –râ. Kort –ra i lakra "hurtig, rask" (LAK-2) og daira "stor, veldig" (VT42:11, grunn gitt som DAY); jf. også nethra ved siden av nethrâ.

Endelsen –rê ser ut til å ha flere betydninger. Dens funksjoner som abstrakt endelse i de to ordene idrê "tankefullhet" (ID) ot thêrê "uttrykk, ansikt" (THÊ). På den annen side er det en kollektiv endelse i ordet nôrê "familie, stamme eller gruppe med felles opphav" (WJ:413); det ville være forgjengeren til den kollektive endelsen –rë kjent fra Quenya. Stammen WEY "vikle, veve"gir weirê "vever(ske)" som orginalformen til Quenyas navn på Valië Vairë; denne –rê er ganske enkelt et agentivt suffiks, tydeligvis det feminine motstykket til maskuline –rô. I ordet stalrê "bratt, fallende" (STAL) ser –ut til å fungere som en adjektivendelse (kan dette være en feil-lesning av *stalrâ, med et godt attestert adjektivsuffiks?)

Er endelsen –re i balâre, det arkaiske navnet på øya Balar ved Sirion`s munning (BAL) på noen måte forbundet med noen av disse –rê’ene?

Ord med endelsen –rô, -ro er identifisert av Tolkien som agentive formasjoner (WJ:371 – her nevner han også en form –rdo, som ikke er attestert noe sted). I WJ:371 er Quenyas Avar (flert. Avari) sagt å gå tilbake på en primitiv form abaro, derivert fra en stamme ABA som har med nektelse å gjøre. Etymologies samtykker i dette; de fleste ordene i –rô og –ro har sannelig vist seg å ha en agentiv betydning: beurô "følger, vasall" fra BEW "følge, tjene", onrô eller ontâro "forelder, en som får" fra ONO "få", ndeuro "etterfølger" fra NDEW "følge, komme etter". Stabrô "snekker, bygger" ser vi har en abentiv betydning, selv om stammen STAB ikke er glossert. Tolkien slår fast at tamrô "hakkespett" betyr bokstavelig talt "banker", fra TAM "banke". Et annet dyrenavn er njadrô "rotte", som bokstavelig betyr *"gnager" (NYAD "gnage").

Tolkien sier i WJ:371 at mens den korte formen –ro brukes etter en suffiksert stammevokal (ómataina), som i abaro, kan den lange formen –rô bli direkte lagt til stammen "med eller uten n-infiksering". Men det eneste nasal-infikserte ordet med denne endelsen som forekommer i Etym, kwentro "forteller" fra KWET "snakke", viser kortformen –ro. (Kanskje vi egentlig skulle lese *kwentrô siden Quenya-etterkommeren quentaro viser –o, mens en orginal kort –o vile gått tapt på Allmenn Eldarin-stadiet). Vi kan også kaste inn lansrondo fra LAS-2; denne –rondo ser ut til å være –ro + en annen maskulin endelse (også i kalrondô "helt"; se –ndô under –dô, og –ondô).

I noen få ord fungerer –rô, -ro ganske enkelt som maskulin endelse og har ingen agentiv betydning. Jf. târo "konge" fra TÂ/TA3 "høy, adelig, nobel". Kalrô "edel mann, helt" er et tvilsomt tilfelle, men kanskje det bokstavelig bety "en som skinner" (KAL "skinne").

Den maskuline endelsen –rô har åpenbart et feminint motstykke –rê, som i weirê "vever(ske)" (WEY).

En åpenbart adjektivisk endelse - forekommer i ordet neresâ. Dette er sagt å være en "feminin adjektivformasjon" fra NER "mann", betydende "hun som har mot og styrke som en mann" (WJ:416). Denne spesielle endelsen ser ikke ut til å være attestert noe annet sted; Tolkien ga heller ikke noen presis forklaring på hvordan dette adjektivet kan bli ansett som "feminint". Kanskje vi skal anta en stamme *NERES som en "feminin" variant av NER "mann", til hvis den vanlige adjektiviske endelsen –â er lagt til. Den doble stammen THEL, THELES "søster" i LR:392 kan foreslå at utvidede stammer på –S noen ganger kan være typisk "feminine" (selv om det er andre eksempler på slike utvidelser på –S som klart ikke har noe å gjøre med kjønn).

En endelse –sê forekommer i en del ord, men det ser ut til å ha flere betydninger. I noen ord betegner det tydeligvis noe som er lagd ved handlingen beskrevet av stammen: khotsê "samling" fra KHOTH "samle", sjadsê (senere sjatsê) "kløft, flenge" fra SYAD "skjære gjennom, kløyve", wahsê "flekk" fra WA3 "flekke til, søle til". Vi kan legge til b’ras-sê "hete" hvis den udefinert stammen BARÁS betyr noe slikt som "brenne" eller "varme opp" (det gir ord til "varm, brennende, het". Passer khjelesê inn på en eller annen måte, eller hører S til stammen, som Tolkien forrvirrende listet opp som KHYEL(ES)? Det kunne være en "utvidet" form av en kortere stamme *KHYEL. Noen få ord indikerer at –sê også kan bli brukt til å deriverer ord for redskaper (taksê "negl" fra TAK "gjøre fast") eller konstruksjoner (*tupsê "stråtak" fra TUP, ikke definert). En distinkt feminin endelse –sê ser ut til å forekomme i noen få ord, slik som ndîse "brud"; dette kan se ut som stammen NDIS med feminin endelse –e, men Etym lister opp en under-oppføring NDIS-SÊ/SÂ som ser ut til å indikere at en endelse - faktisk er tilstede. Forekommer denne endelsen i besse "hustru, kone", eller er den doble S bare siste konsonant i stammen BES fordoblet? Det siste er nesten sikkert tilfellet i ordene khrassê "avgrunn, steil skrent" (KHARÁS), kwessê "fjær" (KWES), lassê "løvblad" eller "øre" (LAS-1, jf.Letters:282) og risse- "en ravine, fjellkløft" (RIS). Men hva med den lange endelsen –ssê i tjulussê "poppel-tre", lagt til en ómataina-form av stammen TYUL? Noen Quenya-substantiv viser også endelsen –ssë, f.eks. hopassë "havning, husing" [å gi noe(n) havn, hus] (KHOP) – for *khôpassê?

Endelsen –stâ ville se ut til å være en verbal substantivendelse; Sindarin haust "seng" er sagt å derivere fra khau-stâ, bokstavelig "hvile-ing" (KHAW).

Endelsen –tâ, -ta er i de fleste tilfeller et verbalt suffiks. Flest verb på –ta er klart transitive: anta- "å presentere, gi" (ANA-1), bâta "bannlyse, forby" (WJ:372), ektâ "prikke med skarp spiss, stikke" (WJ:365), hektâ "sette til side, kaste ut, forsake" (WJ:361; hekta, WJ:365), k’riktâ "høste" (KIRIK), ma3tâ (> Allmenn Eldarin mahtâ-) "å håndtere" (MA3), maktâ "bruke et våpen" (MAK), rista- "kutte" (RIS), skelta- "strippe" (SKEL), wahtâ- "å søle til , flekke til" (WA3). Wedtâ "sverge" (å gjøre noe) var strøket ut (WED). I ett verb tar endelsen –tâ på en kausativ betydning: tultâ- "få til å komme" fra tul- "komme" (TUL). Verbet nuktâ- "forkrøple, forhindre noe å bli komplett, stoppe kort, ikke tillate å fortsette" kan også ses på som en kausativ form av stammen NUKU "forkrøplet" (WJ:413). Men noen ta-verb er intransitive: swesta- "å blåse" (SWES) og b’rekta- "bryte ut plutselig" (BERÉK). Vi har også winta- "visne" (WIN/WIND), men Tolkien strøk det ut.

Det er bare noen få substantiv på –tâ, -ta. Vi noterer sjadta "økse-hugg" (SYAD), bestâ "ekteskap" (BES), smalta "gull" (LÁWAR/GLÁWAR jf. SMAL) og jakta- "hals" (YAK).

Adjektivet arâtâ "opphøyd" inneholder ikke endelsen –tâ, men er et adjektiv derivert fra den utvidede stammen arat- (PM:363). Allmenn Eldarin-substantivet ñalatâ "stråleglans, glitrende gjenspeiling" kan likedan være en utvidet form av stammen ÑAL (PM:347, ikke i Etym). Kalata- ?"skinn" er sagt å være en utvidet form av kala- (WJ:392). Elementet kwata sett i Eldarin-ord for "full" går også tilbake på en enklere stamme KWA (WJ:412).

Endelsen –tê i kirtê "kutting", opprinnelsen til Sindarin certh "rune", ser ut til å betegne noe som er lagd ved handlingen beskrevet i sammen (her åpenbart KIR "kutte", dog ikke oppført i Etym). Tolkien kaller kirtê "et verbalt derivativ" og legger til at det var en type som ikke var brukt i Quenya, noe som tydeligvis betyr at ingen Quenya-ord inneholder noen etterkommer av endelsen –tê, eller at ingen slike etterkommere er produktive i det språket (WJ:396). En annen mulighet for samme endelse er gitt ved ordet wahtê "en flekk", tydeligvis et Allmenn Eldarin-ord for Primitivt Quendisk *wa3tê, siden stammen er WA3 (LR:397). Hvis vi tar Tolkiens gloser til WA3 – "stain, soil" [flekk(e), søl(e] - som verb i stedet for substantiv, har wahtê mye av det samme semantiske forholdet til dets rot WA3 som kirtê har til KIR. Interessant er det at Quenya vakse (vaxë) "en flekk" kommer ikke fra wahtê, men fra det synonymiske primitive ordet wahsê med en annen endelse, som tydeligvis bekrefter at derivasjonen eksemplifisert av de primitive ord på –tê ikke var brukt i Quenya.

