Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Quenya

-Det gamle språket
Oversatt av Treiss Waterflott

Også skrevet: Qenya, Qendya, Quendya
Også kalt: Høyalvisk, Noldoenes tungemål, Det gamle språket, det språk som tales av alvene i Valinor, Alvelatin, Det høye eldaspråk, Valinors tale, Noldoenes forbudte språk, Vestens høye tale, Valinorsk, Avallonsk, Eressëan, parmalambë (Bokspråk), tarquesta (høytale), Nimriyê (i Adûnaic), Goldórin eller Goldolambë (i Telerin), Cweneglin eller Cwedhrin (på Gnomisk).

INTERN HISTORIE

Quenya eller Høyalvisk er det mest fremtredende språket av Amanyagrenen av den alviske språkfamilien. I Aman var det to dialekter av Quenya, Vanyarin og Noldorin. Av historiske grunner ble bare det siste brukt i Midgard. Det eneste andre eldarske språket snakket i Aman, telerin, kan også regnes som en dialekt av Quenya, men det ble vanligvis regnet som et eget språk og er ikke diskutert her (se egen artikkel).

Sammenlignet med mange andre alviske språk, er Quenya arkaisk. Det bevarte hovedtrekkene fra det originale alviske språket, oppfunnet av alvene da de først våknet ved Cuiviénens bredd - et språk med ”mange...vakre ord, og mange utspekulerte knep” (WJ:422). Faktisk referer Silmarillions register til Quenya som ”det gamle språket, felles for alle alver, i den form det fikk i Valinor” i Aman - som om Quenya var så likt det primitive alvisk at det bare var en senere utgave av det, ikke et nytt språk. Faktisk kan primitivt alvisk og Quenya ha vært gjensidig forståelig, men det må ikke bli trodd at de var nesten identiske. I Valinor gjennomgikk det gamle alviske språket visse endringer: ”Dets forandring [kom] under lagingen av nye ord (for ting gamle og nye) og i bløtgjøringen og harmoniseringen av lydene og mønstrene til det quenyanske språket, til former noldoene syntes var vakrere” (WJ:20). Lydene b og d ble v og l (eller n) først i ordene, endelige lange vokaler ble forkortet, Ustemte midtvokaler ble ofte borte, og mange konsonantgrupper gjennomgikk metatese eller andre endringer, og gjorde dem generelt lettere å uttale. Quenya adopterte og tilpasset også noen ord fra språket til Amans herskere - valaene, de høye Kreftene som voktet verden på vegne av dets skaper. Men valaene selv oppfordret alvene til å ”lage nye ord på deres egen stil, eller...oversette meningen av navn til vakre eldarske former” i stedet for å beholde eller tilpasse valarinske ord (WJ:405). Det er fastslått at noldoene ”var omskiftelige i tale, for de holdt meget av ord, og søkte alltid å finne mer passende navn for alle ting de visste av eller forestilte seg” (Silm. kap. 5).

I Aman ble ikke Quenya snakket bare av vanyaene og noldoene, men også av valaene: ”Valaene ser ut til raskt og ha adoptert Quenya” etter alvenes ankomst, og deres eget språk, valarin, ble ikke ofte hørt av eldaene: ”Faktisk er det sagt at valaene og maiaene ofte kunne bli hørt snakkende Quenya seg imellom” (WJ:305). Pengolodh, Gondolins vismann skriver: ”I historiene blir alltid valaene sitert snakkende Quenya. Men dette kan ikke komme av eldaenes oversettelse, fordi få av disse kunne valarinsk. Oversettelse må være gjort av valaene eller maiaene selv. Faktisk må de historiene som handler om tidene før Quendis oppvåkning, eller om den tidligste begynnelse, eller om ting som eldaene ikke kunne ha visst, må ha blitt fortalt til å begynne med på Quenya av valaene eller maiaene da de underviste eldaene.” Han nevner Ainulindalë som et eksempel: ”Det må...fra begynnelsen av ha blitt fortalt oss, ikke bare på Quenya, men også med hensyn til våre tenkemåter.” Selv Melkor lærte Quenya, og det godt. ”Akk,” skriver Pengoledh, ”i Valinor brukte Melkor Quenya så mesterlig at alle eldaene ble imponert, for hans bruk kunne ikke blitt gjort bedre, nesten ikke like godt, av dikterne og fortellerne.” (VT39:27)

