Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Quenya kurs

Oversatt av Eivind (Dhéanor) Riley og Treiss Waterflott

Introduksjon
  1. Leksjon 1
  2. Leksjon 2
  3. Leksjon 3
  4. Leksjon 4
  5. Leksjon 5
  6. Leksjon 6
  7. Leksjon 7
  8. Leksjon 8
  9. Leksjon 9
  10. Leksjon 10
  11. Leksjon 11
  12. Leksjon 12
  13. Leksjon 13
  14. Leksjon 14
  15. Leksjon 15
  16. Leksjon 16
  17. Leksjon 17
  18. Leksjon 18
  19. Leksjon 19
  20. Leksjon 20

Introduksjon

Oversatt av Eivind (Dhéanor) Riley

Av alle språkene J. R. R. Tolkien (1892-1973) oppfant, har det mest populære alltid vært Quenya. Det er også det høyst utviklede språket av alle språkene Tolkien oppfant. Faktisk er bare to av dem ? Quenya og sindarsk ? så gjennomførte at man med letthet kan skrive ordentlige tekster på dem uten å måtte gjøre store "oppfinnelser" på egen hånd. Helt til for litt siden var Sindarin dårlig forstått, og dets komplekse fonologi kan skremme nye studenter (spesielt hvis de ikke har noen språklig trening). Mitt råd til alle som vil studere Tolkiens språklige kreasjoner er at de definitivt burde begynne med Quenya. Å kunne dette tungemålet vil lette de senere studiene av andre språk, inkludert Sindarin, siden Quenya bare representerer en gren av den alviske språkfamilien. De alviske språkene er ikke "uavhengige" språk, men de er alle utviklet fra et vanlig forfaderisk tungemål, og på mange måter står Quenya nærmere denne primitive originalen enn de andre språkene.

I virkeligheten, i motsetning til denne fiktive bakgrunnen, visste Tolkien godt hva slags type stil han siktet til, og siden han hadde skissert et "primitivt alvisk" språk, fant han på lydbilder som ville produsere et tungemål med den ønskede "smak": Quenya resulterte fra hans ungdomsromanse med finsk. Han var, med hans egne ord "ganske beruset" av lyden og stilen til hans eget språk når han oppdaget det (The Letters of J.R.R. Tolkien, s. 214). Men likevel, så må det bli lagt trykk på at finsk bare var en inspirasjonskilde; Quenya er på ingen måte bare en forvridd versjon av finsk, og bare noen få ord av dets ordforråd viser noen likhet med de korresponderende finske ordene. (Se Harri Perälas diskusjon på http://www.sci.fi/~alboin/finn_que.htm; forfatteren er selv en finne.) Tolkien nevnte også gresk og latin som inspirasjonskilder; vi kan åpenbart legge til spansk på denne listen også.

Den fiktive eller "interne" historien til Quenya er sammenfattet i artikkelen min Ardalambion Quenya (se http://www.uib.no/People/hnohf/quenya.htm), og trenger ikke bli repetert i detalj her. Veldig kort fortalt, innen Tolkien`s mytologi var Quenya språket til alvene som dvelte i Valinor i den Ytterste Vesten. Siden det ble snakket i det Velsignede Rike, var det verdens mest noble tungemål. Senere dro Noldoene, en av Alvenes klaner, i eksil i Midgard, og de tok med seg Quenya. I Midgard falt det fort ut av bruk i det dagligdagse språk, men blant Noldoene var det alltid bevart som et seremonielt språk, og det var det også kjent som for Dødelige Menn i de senere år. Derfor ser vi Frodo levere den berømte Quenyanske hilsenen elen síla lúmenn' omentielvo i Ringenes Herre, "en stjerne skinner på timen vi møttes", når han og hans venner treffer på noen alver (og alvene er henrykt over å finne "en elev i det Gamle Tungemål). Hvis man studerer Quenya som en måte å fordype seg i Tolkiens verker, så kan det faktisk være best å se for seg selv som en dødelig elev i Midgard i det Tredje Tideverv, omtrent den perioden som ble dekket av Ringenes Herre (Å se for seg selv som en naturlig alvisktalende person kan være overambisiøst). Den spesielle varianten for Quenya som læres bort i dette kurset er ? med vilje ? akkurat "den sene Eksilske" eller varianten fra det Tredje Tideverv. Det er denne typen Quenya som er eksemplifisert i Ringenes Herre, med Galadriels Klagesang (Namarië) som det mest vesentlige eksempelet.

Mangfoldige entusiaster har lagt fram et begrenset, men stadig voksende verk av Quenyansk litteratur, spesielt siden en vesentlig mengde ordforråd endelig ble disponibelt etter publikasjonen av The Lost Road i 1987, 15 år etter Tolkiens død. Takket være dette og 15 andre bøker med Midgardmateriale som Christopher Tolkien redigerte fra manuskriptene hans far hadde lagt igjen, vet vi nå veldig mye mer om Tolkiens språk enn vi noensinne gjorde mens dets oppfinner levde. Vi kan for all del ikke sette oss ned og oversette Shakespeares verker til Quenya, men vi vet noen tusen ord og kan slutte de generelle omrissene av grammatikken Tolkien så for seg. Men fortsatt, så kan du ikke egentlig bli "utlært" i Quenya, uansett hvor hardt du studerer det som er tilgjengelig nå. Det er derimot avgjort mulig å skrive rimelig lange Quenyanske tekster hvis man unngår de uheldige hullene i vår viten, og vi kan i det minste håpe at noen av disse hullene (spesielt de som gjelder grammatiske trekk), kommer til å bli fylt i framtidige utgivelser. I framtiden kan vi kanskje få til å utvikle Quenya til et mer "brukendes" språk, men vi må selvfølgelig begynne med å forsiktig gjøre oss kjent med informasjonen som er gitt av Tolkiens eget materiale, så vidt det er tilgjengelig for oss.

Mange har villet ha et vanlig "kurs" eller "læreprogram", med øvelser og alt, som ville tillate dem å studere Quenya på egenhånd med noe letthet. Det er gjort et forsøk på dette før: Nancy Martsch?s Basic Quenya. Alt i alt var dette unektelig et godt verk; faktumet at materialer som er blitt utgitt etter verket ble skrevet avslører sikre svakheter, kan ikke bli holdt imot forfatteren. Uansett, mange vil gjerne ha et mer oppdatert kurs, og folk har mang en gang henvendt seg til meg og foreslått at jeg ville være den rette personen til å skrive det. Det er selvfølgelig hyggelig når andre kaller meg en "ekspert" i Tolkienistisk språkvitenskap; men faktisk ville jeg si at det er vanskelig å være en "ekspert" i disse saker, på grunn av knappheten på kjernemateriale. Ikke desto mindre, har jeg vært så privilegert at jeg har hatt muligheten til å bruke mye tid på å studere disse sakene (Jeg begynte for over 10 år siden), og jeg ser det som min plikt å bevare for ettertiden og fortelle videre alt av kjennskap jeg har fått. Derfor satt jeg med til slutt ned og begynte å skrive dette kurset, ment for begynnere. (Dette gir meg bekvemt lov til å fylle de ukritiske, sårbare hjernene til nye elever med min egen tolkning av Quenyas grammatikk, den tolkningen jeg uunngåelig holder for å være den beste og mest nøyaktige. Ha ha ha.) Dog, dette kurset prøver ikke å imitere et linguafonlignende format med lange dialoger osv. til å hjelpe studenten med å oppnå grunnleggende taleferdighet i varierende situasjoner angående det daglige liv. Dette ville vært rimelig meningsløst i tilfellet som et "kunstspråk" som Quenya, som er til å bli brukt for påpasselig forberedt prosa og poesi heller enn uformell skravling. Snarere tar disse leksjonene form som en serie av stiler om varierende deler av Quenyas grammatikk, gjennomgår og analyserer tilgjengelig bevis i et forsøk på å rekonstruere Tolkiens hensikter, med noen øvelser tilføyd.

Hvorfor studere Quenya? Selvfølgelig ikke fordi du skal til Valinor på ferie og trenger å kunne snakke med innbyggerne. Noen vil kanskje studere dette språket for å på en eller annen måte komme bedre overens med ånden av Tolkiens forfatterskap. Han refererte til

? det jeg syns er et viktig "faktum" om mitt verk, er at det er alt av et stykke, og fundamentalistisk språklig i inspirasjon. [?] Det er ikke en hobby, i den mening av noe ganske annerledes fra ens arbeid, tatt opp som et fritak fra jobben. Oppfinningen av språk er fundasjonen. Historiene ble lagd heller for å skaffe en verden til språkene enn det motsatte. For meg kommer et navn først, så følger en historie. Jeg ville gjerne ha foretrukket å skrive på alvisk, men, selvfølgelig, et sånt verk som Ringenes Herre har blitt redigert og bare så mye "språk" har blitt latt være i boka som jeg tenkte leserne ville klare. (Nå vet jeg at mange ville ha likt mer.) [...] For meg er det, uansett, for det meste et essay i "språklig estetisk", som jeg noen ganger sier til folk som spør meg "hva det hele dreier seg om". (The Letters of J.R.R. Tolkien, ss. 219-220)

I lyset av slike sterke uttalelser gitt av forfatteren, kan ikke å studere hans språk bli brukt som en slags tåpelig virkelighetsflukt for romantiske tenåringer. Det må bli ansett som en viktig del av studium vedrørende Tolkiens forfatterskap, eller faktisk alt hans verk. Språkene som er konstruert av Tolkien er en del av hans produksjon som en språkforsker, ikke nødvendigvis mindre seriøst enn hans verker om allerede eksisterende språk som anglosaksisk; legg merke til at han nektet å kalle hans "fundamentalistiske språk" for bare en hobby. Man kan kalle Quenya og alle de andre språkene kunst, men uansett hvilke ord vi bruker for å beskrive dem, så koker alt sammen til slutt ned til dette: Tolkien var ikke bare en beskrivende språkforsker, som passivt utforsket og betraktet tungemål som fantes fra før ? han var en kreativ språkforsker i tillegg!

Selvfølgelig er ikke ekspertise i Quenya eller Sindarin et krav for at du kan si noe intelligent om Tolkiens fortellinger; men fortsatt er det klart at noen kritikere og elever har sørgelig undervurdert den viktige rollen til de oppfunne språkene, og funnet dem selv ute av stand til å ta selv de klareste utsagn, som den som er oppgitt ovenfor, seriøst nok. For å fullstendig sette pris på rekkevidden og forviklingene i Tolkiens språklige underskapelse må man aktivt studere det for sin egen skyld. Det burde helt opplagt være mulig å bestemme over interesse for sin egen skyld. For noen år siden, påpekte den anerkjente Tolkien ? studenten Tom Shippey at

? det er klart at språkene Tolkien fant opp er funnet opp av, du vet, en av de dyktigste språkforskerne gjennom tidene, så derfor er det noe interessant i dem, og jeg synes også at det er helt mye av hans profesjonelle viten og tanker i dem. [?] jeg har ofte lagt merke til at det er virkelig verdifulle observasjoner begravd i de oppfunne språkene. Så det kan faktisk være noe som kommer ut av det. [Fra et intervju utført i løpet av Ardasymposiet i Oslo, den 3-5 april 1987, utgitt i journalen Anghertas, utgivelse 31.

Til og med hvis man ikke tror at det er store nye språkvitenskapelige innsikter som venter på å bli gravd opp fra strukturen i Tolkiens språk, så skjønner jeg ikke hvorfor å utforske disse språkene skulle bli sett på som virkelighetsflukt, eller på det beste et snodig tidsfordriv for folk som er for late til å finne noe bedre å gjøre. Språkene som er konstruert av Tolkien har blitt sammenlignet med musikk; hans biograf Humphrey Carpenter observerer at "hvis han hadde vært interessert i musikk ville han sannsynligvis ha villet komponere musikk; så hvorfor skulle han ikke finne på et eget system med ord som ville være som om det var en egen symfoni?". Man kan studere et av språkene Tolkien omhyggelig utviklet som man kan studere en musikalsk symfoni: et komplekst verk av mange beslektede deler vevd inn i intrikat skjønnhet. Men fortsatt er symfonien festet i sin form, mens et språk kan bli rekomponert utallige ganger til nye tekster av prosa og poesi, og fortsatt beholde sin natur og "smak" for fullt. En av attraksjonene til Quenya er at vi kan komponere språklig "musikk" for oss selv bare ved å benytte Tolkiens regler, så Carpenters sammenligning er for begrenset: Tolkien lagde ikke bare en symfoni, han skapte en helt ny form for musikk, og det ville vært trist om den skulle dø med ham.