En adjektivisk endelse –ti eller –iti er sett i noen få ord: ma3iti "dyktig, ha godt håndlag" (MA3), neiti- "fuktig, våt" (NEI), phoroti "høyre" eller "nord" (PHOR). I tilfellet med phoroti kan adjektivendelsen ganske enkelt være –i lagt til *phorot, en utvidet form (en såkalt kalat-stamme?) av grunnstammen PHOR. Quenya-endelsen –itë i adjektiver som uruitë "het" (UR) har klart kommet fra –iti.

Endelsen –û er et dualt suffiks, men har også andre betydninger. Ord på –û, -u er nesten alltid substantiv (sjelden verb og aldri adjektiv). En maskulin endelse –û ser ut til å være tilstede i atû "far" (ATA) og kherû "mester" (Letters:282). I kundû "prins" kan endelsen være reduplisert stammevokal, men muligens er det den samme endelsen som i atû, kherû. Jf. også kort –u i orku "troll", ork (ÓROK). I Tolkiens senere rekonstruksjoner av det primitive ordet for "ork", slik som urk(u) eller uruku (WJ:390), -u-endelsen kan like gjerne være suffiksert stammevokal. En maskulin endelse kan være tilstede i rauku, den mulige opprinnelsen til siste element i Balrog; Tolkien foreslo også raukô som en mulig rekonstruksjon, og dette ordet inneholder utvilsomt en maskulin endelse (WJ:390). Noen ord på –u betegner kroppsdeler: mbundu "snute, nese" (MBUD), ranku "arm" (RAK), tûgu "muskel, sene" (TUG). Noter nasal infiksering i mbundu, ranku. Noen u-ord betegner steder: jagu "golf" (YAG), tumbu "dyp dal" (TUB) og tundu "bakke, haug" (TUN); noter nasal infiksering i tumbu og midtre forsterkning N > ND i tundu. Bare ett ord på –u betegner en substans: smalu "pollen, gult pulver" (SMAL). I ordet tulku "støtte" (TULUK) er siste –u antageligvis bare suffiksert stammevokal. Ordet suglu "pokal, beger" og navnet Utubnu, den primitive formen av Utumno, later til å inneholde endelsene –lu og –nu ikke annetsteds attestert (SUG [se SUK], TUB).

Blant de sjeldne verbstammene i –u noterer vi tel-u, telu "legge tak over, sette kronen på en bygning". Tolkien foreslo at dette er en "annerledes form av *TELE", en stamme som betyr "avslutte, slutte, komme til slutten" (WJ:411). WJ:417 nevner også en Quenyastamme niku- "være kjølig, kaldt (om vær"; det ville komme fra *niku- men ingen videre informasjon er gitt. Vi trenger ikke bry oss med stammer som ULU "helle, flyte" (LR:396), siden den siste U er rett og slett stammevokalen reduplisert og suffiksert, sammenlign den korte formen UL i WJ:400.

Endelsen –wâ, -wa opptrer hovedsaklig som adjektivisk suffiks. Det forekommer i flere farge-ord: khithwa "grå" (KHIS/KHITH), laikwâ "grønn" (LÁYAK; laikwa under LAIK), smalwâ "blek" (SMAL), narwâ "het rød" (NAR-1- den lange siste vokalen røper at dette er en arkaisk form og ikke Quenya). Vi har også adjektivet katwâ "formet" fra stammen KAT "form(e?)". Hvis den siste engelske glosen skal forstås som et verb heller enn et substantiv, fungerer wâ-formasjonen her som perfektum partisipp. På den annen side, dets funksjon er nesten som et aktivt partisipp i terêwâ "lar ligge til side, teller ikke med, ekskluderende" (WJ:365). Dette er ganske enkelt en videreføring av et "adverbialt element" HEKE, som betyr "tilside, fra, separat" (WJ:361).

Endelsen –wâ forekommer også i et par fuglenavn, alkwâ "svane" (ÁLAK) og kukûwâ "due" (). Kanskje disse er opprinnelige adjektiv som ble satt på disse fuglene; alkwâ ser ut til å bety *"stormende", mens kukûwa er obskurt (ekko?)

I ett tilfelle er endelsen –wâ gitt som del av en oppføring i Etym. Oppføringen GENG-WÂ, fra hvis kommer Quenya engwa "sykelig", skal tydeligvis oppfattes som en stamme GENG med denne endelsen.

Endelsen –wê er identifisert av Tolkien som et abstrakt suffiks (se WEG). Det er klart brukt til å produsere verbale substantiv i ord som et-kuiwê "oppvåkning" fra KUY "våkne" eller wanwê "død" fra WAN "avgå"; Tolkien gjorde det klart at wanwê refererer til handlingen å dø, ikke "død" som en tilstand. Noen konkrete ord på –wê kan forklares som abstrakte verbale substantiver som har tatt på en konkret betydning. Atakwê "konstruksjon, bygning" (TAK) er det beste eksemplet; sammenlign norske gloser som er verbale substantiver, men disse ordene er vanligvis satt til strukturen som er konstruert like gjerne som til selve konstruksjonsprosessen. Likedan må ordet skarwê "sår" fra SKAR "rive" referere til rivingen som en abstrakt handling, men er så satt på en konkret rift. Us(u)kwê "stank, røyk" kan være det verbale substantivet av en stamme som betyr "å gi ut røyk" (stamme USUK, ikke definert). Jagwê "ravine, kløft, golf" er likedan opprinnelig et verbalt substantiv derivert fra YAG "gjespe, gape", senere satt på et sted. Kort –we er sett i ordet tenwe (WJ:394; dette ser ut til å være en printefeil for *teñwe, siden ordet er derivert fra en stamme TEÑ og ga Quenya tengwë). Det betyr "indikasjon, tegn, token", og siden stammen TEÑ (ikke i Etym) betyr "indikere, betegne", er *teñwe åpenbart bare et annet

verbalt substantiv

I tilfellet med ordet uñgwê "mørke", ser –wê-endelsen ut til å betegne noe uhåndgripelig (UÑG). Vi trenger ikke å overveie Wolwê, den forsøksvise rekonstruksjonen av den tidligere formen av Olwë; Tolkien sier at denne rekonstruksjonen er tvilsom (PM:357).

Endelsen –wô er funnet bare i ordet nidwô "pute". Siden stammen NID betyr "lene mot", ser det ut til at X-wô betyr "ting eksponert for handlingen X". Denne endelsen kunne være et nominalt motstykke til adjektivendelsen –wâ.

PRIMITIVT ALVISK ORDLISTE

Stavingen av Y/J er regulert til J; som notert ovenfor endret Christopher Tolkien farens opprinnelige staving i Etymologies da han redigerte materialet, og forandret j til y (LR:346). Vi restaurerer Tolkiens orginalstaving i Etymologies-materialet, ved slik å få det til å stemme med stavingen av de primitive ordene opplistet i essayet Quendi and Eldar (WJ:359-424), den andre hovedkilden for de eldste stadiene av Alvisk. Vi regulerer også andre ord fra kilder hvor det ser ut til at Tolkien faktisk brukte Y heller enn J, slik som i Letters.

I kildene er lange vokaler merket med makroer; i denne listen er trema brukt i stedet. I Tolkiens staving indikerer aksenter i de primitive ordene at de har trykk (ikke lange vokaler som i Quenyas staving). Derved er álâkô "storm" aksentert på første syllabel, mens de to følgende vokaler er lange. Aksentmerket er sjeldent; vanligvis merker ikke Tolkien den aksenterte syllablen. Men noenganger merker han en vokal med både en makro og aksent for å indikere at vokalen er både lang og aksentert. Denne kombinasjonen kan ikke gjengis her, så vi gjør som vi gjorde ovenfor og dropper alle aksentmerker, og merker vokaler med trykk ved hjelp av kursiv i stedet (f.eks. alâkô, banjâ, barasâ).

Et (veldig sjeldent) diakritisk tegn som indikerer at en vokal er kort er utelatt her, siden fraværet av trema betyr det samme. Tolkien brukte noen ganger diakritisk tegn som indikasjon på at en vokal kan ha vært enten kort eller lang; i slike tilfeller gir vi her en dobbel form, f.eks. rattâ/ratta (hvor Tolkien merket siste –a med diakritisk tegn med spørsmål, for å indikere at det var enten lang –â eller kort –a; se Etymologies, oppføring RAT)

Det skulle noteres at i noen tilfeller ser det ut til at Tolkien (eller transkribenten) har mislykkes i å indikere at en siste vokal er lang. For eksempel, ndulla "mørk, skyggelagt, obskur" (NDUL) må ha vært *ndullâ på det mest primitive stadiet, ellers ville det ha gitt Quenya **nul i stedet for den faktiske formen nulla. Likedan er det liten grunn til å tro at lakra "hurtig" (LAK) skulle ha vært *lakrâ, siden adjektivendelsen –râ er attestert i en del andre ord (or siden Quenya larca ikke har tapt vokalen , bare forkortet den, mens orginal kort siste –a gikk tapt i Allmenn Eldarin). Noter uoverensstemmelser som laikwâ (laik-wâ) som også forekommer i formen laikwa (LAYAK vs LAIK). Husk at Etymologies jo er et ganske kaotisk dokument med foreløpige arbeidsnotater, ikke et gjennomtenkt, ferdig manuskript som Tolkien tenkte å publisere i den formen. Derfor er det ingen grunn til å konstruere overanstrengte teorier for å forklare visse tilsynelatende irregulariteter. Vi må velge å se ord som ndulla som eldre former, arkaisk Quenya, etter forkortelsen av orginal lang, siste vokal.

