Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Quenya

Det gamle språket
Oversatt av Treiss Waterflott

Også skrevet: Qenya, Qendya, Quendya
Også kalt: Høyalvisk, Noldoenes tungemål, Det gamle språket, det språk som tales av alvene i Valinor, Alvelatin, Det høye eldaspråk, Valinors tale, Noldoenes forbudte språk, Vestens høye tale, Valinorsk, Avallonsk, Eressëan, parmalambë (Bokspråk), tarquesta (høytale), Nimriyê (i Adûnaic), Goldórin eller Goldolambë (i Telerin), Cweneglin eller Cwedhrin (på Gnomisk).

QUENYAS STRUKTUR: EN KORT OVERSIKT

Elementær Fonologi

Quenya har fem vokaler a, e, i, o, u, korte og lange; de lange vokalene er merket med en aksent: á, é, í, ó, ú. Vokalen a er ekstremt vanlig. Uttalen av vokalen ligner mer systemet på spansk, eller italiensk enn det engelske. For å klargjøre uttalen for lesere som er vant til engelsk ortografi, skriver Tolkien noen ganger en trema over noen vokaler (eg. Manwë heller enn Manwe for å indikere at den endelige e ikke er stum, eller Eärendil for å indikere at vokalene e og a uttales uavhengig fra hverandre og ikke sammentrukket som i det engelske ear - prikkene er ikke nødvendig for meningen og kan trygt utelates i e-post). Diftongene er ai, au, oi, ui, eu, iu. (En syvende diftong ei ser ut til å forekomme i et eller to ord, men statusen er usikker). Konsonantene er for det meste de samme som på engelsk, med sibilantene som et hovedunntak: Ch som i church forekommer ikke, heller ikke j som i joy, og i stedet for sh, zh (den siste er som s i pleasure, har Quenya en lyd som det tyske ich-Laut, stavet hy av Tolkien (eg. hyarmen "sør"). H-en i engelske huge, human blir noen ganger uttalt som en svak variant av denne lyden. Quenya mangler også th (ustemt som i thing eller stemt som i the); ustemt th forekom på et tidligere stadium, men blandet seg med s rett før noldoenes opprør (se PM:331-333). Det bør også noteres at de stemte plosivene b, d, g bare forekommer i gruppene mb, nd/ld/rd og ng (noen varianter av Quenya hadde også lb i stedet for lv). Det er ingen begynnende konsonantgrupper, unntatt qu (=cw), ty, ny og nw hvis vi regner semi-vokalene y, w som konsonanter. Normalt er det ingen endelige grupper heller; ordene slutter enten på en av de enkle konsonantene t, s, n, l, r eller på en vokal, oftest det siste. Medialt mellom vokaler, kan et begrenset antall konsonantgrupper forekomme; de Tolkien beskrev som "vanlige" eller "favorisert" er i kursiv: cc, ht, hty, lc, ld, ll, lm, lp, lqu, lt, lv, lw, ly, mb, mm, mn, mp, my, nc, nd, ng, ngw, nn, nqu, nt, nty, nw, ny, ps, pt, qu (for cw), rc, rd, rm, rn, rqu, rr, rt, rty, rs, rw, ry, sc, squ, ss, st, sty, sw, ts, tt, tw, ty, x (for ks). Noen få andre kombinasjoner kan forekomme i sammensetninger. Quenya fonologi er ganske restriktiv, noe som gir språket en klart definert stil og form.

Legg merke til at i Quenyas stavemåte, uttales bokstaven c alltid k (så cirya "skip" = kirya). Tolkien var ikke konsekvent når det kom til dette; i mange kilder blir bokstaven k brukt, men i RH bestemte han seg for å skrive Quenya så likt latin som mulig. Noen steder har k i kildene blitt redigert til c i de følgende diskusjonene.

Substantivet

Substantivet i Quenya har ni eller ti kasus. (Det er også fire tall, men vi vil for det meste holde oss til entall når vi gjennomgår kasus.) Der vi i engelsk bruker en preposisjon foran et substantiv, foretrekker ofte Quenya å legge til en ending i stedet; det er ikke så mye mer enn det.

Nominativ entall er det grunnleggende uendrede substantivformen; det har ingen spesiell ending. Den typiske funksjonen for et nominativ er å være subjektet til et verb, som lómë "natt" eller aurë "dag" i ropene hørt før og under Nirnaeth Arnoediad: Auta i lómë! "Natten viker!" Aurë entuluva! "Dagen skal atter komme!" (Silmarillion kapittel 20).

Quenya som det ble snakket i Valinor hadde et akkusativ som ble formet ved å forlenge den endelige vokalen i substantivet: cirya "skip" (nominativ), ciryá "skip" (akkusativ). Substantiv som ender på en konsonant har antagelig ingen tydelig akkusativ. I flertall, har selv substantiv som ender på en vokal endingen i, eks. ciryai "skip" (pl.) (nominativ ciryar). Akkusativens funksjon var hovedsaklig å markere at substantivet var objektet i et verb; vi har ingen eksempler, men kan lage et som haryan ciryá, "Jeg har et skip" (haryan ciryai "Jeg har [flere] skip"). Men i Midgard hadde det tydelige akkusativen forsvunnet fra noldoenes tale (slike ting skjer når du er opptatt med å sloss med orker, balroger og drager), og nominativen overtok dets tidligere funksjon. Så fra nå av var det OK å si haryan cirya, haryan ciryar. Moderne forfattere ser ut til aldri å bruke den tydelige akkusativen.

Genitiven har endingen -o, korresponderer generelt til den engelske ’s endingen, selv om Quenya genitiven ofte blir lettere oversatt ved bruk av en of-konstruksjon i engelsk. Et eksempel fra Namárië er Vardo tellumar "Vardas hvelv" eller "Hvelvene til Varda". Legg merke til at endingen -o fortrenger endelig -a, slik Vardo, ikke Vardao - men de fleste andre vokaler (ser det ut til) blir ikke fortrengt: I MR:329 finner vi Eruo for "Den Enes, Erus". (Hvis substantivet ender på -o allerede, blir endingen "usynlig"¸ normalt vil teksten indikere at substantivet er et genitiv og ikke et nominativ. Et attestert eksempel er Indis i Ciryamo "Sjømannens kone"; cf. ciryamo "sjømann".) Av og til har genitiven meningen "fra", cf. Oiolossëo "fra Oiolossë" i Namárië - men dette vises oftest ved bruk av ablativ i stedet (se lenger ned). Flertallsgenitivens ending er -on, som kan sees i tittelen Simarillion, "om silmarillene", hele frasen er Quenta Silmarillion, "Historien om Silmarillene / Simarillenes historie". Et eksempel fra Namárië er rámar aldaron, "trærnes vinger", en poetisk omskrivelse for blader. Endingen -on legges til, ikke den enkleste formen av substantivet, men til nominativt flertall. Så selv om "tre" er alda, "trærnes" er ikke **aldon, men aldaron fordi nominativt flertall "trær" er aldar. Slik også Silmaril, flertall Silmarilli, genitiv Silmarillion. (Doblingen av endelig l i Silmaril før en ending er et eksempel på stammevariasjon; noen stammer endres litt når en ending legges til, og reflekterer da ofte en eldre form for substantivet.)