Selvsagt, andre vil kanskje studere Quenya for å fordype seg i Tolkiens litteratur, uten noen planer om "studium" i det hele tatt: Tolkiens syn på alvene (Quendi, Eldar) er uten tvil hovedprestasjonen i hans forfatterskap, og Quenya var ? i det minste i de fordomsfulle meningene til Noldoene ? "hovedtungemålet til alvene, det mest noble og det som best bevarte den eldgamle karakteren i den alviske talen" (The War of the Jewels s. 374). Men man kan føle seg fram til "alviskhet" i en dypere mening enn bare å fordype seg i litteratur. Ved å gladelig skrinlegge den altfor klassiske oppfattningen av alver som små, altfor pene "fe", oppnådde Tolkien et syn om alver som noe mer istedenfor: " Jeg går ut ifra at Quendiene faktisk er veldig lite beslektet med alvene og feene fra Europa; og hvis jeg ble presset til å rasjonalisere, ville jeg si at de representerer større skjønnhet og lenger liv, og adelskap ? de Eldre Barna" (The Letters of J.R.R. Tolkien, s. 176). Det mest vesentlige av Tolkiens syn på "alviskhet", er for det meste inneholdt i språkene, "fordi kunsten å lage er språk er den eldste kunsten og den mest kjære for Eldaene. The Peoples of Middle-earth s. 398). På en måte kan studiene av Quenya være en leting etter dette synet på noe vakkert og nobelt hinsides den normale evnen til vårt dødelige og begrensede selv: "Alvene representerer, som det var, de artistiske, estetiske, og rent vitenskapelige aspektene av menneskene, hevet til et høyere nivå enn det som finnes i menn. (Letters, s. 176). Letingen etter slik et "høyere nivå" overstiger all litteratur. Tolkiens indre syn på dette nivået oversatte han delvis til bilder, mye mer utpreget til fortellinger, men fortsatt mer viktig (for ham), til ordene og lydene til språket. På Quenya lever hans visjon om skjønnhet videre, og venter på de som er i stand til å forstå og sette pris på det.

På sine websider, prøver de svenske Tolkien-linguistene av Mellonath Daeron-gruppen å illustrere deres studier av Tolkiens språk:

Vår aktivitet har blitt beskrevet som den ytterste luksus. Vi studerer noe som ikke finnes, bare for moro skyld. Dette er noe du kan ha råd til når du har alt annet; mat, husly, klær, venner, og så videre. Tolkiens språk er vel verdt å diskutere bare for deres høye estetiske verdier alene, men kunnskap om språkene er en nøkkel til en mer fullstendig forståelse av skjønnheten til Tolkiens underkreasjon, hans verden, Arda.

Jeg er hjertelig enig med de to siste setningene, men jeg kan ikke være enig i at Quenya eller Sindarin "ikke finnes". Selvfølgelig snakker vi ikke om fysiske, følbare objekter, men det gjør vi ikke om noen språk. Disse er ikke oppdiktede språk, men språk som er like ekte som esperanto eller hvilket som helst annet oppdiktet språk. Om Tolkiens språk skrev han selv ned at "de har en eller annen eksistens, siden jeg har komponert dem i en viss grad av fullstendighet. (The Letters of J.R.R. Tolkien, s. 175).

I motsetning til esperanto, er Quenya sterkt assosiert med en oppdiktet indre historie. (Tolkien sa en gang at esperanto ville hatt større suksess om det hadde hatt en mytologi som fulgte med den!) Den kjente mytologien beriker uten tvil Quenya og hjelper oss med å forstå hva slags språklig "smak" Tolkien siktet til, og faktumet at dette språket har en rolle i de fleste kjente fantasy-romanene som er skrevet skaffer selvfølgelig Quenya mye "gratis reklame" som esperanto bare kan drømme om. Fortsatt må det blir fremhevet at Quenya eksisterer som en uavhengig eksistens i vår egen verden, og som nevnt over, det har ganske visst en stadig voksende litteratur, for det meste i poesi: tekstene som nå eksisterer må allerede være hundrevis av ganger flere enn alle de Quenyanske tekstene Tolkien skrev selv. Han finpusset strukturen og den imaginære evolusjonen til hans oppfunne språk i det uendelige, men han skrev bemerkelsesverdig få tekster på dem. Selv om han uttalte "ville ha foretrukket å skrive på alvisk" (se sitatet over), skrev han heller om de alviske tungemålene enn på dem. "Fryden lå i skapelsen selv," påpekte Christopher Tolkien (Sauron Defeated, s. 440). Hans far skapte språkene ganske enkelt fordi han elsket å skape dem, ikke fordi han trengte å "bruke" dem til et spesielt formål. For å være sikker, skrev Tolkien et antall dikt på "alvisk", men de beløper seg til veldig lite sammenlignet med alle de tusenene av sider han skrev om strukturen til språkene.

Tolkien fant hans moro i den rene oppfinningen; det var hans privilegium som den originale skaperen. Uansett, så våger jeg å si at ganske få mennesker i stand til å oppnå mye moro fra en rent passiv fordypelse i strukturen av språket, eller fra å lese grammatikken i et oppfunnet språk som om det var en slags roman. Jeg ser for meg at de fleste folk som vil studere Quenya, har som hensikt å bruke deres kunnskap til å skrive tekster på Quenya selv, eller i det minste å lese andres tekster (i det minste Tolkiens egne). Å virkelig lære et språk i hvilken som helst sammenheng krever aktiv deltagelse: selv om du ikke en gang ville drømme om å gi ut noe på Quenya, men heller vil studere Tolkiens "alvisk" for akademiske hensikter, må du fortsatt måtte jobbe deg gjennom noen øvelser for å lære deg grammatikken og ordforrådet. Slike øvelser finnes i dette kurset.

Min favorittsynsvinkel på studiene av Tolkiens språk er sannsynligvis dette (bygd på den "musikalske" analogien Carpenter foreslo): Jeg vil si at vi er i omtrent samme situasjon som hvis et geni av en komponist skulle finne opp en ny form for musikk, skrive en stor mengde av dets struktur, men lage relativt få faktiske komposisjoner ? noen av dem ikke en gang gitt ut i levetiden av komponisten selv. Men fortsatt vinner disse få komposisjonene et stadig voksende publikum, et publikum som veldig gjerne vil høre mer ? mye mer ? musikk av denne typen. Siden den originale forfatteren er død, hva er det meningen vi skal gjøre? Det er bare en vei å gå: vi må gjennomføre en gjennomført studie av både de utgitte komposisjonene og de mer teoretiske verkene, for å skjønne og internalisere reglene og prinsippene for denne typen musikk. Så kan vi starte å komponere for oss selv, lage helt nye melodier som fortsatt overholder den generelle strukturen funnet opp av den originale oppfinneren.

Dette har, selvfølgelig, en grov analogi når det også kommer til Tolkiens fortellinger. Tolkiens motiver og prinsipper i fortelling av historier er blitt tatt over av generasjoner med nye forfattere, som har resultert i den moderne fantasysjangeren ? selv om det ikke ville være veldig kontroversielt å si at langt fra alle forfattere har klart å sette like høye standarder som ble satt av mesteren selv. I noen grad på samme måte, varierer kvaliteten i tekstene som er skrevet på Quenya etter Tolkiens bortgang stort. I noen tidlige forsøks tilfelle, som er skrevet når veldig lite kildemateriale var tilgjengelig, er det nå lett å oppdage forskjellige mangler og feiltolkninger i forhold til det Tolkien egentlig tilsiktet. I dag, med mange flere kilder og materialer tilgjengelige, vil jeg si at det er mulig å skrive tekster som Tolkien sannsynligvis ville ha kjent igjen som i det minste grovt riktig Quenya (selv om jeg tror at å lese Quenya tekster som ikke stammet fra ham selv ville vært en rar opplevelse for ham; hans oppfunne språk var egentlig noe veldig privat).

Dette kurset burde i ethvert tilfelle være nyttig uansett hvilken vinkel du ser på studiet fra ? enten du vil lære Quenya for å fordype deg i Tolkiens litteratur, for å bedre forstå en viktig side i hans forfatterskap, for å lære om de innviklede kreasjonene til en begavet språkforsker, for å klare den intellektuelle utfordringen å prøve å mestre et sofistikert system, å dra på en tenksom leting "alviskhet", eller enkelt og greit for å nyte Quenya estetisk. Ingen av disse er gjensidig eksklusive, selvfølgelig. Uansett hva vinkelen din er, så håper jeg du vil være en del av få Quenyas litteratur til å vokse og blomstre!

Et annet sitat fra Tolkien kan passe inn her: "Intet språk er med rette studert bare for å være et hjelpemiddel til andre formål. Det vil faktisk hjelpe andre hensikter bedre, språkvitenskapelige eller historiske, hvis det blir studert for kjærlighet, for seg selv" (MC: 189).

 

SPØRSMÅLET OM COPYRIGHT

Dette er et problem jeg blir nødt til å vie en god del avsnitt til, selv om det sannsynligvis vil overraske hvilken som helst fersk, uskyldig student som aldri har tenkt mye over dette i det hele tatt. Likevel, debatter som dreier seg om copyrightproblemer har dessverre forårsaket mye bitterhet blandt studenter som jobber med Tolkiens språkvitenskap; slike debatter slo hovedsakelig i stykker TolkLang mailing-listen, som førte til opprettelsen av Elfling i stedet. Hvis Tolkiens arvinger eller advokater noensinne leser det som følger, håper jeg de ikke blir støtt. Dette er virkelig ikke om å stjele noe som helst fra dem, men om å rette oppmerksomhet mot en meget viktig del av Tolkiens verk og å hjelpe folk med å lære om det, så det kan leve og vokse og stå som et varende vitnesbyrd for hans streben, og som et dynamisk minne om han selv. Når vi snakker om hans far, beskrev Christopher Tolkien i et TV-intervju Quenya som "språk som han ville ha det, språket til hjertet hans". Studenter av Quenya vil rett og slett at denne spesielle delen av Tolkiens hjerte skal leve videre. Det er ingen som prøver å tjene penger eller annen profitt fra dette. (Om Tolkien Estate, eller heller HarperCollins, vil gi ut dette kurset i bokform, ville jeg være glad for å la dem gjøre det, uten at jeg ville vente å motta noen provisjon.

I 1998 og tidlig i 1999, på TolkLang-listen, påsto advokat W. C. Hicklin høyrøstet at å publisere grammatiske beskrivelser av et av Tolkiens språk uten fullmakt ville være en åpenbar krenkelse av copyrighten til Tolkien Estate, og påsto at hvilken som helst sådan utgivelse utvilsomt ville få Tolkien Estate til å reagere med "penger, våpen og advokater". (Vi håper at delen om skytevåpen var en billedlig talemåte.) Jeg kan ikke være enig i en slik tolkning av copyrightloven, spesielt siden det vi vet om Quenya har vi for det meste lært ved å studere eksempler vi har ? ikke ved å lese Tolkiens uttrykkelige grammatikk, som enda ikke har blitt utgitt. Jeg kan ikke tenke meg at når man studerer tilgjengelige Quenyatekster, at det da er ulovlig for oss å sette ord på våre konklusjoner og fortelle andre om dem. Hvis det er dette copyright betyr, går alle typer vitenskapelige kommentarer og litterære kritikker straks i vasken. Mens Hicklin sa han rapporterte fra standpunktene til Christopher Tolkien (som han påsto han kjente på fornavnet), har Tolkien Estate så langt avslått å legge frem deres mening om disse sakene, til og med når de ble spurt om å gjøre det av moderatoren av TolkLang, Julian Bradsfield. Det kan være verdt å merke seg at copyrightloven ikke er området Herr Hicklin spesialiserer seg på, og jeg tror han presset konseptet til "skikkelse" litt for langt ved å hevde at hvert individuelt ord må vurderes som en litterær figur skapt av Tolkien, tilsynelatende på samme plan som figurer som Aragorn eller Garadriel. Merkelig nok var Hicklin enig i at det var OK å skrive nye tekster på Tolkiens språk, selv om i Hicklins verden ville dette være analogien å skrive nye historier som involverte Tolkiens skikkelser (som alle er enige om at det ville være et brudd på copyrighten).

Hicklins vanskeligheter med å sette sammen et gjennomført argument, i tillegg til nyere lovbestemte opplysninger jeg og andre har lagt frem, har ledet meg til den konklusjonen at legge copyright på et sådant språk ville være ganske umulig. Språket selv skal ikke sammenlignes med en oppsatt tekst på eller om det; det er et fullstendig abstrakt system, og for at noe skal ha nytte av copyrightbeskyttelse må det for det første ha en oppsatt form for å være beskyttet. Å hevde at den grammatiske strukturen og ordforrådet er dens "oppsatte form" er ikke noe vits, for dette er et abstrakt system, ikke en "form". Hvilken som helst faktisk tekst på (eller om) et språk er så menn beskyttet, men ikke språket selv. For å komme tilbake til vår geniale komponist som finner opp en ny form for musikk: copyrighten hans gjelder kun for hans egne komposisjoner, og for hans nedskrivinger om denne formen for musikk som oppsatte tekster, og disse kan ikke og burde ikke bli disputert av noen andre. Men han eller hans arvinger kan ikke påstå at å gi ut helt nye komposisjoner, eller helt originale beskrivelser av prinsippene til denne typen musikk, ville på en eller annen måte krenke deres copyright.