En form med asterisk, *mad-lî ("honning-spiser" = bjørn) skrevet under LIS er ikke inkludert i denne ordlisten, for som leniteringen røper er dette arkaisk Sindarin og ikke en primitiv form. En annen form med asterisk, *Goss "Ossë" som er nevnt under GOS/GOTH er også ekskludert; dette er ikke en arkaisk form, men det hypotetiske, ubrukte "Noldorin" kognat av Quenya Ossë ("Noldorin" brukte Oeros istedet). Den primitive formen som gir Quenya Ossë og "Noldorin" *Goss ville være *Gossê, ikke nevnt av Tolkien.

Ord som var strøket ut i Etymologies har klammer; hvis selve stammen var strøket ut, er hele oppføringen i klammer.

 imperativ partikkel, selvstendig og variabel i plassering (WJ:365, 371) jf. heke-â.

adjektivisk endelse (WJ:382)

abaro (PQ) "nekter, en som nekter å handle som tilrådt eller kommandert" > CE Abar flert. Abarî "nekter, en som avslo å følge Oromë" > Quenya Avar, Avari (WJ:371, 380, 411). Etymologies har abârô/abâro "nekter, en som ikke går" (AB/ABAR)

Adnîo "port" (AD)

Ailin ("ai-lin") "basseng, sjø" (AY)

Aiwê "(liten) fugl" (AIWÊ er overskriften i en oppføring i Etymologies, men det ser ut til å være ett komplett ord, og ikke bare en "stamme")

ajan- "hellig" (AYAN)

akâra "lagde, gjorde", en primitiv preteritumsform av KAR, merket som preteritum ved augmentasjonen, den redupliserte stammevokalen (WJ:415)

akrâ "trang" (AK)

akwâ "fullt, komplett, fullstendig, helt" (hvis = Quenya aqua, ordet det gav) (WJ:392, sagt å være en "utvidelse eller intensivering av *kwâ, brukt adverbialsk", WJ:415)

al- (prefiks) "nei, ikke" (AR-2)

alâkô "storm, stormende flukt, vill vind" (ÁLAK, hvor stavingen er "alk-wâ", men i VT42:7 er formen vist uten bindestrek)

ankâ ("an-kâ") "kjeve, tanngard" (NAK)

anâr- "sol" (ANÁR; vær høflig og ikke spør hvordan Primitivt Alvisk kunne ha et ord for "sol")

andâ "lang" (ÁNAD/ANDA); andabundâ "lang-snutet" = elefant (MBUD)

angâ (CE) "jern" (PM:347, jf. også ANGÂ i Etymologies; selv om dette er overskriften i oppføringen, ser det ut til å være et komplett ord og ikke bare en "stamme")

angwa eller angu "slange" (formene ANGWA/ANGU er funnet i overskriften i en oppføring i Etym, men de ser ut til å være komplette ord, og ikke bare "stammer")

anta- "å presentere, gi" (ANA-1)

ap-pata "gå bak", på en rute eller sti (PM:387)

Arâmê (ikke stor forbokstav i kilden) visstnok den eldste Alviske formen (adoptert fra Valarin) av det navnet som ble Oromë i Quenya og Araw i Sindarin (WJ:400, hvor forskjellige mellomliggende arkaiske former også er nevnt)

Ari "dag" (AR-1)

Askarâ "rivende, hastende" (SKAR)

Asmalê "gul fugl, ’gul hammer’" (SMAL)

Asmalindê "gul fugl, ’gul hammer’" (SMAL)

Atar (PQ) "far" (ATA)

Atata grunntallet "to", også (a)tata (VT42:27)

at-jên-ar "årsdag" (YEN)

atû (PQ) "far" (ATA)

atakwê "konstruksjon, bygning" (TAK)

au- (CE) "borte", fra synspunktet til tingen, personen eller stedet som er forlatt (WJ:361)

aud mulig opprinnelse til Sindarins preposisjon o "fra, av"; dvs. au med suffikset -d(a) (WJ:366)

awâ = au, som en selvstendig adverbial form, åpenbart også som prefiks, som en intensiv form av awa-, au- (WJ:361). Jf. -

awa-delo, awâ-delo (også ?wâ-delô) (CE) *"Bort-gåer", et navn lagd i Beleriand for de som til slutt forlot Midgard (WJ:360)

awâwiiê *"har gått bort/reist vekk" (WJ:366), visstnok perfektum av wâ-. Senere *a-wâniiê, "med innblanding av n fra preteritum"

aw’tha "en utydelig figur, spøkelsesaktig eller vagt syn" (VT42:9)

"Nei! Ikke gjør det!" (WJ:372)

bad- "dømme" (antagelig verb); bâd- "dom" (BAD)

bal’tar- *"Vala-konge" = Vala (BAL)

ba, flert. Balî ("bal-î") "Makt, Vala, Ainu" (BAL)

balâre arkaisk form av navnet Balar, som refererer til en stor øy ved Sirion`s munning (BAL)

balî-ndôre/balî-ndore "Valinor" (BAL. WJ:413 gir også Valinôrê, men denne formen må være sen, etter Quenyas forandring av initial b > v).

Ba (ikke stor forbokstav i kilde) "Vana", navn på en Valië (stavet Vana i Etymologies) (BAN; men Vánas navn er derivert fra en stamme WAN i WJ:383)

Banjâ "vakker" (BAN), også "Vanya-alv", flert. Banyai "Vanyar" i PM:402 kan tolkes som eldgammel Quenya (primitivt *banjâi). Se også wanjâ-

Bara "høy, sublim" (BARÁD, BARATH)

Barasâ "het, brennende" (BARÁS)

barjâ- > Quenya varya "å beskytte" (BAR)

Barathî "Varda" Manwes hustru, Stjernenes Dronning (BARATH)

Barnâ > Quenya varna "trygg, beskyttet, sikker" (BAR)

Bâta ("bâ-ta") "bannlyse, forby" (WJ:372)

batâ/bata "nedtrampet tråkk, sti" (BAT)

battâ "trampe ned" (BAT)’

Bdeûina ("Bedû-ina") "av Ekteparet" (Aule og Yavanna) (LEP/LEPEN/LEPEK)

Belê "styrke" (BEL)

Belek (uglossert, kilden til: ) belekâ "mektig, stor, veldig" (BEL)

Bere "vill" (BER)

berja- "å våge" (BER)

bernô "mann" (BES)

berô "tapper mann, kriger" (BER), "mann" (BES)

besnô "ektemann, husbond" (BES (BER) )

bessê "hustru, kone" (BES)

bestâ "ekteskap" (BES)

besû "ektemann og hustru, gift par" (BES, LEP/LEPEN/LEPEK)

beujâ- "følge, tjene" (BEW)

boron- "stødig, mann til å stole på, trofast tjener" (BOR)

[b’radil-] "Varda" (BARÁD)

b’randâ "høy, nobel, fin" (BARÁD)

b’ras-sê "hete" (BARÁS)

b’rekta- "bryte ut plutselig" (BERÉK)

b’rethâ "bøke-mast" (BERÉTH)

b’rittê "knuste steiner, grus" (BIRÍT)

b’rônâ "som har holdt ut lenge, gammel" (bare om ting; antyder at de er gamle, men ikke byttet ut eller utbrukt) (BORÓN)

daio "nyanse, skygge kastet av hvilket som helst objekt" (DAY)

daira "stor, veldig" (VT42:11)

dâla "flat" (DAL)

dan- = ndan-

dattâ "hull, grop" (DAT/DANT)

de pronominalt element i 2.person; også le (WJ:363)

dele (også med suffiks del-ja) "gå, fortsette, reise" (WJ:360)

dene "tynn og sterk, smidig, myk" (WJ:412)

Denwego (må av historiske grunner være CE) "Lenwë", Nandorenes leder. Navnet er tolket til "myk-og-aktiv", tydeligvis dene + wego (WJ:412)

dêr, der- (PQ) "mann" (NI-1, NÊR)

dess "ung kvinne" (BES)

"brud" (?) (BES)

dimbâ "trist, melankolsk" (DEM)

dimbê "melankoli, tristhet" (DEM)

dîs "brud" (?) (BES)

do3mê "natt" (?) (DOMO)

dômi- "skumring" (DOMO, SD:302), jf. dômilindê "nattergal" (SD:302)

d’râk "ulv" (DARÁK)

edela "eldst" (også "førstefødt", strøket ut) (ÉLED)

edelô (PQ) "en som reiser, reisende, emigrant" (fra dele). Et navn laget på Separasjonstiden for de som bestemte seg for å følge Oromë. (WJ:360)

edlô mulig variant av edelô, "med tap av sundóma" (stammevokal" (WJ:363, 364)

