Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Sindarin

– det Edle Språket
Oversatt av Nieninqui

Også kalt: Grå-alvisk, Belerands tungemål, det Edle språket; i RH ofte referert til som "Alvemålet". Kalt "Noldorin" i Tolkiens før-RH-papirer, men dette er feil i forhold til hans modne eller "klassiske" visjon om historien til språkene hans (scenarioet utspilt i RH-tilleggene og senere kilder)

  • INTERN HISTORIE

-Betegnelser på språket

  • EKSTERN HISTORIE
  • ELEMENTÆR FONOLOGI
  • KORPUS
  • SINDARINS STRUKTUR
  • 1.ARTIKLENE
  • 2.SUBSTANTIVET

-Sindarins flertallsmønstre

Vokalen A

Vokalen E

Vokalen I

Vokalen O

Vokalen U

Vokalen Y

Diftongen au

Andre diftonger

Spesielle ai-flertall

Monosyllabler som sener blir polysyllabler

Utvidede flertallsformer

Flertall på –in

Entallsord derivert fra flertallsord

Det første elementet i sammensetninger

-Klasseflertallet

-De ubøyde kasus

  • 3.KONSONANTMUTASJONENE

-I. Dempet mutasjon

-II. Nasal mutasjon

-III. Blandet mutasjon

-IV. Lukket mutasjon

-V. Likvid mutasjon

-Spesielle tilfeller: Utviklingen av nasaliserte lukkelyder

-Sammendrag

  • 4.ADJEKTIVET
  • VERB

-I. Deriverte verb

-II. Grunnverb

-III. Blandet konjugasjon

-IV. Irregulære og spesielle verb

  • PRONOMEN

INTERN HISTORIE

Sindarin var det mest brukte Eldarinspråket i Midgard, det levende morsmål til Gråalvene eller Sindar. Det var den mest prominente etterkommeren av Allmenn Telerin, som igjen var en gren ut av Allmenn Eldarin, stamspråket til Quenya, Telerin, Sindarin og Nandorin. "Gråalvisk var opprinnelig i slekt med Quenya", forklarer Tolkien, "for det var språket til de Eldar som, når de kom til Midgards kyst, ikke hadde reist over Havet, men hadde blitt ved kystene i landet Beleriand. Der var Thingol Gråkappe av Doriath deres konge, og i den lange skumringstid hadde deres tungemål...blitt vidt adskilt fra språket til Alvene fra bortenfor Havet" (RH Tillegg F). Selv om Sindarin sies å være det best bevarte Eldarin-språket fra Midgard (PM:305), er det likevel det mest radikalt forandrede Alviske språket vi har noen utbredt kunnskap om: "Sindarenes språk hadde forandret seg svært, til og med i ubevisst vekst som et tre kan umerkelig endre sin form: kanskje like mye som et uskrevet dødelig språk kan forandre seg over fem hundre år eller mer. Det var allerede før Solens Oppgang et språk svært forskjellig lydmessig fra [Quenya], og etter den Oppgangen skjedde all forandring raskt, for en stund i Ardas andre Vår sannelig svært raskt" (WJ:20). Utviklingen fra Allmenn Eldarin til Sindarin involverer mye mer radikale forandringer enn utviklingen fra CE til Quenya, eller til Amans Telerin. Tolkien foreslo at Sindarin "hadde forandret seg med den foranderlighet av de dødelige land" (RH Tillegg F). Dette vil ikke si at forandringene var kaotiske og usystematiske; de var definitivt regulerte – men de forårsaket en dramatisk forandring av den generelle lyden og "musikken" i språket. Noen viktige forandringer inkluderer utelukkelse av siste vokal, de ustemte plosivene p, t, k ble stemte b, d, g etter vokal, de stemte plosivene ble spiranter i samme posisjon (bortsett fra g, som forsvant helt) og mange vokaler ble endret, ofte ved assimilasjon med andre vokaler. I følge PM:401, "utviklingen av Sindarin hadde blitt, lenge før ankomsten av de landsforviste Ñoldor, hovedsaklig produktet av ubevisst forandring slik som hos de Menneskelige tungemål". Som kommentar til de store endringene bemerker PM:78 at "det var forsatt et vakkert mål som passet godt til skogene, åsene, og kystene det hadde blitt formet i".

Innen tiden da Noldorene vendte tilbake til Midgard, nesten tre og et halvt millennium etter adskillelsen fra Sindarene, var det klassiske Sindarin-språket fullstendig utviklet. (Det ser sannelig ut til å ha gått inn i en mer stabil fase, på tross av Tolkiens påstand om at forandringen gikk raskt etter Solens oppgang: forandringene som forekom i løpet av de neste syv tusen år, til Frodos dager, var liten sammenlignet med den raske utviklingen i de foregående tre tusen år). I den Første Tidsalder var det flere dialekter av Sindarin – det arkaiske språket fra Doriath, den vestlige dialekten til Falathrim eller "Kyst-folket" og den nordlige dialekten til Mithrim. Hvilken av disse som var basis for det Sindarin talt i senere Tidsaldre vites ikke med sikkerhet, men målet til Falathrim ser ut til å være den sterkeste kandidaten, siden Doriath ble ødelagt og det lille vi vet om Nordlig Sindarin foreslår at det var forskjellig fra Sindarin som talt i Frodos dager. (Navnet Hithlum er Nordlig Sindarin; se WJ:400).

Noldorene og Sindarene var først ikke i stand til å forstå hverandre, språkene deres hadde blitt for fjerne fra hverandre i løpet av den lange separasjonen. Noldorene lærte Sindarin raskt og startet til og med å oversette deres Quenya-navn til Gråalvisk, for "de følte det absurd og smakløst å nevne levende personer som talte Sindarin til daglig ved navn i et helt annet lingvistisk modus" (PM:341). Noen ganger ble navnene tilpasset med stor omtanke, som når Altariel må ha blitt sporet tilbake til dets (hypotetiske) Allmenn Eldarin-form *Ñalatârigellê; startende med denne "rekonstruksjonen" deriverte deretter Noldorene den Sindarin-formen som ville ha kommet til i Sindarin dersom det hadde vært et faktisk eldgammelt navn *Ñalatârigellê:Galadriel. Navnene var ikke alltid konvertert så omstendelig som det. Det prominente navnet Fëanor er faktisk et kompromiss mellom ren Quenya Fëanáro og den "korrekte" Sindarin-formen Faenor ("korrekt" i den forstand at det er dette primitivt *Phayanâro ville ha blitt i Sindarin, hvis dette navnet hadde forekommet i Allmenn Eldarin i eldre tider). Noen navn, som Turukáno eller Aikanáro, ble rett og slett bare Sindarinisert lydmessig, selv om resultatene Turgon og Aegnor ble ganske meningsløse i Gråalvisk (PM:345). Mange av navneoversettelsene ble gjort svært tidlig, før Noldorene hadde funnet ut av alle Sindarins finurligheter – derfor var de resulterende navn "ofte uriktige: det vil si, de korresponderte ikke alltid så presist betydningsmessig; heller ikke var de ekvivalente elementene alltid de faktisk nærmeste Sindarin-former av Quenya-elementene" (PM:342).

Men Noldorene, alltid klare lingvister, oppnådde snart full beherskelse av språket Sindarin og gjorde rede for dets presise slektskap med Quenya. Tyve år etter Noldorenes ankomst til Midgard, under Mereth Aderthad eller Gjenforeningsfesten, "ble Gråalvenes tungemål mest talt, til og med av Noldorene, for de lærte raskt Beleriands språk, mens Sindarene lærte langsommere å mestre Valinors tungemål" (Silmarillion kap.13). Quenya som talt språk ble til slutt forbudt av Thingol da han fikk høre at Noldorene hadde drept mange Teleri og stjålet deres skip for å komme tilbake til Midgard: "Aldri igjen i mine ører skal høres det språk til dem som drepte min slekt i Alqualondë! Heller ikke i mitt rike skal det tales åpent. "Konsekvent" tok de i eksil Sindarin-språket til all daglig bruk" (Silm. Kap.15). Det ser ut til at Thingols vedtekt bare akselererte prosessen; som notert så var Sindarin talt av mange Noldor allerede.

Senere dukket dødelige Menn opp i Beleriand. Tillegg F i LotR (og UT:216) informerer oss om at "Dúnedain alene av alle menneskelige raser kjente og talte et Alvisk tungemål; for deres forfedre hadde lært Sindarin, og dette hadde de lært videre til sine barn som del av tradisjonskunnskap, lite forandret med årenes gang". Kanskje det var Dúnedain som stabiliserte Sindarin, i det minste blant dem selv (UT:216 sier at Sindarin talt av dødelige Menn ellers "tendenserte mot å bli avvikende og dialektisk"). Uansett hva standarden av Menneskelig Sindarin kan ha vært i senere tidsaldre, tilbake i Første Tidsalder "lærte de fleste [Edain] snart det Gråalviske tungemål, både som allmennt talemål blant dem selv og fordi mange var ivrige etter å lære Alvenes visdom" (Silmarillion kap.17). Omsider var det noen Menn som kjente og talte Sindarin like godt som Alvene. Det berømte verket Narn i Chîn Húrin (som det staves riktig) var laget av en menneskelig dikter ved navn Dírhavel, "men det ble høyt verdsatt av Eldarene, for Dírhavel brukte det Gråalviske tungemålet, i hvilket han viste stor dyktighet" (UT:146. På den annen side lærte ikke folket i Haleth Sindarin godt eller med entusiasme; se UT:378). Túrin lærte Sindarin i Doriath; en Nellas "lærte ham å tale Sindarin på det vis man gjorde i det eldgamle riket, eldre, og mer høflig, og rikere på vakre ord" (UT:76).

Alvene selv fortsatte å bruke Sindarin gjennom den Første Tidsalder. I en Noldo-koloni som Gondolin kunne man forvente at Noldorene ville ha gjeninnført Quenya som talemål, men dette ser ikke ut til å ha vært tilfelle, bortsett fra i kongehuset: "For størstedelen av Gondolins befolkning hadde [Quenya] blitt et bokspråk, og som de andre Noldor brukte de Sindarin i daglig tale" (UT:55). Tuor hørte Gondolins Vakt tale først Quenya og deretter "Beleriands tungemål [Sindarin], men på et vis som hørtes ham noe fremmed, som av et folk lenge adskilt fra sin slekt" (UT:44). Til og med Quenya-navnet *Gondolindê skulle ha gitt **Gonglin, dersom ordet var arvet).

Mange talere av Sindarin omkom i Beleriands kriger, men med Valarenes intervensjon, ble Morgoth til slutt beseiret i Vredens Krig. Mange Alver reiste til Eressëa når Første Tidsalder var slutt, og fra nå av ble Sindarin tydeligvis et talemål i det Velsignede Rike som i Midgard (et avsnitt i Akallabêth, sitert nedenfor, indikerer at Númenoreanerne konverserte med Alvene fra Eressëa på Sindarin). Valarene ville belønne Edain for deres lidelser i krigen mot Morgoth og reiste en øy ute i havet, og Mennene fulgte Eärendils Stjerne til deres nye hjem, og grunnla Númenors rike.

Sindarin var svært utbredt i Númenor: "Selv om dette folket fortsatt brukte deres eget språk, så talte og kjente deres konger og herrer også Alvemålet, som de hadde lært i deres alliansedager, og slik konverserte de fortsatt med Eldar, enten av Eressëa eller Midgards vestland" (Akallabêth). Etterkommerne av Bëors folk brukte til og med Sindarin som språk i dagligtale (UT:215). Selv om Adûnaisk var morsmålet til de fleste Númenoreanere, var Sindarin "til en viss grad kjent av nesten alle" (UT:216). Men tidene forandret seg. Númenoreanerne begynte å misunne Alvenes udødelighet, og til slutt vendte de seg bort fra deres gamle vennskap med Aman og Valarene. Når Ar-Gimilzôr "forbød fullstendig all bruk av Eldarin-språkene" i 3100-årene av Andre Tidsalder, må vi anta at til og med Bëorene ga slipp på Sindarin og tok opp Adûnaisk i stedet (UT:223). Historien om Ar-Pharazôns dårskap, Saurons listige "overgivelse", den totale korrupsjon av Númenoreanerne og Númenors Fall er vel kjent fra Akallabêth. Etter Fallet setter de overlevende Alvevenner opp Rikene i Eksil, Arnor og Gondor, i Midgard. PM:315 sier: "De Trofaste [etter Fallet]...brukte Sindarin, og i det språket tenkte de ut alle stedsnavn de ga på nytt i Midgard. Adûnaisk var forlatt til ubevisst forandring og korrupsjon som språket i dagligtale, og det eneste språket til de ubeleste. Alle menn av høy avstamning og alle de som ble lært å lese og skrive brukte Sindarin, til og med som dagligtale blant dem selv. I noen familier, er det sagt, ble Sindarin morsmål, og det vulgære språket Adûnaisk ble kun lært tilfeldig der det oppstod behov for det. Sindarin ble likevel ikke lært til fremmede, både fordi det var holdt for merke på Númenorisk avstamning og fordi det viste seg vanskelig å tilegnes – langt vanskeligere enn det ‘vulgære tungemålet’." I tråd med dette, sies Sindarin å være "det normale talte språket til Elendils folk" (UT:282).

Blant Alvene selv krøp Sindarin østover i Andre og Tredje Tidsalder og fortrengte til slutt noe av de Silvanske (Nandorin, Danisk) tungemål.

"Ved slutten av den Tredje Tidsalder hadde de Silvanske tungemål antageligvis blitt sluttet å talt i de to regioner som hadde viktighet på Krigen om Ringens tid: Lórien og Thranduils rike i nordre Myrkskog" (UT:257). Silvan var ut, Sindarin var inn. Sant nok får vi inntrykk fra LotR1/II kap.6 at språket talt i Lórien var et fremmed Skogalvisk språk, men Frodo, forfatteren av den Røde Bok, oppfattet feil. En fotnote i LotR Tillegg F forklarer at i Frodos dager var faktisk Sindarin talt i Lórien, "men med en ‘aksent’, siden det meste av befolkningen var av Silvansk opphav. Denne ‘aksenten’ og hans egen begrensede bekjentskap med Sindarin villedet Frodo (som det er påpekt i Thainens Bok av en Gondorsk kommentator)". UT:257 går i detaljer om dette: "I Lórien, hvor mange i befolkningen var opprinnelige Sindar, eller Noldor, overlevende fra Eregion, hadde Sindarin blitt språket til hele folket. På hvilken måte deres Sindarin var forskjellig fra formene i Beleriand – se [LotR1] II 6, hvor Frodo rapporterer at talen til det Silvanske folket som de brukte blant seg selv var annerledes enn det fra Vesten – er selvfølgelig ikke kjent. Antageligvis er det ikke større forskjell enn det som nå ville populært kalles ‘aksent’: hovedsaklige forskjeller som vokal-lyd og intonasjon ville være nok til å villede noen som, i likhet med Frodo, ikke var godt kjent med renere Sindarin. Det kan selvfølgelig også ha vært noen lokale ord og andre innslag som skyldtes innflytelsen av det eldre Silvanske språket." Standard Sindarin, uten "aksent", var tydeligvis talt i Elvendal og blant Círdans folk i Gråhavnene.

Men på slutten av Tredje Tidsalder var Alvene svinnende bort i Midgard, uansett hvilket språk de talte. Herredømmet til Dødelige menn, Ilúvatars andrefødte, var i sin begynnelse. Tolkien noterer at på slutten av Tredje Tidsalder var det flere Menn som talte Sindarin eller kjente Quenya enn det var Alver som gjorde noen av delene (Letters:425). Når Frodo og Sam møtte Faramirs menn i Ithilien, hørte de dem først tale i Alltungemålet (Vestrønt), men så slo de over til et "annet eget språk. Til hans forbauselse, ble Frodo mens han lyttet klar over at det var Alvemålet de talte, eller et ganske nært; og han så på dem i undring, for han visste at da måtte de være Dúnedain fra Sør, menn med avstamning fra Herrene av Vesterness" (RH2/IV kap.4). I Gondor, "var Sindarin et tilegnet høflig språk og brukt av de med mer ren N[úmenorisk] herkomst" (Letters:425). Den snakkesalige urtemester i Helbredelsenes Hus refererte til Sindarin som det "edle språket" (LotR3/V kap.8: "Deres høyhet ba om kongsurt, som bøndene kaller det, eller athelas i det edle språket, eller til dem som kan noe av det Valinoriske [=Quenya]...").

Hvordan det gikk med Sindarin i Fjerde Tidsalder får vi aldri vite. Som Quenya må det ha blitt holdt i minne så lenge Gondors rike varte.

Betegnelser på språket

"Sindarin" er Quenyas navn på dette språket, derivert fra Sindar *"(noen som er) Grå" = Gråalver; det kan være (og blir) oversatt med Gråalvisk. Hva Sindarin ble kalt med egne termer vites ikke med sikkerhet. Det er sagt om Alvene i Beleriand at "deres eget språk var det eneste de hadde noen gang hørt; og de trengte derfor ikke noe ord å skjelne det med" (WJ:376). Sindarene refererte antageligvis til deres eget mål rett og slett som Edhellen, "Alvisk". Som notert ovenfor, urtemesteren i Helbredelsenes Hus refererte til Sindarin som det "edle språket" (mens "det edleste språket i verden" forblir Quenya, UT:218). Gjennom LotR er termen som brukes rett og slett "det Alviske tungemålet", siden Sindarin var Alvenes levende morsmål.

EKSTERN HISTORIE

I 1954, i Letters:176, sier Tolkien at "det levende språket til Alvene i Vest (Sindarin eller Gråalvisk) er det som vanligvis møtes [i RH], spesielt i navn. Dette er derivert fra et opphav felles for det og Quenya, men forandringene har blitt gjort bevisst i den hensikt å gi det en lingvistisk karakter svært lik (men ikke identisk med) Britisk-walisisk: fordi det er en karakter som jeg finner, i noen lingvistiske modus, svært attraktiv; og fordi det ser ut til å passe de ganske ‘keltiske’ typer legender og historier som dets talere forteller". Senere fant han at "dette elementet i sagnet har kanskje gitt mer glede til flest lesere enn noe annet i det" (MC:197).