Dette kurset er skrevet og utgitt (gratis på Internett) av meg som en privat person. Tolkien Estate er ikke blitt spurt om å godkjenne eller i det hele tatt kommentere det, det er på ingen måte "offisielt", og jeg må ta fullt ansvar for kvaliteten til innholdet. Jeg mener ingen mangel på høflighet når jeg påpeker at noe endossement fra Tolkien Estate ville ha betydd mye i den sammenhengen av en kvalitetsgaranti, siden visse tidligere verker om Quenya som er blitt klart godkjent av Tolkien Estate later til å inneholde tydelige svakheter og feiltolkninger. Det er liten grunn til å tro at Tolkien Estates advokater, eller Christopher Tolkien selv, er i stand til å vurdere kvaliteten på Quenyas grammatikk (og likeledes ingen grunn til å holde dette mot dem; å lære Quenya fra de opprinnelige kildene er et langt og utfordrende studie reservert bare for de spesielt interesserte). I en slik situasjon håper jeg og tror jeg at Tolkien Estate respekterer retten elever har til å utføre deres studier uforstyrret, og til å framføre resultatene av slik studering ? spesielt når de relevante publikasjonene er helt og holdent ikke-kommersielle. På tross av de sterke påstandene til Hicklin og noen veldig få andre, er det for tiden ikke noe konkret bevis på at Tolkien Estate eller Christopher Tolkien ser på slike studier som en krenkelse på deres copyright. Hvis de gjør det, la dem kontakte meg, så vi kan prate.

Tolkningen av Quenyas grammatikk som er lagt ut her er basert på en studie av de tilgjengelige kildene, for det meste analyser av faktiske tekster på Quenya, og på fortolkninger av de relativt få manuskriptene om grammatikk som er tilgjengelig. Jeg mener det er opplagt at dette er hovedsakelig et verk med analyser og fortolkninger (presentert på en belærende måte), og på vilkårene om copyright, kan ikke å diskutere strukturen om Quenya være noe særlig forskjellig fra å diskutere for eksempel strukturen til komplottet i Ringenes Herre: i begge tilfellene er det klart at uansett hva jeg sier om det må til sist være basert på Tolkiens verker, men det studiet som blir resultatet er fortsatt ikke et "oppnådd verk" ifølge copyrightvilkårene. Det vi gjør her er ikke å gjenfortelle Tolkiens fortellinger (selv om jeg unektelig vil referere til dem ? men da fra perspektivet til en kritiker, eller bedre en kommentator, for å demonstrere hvordan Tolkiens fortellinger og språkutvikling griper inn i hverandre). Hovedsakelig kommer vi til å studere et av Tolkiens språk som en reel eksistens, heller som en oppdiktet sådan. Faktumet er at dette språket første ble presentert for verden i en bakgrunn av noe oppdiktet, gjør ikke det språket til et "oppdiktet språk", og bruk eller diskusjon av eller om det ikke er nødvendigvis "derivert litteratur". Som jeg allerede har nevnt, observerte Tolkien selv at språkene hans "hadde en viss grad av eksistens" enkelt å greit fordi han faktisk hadde funnet dem opp ? de bor ikke eksklusivt innenfor en oppdiktet bakgrunn. (The Letters of J.R.R. Tolkien, s. 175).

Mye av ordforrådet i Quenya er ikke helt "originalt"; Tolkien innrømte lett at det "ikke var til å unngå at hans ?alviske? språk var fullt av? levninger" fra tungemål som allerede eksisterte (The Peoples of Middle-earth s. 368). Selv om det som regel ikke er så opplagt at det er forstyrrende for dem som vil studere Quenya som et i høyeste grad eksotisk språk, består faktumet at de kyndige indoeuropeiske (noen ganger til og med semittiske) ordene og stavelsene går foran mange av Tolkiens "oppfunne" ord. Dette skal ikke ses på som en slags svikt i fantasien for Tolkiens del, han bemerket at "det er umulig å konstruere oppdiktete språk fra et begrenset antall av elementære lyder uten å støte på slike likheter" ? og han la til at han ikke en gang prøvde å unngå dem (Letters, ss. 384-385). Til og med hvor trolig intet "ekte ord" kan bli funnet som inspirasjon, så gjenstår faktumet at det er ingen rettsbestemt lov uansett som tillater en person som finner på nye ord å erklære dem som han personlige eiendom. Tolkien var selv klar over at navn ikke kunne bli copyrightbeskyttet (Letters, p. 349), og da kan man heller ikke med rette copyrightbeskytte substantiver, adjektiver eller preposisjoner, utelukkende bruk av dem "uten fullmakt". Noen ord som er i den dagligdagse tale i dag, som f. eks robot, dukket først opp i fiksjon. Man kan ikke derfor hevde at de er "oppdiktete" ord, beskyttet på samme nivå som oppdiktete skikkelser, og at de ikke skal bli brukt, opplistet eller forklart uten tydelig tillatelse fra han som først fant dem opp (eller hans arvinger).

Rettslige spørsmål som er spurt etter at Hicklin sa hans fargesprakende påstander har bekreftet at ord av sådan automatisk rykker inn i offentlig eiendom i samme sekund som de er funnet på, og ingen kan få eneretten til dem eller kreve et eksklusivt eierskap til dem. Du kan selvfølgelig registrere et ord som et varemerke, men det er noe helt annet: Apple Computers kan ikke stoppe verden fra å bruke "apple" (eple) som et ord i det daglige. Det er også irrelevant at et fantasispill måtte fjerne alle henvendelser til "balroger", fordi her er det ikke det sindarske ordet balrog, men balroger i den betydningen de ligger i Tolkiens copyright som skikkelser. Faktumet at Tolkien fant på ordet alda for "tre" (et tre) tyder knapt på at trær er hans litterære skikkelser. Det er ikke bare et tre som vokser i Midgard som kan bli kalt en alda; ordet fungerer like fint om jeg skriver et dikt på Quenya om et tre som vokser like utenfor huset mitt.

På den annen side er jeg enig i at Quenya og de andre språkene nyter en viss beskyttelse på den måten at de er deler av "settingen" i Midgard. Hvis noe skulle skrive en ny fantasyhistorie som involverte alver som snakket et språk som het Quenya, og det var eksempler som viste at dette faktisk var Tolkiens Quenya, ville dette selvfølgelig være den samme typen plagiat som om en fantasyforfatter skulle "låne" en by ved navn Minas Tirith, og beskrivelsen i boken gjorde det klart at denne byen faktisk var bygd på flere nivåer og ble sett på fra oven fra et hvitt tårn. Men igjen: dette kurset er for all del ikke ment som en derivert fiksjon. Dette kurset er om å studere og bruke et av Tolkiens språk uten hensyn til den oppdiktete bakgrunnen som sådan ? siden jeg streber etter å presentere Quenya som en del av Tolkiens forfatterskap, må jeg så klart nevne, referere til og noen ganger til og med sitere fortellingene i tillegg til å presentere rene tekniske finesser. Ikke desto mindre: det er selvfølgelig ikke sant at Tolkiens språk ikke kan være atskilt fra hans oppdiktete verden på noen måte (som Hicklin virket som å mene). For eksempel klarte Vincento Velasco å skrive et dikt på Quenya (Rìenna), for å minne Prinsesse Diana etter hennes tragiske død, men dette antyder ikke at ulykken hun ble drept i må være en del av plottet i en av Tolkiens romaner. Faktisk oversatte Tolkien selv en oversettelse av Fadervår til Quenya, en tekst som opplagt hører til vår egen virkelighet og aldri forekommer innenfor "settingen" i Midgard.

Når vi diskuterer spørsmål om copyright, må vi holde den fiktive bakgrunnen og faktisk bruk av systemer eller ideer som beskrives innen denne fiksjonen klart atskilt; den siste er ganske urelevant i en diskusjon om copyright. For å sammenligne: jeg er helt enig i at hvis noen skulle skrive nye fantasyhistorier om et lite folkeslag med hårete føtter som bodde i bygninger under jorden som het "hobbithull", så ville denne forfatteren helt klart plagiere Tolkien og muligens til og med krenke copyrighten hans. Men jeg kan ikke innbille meg at jeg krenker noen sin copyright om jeg bygger et slik "hobbithull" i hagen min ? eller for den slags skyld, om jeg fikk meg en hode-til-føtter?transplantasjon. På samme måte bør man ikke føle seg fri til å skrive fantasyhistorier om alver som snakker Quenya, men å faktisk bruke de språklige strukturene ? som Tolkien drømte seg fram til ? til å skrive nye tekster som innholdsmessig ikke har noe å gjøre med Tolkiens fiksjoner kan ikke være en krenkelse på copyrighten. De nye tekstene på Quenya er copyrightbeskyttet for ingen andre enn deres forfattere.

Heldigvis virker det som om Tolkiens arvinger sier seg enig i dette; de har i det minste aldri prøvd å stoppe noen fra å publisere diktene deres på Quenya. Om Tolkien Estate ikke har noen problemer med dette, kan jeg ikke anta annet enn at deres advokater også er enige i at det er helt lovlig for hvem som helst å skrive Quenyas grammatikk eller å sette sammen ordlister på Quenya. Hvis det ikke er sånn, ville vi blitt latt i stikken med et språk som er fullt lovlig å bruke, men ikke å lære bort eller på en lærd måte beskrive. Jeg kan ikke tenke meg at Tolkien Estate ville hevde at det nå store antallet tekster på Quenya som ikke er skrevet av Tolkien og ikke har noe å gjøre med hans fortellinger ikke kan brukes i grammatiske eller leksikografiske studier bare fordi de er skrevet på Quenya. Dette ville være et forsøk på å forhindre og forby visse typer studier vedrørende en hel mengde litteratur, og jeg tror ikke dette ville blitt godkjent, verken rettsmessig eller moralmessig. Så vidt jeg vet er ikke Tolkiens arvinger uenige.

Uansett er ikke hensikten min å krenke Tolkien Estates copyright til Tolkiens faktiske verker (om språkene eller annet), og selv om det er en spennende øvelse å "rekonstruere det originale alviske språket" som angivelig underligger noen av Tolkiens dikt eller historier, burde man ikke utgi "alviske" oversettelser av et stort tall kontinuerlige tekster av Tolkien. Alle tekstene til Tolkien ligger under copyrighten til Tolkien Estate helt til den går ut i 2023 (eller var det 2048?), og å gi ut faktiske oversettelser eller nesten like gjenfortellinger ville derav kreve tillatelsen fra Tolkien Estate: uansett hvor umåtelig hemmelig målspråket er, er alle oversettelser direkte utvunnet fra Tolkiens egne, copyrightbeskyttede tekster. Man burde heller ikke skrive lange tekster fiksert i Tolkiens verden; det ville vært et brudd på copyrighten uansett hvilket språk du bruker. Dog, å oversette begrensede mengder med av Tolkiens tekster vil sannsynligvis gå for akseptert bruk (men vær så snill, ikke gi ut din egen versjon av Ringdiktet; det er allerede altfor mange konkurrerende versjoner ute og går?). Det er heller ikke mye grunn til å tro at Tolkien Estate ville gå imot korte noveller selv om de faktisk virket som å være satt i Midgard, siden det ville vært opplagt at disse er lagd bare for å demonstrere bruken av Quenya, ikke for å skrive nye historier som skulle konkurrere med Tolkiens verden (som for eksempel Ales Bicans Roccalassen eller "Sang til Èowyn"). Jeg tror jeg kan stå over en gren av kommentarer eller utdrag, så lenge du ikke inkluderer noen nye fortellinger på din egen hånd. Men vær snill å ikke tøy til og med det for langt; Tolkiens arvinger har absolutt rett når de forsvarer sin copyright til hans historier.

I øvelsene som er laget for dette kurset, har jeg i alle tilfellene unngått alle direkte henvendelser til personer, steder eller hendelser i Tolkiens oppdiktede verdenen med vilje (unntatt én henvendelse til de To Trær fordi ordet på Quenya gir slik et godt eksempel på totall). I stedet for å referere til Tolkiens litteratur har jeg i de fleste tilfellene tydd til en helt felles fantasiverden eller middelaldersk verden; det er ingenting som utelukker at det er Tolkiens verden, men det er heller ikke noe konkret som bekrefter det heller. Det er masse alver og dverger i disse øvelsene, men selv om vi uunngåelig bruker ord som Eldaer og Naucoer til disse folkeslagene når vi skriver om de på Quenya, er de faktisk bare artsmessige alver og dverger. Det er bare å innbille seg at disse alvene er Tolkiens Eldaer hvis du vil, men det er ingenting som definitivt binder dem til å være spesifikke mytologier.

Til tross for faktumet at jeg ikke tror at Tolkien Estate kan rettsmessig nekte folk å gjøre omtrent hva de vil med Quenya som et faktisk språk (atskilt fra Tolkiens litteratur), så ber jeg innstendig studenter om å bruke hvilken som helst kunnskap de må oppnå på en respektfull måte. Vi burde føle en slags moralsk forpliktelse, eller til og med takknemlighet, ovenfor Tolkien som skaperen av dette språket. Quenya er, som vi vet, resultatet av tiår med strevsomt arbeid og endeløs forbedring og terping; dets skaper mente å ha en ærverdig eller til og med hellig "smak", og det skal ikke brukes for uverdige eller fullstendig idiotiske formål. (vennligst ikke publiser dine komposisjoner på Quenya på toalettvegger, for eksempel.) Det er et gammelt TV-intervju hvor Tolkien sier at han ikke nødvendigvis bryr seg om at andre kan og morer seg over hans oppfunne språk, men han ville ikke like å se noen av dem bli gjort om til et slags "hemmelig" uforståelig språk brukt for å ekskludere andre. Dette er et ønske jeg ber innstendig alle studenter om å respektere. Som en student og bruker av Quenya burde man også bære være engasjert i å verne integriteten i Tolkiens systemer, ved å passe nøye på å ikke fordreie det og unødvendig fortynne det. Nå og iblant er vi nødt til å finne opp nye ord, men i slike tilfeller burde man sky egenmektig oppfinning og i stedet jobbe ut i fra Tolkiens egne forstavner, ved å bruke hans metoder av opprinnelse.