[Eigolosse "Evig-snø", navn på Taniquetil (EY)

[ejâ "evig" (EY)]

eke (PQ) "skarp spiss" (WJ:365)

ek-tâ "prikke med skarp spiss", "stikke", og (ved blanding med hek-ta) "behandle med forakt, fornærme", ofte med referanse til nektelse eller avvisning (WJ:365)

ektele "kilde, vannoppkomme" (metatese tk > kt; eldste form et-kelê) (KEL)

ekwê *"sa" (WJ:392), en primitiv fortidsform markert ved "augmentasjonen" eller redupliseringen av grunnvokal (WJ:415)

el, ele, el-â (CE) "Å! Se!", derivert fra PQ ELE (WJ:360)

êl flert. eli, êli "stjerne", også elen flertall elenî med "utvidet base" (WJ:360)

eldâ (CE) en adjektivisk formasjon "forbundet eller omhandlende stjernene", brukt som beskrivelse av kwendi, opprinnelsen til Quenya Elda. (WJ:360) Dette gjør at den (noe) tidligere rekonstruksjonen i Letters:281 blir foreldet: Eledâ "en Alv" (jf. Eled- "Stjernefolk" = Alver under EL i Etymologies)

Eled-nil "Ælfwine" (Alvevenn, Quenya Elendil) (NIL/NDIL)

[eleda] "førstefødt" (ÉLED)

Eleðser (mask. navn = Gammelengelsk Ælfwine, Alvevenn) (SER; forandringen d > ð ser ut til å indikere at denne formen er senere enn Primitivt Quendisk eller Allmenn Eldarin).

Elen flertall elenî "stjerne" (Letters:281, sagt å være "primitivt Alvisk"; jf. "J:360 [se êl])

Elenâ (CE) = eldâ (WJ:360). Jf. Letters:281: elenâ "Alv"

Endero (arkaisk eller alternativ Quenya-form?) et etternavn til Tulkas (NDER)

Eredê "frø" (ERÉD)

Erequa "isolert" ERE; dette ser ut til å være en uortodoks staving for *erekwa, med mindre Tolkien ville betegne at orginal [kw] hadde smeltet til en enkel labio-velar lyd – eller det kan være en indikasjon på at det som vanligvis staves "kw" var en enkel labio-velar lyd hele tiden, som kunne skrives som et tegn, "q". Men jf. erikwa under).

Erikwa "enkel, alene" (VT42:10)

Erjâ "isolert, ensom" (VT42:4)

Esde > ezdê (CE) "Hvile", opprinnelsen til Quenyas navn på Valië Estë, Telerin Êde (WJ:403)

et-kat "fasong" (KAT)

et-kelê "kilde, oppkomme av vann" (KEL)

et-kuiwê "oppvåkning" (KUY)

etlâ-ndorê, etla-ndore, opphavelig form av navnet Eglador (VT42:4)

etsiri "elvemunning" (ET)

ezdê se esdê

gairâ "forferdelig, skrekkelig" (WJ:400)

gais- "å frykte" (GÁYAS)

gaisrâ "fryktelig" (GÁYAS)

gaj- "forbløffe, gjøre forferdet/fælen" (WJ:400)

gâjâ "skrekk, stor frykt" (PM:363)

gajakâ "fæl, grusom, fryktelig" (PM:363)

Gajar- (CE) "Skremmeren", det første navnet lagd for det uendelige Havet (> Quenya Eär) (PM:363; gayâr, WJ:400)

Galadâ "stor vekst", "tre"; satt på store og spredende trær som eik og bøk; kontrast mot ornê. (UT:266, SD:302, Letters:426; i den siste kilden er roten GAL definert som "vokse", intransitivt).

Galjâ "strålende lys" (KAL)

[gâlæ- "lys"] (KAL)

gardâ "grensesatt eller definert sted, region" (WJ:402)

gâsa "tomrom" (?) (GAS)

gassâ "hull, gap" (GAS)

gattâ "hule" (GAT(H) )

[geiâ "alltid, evig" (GEY)]

Geigolosse "Evigvarende Snø" = Taniquetil (GEY)

Gilja "stjerne" (GIL)

Gjernâ "gammel, brukt, (om ting: ) utslitt, falleferdig" (GYER)

g’lâ "stråleglans" (KAL)

glada ("g-lada") (CE) "le" (PM:380, 411)

glisi ("g-lisi") "honning" (LIS). (Det kan være liten tvil om at g-lisi er ment å være den opphavelige formenav "Noldorin"/Sindarin glî "honning", formen nevnt rett foran den, selv om g-lisi ikke har asterisk).

Golbâ "gren" (GÓLOB)

gon(o), gond(o) "stein, klippe" (Letters:410, PM:374)

gor-ngoroth "dødelig frykt" (ÑGOROTH)

Gothombauk- (personnavn > Sindarin Gothmog) (MBAW)

grauk- "et mektig, fiendlig og forferdelig vesen", opprinnelsen til det andre elementet i Quenya Valarauco, Sindarin Balrog (WJ:415)

grotâ (også rotâ) (CE) "utgravning, undergrunns-bosetning"; -grota i sammensetningen nâba-grota (WJ:414). Intensivert form grottâ "en stor utgravning" (WJ:415)

groto "grave, grave ut, lage tunell" (WJ:414); jf. rot-.

"ikke, u-" (UGU/UMU), prefiks - (prefiks) "nei, ikke" ()

Guldâ "rød" (GUL)

guruk- se ruk-

gwa-lassa, gwa-lassiê "samling av løvblader, løv" (Letters:282)

heke (PQ) "for seg, ikke inkluderende" (WJ:361); imperativ heke-â "gå vekk!" (WJ:365)

hekla (PQ) "hvilken som helst ting/person satt til side fra, eller utelukket fra dets normale selskap"; personlig form heklô "hjemløs eller utstøtt"; adjektivisk heklâ og hekelâ (WJ:361), utvidet adjektivisk form heklanâ (CE) "Forsaket", navnet Sindarene ga seg selv etter at de ble etterlatt i Beleriand (WJ:365)

hek-tâ (PQ, CE) "satt tilside, kastet ut, forsaket" (WJ:361; hek-ta, WJ:365)

hek-wâ adverb og preposisjon "settende til side, uten, ekskluderende" (WJ:365)

hjôla "trumfe" (SD:419)

hô, ho adverb "fra, kommer fra", synspunkt utenfor tingen referert til (WJ:361); -hô er enklitisk, opprinnelsen til Quenyas genitivendelse –o (WJ:368)

en flertallsendelse, se for eksempel elen flertall elenî

îdî "hjerte, begjær, ønske" (ID)

idrê "tankefullhet" (ID)

-ikwâ en adjektivendelse grovt sett betydende "-full" (WJ:412). Også –kwâ.

Indise ("i-ndise") intensiv form av ndîse > Quenya Indis (NDIS-SÊ/SÂ)

Indo-glaurê (kan være primitivt Lindarin) (maskulint navn) (ID)

Indo-klâr (kan være primitivt Lindarin) (ID)

Iondo "sønn" (SEL-D; les *jondo?)

-ittâ en feminin endelse (PM:345)

-ja, adjektivendelse (VT42:10)

jagâ "tomrom, dyp", "store intet" (Letters:383)

jagu "avgrunn" (YAG)

jagwê "ravine, kløft, avgrunn" (YAG)

jakta- "hals" (YAG)

jantâ "åk" (YAT)

jatmâ > Quenya yanwe "bro, forening, nes" (YAT)

jên, jend- "datter" (YÔ/YON)

jô, jôm "sammen", om fler enn to; som prefiks jo-, jom- (WJ:361)

julmâ "drikke-kar" (WJ:416)

julmê "drikking, festing" (WJ:416)

kala-kwendî "Calaquendi, Lys-folk", Alvene som hadde opplevd Amans Lys (WJ:373)

kalarjâ "strålende" (KAL)

kala ?"skinne", utvidet stamme kalata- (WJ:392)

kalrô "edel mann, helt" (KAL)

kalrondô "helt" (KAL)

kanata, kanata, ordenstall "fire" (VT42:24)

kandâ "modig" (KAN)

kânô "roper, budbringer"; orginalform av endelsen i Fingon, Turgon (PM:362, 352)

karani "rød" (KARÁN)

kassa, kasma ("kas-ma, kas-sa") "hjelm" (KAS)

katwâ "formet" (KAT)

katwârâ "velskapt" (KAT)

k(a)wâk "kråke" (WJ:395)

keg- "vanskelighet, ulempe"; keglê > Sindarin cail, et gjerde eller palisade av pigger og skarpe stokker; kegjâ "hekk" (UT:282)

kelun ("kelu-n") "elv" (KEL)

khagda "haug" (KHAG)

khaimê "vane" (KHIM)

khalatirnô/khalatirno (PQ) "kongefisk", etymologisk "fiske-skuer" (TIR)

khalnâ "edel, opphøyd" (KHAL-2)

khaustâ "hvilende" (khau-stâ = "hvile-nde") (KHAW)

kher- "eie"; substantiv khêr, kherû "herre" (Letters:178, 282)

khîmâ "klebrig" (KHIM)

khînâ "barn", i sammensetninger khîna, khinâ (WJ:403)

khîthi "tåke, dis" (KHIS/KHITH)

khithme "tåke" (KHIS/KHITH)

khithwa "grå" (KHIS/KHITH)

khjelesê "glass" (KHYEL(ES) )