Et Walisisk- eller keltisk-lydende språk var til stede i Tolkiens mytologi fra begynnelsen av. Dette språket var opprinnelig kalt Gnomisk eller I-Lam-na-Ngoldathon, "Gnomenes (Noldorenes) tungemål". Tolkiens orginale Gnomiske ordbok, fra rundt 1917, var publisert i Parma Eldalamberon #11 og viser seg å være et svært omfattende dokument, med tusenvis av ord. Mange Gnomiske ord er også funnet i tilleggene til LT1 og LT2 [Lost Tales]. Parma publiserte også en (aldri fullført) Gnomisk grammatikk. Men selv om Tolkien la mye arbeid i dette språket, ble det avvist senere. I PM:379, i et sent dokument, refererer Tolkien til Gnomisk som "det Alviske språket som til slutt ble det av den typen som kalles Sindarin" og legger til at det "var i en primitiv og uorganisert form". Noen av de sentrale konseptene i Gnomisk grammatikk, spesielt visse konsonantmutasjoner, ble senere resirkulert for Sindarin. Mange Gnomiske vokabularelementer overlevde også inn i Sindarin, uforandret eller i gjenkjennelige former. Likevel var Gnomisk virkelig et helt annerledes språk, selv om det hadden en fonetisk stil noe lik Sindarins (mange ch’er og th’er, og de fleste ord ender på konsonant!) Et viktig trekk i Sindarin, omlyden eller vokalpåvirkningen, rapporteres å først dukke opp i grammatikk skrevet av Tolkien i tyveårene. Men først i tredveårene, med Etymologies, begynte et språk virkelig nært RH-stilen av Sindarin å komme til syne i Tolkiens notater. Dette var dog kalt for "Noldorin", for i likhet med dets forgjenger Gnomisk var det forstått som språket til, ikke Sindar, men Noldor – utviklet i Valinor. På dette stadiet var Quenya tenkt som språket til "Lindar" (senere: Vanyar), bare dem. Bare så sent som når LotRs tillegg ble skrevet forlot Tolkien denne idéen, og gjorde Noldorin til Sindarin. Quenya ble nå orginalspråket til både Vanyar og Noldor – de siste rett og slett antok Sindarin når de ankom Midgard. Det "viste seg" at det Keltisk-lydende språket i Tolkiens mytologi likevel ikke var deres eget språk (selv om i Midgards annaler kom de absolutt til å bli de mest prominente talerne av det). Det hadde ikke noen opprinnelse i det Velsignede Rike av Valinor, men var et innfødt språk av Midgard.

I den første oppfatningen talte de innfødte Alvene av Beleriand et språk kalt Ilkorin, som Sindarin fordrev da Tolkien gjorde denne revisjonen. (Eduard Kloczko har argumentert for at noen elementer av Ilkorin ble holdt fast ved som nordlig dialekt av Sindarin; hans artikkel er lagt ved i min egen avhandling om Ilkorin). Tolkiens bestemmelse å gjøre en slik fundamental revisjon av historien til dette Keltisk-lydende språket i mytologien hans var antagelig en god bestemmelse, den gjør det lingvistiske scenarioet mye mer sannsynlig: Det var så visst vanskelig å forestille seg at Vanyar og Noldor kunne ha utviklet to språk så markert forskjellige som Quenya og "Noldorin" når de levde side ved side i Valinor. Å gjøre "Noldorin" til Sindarin tok hånd om det problemet; nå kunne de to grenene av Alvisk utvikle seg helt selvstendig gjennom de lange tidsaldre deres talere levde i absolutt separasjon fra hverandre.

"Noldorin" i Etymologies er ikke helt identisk med Sindarin som det fremstår i LotR, siden Tolkien aldri sluttet å raffinere og forandre sine oppfunnede språk. Men mange av forskjellene som skiller "Noldorin" fra RH-stilen av Sindarin er heldigvis regulære, Tolkien justerer noen detaljer av evolusjonen fra Primitivt Alvisk. Derfor kan det meste "Noldorin"-materialet ganske lett oppdateres til å enes med det lingvistiske scenarioet i LotR. En god del ord må behendig forandres; for eksempel "Noldorin"-diftongen oe skal være ae i Sindarin. Et eksempel involverer Belegoer som navn på det Store Hav (LR:349, 352); denne formen forandret Tolkien senere til Belegaer – slik står det på kartet publisert i Silmarillion. En annen forandring har å gjøre med konsonantene lh- og rh-; der de forekommer i "Noldorin" viser mange eksempler at Sindarin skulle ha enkel l- og r- i stedet. Slik kan vi trekke slutningen at et "Noldorin"-ord som rhoeg ("gal, feil", LR:383) skulle heller være raeg i Sindarin – selv om den siste formen ikke er eksplisitt attestert noe sted. Det har blitt foreslått at Etymologies’ "Noldorin", med dets forskjellige eiendommeligheter, kan lignes med den "noe fremmede" dialekten av Sindarin som Noldorene talte i Gondolin (UT:44). På denne måten kunne vi til og med gjøre rede for at det blir kalt Noldorin i stedet for Sindarin. Uansett er det også mulig at Tolkien ville ha ansett "Noldorin" for helt foreldet, siden det til en så høy grad skiller seg ut fra hans senere visjon om Sindarin.

ELEMENTÆR FONOLOGI

Sindarins fonologi er mindre restriktiv enn Quenyas. Mange konsonantklynger er tillatt i alle posisjoner, mens initiale og siste klynger er praktisk talt fraværende i Quenya. Lydene ch (Tysk ach-Laut, IKKE "tsh" som i Engelsk church) og th, dh ("th" som i think og this, respektivt) er vanlige. Tolkien bruker noen ganger den spesielle bokstaven eth (ð) for å stave dh, og noen ganger ser vi også bokstaven thorn (þ) i stedet for th. Men her vil vi bruke digrafene, som i LotR. De ustemte plosivene p, t, c forekommer aldri etter en vokal, men er dempet (se nedenfor) til b, d, g. Legg merke til at som i Quenya er c alltid uttalt som k (standard eksempel: Celeborn = "Keleborn", ikke "Seleborn"). På slutten av ord er f uttalt som v, som i Engelsk of. ( I Tengwar-staving er et ord som nef faktisk stavet nev). R skal rulles, som i Norsk. Digrafene rh og lh representerer ustemt r og l (men noen ganger kan disse kombinasjonene bety r + h eller l + h, som i Edhelharn – ikke overraskende kan ikke vårt alfabet representere Sindarin helt dekkende).

Sindarin har seks vokaler, a, e, i, o, u og y, den siste korresponderer med Tysk ü eller Fransk u som i Lune. Lange vokaler er merket med aksent (á, é osv., men i tilfeller med monosyllabler med trykk tendenserer vokaler mot å bli spesielt lange og er merket med trema: â, ê osv. I HTML kan man desverre ikke plassere trema over vokalen y. For å unngå stygge stavelser som my^l ("måker", WJ:418), bruker vi her en aksent i stedet (de relevante ordene som forekommer i denne artikkelen er býr, thýn, fýr, rýn, mrýg, mýl, ‘lýg og hýn – ideellt skulle disse hatt trema i stedet). Dette er ikke veldig kritikkverdig: I Tengwar er det ingen distinksjon mellom lange og ekstra lange vokaler; bruken av trema i stedet for aksenter på monosyllabler er mer en ekstra komplikasjon Tolkien introduserte i hans Romanske ortografi for Sindarin (tydeligvis for å gjøre det klinkende klart hvordan ordene skal uttales).

Sindarin-diftongene inkluderer ai (uttalt som i Norsk), ei, ui og au (uttalt som i Tysk haus, eller som "ow" i Engelsk cow). På slutten av ord er au stavet aw. Vi har også diftongene ae og oe, som ikke har noen Engelske ekvivalenter; Tolkien foreslår faktisk å benytte ai og oi hvis du ikke bryr deg om slike detaljer (noen ganger angliserte han faktisk Maedhros som "Maidros", men noen som leser dette dokumentet bryr seg antageligvis om detaljene). Ae og oe er rett og slett vokalene a, o uttalt i en syllabel med vokalen e, akkurat som ai og oi er a og o uttalt sammen med i. Noe forvirrende, i Tolkiens skrifter er digrafen oe noen ganger også brukt for å betegne o med omlyd, tydligvis samme lyd som i ø (faktisk foretrekker vi ofte å bruke ø i denne artikkelen, for å unngå forvirring). Ved slutten av Tredje Tidsalder hadde ø smeltet sammen med e (derfor fremstår de Grå Fjell som Ered Mithrin og ikke Ørød Mithrin på kartet i RH!), men vi må fortsatt referere til denne lyden når vi diskuterer arkaisk Sindarin.

KORPUS

Viktige prøver av Sindarin i LotR inkluderer:

  • Glorfindels hilsen til Aragorn: Ai na vedui Dúnadan! Mae govannen! (RH1/I kap.12). De første ordene er ikke oversatt, men betyr antageligvis *"Å, til slutt, Mann fra Vest!" Mae govannen betyr "vel møtt" (Letters:308).
  • Glorfindels rop til hesten sin: Noro lim, noro lim, Asfaloth! (samme kapittel). Ikke oversatt; tydeligvis betyr det ‘"løp fort, løp fort, Asfaloth!" (Varianter av denne linjen har blitt overført til Arwen i Peter Jacksons film, siden filmskaperne droppet Glorfindel-karakteren). Navnet på hesten kan ikke tolkes, men ser ut til å inneholde loth "blomst".
  • Gandalfs ild-trylleformel: Naur an edraith ammen! Naur dan i ngaurhoth! Den første delen betyr bokstavelig, i følge TI:175, "ild være for frelse av oss". (Egentlig ser det ikke ut til å være noe ord betydende "være"). Den andre delen må bety *"ild mot varulv-hærskaren!" (Jf. Gandalfs bemerkning morgenen etter ulveangrepet: "Det er som jeg fryktet. Dette var ingen vanlige ulver.") (RH 1/II kap.4)
  • Gandalfs påkallelse foran Morias Port: Annon edhellen, edro hi ammen! Fennas nogothrim, lasto beth lammen! "Alviske port åpne nå for oss! Inngang Dvergefolkets hør ordene fra min tunge" (RH1/II kap.4, oversatt til Engelsk i RS:463). En tidligere variant av påkallelsen finnes i RS:451.
  • Inskripsjonen på selve Morias Port: Ennyn Durin Aran Moria: pedo mellon a minno. Im Narvi hain ehcant: Celebrimbor o Eregion teithant i thiw hin. "Durins Dører, Herre av Moria. Tal, venn, og tre inn. Jeg, Narvi, lagde dem. Celebrimbor av Hollin [Eregion] skrev disse tegn."
  • Sangen A Elbereth Gilthoniel / silivren penna míriel / o menel aglar elenath! / Na-chaered palan-díriel / o galadhremmin ennorath, / Fanuilos le linnathon / nef aear, sí nef aearon (RH1/II kap.1). Det er oversatt i RGEO:72 og betyr noe slikt som, "O Elbereth Stjernetenner, glitrende hvit, strålende som juveler, stjernenes hærskares herlighet heller ned. Som har sett langt vekk fra de tre-vevde land av Midgard, til deg, Evighvite, vil jeg synge, på denne siden av Sjøen, her på denne siden av Havet" (min oversettelse basert på Tolkiens interlinjære oversettelse). En tidligere variant av sangen finnes i RS:394. (Hymnen er ganske lik Lúthiens Sang [ikke oversatt] i The Lays of Beleriand s.354: Ir Ithil ammen Eruchîn / menel-vîr síla díriel / si loth a galadh lasto dîn! / A Hîr Annûn gilthoniel, le linnon im Tinúviel).
  • Sams "inspirerte" rop i Cirith Ungol: A Elbereth Gilthoniel o menel palan-diriel, le nallon sí di-nguruthos! A tiro nin, Fanuilos! "O Elbereth Stjernetenner, fra himmelen skuende langt vekk, til deg roper jeg nå i [bokst. under] skyggen av død. Å se mot meg, Evighvite!" (Oversatt i Letters:278 og RGEO:72).
  • Lovprisningen mottatt av Ringbærerne på Cormallen-sletta (RH3/VI kap.4): Cuio i Pheriain anann! Aglar’ni Pheriannath! ...Daur a Berhael, Conin en Annûn, eglerio! ...Eglerio! Dette er oversatt i Letters:308 og betyr "må Halvingene leve lenge, ære til Halvingene! Frodo og Sam, prinser av vesten, lovpris (dem)! ...Lovpris (dem)!"
  • Gilraens linnod til Aragorn i RH tillegg A: Ónen i-Estel Edain, ú-chebin estel anim, oversatt "Jeg gav Håp til Dúnedain; Jeg har ikke beholdt noe håp for meg selv".

Utenom RH er den viktigste kilden – faktisk den lengste Sindarin-teksten vi har, og det lengste prosa i noe Alvisk mål - Kongens Brev, en del av epilogen til LotR, som Tolkien senere la vekk. Det ble til slutt publisert i SD:128-9: Elessar Telcontar: Aragorn Arathornion Edhelharn, aran Gondor ar Hîr i Mbair Annui, anglennatha i Varanduiniant erin dolothen Ethuil, egor ben genediad Drannail erin Gwirith edwen. Ar e aníra ennas suilannad mhellyn în phain: edregol e aníra tírad i Cherdir Perhael (i sennui Panthael estathar aen) Condir i Drann, ar Meril bess dîn; ar Elanor, Meril, Glorfinniel, ar Eirien sellath dîn; ar Iorhael, Gelir, Cordof, ar Baravorn, ionnath dîn. A Perhael ar am Meril suilad uin aran o Minas Tirith nelchaenen uin Echuir. (Navnene Elessar Telcontar er Quenya; Sindarin-oversettelsen av Elessar, Edhelharn [Alvesten], dukker opp i teksten). Denne oversettelsen er gitt i SD:128: "Aragorn Vidvandre Alvestenen [men den Alviske tekst lyder "Elessar Telcontar: Aragorn Arathornsønn Alvestein"], Konge av Gondor og Herre av Vestlandene vil komme til Broen ved Baranduin på den åttende dag av Vår, eller i Hobsyssel-regning andre dag av April. Og han ønsker å hilse der alle sine venner. Spesielt ønsker han å se Mester Samvis (som burde kalles Fullvis), Borgermester av Hobsyssel, og Rosi hans kone; og Elanor, Rosi, Gyllenlokk og Dalia hans døtre; og Frodo, Munti, Pippin og Hemfast, hans sønner. Til Samvis og Rosi Kongens hilsen fra Minas Tirith, trettiførste dag av Oppvåkningen [ikke i den Alviske teksten:], som er den treogtyvende av Februar av deres regning." Ordene i parantes ("som burde...") er utelatt fra oversettelsen i SD:128, men jf. SD:126.

Andre prøver av Sindarin inkluderer:

    • Voronwës utbrudd når han så de Omsirklende Fjell rundt Turgons rike: Alae! Ered en Echoriath, ered e-mbar nín! "Alae [=?Se]! Fjell av Echoriath, fjell av mitt hjem!" (UT:40, oversatt i UT:54 notis 19).
    • Gurth an Glamhoth!, "død til larm-horden", Tuor forbanner Orkene i UT:39 (jf. UT:54)
    • Kampropet til Edain fra Nord, gitt i UT:65: Lacho calad! Drego morn! "Flamm Lys! Flykt Natt!"
    • En ærklæring av Húrin: Tôl acharn, "Hevn kommer", også i formen Tûl acharn (WJ:254. 301).
    • Sindarin-navnene på de Store Fortellinger i Silmarillion, Nern in Edenair eller *" Fortellingene om Mennenes Fedre", gitt i MR:373: 1) Narn Beren ion Barahir, "Fortelling om Beren sønn av Barahir", også kalt Narn e-Dinúviel, "Fortelling om Nattergalen". 2) Narn e-mbar Hador *"Fortelling om Hadors hus" inkluderende Narn i-Chîn Hurin "Fortelling om Hurins Barn" (også kalt Narn e-‘Rach Morgoth "Fortelling om Morgoths Forbannelse") og Narn en-Êl "Fortelling om Stjernen" (eller Narn e-Dant Gondolin ar Orthad en-Êl, *"Fortelling om Gondolins Fall og Stjernens Oppstigning").
    • En setning publisert i VT41:11: Guren bêd enni "mitt hjerte (indre tanke) forteller meg".
    • En ufullstendig oversettelse av Fader Vår, publisert i VT44:21, 22: Ae Adar nín i vi Menel / no aer i eneth lín / tolo i arnad lín / caro den i innas lin / bo Ceven sui vi Menel. / Anno ammen sír i mbas ilaurui vín / ar díheno ammen i úgerth vin / sui mín i gohenam di ai gerir úgerth ammen. I en mer eller mindre bokstavelig oversettelse er dette åpenbart: "O min far som [er] i Himmelen / vær hellig navnet ditt / komme riket ditt / gjør det [?] viljen din / på Jorden som i Himmelen / Gi til oss i dag brød daglig vårt / og tilgi [til/for] oss ugjerninger våre / som vi som tilgir de som gjør ugjerninger til [mot] oss."
    • En setning fra det såkalte "Túrin Wrapper": Arphent Rían Tuorna, Man agorech?, som antageligvis betyr *"Og Rían sa til Tuor, Hva gjorde du/dere?" [Pga den engelske oversettelsen hvor "you" selvfølgelig er brukt, vet vi ikke om det menes entall eller flertall.] (Sammenlign agor "gjorde" i WJ:415. Det fulle innholdet av Túrin Wrapper vil snart bli publisert og diskutert i Vinyar Tengwar skrev Carl. F. Hostetter i en TolkLang-melding 21.09 tilbake i 1996)

SINDARINS STRUKTUR

Det mest distinkte trekket ved Sindarin som et språk er antageligvis den komplekse fonologien, Gråalvisk avhenger ofte fonologiske trekk som omlyd og mutasjoner i stedet for affikser til å uttrykke diverse grammatiske idéer. Vi må nødvendigvis berøre slike tilfeller ganske ofte i vårt forsøk på å lage en oversikt over Sindarins struktur.

1. ARTIKLENE

Som Quenya har Sindarin ingen ubestemt artikkel som Norsk "en, ei , et"; fraværet av bestemt artikkel indikerer at substantivet er ubestemt: Edhel = "Alv" eller "en Alv".