Da Rúmil oppfant bokstavene, ble Quenya det første nedskrevne språket (Silm. kap. 6, LotR Tillegg F). Men utenfor Det Signede Rike Aman, ville aldri Quenya ha vært kjent, hadde det ikke vært for noldoenes opprør i første tideverv. De fleste i denne klanen forlot Aman og gikk i eksil i Midgard, og med dem kom deres høyalviske språk. I Midgard var noldoene i sterkt mindretall til sindaene eller gråalvene, som snakket et språk som helt klart var i slekt med Quenya, men likevel svært annerledes. Det sindarinske språket hadde for lenge siden sluttet med kasus, noe som fortsatt var bevart i Quenya, og lyden av språket var svært forskjellig - Quenya var et mye mer vokalt språk enn Sindarin og hadde veldig lite av de stemte stoppene b, d, g, som var vanlig i Sindarin. Det viste seg at ”noldoene...lærte snart Beleriands språk [f.eks. Sindarin], mens sindaene først langsomt kunne lære å mestre Valinors tale [f.eks. Quenya]”. Tyve år etter noldoenes komme til Midgard, ”ble gråalvenes språk met brukt, selv av noldoene” (Silm. kap. 13). Da Kong Thingol av Doriath endelig fikk vite at noldoene hadde drept mange av hans frender av teleriene og stjålet skipene deres da de forlot Valinor, forbød han bruk av Quenya i hele sitt rike. Konsekvensen ble at, ”De landflyktige tok ved sindaenes språk til daglig bruk, og Vestens høye tale ble bare brukt mellom noldofyrstene innbyrdes. Dog levde dette språk videre som et lærdomsspråk på alle de steder hvor noen av dette folk slo seg ned” (Silm. kap. 15).

Slik overlevde Quenya, selv i det mørke første tideverv. Faktisk ble vokabularet utvidet: noldoene adopterte og tilpasset noen ord fra andre språk, som Casar ”dverg” fra Dvergisk Khazad og certa ”rune” fra Sindarin certh (WJ: 388, 396). Noen ord som allerede var i bruk utviklet nye eller endrede meninger i Eksil Quenya, som urco, et ord som i Valinorsk Quenya ble brukt om: ”alt som skremte alvene, enhver mistenkelig form eller skygge, eller luskende vesen” som ble husket i gamle historier om vandringen fra Cuiviénen. Men i Eksil Quenya, ble urco sett på som et beslektet ord til det sindarinske orch og ble brukt til å oversette dette; derfor ble meningen av urco nå ganske enkelt ”Ork” (WJ:390; den Sindarin-påvirkede formen orco ble også brukt). Da Edain kom til Beleriand, lærte de ikke bare Sindarin, men ”til en hvis grad også Quenya (WJ:410). Selv om Quenya ”aldri var et talt språk mellom menn” (Plotz Brev), ble høyalviske navn som Elendil populære hos Edain. Túrin gav seg selv Quenyanavnet Turambar eller ”Skjebnens Herre”, og hans søster Nienor skrek noen høyalviske ord før hun drepte seg selv (Silm. kap. 21).

Det er også flere eksempler der Quenya blir brukt eller husket av de landflyktige noldoene selv: Da Turgon bygde sin skjulte by, "gav han den navnet Ondolindë i språket til alvene fra Valinor", selv om den Sindarin-tilpassede formen Gondolin ble det vanlige navnet på byen. Selv i Gondolin, ble Quenya "et bokspråk" for de fleste, "og som de andre noldoene brukte de Sindarin i dagligtalen". Likevel hørte Tuor Gondolins vakt snakke "i noldoenes høye tale, som han ikke kjente". Det er også slått fast at "Quenya ble brukt daglig i Turgons hus, og var Eärendils talemål som barn" (UT:44, 55). PM:348 bekrefter at "Turgon etter å ha grunnlagt den hemmelige byen Gondolin hadde reetablert Quenya som dagligtalen for sitt hushold". Aredhel forlot Gondolin og ble fanget av Eöl, som hun bar en sønn, og "i sitt hjerte gav hun ham et navn i noldoenes forbudte tale, Lómion, som betyr Skumringsbarnet" (Silm. kap. 16). Eöl kalte senere sin sønn Maeglin på Sindarin, men Aredhel "lærte Maeglin Quenya, selv om Eöl hadde forbudt det" (WJ:337).