Så er det eiendomskasus, av noen kalt "assosiativ" eller "adjektivkasus"; Tolkien selv kaller det "eiendoms-adjektivt...genitiv" i WJ:369. Denne kasusen har endingen -va (-wa i substantiv som ender på en konsonant). Dens generelle funksjon er som den engelske genitivens, å vise eierskap: Mindon Eldaliéva "Eldaliës tårn". Funksjonen til eiendomskasusen var lenge dårlig forstått. I Namárië forekommer det i frasen yuldar...miruvóreva, "drag...av mjød". Dette ene eksempelet, som i mer en tyve år var det eneste vi hadde, gjorde at mange konkluderte med at denne kasusens funksjon var å vise hva noe består av - faktisk ble kasusen kalt "sammensetningskasus". Heldigvis ga The War of the Jewels s. 368-369 oss endelig Tolkiens egen forklaring på de mer vanlige funksjonene til denne kasusen, og hvordan den skiller seg fra genitiven. Eiendomskasusen kan, som allerede vist, vise innhold eller eierskap. Tolkien gir oss eksempelet róma Oroméva, "Oromës horn", brukt om et horn som tilhørte/tilhører Oromë i tiden det blir fortalt om (fortid eller nåtid). Genitiv róma Oromëo vil også bli oversatt med Oromës horn", men vil antagelig bety "et horn som kommer fra Oromë", og viser til at hornet har forlatt Oromës eiendom på tiden det fortelles om. Men genitiven har i senere tid trengt seg inn på eiendomskasusens funksjoner. F.eks. genitiv Vardo tellumar, ikke eiendoms *tellumar Vardava, for "Vardas hvelv" i Namárië (hvis ikke genitiven skal vise at hvelvene opprinner ved Varda heller enn at hun eier dem).

Dativen har endingen -n. Denne endingen oversettes oftest med preposisjonen "for" eller "til"; dativpronomen nin "til meg" (fra ni "jeg") blir funnet i Namárië: Sí man i yulma nin enquantuva? Hvem vil nå fylle begeret for meg?" Ofte korresponderer dativen til et indirekte objekt i engelsk: *I nis antanë i hínan anna, "kvinnen gav barnet en gave" (gav en gave til barnet).

Lokativen har endingen -ssë, som holder meningen "på" eller "i". I Tengwar versjonen av Namárië som finnes i RGEO, har diktet overskriften Altariello Nainië Lóriendessë, Galadriels Sørgesang i Lóriendë (Lórien)". I flertall har denne endingen formen -ssen, sett i ordet mahalmassen "på troner" i UT:305 cf. 317 (mahalma "trone"). Denne endingen vises også i det relative pronomenet ya i Namárië: yassen "inni, i, hvor" (Vardo tellumar...yassen tintilar i eleni, *Vardas hvelv...hvor stjernene dirrer"). Refererende til et entallsord, vil antagelig "hvor" være yassë. Bruken av kasusendinger i stedet for preposisjoner til å uttrykke "i, fra, til, med" (se de neste paragrafene) er et karakteristisk trekk i Quenyas grammatikk.

Ablativen har endingen -llo, som har meningen "fra" eller "ut av". Et eksempel fra Namárië er Sindanóriello, "fra det grå landet" (sinda-nórie-llo: "grå-land-fra"). Det er også ordet Rómello, *"fra Øst(en)", forkortelse av *Rómenello (Rómen "Øst[en]"). Se også ordet Ondolindello "fra Ondolindë (Gondolin)" i J.R.R. Tolkien - Artist and Illustrator s. 193.

Allativen har endingen -nna, som betyr "til", "inn i", eller "oppå", Både ablativen og allativen vises i ord sagt av Elendil da han kom til Midgard etter Númenors fall, gjentatt av Aragorn under hans kroning (LotR3/VI kap. 5): Et Eärello Endorenna utúlien. "Fra[litt. ut fra] Det Store Hav til Midgard er jeg kommen" (Endor(e)-nna "Midgard-til"). Allativen kan også ha meningen "oppå"; som i falmalinnar "på de skummende bølgene" i Namárië (-linnar er endingen for partitivt flertall allativ; se under).

Instrumentalkasusen har endingen -nen og viser instrumentet som brukes til å gjøre noe, eller grunnen til at noe skjer. Eksempler fra Namárië er laurië lantar lassi súrinen, "som gull faller løv[et] i [eller av] vinden", i eleni [tintilar] airetári-lírinen, "Stjernene dirrer i hennes sang, hellig og kongelig", litterært *"Stjernene dirrer av helligdronning-sang". Et eksempel på en mer typisk "instrumentell" instrumental vises i steningen i carir quettar ómainen, "de som lager ord med stemmer" (WJ:391), ómainen er flertall instrumental for óma "stemme".

Respektiv (?): Dette er hva noen har kalt en kasus som listes i et brev Tolkien sendte til Dick Plotz i den andre halvdelen av sekstitallet (de såkalte Plotzbrevene er faktisk vår hovedkilde til informasjon om Quenya kasus). Endingen er -s (flertall -is), men Tolkien identifiserte ikke kasusen ved noe navn, og vi har heller aldri sett det brukt i en tekst. Dets funksjon er derfor helt ukjent; det er faktisk blitt kalt Mysteriekasusen. Noen skrivere har brukt det ganske enkelt som en alternativ lokativ ending. De har ikke hatt noen nattbesøk av Tolkien etterpå, så kanskje det er akseptabelt for ham.

Hvis kasusendinger legges til et substantiv som ender på en konsonant, blir ofte en e puttet inn mellom substantivet og endingen for å hindre at en vanskelig gruppe fra å oppstå: Elendil med allativendingen -nna "til" blir Elendilenna "til Elendil" (PM:401), ikke **Elendilnna. Men hvis substantivet er i flertall puttes en i inn mellom substantivet og endingen: elenillor "fra stjerne(ne)" (elen "stjerne") (MC:222).

Tallene i Quenya: Tallene er entall, flertall, partitivt flertall og partall. Entall og flertall krever ingen forklaring. Funksjonen til partitivt flertall (kalt det av Tolkien i WJ:388) som motsatt til vanlig flertall er ikke klart forstått, men det ser ut til å vise til noen i en større gruppe. Kombinert med den bestemte artikkelen i, kan det enkelt bety "mange": Elementet li i frasen i falmalinnar "på de skummende bølgene" i Namárië ble oversatt med "mange" av Tolkien i hans interlineære oversettelse i RGEO:66-67. Siden -li er endingen til partitivt flertall, ble det lenge kalt "mange flertall"; faktisk ble det trodd at det bare betydde "mange" av tingen det handlet om, mens det normale flertallet bare betydde "flere". Dette kan være rett i noen tilfeller, men det kan ikke være hele historien. Partall blir brukt med referanse til et naturlig par, som to hender som tilhører en person (som ordet máryat "hennes hender" i Namárië, -t er en partallending, litterært "hennes par hender"):

Nominativsflertall blir laget med en av to endinger. Endingen -r blir brukt hvis substantivet ender på hvilken som helst vokal unntatt -ë, velkjente eksempler er Vala pl. Valar, Elda pl. Eldar, Ainu pl. Ainur. Hvis substantivet ender på en konsonant eller på , er flertallsendingen -i, og den overtar for den endelige -ë. Atan pl. Atani, Quendë pl. Quendi. (Men hvis substantivet ender på -, lager det flertall med -r for å hindre at en i følger en annen: tië "sti", tier "stier" - ikke **tii.) I andre kasus, er flertallsendingen enten -r eller -n; for eksempel, allativendingen -nna har flertallsformen -nnar, lokativendingen -ssë blir -ssen, og ablativ -llo kan lage flertall både med -llon og -llor. I dativ, instrumental og "respektiv", blir flertallet vist med elementet i, puttet inn mellom substantivets stamme og kasusendingen lik den i entall. (Se den fulle listen over endinger under.)