Den bestemte artikkelen, "-en/-a/-et", er i i entall: aran "konge", i aran "kongen". Disse eksemplene kunne like gjerne vært Quenya. I en uoversatt tekst i The Lays of Beleriand s.354 finner vi frasen ir Ithil. Hvis dette betyr *"månen", ser det ut til å indikere at artiklen tar formen ir før ord som begynner på i- (for å unngå to like vokaler i hiatus [sammenstøt av to vokaler]). Men siden denne teorien først var framsatt har et nytt relevant eksempel blitt publisert. Sindarins Fader Vår inkluderer frasen i innas lin "din vilje" eller bokstavelig *"viljen din". Her har vi i, ikke ir, selv om neste ord begynner på i-. Endatil, ordet for "Måne", Ithil, ser ut til å gjelde som egennavn i Sindarin, så vi ville ikke vente at det hadde noen artikkel i det hele tatt. Noen tror derfor at ir i frasen ir Ithil ikke er en variant av bestemt artikkel i, men har en annen betydning.

Ulikt Quenya har Sindarin en spesiell flertallsform av artikkelen, in. "Konger" er erain (formet fra Aran ved vokalisk omlyd, se nedenfor); "kongene" er in erain.

I både entall og flertall kan artikkelen forekomme som et suffiks lagt til preposisjoner. Dette suffikset har formen –n eller –in. Slik blir preposisjonen na "til" gjort til nan "til ...en/a/et". Ben "i ...en/a/et" eller mer bokstavelig *"i følge ...en/a/et", et ord som forekommer i Kongens Brev, ser ut til å være en preposisjon be "i følge" – ikke attestert for seg selv – med suffikset –n for "-en/-a/et". (Dette be ville være Sindarin-kognatet av Quenya ve "lik, som"). Preposisjonen nu (eller no) "under" blir nuin "under ..en/a/et" (som i Dagor-nuin-Giliath "Kamp under Stjernene", et navn som forekommer i Silmarillion kap.13). Når artiklen forekommer i formen –in, kan det utløse fonologiske endringer i ordet det er satt på. Or "over, på" blir til erin "på ...en/et/a", vokalen i gir omlyd for o til e (via ø; "på ..en/a/et" må ha vært ørin på et tidligere stadium). Preposisjonen o "fra, av" dukker opp som uin når artiklen er suffiksert, siden tidligere oi blir ui i Sindarin (jf. Uilos som kognat til Quenya Oiolossë). En kunne tro at endelsen –in lagt til preposisjoner korresponderte med den selvstendige artiklen in for flertall "-en/a/et", slik at ord som erin eller
uin
ville bli brukt bare i forbindelse med flertallsord. Men Kongens Brev demonstrerer at dette ikke er tilfellet: her finner vi disse ordene brukt sammen med entallsord: erin dolothen Ethuil "på den åttende [dag] av Vår", uin Echuir "av Oppvåkningen" (måned-navn). Antageligvis representerer –n, -in suffiksert til preposisjoner en indirekte form av artiklen som brukes både i entall og flertall. –I noen tilfeller er den normale, selvstendige artiklen brukt etter en selvstendig preposisjon: jf. naur dan i ngaurhoth *"ild mot varulv-hærskaren" i en av Gandalfs ild-formler. Dan i "mot ...en/a/et" er ikke erstattet med et enkelt ord, dvs. en form av dan "mot" med artikkelen suffiksert. Kanskje noen preposisjoner rett og slett ikke kan motta en suffiksert artikkel, eller kanskje det er valgfritt om man vil si nan eller na i(n) for "til...en/a/et", erin eller or i(n) for "på/over ...en/a/et", uin eller o i(n) for "av/fra ...en/a/et". Vi vet ikke.

Genitivartikkelen: Sindarin uttrykker ofte genitiv-forhold alene ved ordstilling, som Ennyn Durin "Durins Dører" og Aran Moria "Herre av Moria" i Morias Port-inskripsjonen. Men hvis det andre ordet av konstruksjonen er et vanlig substantiv og ikke et navn som i disse eksemplene, blir genitiv-artikkelen en "av" brukt hvis substantivet er bestemt. Jf. navn som Haudh-en-Elleth "Alvemøyens haug" (Silmarillion kap.21), Cabed-en-Aras "Hjortespranget", "Spranget til hjorten" (UT:140), Methed-en-Glad "Skogsenden", "Enden til skogen" (UT:153) eller frasen orthad en-Êl "Stjernens oppstigning" i MR:373. Jf. også at Frodo og Sam blir kalt Conin en Annûn "prinser av Vesten" på Kormallens Slette. (Denne genitivartikkelen tar noen ganger en kortform e; jf. Narn-e-Dinúviel "Historien om Nattergalen", MR:373. Se nedenfor, i seksjonen om konsonantmutasjoner, om de forskjellige inkarnasjoner av denne artikkelen og de omstendigheter de forekommer i). Bare i blant blir e(n) erstattet av den vanlige entallspartikkelen i i genitivkonstruksjoner, jf. Annon-in-Gelydh "Noldorenes Port" (UT:18), Aerlinn in Edhil *"Hymne av Alvene" (RGEO:70, i Tengwarskrift). Det er imidlertid eksempler på den eksplisitte genitivartikkelen en brukt i flertall også: Bar-en-Nibin-Noeg, "Hjem til Små-Dverger" (UT:100), Haudh-en-Ndengin "Dreptes Bakketopp", eller *"av de Dreptes" (Silmarillion kap.20). Men dette ser ut til å være langt mer uvanlig.

I mange tilfeller forårsaker bestemt artikkel en forandring på den initiale konsonanten i ordet som følger. Disse fonologiske finurlighetene er beskrevet nedenfor, i seksjonen om konsonantmutasjoner. Artikkelen i utløser lenisjon eller dempet mutasjon i følgene substantiv; se nedenfor. Den siste n i artikkelen in blir ofte tatt opp i en prosess kalt nasal mutasjon; n’en forsvinner og den initiale konsonanten i substantivet blir endret i stedet. På den annen side, det nasale i bestemt artikkel-suffikset –n eller –in , satt på preposisjoner, ser ut til å forbli – skjønt det ser ut til å utløse det vi forsøksvis kan kalle blandet mutasjon i følgende ord.

Artiklene brukes også som relative pronomen; jf. Perhael (i sennui Panthael estathar aen) "Samvis (som burde kalles Panthael), eller navnet Dor Gyrth i chuinar "Landet til de Døde som lever" (Letters:417 – dette representerer *Dor Gyrth in cuinar, et eksempel på nasal mutasjon. Dor Firn i Guinar i Silmarillion kap.20 bruker enkel i som relativt pronomen selv om Firn er flertall; versjonen Dor Gyrth i chuinar fra et svært sent brev (1972) er å foretrekke).

Det kan noteres at Tolkien noen ganger, men ikke alltid, binder Sindarinartiklene til neste ord med en bindestrek eller punktum. Dette er tydeligvis valgfritt. I dette arbeidet, når vi ikke siterer fra selve kilden, binder vi genitivartiklen e, en til neste ord ved en bindestrek (siden det ellers ville kunne forveksles med preposisjonen ed, e "ut av, fra", men vi bruker ellers ikke bindestrek.

 

2. SUBSTANTIVET

I fiksjonens tidslinje hadde Sindarin-substantiv opprinnelig tre tall: entall, flertall og dual. Men vi fortelles at dualformen tidlig ble foreldet bortsett fra i skrevne arbeider (Letters:427). På den annen side, et såkalt klasseflertall ble utviklet, sameksisterende med den "normale" flertallsformen; se nedenfor.

Som i de fleste språk, er entall grunnformen av et substantiv. Tolkien noterte at Sindarin flertall "stort sett ble dannet ved vokalendringer" (RGEO:74). For eksempel, amon "topp" blir emyn "topper"; aran "konge" blir erain "konger". Konsonantene forblir de samme, men vokalene forandres. Det er få eksempler på norske substantiver som oppfører seg på samme måte, men vi har for eksempel mann flertall menn. Men som oftest avhenger norsk av endelsen –er. I Sindarin er situasjonen omvendt: trikset med vokalendring er den vanlige måten å forme flertall på, og bare noen få ord viser noen slags flertallsendelse. Reglene for disse vokalendringen er de samme for både substantiv og adjektiv (de siste bøyes i flertall), så vi vil også sitere adjektiv blant eksemplene mens vi utforsker Sindarins flertallsmønstre. Til syvend og sist går vokalendringene tilbake på såkalt umlaut, omlydfenomenet. Umlaut (et opprinnelig tysk uttrykk) er et viktig trekk i Sindarins fonologi, språkets egen term for det er prestanneth, som betyr forstyrrelse eller affeksjon. Det har å gjøre med en vokal som "affekterer" en annen i det samme ordet, gjør den mer lik seg selv, i lingvistiske termer assimilasjon. Omlyden relevant for flertallsformasjonen refererte Tolkien til som "i-affeksjon" (WJ:376), siden det var en vokal i som opprinnelig utløste den. Tolkien tenkte seg at det primitive alviske målet hadde en flertallsendelse *, fortsatt tilstede i Quenya som –i (som i Quendi, Atani, Teleri etc.) Denne endelsen overlevde ikke slik inn i Sindarin, men det er klare spor etter dens tidligere tilstedeværelse, og disse "sporene" har selv blitt indikatorene på pluralitet i gråalvisk. Når flertallsformen av, si, fang "skjegg" (som i Fangorn "Treskjegg") er feng, er dette fordi a’en ble affektert ved den gamle flertallsendelsen *, -i mens den siste fortsatt var tilstede. I den mest primitive formen av alvisk, var ordet for "skjegg" spangâ, flertall spangâi; ved stadiet vi kaller Gammelsindarin, hadde dette blitt sphanga flert. sphangi. Den første gav "klassisk" Sindarin fang, men flertall sphangi ble feng, den opprinnelige vokalen a beveges mot kvaliteten på flertallsformen –i før endelsen gikk tapt – og så i den senere formen feng har vi e som et slags kompromiss mellom (den opprinnelige vokalen) a og (den tapte endelsen) i. (Det kan være at det var et mellomstadie som hadde ei, derved ?feing).

SINDARIN FLERTALLSFORMER

Som "affekterte" eller med omlyd går de forskjellige vokalene forskjellige endringer. De presise omgivelsene og fonologisk historie må noen ganger tas med i beregningn og bestemme hvordan ordet ville framstå i flertall. Vi lister opp vokalene ved deres "normale" eller uaffekterte former.

 

Vokalen A: En a i siste syllabel i et ord blir vanligvis til ai i flertall. Dette gjelder også når siste syllabel er eneste syllabel, dvs når ordet er monosyllabisk (i slike ord ser vi ofte lang â). Eksemplet vi brukte ovenfor, fang flert. Feng i stedet for **faing, er noe atypisk (se nedenfor); ellers er dette mønsteret relativt godt attestert:

tâl "fot", flert. tail (entall i LR:390 s.v. TAL; flertallsformen tail er attestert i lenert form -dail i sammensetningen tad-dail "dyr med to føtter" i WJ:388)
cant "form", flert. caint (entall i LR:362 s.v. KAT; for flert.form jf. morchaint = "mørke skygger, former" i Silmarillion Tillegg [oppføring gwath, wath]; dette er mor "mørk" + caint "skygger", c blir her ch av fonologiske grunner)
rach "vogn", flert. raich (jf. Imrath Gondraich "Steinvogn Dalen" i UT:465)
barad "tårn", flert. beraid (Silmarillion Tillegg, oppføring barad)
lavan "dyr", flert. levain (WJ:416)
aran "konge", flert. erain (LR:360 s.v. 3AR)

NOTIS: I Etymologies’ "Noldorin" kommer a i siste syllabel ofte ut som ei i stedet. Derved har vi adar "far" flert. Edeir (oppføring ATA), Bala "Vala" flert. Belein (BAL), habad "strand, kyst" flert. Hebeid (SKYAP), nawag "dverg" flert. Neweig (NAUK), talaf "grunn, gulv" flert. Teleif (TAL). Samme ting i monosyllabler: Dân "Nandorinalv" flert. Dein (NDAN), mâl "pollen" flert. Meil (SMAL), pân "planke" flert. Pein (PAN) tâl "fot" flert. Teil (TAL). Men som demonstrert ovenfor hadde flertallsformen av tâl blitt til tail i Tolkiens senere Sindarin (lenert form –dail i tad-dail i WJ:388). Likedan ser flertall av adar ut til å være, ikke edeir som i Etymologies, men edair (som i Edenadair "Menns Fedre", MR:373 – dette er en senere kilde enn Ringenes Herre). Silmarillion-tillegget, oppføring val- bekrefter også at i Sindarin er flertall av Balan "Vala" Belain, ikke Belein som i Etymologies. Det ser ut til at i alle eksemplene listet opp ovenfor, skal vi lese Sindarin ai for "Noldorin" ei i flertallsformene. I minst ett tilfelle samsvarer bevis fra Etym med mønstrene vi observerer i senere Sindarin: det allerede siterte eksemplet aran "konge" flert. Erain (ikke *erein) i oppføring 3AR. (For erain som Sindarin flertall, sammenlign navnet Fornost Erain "Kongens Nordborg" i RH3/VI kap.7.) Interessant noterer Christopher Tolkien at i Etymologies er gruppen oppføringer som 3AR hører til "strøket ut og erstattet mer leselig" (LR:360). Kanskje dette var etter at hans far hadde revidert flertallsmønstrene som ellers forblir i Etym. PM:31, som gjengir et utkast til RH Tillegg, viser at Tolkien forandrer flertall av Dúnadan fra Dúnedein til Dúnedain. Det ser ut til at de eldre Noldorinflertall i ei ikke er konseptuelt foreldet; de kan ses på som arkaisk Sindarin: I visse omgivelser skjedde endringen ei > ai også innen den tenkte historien, så Dúnedain kan faktisk ha vært Dúnedein på et tidligere stadie. Det later til at Tolkien bestemte at ei i siste syllablen av et ord (det gjelder også monosyllabler) ble ai, men ellers forble ei. Dermed har vi teithant for "risse, rite" (*"skrive") i inskripsjonen på Morias Port, og dette teith- er relatert til andre element –deith i ordet andeith "langmerke" (et symbol brukt til å merke lange vokaler i skrift, LR:391 TEK). Enda forekommer ordet andeith fra Etymologies som andaith i RH Tillegg E, siden ei her var i siste syllabel. Andre ord bekrefter dette mønsteret. Som indikert ovenfor er den vanlige flertallsformen av Aran erain, men erein- ses i navnet Ereinion "Kongsarving" (et navn på Gil-Galad, PM:347/UT:436). Tydeligvis var flertallsformen erein tilstede i arkaisk Sindarin, og ble senere erain fordi ei hadde blitt til ai i finale syllabler, men i en sammensetning som Ereinion var ikke diftongen ei i en final syllabel og ble dermed uforandret.

 

I ord som hadde en spesiell form, ble a i siste (eller eneste) syllabel til e i stedet for ai. I flertallsformene kan a først ha blitt ei som vanlig, men så ble siste element av diftongen borte (før ei ble til ai), noe som lot e’en igjen alene som rett og slett forble uendret senere. MR:373 indikerer at flertallsformen av narn "historie, fortelling" er nern, ikke **nairn eller **neirn, skjønt den siste må ha forekommet på et tidligere stadie. Det ser ut til at vi har e heller en ei/ai før ng også; Etymologies gir et eksempel Anfang flert. Enfeng (ikke **Enfaing) for "Langskjegg", en av dvergestammene (LR:387 SPÁNAG). WJ:10 bekrefter, i gjengivelsen av en etter-LotR-kilde, at flertall Enfeng fortsatt var gyldig i Tolkiens senere Sindarin. Hvis vi følger eksemplet med fang "skjegg" flert. Feng ser det ut til at flertall av ord som lang "sverd" ("ting å kutte med") (for "Noldorin" lhang, LR:367), tang "buestreng" eller thang "behov" skulle være leng, teng, theng.

 

NOTIS: I Etymologies er det flere eksempler på "Noldorin"-flertall hvor a i siste syllabel blir e i stedet for ai eller ei. Vi har adab "konstruksjon, bygning" flert. Edeb (TAK), adar "far" flert. Eder ved siden av edeir (ATA), Balan "Vala" flert. Belen ved siden av Belein (BAL), falas "strand, kyst" flert. Feles (PHAL/PHALAS), nawag "dverg" flert. Neweg ved siden av neweig (NAUG), rhofal "tannhjul" flert. Rhofel (RAM) og salab "urt" flert. Seleb (SALÂK-WÊ). Men i tilfellet med disse ordene ser det ut til å være liten grunn til å tro at e-flertall ville være gyldige i Tolkiens senere Sindarin. I allefall kolliderer disse to "Noldorin"-flertall –eder og Belen med de attesterte edair og Belain. Det ser da ut til at vi også kan fritt erstatte edeb, feles, neweg, rhofel, seleb med Sindarin edaib, felais, newaig, rovail, selaib, skjønt de siste formene ikke er direkte attestert (legg merke til at "Noldorin" rhofal "tannhjul" flert. Rhofel må bli roval flert. Rovail dersom vi introduserer Sindarin fonologi og stavemåte). –Et annet "Noldorin"-tilfelle av a > e flertall er rhanc "arm" flert. Rhenc (RAK). Entallsformen må bli ranc hvis vi oppdaterer det til LotR-stil Sindarin, men skulle flertallsformen være renc eller rainc? Sindarins eksempel cant "form" flert. Caint (se ovenfor) ser ut til å indikere at a før konsonantklynge som inneholder n + ustemt plosiv blir ai i flertall; derved skulle "armer" antageligvis være rainc i Sindarin.

 

I minst ett ord forble ei uendret og blir ikke ai selv om det forekommer i siste syllabel. I følge UT:265 er flertallsformen av alph "svane" eilph; noe som ser ut til å vise at ei forblir uendret foran konsonantklynger med initial l. (Tidligere, i Etymologies’ "Noldorin" blir ordet for "svane" stavet alf, og flertallsformen gitt som elf: LR:348 (ÁLAK), jf. hobas in Elf *"Svaners Havn" i LR:364 (KHOP). I samsvar med eksemplet eilph skulle Sindarin flertall av lalf "almetre" være leilf, men "Noldorin"-flertall oppført i Etymologies var lelf (LR:348 ÁLAM).