Som Tolkien skrev, "Selvfølgelig hører ikke Ringenes Herre til meg. Den har blitt lagt fram og må nå gå til dens utpekte vei i verden, selv om jeg naturligvis har dype interesser i dens skjebne, som en forelder ville for et barn. Jeg er trøstet ved å vite at den har gode venner til å forsvare den." (The Letters of J.R.R. Tolkien, s. 413-14). Kanskje ville han føle på den samme måten om de oppfunne språkene som er eksemplifisert i boken han snakker om: de er blitt lagt fram og går allerede deres "utpekte vei rundt i verden", blir studert og til og med brukt av mange ? men nå må Quenya og de andre språkene leve deres liv uavhengig av deres "forelder", for han er ikke lenger blant oss. Så la studenter og brukere være deres "gode venner" og "forsvar" deres systemer, lojalt til synet til en mann som brukte en hel livstid til å utvikle dem. Og dette, tar oss tilbake til strukturen i Quenya selv.

 

HVORDAN ER QUENYA?

Hva slags språk er Quenya, strukturelt sett? Det later til at finsk ikke bare ga mye inspirasjon for lydmønsteret, men også for den grunnleggende strukturen. Tolkien beskrev Quenya som et "språk som bøyes mye" (The Road Goes Ever On s. 69). Det vil si at ord dukker opp i mange forskjellige former avhengig av deres funksjon i den grammatiske konteksten. De forskjellige formene blir for det meste laget ved å legge til en overflod av endinger, endinger i den forstand at de som regel ville bli uttrykt som atskilte ord istedenfor på engelsk og norsk. For eksempel vil en oversettelse fra Quenya til engelsk som regel inneholde flere ord enn originalen på Quenya: i Unfinished Tales s. 22, 51, finner vi at tre ord på Quenya kan fint kreve hele 7 ord på engelsk: Anar caluva tielyanna = "the sun shall shine upon your path", eller "solen skal skinne på din vei" på norsk. Noen ser kanskje på dette som et bevis på at Quenya er et mer effektivt språk enn engelsk, men om man bruker ett langt ord eller flere korte ord til å få fram en betydning er ikke spesielt viktig. (Det kan være verdt å merke seg at om man teller stavelser i stedet for ord, er det plutselig engelsk som er det mest "effektive" språket i setningen over: den engelske teksten har en stavelse mindre enn den på Quenya!) Quenya burde nytes for dets egne egenskaper, ikke ved å sammenligne det med andre språk. Men ordet tielyanna "upon your path/på din vei" illustrerer hovedforskjellen på engelsk og Quenya: små og uavhengige ord som "your/din" eller "upon/på" blir istedenfor ofte endinger ? i dette tilfellet henholdsvis ?lya og ?nna,

Er Quenya et "vanskelig språk"? Om Quenya og Sindarin, de to hovedspråkene i denne mytologien, skrev Tolkien at "begge språkene er, selvfølgelig, ekstremt vanskelige" (Letters:403). Det er utvilsomt mange uventete forviklinger som venter på oss i den store mengden med upublisert materiale. Men så langt eller kort vår kunnskap går i dag, ville jeg for all del ikke kalle Quenya "ekstremt vanskelig". Det er kanskje en komplisert og innviklet konstruksjon, men det er absolutt mindre komplisert enn Sindarin, og læringen av Quenya som vi kjenner det er på ingen måte en overmenneskelig dåd. Enhver lojal student burde på relativt kort tid klare å oppnå grunnleggende beherskelse av det grammatiske systemet, på uker, eller til og med dager heller enn måneder. Generell kunnskap om språkvitenskap er selvfølgelig behjelpelig i en slik studie, men neppe et krav; i dette kurset har jeg prøvd å gjøre forklaringene så enkle at hvilken som helst noenlunde smart tenåring burde skjønne hva det dreier seg om. (med viten om at mange av de som vil studere Quenya er ganske unge, har jeg prøvd å gå ut ifra at eleven praktisk talt ikke har noen kunnskap om språkvitenskap, og jeg kommer til å forklare til og med elementære språkvitenskapelige uttrykk ? mer velinformerte elever kan synes at jeg går inn i kjedelig babyprat av og til.)

Man må fortsatt forstå at det ikke er et strømlinjeformet esperanto vi snakker om her. Tolkien prøvde bevisst å gjøre språkene hans "naturalistiske"; det er noen uregelrette verb og slikt, men jeg vil si at antallet av dem er rimelig håndterlig. Quenya står nok omtrent midt i mellom et absolutt regelrett esperanto og et typisk "ekte" språk med dets flom av forviklinger og uregelmessigheter, men er nok nærest den førstnevnte. Quenya er nok for ukomplisert til å være helt "pålitelig" som et formentlig ikke oppfunnet språk, i hvert fall hvis vi sammenligner det med de forvirrende språkene til de Dødelige Mennene i vår egen alder. Men så var ikke Quenya egentlig "ikke oppfunnet" innenfor definisjonsområdet til den oppdiktede historien heller; det ble funnet opp og forfinet av alvene, "og Eldaene kan deres tungemål, ikke ord for ord, men som en helhet" (The Peoples of Middle-earth s. 398). Så kanskje ville Eldaene, siden de var veldig bevisste på strukturen til deres tale, tendere til å lage språk med en relativt ryddig grammatikk. Uansett, fra studentens synspunkt er det vanskelig å savne fraværet av flere uregelrette former å memorere, så hvis denne enkelheten gjør Quenya mindre "pålitelig" som et naturlig språk, er det lett å tilgi Tolkien.

 

KILDENE

Vi vet at Tolkien bokstavelig talt skrev tusener av sider om hans språk. Dessverre ? og her er jeg nødt til å be nye studenter om å gjøre seg selv klare for det første store sjokket deres, selv om det sjokkerende faktumet allerede har blitt hentydet ? svært lite av hans materiale er tilgjengelig for oss. Likevel, har Christopher Tolkien visstnok prøvd å lage en ordning for offentliggjøringen av materialet. Gjennom mesteparten av nittitallet, sendte han fotokopier av hans fars språklige manuskripter til en gruppe amerikanere som ofte (men uoffisielt) refereres til som the Elfconners, visstnok på grunn av deres prominens på "the cons" eller konvensjonene av ELF, "det Alviske Språkvitenskapelige Brorskapet". Uansett har det dristigste medlemmet av gruppen overbevist seg selv forbi motsigelse at uttrykket "Elfconners" skulle alltid være i nedsettende betydning, og assosiere med "conning" (kontroll) eller bedrag. Som er pekt ut av moderatoren av TolkLang, Julian Bradsfield, er det mulig at dette medlemmet av gruppen finner på fornærmelser mot seg selv, men for nåtiden er det politisk korrekt å referere til denne gruppen som Editorial Team, "det Redaksjonelle Teamet", forkortet ET. Uansett hva vi kaller dem, består gruppen av Christopher Gilson, Carl F. Hostetter, Patrick Wynne og Arden R. Smith (i de siste årene har også Bill Welden slått seg sammen med dem). Før de begynte å motta manuskripter fra Tolkien, pleide de ganske ofte å gi ut de Tolkienspråkvitenskapelige tidsskrifter Vinyar Tengwar (redigert av Hostetter) og Parma Eldalamberon (redigert av Gilson), som stort sett bevarte en høy standard. Dette, som vi må anta, var grunnen til at Christopher Tolkien ville ha dem til å utgi hans fars språkvitenskapelige manuskripter fra først av.

Det veldig rare og mest uheldige faktumet er at etter at de begynte å motta Tolkiens manuskripter som skulle publiseres, sank gruppens hyppighet på publikasjoner katastrofalt. De begynte å motta manuskripter for kopiering i 1991; et årti etter har de klart å få et par hundre sider nytt materiale trykt (det meste av dette er materialer med ordlister som angår de tidligste stadiene av Tolkiens verk, langt vekk fra Ringenes Herre-scenariet). Noen av oss er ikke imponert. Det lille materialet som har dukket opp har blitt utmerket presentert, men ved den nåværende mengden av utgivelser, må fullstendiggjøringen absolutt være veldig langt unna. I 1996 sa Christopher Gilson at "neste år" planla gruppen hans å utgi et "temmelig omfattende" verk om grammatikken til de to hovedspråkene til Tolkiens mytologier. Tidlig i 2002 ga de endelig ut noe materiale som relaterte til visse stadier av "gnomisk", en tidlig forestillingsstamfar til språket som Tolkien senere kalte Sindarin; vi venter fortsatt på en vesentlig mengde med materialer angående Quenya. De fleste andre deadlines som medlemmene i Gilsons gruppe har satt for seg selv har vist seg å være like verdiløse, og siden rundt 1998 har de for det meste latt være fra å si noen deadlines i det hele tatt. Fortsatt må vi håpe at om ti (eller tjue, eller tretti?) år vil vi vite mer ? men om ET noensinne klarer å påbegynne effektivt, regelmessige publikasjoner av Tolkiens materiale, har de fremdeles å demonstrere deres evne til det.

Vi må altså jobbe ut ifra kilder som allerede er tilgjengelige ? kilder som ofte berører på språkene mer eller mindre tilfeldig. Det språkvitenskapelige aspektet i Tolkiens forfatterskapet går heldigvis gjennom hans verker til en slik grad at hvis du setter sammen alle de omstrødde bitene med informasjon og analyserer dem grundig, vil du bli i stand til å finne ut mye om språkene hans til og med uten å ha tilgang til hans uttrykkelige grammatikk. Dessverre vil studering av språk på denne måten etterlate mange hull i vår kunnskap, hull som er høyst irriterende for folk som faktisk prøver å bruke disse språkene. I andre tilfeller er det så stor mangel på materiale at vi kan ikke bare formulere en, men altfor mange teorier om hvordan de underliggende grammatiske reglene ser ut, og vi har ikke noen ytterlige eksempler som ville muliggjøre det for oss å identifisere den korrekte teorien. Ikke desto mindre, så vet vi rimelig mye om Quenya, selv om mye av vår kunnskap er mer forsøksvis enn vi skulle ønske den var. Et overblikk av kildene har fått sin plass her; jeg burde i det minste forklare forkortelsene jeg har brukt i dette verket.

De hovedsaklige fortellende verkene, Ringenes Herre (LotR, 1954-55) og Silmarillion (Silm, 1977) trenger ikke å introduseres nærmere. (Det er selvfølgelig også Hobbiten, men denne boka inneholder svært lite språkvitenskapelig informasjon, og nesten ikke noen ting om Quenya. De fleste av de alviske navnene er navnene til folk og steder som man finner i LotR (slike som Aragorn, Glorfindel, Galadriel, Minas Tirith) er sindarske, men det finnes også vesentlige eksemplarer av Quenya. I LotR, finner vi en av de største kjente tekstene på Quenya, diktet Namarië nær slutten av kapittel VIII ("Farvel til Lórien") i bok to i første del, Ringenes Brorskap. Også kjent som Galadriels Klagesang, dette er diktet som begynner med ordene Ai! laurië lantar lassi súrinen...

Gjennom LotR er det også spredd varierte kortere eksempler av Quenya, sånn som når Frodo taler i tunger i Hutulas hule ("Aiya Eärendil Elenion Ancalima! ropte han, og han visste ikke hva det var for et ord han hadde uttalt"), lovprisingen som Ringbærerne mottok på Cormallens Enger (dels Sindarin, dels Quenya), Elendils Erklæring som ble gjentatt av Aragorn i hans kroning, og Treskjeggs hilsen til Celeborn og Galadriel. Delene på Quenya i Cormallens Lovpris (som jeg refererer til det som), som du finner i del 3, Bok Seks, kapittel IV ("Cormallens Enger"), går slik: A laita te, laita te! Andave laituvalmet! ... Cormacolindor, a laita tárienna! (Jfr. Sauron Defeated s. 47.) Dette er oversatt i The Letters of J.R.R Tolkien, s. 308: "velsign dem, velsign dem, lenge vil vi prise dem." ? Ringbærerne, pris dem til skyene."

I det neste kapittelet (V) finner vi Elendils Erklæring, gjentatt av Aragorn ved hans kroning: Et Eärello Endorenna utúlien. Sinome maruvan ar hildinyar tenn? Ambar-metta. Dette blir oversatt i teksten som "fra Det Store Hav til Midgard er jeg kommen. Her, på dette sted, vil jeg forbli, og mine ætlinger, til verdens ende."

Treskjeggs Hilsen i kapittelet etter det (VI) går slik: a vanimar, vanimálion nostari, som er oversatt både i Letters s. 308 ("o vakre dere, foreldre til vakre barn") og Sauron Defeated s. 73 ("fagre dere, opphavere til fagre folk"; denne gjengivelsen er mer ordrett).

Materiale om Quenya (men for det meste bare enslige ord) dukker også opp i Tilleggene til LotR, spesielt i Tillegg E.