Partitivt flertall har endingen -li, antagelig *-eli på et substantiv som ender på en konsonant, men en forkortet eller en assimilert form kan også brukes (for eksempel, partitivt flertall av casar "dverg" er casalli, for *casarli). Endingene til andre kasus blir ganske enkelt lagt til etter endingen -li, eg. ciryali "noen skip" > allativ ciryalinna (eller ciryalinnar) "til noen skip". Legg like vel merke til at vokalen i -li blir forlenget foran endingene -va og -nen for eiendomskasus og instrumental, respektivt: -líva, -línen.

Som nominativ flertall, formes nominativ partall med en av to endinger. De fleste substantiv tar endingen -t, som i ordet máryat "hennes hender" (to hender, et par hender) i Namárië. "To skip, et par skip" blir likedan ciryat (cirya "skip"). Men hvis den siste konsonanten i stammen er t eller d, foretrekkes endingen -u: Alda "tre", Aldu "De To Trærne". I de andre kasusene blir en t på et hvis enten puttet inn i eller lagt til de forskjellige endingene; for eksempel endingen -ssë, -nna og -llo for lokativ, allativ og ablativ, respektivt, blir til -tsë, -nta og -lto (ciryatsë, ciryanta, ciryalto = "på/til/fra et par skip"). Den instrumentale endingen -nen blir -nten, mens dativendingen -n blir -nt (ciryant "for et par skip" - dette er forresten det eneste kjente plassen at en konsonantgruppe er tillatt på slutten av et ord i Quenya).

Dette er da Quenyakasusenes endinger:

Nominativ: Sg. ingen ending, pl. -r eller -i, part.pl. -li (Bok-Quenya -), partall -t eller -u.

Akkusativ (bare i bok-Quenya): Sg. forlenging av den endelige vokalen (hvis det er noen), pl. -i, part.pl. , partall: antagelig forlengelse av endelig u til ú (ingen klar akkusativ ved t-partall?)

Dativ: Sg. -n, pl. -in, part.pl. -lin, partall -nt (men muligens -en etter et partall i -u)
Genitiv: Sg. -o, pl. -on (lagt til nom.pl.), part.pl. -lion, partall -to.
Eiendoms: Sg. -va, pl. -iva, part.pl. -líva, partall -twa.
Lokativ: Sg. -ssë, pl. -ssen, part.pl. -lisse(n), partall -tsë.
Allativ: Sg. -nna, pl. -nnar, part.pl. -linna(r), partall -nta.
Ablativ: Sg. -llo, pl. -llon or -llor, part.pl. -lillo(n), partall -lto.
Instrumental: Sg. -nen, pl. -inen, part.pl. -línen, partall -nten.
Respektiv: Sg. -s, pl. -is, part.pl. -lis, partall -tes.

(Se etterordet for eksempler på Quenya substantiver bøyd i alle kasus.)

Artikkelen

Quenya har en bestemt artikkel i = best.end. i norsk, eg. i eleni "stjernene" i Namárië Det er ingen ubestemt artikkel som i norsk "en, ei, et"; fraværet av artikkelen i indikerer vanligvis at substantivet er ubestemt: Elen "stjerne" må bli oversatt "en stjerne" når norsk grammatikk krever en artikkel, som i den kjente hilsingen Elen síla lúmenn' omentielvo "en stjerne lyser over timen vi møttes" (LotR1/I kap.3). Men noen ganger introduserer Tolkiens oversettelser en "best. ending" der det ikke er noen i i originalen, se f.eks. den første strofen i Namárië: Ai! laurië lantar lassi... "Å! lik gull faller løvet..." heller enn bare "noen blader".

Verbet

De fleste Quenya-verbene kan deles inn i to kategorier. Den minste gruppen kan kalles basis- (eller grunn-) verb. Stammen til et slikt verb representerer en grunnrot uten noen tillegg. For eksempel verbet mat- "spise" kommer direkte fra det eldarinske rot-ordet MAT- av en lignende betydning (LR:371); verbet tul- "komme" er enkelt nok en manifestasjon av rot-ordet TUL "komme, komme mot" (LR:395).

Den andre, større gruppen av Quenyaverb kan kalles A-stammer, eller deriverte verb. Alle har den endelige vokalen -a, men den er ikke en del av grunnroten; stammen har lagt en ending til denne roten. Endingene -ya og -ta er de vanligste. For eksempel, roten TUL "komme" gir ikke bare primærverbet tul- "komme", men også det lengre A-stammens tulta- "å tilkalle" og tulva- "å bringe". Her modifiserer endingene rotmeningen; i dette eksempelet er både -ta og -va kausativ siden "å tilkalle" og "å bringe" er variasjoner av ideen "å gjøre komme". Men ofte ser ikke endingene ut til å gjøre noen forskjell i meningen (roten SIR "flyte" gir basisverbet sir- i Quenya, med samme mening, men i et beslektet språk blir det deriverte verbet sirya- brukt for samme mening: LR:384). Noen A-stammeverb har mindre vanlige endinger, som -na (eks. harna- "å skade", tydeligvis derivert fra adjektivet eller partisippet harna "skadet"); det er også noen få A-stammer som ender på den enkle endingen -a, eks. ora- "å påskynde".

Fem Quenya tider er kjent: Aorist, nåtid, fortid, perfektum, og fremtid. (Mest sannsynlig hadde Tolkien også andre tider, som pluskvamperfektum - men vi finner ingen eksempler på slike former i materialet vårt.)

Aorist er den enkleste formen både i mening og form. Grunnmeningen av verbet modifiseres eller begrenses ikke på noen spesiell måte. Aorist kan uttrykke generelle tidløse sannheter, som når alvene beskrives som i i carir quettar "de som lager ord" (WJ:391). Men det kan også like godt beskrive en enkel, pågående hendelse, som i krigsropet hørt før Nirnaeth Arnoediad: Auta i lómë! "Natten passerer!" Ikke nødvendigvis i betydningen: Det skjer nå, men heller om noe som pleier å finne sted. (Ser generelt ut til å korrespondere med den enkle engelske nåtidsformen, som i "passes" i stedet for "is passing").