Khô-gorê (maskulint navn "hjerte-vigør" > Quenya Huore, Sindarin Huor) (KHÔ-N; Khôgore, GOR)

Khotsê "samling" (KHOTH)

Khrassê "avgrunn, steil skrent" (KHARÁS)

Khugan "hund" (KHUG, se KHUGAN)

Kirtê "kutting" (WJ:396)

Kjelepê ("kyelepê") "sølv" (Letters:426; jf. UT:266)

Kjulumâ "mast" (SD:419; dette kan gjøre den tidligere rekonstruksjonen tjulmâ foreldet)

k’la "lys" (KAL)

kogna (fra enda eldre ku3nâ) "buet, bue-formet, bøyd" (KU3)

koro (primitivt Quenya?) "Kôr" (KOR)

kot-t "krangel" (KOT > KOTH)

k’rannâ "rødlig (i ansiktet)" (KARÁN)

k’riktâ "høste" (KIRIK)

krumbâ "venstre" (>Sindarin crom), krumbê "den venstre hånden" (> Sindarin crum) (KURÚM)

ku3nâ "buet, bue-formet, bøyd" (KU3)

kukûwâ "due" ()

kldâ (1) "hul" (WJ:414), (2) "rød" (KUL)

kundû "prins" (KUNDÛ er overskriften til en oppføring i Etymologies, men det ser ut til å være et komplett ord, og ikke bare en "stamme")

kûua (CE fo PQ *kukûwâ?) "due" ()

kuw (fra kû3) "bue" (KU3)

kwa, kwa-ta element sett i Eldarin ord for "full, hel" (WJ:412); *kwâ er basen til den "intensiverte" formen akwâ. –kwâ adjektivisk endelse "-full" (WJ:392). Ser også ut til å være –ikwâ.

Kwâra "neve" (PM:318)

Kwelett- "lik" (KWEL)

Kwene (PQ) "person" (m/f) > CE kwên ( i sammensetninger –kwen), flert. kweni, "person", "en", "noen"; flertall "personer", "noen folk" (WJ:360, 392). I WJ:416er kwene oversatt med "bruker av artikulert tale", den mest grunnleggende etymologi.

Kwende (PQ og CE), flert. kwendî (WJ:360, 409; "kwendi" i WJ:393 ser ut til å være en feiltagelse) "Quendi, Alver", antagelig først brukt i flertall for alle de første Alvene: "folk, alvefolket" (WJ:360; dette gjør den eldre rekonstruksjonen kwenedê i Etymologies (KWEN(ED) ) foreldet.)

Kwendjâ adjektiv "tilhører *kwendî, til folket som en helhet" (WJ:360, 393)

Kwentâ "historie" (KWET)

Kwentro "forteller" (KWET)

Kwessê "fjær" (KWES)

Kwetta "ord" (KWET)

Kwingâ "bue" (til å skyte med) (KWIG)

la- (prefiks) "nei, *u-" (>Quenya il- via vokalisk l) (LA)

labmâ tidligste formen av ordet som ble lambâ i Allmenn Eldarin "og muligens tidligere", dvs i Primitivt Quendisk (WJ:416).

Labmê tidligste formen av ordet som ble lambâ i Allmenn Eldarin "og muligens tidligere", dvs i Primitivt Quendisk (WJ:416).

Lâda "flat" (DAL)

Laibê > Quenya laive "salve", Sindarin glaew "salve" (LIB-2)

Laikwâ (laik-wâ) "grønn" (LÁYAK; laikwa under LAIK er tydeligvis en senere form, etter forkortelsen av de siste vokalene. Letters:282 gir det som må være en variantform: laikâ).

Lakra "kjapp, hurtig" (LAK-2

Lambâ "tunge" (WJ:394). Fra labmâ (WJ:416)

Lambê "tunge-bevegelse, (måte å ) bruke tungen", i ikke-teknisk bruk det normale ordet for "språk" (WJ:394, VT42:17 gir "lambe-" som et Allmenn Eldarin-ord for språk). Fra labmê (WJ:416)

lansrondo, lasrondo ("lansro-ndo, lasro-ndo") "lytter, smuglytter" (LAS-2)

lassê "løv" eller "øre" (LAS-1, Letters:282)

lassekwelêne "høst" (bokst. *"løv-visning") (LAS-1)

lasû "ører" (en dual form = en persons to ører) (LAS-2)

lauka "varm" (LAW)

laurê "lyset fra det gyldne Tre Laurelin, gull" (men ikke vanlig brukt om metallet) (LÁWAR/GLÁWAR)

lawa "år" (VT42:10)

le pronominalt element i 2.person; også de (WJ:363)

lebnâ "etterlatt" (LEB/LEM)

lepem (CE) "fingre"; ordet inkorporerer CE’s flertallsindikator –m (VT42:26)

lepen tallordet "fem", i Allmenn Eldarin også lepene "med en siste vokal modellert på de andre tallordene" (VT42:24), senere (etter synkope) lepne som formen før Quenya lempë (VT42:25)

lepenja ordenstall "femte" (VT42:26)

leth- "sette fri" (LEK)

libda "såpe" (LIB-2)

ligâ "fin tråd, spindelvev-tråd" (SLIG)

lindâ (1) "Linda" (Quenya flert. Lindar), hva Teleri kalte seg selv (PM:380). Primitivt flert. Lindâi (WJ:378) eller Lindai (WJ:385)

lindâ (2) "vakkert-lydende" (SLIN)

Lindân-d "musikalske land" (> Lindon) navn på Ossiriand på grunn av vann og fugler (LIN-2). Men Tolkien rekonstruerte senere den primitive formen av navnet Lindon som Lindânâ og forklarte navnet som en referanse til Lindarin- (Telerin-), Grønnalvene som slo seg ned der. (WJ:385)

Linkwi "våt" (LINKWI er overskriften til en oppføring i Etymologies, men det ser ut til å være et komplett ord, og ikke bare en "stamme")

Liñwi "fisk" (LIW)

Loga = sloga (?) (VT42:10)

Logna "dyvåt, gjennomvåt, som svamp" (VT42:10)

Lokko "krøll" (LOKH)

Londê "smal sti, stred, pass" (LOD)

Lugni "blå" (LUG-2)

lotta-, tydeligvis et verb "å blomstre", kilden til Quenya losta- av lignende betydning, og også influerende Sindarin loth "blomst" (VT42:18)

luktiênê "fortryllerske" > Luthien, Lhúthien, Lúthien (LUK)

lungâ "tung" (LUG-1)

-m en flertallsendelse (3O), i VT42:26 sagt å være en eldgammel Allmenn Eldarin flertallsindikator. Se lepem.

-mâ suffiks, ofte i navn på redskaper (WJ:416); se julmâ, sukmâ, takmâ

mâgâ "flekk, søl" (SMAG)

magit- (CE) "velskapt" (PM:366)

magla "flekk", "tilsølt" (selv om den har asterisk i Etym, kan dette være Gammel Sindarin, siden S i stammen SMAG har gått tapt – primitivt *smagla?)

magnâ "dyktig" (MAG, under MA3)

magrâ "nyttig, passsende, god (om ting)" (MAG, under MA3)

maha "hånd" (VT39:11); jf. PQ mâ3 (ma3-) i Etymologies (MA3)

ma3tâ ("ma3-tâ") "å håndtere" (åpenbart PQ, siden det ga CE mahtâ-) (MA3, også nevnt i oppføringen MAK)

ma3iti "har godt håndlag, flink, dyktig" (MA3)

mahtâ- ("Eld" = CE) "å håndtere" (fra PQ ma3tâ) (MA3)

maikâ "skarp, penetrerende, går dypt inn" (kalt et "sterkt adjektiv", hva nå det betyr). (WJ:337)

Mailikô, Mailikâ "En Grådig", Melkor (MIL-IK)

Makla "sverd" (MAK)

Maktâ "bruke et våpen" (MAK)

Mâlô "venn" (MEL)

Mâmâ "sau" (WJ:395)

Mapâ "hånd" (MAP)

Mâtâ "spiser", kontinuativ form av stammen mata- "spise" (VT39:13)

mauj- "trenge" (upersonlig) (MBAW)

mazgâ "bøyelig, myk" (MASAG)

mazgê "deig" (MASAG)

mbakhâ "artikkel (til å bytte), vare, ting" (MBAKH)

mbanda "under tvang, fengsel" (MBAD)

mbandô "forvaring, holde trygg" (MR:350)

mbartanô "verdens-kunstner", tittel på Aulë (LT1:266)

mbelekôro (sagt å være den "eldste Q[uenya-] formen" av Melkor, men tydeligvis mye mer primitivt enn den Quenya av historiske tider) (WJ:402)

mbundu "snute, nese, kapp" (MBUD)

-mê abstrakt eller verbal substantivendelse, som i julmê "drikking, festing", fra stammen JULU "drikke" (WJ:416)

meinâ "ønsker å starte, ivrig etter å gå" (VT39:11)

metta "ende" (MET)

mikrâ "skarp-spisset" (WJ:337)

miniia "singel, distinkt, unik" (MINI)

minitaun "tårn" (MINI (og TUN) ); minitunda "isolert fjell" (TUN)

mi-srawanwe "legemliggjøre" (jf. Srawâ) (MR:350)

mizdâ "våt" (MIZD)

mizdê "fint regn" (MIZD)

môl- "slave, trell" ()

mori "svart, "mørk(e)" (MOR, Letters:382; den siste kilden diskuterer muligheten for en senere form mora- i veldig tidlig Sindarin); Mori-kwendî "Moriquendi, Mørke-folk" = Avari, motsetning til Kala-kwendî (WJ:373)

mornâ "mørk" (Letters:382)

moro "bjørn" (MORÓK)

nâbâ (CE) "hul"; nâba-grota "hul bosetning under bakken" = Novrod, Nogrod (WJ:414)

naje "klage(sang)" (NAY)

nakma "kjeve" (NAK)

nakt- "biting" (NAY)

ñalatâ (CE) "stråleglans, glitrende gjenspeiling" (fra juveler, glass, polerte metaller eller vann) (PM:347)

narâka "stormende, stri, voldsom" (NÁRAK)

narwâ "het rød" (NAR-1; ordleggelsen i denne oppføringen i Etym ser ut til å antyde at dette er en Quenya-ord, men den siste lange vokalen indikerer at det skulle være Primitivt Alvisk).