I Silmarillion finner vi også noen få korte setninger på Quenya. I kapittel 20 er det noen kamprop: Útúlie?n aurë! Aiya Eldalië ar Atanatári, utúlie?n aurë! "dagen er kommet! Eldaenes Folk og Fedrene til Menn, dagen er kommet!" ? Auta i lomë! "Natten svinner hen!" ? Aurë entuluva! "Dagen skal atter komme!". Nær slutten av kapittel 21 er ropet a Túrin Turambar turun ambartanen, "o Túrin mesteren av undergangen av undergangen mestret" ? men Unfinished Tales s. 138 indikerer at turun burde heller skrives turún? (tydeligvis forkortet fra en lenger form, turúna, men den siste ?a faller ut fordi det neste ordet begynner med a-). Tillegget i Silmarillion inneholder også mange ord som hører til de to språkene Quenya og Sindarin.

I de andre kildenes tilfelle, holder det med et mer kortfattet overblikk, siden disse bøkene og journalene (til forskjell fra LotR og Silm) ikke har dukket opp i altfor mange utgaver og oversettelser. Derfor kommer jeg enkelt og greit til å referere til den relevante boken og sidetallet når jeg siterer fra dem, og den referansen kommer forhåpentligvis til å være presis nok. Jeg kommer til å liste dem ved forkortelsene som følger:

¤RGEO: The Road Goes Ever On (sidereferansene mine er til Second Edition of 1978, ISBN 0-04-784011-0). Den første utgaven ble utgitt i 1968; dette er derfor en av våre veldig få kilder utenom LotR som ble utgitt mens Tolkien enda levde, noe som gir det ekstra myndighet (fordi når noe ble utgitt, ville han normalt anse den for å være en fast og uforanderlig del av mytologien). Mens RGEO i grunnen er en syklus av sanger (Tolkiens dikt med musikk av Donald Swann), inkluderte Tolkien også to ganske omfattende manuskripter om to alviske dikt som dukker opp i LotR, Namarië og den sindarske lovsangen A Elbereth Gilthoniel (RGEO:66-76). Ved siden av å skrive dem på Fëanorisk skrift, la han også til en oversettelse mellom linjene på begge; dette lar oss få vite med sikkerhet hvilke ord som betyr hva. Han omarbeidet også Namarië til en klarere "prosaversjon", som et alternativ til den poetiske versjonen i LotR ? og på denne måten ga han oss en unik mulighet til å sammenligne poetisk stil og prosastil på Quenya. Derfor kommer jeg noen ganger til å referere til "prosaen Namarië".

¤UT: Unfinished Tales (1980, ISBN 0-04-823208-4). Gitt ut etter Tolkiens død, en samling av materiale som supplerer og av og til forklarer mer nøye noen av historiene i LotR og Silm, selv om, som tittelen antyder, ble ikke alt noensinne gjort ferdig av forfatteren. Noe som er spesielt interessant for studenter av alvisk er Cirion?s Oath (Cirions Ed) som du finner i UT: 305: Vanda sina termaruva Elenna·nórëo alcar enyalien ar Elendil vorondo voronwë. Nai tiruvantes i hárar mahalmassen mi Númen ar i Eru i or ilyë mahalmar eä tennoio. Oversettelsen som er gitt i teksten (ikke helt ordrett) går som følger: "Denne eden skal stå i minne om makten og æren i Stjernens Land, og i skjebnen til Elendil den Trofaste, i besittelsen til de som sitter på tronene i Vesten og til den Ene som er over alle tronene for alltid." Tolkien la til noen interessante notater om de Quenyanske ordene (UT:317), som lot oss analysere Eden selv.

¤Letters: The Letters of J.R.R. Tolkien (1981, ISBN 0-04-440664-9). Redigert av Humphrey Carpenter, Tolkiens biograf, inneholder denne samlingen av brev også litt språkvitenskapelig informasjon. Lesere av LotR skrev nå og da til Tolkien og spurte omspørsmål angående eksemplarene av Quenya og Sindarin de fant i verket, og siden dette var Tolkiens favorittemne, skrev han ofte rimelig detaljerte svar. Blant andre ting, forsyner Letters oss med oversettelser av noen alviske eksemplarer som ikke er oversatt i LotR, f. eks Aiga Eärendil Elenion Ancalima = "hyll Eärendil den klareste av stjerner" (Letters:385: vi har allerede sitert oversettelsen av Cormallens Lovpris i Letters:308).

¤MC: Monsters and the Critics and Other Essays (1983, ISBN 0-04-809019-0). Denne boken inneholder Tolkiens stil A Secret Vise (MC:198-223), i hvilken legger han ut hans teorier og tanker om språkkonstruksjon generelt. Han inkluderer også noen "alviske" dikt, især Oilima Markirya eller "Den Siste Ark", som er listet opp i flere versjoner. Versjonen av Markirya som er mest interessant for folk som studerer den typen Quenya som er eksemplifisert i LotR, finner du i MC:221-223 (inkludert noen verdifulle kommentarer).

Etter å ha redigert og utgitt Silm, UT og MC fra papirene faren hans hadde etterlatt seg, påbegynte Christopher Tolkien det som kom til å bli et meget ambisiøst prosjekt. I perioden 1983-1996 ga han ut en serie på ikke mindre enn 12 bøker, og viste fram hvordan faren hans hadde utviklet hans verdenskjente historier over mange år. Serien The History of Middle-earth (HoME) presenterer de mange "lagene" men manuskripter, ved å skrive ned hvordan Silmarillion og LotR som vi kjenner dem gradvis kom til verden, og ved å legge frem annet materiale som relaterer til Tolkiens enorme mytologi. For praktisk skyld lister jeg opp alle bøkene i HoME ved deres standardforkortelse, selv om jeg ikke kommer til å faktisk sitere fra enhver av dem:

  • LT1: The Book of Lost Tales 1 (1983, ISBN 0-04-823231-5)
  • LT2: The Book of Lost Tales 2 (1984, ISBN 0-04-823338-2)
  • LB: The Lays of Beleriand (1985, ISBN 0-04-440018-7)
  • SM: The Shaping of Middle-earth (1986, ISBN 0-04-440150-7)
  • LR: The Lost Road (1987, ISBN 0-04-440398-4)
  • RS: The Return of the Shadow (1988, ISBN 0-04-440669-X)
  • TI: The Treason of Isengard (1989, ISBN 0-261-10220-6)
  • WR: The War of the Ring (1990, ISBN 0-261-10223-0)
  • SD: Sauron Defeated (1992, ISBN 0-261-10305-9)
  • MR: Morgoth's Ring (1993, ISBN 0-261-10300-8)
  • WJ: The War of the Jewels (1994, ISBN 0-395-71041-3)
  • PM: The Peoples of Middle-earth (1996, ISBN 0-216-10337-7)

Hver av disse bøkene forsyner oss med ledetråder til strukturen i Tolkiens språk, selv om det ofte hender på en noe tilfeldig måte (Christopher Tolkien inkluderte relativt lite av hans fars snevre språkvitenskapelige verker, som var veldig teknisk og det ville være begrenset interesse hos den generelle leseren). For folk som er interessert i Tolkiens språk som de er i LotR, er de viktigste bøkene i HoME LR, WJ, og SD, som enhver seriøs student av disse språkene burde ha i hans eller hennes bokhylle. Den eneste lange teksten på Quenya som dukker opp i HoME, Fíriels Sang, finner man i LR:72 ? men mer viktig, reproduserer disse bøkene tre viktige kildedokumenter som jeg ofte kommer til å referere til enkelt og greit ved navn (som de fleste studenter av Tolkiens språkvitenskapelige kreasjoner gjør). Derfor vil jeg beskrive dem kort her. Vi snakker om Etymologies (Etymologiene) og stilene Quendi and Eldar og Lowdham?s Report.

1: The Etymologies (Etymologiene (forkortet "Etym") finner du i LR:347-400. (Jeg burde nevne at det er forskjellige utgivelser av LR ute, så det er uheldigvis mer enn en sideinndeling; sidereferansene mine er til den utgivelsen som vanligvis brukes av språkvitere av Tolkien.) For uformelle lesere er det utvilsomt det mest forvirrende dokumentet i hele HomE ? serien, men også våres viktigste enslige kilde til "alvisk" ordforråd. Likevel er det ikke en vanlig ordbok. Det er en alfabetisk liste av rundt seks hundre primitive "baser" eller røtter, og de forskjellige noteringene lister opp faktiske ord som stammer fra disse røttene som de faktisk dukket opp i de senere alviske språk (noen ganger er også den faktiske videre "primitive alviske" formen nevnt, nært reflekterende "basen" selv). For eksempel, under noteringen ÁLAK (LR:348) definerte det selv "jag" finner vi denne serien: alk-wâ svane: Q alqa; T alpa; ON alpha; N alf." Tolkiens idè er at det primitive alviske ordet alk-wâ utviklet seg til Q[uenya] alqa, T[elerin] alpa, O[ld] (gammel) n[oldorin] alpha and n[oldorin] alf. Etymologiene ble skrevet i den andre halvdelen av trettitallet, og stavingen og de generelle konseptene avviker noe fra scenariet i LotR som ble utgitt i de tidlige femtitall. (Hvis vi skulle "oppdatere" eksemplaret over, må vi lese Sindarin for Noldorin, og Quenyas alqa og "Noldorin/Sindarin alf burde henholdsvis heller staves alqua og alph ? begge ordene, stavet sånn, er faktisk attestert i senere skrivelser.) Til tross for faktumet at Etymologiene reflekterer ved noen hensyn et noe "utdatert" språkvitenskapelig scenario, siden Tolkien foretok viktige revisjoner etter han skrev Etym, er det fortsatt en gullgruve med informasjon (og som akkurat er demonstrert, kan det til en viss grad lett bli "oppdatert" i samsvar med Tolkiens senere ideer). Av alle språkene Tolkien nevnte i Etym er Quenya i ethvert tilfelle bland tungemålene som ikke ble spesielt berørt av hans følgende revisjoner. (På den andre siden, i noldorin sitt tilfelle, fiklet Tolkien med dets fonologi og imaginære evolusjon, og forandret drastisk dets interne historie, til å skape Sindarin som vi kjenner det i LotR.)

2: Quendi og Eldar (noen ganger forkortet "Q & E") finner du i WJ:360-417. Dette er tilsynelatende en tekst om "Opprinnelsen og Betydningene av alviske ord som referer til alvene og deres mangfoldigheter. Med tillegg om deres navn for andre Inkarnerte". Dette området er unektelig dekket, men heldigvis (fra vårt synspunkt) er det mange avvik, tillegg og notater som skaffer oss mye ekstra informasjon om de alviske språkene slik som Tolkien hadde sett dem ut i perioden etter LotR: denne teksten dateres rundt 1959-60. Christopher Tolkien følte at en vesentlig seksjon avvek for radikalt fra det erklærte emnet i teksten, og redigerte det ut (se WJ:359, 396). Heldigvis ble den utelatte seksjonen gitt ut senere i journalen Vinyar Tengwar (VT). "Avvikende" som seksjonen som dukket opp i VT kan være, er den selvfølgelig i storartet interesse for folk som studerer Tolkiens språk.

3. Lowsham?s Report, eller fullstendig Lowdham's Report on the Adunaic Language, finner du i SD:413-440. som tittelen antyder, er angår denne rapporten hovedsakelig med et annet språk enn Quenya: Adunaisk, (I tillegget i LotR staves det Adûnaisk) dialekten til númenor. Likevel kan man også snappe opp litt informasjon om Quenya, som i denne rapporten refereres til som "Avallonisk" ? mens de to språkene noen ganger sammenlignes eller kontrasteres. ("Lowdham" er bare en oppdiktet skikkelse av Tolkien. Tolkien presenterte noen ganger til og med ganske faglig informasjon om hans språk som om han bare siterte eller refererte til observasjonene og synspunktene til forskjellige folk som bodde innenfor hans mytologier. Blant hans favoritter av oppdiktet "kilder" har vi Fëanor, den mektigste men også den stolteste av Noldoene, Rúmil, visdomsmannen i Tirion, og Pengolodh, læremesteren av Gondolin: mange av Tolkiens skikkelser later til å dele deres forfatters interesser i mystiske skrifter og underlige språk.)

Kildene som så langt er nevnt er de som er utgitt eller redigert av Tolkien selv eller av hans sønn ? med unntak av Letters, som er redigert av Humphrey Carpenter. I tillegg er det et par andre verker som er redigert og utgitt av andre. Det kan hentes noen veldig korte utklipp med informasjon fra J.R.R. Tolkien ? Artist and Illustrator, redigert av Wayne Hammond og Christina Scull. Resultatene til det Redaksjonelle Teamet (ET), knapt men ikke uviktig, må også nevnes. Journalen Vinyar Tengwar (VT), redigert av Carl F. Hostetter, hadde dets "gylne alder" i perioden 1988-93, når redaktøren klarte å opprettholde jevne utgivelser som skjedde annenhver måned. Når Hostetter og de andre medlemmene i ET begynte å motta originalt materiale fra Tolkien i den interesse at det skulle bli redigert og utgitt, sank publiseringen på mystisk vis ned til omtrent en utgave i året, og slik har det fortsatt den siste halvdelen av nittitallet og inn i det nye tiåret. Ikke alle av de få utgivelsene som er blitt publisert noe nytt materiale fra Tolkien, og de som har gjort det er som regel viet til veldige korte levninger (som dessuten er eksemplarer av veldig tidlig materiale som ofte klart ikke er kompatible med LotR).