Aoristen til et basisverb hadde opprinnelig endingen -i. I Quenya har den endelige korte -i i tidligere stadier av alvisk blitt forandret til , så nå har aoristen til et primærverb som car- "lage, gjøre" blitt carë i stedet (denne formen kan oversettes "lager" eller "gjør"). Men siden vokalen bare er forandret når den opptrer på slutten av et ord, ser vi fremdeles -i- når det legges til andre endinger. Når et finitte Quenya verb oppstår sammen med et flertallssubjekt, får verbet endingen -r, så aoristen carë "lager" korresponderer til carir "lager" i setningen "de som lager ord" sitert over. Vi ser også -i- foran alle pronomenendinger; faktisk siterer Tolkien veldig ofte Quenya primærverb som aoristformer med endingen -n "jeg" (eks. carin "jeg lager", LR:362, tulin "jeg kommer", LR:395). A-stammeverb har ingen variasjoner, og ender på -a uansett om det er videre endinger eller ikke (eks. lanta "faller", lantar "faller" med flertallssubjekt, lantan "jeg faller", osv.).

Det som noen ganger blir kalt Quenya nåtidsform blir også referert til som en fortsettelsesform. Den refererer til en handling som er uttrykkelig identifisert som pågående, noe som skjer (eng. "is...ing" konstruksjon). Nåtidsformen av et basisverb blir laget ved å legge til endelsen -a og forlenge vokalen i verbstammen (den lange vokalen blir markert av en aksent). Slik har verbet sil- "skinne" nåtidsformen síla "skinner"; verbet mat- "spise" har nåtidsformen máta "spiser" (eller med flertallssubjekt sílar "skinner", mátar "spiser"). Noen ganger oversetter Tolkien Quenya nåtidsform med den enkle engelske nåtidsformen, så det ser ut til at aorist og nåtid til en hvis grad kan brukes om hverandre; i et eksempel av den kjente hilsningen elen síla lúmenn' omentielvo = "en stjerne lyser over timen vi møttes", har Tolkien faktisk brukt aoristen silë i stedet for nåtidsformen síla (se RS:324).

Mens for nåtidsformen for A-stammeverb, har tradisjonell forståelse av Quenya grammatikk hatt det til at endingen -a bare gled sammen med den endelige -a som allerede er på enden av verbstammen, slik at (f.eks.) lanta- "falle" ville ha nåtidsformen lanta "faller". Denne formen så ut til å bli attestert i den første strofen i Namárië (med endingen -r i kombinasjon med flertallssubjektet lassi "bladene" (løvet)): Laurië lantar lassi, "lik gull faller løvet". Men det ser ut til at formen lantar faktisk er en aorist (se over). I juli 2000 kom det nye eksempler i Vinyar Tengwar #41: A-stammeverbet ora- "skynde på" blir vist med nåtidsformen órëa "skynder på". Dette ser ut til å indikere at A-stammeverb faktisk har nåtidsform -ëa. Tydeligvis dissimilerer den endelige -a-en i stammen til - får å hindre at to a-er kommer etter hverandre når endingen -a assosiert med nåtid legges til. Når det ikke er noen konsonantgruppe etter stammevokalen, forlenges denne på samme måte som i basisverbene: slik órëa fra ora-. Men de fleste A-stammene ser ut til å ha konsonantgrupper etter stammevokalen, og foran slike grupper, kan ikke Quenya ha lange vokaler. Vi har ingen eksempler, men man kan gå ut fra at en A-stamme som lanta- "falle" har nåtidsformen lantëa "faller" (pl. lantëar "faller"): Siden stammevokalen ikke kan bli forlenget i denne posisjonen, forteller bare endingen -ëa oss at dette er en nåtids- (eller fortsettelses-) form.

Quenya fortid har alltid den endelige vokalen (selv om videre endinger kan legges til; for eksempel, ser vi -er når verbet har flertallssubjekt). Denne vokalen er veldig ofte en del av endingen -në, som ser ut til å være den mest generelle markøren på fortid i Quenya. A-stammeverb legger vanligvis til denne endingen. For eksempel, verbet orta- "å stige" er listet i Etymologiene (under ORO, LR:379), og sangen Namárië i LotR viser at dens fortidsform er ortanë. Andre attesterte eksempler:

ulya- "å helle", fortid ulyanë (LR:396 se ULU)

hehta- "å oppgi/svikte", fortid hehtanë (WJ:365)

ora- "å påskynde/anspore/sterk lyst på", fortid oranë (VT41:18)

For primærverb er bildet litt mer forskjellig. Når slike verb ender på -r eller -m, kan de ha endingen -në som A-stammeverbene, siden de resulterende gruppene rn og mn er tillatt i Quenya fonologi. Eksempler fa Etymologiene inkluderer tirnë som fortid for tir- "å vokte/stirre på" og tamnë som fortid av tam- "å banke lett" (se under TIR, TAM). Siden dobbel nn også er en tillatt Quenya gruppe, kan man antagelig gå ut fra at primærverb på -n også får endelsen -në; for eksempel ser det ut til å være sannsynlig at verbet cen- "å se" har fortidsformen cennë "så" (ikke attestert i publisert materiale).

Men primærverb på -p, -t og -c kan ikke få endingen -në, siden gruppene pn, tn, cn som ville oppstå ikke er tillatt i Quenya. Problemet blir løst ved å bytte det nasale elementet i endingen -në med nasal innfiksjon foran den siste konsonanten i verbstammen. Det nasale infikset vises som m foran p; foran t er det greit nok n, og foran c (k) uttales det som ng i norske finger, men det skrives fremdeles n. Eksempler fra Etymologiene (se under TOP, SKAT, TAK):

top- "å dekke til", fortid tompë

hat- "å knuse/brekke", fortid hantë

tac- "å feste (sette fast)", fortid tancë

Primærverb som har -l som siste konsonant ser ut til å overgi det nasale elementet helt; fortidsformen av vil- "å fly" gis som villë (LR:398 under WIL). Kanskje vil- (eldre wil-) opprinnelig lagde sin fortidsform med nasal innfiksjon som verbene over, men *winle endret seg etter hvert til villë ved assimilasjon. (For å se denne utviklingen av den eldre gruppen nl i Quenya, se substantivet nellë "tolerere"(i nektende setning), som Tolkien deriverte fra det eldre nenle: Se under NEN i Etymologiene, LR:376.)