Natsai "spiss" (Dette er ikke flertallsformen av Sindarin naith, men en arkaisk flert.form som entall naith er derivert fra). (SNAS/SNAT)

Naukâ adjektiv "spesielt satt på ting som i seg selv er fullvokste, men likevel mindre eller kortere enn deres rase, og var harde, forvridde eller misformet" (WJ:413)

Nauþe "fantasi" (NOWO; bokstaven þ representerer th som i engelsk thing. Denne lyden forekom ikke i det mest primitive språket [selv om den aspirerte TH gjorde det], så nauþe må heller være arkaisk Quenya. Jf. også formen til roten, noe som antyder at på det eldste stadiet var den initiale syllablen *nou- heller enn nau-).

ndæ^r ("Eld" = CE) "brudgom". Fra PQ ndêro. (NDER)

ndâkô "kriger, soldat" (NDAK)

ndan- element som "indikerer reversering av en handling, som for å slette eller annullere dens effekt, som i ’gjøre om’, gå tilbake (samme vei), gjøre det usagt, gi tilbake (samme gave: ikke en annen i gjengjeld)’ " (WJ:412). Også dan-. Jf. ndangwetha, ndandô.

Ndandô "Nando", tolket "en som går tilbake på sitt ord eller bestemmelse" (Nandorene ble kalt det pga. de forlot Marsjen fra Cuiviénen) (WJ:412)

Ndangwetha "svar" (substantiv, kan være Gammel Sindarin), dvs en stamme gweth- "rapportere, klargjøre for" med prefikset ndan-, her betyr det ganske enkelt *"tilbake" (PM:395)

Ndere "brudgom" (DER, NÊR)

Ndêro "brudgom" (NDER)

Ndeuna "sekund" (NDEW)

ndeuro "følger, etterfølger" (NDEW)

ndîse "brud" (NDIS-SÊ/SÂ; ndis under I)

ndorê (PQ) "det harde, tørre land som motsetning til vann eller myr" (WJ:413). I Etymologies definert som "land, bosetningsområde, region hvor visse folk bor" (NDOR); dette kan være betydningen som ble utviklet senere. Forvirret med nôrê.

Ndôro "(et visst) land eller region" (WJ:413)

Ndulla "mørk, skyggelagt, obskur" (NDUL)

Ndulna "hemmelighet" (DUL)

Ndûnê "solnedgang" (NDÛ)

Neinê "tåre" (NEI)

neiniel- "tårefylt" (NEI)

neiti- "fuktig" (NEI)

nenle ("nen-le") "bekk" (NEN)

neñwi "nese" (NEÑ-WI er overskriften til en oppføring i Etymologies, men det ser ut til å være et komplett ord, og ikke bare en "stamme"; stammen kan være NEÑ, ikke gitt separat)

nere, nêr (antageligvis PQ og CE, respektivt) "person av hannkjønn, en mann" (WJ:393)

netere (CE) tallord "ni" (VT42:27)

nêthê "ungdom" (NETH)

nethrâ ("neth-râ") "ung" (NETH)

ñgol-, ñgolo- stammen av de fire følgende ord (PM:360)

ñgôlê "Vitenskap/Filosofi" (PM:360)

ngolda (les *ñgolda) "vis" (ÑGOL)

ñgolodô "Noldo" (WJ:364, 380; ngolodô, MR:350)

ngolwina (les *ñgolwina) "vis, belært i dyp lærdom" (ÑGOL)

ñguruk- se ruk-

ñgwalaraukô "balrog, demon" (RUK)

nîbe "front, ansikt" (NIB)

nidwô "pute" (NID)

nindi "skjør, tynn" (NIN-DI er overskriften til en oppføring i Etymologies, men det ser ut til å være et komplett ord, og ikke bare en "stamme"; stammen kan være NIN, ikke gitt separat)

ninkwi "hvit" (NIK-W)

njadrô "rotte" (NYAD)

Ninkwitil(de) Tára et navn på Taniquetil, antageligvis ikke tilhørende det eldste stadiet (aksenten ser ut til å markere vokal-lengde heller enn trykk) (NIK-W)

Ñôle "lukt" (ÑOL)

Nôrê "familie, stamme eller gruppe som har felles opphav, landet eller regionen hvor de bor" (WJ:413) Forvirret med ndôrê.

not- "telle" ()

Nôwê Círdans orginale navn, vanskelig å tolke (PM:392; PM indeksen gir Nôwë, men dette ser ut til å måtte være en feil).

nukotta, nukotto "en forkrøplet eller misformet ting (eller person)" (opprinnelsen til Sindarin nogoth "dverg") (WJ:413)

nuktâ- "forkrøple, forhindre noe å bli komplett, stoppe kort, ikke tillate å fortsette" (WJ:413)

numê-n "går ned", solnedgang, Vest (Letters:303)

nûrâ "dyp" ()

nut- "binde" ()

oijâ "varer for alltid, evig" (OY)

oio "alltid" (Letters:278, sagt å være "Primitivt Alvisk")

okta "kamp" (KOT > KOTH); jf. også oppføringen OKTÂ (>Quenya ohta "krig"), som ser ut til å være et komplett ord i seg selv og ikke bare en "stamme". Det primitive ordet var tydeligvis oktâ.

Olo(s)-fantur > "Noldorin"/Sindarin Olfannor og Quenya Olofantur, navn på Vala Lórien (ÓLOS; på grunn av f i fantur, en lyd som ikke forekommer i det primitive språket, dette må tolkes som arkaisk Quenya).

olsa- "å drømme" (ÓLOS)

onrô "forelder" (ONO)

ontâro "en som får, forelder" (tydeligvis maskulint) (ONO)

orku "troll" (ork) (ÓROK)

ornâ "oppreist, høy" (UT:266)

ornê "tre" (orginalt gitt til rettere og mer slanke trær som bjørk eller rogn; kontrast galadâ) (UT:266, Letters:426, SD:302; den siste kilden gir flertall ornei).

Orômê "Orome" (ORÓM; denne formen er tydeligvis foreldet ved Arâmê i et senere verk)

ortur- "herre, erobrer" (TUR)

ostô (CE) "festning, høyborg" (laget eller forsterket med list) (WJ:414- MR:350 gir osto uten siste lange vokal, kanskje det er sammensetningsformen, siden det andre elementet i Quenya Mandos er diskutert der *mbandô-osto, *mbandosto???)

otsôja (CE) ordenstall "syvende" (VT42:25)

palantîrâ/palantîra "Palantír" (Letters:427)

panô "planke, festet bord, spesielt i et gulv" (PAN)

panta "åpen" (PAT)

parmâ "bok" (PAR)

pathmâ "grøntområde, gress" (PATH)

pathnâ "glatt" (PATH)

patnâ "vid" (PAT)

peltakse "akse" (PEL)

pendâ "skrånende" (WJ:375)

peñe "leppe", dual peñu (VT39:11 jf. 9)

Phaj-anarô "strålende sol" (= mask.navn Fëanor, senere tolket som "Sjel av Ild") (PHAY)

Phaja "sjel, ånd" (PM:352, MR:349)

Pheren "bøk" (BERÉTH)

Phinderauto (mask.navn,> Sindarin Finrod) (PHIN)

Phindê "hårstrå" (noen) (PM:362)

Phini (CE) "ett enkelt hårstrå" (PM:362)

Phoroti "høyre" eller "nord" (PHOR)

Poikâ "ren" (POY)

Pori "mel" (POR)

Potô "fot på dyr, pote, labb" (POTÔ er overskriften på en oppføring i Etymologies, men det ser ut til å være et helt ord, og ikke bare en "stamme")

Râba "vill, utemmet" (RAB)

Ragnâ "krokete" (RAG)

Rakmê "lodde, måle" (RAK)

Râmâ "vinge" (RAM)

Râmalê " ’tannhjul’, stor vinge (på ørn)" (RAM)

Rambâ "vegg" (RAMBÂ er overskriften på en oppføring i Etym, men det ser ut til å være et komplett ord, og ikke bare en "stamme")

ramja- "fly, seile, vandre" (RAM)

ramna "vinge (horm), utvidet punkt i siden, etc" (RAM)

Ranâ "Måne" (RAN)

Randâ "syklus, alder" (100 Valiske År) (RAD)

Ranku "arm" (RAK)

Ratâ "sti, tråkk" (RAT)

rattâ/ratta "kurs, elveleie" (RAT)

râu "løve" (RAW)

rauk- se ruk og jf. raukô, rauku.