Uansett gjennomgikk Quenya slik det ble snakket av de landflyktige tidlig, noen små forandringer, antagelig før Thingols forbud mot dets bruk for det meste stoppet alle prosesser av lingvistisk forandring. I et brev til Dick Plotz, beskriver Tolkien substantivdeklinasjonen til en gammel form av Quenya, såkalt Bok Quenya". Tolkien skriver at "så vidt det var kjent for [dødelige] menn - de Númenoriske lærde, og de av disse som overlevde Gondor i [det tredje tideverv] - var disse formene de som ble brukt i skriving". Men han skriver videre: "Quenya hadde som et snakket språk forandret seg til en hvis grad hos noldoene før det sluttet å være et morsmål [i.e. tidlig i deres landflyktighet]...I denne ’uformelle’ formen ble det fortsatt snakket mellom alver av noldoætten, men ble bevart fra videre forandring siden det ble lært på nytt fra nedskrivninger av hver generasjon." Implikasjonen ser ut til å være at også denne "uformelle" formen av Quenya kunne bli brukt i skriving, og det var det Quenya brukt i nedskrivningene som hver generasjon lærte språket fra på nytt. Dette vil være skrifter skrevet av noldoene i deres landflyktighet, etter at deres språk hadde skilt seg litt fra Amans Quenya (særlig ved tapet av akkusativ): "Landflyktige forhold...gjorde det nødvendig å skrive mange av de før-landflyktige verkene av visdom og sang, på nytt" PM:332). Númenors lærde kan ha plukket opp en mer arkaisk form a Quenya fordi de var i kontakt med eldaene på Eressëa og Valinor, ikke bare de landflyktige noldoene i Midgard. I dag brukes ikke de fleste skriverne Bok Quenya, men den landflyktige noldoformen av høyalvisk, språket i Galadriels Klagesang (LotR1/II kap. 8).

Det første tideverv endte i Vredens Krig. På begynnelsen av det andre tideverv vendte noen av noldoene tilbake til Aman, men "noen biet mang en alder i Midgard" Silm. kap. 24). Slik var det fremdeles morsmålsbrukere av Quenya i Landene her. Ja, selv deres største fiende lagde seg et Quenya navn da han viste seg for alvene i en vakker skikkelse for å lure dem: Annatar, Gavenes Herre (Om Maktens Ringer i Silm). Hans virkelige navn var også Quenya, men en vil nok forstå at han ikke likte det: Sauron, Den Avskydde (se Silm. Register). Senere gav Eregions smeder navn på Quenya til sine største arbeider: Narya, Nenya og Vilya, de største av maktens ringer, med unntak av den Ene Ringen.