Perfektum uttrykker ideen om at en handling har funnet sted i fortiden, men at det fremdeles er "relevant" for nåtiden, vanligvis fordi effektene fremdeles er tilstede. Norsk har ingen hel perfektumform, men bruker en omskriving som involverer verbet "å ha", som i "han har kommet". Quenya har en hel perfektumform. Formen er en smule kompleks. Alle perfektumformene får endingen -ië (eller med flertallssubjekt, -ier). Vokalen i verbstammen blir om mulig forlenget. Slik får vi fra stammen tul- "å komme" perfektumformen utúlië "har kommet". Som vi ser, kommer et prefiks u- også med her. Dette prefikset, kalt augmentet, har faktisk en variabel form, siden det alltid er identisk med vokalen i verbstammen. Slik:

mat- "å spise" vs. amátië "har spist"

tec- "å skrive" vs. etécië "har skrevet"

ric- "å sno/vri" vs. irícië "har snodd/vridd"

not- "å telle" vs. onótië "har telt"

tuv- "å finne" vs. utúvië "har funnet" (etter å ha funnet en spire av Det Hvite Tre, utbryter Aragorn utúvienyes = "Jeg har funnet det")

I noen av Tolkiens tidligere former av Quenya, finner vi perfektumformer uten augmenter, for eksempel lendië (i stedet for elendië) for "har gått" eller "har reist" (formen lendien i SD:56 - legger til suffikset -n "jeg" - kan forstås "jeg har reist"). Av og til blir augmentet utelatt også i kilder fra tiden etter LotR, eks. fírië i stedet for ifírië i "har død" (naturlig) i MR:250 (verb fir- "å dø (naturlig), visne, falme"). Eksempelet lendië mangler også den lange vokalen assosiert med perfektum (ikke *léndië). Dette er fordi Quenya ikke kan ha en lang vokal rett foran en konsonantgruppe, og de fleste A-stammeverb har en konsonantgruppe etter stammevokalen som normalt vil bli forlenget i perfektum. Gode Tolkieneksempler mangler, men man kan antagelig gå ut fra at utenom denne forlengingen, blir perfektum av deriverte verb formet som primærverb: ved å prefikse stammevokalen som augment og legge til endingen (denne endingen overtar for endelig -a i slike deriverte verb):

panta- "å åpne" vs. apantië "har åpnet"

menta- "å sende" vs. ementië "har sent"

tinta- "å tenne" vs. itintië "har tent"
costa- "å krangle" vs. ocostië "har kranglet "
tulta- "å tilkalle" vs. utultië "har tilkalt"

Men de enkleste deriverte verbene, med bare den korte endingen -a kan ha normal forlengelse av stammevokalen (siden det ikke er noen konsonantgruppe etter vokalen). Et verb som mapa- "gripe, ta" kan derfor lage sin perfektumform som om det var et primærverb **map-: perfektum er antagelig amápië. De mange A-stammeverbene på -ya oppfører seg kanskje lignende. Når perfektumendingen -ië legges til et verb med -a, forsvinner denne endelige -a-en, vi vil forvente at kombinasjonen da blir **-yië, men Quenya kan ikke ha y + i. Derfor blir -yi- forenklet til -i-, slik at ingenting er igjen av den opprinnelige endingen -ya. Kort sagt kan perfektumendingen til et verb på -ya formes som om denne endingen ikke var tilstede i det hele tatt, slik at bare roten av verbet gjenstår og derfor vil det også oppføre seg som et primærverb i perfektum. Vi har muligens bare ett attestert eksempel: I Etymologiene, lister Tolkien et verb vanya- "gå, forlate, forsvinne" (LR:397, se WAN). Det som kan være dets perfektumform, avánië, er i Namárië (der med flertallsendingen -r sammen med flertallssubjekt¸ Galadriel synger yéni avánier, oversatt "de lange år er borte", mer korrekt "...har passert"). Formen avánië viser alle perfektumtrekkene et verb kan ha: prefiksere stammevokalen som et augment a-, forlenge stammevokalen til á i dens normale posisjon, og sette på endingen -ië som suffiks (helt fortrenge -ya-en i vanya-). I en kilde etter LotR, diskuterer Tolkien denne perfektumformen i Namárië og (re-?)installerte den som perfektum av det svært uregelrette verbet auta- "gå vekk": Se WJ:366. Men det ser likevel ut til å være mulig at da Tolkien skrev Namárië mer enn et tiår tidligere, tenkte han på avánie som perfektum av verbet vanya-. Hvis dette stemmer viser dette eksempelet hvordan de utallige verbene med -ya oppfører seg i denne tiden. Kanskje verbet vanya- ble forlatt fordi det kom i konflikt med adjektivet vanya "vakker".

Fremtid har endingen -uva (eller med flertallssubjekt, -uvar). For eksempel, vise fremtidsformen av basisverbet mar- "bo, forbli" i Elendils Ed: maruva "vil forbli" (der med pronomenendingen -n "jeg": sinomë maruvan, "på dette sted, vil jeg forbli"). Den endelige vokalen i A-stammeverb ser ut til å falle ut foran endingen -uva; attesterte eksempler inkluderer linduva som fremtidsform av linda- "synge" og tydeligvis oruva som fremtidsform av ora- "påskynde". Formen antáva som fremtidsform av anta- "gi" (LR:63) er et avvikende eksempel; her brukes den enkle endingen -va, kombinert med forlengelse av den siste vokalen i verbstammen. Men formen antáva kommer fra et eksempel fra tiden før LotR; Tolkien kan ha omskrevet språket senere. De andre eksemplene vi har tilsier at i LotR-Quenya er fremtidsformen av anta- antuva (ikke attestert).

Fremtiden blir også brukt i en slags "ønskeformular" introdusert av ordet nai "må det bli slik" eller "ønsker at". Slik vil en fremtidsform som tiruvantes "de vil beholde det" (tiruva "vil vokte/beholde" + -nte "de" + s "det") kunne brukes til å uttrykke et ønske ved å sette nai foran: Cirions Ed har nai tiruvantes for "må de få beholde det" eller "ønsker at de vil beholde det" (UT:305, 317).

Andre former: I tillegg til de fem (kjente) tidene, kan Quenya verb også komme i former som infinitiv, gerund og imperativ. Infinitiven til et basisverb (eks. quet- "å snakke") viser endingen , som i eksempelet polin quetë "Jeg kan snakke" (VT41:6). A-stammeverb har tydeligvis ingen spesiell ending i infinitiv; stammen og infinitiven er identisk (for eksempel verbet lelya- "gå" vil ha infinitiven lelya "å gå"). Slik er også infinitiven identisk i form med en (endingsløs) aorist. Quenya har også en utvidet infinitiv som legger til endingen -ta; lagt til infinitiven til et basisverb, blir dets ending til -i-: Mens den ekleste infinitiven av verbet car- "å gjøre, å lage" er carë, er dens utvidede infinitiv carita. Den utvidede infinitiven kan få pronomenendinger som viser til objektet av infinitiven, eks. -s "det" i caritas "å gjøre det".

Den utvidede infinitiven kan også virke som gerund, det er, et verbalt substantiv der det tilsvarende i norsk lages med endingen -ing (eller, "det å gjøre"). Et utvidet infinitiv ser ut til å fungere som gerund i setningen carita i hamil mára alasaila ná, "å ikke gjøre [eller, det å ikke gjøre] det du mener er godt, vil være uklokt" (VT42:33). En annen infinitiv/gerund ending er - som i det verbale substantivet tyalië "spill(ing)" vs. basisverbet tyal- "å spille". Den endelige -a i et A-stammeverb vil antagelig falle ut før endingen -ië legges til (og der verbene ender på -ya, faller hele denne endingen ut, siden **-yië er en umulig kombinasjon). Kombinert med dativendingen -n "til, for", vil slike gerund i -ië uttrykke meningen til norske infinitiv som "[for å kunne] gjøre": Verbet enyal- "tilbakekalle" er attestert i formen enyalien "[for å kunne] tilbakekalle/minnes", som Tolkien forklarte som et gerund innflektert for dativ (UT:317).