Raukô eller rauku (CE-formen av et ord sagt å være til stede allerede i PQ) et ord som refererte til "de større og mer forferdelige av fiendefigurene" kjent for de første Alvene (WJ:390)

Rautâ "metall" (forandret fra "kobber") (RAUTÂ er overskriften på en oppføring i Etymologies, men det ser ut til å være et komplett ord, og ikke bare en "stamme").

Reddâ " ’sådd’, sådd mark, åker" (merket med spørsmålstegn) (RED)

Rênê (CE) "erindring, hukommelse" (PM:372)

rîg-anna ("krone-gave" > "Noldorin" femi. navn Rhian, men Rían i Tolkiens senere Sindarin) (RIG; jf. den publiserte Silmarillion)

rîgâ (CE) "krans" (PM:347)

rîgê "krone" (RIG)

rimbâ "ofte, mange" (RIM)

rimbê "mengde, flokk" (RIM)

ringi "kald" (RINGI er overskriften på en oppføring i Etymologies, men det ser ut til å være et komplett ord, og ikke bare en "stamme").

Rinki "feiende bevegelse, rask rystelse" (RIK(H) )

risse- "en ravine" (RIS)

-ro agentiv endelse, lagt til ómataina (suffiksert stammevokal). Også –rô lagt til stammen, med eller uten n-infiksering, og –rod (WJ:371)

rôda (> rôdh) "hule" (ROD)

rokkô "hest" (Letters:282, 382)

rondô (CE) "et hvelvet tak, sett nedenfra (og vanligvis ikke synlig fra utsiden)", "en (stor)hall eller kammer med slikt tak" (WJ:414); "hulrom" (Letters:282, 382)

ronjô " ’jager’, jakthund" (ROY-1)

rono "hvelve over, lage tak over" (WJ:414)

rossê "dogg, sprut/lett vannfall" (om foss eller fontene) (ROY-1)

rot- (også s-rot) ("grave under bakken, grave ut, lage tunnel" (PM:365); jf. groto og CE rota (også grotâ) "utgravning, undergrunnsbosetning" (WJ:414)

ruk- et av de "eldgamle former" av stammen RUKU, som ga ordet Orch (ork) i Sindarin. Andre former inkluderer rauk-, uruk-, urk(u), runk-, rukut/s; også den "forsterkede stammen" gruk- og den videreførte" guruk-, ñguruk (den siste ved kombinasjon med en distinkt stamme NGUR "skrekk", WJ:415). Ingen av disse derivativene er klart glossert, selv om urku (eller uruku) sies å ha gitt Quenya urko, vag i betydning i visdommen av Det Velsignede Rike ("skremmer"), men senere anerkjent som kognat av Sindarin Orch. Adjektivet urkâ er sagt å bety "skrekkelig" (WJ:389-90).

Rukut, rukus se ruk-

Rundâ "grovt stykke tre" (RUD)

runk- se ruk- (WJ:390)

ruskâ "brun" (RUSKÂ er overskriften på en oppføring i Etymologies, men det ser ut til å være et komplett ord, og ikke bare en "stamme")

russâ (CE) ?"rød" (PM:366, jf. 353)

sagmâ "gift" (SAG)

sagrâ "bitter" (SAG)

sarnâ "av stein" (STAR)

-se (tydeligvis et pronominalt element som betyr "hun") (S)

sê/se, også sî/si "hun" (S)

silimâ "sølv-, skinnende hvitt" (adjektiv) (SIL)

silimarille "Silmaril" (RIL – for historiske grunner kan ikke dette være et PQ-ord, og knapt CE; det kan være arkaisk Quenya)

silimê "lys fr Silpion", også et poetisk ord for "sølv" (SIL)

sjadta ("syad-ta") "økse-hugg" (SYAD)

sjadâ (uklar betydning; men siden dette er opprinnelsen til Sindarin hâdh, og Sindarin hadhafang er ekvivalent med Quenya sangahyando "skare-kløyver", hâdh < sjadâ skulle bety "kløyver") (SYAD)

sjadnô " ’kløyver’, sverd" (SYAD)

sjadsê > sjatsê "kløft, flenge" (SYAD)

sjalmâ "skjell, konkylie, Ulmos horn" (SYAL)

sjandô " ’kløyver’, sverd" (SYAD)

sjatsê – se sjadsê

sjatsela/sjatsêla "bredsverd-blad", "økseblad" (SYAD)

skalnâ "tilslørt, gjemt, skyggelagt" (SKAL-1)

skarnâ "såret" (SKAR)

skarwê "sår" (SKAR)

skelmâ "skinn, pels" (SKEL)

skelnâ "naken" (SKEL)

skelta- "strippe, flå" (SKEL)

skjapat- "kyst, bredd" (SKYAP)

slaiwâ "sykelig, syk, dårlig" (SLIW)

slignê "edderkopp, spindelvev" (SLIG)

slindâ > Quenya linda "lys, vakker", blandet med primitivt slindi "fin, sart" (som vanligvis ville gitt Quenya *lindeom ordene ikke hadde blitt blandet) (LIND)

slindi "fin, sart" (SLIN)

slindi "fin, sart" (SLIN)

slingê "edderkopp, spindelvev" (SLIG)

slinjâ "tynn, mager" (SLIN)

slîwê "sykdom" (SLIW)

sloga ord brukt for en type strømmer som var variable og tilbøyelige til å overgå sine bredder i sesonger og forårsake oversvømmelse når den fyltes av regn eller smeltende snø (VT42:9)

smaldâ "gull" (som metall) (SMAL)

smalinâ "gul" (SMAL)

smalta "gull" (LÁWAR/GLÁWAR jf. SMAL)

smalu "pollen, gult pulver" (SMAL)

smalwâ "blek" (SMAL)

-so (åpenbart en pronominal endelse som betyr "han") (S)

sô/so "han" (også sû/su) (S)

solos "brenning (om bølger)" (SOL)

spâna "sky" (SPAN)

spangâ "skjegg" (SPÁNAG)

Spanturo "Skyherre" > Quenya Fantur, etternavn til Mandos (SPAN)

Spindê "hårstrå, flette" (SPIN; denne rekonstruksjonen av den orginale formen av Quenya findë er tydeligvis foreldet av phindê i PM:362)

Spinê "lerke" (SPIN)

Srawâ "kropp" (hvis = Quenya hroa, ordet det ga) (MR:350). Jf. mi-srawanwe

Srâwê "kjøtt" (hvis = Quenya hrávë, ordet det ga) (MR:350)

Srot- ("s-rot") "grave undergrunn, grave ut, lage tunnel"; også rot- (PM:365); jf. også groto-

Stabnê > stambê "rom , kammer" (STAB)

Stabnô, stabrô "snekker, bygger" (STAB)

Staknâ "kløft, splitt" (også stankâ) (STAK)

Stalga "trofast, lojal, stødig, fast" (STÁLAG)

Stalrê "bratt, fallende" (STAL)

Stalgondô "helt, fryktløs mann" (STÁLAG)

stama- "sperre, ekskludere" (UT:282)

stambê < stabnê "rom, kammer" (STAB)

stangâ > Quenya sanga "mengde, flokk, trengsel" og Sindarin thang "tvang(s-tanke), under tvang, behov/nød" (STAG)

stangasjandô "flokk-kløyver" (sverd-navn) (SYAD)

stankâ "kløft, splitt" (også staknâ) (STAK)

starâna "stiv, hard" (STARAN)

stintâ "kort" (STINTÂ er overskriften på en oppføring i Etymologies, men det ser ut til å være et komplett ord, og ikke bare en "stamme")

sû/su "han"; også sô/so (S)

suglu "beger, pokal" (SUG; se SUK)

sukmâ "drikke-kar" (SUK)

swanda "svamp, sopp" (SWAD)

swesta- "å blåse" (SWES)

soto "gi ly, beskytte, forsvare" (WJ:414)

ta3na (uklar betydning, antageligvis "høy, nobel") (TÂ/TA3)

tad "dit" (Åpenbart CE for PQ *tada, inkludert allativendelsen –da: derved "til det") (TA)

taika (kan være Gammel Sindarin) "grense, grenselinje" (fra tayak, utvidelse av en stamme TAYA "merke, linje, grense" (WJ:309)

takmâ "ting å feste med" (> Quenya tangwa "haspe, klype, spenne", Sindarin taew "holder, haspe, klype, spenne, stift") (TAK)

taksê "negl" (TAK)

talrunja "fotsåle" (TALAM. RUN)

tambâ "å banke" (TAM)

tamrô "hakkespett" (etymologisk "banker") (TAM)

tân-nig element som kan være opprinnelsen til tani- i Taniquetil (TÂ/TA3)

tankla "nål, brosje" (TAK)

tanô "håndverker, smed" (TAN)

târâ "høy, nobel" (TÂ/TA3, (TÁWAR) )

tÂra-khil *"høy-mann" = Númenoreaner (KHIL)

targâ "seig, hard, stiv" (TÁRAG)

târî "dronning" (hustru til en târo) (TÂ/TA3)

târo "konge" (TÂ/TA3)

tathar, tatharê "pile-tre" (TATHAR)

tathrê "piletre" (TATHAR)

taurâ "mesterlig, mektig" (TUR, (TÁWAR, TÂ/TA3) )

taurê "stor skog" (TÁWAR)

tawar "tre" (materiale) (TÁWAR)

tawarê/taware "dryade, skogfe" (åpenbart feminin) (TÁWAR)

tawarô/tawaro "dryade, skogfe" (åpenbart maskulin) (TÁWAR)