Likevel er det andre tidevervs historie preget av sagaen om Númenor, den store øya gitt Edain av valaene. Opprinnelig var alle Edain alvevenner, og de fleste kunne Sindarin (selv om dagligspråket var Adûnaic, et menneskespråk). Vi blir fortalt at: "vismennene blant dem lærte dessuten det høye eldaspråk som taltes i Det Signede Rike, og mange fortellinger og sanger var bevart på dette språk fra verdens tidligste tider...således skjedde det at alle númenóreanernes stormenn hadde eldarske navn [Quenya og/eller Sindarin]ved siden av navnene på sitt eget språk; og på samme vis var det med byene og de fagre bostedene de grunnla i Númenor og på kystene av Landene Her" (Akallabêth). Eksempler på Quenyanavn i Númenor inkluderer Meneltarma, Armenelos, Rómenna og navnet Númenor selv. Likevel forblir det sant at: "Quenya var ikke et snakket språk i Númenor. Det var kun de lærde og de høyættede familiene som kjente språket, og disse lærte det i svært ung alder. Det ble brukt i offentlige dokumenter, ment til å preserveres, som Lovene, og ættelistene til kongene..., og ofte i mer obskure lærdomsverk. Det ble også brukt mye i nomenklatur: de offisielle navnene på alle plasser, regioner og geografisk fremtredende plasser var på Quenya (selv om de som oftest også hadde lokale navn, som regel betydde de det samme, på enten Sindarin eller Adûnaic [númenorsk], De personlige navnene, og spesielt de offisielle og offentlige navnene, alle kongehusets medlemmer, spesielt Elros linje, var på Quenya" (UT:216). Kongene tok navn på Quenya fordi høyalvisk var "det edleste språket i verden" (UT:218) Men, tidene forandrer seg.

Númenoreanerne begynte å misunne alvene deres udødelighet, og vennskapet med Aman ble gradvis kaldere. Da den tyvende kongen av Númenor besteg tronen i år 2899 i andre tideverv, brøt han med en gammel skikk og tok septeret med et navn på Adûnaic i stedet for et på Quenya: Ar-Adûnakhór, Vestens Herre. Under hans styre: "ble ikke alvespråkene brukt lengre, og heller ikke tillatt lært bort, men opprettholdt i hemmelighet av de Trofaste; og skipene fra Eressëa kom sjelden og i hemmelighet til de vestre strendene av Númenor etter dette" (UT: 222). I 3102 ble Ar-Gimilzôr den treogtyvende kongen, og "han forbød bruken av eldaenes språk totalt, og ville ikke tillate noen av eldaene å komme til landet, og straffet de som tok vel imot dem" (UT:223). Faktisk ble: "de alviske språkene forbudt av opprørskongene, og Adûnaic ble det eneste tillatte språket, og mange av de gamle bøkene på Quenya eller Sindarin ble ødelagt" (PM:315).

Men, Gimilzôrs sønn Inziladûn viste seg å være en helt annen type da han ble konge i 3177 (eller 3175, i følge én kilde - se UT: 227). Han angret sine forgjengeres gjerninger, og tok seg et navn på Quenya i følge den gamle skikken: Tar-Palantir, Den langsynte. Tar-Palantir "ville bli venner med eldaene og Vestens Herrer igjen", men det var for sent (UT:223). Hans eneste barn, ei datter, ble kalt Míriel på Quenya. Hun skulle ha blitt regjerende dronning etter hans død i 3255, men hun ble tvunget til å gifte seg med Pharazôn, sønnen av Tar-Palantirs bror Gimilkhâd. Pharazôn giftet seg med henne mot hennes vilje for å kunne ta makten i Númenor. Tydeligvis kunne han ikke fordra quenyanavnet hennes, og forandret det til Zimraphel på Adûnaic. Stolt og arrogant, utfordret Ar-Pharazôn Sauron i Midgard. Den onde maiaen lot som om han overgav seg, og Pharazôn tok "i sitt hovmods dårskap og førte ham som fange tilbake til Númenor. Det varte ikke lenge før han hadde forhekset kongen og styrte hans råd; og snart hadde han vendt alle númenorernes hjerter tilbake mot mørket, unntatt restene av De Trofaste" (LotR Tillegg A). Sauron fikk kongen til å tro at han ville bli udødelig hvis han klarte å vinne Amans trone fra valaene, og til slutt prøvde Pharazôn å innta Det Signede Rike. Som Sauron visste godt, kunne aldri númenorerne vinne over kreftene, og som han forutså ble Pharazôns armada utslettet. Men Sauron hadde ikke forutsett at valaene ville kalle på Den Ene, og at Han ville bruke kreftene sine til å forandre hele formen på verden. Det Signede Rike ble flyttet fra den synlige verden til de skjulte tings rike, og med det dro alle med Quenya som morsmål, unntatt de noldoene som drøyde i Midgard. Númenor selv forsvant i havet, og vi vil aldri vite hvor mange bøker skrevet på Quenya som forsvant i ruinen av Kongenes Øy. Den sunkne øya ble gitt nye høyalviske navn: Mar-nu-Falmar, land (lit. hjem) under bølgene, og Atalantë, Det falne.