Imperativ kan formes ved å plassere den uavhengige imperative partikkelen á foran en form lik det enkleste infinitiv (eller endingsløs aorist). Slik kan carë "å gjøre" forme den imperative frasen á carë "gjør!" eller "lag!" Den imperative partikkelen kan også forekomme i den kortere versjonen a, som når ringbærerne blir hilst med ropet a laita te! "velsign dem!" på Cormallens Enger. (Kanskje foretrekkes den kortere formen a når det er en lang vokal eller diftong i den følgende verbalstammen, som diftongen ai i verbet laita- "velsigne, hylle".) Et negativt imperativ kan introduseres med áva "ikke!", eg. áva carë "ikke gjør [det]!" (WJ:371).

Det er også noen få attesterte imperative former som ikke har den uavhengige imperative partikkelen, men bruker den relaterte endingen -a. Dette gir oss utrop som ela! "se!" eller heca! "forsvinn!" (WJ:364). Se også ëa! som imperativ av verbet "eksistere", brukt av Eru Ilúvatar når han gir uavhengig eksistens til Ainuenes Musikk: "Eä! La disse ting bli til!" Det er ikke kjent hvor produktiv Tolkien mente denne formen skulle være. Det kan hende at basisverb kan ha alternative imperative former med endingen -a (skilt fra nåtidsformen siden stammevokalen ikke forlenges). Kanskje kan imperativet av car- "gjøre" være *cara! like greit som á carë!

Spesielle verb: Ikke alle verbene i Quenya passer inn i systemet over. "Uregelmessigheter" er ofte rettferdiggjort historisk hvis en ser på den underliggende fonologiske utviklingen Tolkien hadde i tankene, og i dette perspektivet er ikke verbene uregelrette i det hele tatt. Så la oss snakke om "spesielle" heller enn "uregelrette" verb.

Et eksempel på en historisk rettferdiggjort "uregelmessighet" gis i verbet rer- "å så". Vi vil antagelig gå ut fra at dets fortidsform er **rernë; ifølge slike eksempler som tir- "vokte", fortid tirnë. Men den faktiske fortidsformen "sådde" er rendë. Uoverensstemmelsen forklares enkelt: Mens verbet tir- "å vokte" reflekterer direkte den primitive roten TIR, slik at r-en har vært r hele tiden, har den endelige -r-en i verbet rer- "å så" faktisk kommet fra en tidligere d: den opprinnelige roten er RED (LR:383). Fortidsformen rendë formes med nasal innfiksjon av denne roten, så denne fortidsformen stemmer faktisk helt med f.eks. quentë som den regelrette fortidsformen til quet- "å si, snakke". Men etter hvert som Quenya utviklet seg fra primitiv alvisk har en opprinnelig d etter en vokal normalt blitt z og så r. Så roten RED produserte et primærverb rez- > rer-, men i fortidsformen rendë "beskyttet" den nasale infeksjonen den opprinnelige d-en fra den foregående vokalen. Slik forble den d. - Andre verb som kan tilhøre denne kategorien inkluderer hyar- "å kløyve", ser- "å hvile" og nir- "å presse, trenge, stikke [seg frem]", siden de er derivert fra røttene SYAD, SED, NID (se VT41:17 angående det siste). Men fortidsformene hyandë, sendë, nindë er ikke spesielt nevnt i publisert materiale.

En attestert form som tilhører i denne kategorien er lendë "gikk" som fortidsform av verbet "å gå, reise". Formen lendë oppstår ved nasal innfiksjon av basen LED (listet i Etymologiene; ifølge WJ:363 er det formet av det enda eldre DEL). grunnformen av verbet "å gå" er lelya- (fra eldre ledyâ), så fortidsformen lendë illustrerer også et annet fenomen: noen verb i -ya mister denne endingen i fortid, og blir deretter formet som et primærverb. Spesielt interessant i denne sammenhengen er verbet ulya- "å helle", som Tolkien noterer har en dobbel fortidsform: "tømme, skjenke, strømme" i transitiv fortidsform, som i "mannen helte vann i en kopp", er ulyanë med den vanlige fortidsendingen -në etter -ya: en helt "regelrett" form ifølge reglene over. Men fortidsformen intransitiv, som i "elven strømmet ned i kløften", er ullë - som om dette var primærverbet *ul- heller enn ulya-. (Sammenlign villë som fortid av vil- "å fly".) Dette indikerer at intransitive verb på -ya mister denne endingen i fortid. Noen andre intransitive verb ser ut til å støtte denne teorien, selv om Tolkien bare listet opp de avvikende formene uten å forklare dem: Vi har allerede nevnt (ledyâ>) lelya- "å gå", fortid lendë; andre eksempler inkluderer farya- "å være nok", fortid farnë, og vanya- "gå, forlate, forsvinne", fortid vannë (i stedet for de "regelrette" formene **lelyanë, **faryanë, **vanyanë).

Som vi allerede har vært inne på kan Tolkien ha byttet ut verbet vanya- "å forsvinne" med auta- "gå vekk, forlate", som har et dobbelt sett med fortids og perfektumsformer: fortid oantë med perfektum oantië hvis verbet brukes som referanse til å fysisk forlate ett sted å gå til et annet, men fortid vánë med perfektum avánië når verbet brukes om forsvinning eller død. Ordet vanwa "borte, forsvunnet, forlatt2 er sagt å være "fortidspartisippet" til dette verbet, selv om det ser ut til å være så uregelrett at det like gjerne kan behandles som et uavhengig adjektiv. (Se WJ:366).

Mens fortidsformen til de fleste verb involverer en nasal, enten som en nasal innfiksjon (som i quen "sa" fra quet- "å si") eller som en del av fortidsendingen -në, så finnes det noen verb som ikke har noe nasalt element i fortid. I stedet former de fortid ved å forlenge stammevokalen og legge til endingen . Fortidsformen av lav- "å slikke" er sett som lávë (komponent i Namárië: undulávë = "nedslikket", eller "dekket helt"). Det negative verbet um- "ikke være" eller "ikke gjøre" har likedan fortidsformen úmë. Men de fleste av ordene formet fra verb på denne måten er ikke fortidsformer, men abstrakte substantiv. For eksempel ordet sérë relateres til verbet ser- "å hvile", men sérë er ikke fortidsformen "hvilte"; det betyr "hvile" som et substantiv. Fortidsformen representert av ord som lávë og úmë er derfor ganske ambisiøse i sin form, og kanskje er det derfor de ikke er mye brukt.

Noen få ord på -ta kan miste denne endingen i fortid, og det som er igjen av verbstammen former sin fortid etter úmë mønsteret. For eksempel verbet onta- "å lage" kan ha fortidsformen ónë (som et alternativ til den regelrette formen ontanë). Indirekte bevis fra LotR antyder at verbet anta- "å gi" oppfører seg på samme måte: fortidsform ánë heller enn (eller like gjerne som) den regelrette formen antanë, uattestert (mens ánë forekommer i tidlig materiale). Sindarinformen onen "jeg gav", nevnt i et LotR tillegg, vil korrespondere til Quenya ánen (endingen -n betyr "jeg").