 

I en ikke-final syllabel blir a til e i flertallsformer, som vi ser i noen av eksemplene allerede sitert: aran "konge", flert. Erain; amon "topp", flert. Emyn; lavan "dyr", flert. Levain. Dette gjelder ikke bare vokaler som er nr. to fra siste syllabel i disse eksemplene; det kan også gjennomføres i lengre ord, slik at en hvilken som helst a i ikke-final syllabel blir til e. Dette gjelder også om a dukker opp flere ganger: I følge WJ:387 blir Aphadon "følger" blir Ephedyn i flertall. LR:391 TÁWAR indikerer t adjektivet tawaren "av tre" får flertallsform tewerin. I MR:373 har vi Edenedair for "Menns Fedre", flertall av sammensetningen Adanadar "Mann-far" (adan "mann" + adar "far"). Her ser vi at a i siste (finale) syllabel blir ai, men i alle tre ikke-finale syllablene blir a til e. Selvfølgelig får adan flertallsformen edain (godt attestert) hvis ordet forekommer for seg selv, siden den andre a da ville være siste syllabel. Men det er den ikke i sammensetningen Adanadar, og vi får dermed Eden- i flertall.

Vokalen E: Om denne vokalen ser det ut til å være lykkelig samstemthet mellom Tolkiens modne Sindarin og det meste av Etymologies tidligere materiale. Denne vokalen oppfører seg ganske enkelt. I siste syllabel av et ord blir e til i:

 

edhel "alv", flert. edhil (WJ:364, 377; jf. "Noldorin" eledh flert. elidh i LR:356 - ELED)
ereg "kristtorn-tre", flert. erig (LR:356 - ERÉK)
Laegel "grønnalv", flert. Laegil (WJ:385)
lalven "almetre", flert. lelvin (LR:348 - ÁLAM)
malen "gul", flert. melin (LR:386 - SMAL)

Dette gjelder også monosyllabler, hvor siste syllabel også er den eneste syllablen:

certh "rune", flert. cirth (WJ:396)
telch "stamme", pl. tilch (LR:391 - TÉLEK)

I tilfelle med lang ê, finner vi også lang î i flertall:

hên "barn", pl. hîn (WJ:403)
têw "bokstav", pl. tîw (WJ:396)

LR:363 - KEM lister et ord cef "jord", flert. ceif; begge former er noe merkelige. Hvis vi regulerer dette fra "Noldorin" til Sindarin ville det sannsynligvis leses best som cêf (med lang vokal), flert. cîf.

Dersom det er nok en i rett før e’en i siste syllabel, blir denne gruppen ie rett og slett til i i flertall:

Miniel "Minya" (Alv av Første Klan), flert. Mínil (WJ:383 – kanskje i’en i den første syllablen forlenges til í for å på en måte kompensere for det faktum at ordet reduseres fra tre til to syllabler i flertall? Dette skjer dog ikke i sammenlignbare tilfeller i Etymologies’ "Noldorin - e.g. Mirion "Silmaril" flert. Miruin, ikke ?Míruin, i LR:373 - MIR)

I ikke-finale syllabler er e uforandret i flertall, som vi ser fra eksemplene eledh flert. elidh og ereg flert. erig sitert ovenfor.

 

Vokalen I: Det er bare en ting å si om denne vokalen: i flertall forandres den ikke i det hele tatt, enten den forekommer i en final eller ikke-final syllabel. (For eksempel på det siste, jf. Ithron "Istari, trollmann" flert. Ithryn i UT:388, 390, eller Glinnel "Alv av Tredje Klan" flert. Glinnil i WJ:378.) Vokalskiftene i Sindarin skyldes til syvende og sist i-omlyd, Gammelsindarins flertallsending –i gjorde vokalene i substantivet det var satt på mer lik seg selv før endelsen gikk tapt. Men der en av vokalene av slike ord er i kan det nødvendigvis ikke bli mer lik –i’en som utgjorde flertallsendelsen fordi den jo var 100 % i til å begynne med. Sindarins form av Silmaril, Silevril, ser ut til å dekke både entall og flertall: Entallsformen er oppført i LR:383 - RIL, men i LR:202 og MR:200 har vi Pennas Silevril som ekvivalenten til Quenya Quenta Silmarillion, Historien om Silmarillene (flertall!) Et annet tydelig eksempel på et ord som er uforandret i flertall finner vi i WJ:149, hvor vi har Amon Ethir for "Spioners Topp". Ordet ethir "spioner" er utvilsomt derivert fra stammen TIR- "se, overvåke" (LR:394, selv om dette ordet ikke er nevnt der). Vi kan være ganske sikre på at entall "spion" også er ethir. Bare konteksten kan bestemme om dette ordet er entall eller flertall, noe som også ville være tilfellet med flere andre av Sindarins ord (dvs dîs "brud" eller sigil "dolk"). Men siden Sindarin har distinkte entalls- og flertallspartikler, kan du skjelne mellom (for eksempel) "spionen" og "spionene" - åpenbart i ethir vs. in ethir. Videre kan du legge til den kollektive flertallsendelsen -ath til et hvilket som helst substantiv, og det ville kanskje bli oftere brukt når det gjelder ord som ellers ikke ville hatt distinkte flertallsformer.

 

Vokalen O: I siste syllabel av et ord (enten det er eneste syllabel eller ei), blir o til y i flertall; lang ó blir likedan til lang ý:

orch "ork" flert. yrch (LR:379 - ÓROK)
toll "øy" flert. tyll (LR:394 - TOL2)
bór "trofast mann" flert. býr (slik er det i LR:353 - BOR; i følge LotR-stilens staving skulle aksenten heller ha vært trema i både entall og flertall, siden disse ordene er monosyllabiske)
amon "topp" flert. emyn (LR:348 - AM1)
annon "stor port" flert. ennyn (LR:348 - AD)

I tilfellet med amon lister Etymologies også opp emuin som en mulig flertallsform; vi skal antageligvis anta at dette er en eldre form og at diftongen ui blir til y på et senere stadie. (Vi kan også konkludere med at når LR:152 nevner "Peringiul" som flertall av Peringol "halv-noldo", er dette sikkert en feiltolkning av Peringuil - Christopher Tolkien beskriver gjeldende passasje som "hastily pencilled", lett å mistolke. Den senere formen, skjønt ikke attestert, ville bli Peringyl.)

Dersom det er en i før o’en i siste syllabel, blir det som ville bli "iy" i flertall forenklet til y: dermed får vi thelyn som flertall av thalion "helt" (LR:388 - STÁLAG). Miruin som flertall av Mirion "Silmaril" (LR:373 - MIR) må ses på som en arkaisk form. Vi kan anta at thelyn var på et tidligere stadie theluin og at Miruin senere ble Miryn; y-flertallene foretrekkes i LotR-stilens Sindarin.

NOTIS: Alle eksemplene ovenfor er utdrag fra Etymologies, men flertallsformene yrch, emyn, ennyn er også attestert i LotR. For et helt og fullt Sindarineksempel, jf. ithron "istari, trollmann" flert. ithryn (UT:388, 390, som reproduserer en kilde nyere enn LotR). Men i "Noldorin" i Etymologies, finnes det også eksempler på o i en final syllabel som oppfører seg på et helt annet vis, den blir nemlig til öi (i Etym stavet "oei") i flertall. Denne öi ble igjen til ei da alle ö'ene ble til e'er. Dermed i oppføringen ÑGOL, er flertall av golodh "Noldo" listet opp som både gölöidh ("goeloeidh") og geleidh – tydeligvis ment som en tidligere og en eldre form. I andre tilfeller er bare den eldre formen i ei listet opp: gwador "svoren bror" flert. gwedeir (TOR), orod "fjell" flert. ereid (ÓROT), thoron "ørn" flert. therein (THOR/THORON). Men det ser ut til å være liten grunn til å anta at disse formene ville være gyldige i LotRs Sindarin: I to av disse tilfellene ereid og gölöidh/geleidh, er de korresponderende Sindarinflertallene attestert, og de viser y i stedet for ei: nemlig eryd "fjell" og gelydh "Noldor" (jf. Eryd Engrin "Jernfjellene" i WJ:6 og Annon-in-Gelydh "Noldorenes Port" i Silmarillion Index, oppføring Golodhrim - i WJ:364 flertallet av Golodh er gitt som "Goelydh" = Gölydh, men dette er bare en arkaisk form av Gelydh). I lys av disse eksemplene, kan vi føle oss fri til å oppdatere "Noldorin"-flertallene gwedeir "brødre" og therein "ørner" til Sindarin gwedyr, theryn (arkaisk thöryn). I Etymologies er det også to eksempler på o i final syllabel som blir til e heller enn y i flertall: doron "eik" flert. deren (DÓRON) og orod "fjell" flert. ered ved siden av ereid (ÓROT). Flertall ered er fortsatt gyldig i senere Sindarin, men konkurrerer med eryd (se de mange variantene som er listet opp i indexen til The War of the Jewels, dvs. Eryd Engrin ved siden av Ered Engrin, WJ:440). Det ser ut til at ered ikke vanligvis brukes som et selvstendig ord for "fjell" – det skal antageligvis være bare eryd - men ered kan brukes når ordet er første element i et navn bestående av flere deler, derved er Ered Engrin et gyldig alternativ til Eryd Engrin. I Letters:224 gir Tolkien enyd som flertall av onod "Ent", men også noterer at ened kan være en form brukt i Gondor. Kanskje da Gondorianerne også ville tendensere å bruke ered heller enn eryd som flertall av orod, men det kan ikke være noen tvil om at eryd er den vanlige Sindarinformen. Deren som flertall av doron "eik" kan sees i samme lys; skjønt den vanlige flertallsformen deryn ikke er attestert, skal den kanskje foretrekkes.

I en ikke-final syllable blir vokalen o vanligvis til e i flertall: Alchoron "Ilkorin-alv", flert. Elcheryn (LR:367 - LA). En slik e var ö i stedet i arkaisk Sindarin (dvs Golodh "Noldo", flert. Gelydh for tidligere Gölydh; se referanser i notisen ovenfor). Et annet eksempel er nogoth "dverg"; i WJ:388 er flertallsformen gitt som nögyth ("noegyth"), men i WJ:338 har vi Athrad-i-Negyth for "Dvergenes vadested". Det er intet virkelig misforhold; nögyth er rett og slett den arkaiske formen som senere ble negyth. I LotRs Sindarin, ville vi foretrekke flertallene negyth og Gelydh; jf. også Tolkiens nevnelse Enyd som flertall av Onod "Ent" i Letters:224. (Den arkaiske flertallsformen, ikke nevnt noe sted, ville være Önyd.)

Det finnes dog noen få ord hvor o eller ó i en ikke-final syllabel ikke blir til (ö >) e i flertall. Dette er når o representerer tidligere A; utviklingen er grovt sett â > au > o. Ett eksempel er Rodon "Vala" flert. Rodyn istedet for **Rödyn > **Redin (MR:200 har Dor-Rodyn for Quenya Valinor = "Valarenes Land"; det ville se ut til at Rodyn er et alternativ til Belain som Sindarins ord for "Valar"; det har til og med blitt foreslått at Rodyn erstattet Belain i Tolkiens konsept). Den første syllablen av Rodyn har åpenbart samme opprinnelse som den midtre syllablen -rat- i Aratar, Quenyatermen for noen av de øverste Valar. En o som representerer tidligere A er går ikke gjennom i-omlyd. Sammenlign Ódhel "Alv som forlot Midgard" flert. Ódhil i WJ:364, denne lange ó representerer tidligere aw (den primitive formen av Ódhel er sitert som aw(a)delo, bokstavelig talt "bort-gåer"). Den senere formen Gódhel (influert av Golodh "Noldo") hadde likedan flertallsformen Gódhil: på tross av påvirkning fra Golodh flert. Gelydh, ble ingen form **Gédhil til. Disse eksemplene kommer fra etter-LotR Sindarin, men samme sak er funnet allerede i Etymologies’ "Noldorin". Eksemplet rhofal "tannhjul" flert. rhofel i oppføringen RAM (LR:382), hvor den primitive entallsformen er gitt som râmalê, bekrefter at o fra â (via au) ikke går gjennom i-umlaut. Som nevnt ovenfor må "Noldorin" rhofal flert. rhofel bli Sindarin roval flert. rovail dersom vi oppdaterer formene til LotR-stilens staving og fonologi - roval er faktisk attestert i LotR som del av ørnenavnet Landroval – men denne o skulle fortsatt ikke bli e i flertall (**revail er umulig på grunn av den fonologiske historien).

Vokalen U: Kort u, i en final eller ikke-final syllabel, blir til y i flertall, som indikert ved eksemplet tulus "poppel", flert. tylys (LR:395 - TYUL). Men lang û i en final syllabel (eller i en monosyllabel) blir ui istedet; derved adjektivet dûr "mørk" (som i Barad-dûr "Mørkt Tårn") forekommer som duir når det modifiserer et flertallsord i en frase som Emyn Duir "Mørke Fjell" (UT:434).

NOTIS: Flertall av ordet "bue" ville antageligvis bli cui, tydeligvis i akkord med mønsteret tegnet ovenfor. Men cui ville faktisk representere det eldre flertall ku3i (eller kuhi), siden stammen er KU3 (LR:365). Den primitive lyden Tolkien rekonstruerte varierende som h eller 3 (den siste = spirant g) hadde forsvunnet i klassisk Sindarin, så eldre uhi ville bli ui.

Vokalen Y: Så langt vi kan forestille oss, kan ikke denne vokalen (lang eller kort) forandre seg i flertallsform. Et ord som ylf "drikkekar" (WJ:416) dekker sannsynligvis flertall også; det er rett og slett ingenting omlyd kan gjøre med en slik vokal, akkurat som den ikke kan forandre vokalen i. Vi mangler eksplisitt eksempel på et ord med vokalen y i både entall og flertall, men i WJ:418 finner vi Bar-i(n)-Mýl for "Måkenes Hjem". Ordet for "måke" er sannsynligvis mýl i entall også (dette ville være tilfellet dersom det er derivert fra stammen MIW "hvine" i LR:373, skjønt et ganske annet "Noldorin"-ord for "måke" er gitt der – ganske annerledes fordi formene listet opp der, Quenya maiwë og "Noldorin" maew klart reflekterer en a-infiksert stamme *MAIW-).

 

Diftongen AU: I Etymologies’ "Noldorin" ser vi at ord som inneholder denne diftongen har flertallsformer i ui:

gwaun "gås", flert. guin (LR:397 - WA-N)
naw "idé", flert. nui (LR:378 - NOWO)
rhaw "løve", flert. rhui (LR:383 - RAW)
saw "saft", flert. sui (LR:385 - SAB)
thaun "furutre", flert. thuin (LR:392 - THÔN)

Men det ser ut til at dette er et trekk ved "Noldorin" som ikke overlevde til Tolkiens senere Sindarin: I UT:148 har vi Nibin-noeg som et navn på Smådvergene, og det siste elementet er tydeligvis en flertallsform av naug (jf. Naugrim som et navn på den dvergiske rasen, funnet i Silmarillion). Så i Sindarin, au blir til oe i flertall. I flertallsformene av "Noldorin"-ordene listet opp ovenfor, skulle vi antageligvis lese oe istedet for ui hvis vi oppdaterer dem til senere Sindarin. ("Noldorin" rhaw flert. rhui ville bli Sindarin raw flert. roe, men thaun "furutre" forandret Tolkien tydeligvis til thôn; jf. Treskjegg som synger om Dorthonion og Orod-na-Thôn i LotR2/III kap. 4; Silmarillion Index forklarer at Dorthonion betyr "Furuenes Land". I Etymologies hadde thôn vært et "Ilkorin"-word. Flertall av thôn som et Sindarinord er antageligvis thýn.)

NOTIS: Diftongen au, reduseres ofte til o når den forekommer i en trykkløs stavelse i andre element av en sammensetning, men antageligvis ville den fortsatt bli oe i flertall. Derved er flertallsformen av et ord som balrog "mektig demon" (hvor delen -rog representerer raug "demon") antageligvis belroeg – hvis ikke analogi vant fram med ?belryg.

Andre diftonger: For størstedelen mangler vi fullgode eksempler, men om vår forståelse av generell Sindarinfonologi holder vann, forandrer vanligvis ikke diftongene ae, ai, ei, ui seg i flertall (bortsett fra ai i en spesiell kategori av ord som normalt blir flertall î; se nedenfor). Som i tilfellet med vokalene i og y, er det ikke stort omlyden kan "gjøre" med disse diftongene, så et ord som aew "fugl" dekker antageligvis "fugler" også. For difthongen ui har vi i det minste attesterte eksempler: Adjektivet "blå" sees å være luin både i entall og flertall (se notis nedenfor). De mange adjektiv i –ui ser også ut til å være uforandret i flertall; i Kongens Brev har vi i Mbair Annui for "Vestlandene" eller bokstavelig *"Vestre Land", hvor adjektivet annui "vestre" må være flertall for å passe til "land". Uheldigvis er ikke dette adjektivet attestert ellers, men det er ingen grunn til å tro at dets entallsform ville være noe annerledes (sammenlign annûn "vest" – og som notert ovenfor, det er mange andre adjektiv med –ui).