Likevel er det et par utgivelser som skiller seg ut, og en av dem har allerede blitt nevnt: i utgivelse #39, juli 1998, utga Hostetter den delen av Quendi og Eldar som Christopher Tolkien utelot i WJ, i tillegg til partnerdiktet Ósanwe-kenta (det siste er ikke strengt tatt språklig ved dets emne, men Tolkien nevnte ikke desto mindre en god del Quenyanske ord). Det dukket også opp litt brukbart materiale i utgivelse #41, juli 2000, som fylte inn irriterende hull i vårt ordforråd (spesielt angående verbet "kan"), og ga oss interessant ny informasjon om presens. I januar 2002 ble flere oversettelser på Quenya av Pater Noster og Ave Maria utgitt utgivelse #43; katolikken Tolkien presterte å lage flere enn én alvisk versjon av disse tekstene.

De andre hovedresultatene av ETs redigerende innsats består for det meste av ordliste ? materiale: det Gnomiske Leksikon (GL) og det Quenyanske Leksikon (QL, også kalt Qenyaqetsa, forkortet QQ). GL nevner også noen ord på Qenya (akkurat som QL nevner noen gnomiske ord; språkene blir ikke sjelden sammenlignet eller kontrastert). Med hensyn til "Qenya" i motsetning til Quenya (LotR stil), se under. Disse leksikonene ble utgitt i utgivelse #11 og #12 av journalen Parma Eldalamberon, henholdsvis i 1995 og 1998. De ble opprinnelig skrevet under første verdenskrig, når den tidligste formen av Tolkiens mytologier begynte å ta form: manuskriptet til QL er som regel datert til 1915, GLs til 1917. Viktige utsnitt ble utgitt allerede i 1983-84, hvor Christopher Tolkien tegnet sterkt på leksikonene i tilleggene til LT1 og LT2. Prefikset til hvert leksikon, utga Parma også noe beslektet materiale: en aldri fullendt Gnomisk Grammatikk i #11, og noen fonetiske beskrivelser av "Qenya" i #12.

Av de faktiske eksemplene jeg har nevnt så langt, kommer jeg ofte til å referere til Namárië, Treskjeggs Hilsen, Elendils Erklæring, Cirions Ed, Fíriels Sang og Markirya enkelt og greit ved deres tittel eller navn, ikke alltid ved å referere til bok og sidetall. Fra diskusjonen over vil elevene vite hvor de kan bli funnet (hvis du føler trangen til å sjekke nøyaktigheten til sitatene mine!) I de fleste andre tilfellene vil jeg tilføye en referanse når jeg siterer noe, siden de som regel vil være å finne i en av kildene som tillater en presis referanse til bok og sidetall (siden det ikke er en flom av forskjellige utgaver med forskjellige sidetall på markedet). Når jeg refererer til noteringer i Etymologiene (i LR), siterer jeg enkelt nok overskriften til noteringen, som kan lett bli funnet i alle de forskjellige utgavene (uten hensyn til forskjellig sideinndeling).

 

ADVARSEL ANGÅENDE DELER AV DEN SAMLEDE MENGDEN

Spredt i kildene som er listet opp over har vi en fullstendig "samlet mengde" Quenya som ville beløpe seg til omtrent 150 sider om alt ble satt sammen (selv om mesteparten av dette uheldigvis bare ville være ordlistemateriale uten sammenheng; eksemplarene med faktisk tekst er mye sjeldnere og kunne sannsynligvis bli klemt inn på to eller tre sider). Men her er et ord til advarsel på plass: hvis du vil lære den typen Quenya som du har truffet på i LotR, er ikke alle eksemplarene i denne mengden helt "pålitelige" ? selv om de garantert er ekte Tolkien. For å unngå en potensiell sump av forvirring, burde eleven med en gang få med seg ett faktum: Det slaget Quenya som finnes i LotR er ikke det eneste slaget Quenya som finnes. Hvis du begynner å alle eksemplarene av Quenya som vi har nå, vil du fort innse at de former ikke en homogen masse. De fleste eksemplarene "ser" helt riktig like ut, ved at de aldri går seg bort fra de finskinspirerte ordformene, men mye av det tidlige materialet (som aldri ble utgitt i Tolkiens levetid) kan vise seg å anvende eller gå ut i fra ord, bøyningsendinger og grammatiske regler som avviker fra system til Quenya i LotR stil. For all der, intet eksempel er fullstendig forskjellig fra Quenya LotR stil ? men i materiale som dateres til før midten av trettitallet, er det heller ikke noe eksempel som er fullstendig identisk.

Tolkien var så å si altfor god når det kom til å konstruere språk. Å lage dem i en enstydig og uforanderlig form var en nesten umulig oppgave for ham. Det var alltid nye ideer som han ville jobbe inn i strukturen, selv om disse ideene motstred og foreldet ting som han hadde skrevet tidligere. Vi kan være sikre på at hans oppdiktete figur Lowdham snakker for Tolkien selv (SD:240):

Når lager et språk er du fri: for fri (?) Når du bare finner opp, er gleden eller moroen i oppfinningens øyeblikk; men ettersom du er mesteren er dine ord lov, og du vil kanskje oppleve gleden på nytt igjen. Du er bundet til å pirke, forandre, redefinere, og plukke alt ettersom ditt språklige humør og dine forandringer i smak.

Med utgivelsene av mange av Tolkiens verker etter hans død, har vi masser av bevis for "pirking, forandring, redefinering og plukking" for hans del. Nå er det åpenbart at Quenya oppstod i mange inkarnasjoner, og selv om de deler alle sammen den samme generelle "stilen" og ville sannsynligvis se like ut for en fersk student, avviker de faktisk i mange detaljer av grammatikk, ordforråd og til og med fonologi. En sterk demonstrasjon av omfanget til Tolkiens revisjoner blir gitt av diktet Markirya, som finnes i en versjon som dateres til det tidlige trettitall (MC:213) og en annen som er omtrent 40 år yngre som dateres til det siste tiåret av Tolkiens liv (MC:221-223). Begge versjonene har (nesten) den samme betydningen, men den sene versjonen er i ordets mening en oversettelse av den tidligere, ikke en ren oversettelse: bare et par ord og bøyningsendinger er felles for begge tekstene.

Siden Tolkien typisk brukte stavingen Qenya istedenfor Quenya i kildene før LotR (selv om den mente uttalelsen er den samme), bruker jeg og andre ofte "Qenya" (helst i sitater) som et navn på tidlige varianter av Quenya som er mer eller mindre forskjellige fra formen som dukker opp i LotR og senere kilder. Derfor ville jeg kalle den første versjonen av Markirya et "Qenya" dikt; bare den senere versjonen er Quenya som vi kjenner det fra LotR. Noen andre dikt som er fremstilt på nytt i MC (Nienunqe og Earendel, ss. 215-216) og et alternativt "Den Siste Ark" dikt med en annen betydning enn den klassiske Markirya (MC:221), er også avgjort "Qenya" heller enn Quenya. Disse tekstene kan absolutt bli nytt for deres egne kvaliteter, men som et kildemateriale for studenter som prøver å finne ut av strukturen i Quenya LotR-stil, ekskluderer de seg selv.

Som vi ville ha ventet, blir språket generelt mer og mer likt dets "endelige form" jo nærmere vi kommer den tiden hvor Tolkien skrev LotR. For eksempel er den relativt nylig skrevede teksten Fíriels Sang nesten, men ikke helt Quenya LotR-stil. Uansett burde man ikke ha et overforenklet syn på disse tingene, og tenke at Tolkien begynte i 1915 med et språk som var vilt forskjellig fra Quenya i LotR og at det "gradvis" utviklet seg til Quenya LotR stil på en ryddig og pen evolusjonær linje. Mangelen på utgitt materiale tillater oss ikke å følge prosessen i noen detalj, men det er allerede innlysende at Tolkien fortsatte å ombestemme seg fram og tilbake, ikke bare forandret han men han forandret dem ofte tilbake også: faktisk gir noe av det aller tidligste materialet, skrevet under Første Verdenskrig, et generelt inntrykk om at det er mer likt Quenya LotR stil enn visse "Qenya" dikt fra de tidlige trettitall. Det kan virke som at Tolkien heller enn å frimodig "utvikle" seg mot Quenya LotR-stil, lagde han en serie med omveier på veien, og noen ganger våget han seg ut på radikale forandringer som med tiden viste seg å være utilfredsstillende og ble avvist. Likevel viste andre tilfeller seg å være bestandige, og Tolkien oppfattet dem åpenbart som genuine forbedringer ? men hele prosessen var aldeles uforutsigbar, for i en lek som dette kunne det ikke være noe tenkelig objektivt vilkår for hva som utgjør en forbedring: som Tolkien fikk Lowdham til å si, "Ditt ord er lov."

Noe som er virkelig nært Quenya LotR stil later til å ha dukket opp for første gang i den siste halvdelen av trettitallet, med skrivningen av Etymologiene. Men man skal ikke tro at alt var fullstendig avgjort til og med etter LotR hadde blitt skrevet og utgitt i den første halvdelen av femtitallet; Tolkien brukte faktisk muligheten til å pusle bare litt med til og med de utgitte eksemplarene av Quenya i dette verket når en revidert versjon dukket opp i 1966 (og til og med mer pusling foregikk bak kulissene). Sju år senere døde han, og det er liten grunn til å tro at han noensinne klarte (eller har prøvd seriøst) å sette opp Quenya og hans andre språk i en endelig uforanderlig form ? som utsorterte enhver detalj. Medlemmer i det Redaksjonelle Teamet har indikert at Tolkiens senere manuskripter vitner til en siste fase av intens eksperimentering, men antagelig har ingen siste eller definitiv versjon av språket noensinne dukket opp. Dette var ikke nødvendigvis en "svikt", som en komponist som aldri ble ferdig med hans storslåtte opera: "ustoppelig forandring, ofte frustrerende for de som studerer disse språkene, var naturlig i denne kunsten," observerer Christopher Tolkien (SD:440). Et annet sted bemerker han om hans fars arbeid om språkene at "det virker ganske visst som om nettopp deres forsøk på å skrive et endelig oppgjør fremstilte med en gang misnøye og begjæret for nye konstruksjoner: so de vakreste manuskriptene ble snart behandlet med forakt" (LR:342). For så vidt som "gleden lå i oppfinningen selv", kunne ikke Tolkien skrive et definitivt oppgjør, ellers ville hans glede være over og ut.

Ikke desto mindre, hvis sammenlignet med Tolkiens intense eksperimentering i de 20 årene fra 1915, virker Quenya som at det har gått inn i en noe "stabil" fase i den andre halvdelen av trettitallet. Over det neste tiåret skrev Tolkien LotR, som inkluderte noen tilfeller av Quenya som det dukket opp nå (især Namárië). Med den endelige utgivelsen av LotR i 1954-1955, ble disse formene en fast del av mytologiene (sett bort fra Tolkiens lette pusling i den reviderte utgaven i 1966). Tolkien kunne selvfølgelig ikke revidere språkene hans i noen grad like fritt som han kunne før, etter å ha gitt ut LotR. Det fortelles at det er hint i hans manuskripter etter LotR at han faktisk følte seg noe ufri. Men denne relative stabiliteten ville være gode nyheter for folk som ville lære eller studere "Quenyaet", var Tolkiens mer eller mindre endelige avgjørelse om hvordan hans språk hadde "faktisk vært" tilbake i de fjerne tider nedskrevet i hans fortellinger.

Noen (inkludert meg) har referert til dette som modent Quenya. Andre føler at dette uttrykket er urettferdig nedsettende på de tidlige former for Quenya eller "Qenya", siden den uunngåelige skjulte implikasjonen sier at de var på en eller annen måte umodne og underordnete. Artistisk og subjektivt sett mener jeg at den "endelige" formen for Quenya er mer attraktiv enn Tolkiens tidligere eksperimenter, og det kan ikke herske tvil om at dette er den typen Quenya de fleste studentene hovedsakelig vil lære ? ikke de tidligere variantene som Tolkien selv avviste. Hva den saken angår, er dette med sikkerhet den versjonen av Quenya som Tolkien selv ville ha villet at vi skulle studere; om det hadde vært opp til ham, ville vi aldri ha sett noen andre versjoner! Han sikret i den høyeste grad at hans mytologier skulle forbli fri for interne motsigelser, og han ville aldri ha erkjent motstridende varianter av Quenya som like gyldige. Det burde så menn bli lagt merke til at den litt eldre Tolkien refererte hans tidligste former for "Qenya" som "veldig primitive" (PM:379). Derfor har vi ikke noe annet valg enn å behandle det tidlige materialet med stor forsiktighet, og det er liten grunn til å tro at Tolkien ville ha blitt sterkt fornærmet hvis andre sa (eller ikke minst var enige i!) at hans tidlige varianter av "Qenya" ikke var fullt så attraktive som hans senere, grundig reviderte versjon(er) av språket.