Verbet "å være": De eneste attesterte formene av dette verbet er "er" (eng. "is"), nar "er" (eng. "are") og nauva "vil være". Fortid "var" kan være . Infinitiv og perfektumformen er uattestert og usikre.

Adjektivet

Mange Quenya adjektiver ender på vokalen a:

laiqua "grønn"
alassëa "glad" (fra alassë "glede")
númenya " fra vest" (fra númen "vest")
vanya "lys, vakker"
morna "sort"
melda "kjære, elskede" (opprinnelig *melnâ; endingene -na og -da kan noen ganger ha den samme opprinnelsen, n dissimilerer til d etter l)

Det er også en del adjektiv som ender på ë, som carnë "rød", varnë "swart (eng. ?)" eller inimeitë "kvinnelig". Det er vært å notere seg at i utviklet Quenya, ser det ikke ut til å finnes adjektiv som ender på -o eller -u. Relativt få adjektiv ender på en konsonant - oftest n, som i firin, qualin "død" (av en naturlig årsak og av en ulykke, respektivt).

Adjektiver bøyes med tallet til substantivet det beskriver. Adjektiv på -a har flertallsform på , adjektiv på eller en konsonant har flertallsform på -i, og adjektiv på -ëa har flertallsform på :

vanya vendë "en vakker jomfru" > vanyë vendi "vakre jomfruer"
carnë parma "en rød bok" > carni parmar "røde bøker"
laurëa lassë "et gyllent blad" > laurië lassi "gylne blader"
firin casar "en død dverg" > firini casari "døde dverger"

Slik finner vi i den første strofen i Namárië laurië lantar lassi, "som gull (lit. gylne) faller bladene" mens "gyllent faller et blad" vil være laurëa lanta lassë (både verbet og adjektivet er enig med lassë, lassi "blad, blader" i antall).

Denne forfatteren trodde en gang at navnet på journalen Vinyar Tengwar inneholdt en feil; hvis meningen skulle være "nye skrifttegn" (eng. "New Letters"), ville det måtte være Vinyë Tengwar (vinya "ny" (eng. "new"), tengwa "skrifttegn" (eng. "letter")). Men som Carl F. Hostetter senere forklarte, er det ment å skulle bety "nyhetsblad" (eng. "News Letters"), så vinya blir innflektert som et substantiv. Denne forfatteren var fortsatt skeptisk angående hele konstruksjonen og mente det burde vært Tengwar Vinyaron "Nyhetenes blader" (eng. "Letters of News") eller noe lignende, men senere publisert materiale viser at "løse sammensetninger" av denne typen er mulig. (Siste forsvar: Tengwa "bokstav" (eng. "letter") er bare attestert med meningen "bokstav, skrifttegn", ikke "brev, post"!) Man bør også notere seg at i tidligere Quenya varianter (eller "Qenya"), hadde adjektivene faktisk flertallsform på -r, se LR:47, der raikar blir brukt som flertallsform av raika "bøyd". Tolkien reviderte grammatikken senere.

En intensiv eller superlativ form av adjektivet deriveres ved å bruke an- som prefiks: Calima "lys", Ancalima "lysest" (Brev:279). Vi vet ikke hvordan vi konstruerer komparativen ("lysere, mer lys"), selv om et element yanta- sammenlignes med det gnomiske gantha- "mer" i en veldig tidlig ordliste fra Tolkien (se Parma Eldalamberon Nr. 11 s. 37, hvor det feiltolkede ordet "yonta" sees; denne feilen ble poengtert i Parma Eldalamberon nr. 12 s. 106 - men senere kilder definerer faktisk yanta- som et verb "forstørre, øke", så dette er kan hende ikke et ord for "mer" likevel).

Partisippene

Nåtids (eller aktivt) partisipp beskriver den tilstanden du er i når du gjør noe: Hvis du går, er du gående; hvis du tenker, er du tenkende. I norsk deriveres nåtidspartisipp fra de korresponderende verbalstammene ved å legge til endingen -ende. Den tilsvarende endingen i Quenya er -la. Det er mange eksempler på dette i Markirya diktet (MC:221-222, og dels 223). For eksempel er partisippet falastala "skummende" derivert fra verbalstammen falasta- "å skumme". Hvis stammevokalen ikke etterfølges av en konsonantgruppe (eller en annen vokal), blir den forlenget: partisippet til hlapu- "fly" (i vinden, om spray osv.) er hlápula. Basisverbstammer som sil- kan gjøres om til "kontinuerende stammer" (med lang vokal og endelig a: síla-) før partisippendingen legges til, så "skinnende" kan være sílala (attestert i Markiryadiktet med en "gjentatt" stamme sisílala, med reduplikasjon av den første stavelsen). Men den sammenbindende vokalen kan også være i, uten forlengelse av stammevokalen; se itila "blinkende, glitrende" i PM:363 (stamme it-, selv om en verbalstamme ita- også oppgis).

Fortids (eller passivt) partisipp beskriver tilstanden du er i når du eksponeres til det korresponderende verbet gjør (hvis noen ser deg, er du sett; hvis noen dreper deg, blir du drept), eller, i tilfellet med noen verb, tilstanden din etter å ha gjort ferdig handlingen beskrevet av verbet (hvis du går, vil du etterpå være gått). I Quenya deriveres de fleste partisippene fra det korresponderende verbet med endingen -na eller -ina. Det passive partisippet til car- "lage" er carna "lagde"; stammen rac- betyr "knuse, brekke", mens rácina er "knust, knekt" (hvis det ikke er noen konsonantgrupper etter stammevokalen, ser denne vokalen ut til å forlenges når partisippendingen legges til, som a > á i dette tilfellet). Hvis stammen ender på l, dissimilerer endingen -na til -da: mel- "elske", melda "elskede" (Tolkiens oversettelse av det siste, "elskede, kjære" heller enn "elsket", indikerer at forskjellen mellom adjektiv og partisipp bøle utflytende en gang i tiden).

Fortidspartisippet følger antagelig også tallet til substantivet det beskriver (ved at endelig -a blir i flertall, akkurat som ved normale adjektiv), men nåtidspartisippet endrer ikke - la til som en antagelig forventer; det ser ut til å forbli uendret (MC:222: rámar sisílala "skinnende vinger", ikke **rámar sisílalë). Kanskje er dette for å hindre sammenblanding med det verbale substantivet som ender på -lë "-ende" (som i Ainulindalë "Ainuenes musikk", lit. Ainu-syngende").

Pronomen

Pronomenene har alltid vært et problem. Det er mange usikre steder, og temaet forvanskes enda mer ved at Tolkien ser ut til å ha revidert det pronominale systemet flere ganger. Systemet som er skissert her er puslet sammen fra mange kilder og involverer både utdrag, rekonstruksjoner og noen unektelig arbitrære valg. Jeg tror ikke ett sekund at dette er 100% riktig ifølge Tolkiens sendelige intensjoner.