[te3ê "sti, kurs, rute, retning, vei" (TE3)]

tekla "penn" (TEK)

tekmê "bokstav, symbol" (TEK)

telesâ "bak(siden)" (TELES)

telmâ/telma "hette, tildekning", også telmê/telme (TEL/TELU)

tel, tel-u "lage tak over, sette kronen på en bygning" (WJ:411)

têñe "linje, rekke" (TEÑ)

teñrâ "strak, rett" (TEÑ, TE3)

teñ-wê "tegn, token" (VT39:17). Jf. tenwe (WJ:394) (les teñwe? Ordet er derivert fra en stamme TEÑ og ga Quenya tengwë) "indikasjon, tegn, token"

terên, terênê "slank" (TER/TERES)

terêwâ "gjennomtrengende, sterk, intens" (TER/TERES)

thandâ "skjold" (tydligvis substantiv) (UT:282)

thara- "høy (eller lang) og slank" (WJ:412)

thausâ "ekkel, ondt luktende, råtten" (THUS)

thaurâ "avskyelig" (Letters:380; sagt å være derivert fra en rot THAW. Th av thaurâ er stavet med en enkel (Gresk) bokstav i kilden).

thaurond- "Sauron", *En avskyelig"; sagt å være derivert fra thaurâ. (Letters;380; th i thaurâ og thaurond- er stavet med en enkel (Gresk) bokstav i kilden).

Thêrê "uttrykk, ansikt" (THÊ)

Thindi "blek, grå, trist" (THIN), "grå , blek, eller sølvgrå" (WJ:384)

Tindômiselde "datter av skumringen", et kjennetegn på nattergalen; = Sindarin Tinúviel. (TIN, SEL-D)

Tinkô "metall" (TINKÔ er overskriften på en oppføring i Etymologies, men det ser ut til å være et komplett ord, ikke bare en "stamme").

Timmê "gnist, blink, glimt" (TIN)

Tiukâ "tykk, fet" (TIW)

Tjalañgandô "harpe-spiller" (TYAL), også tjalañgando med kort siste vokal i siste element av sammensetning (ÑGAN/ÑGÁNAD)

Tjaliâ- "å spille, leke" (TYAL)

Tjulmâ- "mast" (TYUL; denne rekonstruksjonen kan være foreldet ved kjulumâ i SD:419)

Tjulussê "poppel-tre" (TYUL)

Tollo "øy" (TOL-2)

tôp- "dekke, tak" (TOP)

tor, toron- "bror" (THEL/THELES)

tubnâ "dyp" (TUB)

tûghor, tû-gor, Tûgore "Styrke-vigør", mask. Navn > Sindarin Tuor (TUG, GOR)

tûgu "muskel, sene, vigør, fysisk styrke" (TUG)

tuilê > Quenya tuile "vår", også brukt = "morgengry, tidlig morgen" (TUY)

tuilelindô "svale", etymologisk "vår-sanger" (TUY)

tuimâ "en spire, knopp" (TUY)

Tulkatho (navn på en Vala; = Quenya Tulkas) (TULUK)

Tulku "støtte" (TULUK)

Tultâ "bringe, få til å komme" (TUL)

Tulukmê "støtte (substantiv) (TULUK)

Tumbu "dyp dal", under eller blant topper (TUB)

Tumpu "pukkel, haug, bakke, oppbygd kul i veien" (TUMPU er overskriften på en oppføring i Etymologies, men det ser ut til å være et komplett ord, og ikke bare en "stamme").

Tûnâ/Tûna navn på en Alveby i Valinor (TUN)

Tundâ "høy" (TUN)

Tundu "topp, haug"

Tungâ "tett, stram" (om ting: ) "som gir gjenlyd" (TUG)

Tupsê "stråtak" (TUP)

Tûrê "herredømme, seier" (TUR)

Tûrô, også turo, -tur? "mester, seierherre, herre" (TUR; turo, TÂ, TA3)

Turumâ, turumbê "skjold" (TURÚM)

Tussâ "busk" (TUS; tussa, ÓR-NI)

dualelement, brukt om naturlige par (Letters;427); se besû, lasû, peñû

ubanô "monster" (BAN)

ubrâ "rikelig" (UB)

ugu "ikke-, u-," (UGU/UMU)

Ui-nend "Uinen" (NEN)

Ulda "skybrudd, fjell-strøm" (ULU)

Ulgundô "monster, deformert og skrekkelig vesen" (ÚLUG)

Uljâ "det regner" (ULU)

Ulumô navn på Valaen for alle vann > Quenya Ulmo (ULU)

Uñgwê "mørke" (UÑG)

Urkâ "skrekkelig" (WJ:390)

urkô, urk(u), uruku ?"Ork" (WJ:390); jf. ruk-

uruk ?"Ork" (WJ:390); jf. ruk-

usukwê, uskwê ("usuk-wê, usk-wê") > Quenya usqe, Sindarin osp "stank", Ilkorin usc "røyk" (USUK)

Utubnu navn på Melko[r]s hvelv i Nord > Quenya Utumno (TUB)

Wa- en verbal stamme (ikke glossert: ?"gå vekk/bort"), perfektum awâwiiê; forbundet med au, awâ; muligens også brukt i komposisjon med verbale stammer (WJ:361). -delo (WJ:364) = awa-delô

?wâ-delô (CE) *"Bort-gåer", et navn laget i Beleriand for de som til slutt forlot Midgard. Også awa-delo, awâ-delo. (WJ:360, 363)

wæ^de "bånd, pakt, ed" (WED; må være CE på grunn av vokalen æ; PQ *wêdê, jf. ndæ^r).

wa3râ "tilsølt, skitten" (WA3)

wahsê "flekk" (WA3)

wahtâ- "å søle til, flekke til, gjøre urent" (WA3)

wahtê "en flekk" (WA3)

wâja "innhylling", spesielt om det Ytre Hav eller Luft som innhyller verden innen Ilurambar eller verdens-veggene. (WAY, [GEY])

wanjâ "Vanya-alv", Quenya flertall Vanyar, første klan av Eldar (WJ:380). Men i Etymologies er Quenya vanya sagt å komme fra banjâ (BAN), og i hans siste leveår vendte åpenbart Tolkien tilbake til denne idéen: i PM:402 sies det at "fra gammelt av" var Vanyar kalt Banyai (tydeligvis eldgammel Quenya for primitivt *banjâi).

Wannâ "avgått, død" (WAN)

Wanwê "død" (handlingen å dø, ikke død som en tilstand eller abstrakt) (WAN)

Wath "skygge" (WA3; men wath = stamme WATH)

-wê abstrakt suffiks (WEG)

we3ê "manndom, vigør" (WEG; med denne roten, må dette ordet være proto-Quenya for tidligere *wegê)

[wed-tâ] "sverge" (å gjøre noe) (WED)

wedâ "bånd" (WED)

wegô "mann", i sammensetninger –wego med kort siste vokal (WEG)

wegtê ("weg-tê") (Uglossert; Christopher Tolkien tror derfor at oppføringen WEG "var forlatt uferdig", men dette er heller den primitive formen av elementet –waith, -weith i Sindarin Forodweith, Forodwaith "Nordmenn" nevnt like før). (WEG)

-wego, -weg (sammensetningsform) "mann", vanlig element i maskuline navn (WEG)

wei (arkaisk element som betyr "vikle, veve") (WEY)

weirê "Vever(ske)", den arkaiske formen som ga Quenya Vairë, navn på en Valië (Stamme WEY "veve", LR:398). Men legg merke til at Tolkien i en senere kilde deriverer Vairë fra en stamme WIR og slår fast at det er A-infiksert for å uttrykke "Evig-vevende"; dette ville peke mot en primitiv form *Wairê (ikke eksplisitt nevnt). (VT39:10)

wen- " (ung) jente" (WEN/WENED)

wilmâ "luft, lavere luftrom" (distinkt fra ’øvre’ luftrom der stjernene er, eller det ’ytre’). Forandret av Tolkien fra wilwâ. (WIL)

[windi "blå-grå, blek blå eller grå" (WIN/WIND)]

windiâ "blek blå" (Det er usikkert om Tolkien forkastet dette ordet eller ikke) (WIN/WIND)

wingê "skum, skumtopp på bølge, skumtopp" (WIG)

[winjâ "kveld, aften" (WIN/WIND)]

[winta- "visne" (WIN/WIND)]

, prefiks wo- "sammen", et dualt adverb "sammen", som refererer til forbindelsen mellom to ting, eller grupper, i par eller som en helhet. (WJ:361) Etymologies har likedan , wo "sammen" (tydeligvis PQ, siden det ga CE wa), men ingenting er sagt der om at dette er eksklusiv dual. ()

Wolwê (CE) hypotetisk tidlig form av Olwë; Tolkien peker på at dette heller skulle ha gitt Volwë i Telerin, så denne rekonstruksjonen kan være tvilsom (PM:357)

(Y- se J)

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.