NOTIS: I en frase som Ithryn Luin "Blå Istari (trollmenn)" (UT:390) må adjektivet luin "blå" være flertall for å passe til "trollmenn". Det kan tenkes at luin er flertallsformen av lûn, som er hva vi ville få hvis vi skulle lage en Sindarinoppdatering av "Noldorin"-ordet for "blå", nemlig lhûn (LR:370 - LUG2). Som indikert ovenfor, lang û i en final syllabel blir ui i flertall, så alt ser ut til å stemme: luin kunne være flertall av lûn. Det som dreper denne tilsynelatende lovende teorien er navnet på fjellet Mindolluin, "Tårnende Blå-hode" (oversatt i Silmarillion Index). Her er det ingen grunn for adjektivet "blå" å være flertall, så luin må være entalls-/grunnformen likevel. Vi har også Luindirien "Blå Tårn" ("Blue Towers") i WJ:193; i begynnelsen av en sammensetning ville ordet for "blå" ventes å forekomme i dets mer eller mindre grunnform, ikke som flertall. Det skulle også noteres at samme oppføring i Etymologies sin gir "Noldorin" lhûn (> Sindarin ?lûn) som ordet for "blå", også gir lúne som det korresponderende Quenyaordet. I Namárië i LotR, er adjektivet "blå" luini istedet (dette er en flertallsform, fra frasen "blå hvelv", entallsformen er antageligvis luinë). Så mens i Etymologies ordene for "blå" hadde blitt derivert fra en primitiv form lugni (stamme LUG2, LR:370) som gir Quenya lúne og "Noldorin" lhûn, må Tolkien senere ha bestemt at den primitive formen var noe slikt som *luini som gir Quenya luinë og Sindarin luin. Så vi ender opp med at luin "blå" ser ut til å dekke både entall og flertall, noe om indikerer at diftongen ui ikke gjennomgår noen forandring i flertall. Det faktum at adjektivet annui "vestre" er både entall og flertall peker i samme retning.

Spesielle ai-flertall
Som indikert ovenfor, ser det ut til at diftongen ai vanligvis er uforandret i flertall. Men, i en liten gruppe ord blir ai heller til i (vanligvis lang î) eller mer sjeldent ý i flertall. For eksempel, flertallsformen av fair "dødelig mann" er gitt som fîr (WJ:387, hvor entall fair er sitert i arkaisk form feir). Flertallsformene i î (i) forekommer hvor ai i entallsformer kommer fra i eller e og er påvirket av y senere i ordet. Eksemplet nettopp nevnt, fair eller arkaisk feir, kommer fra en Gammelsindarinform lik Quenyakognatet firya (i sen GS kanskje firia; se skhalia- i ordlisten lagt til Gammelsindarinartiklen). Vi må anta at andre ord som deler en lignende fonologisk historie ville forme sine flertall på en lignende måte, skjønt i de fleste tilfeller er ikke disse flertallene eksplisitt nevnt i Tolkiens publiserte materiale. Substantivene og adjektivene det gjelder er cai "gjerde" (flert. ), cair "skip" (flert. cîr), fair "dødelig mann" (flert. fîr), gwain "ny" (flert. gwîn), lhain "tynn, mager" (flert. lhîn), mail "kjær" (flert. mîl) og paich "saft, sirup" (flert. pich, legg merke til kort i). "Noldorin"-ordet sein "ny" flert. sîn (LR:385 - SI) kunne blitt Sindarin sain flert. sîn, men det ser ut til at Tolkien forandret Sindarinordet for "ny" til gwain flert. gwîn som nettopp listet opp (legg merke til at samme oppføring i Etymologies som gir Noldorin sein også gir sinya som det korresponderende Quenyaord for "ny", men i senere kilder er Quenyaordet for "ny" vinya – tydeligvis kognatet av gwain).

NOTIS: I "Noldorin" forekommer lhain flert. lhîn som thlein flert. thlîn, og den primitive (entalls-) formen er sitert som slinyâ (LR:386 - SLIN). En revisjon som separerer "Noldorin" fra Sindarin er at mens primitiv initial sl- ble thl- i N, ble den lh- i S. Vi enderer ordet i akkord med Tolkiens reviderte fonologi. Thlein kan gjøres om mer direkte til lhein, men en slik form ville være arkaisk i Frodos dager, mens den aktuelle formen ville være lhain istedet. Likedan forekommer faktisk paich "saft, sirup" som peich i Etymologies (LR: 382 - PIS); denne "Noldorin"-formen er ikke konseptuelt foreldet, men kan sees på som arkaisk Sindarin. Dette er også tilfellet med ceir "skip" (LR:365 - KIR); formen cair i LotRs Sindarin er attestert (jf. Fotnoten i RH Tillegg A som forklarer at Cair Andros betyr "Langskums Skip"; se også PM:371). – Ordet cair gir et eksempel på en annen merkverdighet for denne gruppen ord: når de forekommer som første element i sammensetninger, reduseres ai til í-, som i navnet Círdan "Skipsbygger". Men ai forblir uendret dersom et slikt ord er det siste elementet i en sammensetning; derved forekommer gwain "ny" som -wain i Sindarinnavnet på måneden Januar, Narwain (som åpenbart betyr "Ny Sol" eller "Ny Ild"; sammenlign Quenya Narvinyë).

I tre ord, hvor ai representerer ei fra enda eldre öi (stavet "oei" av Tolkien), skulle flertallsformen antageligvis vise vokalen y, ý, men vi mangler eksplisitt bekreftelse i Tolkiens publiserte papirer. Denne teorien er basert på det faktum at første del av den arkaiske diftongen öi representerer o eller u i den originale stammen, og omlydsproduktet av disse vokalene er y, akkurat som i tilfeller hvor den eldre vokallyden overlever inn i Sindarin (som i orch "Ork" flert. yrch). Ordene det gjelder er 1) fair adj. "høyre" eller substantiv "høyre hånd" (flert. fýr, stamme PHOR, jf. Quenya forya), 2) rain "sprekk, spor, fotavtrykk" (flert. rýn, stamme RUN, jf. Quenya runya) og 3) det relaterte ordet tellain "fotsåle" (flert. tellyn, siden det siste elementet -lain faktisk er assimilert fra rain < runya, jf. den arkaiske formen talrunya sitert i LR:390 - TAL, TALAM). I Etymologies’ "Noldorin" forekommer disse ordene som feir (den eldre formen "foeir" = föir er også nevnt), rein (eldre röin) og tellein (eldre form tellöin er ikke nevnt, men helt klart ment). Legg merke til at mens fair kan bety både "høyre (hånd)" og "dødelig mann", så får de forskjellige derivasjoner i flertall: fýr i det første tilfellet og fîr i det siste.

Monosyllabler som senere blir polysyllabler
(men som kanskje fortsatt oppfører seg som monosyllabler i den hensikt å lage flertallsformasjoner)
Dette er noe som ikke er direkte nevnt i Tolkiens publiserte skrifter, men så er nesten ingenting av hans grammatiske skriverier tilgjengelig for oss. Men vår generelle forståelse av evolusjonen av Gråalvisk ser ut til å foreslå overbevisende at visse grupper av substantiver ville oppføre seg noe uventet i flertallsform – skjønt dette er fullstendig berettiget når den underliggende fonologiske historien tas til følge.

En viktig forandring som forekom i Sindarins evolusjon var at de finale vokalene gikk tapt. Derved ble et gammelt ord som ndakro "kamp" senere til ndakr. I tidlig Sindarin forekom dette ordet som dagr. Et annet eksempel er ordet makla "sverd" som senere forekommer som makl, tidlig Sindarin magl. Vi må anta at flertallsformene av ord som dagr, magl ble formet etter samme mønster som andre monosyllabler av sammenlignbar form, som alph "svane", flert. eilph. Så flertall av "kamper" og "sverd" ville antageligvis bli deigr, meigl (dette ville være før ei i en final syllabel normalt ble ai).

Det som kompliserer saken er at ord som dagr og magl senere ble forandret. De siste r, l kom til å konstituere en separat syllabel, slik at for eksempel magl ble uttalt mag-l akkurat som Engelsk "eagle" uttales eeg-l. Senere ble disse syllabiske konsonantene gjort til normale syllabler da en vokal o utviklet seg foran dem: Dagr (dag-r) ble til dagor og magl (mag-l) ble til magol. (Det siste ordet ble tilfeldigvis ofte erstattet med megil, noe som må være en adoptert form av Quenyaordet for "sverd", nemlig macil.) Flertallene deigr, meigl ville antageligvis gå gjennom samme prosess for å bli deigor, meigol (og den sene endringen ei > ai i finale syllabler ville aldri forekomme –fordi ei ikke lenger fantes i siste syllabel). Fra et synkront synspunkt resulterer dette i hva som ligner irregulæriteter: Normalt ville vi ventet at entallsord som dagor og magol ville ha flertallsformene degyr, megyl, siden o i finale syllabler normalt blir y i flertall (f.eks amon "topp" vs. emyn "topper"). Men i tilfeller som dagor eller magol, kom o’en til relativt sent og ser ut til å være yngre enn omlyden o > y; derved ville slike nyutviklede o'er – antageligvis – forbli urørt av omlyd. Dersom Tolkien ikke forestilte seg at analogisk utjevning kastet disse "irregulæriteter" ut or soga, alle to-syllabiske ord hvor andre syllabel inneholder en sekundært utivklet o fortsatt behandles som monosyllabler hva flertallsforming angår. O’en må overlates til seg selv og vokalen i nestsiste syllabel må behandles som om den var vokalen i den siste syllablen, hvilket er presist hva den pleide å være.

Adjektivene og substantivene det gjelder er: badhor "dommer" (flert. beidhor dersom teorien holder – ellers ville den være analogisk bedhyr), bragol "plutselig, voldelig" (flert. breigol; dette adjektivet forekommer også som bregol, flert. antageligvis brigol), dagor "kamp" (flert. deigor), glamor "ekko" (flert. gleimor), hador "kaster" (flert. heidor), hathol "øks" (flert. heithol), idhor "tankefullhet, omtanke" (uendret i flertall; heldigvis vil ikke et substantiv med denne betydningen trenge noen flertallsform) ivor ?"krystall" (uendret i flert.), lagor "rask, hurtig" (flert. leigor), maethor "kriger" (uendret i flert.), magol "sverd" (flert. meigol), magor "sverdmann" (flert. meigor), nadhor "gressgang" (flert. neidhor), nagol "tann" (flert. neigol), naugol "dverg" (flert. noegol), tadol "dobbel" (flert. teidol), tathor "piletre" (flert. teithor), tavor "banker, hakkespett" (flert. teivor), tegol "penn" (flert. tigol). Kanskje gollor "magiker" også hører hjemme på denne listen (flert. gyllor heller enn ?gellyr).

NOTIS: Noen andre merkverdigheter om denne gruppen ord kan også noteres her. I (eldre?) sammensetninger forekommer ikke den nyutviklede o, og den siste vokalen som ellers har forsvunnet, er noen ganger beholdt. Derved kan magol, som kommer fra primitivt makla, forekomme som magla- i en sammensetning. LR:371 - MAK lister opp Magladhûr for "Sort Sverd" (magol "sverd" + dûr [lenert dhûr] "sort, mørk"). Hvis ett av disse ordene er prefiksert til et element som begynner på en vokal dukker ikke den opprinnelige finale vokalen opp igjen, men vi finner den nyutviklede o: LR:398 - TAM indikerer at tavr (også stavet tafr) "hakkespett" beholder den formen i sammensetningen Tavr-obel, Tavrobel *"Hakkespett-by" – skjønt tavr ble tavor som selvstendig ord. Likedan indikerer LR:361 - ID at ordet "idher" (feiltolkning av idhor?) "omtanke" forekommer som idhr- i navnet Idhril. – Det er mulig at analogi til en viss grad vant frem i sen Sindarin, at denne gruppen ord ble behandlet som en hvilken som helst annen. Før den kollektive flertallsendelsen -ath (se nedenfor), ville vi ikke vente å se den senere utviklede vokal o. For eksempel, vi ville forvente at kollektiv flertall av dagr "kamp" å være dagrath (ikke attestert), uaffektert av det faktum at dagr hadde blitt til dagor når den opptrådte alene. Men i UT:395, 396 finner vi ikke dagrath, men dagorath, skjønt det kan være liten tvil om at den siste er en historisk uberettiget form: R var ikke final eller syllabisk i dagrath, så ingen o ville vært utviklet foran den, og dagorath må være formet på analogi med det enkle dagor. Dette er enda mer overraskende når en annen attestert form, kollektiv flertall av nagol "tann", er det vi ville vente: Naglath (WR:122). En form ?nagolath som parallell til dagorath finnes ikke. (Den enkle nagol er ikke attestert, men Tolkien tenkte seg utvilsomt et primitivt ord *nakla "instrument for biting" = "tann" [jf. stammen NAK "bite", LR:374], dette *nakla ble *nakl og deretter *nagl > *nagol i Sindarin.) Vi har også Eglath "De Forsakede" som et navn på Sindarene, denne kollektive flertallsformen reflekterer det primitive (entalls-) formen hekla eller heklô (WJ:361; vi vet ikke om dette også ga en selvstendig entallsform i Sindarin; i så fall ville det være egol for tidligere egl, den normale flertallsformen igl og senere igol). En form ?Egolath forekommer ingen steder (og ville være like overraskende som om den attesterte sammensetningen Eglamar "De Forsakede Alvers Land" plutselig forekom som *Egolmar istedet). Skal vi da anta at Tolkien glemte sine egne regler når han (to ganger) skrev dagorath i stedet for dagrath i UT:395, 396? Vi må heller tenke oss at det fantes flere varianter av Sindarin rundt omkring. I en "renere" eller mer "klassisk" stil ville kanskje kollektiv flertall av ord som dagor, nagol være de historisk korrekte formene dagrath, naglath, men i en mer "uformell" stil kan former som dagorath, nagolath kommet i bruk ved analogi. Vi kunne spekulere at for de formene av Sindarin som foretrekker dagorath og ikke dagrath, ville den historisk berettigede flertallsform deigor også endres til degyr, slik at omlyden fulgte det mer normale mønsteret. Navnet Dagorlad "Kampgrunn" som forekommer i LotR gir interessant nok den opplysningen at dagor ikke blir ?dagro- i første del av en sammensetning, som refleksjon av tidligere form ndakro (kontrasteksempler sitert ovenfor: magol "sverd" blir magla- reflekterende primitivt makla i sammensetningen Magladhûr, og tavor "tre-hakker (hakkespett)" som forekommer i arkaisk form tavr i sammensetningen Tavrobel). Så igjen, analogi med simplexformen virker igjen. Kanskje Dagorlad ville ha vært ?Dagrolad dersom sammensetnignen hadde vært eldre, sammensatt allerede i de gode, gamle dager da alvene fortsatt sa noe slikt som *Ndakro-lata (siste vokal er usikker). I stedet ble Dagorlad satt sammen av dagor "kamp" og -lad "grunn" senere. En sen sammensetning "Sverd-Sort" ville antageligvis ikke være Magladhûr, men rett og slett Magoldhûr, og "Hakkespett-landsby" som en sen sammensetning kunne godt være Tavorobel i stedet for den attesterte formen Tavrobel.

Visse andre tilfeller hvor monosyllabler blir til polysyllabler involverer, ikke en ny vokal som trenger seg inn før en konsonant som i dagr > dagor, men en konsonant som blir til en vokal. De fleste eksemplene involverer eldre -w som blir til -u. Før stadiet der siste vokal går tapt, sluttet noen ord på -wa (typiske adjektiver) eller -we (typiske abstrakter). Når siste vokal forsvant var bare -w igjen av disse endelsene. For eksempel, ordet for "dyktighet" eller "ferdighet" som forekommer i Quenya som kurwe (curwë), som også ville være Gammelsindarins form av ordet, kom ut som curw i tidlig Sindarin. Vi må anta at i flertall ville dette bli cyrw, en fullstendig regulær form i følge reglene satt opp ovenfor. Men som indikert i LR:366 - KUR, ble curw senere til curu: Final -w som fulgte en annen konsonant ble til en vokal -u, semivokalen ble hel vokal. Igjen ville tilblivelsen av en ny vokal antageligvis resultere i tydlige irregulæriteter: Presentert med et substantiv som curu, ville det være fristende å la det gå som tulus "poppeltre", flert. tylys - derved curu flert. ?cyry. Men det siste, hvis det forekom i det hele tatt, ville være en analogisk form. Den historisk berettigede flertallsformen av curu kan bare være cyru, den eldre flert. cyrw som blir til cyru akkurat som den eldre ent. curw ble til curu.

Her er ordene som er affektert, med foreslåtte flertallsformer: anu "en hann" (flertallsform einu), celu "oppkomme, kilde" (flert. cilu), coru adj. "listig, slu" (flert. cyru), curu "dyktighet, ferdighet" (flert. igjen cyru), galu "hell, god skjebne, lykke" (flert. geilu), gwanu "død, handlingen å dø" (flert. gweinu), haru "sår, skade" (flert. heiru), hethu "tåkete, obskur, vag" (flert. hithu), hithu "tåke" (uendret i flert. og må ikke blandes med flertallsformen av adjektivet hethu), inu "en hunn" (uendret i flertall), malu "blek" (flert. meilu), naru "rød" (flert. neiru), nedhu "pute" (flert. nidhu), pathu "level space, sward" (flert. peithu), talu "flat" (flert. teilu), tinu "glitter, liten stjerne" (uendret i flertall) Vi lat ord med stammevokal a ha flertallsformer i ei heller enn ai, igjen antatt at disse ordene ble disyllabiske før ei ble til ai i finale syllabler (det vil si, når denne endringen skjedde, var ikke syllablen ei befant seg i lenger final fordi -w hadde allerede blitt til -u, og konstituerte en ny final syllabel). Derved anu : einu, gwanu : gweinu, haru : heiru, malu : meilu, naru : neiru, pathu : peithu, talu : teilu. Dersom forandringen ei > ai i finale syllabler foutdaterte disse ordene som ble polysyllabiske, skulle vi lese ai istedet for ei i flertallsformene – bortsett i tilfellet med haru og naru, hvis flertallsformer antageligvis skulle være heru og neru for tidligere herw, nerw. (Jf. flert. av narn "fortelling" er nern, antatt fra tidligere ?neirn, ei er tydeligvis forenklet til e foran konsonantclustere som begynner med r-. Dersom flert. av naru er neru, ville dette antyde at ei var forenklet til e før clusteret rw av de tidligere formene narw flert. ?neirw sluttet å være et cluster i det hele tatt fordi den finale konsonanten w ble en vokal. Ellers, som antatt ovenfor, ville ikke regelen om at ei ble e foran et cluster i r- gjelde: Det orginale clusteret hadde blitt til en enkel konsonant + en vokal i stedet.