En ting, i det minste, er helt klart: Quenyas pronomen opptrer vanligvis som endinger som direkte suffiks til et verb eller et substantiv, ikke så ofte som uavhengige ord som på norsk. Eksempler fra Namárië er ordene máryat og hiruvalyë. Máryat betyr "hennes hender", "henne" uttrykkes ved pronomensendingen -rya (her etterfulgt av partallsendingen -t for å vise at det er et naturlig par hender). Hiruvalyë er "du skal finne", "du" uttrykkes med pronomensendingen -lyë lagt til verbet hiruva "skal finne". Se også endingen -n "jeg" i Elendils ord Endorenna utúlien, "til Midgard er jeg kommen" (utúlië-n "har-kommet jeg").

Dette er et forsøk, og ikke mer, på å sette sammen en tabell over pronomensendingene brukt på verb:

1. person sg: -n eller -nyë "Jeg"
2. person sg og pl, høflig: -l eller -lyë "du, de"
2. person sg og pl, familiært: *-ccë "du" (basert på en sindarinsk ending -ch, veldig hypotetisk!)
3. person sg: -s "h, hun, det" (det kan også være kjønnsbestemte endinger -ro "han", - "hun")
1. person pl. -mmë: "vi" (eksklusivt), -lmë "vi" (inklusivt)
1. person partall *-lvë: "vi" (inklusivt, "du og jeg" det er mulig dette heller burde være *-lwë)
3. person plural -ntë "de"

Legg merke til forskjellen mellom eksklusiv og inklusiv "vi", kommer an på om personen som adresseres er inkludert i "vi" eller ikke. Legg også merke til at -lme er den inklusive, ikke den eksklusive "vi" - eksklusivt vi er -mmë! Endingen *-lvë (eller *-lwë?) er det inklusive partalls "vi", "vi" betyr "du og jeg", ikke det generelle (flertalls) inklusive "vi". Denne delen av pronomensystemet i Quenya har lenge blitt misforstått (i Jim Allans An Introduction to Elvish, Nancy Martsch Basic Quenya osv. osv.)

Eksempel: lendë "gikk", lenden eller lendenyë "jeg gikk", lendel eller lendelyë "du [høflig] gikk", lendeccë "du [familiært] gikk", lendes "han/hun/det gikk", lendemmë "vi [eksklusivt] gikk", *lendelmë "vi [inklusivt] gikk", lendelvë (eller heller lendelwë?) "vi [= du og jeg] gikk", lendentë "de gikk". Objektet kan også uttrykkes som en pronomensending lag til rett etter verbet, etter endingen som omtaler subjektet. Se Aragorns utrop når han finner Det Hvite Tres spire: Utúvienyes!, "jeg har funnet det!" (utúvië-nye-s "har-funnet-jeg-det"; LotR3/VI kap. 5), eller et ord fra Cirions Ed: tiruvantes "de vil beholde det" (tiruva-nte-s "vil-beholde-de-det, UT:317).

Som indikert av ordet máryat "hennes hender" diskutert over, blir selv eiendomspronomen som "hennes, hans, mitt" uttrykt med endinger i Quenya, lagt direkte til substantivet (i dette eksempelet "hand"). Eiendomsendingene brukt på substantiv korresponderer for det meste til pronomensendingene brukt på verb, men har endingen -a:

1. person sg: -nya "mitt, min"
2. person sg and pl, høflig: -lya "din, Deres"
2. person sg and pl, familiært: *-cca "din" (basert på en sindarinsk ending, veldig hypotetisk!)
3. person sg: -rya "hans, hennes" (og antagelig "dets")
1. person pl: *-mma: "vår" (eksklusiv), *-lma "vår" (inklusiv)
1. person partall: *-lva: "vår" (inklusiv, "din og min" - kanskje burde det heller være *-lwa)
3. person pl.: *-nta "deres"

Eksempel: parma "bok", parmanya "min bok", parmalya "din (høflig) bok", parmacca "din (familiært) bok", parmarya "hans/hennes/?dets bok", parmamma "vår (eksklusiv - ikke din!) bok", parmalma "vår (inkludert din) bok", parmalva (eller parmalwa?) "vår (din og min) bok", parmanta "deres bok" (det siste må ikke blandes sammen med allativt partall "til et par bøker"). Der substantivene ender på en konsonant, kan en e settes inn mellom substantivet og eiendomsendingen, eks. macil "sverd", *macilerya "hans sverd". I flertall, kan flertallsendingen -i brukes til å skille substantiv og ending, eks. macili "sverd", maciliryar "hans sverd" - men som vi ser, kommer en ekstra flertallsending r etter suffikset, se neste paragraf. Det er også noen indikasjoner på at endingen -nya "min" alltid foretrekker i som bindende vokal, selv i entall, som i Anarinya "min sol" i LR:72 (Anar "sol"). Derfor *macilinya "mitt sverd".

Formene med eiendomsendinger blir innflektert som vanlig substantiv. Konstruerte eksempler: Nominativ parmanya "min bok" (pl. parmanyar "mine bøker"), genitiv parmanyo "av min bok" (pl. parmanyaron), eiendomskasus parmanyava "min boks, av min bok" (pl. parmanyaiva), dativ parmanyan "til/for boken min" (pl. parmanyain), lokativ parmanyassë "i boken min" (pl. parmanyassen), allativ parmanyanna "til boken min" (pl. parmanyannar), ablativ parmanyallo "fra boken min" (pl. parmanyallon, parmanyallor), instrumental parmanyanen "av boken min" (pl. parmanyainen) - og respektiv parmanyas pl. parmanyais, uansett hva det betyr. Attesterte eksempler er tielyanna "på din sti" i UT:22 se. 51 (tie-lya-nna "sti-din-på") og omentielvo "til vårt møte" i den kjente hilsenen Elen síla lúmenn' omentielvo "en stjerne lyser over timen vi møttes" (omentie-lva-o "møte-vår-til", genitivsendingen -o fjerner endelig -a i pronomensendingen; slik Vardo for **Vardao).

Men Quenya har likevel uavhengige pronomen i tillegg til de mange endingene diskutert over. Noen er empatiske. De siste linjene i Namárië gir oss et godt eksempel på dette. I setningen nai hiruvalyë Valimar "kanskje du vil finne Valimar", "du" uttrykkes med endingen -lyë festet på verbet hiruva "vil finne", som forklart over. Men i den etterfølgende setningen, nai elyë hiruva "kanskje selv du vil finne [det]", blir det likeverdige uavhengige pronomenet elyë brukt for empatisering: derfor oversettelsen "selv du". Et annet attestert uavhengig pronomen er inyë "(selv) jeg". Man antar at de fleste uavhengige pronomenene dannes ved å prefiksere e- til den korresponderende pronomensendingen, som *elmë "(selv) vi", men de fleste av disse formene er ikke attestert i vårt lille korpus. De empatiske ordene for "han, hun, det" er usikre.

Andre uavhengige pronomen, tydeligvis ikke empatiske, inkluderer ni "jeg" (dativ nin "for meg" i Namárië), nye "meg", tye "De, du (som objekt)", ta "det", te "dem" (og *"de"?), me "vi" (partall met "vi to" i Namárië). "Han, hun" kan være so, se (cf. LR:385).

Oversatt av Treiss Waterflott

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.