Likevel, i dette kurset har jeg valgt å ikke snakke om "modent Quenya", men heller om Quenya LotR stil. Den sistnevnte betegnelsen må være helt ukontroversiell. Språket som dette kurset lærer bort er selvfølgelig Quenya LotR stil, så godt som det kan bli avrundet på nåværende nivå ? men det er ikke noe poenget i å late som at de flere forskjellige variantene av "Qenya" aldri eksisterte. Jeg kommer til å referere til noen av deres kjennetegn, for å gi studenten et syn på hva slags variasjoner som dukker opp i materialet. Atskilt fra slike akademiske synspunkter, er de tidlige materialene noe vi kan "falle tilbake til" når nærmere materiale (og ideelt etterdatert) skrivingen av LotR er utilstrekkelig til våre behov. Spesielt kan vi plukke fra hverandre "Qenya" materialet til nyttige elementer i ordforrådet, og i hvert tilfelle gjøre det sikkert at ordene vi overfører til Quenya LotR stil passer til dette tungemålet (det vil si at de må ikke støte sammen med senere ord av forskjellig betydning, og formen på ordene selv må passe til fonologien og det opprinnelige systemet til språket som Tolkien til slutt kom til å forestille seg det). Når alt kommer til alt, kan alle inkarnasjonene til Q(u)enya i hele perioden fra det ble oppfunnet i 1915 til Tolkiens død i 1973 fint bli sett som endeløse variasjoner om i noen grad det samme temaet. Derfor er det på en måte bare passende at i våre forsøk på å utvikle en brukbar form for Quenya, tar vi alt til overveielse. Men så langt som til den generelt fonologiske strukturen må vi prioritere Tolkiens syn som det ble spesifisert i LotR og verker etterdatert dette verket: hvis vi har noe respekt i det hele tatt for Tolkiens hensikter, må den formen for Quenya vi prøver å krystallisere være kompatibel for LotR.

Lite kan være lett eller opplagt angående denne merkelige delen av språk. Å rekonstruere strukturen av Quenya er som å sette sammen et gedigent puslespill med fjernt skilte deler. Mange deler mangler enkelt og greit, store mengder materiale er utilgjengelig for elever (og for å gjøre det verre er virker de som skal gi det ut mer mye mer opptatt av å hemmeligholde det). Dessuten, på grunn av Tolkiens hyppige revisjoner kan du ikke en gang være sikker på at alle bitene du finner hører til det samme puslespillet i det hele tatt. Noen passer helt klart ikke og kan ignoreres; mange andre faller inn i kategorien "usikre", og man vet egentlig ikke hva man bør gjøre med dem.

I dette kurset vil jeg nevne noen av variasjonene og legge frem mine forhåpentligvis egnete gjetninger om hva vi burde akseptere som autoritativt og hva som helst bør ignoreres. Ganske visst vil jeg ikke alltid legge frem Quenyas grammatikk med selvsikkerhet og autoritet, på grunn av den generelle mangelen på uttrykkelig grammatisk informasjon fra Tolkien; du vil heller ofte se meg gå gjennom alt hva det finnes av beviser og prøve å skrive ned noen regler som vi kan følge når vi setter som vår egen komposisjon på Quenya. Men på en måte er dette akkurat hva jeg har lyst til å gjøre uansett, også for å underrette studenter med den typen deduksjoner som området til Tolkiens lingvister om hva alt er om på dette stadiet. Angående noe materiale som jeg utga tidligere, har jeg fått (milde) klager på at jeg bare listet opp mine konklusjoner uten å vise hva de var basert på, i noen grad dogmatisk påstod at "dette er sånn det er, ta meg på mitt ord". Jeg tror denne stilen var uunngåelig på sånn en kort presentasjon, men her vil jeg i mange tilfeller være til nytte for meg selv ved muligheten til å gå tilbake til de elementære kildene og virkelig demonstrere hva slags deduksjoner som ligger under alt.

Akkurat fordi Tolkiens Quenya er en noe flytende eksistens, fikset i en generell kontur men med endeløse motstridende variasjoner når det kommer til detaljene, kan vi til en viss grad krystallisere vår egen standard (og ikke gjøre dem vanskeligere enn vi må). Så lenge vi setter sammen et anvendelig fra elementer Tolkien skaffet, selv om det ikke er mulig for oss å godkjenne alle de kjente variasjonene innenfor ett enkelt, felles system, vil det resulterende språket bli "ekte Quenya" ? til den graden noe sånt kan eksistere.

 

STAVELSESKONVENSJONER

Over årtiene har Tolkiens staving av Quenya variert i visse detaljer. Som vi diskuterte over, var sånn omtrent ethvert aspekt til Quenya noe "variabelt", men i motsetning til den ustabile grammatikken, er ikke stavelseskonvensjonene veldig konsekvente: i teorien er ikke vårt alfabet skrivingen som er innfødt i Quenya uansett. Tolkien uttalte seg bare forsiktig om hvordan man best skulle oversette det antatte "originale alvisk" (Tengwar, også kalt Fëanorisk skrift ? en særdeles vakker skrift som Tolkien oppfant med den samme kjærligheten som han oppfant språkene med) til våre egne bokstaver. I dette kurset har en fast skrivemåte blitt pålagt materialet, for det meste basert på stavingen brukt i LotR (Jeg sier "for det meste" fordi stavingen i LotR heller ikke er helt fast, men det er ikke langt unna!). Tolkien skrev dette angående stavingen brukt i LotR: "Det foreldete språket av lærdom [det vil si Quenya] er ment som et slags "alvisk latin", og ved skrive det ut til en stavemåte som ligner nært på latin (unntatt at y bare blir brukt som en konsonant, som y i engelsk Yes) har likheten til latin blitt økt øyensynlig" (Letters:176).

Jeg kommer til å gjøre rede for stavelseskonvensjonene som er brukt i dette verket. Det som følger er ikke noe en fersk student er nødt til å gjøre seg grundig kjent med. Folk som vil studere Quenya burde ikke desto mindre være klar over den store inkonsekvensen i stavingen i de viktigste kildene. Jeg har regularisert disse følgende innslagene guidet hovedsakelig av stavingen Tolkien brukte i LotR:

- Vokallengden vises ved hjelp av et aksenttegn (og ikke noe annet symbol): I stavingen hans i Quenya, brukte Tolkien alltid et slags tegn for å merke vokaler som skal uttales lange (om du ikke vet hva en vokal er, se den første leksjonen). Men akkurat hvilket symbol som brukes er noe varierende. Noen ganger brukte han et diakritisk tegn for lengde, en kort vannrett linje over vokalen; dette er spesielt vanlig i Etymologiene og visse andre "språkvitenskapelige" skrifter. Noen ganger brukes en cirkumfleks, for eksempel ô i ordet fôlima "hemmelighetsfull, taus" fra den tidligste "Qenya" ordboken. Men i LotR og de fleste kildene som etterdateres den, brukte Tolkien vanligvis en vanlig aksent for å indikere vokallengden, og det vil vi gjøre her også: lange á, é, í, ó, ú i motsetning til korte a, e, i, o, u. Så hvis jeg noen gang trenger ordet fôlima, ville jeg stave det fólima i stedet. Når jeg siterer primitive alviske former, vil jeg likevel bruke cirkumflekser for å markere lange vokaler. Vi har allerede sitert alk-wâ" svane" fra noteringen ÁLAK i Etym., tegnet over den endende aen indikerer at vokalen er lang. Likevel er det tryggere å skrive alk-wâ (etc.) i stedet for i et dokument som skal spres over Internet; vokaler med slike tegn kan bli erstattet av forskjellige rare symboler om programvaren til mottakeren ikke er spesielt glad i språkvitenskap (Selv opplevde undertegnede, oversetteren, at dette symbolet ble erstattet med tegnet ª . Jeg skjønte heller lite av hva det betydde før jeg kom til denne delen av oversettelsen).

- C heller enn K: om du orket å slå opp referansen jeg gav til setningen Anar caluva tielyanna over (Unfinished Tales s. 22), kan du ha lagt merke til at i kilden er det midtre ordet faktisk stavet kaluva i stedet. På Quenya representerer c og k den samme lyden (uttalt K); Tolkien klarte bare ikke å bestemme seg om hvilken bokstav man skulle bruke. I kilder før LotR, slike som Etymologiene og det tidlige Quenyanske leksikonet, brukte han for det meste k (selv om c dukker opp i noen tilfeller i disse kildene også). Siden den originale inspirasjonen til Quenya var finsk, og finsk rettskrivning bruker bokstaven k, er det ikke overraskende at Tolkien opprinnelig foretrakk det grafemet. Men som det er åpenbart i Letters:176 sitert over, bestemte han senere at i LotR, ville han stave Quenya så likt som latin som mulig. Veiledet av latinsk rettskrivning, begynte han å bruke bokstaven c i stedet for k: "Jeg bestemte meg for å være ?fast? og stave alviske navn og ord helt gjennomført uten k" (Letters:247). For eksempel ble ordet for "metall" stavet tinko i Etymologiene (innlegg TINKÔ), men i LotR Tillegg E, dukker det samme ordet med den samme betydningen opp som tinco i stedet. Derfor regulariserer vi k til c gjennom hele. Det er et merkelig faktum at Tolkien, til og med i kilder som etterdaterer LotR, vendte tilbake til bruken av k i mange (faktisk de fleste) tilfellene. Hans verker er ganske inkonsekvente på dette punktet. Et ord for "dverg" blir gitt som Kasar med k i WJ:338; men på den neste siden hopper Tolkien over til c når han siterer det Quenyanske navnet til Moria: Casarrondo ("Dvergehule" eller "dvergehall"). Et ord for "hus" dukker opp som köa i WJ:369 (köarya "huset hans"), men i MR:250 er det samme ordet stavet med en c i forbunnede cöacalina "lyset av huset" (et alvisk uttrykk for sjelen inni kroppen). I noen sene noteringer utgitt i VT41:10, nevnte Tolkien et ord ruskuite "slu, listig" ved å bruke k heller enn c, men rett etterpå skrev han ned et ord calarus "polert kobber" ved å bruke c heller enn k. Fra Silmarillion som er datert etter Tolkiens død husker vi navn som Melkor og Tulkas, men i MR:362, 382 er stavelsene som er brukt Melcor og Tulcas. Det Quenyanske ordet for "hest" staves rocco i Letters:282, men i Letters:382 finner vi rokko i stedet. Å imitere Tolkiens hardnakkede ubestemthet i dette tilfellet ville være ganske meningsløst eller til og med forvirrende. For eksempel er Quenya ordet for "seng" gitt som kaima i LR:363, men i Namárië i LotR er det selvsagt relaterte ordet "ligger" stavet caita. Å opprettholde den inkonsekvente stavingen ut av en slags misforstått ærefrykt ville ødelegge forholdet mellom ordene; for å passe til caita, burde ordet for "seng" helt klart staves caima. Jeg burde nevne at det finnes de som ville regularisere materialet til k i stedet, ved å legge fra se stavingene som er brukt i LotR til fordel for rettskrivingen Tolkien brukte i mange andre kilder. Dette er bare en smakssak, og i spørsmålet om "C eller K" kan alle forfattere hovedsakelig gjøre sitt eget valg, men jeg vil vanligvis holde fast ved stavingen i LotR. Når alt kommer til alt er LotR et heller sentralt verk når angående settingen Tolkien baserte hans språk på.

MERK: Men i tittelen til Markirya diktet sin sak, pleier jeg å holde på k enkelt nok fordi ordet markirya eller "ark" bare dukker opp i den tidlige "Qenya" versjonen av diktet. Det finnes ikke i den senere versjonen på Quenya, selv om jeg ikke vet hva vi ellers skal kalle det. Så i dette tilfellet vil jeg la k være inne for å markere at dette er et tidlig "Qenya" ord selv om en form marcirya absolutt ville fungert i Quenya LotR stil også ? og dette er stavingen jeg ville brukt om jeg noensinne trengte å bruke ordet "ark" i en faktisk tekste på Quenya. Jeg tror at jeg normalt sett også ville beholdt k i noen navn som vi er velkjente med fra Silmarillion: Melkor, Tulkas, Kementári og noen få andre. Men Silmarillion bruker også former som Calaquendi (heller enn Kalaquendi), så det er lite fasthet i dette verket.

- QU heller enn bare Q: i de fleste kilder fra før LotR, er kombinasjonen "cw" fremstilt av den ene bokstaven q. Men i noen få tidlige kilder (utgitt bare etter Tolkiens død), og mer viktig i LotR, brukte Tolkien qu i stedet for bare q: igjen var grunnen den latinske stavingen. Dette påvirket til og med navnet på språket; som nevnt over var Tolkiens originale staving Qenya. For å sitere et annet eksempel, ordet for "fjær", ble stavet qesse i en kilde datert før LotR (Etym, innlegg KWES), ble til quesse i LotR (Tillegg E). Dette er en forandring som konsekvent fulgte med i Tolkiens verker før LotR så vidt vi kjenner dem, så vi trenger ikke nøle med å pålegge denne stavingen også på tidlig materiale. (Tolkiens egen sønn gjør det i LT1:170; mens han diskuterer den første delen av navnet Qerkaringa som dukker opp i tidlig materiale, bruker Christopher Tolkien stavingen querka i stedet. Jeg ville ha gått enda et steg, og skrive querca.)