NOTIS: I Etymologies er det senere stadiet hvor final -w blir -u ofte ikke eksplisitt registrert. Der er curu ved siden av curw (oppføring KUR) og naru ved siden av eldre narw (NAR1), men ellers bare de eldre formene hvor -w fortsatt henger med listet opp: Slik finner vi anw (3AN), celw (KEL), corw (KUR), galw (GALA), gwanw (WAN), harw (SKAR), hethw / hithw (KHITH), inw (INI), malw (SMAL), nedhw (NID), pathw (PATH) og tinw (TIN) i stedet for anu, celu, coru etc. som ovenfor. Disse senere formene er ikke direkte attestert i Tolkiens papirer. Det kan være at hva Etymologies’ "Noldorin" angår hadde ikke Tolkien ennå kommet til noen konklusjon om at -w i denne posisjonen ble til -u; denne ideen dukker bare opp et par steder. Men vi trenger ikke nøle med å introdusere de senere formene i -u hvis vi søker etter den Sindarin eksemplifisert i LotR og Silmarillion. Legg merke til at i Etym sies det at "Noldorin"-formen av Quenyanavnet Elwë ville ha vært *Elw, merket med en asterisk siden det ikke var faktisk brukt i "Eksilisk" i denne formen (LR:398 - WEG). Men i kapittel 4 av den publiserte Silmarillion er scenarioet et annet. "Noldorin" har nå blitt Sindarin, og ikke bare er det en Sindarinform av Elwë, men det er også Elu og ikke "Elw" som i Etymologies: "Elwës folk som søkte ham fant ham ikke... I senere dager ble han en konge med stort omdømme... Kong Gråkappe var han, Elu Thingol i det lands mål [Beleriand]." Her skal vi klart anta en utvikling Elwë > Elw > Elu. Det synes berettiget da å skifte ut (si) celw "oppkomme, kilde" til dets senere form celu (for å gå med Elu), selv om formen celu ikke er eksplisitt attestert. En parallell sak gis ved navnet Finwë; igjen sier Etymologies at "Noldorin"-formen ville være *Finw, men ingen slik form var i bruk (LR:398 - WEG). En mye senere, etter-LotR-kilde samtykker i at det ikke var noen Sindarinform av Finwë, men dersom dette navnet "hadde blitt behandlet som et ord av denne formen ville ha blitt, hadde det forekommet fra gammelt av i Sindarin, ville det ha vært [ikke Finw, men] Finu" (PM:344). Hvis "Noldorin" Finw ville ha korrespondert med Sindarin Finu, kan vi også konkludere med at "Noldorin" gwanw ville ha korrespondert med Sindarin gwanu. - Ordet talu "flat" listet opp ovenfor dukker faktisk opp som dalw (ikke **talw) i Etymologies, men rett etter det finner vi dalath "flat overflate, grunn, bakke" (LR:353 - DAL), som forekommer i navnet Dalath Dirnen "Bevoktet Grunn" (LR:394 - TIR). Men Tolkien forandret senere dalath til talath; i den publiserte Silmarillion, er denne "Bevoktet Grunn" i Beleriand kalt for Talath Dirnen i stedet. I tråd med denne revisjonen endrer vi også det relaterte "Noldorin"-ordet dalw "flat" til Sindarin talw > talu. Vi kan fortsatt akseptere (dalw >) dalu – og for den saks skyld også dalath – som gyldige sideformer.

Det er også noen få tilfeller der final -gh (spirant g) blir vokal. Ett eksempel er besørget av LR:381 - PHÉLEG, hvor et ord fela "hule" er derivert fra Gammelsindarin (eller "Gammel Noldorin") phelga. Siden finale vokaler gikk tapt etter Gammelsindarin-stadiet, er ikke fela et tilfelle hvor en orginal final -a overlever inn i senere Sindarin. Tolkien ser ut til å ha tenkt seg det slik: Gammelsindarins phelga ble naturligvis phelg da siste vokal gikk. Deretter ble lukkelyder til spiranter etter likvidene l, r (UT:265), slik at phelg ble phelgh (eller felgh, siden skiftet ph > f forekom på omtrent samme stadie). Men gh overleved på ingen måte inn i Sindarin av Frodos dager; initialt gikk den sporløst tapt, men i denne posisjonen ble den vokalisert: Felgh ble til fela. Flertall av felgh hadde åpenbart vært filgh formet i tråd med normale regler (jf. f.eks telch "stamme", flert. tilch - LR:391 - TÉLEK). Flertallsformen filgh ble deretter fili, vokalisasjonen av tidligere gh var her i og ikke a (kanskje g > gh på et vis var palatalisert av den tapte Gammelsindarin-flertallsendelsen -i som også forårsaket omlyd, noe som tar parti for den senere vokalisasjonen mot i). Det spiller liten rolle hvordan vi forestiller oss utviklingen: uansett er resultatet det merkverdige paret fela flert. fili, for eldre felgh flert. filgh.

Fela flert. fili er det eneste kjente tilfelle hvor Tolkien eksplisitt nevner både entall og flertall av et slikt par. Det finnes dog to eller tre andre ord som deler en lignende fonologisk utvikling. Ordet thela "spiss (på spyd)" er derivert fra en stamme STELEG (LR:388), og mens Tolkien ikke lister opp noen primitiv form, skal vi antagelig anta en primitiv form stelgâ (final vokal er usikker) som blir til Gammelsindarin sthelga og senere (s)thelgh, hvis flertallsfomr ville bli (s)thilgh. Entallsformen gir da den attesterte Sindarinformen thela (helt parallell til fela); den uattesterte flertallsformen "spyd-spisser" må være thili (for å passe med den attesterte flert. fili).

Det er også noen få adjektiver. Et adjektiv thala "stødig, fast" er i LR:388 - STÁLAG derivert fra Gammelsindarin/"Noldorin" sthalga. Den uattesterte mellomliggende formen ville være (s)thalgh flert. (s)theilgh, i tråd med det normale mønsteret i (si) alph "svane", flert. eilph. Vi må anta at flertallsformen av thala er theili. En lignende sak er tara "seig, hard, stille", som skal representere Gammel "Noldorin"/Sindarin targa (LR:390); igjen ville den uattesterte mellomliggende formen være targh. Flertall av dette adjektivet kunne være teirgh, hvilket ville antageligvis gi Sindarin teiri. Det er en annen mulighet: Som allerede nevnt ser det ut til at ei på et stadie var forenklet til e før et konsonantcluster som begynner på r (derved har vi nern og ikke neirn > nairn som flertallsformen av narn "fortelling"). Dersom dette skjedde før den finale gh i flertallsadjektivet teirgh ble vokal, så clusteret forsvant, ville formen blitt tergh, i senere Sindarin teri. På dette tidspunktet kan vi ikke si sikkert om teri eller teiri er den beste flertallsformen av tara, siden vi ikke vet i hvilken eksakt sekvens Tolkien tenkte seg at lydendringene involvert fant sted; Jeg ville antageligvis bruke teiri.

Utvidede flertall
Dette er en gruppe ord som ser ut til å være lenger i flertall enn i entall. Historisk talt ville det være mer nøyaktig å snu perspektivet rundt og snakke om "reduserte entall", for i dette tilfellet gir formen på ordet som ligger under flertallsformen et bedre inntrykk av det primitive ordet enn den rådende entallsformen gjør.

I WJ:363, sies êl å være et (arkaisk) Sindarinord for "stjerne". I følge reglene satt ut ovenfor, basert som mønstre som hên "barn" flert. hîn (WJ:403), ville vi vente flertallsformen å være **îl. Men WJ:363 informerer oss også at den faktiske flertallsformen av êl er elin. Her ser det ut til at vi møter på en flertallsendelse -in. Men det er ikke saken. Ved å sammenligne disse ordene til deres Quenyaekvivalenter elen flert. eleni kan man begynne å få mistanke om hva som virkelig skjer. Eleni ville også være flertallsformen brukt i Gammelsindarin, noe som til slutt gir Sindarin elin: flertallsendelsen gikk tapt som alle finale vokaler, men etterlot sitt merke på ordet ved å gjøre en omlyd: andre e blir gjort til i. Men en ting som innimellom skjedde i Gammelsindarin var at konsonanter på slutten av ord kunne falle ut. N’en i flertallsformen eleni var "trygg" fordi den var beskyttet av flertallsendelsen som fulgte den, men entallsformen elen var tydeligvis redusert til ele, skjønt denne formen er ikke eksplisitt nevnt av Tolkien. Senere gikk finale vokaler tapt, og el ble igjen. Enda senere ble vokalen i monosyllabler av denne formen forlenget, og ordet ble êl. Derved har vi det interessante paret êl flert. elin i Tredje Tidevervs Sindarin. I tilfellet med et annet, lignende par, nêl "tann" flert. nelig, lister Etymologies opp Gammel "Noldorin"/Sindarin-former nele flert. neleki, noe som bekrefter at forklaringen ovenfor er korrekt: Ved å sammenligne entall nele med stammen NÉL-EK (LR:376) forstår vi at den finale konsonanten er droppet. (I Allmenn Eldarin hadde nele åpenbart fortsatt vært *nelek, hvis form direkte underligger Quenya nelet listet opp samme sted – Høyalvisk fonologi tillater ikke final -k, så det ble -t i stedet.) Derved har vi entall *nelek > nele > *nel > Sindarin nêl, men flertall neleki (fortsatt i bruk i Quenya) > med omlyd *neliki > senere *nelik med tap av siste vokal > Sindarin nelig.

Andre ord som oppfører seg på lignende måte:

· ael "basseng, innsjø", flert. aelin (oppdatert fra "Noldorin" oel flert. oelin, LR:349 - AY; vi har Aelin-Uial for "Sjøer av Skumringen" i Silmarillion)

· âr "konge", flert. erain (men den fulle entallsformen aran ser ut til å være mer vanlig enn forkortet âr)

· bór (eller bedre bôr) "stødig, mann til å stole på, trofast vasall", flert. beryn (LR:353 - BOR, hvor flertallsformen forekommer i "Noldorin"-form berein, beren; vi oppdaterer det til dets antagelige Sindarinform. Jf. "Noldorin"-flert. geleidh "Noldor" korresponderende med Sindarin gelydh. - Oppføringen BOR indikerer at flertall av bór senere ble býr, formet ved analogi med den reduserte entallsformen; skrivere skulle antageligvis bruke býr.)

· fêr "bøketre", flert. ferin (LR:352 - BERÉTH, jf. LR:381 - PHER; den siste kilden indikerer at dette ordet for "bøketre" senere ble erstattet med brethil – hvis ord ville være uendret i flertall).

· ôr "fjell", flert. eryd eller irregulære ered (men som i tilfellet med âr ovenfor er tydeligvis den fulle entallsformen orod mer vanlig enn redusert ôr; LR:379 - ÓROT lister opp to "Gammel Noldorin"-entall, fulle oroto eller reduserte oro; i det senere språket ville disse komme ut som orod og ôr, respektivt, men den eneste entallsformen som faktisk er listet opp er orod – som kommer fra uredusert oroto.)

· tôr "bror", flert. teryn (LR:394 - TOR; vi oppdaterer flertallsformen fra "Noldorin" terein. Men samme oppføring i Etymologies indikerer at dette ordet for "bror" normalt ble erstattet med muindor flert. muindyr, eller - når "bror" er brukt i videre forstand av "mannlig partner" - gwador, hvis "Noldorin"-flertall var gwedeir; les gwedyr i Sindarin).

· thôr "ørn", flert. theryn (LR:392 - THOR; igjen oppdaterer vi flertallsformen fra "Noldorin" therein. – Denne oppføringen i Etymologies indikerer at den ureduserte entallsform thoron også var i bruk).

I tillegg til de ovenfor er det noen få ord som tilhører samme kategori selv om flertallsformene ikke har noen final konsonant; pêl "inngjerdet mark" flert. peli, ôl "drøm" flert. ely og thêl "søster" flert. theli. Det som skjedde er rett og slett at en opprinnelig final konsonant h, lenert fra s på Gammelsindarin-stadiet, har blitt droppet i flertallsformene: De relevante stammene er gitt som PEL(ES), ÓLOS og THELES i Etymologies. I den første av disse oppføringene, pêl "inngjerdet mark" er demonstert å komme fra pele (LR:380), hvis gitt stammeformen PEL(ES) må forstås som en redusert form av *peles (jf. Quenyaekvivalenten peler, klart ment å komme fra *pelez < *peles). Flertall av den gamle formen pele er gitt som pelesi, og det slås fast videre at denne ble til pelehi ("peleki" i LR:380 er en transparent mistolkning av Tolkiens manuskript; for s å bli h som dette, jf. barasa > baraha i LR:351 - BARÁS). Som i ett tilfelle referert til ovenfor, ble neleki til nelig, flertall pelehi ble *pelih – men i dette tilfellet var den nå finale vokalen så svak at den gikk tapt for så og gi flertallsformen peli, noe som skaper det falske inntrykk av at Sindarin i blant bruker en flertallsendelse lik Quenyas Quenya -i.

NOTIS: Flere av formene sitert ovenfor er noe regulert. Pêl "inngjerdet mark" forekommer egentlig som pel i LR:380 - PEL(ES); i følge fonologien vi kan rekonstruere fra mange andre eksempler, burde vokalen definitivt vært lang. Unnlatelsen av trema i formen pel kan ikke være annet enn en feil, enten Tolkien selv eller transkribenten er skyld i det (kanskje entallsformen ble forvirret med flertallsformen peli, i hvis form e skulle vært kort). – Flertallsformen av ôl "drøm" er gitt som elei i LR:379 - ÓLOS; i Sindarin skulle vi åpenbart lese ely, som foreslått ovenfor. Dette er et helt parallellt tilfelle som med "Noldorin" geleidh som korresponderer med gelydh som ord for Noldor (ent. golodh): I begge tilfeller er "Noldorins" ei som er derivert fra o i entall korresponderende med Sindarin y (jf. også de korrigerte/oppdaterte flertallene foreslått ovenfor: Sindarin beryn, teryn, theryn hvor Etymologies’ "Noldorin" egentlig har berein, terein, therein). – En annen form er også regulert: I Etymologies, er ikke flertall av thêl theli som foreslått ovenfor, men thelei (LR:392 - THEL, THELES). Hvorfor et ord thêl derivert fra en stamme THELES skulle oppføre seg noe annerledes i flertall enn et ord pêl derivert fra PELES er vanskelig å forstå, så dersom flertall er peli i det siste tilfellet, er vi kanskje frie til å gjøre om flertall av thêl fra thelei til theli. Flertallene theli og attesterte peli passer det generelle systemet bedre: Flertallene representerer de fulle stammene THELES og PELES, bortsett fra detaljen at siste -s gikk tapt senere (etter å ha blitt -h), og som vanlig blir e i en final syllabel til i i flertall (som i Edhel "Alv" flert. Edhil, WJ:377). Derved burde flert. Av *peles være *pelis, og da vi fjerner siste finale konsonant lander vi på attesterte flert. peli; i lys av dette burde flert. av *theles være *thelis > theli heller enn "thelei". Dersom vi skulle beholde flertall thelei (i hvis tilfelle vi hadde måttet endre peli til pelei for konsishetens sak), må vi ta med i beregningen Tolkiens post-Etym-oppdagelse at ei i en final syllabel tilslutt ble ai, hvilket ville gi oss thelai, pelai som de heller "fremmede" flertall av thêl, pêl i sen Tredje Tidevervs Sindarin. Så når man overveier alle ting, virker det bedre å regulere thelei til theli i tråd med de attesterte eksemplene peli heller enn å gå den andre veien. (I tilfellet med thelei/theli "søstre" kan skrivere lett unngå problenet; LR:392 - THEL indikerer at det mer normale ordet for "søster" var muinthel flert. muinthil, eller - hvor "søster" brukes i en videre forstand av "kvinnelig partner" - gwathel flert. gwethil.) – Et annet flertall i -ei er "Noldorin" tele "ende, bak, bakre part ", flert. telei (LR:392 - TELES). Hva entall angår er utviklingen noe annerledes enn det som produserte thêl fra stammen THELES; legg merke til at i tele, er siste vokal av TELES fortsatt på plass (det har ikke blitt **têl parallell til thêl). Den primitive formen av tele er gitt som télesâ (aksentmerkene markerer bare trykk). I "Gammel Noldorin", ville dette ha blitt telesa > teleha (ikke eksplisitt gitt i Etym men sammenlign primitivt barasâ "het, brennende" som produserer "GN" barasa > baraha, LR:351 - BARÁS). Senere gikk finale vokaler tapt, derved teleha > teleh, men tilslutt ble også den svake siste vokalen -h også droppet, og tele stod alene (og den nye finale vokalen ble ikke borte; stadiet hvor slike tap forekom var over). Men hva med flertallsformen telei? Det er vanskelig å si eksakt hva slags utvikling Tolkien så for seg. "Gammel Noldorin"-flertall av teleha er ikke nevnt men skulle ha vært telehi (jf. for eksempel poto "dyrefot", flert. poti, LR:384 - POTÔ). Senere ville vi vente at den finale i å gjøre en omlyd med e i neste siste syllabel, slik at telehi ble telihi; men så gikk finale vokaler og senere final h tapt, hvilket gjør at vi får teli som flertallsform. Så hvordan kom Tolkien opp med telei i stedet? Skal vi anta at på telehi-stadiet, ble h droppet slik at vokalene e og i kom i direkte kontakt og formet en diftong telei? Men dette ville være ukonsist med eksemplet referert til ovenfor: flertallsformen av pelehi som blir peli i stedet for **pelei. Det ser ut til at når vi oppdaterer "Noldorin" tele flert. telei til Sindarin, er det best å lese tele flert. teli. Igjen, flertallsformen telei kan ikke beholdes i noe tilfelle, siden ei i en final syllabel blir ai i Sindarin.

Flertall på -in
Det er noen få ord som ser ut til å vise en autentisk flertallsendelse -in, skjønt opprinnelsen av denne endelsen er uklar; det er tenkelig at Tolkien tenkte seg at den var oppfunnet ved analogien i slike eksempler som êl flert. elin, hvor det ikke finnes (som demonstrert ovenfor) noen genuin endelse.

Det kanskje beste eksemplet involverer et lånord, Drû, navnet på en av Drúedain eller "Ville Menn"; Sindarintermen var basert på deres opprinnelige ord Drughu. I følge UT:385, var et flertall av Drû Drúin i Sindarin. Kanskje dette ekstraordinære flertall på en eller annen måte markerer ordet som et lån; det er ikke bøyd i tråd med det normale mønsteret (som ville gitt oss **Drui som flertallsform).