De eneste overlevende fra fallet var Elendil, Isildur, Anárion og de som var med på skipene deres. Som Quenyanavnene deres tilsier, var de alvevenner og hadde ingen del i opprøret mot valaene. I Midgard grunnla de Eksilrikene, Arnor og Gondor. Sauron angrep snart Gondor, men han ble slått i slaget ved Dagorlad, og måtte etter syv års kamp forlate Barad-dûr, og ble drept av Gil-Galad, Elendil, og Isildur; bare den siste av disse overlevde. Slik endte verdens andre tideverv, men eksilrikene overlevde inn i tredje tideverv, og blant vismennene i Arnor og Gondor ble kunnskapen om Quenya bevart.

Kongene av Arnor og Gondor brukte navn på Quenya, slik de trofaste númenorkongene hadde gjort i tidligere tider. (861 år inn i tredje tideverv, blir Arnor delt inn i de mindre rikene Arthedain, Rhudaur, og Cardolan; kongene av disse rikene brukte navn på Sindarin.) Riksforstanderne av Gondor brukte også navn på Quenya frem til Mardils tid, den første regjerende riksforstander (kalt så fordi det ikke var noen konge i Gondor i perioden 2050-3019 i tredje tideverv, og riksforstanderne hadde alt ansvaret). Men Mardils arvtagere sluttet å bruke høyalviske navn. Riksforstanderne tok aldri tittelen konge, og de kan ha ment det ville være dristig å bruke navn på Quenya slik kongene hadde gjort det. Men da Aragorn ble kronet til konge i 3019, kalte han seg selv Elessar Telcontar på Quenya, etter gammel skikk. Så begynte fjerde tideverv, og de siste av noldoene satte seil fra havnene og forlot Midgard for alltid, og vente tilbake til Aman. De siste med Quenya som morsmål hadde forlatt vår verden, men som Gandalv påpekte for Aragorn, det var hans jobb og "bevare det som kunne bli bevart" (LotR3/VI kap. 5) - inkludert kunnskapen om eldaenes språk. Vi vet at Aragorn gav et høyalvisk navn til sin sønn Eldarion, som arvet Gondors trone da han døde i år 120 i fjerde tideverv. Selv om en vet lite om dette tidevervet, kan det ikke betviles at så lenge Gondors rike eksisterte, ble Quenya husket.

Språkets benevnelse

Ordet Quenya, på vanyadialekten Quendya, er et adjektiv formet av den samme stammen som Quendi "alver"; hovedmeningen er derfor "alvisk, quendisk". Men ordet Quenya ble også assosiert med stammen quet- "snakke", og faktisk kan stammene quet- og quen- være i slekt: Tolkien spekulerte i at "den eldste formen av denne stammen som refererer til vokal tale var *KWE, som *KWENE og *KWETE var utdypninger av" (WJ:392). De alviske vismennene holdt det for sikkert at Quendi betydde "de som snakker med stemmer", og ifølge Pengolodh betydde Quenya "språk, tale" (WJ:393). Men kan hende viser dette bare at Quenya var det eneste kjente språket da adjektivet Quen(d)ya "quenyaner" først ble brukt i alvisk tale (elliptisk for Quenya lambe "Quenyansk språk"). Senere ble ordet Quenya brukt kun som navn på dette språket, ikke som et generelt adjektiv med betydning "alvisk, Quenyaner". Men noldoene "glemte ikke dets forbindelse med det gamle ordet Quendi, og så fremdeles på navnet som om det betydde ’alvisk’, at det er det alviske hovedmålet, det edleste, og det som har best bevart den gamle karakteren av det alviske språket" (WJ:374).