- X heller enn KS (eller for den saks skyld CS): Tolkiens staving av det som skal uttales "ks" varierer. De fleste kilder later til å bruke ks, men av og til brukes stavingen x i stedet (allerede i Quenya Leksikonet fra ca. 1915, s 95 (engelsk versjon) later det til at vi har tuxa som en stavelsesvariant av tuksa "144"). Gjennom hele Etymologiene, er stavingen ks brukt, for eksempel maksa "bløt, myk" (innlegg MASAG). Etymologiene, innlegg KARAK, gir oss navnet Helkarakse til det arktiske området som ble krysset av noen av Noldoene når de gikk i eksil. Navnet dukker midlertidig opp som Helcaraxë i den utgitte Silmarillion, med x for ks (og c for k), og vi gjør oss kjent med den sistnevnte stavemåten ? for eksempel maxa heller enn maksa. I kilder utgitt etter LotR, later Tolkien konsekvent til å bruke x heller enn ks, f. eks axan "kommandering" og nixe "frost, rim" i WJ:399/417, eller axo "bein, knokkel" i MC:223 ? så x må bli sett på som hans endelige beslutning i denne saken. I LotR Tillegg E referer Tolkien til "kombinasjonen ts, ps, ks (X), som ble foretrukket i Quenya"; dette virker også som det antyder at ks skal representeres av x i normal staving. (Intet faktisk eksempel av et ord på Quenya som inneholder x/ks virker som å forekomme i LotR, men som nevnt over, har vi Helcaraxë i Silmarillion.)

- N heller enn Ñ: Tolkien brukte symbolet ñ i mange kilder, og det skal ikke uttales som på spansk (f. eks som i señor). "I avskriften blir ñ brukt som den Fëanoriske bokstaven for den bakre neselyd, ngen i konge" (MR:350). I motsetning til engelsk kunne Quenya opprinnelig ha ng i begynnelsen av ord (i tillegg til de andre stedene hvor det også kan dukke opp i engelsk). Et fremtredende eksempel er ordet Ñoldo, flertall Ñoldor, som er stavet slik i mange kilder. Men i LotR Tillegg E, skrev Tolkien at dette ng eller ñ hadde blitt skrevet av til n (som i Noldo) for å stemme overens med uttalelsen i det Tredje Tideverv". Listen av navn på Tengwar i det samme Tillegget bekrefter utviklingen Tolkien hintet til her: uttalelsen av visse symboler hadde forandret seg en smule ettersom de lange Tidevervene gikk forbi. Brevene som fra først av ble kalt ngoldo og ngwalme (= ñoldo, ñwalme) ble senere kalt noldo og nwalme i stedet; siden brevene ble oppkalt etter faktiske ord på Quenya som inneholdt lyden som er betegnet av brevet, reflekterer dette en utvikling hvorved initial ñ- blir til normale n-. Allerede i Etymologiene fra midten av trettitallet, hintet Tolkien mot en liknende utvikling: i innlegg ÑGAR(A)M, ordet for "ulv" ble listet opp som "ñarmo, narmo", som tydeligvis skal forstås som en eldre og senere form. MR:350 nevner et ord, ñólë. Dette vil være senere, Tredje Tideverv forms. Vi går alltid for det Tredje Tidevervs form, ved å gjøre oss vant med at ñ skal være n hele gjennom. (Legg merke til, på den annen side, at i Tengwars skrift var atskillelsen mellom symbolene som var skrevet av til ñ og n opprettholdt til og med etter at de begge hadde kommet til å bli uttalt "n". Men dette er ikke et problem så lenge vi skriver Quenya med våres eget, normale alfabet.) Kombinasjonene ng og nc er utvilsomt teknisk sett også ñg og ñc i midten av ord, som i anga "jern" eller anca "kjeve", men denne uttalelsen kommer naturlig for engelsksnakkende og trenger ikke bli bemerket spesielt i skrift. Så langt som det er kjent, brukte Tolkien aldri bokstaven ñ før g eller c i ord på Quenya, men bare n.

- S heller enn þ: Dette tilfellet er i noen grad liknende til ñ vs. n: Tolkien forestilte seg at Quenya som det ble snakket i Valinor hadde þ, mer eller mindre lik lyden som staves th i engelsk think. (På Valinorisk Quenya var det strengt tatt litt mer likt s- enn på engelsk, uttalt med spissen av tungen mot bare de øvre tennene, ikke mellom de øvre og nedre tennene som på engelsk.) Likevel på Noldoenes dialekt, formet denne s- lignende þ seg til normal s, og smeltet seg sammen med sene som fantes på forhånd (en forandring Fëanor voldsomt men forgjeves satte seg imot: se PM:331-339 for et utmerket eksempel på hvor sammenflettet Tolkiens språk eller fortelleringer kan være). Quenya som et seremonielt språk i Midgard hadde alltid s, siden bare Noldoenes dialekt var kjent der. I WJ:484, nevner Tolkien þinde som det Quenyanske ordet for "grå, blek, matt eller sølvgrå", men legger til at på Noldoenes dialekt ble dette sinde. I WJ:319, finner vi þelma som et ord for "fiks idé, vilje"; i dette tilfellet er ikke den senere Noldorske formen nevnt der eller annetsteds, men vi kan fortsatt bruke den sistnevnte formen her, siden vi sikter til den typen Quenya som ble brukt i Midgard i det tredje Tideverv.

- Tødler: Tolkien la i mange tilfeller tødler over en vokal, for eksempel ä, ö, ë i navnene Eärendil, Eönwë. Dette er bare for å klarne opp uttalelsen, først og fremst for lesere som er vant til engelsk rettskrivning. Det bør legges vekt på at tødlene ikke på noen måte er en "nødvendig" for å skrive korrekt Quenya. Tolkiens skrev om stavelsen ä at det "bare er et redskap i avskrivingen, som opprinnelig ikke trengs" ? det vil si, i den antatte "opprinnelige" Tengwar-skriften (PM:343). Det "behøves" ikke i avskrivingen heller ? Tolkien brukte det aldri i Etymologiene ? og det kan med trygghet utelas i e-poster. Noen lærde mener til og med at det bør utelas i all media, og oppfatter det som overflødig grafisk hindring som bare er nyttig bare for folk som ikke har den minste peiling på Quenya (og for folk som er vant til rettskrivingen i språk som tysk, finsk eller svensk kan det være fullstendig villedende). Men jeg vet ikke; jeg antar at jeg liker å se tødlene i omhyggelig presenterte tekster, selv om det ikke forteller meg noe jeg ikke vet på forhånd. Det legger til en eksotisk nyanse til tekstene, og det representerer også et nikk i retningen til det synlige inntrykket du får av skrevet finsk, siden finsk rettskrivning tar i bruk bokstaver som ö og ä ? som likevel betyr lyder som er forskjellige fra a, o, noe som ikke er tilfelle i den Quenyanske stavingen.

Hvis vi skal bruke tødler, burde det uansett blir brukt på en jevn måte. I WJ:425, kommenterer Christopher Tolkiens hans fars "veldig variable" bruk av det, så en viss ordning på det er nødvendig. (Christopher Tolkien selv har ordnet opp i hans fars staving i noen sitater; for eksempel, i PM:371 siterer han det Quenyanske ordet rossë "duskregn, dugg" fra innlegg ROS1 i Etym., men der er ordet faktisk stavet rosse uten noen tødler.)

Den avsluttende i (f. eks) Eönwë er der for å påminne leseren om at den avsluttende ikke er stum, som det som regel er i engelsk rettskrivning (men slik er det som regel ikke på norsk, så dette burde ikke være et problem). "Avsluttende e er aldri stum eller bare et tegn på lengde som på engelsk" bemerket Tolkien i LotR Tillegg E. Han la til at "for å markere denne avsluttende e skriver vi som oftest (men ikke konsekvent) ë". Som han sier, er ikke den stavingen brukt konsekvent, enten det er i LotR eller i andre kilder ? konferer noen av ordene som allerede er sitert: quesse, sinde, nixe. Fra nå av vil vi likevel være konsekvente på dette: quessë, sindë, nixë. (Legg merke til, på den annen side, at tødlene ikke brukes i ord hvor den siste e også er den eneste vokalen, som i korte ord som te "dem, de" eller ve "som, lik" ? som begge dukker opp i LotR. Fra tid til annen ser jeg overivrige prikkentusiaster som presterer å skrive ting som og , men selv om dette ikke på noen måte er "skadelig", er det ganske overflødig: Tolkien bruker aldri slike stavninger.)

Siden bare en avsluttende ?e får tødler, går tødlene vanligvis bort om du setter på en ending til ordet (eller bruker det som det første elementet i et sammensatt ord), siden ?e da ikke er avsluttende lenger. Et bekreftet ord som belyser dette blir gitt av ordet lámatyávë "lydsmak" (individuell nytelse i ordformer), som i flertall staves lámatyáver (MR:215-216). Vi ser ikke **lámatyávër, for på grunn av flertallsendingen ?r, er ikke vokalen e før den avsluttende lenger. (Gjennom hele dette kurset, vil en dobbel bli brukt for å markere en feil form.) Tillegg D i LotR antyder på samme måte at flertallsformen for enquië (den Eldarske seksdagers uka) skal staves enquier heller enn **enquiër.

I tilegg til avsluttende ë, skal vi bruke tødlene til å klarne opp uttalelsen av kombinasjonene ea, eo og oe (dette for å uttrykke at begge vokalene skal uttales tydelig atskilt: e-a, e-o, o-e; derfor skal for eksempel ëa ikke bli trukket sammen som ea i heart på engelsk). I tilfellet til e + a og e + om er tødlene plassert over e så lenge det dukker opp som en liten bokstav: ëa, ëo. Hvis det midlertidig skal skrives med store bokstaver, beveger tødlene seg til den neste bokstaven i stedet: , (som i Eärendil, Eönwë). Tolkiens egne verker er ikke konsekvente når det gjelder dette, vi tar i bruk stavingen som er brukt i LotR og Silmarillion. Noen ganger setter han tødlene over en stor bokstav også; for eksempel dukker det Quenyanske ordet for universet opp i noen tekster som Ëa (for eksempel MR:7), selv om det i følge det systemet vi akkurat skisserte burde være ? som i den utgitte Silmarillion. Stor inkonsekventhet vises i Letters:386, hvor Tolkien refererer til "Eärendils forsøk på å krysse Ëar [havet]" ? det må være enten Ëarendil, Ëar ELLER Eärendil, Eär!) Tolkien setter av og til omvendt tødlene av den andre vokalen i gruppen selv om den første vokalen ikke er i store bokstaver, som resulterer i stavinger som (UT:305, 317); vi ville heller ha stavet det ëa (som Tolkien selv gjorde andre steder, se VT39:6). I en fotnote i MR:206, observerer Christopher Tolkien at hans far vaklet mellom Fëanáro og Feänáro.

I tilfellet av oe (en meget sjelden kombinasjon), plasserer vi tødlene over ë, som i eksempelet loëndë i LotR Tillegg D (dette er navnet til den midterste dagen i året i alvenes kalender). I Tillegg E, uttalte Tolkien tydelig faktumet at oe er tostavelses blir "ofte indikert ved å skrive? ".

I noen kilder er også kombinasjonen ie stykket opp med tødler, som resulterer i stavinger som Niënna (Navnet til en Valië eller "gudinne"), for eksempel i MR:49. Likevel er ikke denne stavingen brukt i den utgitte Silmarillion, som enkelt og greit bruker Nienna. LotR selv er noe uklar på dette punktet. I Tillegg A finner navnene Telperiën og Silmariën stavet slik (selv om Unfinished Tales s. 173 bruker Silmarien). Likevel bruker ikke den viktigste Quenya teksten i LotR, Namárië, tødlene i denne kombinasjonen ? denne teksten bruker tier, ikke tiër, for "stier/veier/" (selv om den sistenevnte stavingen dukker opp i RGEO:67). I samsvar med dette eksempelet, og Nienna i Silmarillion, kommer vi ikke til å bruke tødler i kombinasjonen ie. Hvis på den annen hånd gruppen ?ie dukker opp på slutten av et ord, mottar e tødler fordi det er avsluttende (fullstendig uten hensyn til fatumet at det også er en del av kombinasjonen ie), i samsvar med regelen som ble opprettet over. Derfor Namárië, Valië heller enn Namárie, Valie, og om den første delen av Nienna dukker opp av seg selv, kommer vi til å stave det nië ? dette er ordet for "tåre". Hvis vi fjerner flertallsendingen ?r fra tier "stier/veier" blir det på samme måten tië "sti/vei", siden blir avsluttende.

I mange kilder datert etter LotR, begynte Tolkien å stykke opp kombinasjonen oa med tødler (antagelig for å underrette leseren om "oa" ikke skal dras sammen som i engelske load). Derfor har vi stavinger som hröa "kropp, legeme" (MR:350). Konferer også noen av ordene sitert over: köarya, cöacalina. Tolkien skrev likevel enkelt og greit oa i LotR. Kontraster stavingen oa som er brukt i LotR (Tillegg D: "Eldaene iakttok også en kort periode eller solår?som regel kalt loa") med stavingen löa i MR:426 (hvor ordet dukker opp i flertall: "löar etter löar" = år etter år). Når vi gjør oss kjent dette i samsvar med systemet som er brukt i LotR, kommer vi ikke til å bruke tødler i kombinasjonen oa. Derfor kommer vi til å bruke stavinger som hroa "kropp, legeme", coa "hus" etc. Hroa uten tødler finnes faktisk i MR:399-400 (og i VT41:13), så vi "klusser" ikke med Tolkiens stavinger, bare krystalliserer det til en standard ved å velge en av mulighetene hans verker skaffer oss og gjennomfører den konsekvent. Dette er, som jeg har prøvd å demonstrere, lojalt til all regulariseringen jeg prakker på materialet.

Last ned leksjon 1-5
Last ned leksjon 6-10
Last ned leksjon 11-15
Last ned leksjon 16-20
Last ned alle leksjonene

Oversatt av Eivind (Dhéanor) Riley

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.