På Kormallensletta (LotR3/VI ch. 4), blir Ringbærerne hyllet som Conin en Annûn, og i følge Letters:308, betyr dette "Prinser av Vesten". Hvis vi antar at Conin "prinser" inneholder flertallsendelsen -in, kunne det være flertallsformen av ?caun (siden ved å legge til -in, som konstituerer en ny syllabel, blir au til o i det polysyllabiske miljøet som oppstår derved). Dette ?caun kunne igjen være en Sindarinisert form av Quenya cáno "kommandør" (PM:345), som igjen ville være et lånord mer enn et "opprinnelig" Sindarinord (PM:362 nevner et ganske distinkt arveord caun, som betyr utrop, høye rop eller larm). Hvis conin "prinser" ikke er flertall av *caun, kunne det være flertall av et ellers ukjent ord *conen, men dette ser mer ut som et adjektiv enn et substantiv.

Navnet Dor-Lómin som forekommer i Silmarillion er tolket "Ekkoers Land" i LR:406. Silmarillion Tillegget lister opp et ord lóm "ekko", men ingenting sies om hvilket språk det hører til. Er lómin flertallsformen av lóm? Vi må forsiktig skille mellom forskjellige stadier i Tolkiens konsept. Etymologies lister opp ett ord lóm "ekko" (LR:367 - LAM), men dette er Doriathrin, ikke "Noldorin" > Sindarin. I Doriathrin (en dialek av Ilkorin-språket hvis plass i myten senere ble overtatt av Sindarin), finnes det faktisk en flertallsendelse -in, så lómin kunne være Doriathrin for "ekkoer". Men i oppføringen i Etymologies nettopp referert til dukker navnet som tydeligvis korresponderer med Dor-Lómin i Silmarillion opp som Dorlómen istedet. Dorlómen sies å være, ikke Doriathrin, men en "Noldorinisert" form av det genuine Doriathrinnavnet Lómendor. Det første elementet er ikke en flertallsform i det hele tatt, men et Doriathrinadjektiv lómen "gjenlydende". Dette kan gi oss et hint om hvordan Tolkien senere ville ha tolket navnet. Når han hadde lagd Sindarinspråket av Beleriand, og droppet "Ilkorin", lagde han fortsatt referanser til den merkverdige Nord-Sindarin-dialekten, og navnet Dor-Lómin ser ut til å passe det lille som vites om det (m er ikke åpnet til mh > v etter en vokal; jf. Nord-Sindarinnavnet på Oromë som er Arum i stedet for Araw [for *Arauv] som i standard Sindarin: WJ:400). En akademisk gjetning kan være at i post-LotR period tolket Tolkien Dor-Lómin som bokstavelig "Gjenlydende Land", og at lómin er Nordsindarins adjektiv som kommer fra eldre *lâmina. I standard Sindarin ville adjektivendelsen ha vært -en i entall og -in bare i flertall, men dette er kan hende ikke tilfellet i denne dialektiske formen av språket. Dersom lómin virkelig er et adjektiv, er det selvfølgelig irrelvant i en diskusjon om Sindarins flertallsformasjoner.

Entall derivert fra flertall
For det meste må entallsformene anses som den mest grunnleggende delen av substantivet, og flertallene som derivert fra disse. Men det er noen få tilfeller hvor flertallsformen faktisk er den grunnleggende, og entallsformen derivert fra den. Historisk er fileg "liten fugl", flert. filig et slikt tilfelle. Stammen PHILIK (LR:381) kom ut som filig i Sindarin, men siden så mange flertallsformer har i som representerer enkel e i siste syllabel (f.eks Edhil som flertall av Edhel "Alv"), var ordet filig tatt slik som flertallsform, og entall ble lagd i tråd med det vanlige mønstret: Fileg. Siden stammen var PHILIK, var en slik ent. fullstendig uberettiget historisk; det er, som Tolkien noterte i Etymologies, kun en "analogisk entallsform". Paret fileg flert. filig, som er helt satt inn i det normale mønstret presenterer selvsagt ikke noe ekstra problem for folk som studerer Sindarin synkront. Men Etymologies indikerer at entall også kunne være filigod, hvor endelsen -od igjen er en "entallsendelse", som produserer det svært merkverdige par filigod flert. filig. Et annet lignende tilfelle som involverer en annen "entallsending" er lhewig "øre", flert. lhaw. (Jf. Toppen i Amon Lhaw i LotR, "Hørselens Topp" eller bokstavelig talt *"Ørenes Topp", nevnt nær slutten i kapittelet Den Store Elva i Volum1.) Flertallet lhaw er forklart å representere en eldre dual form som betegner et par ører, eller som Tolkien skrev, "ører (på en person)" (LR:368 - LAS2). Entallet lhewig "øre" er igjen derivert fra denne flertalls-/dualformen. Et lignende "entall-fra-dual"-formasjon på -ig er gwanunig "tvilling", derivert fra gwanûn "par tvillinger" (WJ:367).

NOTIS: Endelsene -od, -ig, -og brukt til å forme entall fra flertall kan også brukes til å forme såkalte nomina unitatis, ord som betegner en bestemt del av noe større, eller ord som betegner en enkelt enhet innenfor et kollektiv. Dette er antageligvis deres rette funksjon. WJ:391 gir et godt eksempel. Det var et Sindarinord glam "bråk, opprør, den forvirrede hyling og vræling av dyr". Siden bander av orker kunne være svært larmende, kunne ordet glam "alene brukes om en hvilken som helst forsamling av orker, og en entallsform var lagd utfra det, glamog". Dermed har vi glamog som et ord for "ork", et individuelt medlem av en glam eller forsamling orker som et kollektiv. I et slikt tilfelle kan man ikke helt si at glam virkelig er flertallsformen av glamog; kanskje glamog selv kunne være grunn for en flertallsform ?glemyg. Et annet lignende tilfelle er ordet linnod, ikke eksplisitt forklart noe sted, men brukt i RH Tillegg A: "[Gilraen] svarte bare med dette linnod: Onen i-Estel Edain, ú-chebin estel anim [Jeg gav Håp til Dúnedain, jeg har ikke beholdt noe håp for meg selv]." Så hva er egentlig et linnod? Da vi vet at -od er en endelse brukt til å forme nomina unitatis, som i filigod fra filig ovenfor, kan linnod anerkjennes som en slik formasjon, åpenbart basert på lind "sang" (*lindod ble selvfølgelig linnod siden Sindarins fonologi ikke tillater intervokalisk -nd- i enhetlige ord; denne gruppen kan bare forekomme i sammensetninger, slik som Gondor "Steinland"). Så et linnod er en slags enhet innen en sang, og eksemplet gitt indikerer at det betyr vers, en enkelt linje i en sang. Men det virker ufornuftig å si at linnod er "entallsformen" av lind (som om dette ordet for "sang" må anses som flertall bare fordi en sang er lagd av flere vers). Vi må heller se linnod som et derivert substantiv, et selvstendig ord for "vers" som antagelig kan ha sin egen flertallsform linnyd "vers". (I tilfellet med Gilraens linnod virker det klart at hennes spesielle "vers" ikke var del av en lenger sang, det var bare et vers eller svært kort dikt som stod alene). Substantiv i -ig ser ut til å betegne én spesiel ut av et par, som i eksemplene sitert ovenfor: gwanunig "en tvilling" fra gwanûn "par tvillinger", eller lhewig "et øre" ved siden av lhaw "par ører". Igjen kan det diskuteres om gwanûn, lhaw virkelig er "flertallsformene" av gwanunig, lhewig; de siste formene betegner rett og slett en av et par.

Det første elementet i sammensetninger
Ett eksempel sitert ovenfor, Edenedair "Menns Fedre" eller bokstavelig *"Menn-fedre" (MR:373) er åpenbart flertall av en sammensetning Adanadar "Mann-far" (adan + adar). Her ser vi omlyden gjennomført i hele ordet, alle a'ene i ikke-finale syllabler blir til e'er, akkurat som om dette var et enhetsord. Men det ville sikkert vært lovlig å bruke flertallet ?Adanedair også, overlate første element i sammensetningen uaffektert og bare latt adar "far" gjennomgå omlyd (til edair). I WJ:376 lager Tolkien en notis om flertall av orodben "fjellvandrer" og rochben "rytter" (egentlig sammensetninger orod-ben "fjell-person" og roch-ben "heste-person"). I-affeksjonen som forekommer i flertall var opprinnelig brukt gjennom hele ordet, noe som resulterte i former som örödbin og röchbin (stavet "oeroedbin" og "roechbin" i WJ:376; dette ville ha blitt til eredbin og rechbin i Sindarin av Frodos dager, skjønt Tolkien nevner ikke disse senere formene). Men Tolkien noterte videre at "den normale [dvs. uten omlyd] formen av det første elementet var ofte restaurert når komposisjonens natur forble åpenbar"; derfor kunne flertall av rochben også være rochbin, slik at omlyden bare affekterte vokalen i det siste elementet -ben "person", mens roch "hest" er uendret. (Implikasjonen er at flertallsformen av orodben "fjellvandrer" også kunne være orodbin med orod "fjell" i dets normale form, skjønt formen orodbin ikke er nevnt i WJ:376.) I sammensetningen Edenedair er det første elementet ikke restaurert, men som allerede nevnt, ville antageligvis en form ?Adanedair vært like mye godtatt.

KLASSEFLERTALL

Ved siden av normalt flertall har Sindarin også et såkalt klasseflertall, eller et kollektivt flertall. O RGEO:74 sier Tolkien at "suffikset -ath (opprinnelig et kollektivt substantiv-suffiks) ble brukt som gruppeflertall, en omfavnelse av alle ting med samme navn, eller partnere i et spesielt arrangement eller organisasjon. Så elenath (som flertall av êl, [irregulær] flert. elin) betydde 'samlingen av stjernene': dvs. (alle) de (synlige) stjernene på hvelvingen. Jf. ennorath, gruppen av sentrale land som til sammen utgjør Midgard. Legg også merke til Argonath, 'paret av kongelige steiner' ved inngangen til Gondor; Periannath, "Hobbitene (som rase)," som kollektivt flert. av perian, 'halving' (flert. periain)." Kongens Brev gir flere eksempler: sellath dîn "hans døtre" og ionnath dîn "hans sønner", som refererer til alle Sams sønner og døtre som grupper. I noen tilfeller ser -ath ut til å ha en lenger form -iath. WJ:387 gir firiath som klasseflertall av feir "en dødelig" (normalt flertall fîr); jf. Også den "kollektive flert."form giliath "stjerner" i LR:358 - GIL (som i Osgiliath, "Stjernenes By"). I tidligere versjoner av denne artiklen forklarte vi at denne i som trenger seg inn foran -ath er en gjenlevning av en tidligere y som er bevart her (tidligere firya "dødelig", gilya "stjerne"). Dette kan være korrekt i tilfellet med ordene firiath og giliath, men det kan se ut som at den lengre endelsen -iath dukker opp når klasseflertall er lagt til et ord som har stammevokal i: Denne vokalen får et ekko i endelsen.
          Dersom endelsen -ath er lagt til et substantiv som ender på -nc eller -m, vil de for fonologiske årsaker endres til -ng- og dobbel -mm-, respektivt, hvorpå final -nt og -nd ville begge bli -nn-: Klasseflertall av ord som ranc "arm", lam "tunge", cant "form" og thond "rot" ville tydeligvis bli rangath, lammath, cannath, thonnath, respektivt. Husk også at siden lyden [v] staves f bare finalt, ville den staves som den uttales – rett og slett v – hvis noen endelse legges til. Dermed må klasseflertall av ord som ylf "drikkekar" skrives ylvath.
          I noen tilfeller ser det ut til at andre endelser enn -ath blir tatt i bruk, slik som -rim "folk"; i WJ:388 er Nogothrim sagt å være klasseflertall av Nogoth "Dverg". Enda en endelse er -hoth "folk, forsamling, horde", jf. Dornhoth "Det Misformede Folk", en annen alvisk term for dverger. Silmarillion Tillegg (oppføring hoth) sier at denne endelsen er "nesten alltid brukt negativt" og nevner eksemplet Glamhoth "Larm-horde", et alvisk kallenavn på orker. Den første som kalt Snømennene av Forochel for Lossoth (for *Loss-hoth, loss = "snø") likte dem tydeligvis ikke. I Letters:178, forklarer Tolkien at mens den normale flertallsformen av orch "ork" er yrch, "ville Orkene, som en rase, eller som gruppe vært orchoth" (for *orch-hoth, åpenbart). Det kan diskuteres om former som Nogothrim og Lossoth egentlig er "flertallsformer" eller rene sammensetninger: Dverge-folk, Snø-horde. Ord med den kollektive endelsen -ath ser vi tar flertallsartiklen in, så de skal tydeligvis anses som flertall. Ord på -rim og -hoth ser ut til å oppføre seg på samme måte; jf. navnet Tol-in-Gaurhoth "Varulvenes Øy" (Silmarillion kap. 18, hvor navnet er oversatt med "Varulvers Øy"). I Letters:178, sier Tolkien at "de generelle flertallsformene ble ofte dannet ved å legge til et ord med betydningen ‘stamme, samling, horde, folk’" – dvs de endelsene vi har diskutert her. Så ser det ut til at fra et grammatisk synspunkt skal ord som benytter disse endelsene anses som flertall, ikke sammensetninger.

DE UBØYDE KASUS

Så langt vi kan vite fra publisert materiale, er ikke Sindarins substantiv bøyd i mange kasus, som i Quenya. Deres felles opphavsmål var åpenbart et kasusspråk, men i Sindarin har de relevante endelsene gått tapt (skjønt spor av dem kan oppdages i noen ord – for eksempel ennas "der" må en gang ha sluttet på en lokativendelse lignende Quenya -ssë). Gråalvisk avhenger av preposisjoner i stedet for kasusendelser. Det er dog bemerkelsesverdig av Sindarinsubstantiver kan brukes som genitiv uten noen endring i formen. Vi har allerede sitert inskripsjonen på Morias Port som eksempel på dette: Ennyn Durin Aran Moria, "Durins Dører, Konge av Moria", navnene Durin og Moria fungerer som ubøyde genitiv: Durins of Moria (or Moria's). For å si "X av Y" eller "Ys X" justerer du bare ordene slik: X Y. Kongens Brev gir flere eksempler: Aran Gondor "Konge (av) Gondor", Hîr i Mbair Annui "Herre (av) de Vestre Land", Condir i Drann "Ordfører (av) Hobsyssel". Tolkien noterte at disse ubøyde genitiv antageligvis kom fra "ubøyelige former" (WJ:370). På et tidligere stadie hadde Sindarin antageligvis samme genitivendelse -o som i Quenya, men den gikk tapt sammen med de andre finale vokalene. (Doriathrin Sindarin viser noen ganger en genitivendelse -a, som i Túrins tilnavn Dagnir Glaurunga "Glaurungs Bane"; jf. også Bar Bëora for "Bëors Hus" i WJ:230. Opprinnelsen av denne endelsen er svært uklar, og den brukes tydeligvis ikke i standard Sindarin).
          Noen ganger er en eller begge substantivene i genitivfrasen noe forkortet: Doble konsonanter kan forenkles; sammenlign toll "øy" med tol i et navn som Tol Morwen "Morwens Øy" (WJ:296). Lange vokaler kan forkortes; sammenlign dôr "land" med dor i Dor Caranthir "Caranthirs Land" (WJ:183). Men slik forkorting er ikke nødvendig for å bruke Sindarin korrekt; jf. Hîr i stedet for Hir i frasen Hîr i Mbair Annui "Herre (av) de Vestre Land" i Kongens Brev.

Ikke bare genitiv, men også dativ kan uttrykkes ved et Sindarinsubstantiv som ikke endrer form på noen måte. Dette er tydelig i første del av Gilraens linnod i LotR Tillegg A: Onen i-Estel Edain, "Jeg gav Håp til [Dún]edain". Det indirekte objekt, eller dativobjektet, er klart Edain – men det viser ingen bøyd endelse, heller ikke er det noe korresponderende til preposisjonen "til" i oversettelsen. Dativ er tydeligvis uttrykt ved ordstilling alene. Denne konstruksjonen kan sammenlignes med norsk "Jeg gav Edain Håp", igjen uten preposisjon eller bøyd endelse – men mens norsk i slike tilfeller setter inn indirekte objekt før det direkte objektet, har Sindarin det indirekte objektet etter det direkte objektet.

- - -

3. KONSONANTMUTASJONENE

I Sindarin går den initiale konsonanten i ord ofte gjennom visse forandringer, slik at samme ord kan forekomme i forskjellige former (ord som begynner på vokal er uaffekterte). Disse endringene kalles mutasjoner, med serier av underkategorier (dempet mutasjon, nasal mutasjon etc.) Tenk på to fullstendig distinkte ord som saew "gift" og haew "vane". En mutasjonsregel sier at s i visse grammatiske kontekster blir til h. Artiklen i "-en/-a/-et" er en av triggerne til denne mutasjonen, så hvis vi prefikserer det til saew for å uttrykke "giften" blir ikke resultatet **i saew. "Giften" må bli i haew i stedet. Skjønt haew også betyr "vane", ville ikke en kompetent bruker av Sindarin misforstå i haew (tro det betydde "vanen" i stedet for "giften"). For i samme posisjon hvor s blir h, dikterer mutasjonsregelen også at h blir ch. Så dersom vi kombinerer haew "vane" med artiklen i, ville vi få i chaew for "vanen", ordene ville fortsatt være distinkte. Men det er klart at det er masser av rom for forvirring hvis man ikke forstår Sindarins mutasjonssystem. Det er lett å tenke seg en naiv student som ser kombinasjonen i haew i en tekst og slår opp på haew i stedet for saew i ordlisten sin – og derpå konkluderer feil at i haew betyr "vanen" i stedet for "giften", siden det ikke forekommer ham at haew bare er en form saew tar i denne spesielle posisjonen. Det er ganske umulig å bruke en Sindarinordliste ordentlig uten å forstå mutasjonssystemet; i noen tilfeller ville en ordliste være rett og slett villedende.
          Vi skal forsøke å beskrive de forskjellige mutasjonene, så godt det lar seg gjøre å rekonstruere dem. Der faktisk bevis er mangelfult må vi i mange tilfeller falle tilbake på vår generelle forståelse av Sindarins fonologi for å fylle inn hull. Det som følger er basert på en grundig analyse (hovedsakelig utført av den eminente Sindaristen David Salo), men fremtidige publikasjoner kan muligens vise at den tar feil noen steder. Men, de vanligste mutasjonene (dempet og nasal) er relativt godt attestert, så vi kan rekonstruere reglene med en viss selvsikkerhet.