Quenya blir også kalt parmalambë "bokspråket" og tarquesta "høy-tale" (LR:172; "Noldoenes høye tale" i UT:44). Ettersom Quenya oppsto i Valinor, kunne det også kalles valinorsk (LotR3/V kap. 8) eller "alvene av Valinors tale" (Silm. kap. 15). Etter slutten på første tideverv, bodde det mange noldoer på øya Tol Eressëa, nær kysten av Aman. Derfor er Quenya også kjent som Eressëan, eller avallonsk etter Eressëans by Avallónë (LR:41, SD:241). For de amanske teleri var Quenya Goldórin eller Goldolambe, tydeligvis med betydningen "noldoisk" og "noldospråk", respektivt (WJ:375). På gnomisk, Tolkiens første forsøk på å rekonstruere språket som mye senere viste seg å være Sindarin, var ordet for Quenya ("Qenya") Cweneglin eller Cwedhrin, men disse ordene er helt klart ikke gyldig i nyere Sindarin (Parma Eldalamberon nr. 11, s 28). Alven Glorfindel refererer til Quenya som "det gamle språket" (LotR1/I kap. 3), og siden det er det mest prestigefylte språket i verden, kalles det også "Vestens Høye Tale", "det høye eldarinske språket" (Silm. kap. 15, Akallabêth) eller "Eldgammelt Høyalvisk" (av og til i Letters: "Høyalvisk".) og "Alvelatin" (Letters s. 176). I Midgard ble Quenya etter hvert et seremonispråk, så Tolkien følte det var sammenlignbart med Latin i Europa.

EKSTERN HISTORIE

Quenya, opprinnelig skrevet "Qenya", går i alle fall tilbake til 1915. Det ser ut til at det var dette året 23 år gamle Tolkien satte sammen "Qenya Leksikonet", en av de tidligste alviske ordlistene (se LT1:246). Utallige revisjoner både på grammatikken og vokabularet skiller det tidligste "Qenya" fra den mer eller mindre endelige formen som vises i Ringenes Herre, men den generelle fonetiske stilen var der fra begynnelsen. Nesten ferdigutviklet Quenya kommer gradvis frem på trettitallet, men mindre revisjoner ble gjort selv da RH ble skrevet, som å forandre genitivsendingen fra -n til -o. Det er også noen få endringer i den reviderte andreutgaven av RH, som da Tolkien fant ut at ordet vánier i Galadriels Sørgesang heller burde være avánier.

Gjennom hele livet fortsatte Tolkien å refinere det høyalviske språket, som ifølge sønnen Christopher var "språk som han ville ha det, hans hjertes språk" (fra TV-programmet J.R.R. Tolkien - Et portrett av Landseer Productions). I et av brevene skriver Tolkien selv: "det arkaiske seremonispråket er ment å være en type ’alvelatin’, og ved å skrive det på en stavemåte som ligner latin sterkt...har likhetene med latin økt etter hvert. Det kan faktisk sies at det er laget på et grunnlag av latin med to andre (hoved)ingredienser som gir meg ’fonestetisk’ glede: finsk og gresk. Men det er likevel mindre konsonanter enn i noen av de tre. Dette språket er høyalvisk eller på egen benevnelse Quenya (alvisk)" (Letters:176). Quenya var det ultimate eksperimentet i eufoni og fonestetikk, og ifølge mange, var det en glitrende suksess. Den grammatiske strukturen, med mange kasus og andre infleksjoner, er helt klart inspirert av latin og finsk.

Det lengste eksempelet på Quenya i Ringenes Herre er Galadriels Sørgesang, diktet Namárië nær slutten av kapittelet Farvel til Lórien (LotR1/II kap. 8, starter Ai! laurië lantar lassi súrinen...). Mange av eksemplene det refereres til i den følgende diskusjonen er hentet fra dette diktet. Andre viktige Quenya tekster inkluderer Markiryadiktet i MC:222-223 og Fíriels sang i LR:72, selv om grammatikken i det siste er litt forskjellig fra LotR-Quenya; representerer det et av Tolkiens tidligere "Qenya" varianter. (Markirya er svært sent og helt til å stole på.)

Oversatt av Treiss Waterflott

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.