I. DEMPET MUTATION

Den vanligste mutasjonen, også kjent som lenering (= "mykning"). Navnet reflekterer det faktum at denne mutasjonen gjør "harde" eller ustemte lyder som p eller t "mykere" (eller lenited) til stemt b, d, mens opprinnelige b, d er videre "myknet" til spiranter: v, dh. Vi vil beskrive effektene av dempet mutasjon før vi diskuterer i detalj hvor den forekommer, men det kan noteres at lenering forekommer typisk etter partikler som slutter på vokal når et slikt partikkel umiddelbart følger et ord og er nært forbundet med det, slik som den bestemte artikkelen i (entall –en/-a/-et). I Letters:279, kommenterer Tolkien om leneringen c > g og noterer at den brukes "etter nært forbundede partikler (som artikkelen)". Den fonologiske bakgrunnen for dette fenomenet er ikke vanskelig å forstå. I evolusjonen av Sindarin forandret mange konsonanter seg når de fulgte vokaler; for eksempel ble c til g og t ble til d (sammenlign Sindarin adar "far" med det primitive ordet atar, fortsatt bevart i Quenya). Det som skjedde var at partikler som preposisjoner og artikler som tett fulgte et ord ble så sterkt assossiert med selve ordet at hele frasen av partikkel + hovedord ble oppfattet som en slags enhet. Derved ble et ord som tâl "fot", når det forekom i en frase som i tâl "foten", underlagt samme reglen som gjorde et enhetsord som atar til adar: Det er en vokal som følger t, så den må bli d – og mens tâl forblir ordet for "fot", er " foten" fra da av i dâl i stedet (se LR:298 om dette eksemplet). Se nedenfor angående de forskjellige brukene av dempet mutasjon; mens vi beskriver selve mutasjonene bruker vi endringene som skjer etter bestemt artikkel i som eksmpler.

Dempet mutasjon gjør plosivene p, t, c til stemte b, d, g; originale b, d blir v, dh, mens g forsvinner fullstendig. (Det burde noteres at mutasjonene som beskrives her for b, d, g bare gjelder når disse lydene er derivert fra primitive b, d, g. Sindarins initiale b, d, g kann også være derivert fra mb, nd, ñg, og i slike tilfeller får vi andre leneringsformer. Se seksjonen "Utviklingen av nasaliserte lukker" nedenfor).

pân "planke" > i bân "planken"
caw "topp" > i gaw "toppen"
tâl "fot" > i dâl "foten"
bess "kvinne" > i vess "kvinnen"
daw "mørke" > i dhaw "mørket"
gaw "tomrom" > i 'aw "tomrommet"

Notis: G ble opprinnelig til bakre spirant gh, men denne lyden forsvant senere (i ghaw ble i 'aw). For å indikere at g har blitt lenert til zero, kan man bruke en apostroff ' som i dette eksemplet, men Tolkiens skrifter er ukonsise i dette. I UT:390 har vi Curunír 'Lân for "Saruman den Hvite", hvor apostroffen tydeligvis indikerer at det andre ordet (adjektivet "hvite" er glân i ulenert form. Jf. også galadh "tre" > i 'aladh "treet" i LR:298 (der stavet galað, i·'alað). Men i Silmarillion har vi navn som Ered Wethrin "Skyggefjell", hvor wethrin er en lenert form av gwethrin, flertallsformen av adjektivet gwathren "skyggefull" (sammenlign gwath "skygge", LR:396 - WATH). Kanskje en stavevariant av Ered 'Wethrin ville bli brukt i Tengwar, Tolkien dropper noen ganger apostroffen i navn som dukker opp i fortellingene hans.

Disse konsonantene gjennomgår åpenbart samme mutasjoner dersom de er deler av clustre:

blabed "flagring" > i vlabed "flagringen"
brôg "bjørn" > i vrôg "bjørnen"
claur "glans" > i glaur "glansen"
crist "kløver" (sverd) > i grist "kløveren"
dring "hammer" > i dhring "hammeren"
gloss "snø" > i 'loss "snøen"
grond "klubbe" > i 'rond "klubben"
gwath "skygge" > i 'wath "skyggen"
prestanneth "affeksjon" (forstyrrelse) > i brestanneth "affeksjonen"
trenarn "fortelling" > i drenarn "fortellingen"

Konsonantene h, s og m leneres til ch, h and v, respektivt:

hammad "kledning" > i chammad "kledningen"
salph "suppe" > i halph "suppen"
mellon "venn" > i vellon "vennen" (også stavet i mhellon)

Det vil legges merke til at b og m begge blir v i lenert form. I noen få tilfeller kan flertydighet oppstå. Tenk på to adjektiv som bell "sterk" og mell "kjær"; bare kontekst kan bestemme om i vess vell betyr "den sterke kvinnen" eller "den kjære kvinnen". (I Sindarin følger normalt adjektivet substantivet det beskriver, og i denne posisjonen leneres adjektivet). Mutasjonsproduktet av m staves noen ganger mh i stedet (som i Kongens Brev SD:128-9: e aníra ennas suilannad mhellyn în, "han ønsker der å hilse sine venner"). Det ser ut til at i Tredje Tidevervs Sindarin var ikke denne mh lenger uttalt noe annerledes enn v, skjønt distinksjonen kan ha vært opprettholdt i Tengwarskriving. Tidligere var mh tydeligvis en distinkt nasal variant av v, som også kan beskrives som en "spirant m". Sammenlign LotR Tillegg E, i diskusjonen om Runene: "For (arkaisk) Sindarin var det nødvendig med et tegn for en spirant m (eller nasal v)."

Lyden hw blir antageligvis chw i lenert posisjon:

hwest "vind" > i chwest "vinden"

(I Etymologies’ "Noldorin" har vi denne lyden chw i alle posisjoner, også der ordet ikke er lenert, men det ser ut til at Tolkien reviderte dette).

De ustemte spirantene f, th, den nasale n og likvidene r, l er uaffektert av dempet mutasjon:

fend "terskel" > i fend "terskelen"
thond "rot" > i thond "roten"
nath "vev" > i nath "veven"
rem "nett" > i rem "nettet"
lam "tungemål" > i lam "tungemålet"

Hvordan de ustemte likvidene rh, lh oppfører seg i mutert posisjon er noe usikkert. Synet presentert i tidligere versjoner av denne artikkelen var at de blir normale stemte r, l. Dette var basert først og fremst på eksemplet rhass "avgrunn", med artikkel i rass (LR:363 - KHARÁS). Men dette er antageligvis "Noldorin" og ikke Sindarin. En av fornyelsene Tolkien gjorde da han gjorde "Noldorin" til Sindarin affekterte lydene rh, lh. I "Noldorin" kom de fra normale r, l i det primitive språket, hvor disse lydene forekom initialt. Men Tolkien bestemte senere at primitive, initiale r, l var uendret i Sindarin, et primitivt ord som lambâ "tungemål" gir Sindarin lam (WJ:394; kontrast mot tidligere "Noldorin", hvor dette ordet hadde vært lham i stedet: LR:367 - LAB). Lydene rh, lh forekommer fortsatt initialt i Sindarin, men i dette språket er de derivert fra primitiv initial sr-, sl- (f.eks srawê > Sindarin rhaw, MR:350), ikke enkel r-, l-. Denne nye derivasjonen må tas med i beregningen når vi setter fram en akademisk gjetning om hvordan Sindarin rh, lh oppfører seg i mutert posisjon. Dempet mutasjon korresponderer med hvordan visse konsonanter utvikler følgende vokaler. Midtre primitive sr, sl ble thr, thl, f.eks "Noldorin" lhathron "lytter, smuglytter" (Sindarin lathron?) fra primitivt la(n)sro-ndo (LR:368 - LAS2). Så kanskje dette er det mutasjonen også ville gjøre med rh-, lh-, skjønt vi mangler eksempler:

rhaw "kjøtt" > i thraw "kjøttet" (primitivt *i srawê)
lhûg "drage" > i thlûg "dragen" (primitivt *i slôkê)

Bruken av dempet mutasjon: Dempet mutasjon har mange forskjellige bruk. Den forekommer etter en serie partikler, preposisjoner og prefikser, eksemplet vi har brukt så langt er bare ett av disse partiklene. Typisk nok snakker vi om partikler som enten slutter på vokal eller sluttet på vokal i et tidligere stadie. En preposisjon som na "til" trigger samme mutasjon som artiklen i, for eksempel na venn "til en mann" (umutert benn). I hymnen til Elbereth (A Elbereth Gilthoniel) har vi frasen na-chaered "til-fjern distanse" (se RGEO:72 for engelsk oversettelse), haered "fjern distanse, det fjerne" gjennomgår dempet mutasjon for å bli chaered. (For haered som umutert form, sammenlign navnet Haerast "Fjern Strand" nevnt i Silmarillion Index; se oppføringen Nevrast.)

Vi vet eller utleder at dempet mutasjon forekommer etter følgende partikler og prefikser:

          - prefikset og preposisjonen (?) ab "etter, bak, følgende, senere" (siden dette var tidligere apa, som i Quenya)
          - preposisjonen adel "bak (på)" (siden dette antageligvis var *atele i Gammelsindarin)
          - preposisjonen og prefikset am "opp, over" (jf. Quenya amba); dempet mutasjon er attestert i sammensetninger som ambenn "oppoverbakke" (am + en lenert form av pend, penn "skråning")
          - prefikset ath- "på begge side, på tvers" (eldre *attha)
          - prefikset athra- "på tvers" (jf. et ord som athrabeth, "debatt", det andre elementet er en lenert form av peth "ord")
          - prepositionen be "i tråd med, i følge" (kanskje også "som, lik", siden det må korrespondere med Quenya ve)
          - adverbet/prefikset dad "ned" (jf. dadbenn "nedoverbakke", som er dad + en lenert form av pend, penn "skråning")
          - preposisjonen di "under"
          - prefikset go-, gwa- "sammen" (muligens også brukt som selvstendig preposisjon "med")
          - preposisjonen na "til, mot, ved, av, på"
          - preposisjonen nu (no) "under"
          -preposisjonen trî "gjennom" og det korresponderende prefiks tre-
          - det negative elementet ú-, u- "ikke, ei, u-" eller "uten", brukt som et prefiks, f.eks ú-chebin *"Jeg beholder ikke" i Gilraens linnod (sammenlign umutert hebin "Jeg beholder"). Jf. også et slikt ord som ubed "nektelse" (u + ped, det siste er en stamme av verbet "si", derved ubed = "nei-siing").

Setningen guren bêd enni "mitt hjerte forteller meg" (VT41:11) inkorporerer en lenert form av verbet pêd "forteller". Dette eksemplet ser ut til å indikere at et verb som følger subjekt leneres. Dette er ikke tilfellet dersom verbet kommer før subjektet, som i setningen tôl acharn "hevn kommer" eller bokstavelig talt *"kommer hevn" (WJ:254; legg merke til at tôl ikke leneres til dôl her). Noen er skeptiske til regelen om at verb leneres også der hvor det det følger sitt subjekt. Vi er fortalt at i en versjon av det såkalte Turin wrapper forekommer ordlyden Rían pent *"Rían sa"; her er ikke verbet pent "sa" lenert (til bent), selv om det følger subjektet. Tolkien eksperimenterte sikkert med forskjellige system over årene, eller kanskje det er noe spesielt med frasen guren bêd enni som får pêd til å dukke opp i lenert form bêd der. Det virker i det minste sikkert at et verb ikke skal leneres der det ikke følger subjektet, som går tydelig frem av inskripsjonen på Morias Port: Celebrimbor o Eregion teithant [ikke: deithant] i thiw hin "Celebrimbor av Hollin rita disse tegn". Kanskje det gjør en forskjell at frasen Eregion "av Hollin" trenger seg inn mellom subjekt og verb, kanskje ikke. Det ville være interessant å vite om "Celebrimbor rita" ville oversettes til Celebrimbor deithant eller Celebrimbor teithant - eller kanskje begge er mulige.


          I Sindarin er vanligvis adjektiv (inkludert partisipp) som følger substantivet de beskriver lenerte. I Sindarin følger vanligvis adjektivet substantivet de beskriver; du sier "øy grønn", Tol Galen, i stedet for "grønn øy". Galen er her lenert form av calen "grønn". Et annet eksempel på det samme er navnet Pinnath Gelin "Grønne Høydedrag (flert.)" eller bokstavelig talt "Høydedrag Grønne", gelin er en lenert form av celin, igjen flertallsformen av calen. Navnet Talath Dirnen "Bevoktede Grunn" ("Grunn Bevoktede") inneholder en lenert form av preteritum partisipp tirnen "overvåkede, bevoktede" (jf. verbet tir- "overvåke, skue, vokte"). Eryn "skog" + morn "mørk" produserer Eryn Vorn "Mørke Skog" (UT:436, 262). Dor Dhínen "Stille Land" ("Land Stille") inkluderer den lenerte formen av dínen "stille" (WJ:333, 338). Det er dog noen få attesterte tilfeller hvor dempet mutasjon ikke finner sted i slike kombinasjoner. Navnet Dor Dhínen akkurat nevnt dukker også opp som Dor Dínen i flere tekster (som i den publiserte Silmarillion). Fra LotR husker vi også Rath Dínen eller "Stille Gate" i Minas Tirith; vi kunne ha forventet *Rath Dhínen i stedet. (Men formen Barad-dûr i stedet for *Barad-dhûr for "Tårn-Mørkt" kan forklares med at ordet er her praktisk talt er en sammensetning, som indikert ved bindestreken – skjønt andre element i sammensetninger ofte også er lenert, se nedenfor). Tilfeller med d hvor vi ville vente dh kan noen ganger forklares (bort) som uriktige transkripsjoner fra Tolkiens side, siden han noen ganger lot d vikariere for dh rett og slett fordi han fant den siste digrafen "uskjønn" (UT:267). Men vi kan ikke like enkelt forklare saker som Cú Beleg i stedet for *Cú Veleg for "Stor Bue" (beleg "stor"; for "stor bue" jf. sangen Laer Cú Beleg eller "Sangen om den Store Bue" nevnt i Silmarillion, kapittel 21). Et annet eksempel er navnet Nan Tathren, "Piletrærs Dal" eller bokstavelig talt "Dal Piletreete"; vi kunen ha forventet *Nan Dathren i stedet. Vi må antageligvis anta at misforholdene skyldes det faktum at det var mange varianter eller dialekter av Sindarin, og at reglene for dempet mutasjon varierte noe fra dialekt til dialekt. (Jeg ville råde folk som skriver Sindarin å la adjektiv lenere i denne posisjonen, da dette later til å være hovedregelen).
          Når et ord brukes som andre element av en sammensetning går den ofte gjennom samme endringer som dempet mutasjon gjør. Tolkien skrev (i Letters:279) at "initialene av ord i komposisjon" er lenert (han brukte eksemplet Gil-galad, som representerer *Gil-calad "Stjernelys"; jf. ulenert calad "lys" i UT:65 – skjønt en annen forklaring på elementet galad er gitt i PM:347). I RGEO:73 nevner Tolkien " S[indarin]s endring av midtre t > d": i hymnen til Elbereth har vi palan-díriel for *palan-tíriel "fjern-seende" (sammenlign verbet tir- "skue, overvåke, vokte").
          Andre eksempler inkluderer sammensetninger som Calenhad "Grønn Plass" (calen "grønn" + sad "sted, punkt", UT:425), Elvellyn "Alve-venner" (El = redusert form av ordet for "Alv" + mellyn "venner", WJ:412) eller Nindalf "Våtvang" (en sammensetning av nîn "våt" og talf "flat mark", se A Tolkien Compass s. 195). De uinformerte har i blant antatt at et navn som Gildor betyr "Stjerne-land", dvs. at det siste elementet er det samme som i land-navn som Gondor, Mordor etc., men "Stjerne-land" virker som et rart navn på en person. Det siste elementet i Gildor er faktisk taur "konge, mester, herre", blandet med et identisk adjektiv som betyr "høy, nobel". I Gildor, blir t til d ved lenering, og uaksentert au blir o. Navnet er bedre tolket som "Stjerne-herre".
          Det negative adverbet avo, som brukes sammen med imperativ for å uttrykke en negativ kommando, forårsaker dempet mutasjon av følgende verb: caro! "gjør (det)!", men avo garo! "ikke gjør (det)!" Avo kan også reduseres til et prefiks av-, fortsatt fulgt av samme mutasjon: avgaro betyr det samme som avo garo. Se WJ:371.
         Substantiv leneres også dersom det forekommer som objekt av et verb, selv om det ikke følger noen artikkel. Derved har Sindarin et slage "akkusativ". Legg merke til en setning fra Kongens Brev: ennas aníra i aran...suilannad mhellyn în, "der kongen ønsker …å hilse sine venner", mhellyn er lenert form av mellyn "venner" (og en stavevariant av vellyn som i Elvellyn "Alve-venner" ovenfor). Ordet "venner" er lenert som objekt av verbet "å hilse". En kan undres på om mangelen på lenisjon var årsaken til at Gandalf misforstod inskripsjonen på Morias Port: Pedo mellon a minno, "tal 'venn' og tre inn". Gandalf, som vi husker, trodde først at det betydde "tal, venn, og tre inn". Normalt skulle mellon antageligvis vært lenert som objekt av pedo "tal" (*pedo vellon), men de som lagde inskripsjonen hadde tydeligvis ignorert den vanlige leneringsregelen og gitt ordet mellon i den eksakte form det skulle sies for at døren skulle åpnes. (Selvfølgelig vet vi ikke akkurat hvordan "magien" eller den para-teknologiske mekanismen bak dørene virket, men det må ha vært en slags kunstig intelligens som kun svarte på lydsekvensen M-E-L-L-O-N). Kanskje det var derfor Gandalf ikke til å begynne med forstod at mellon var objektet av pedo "tal, si" og tok det for en vokativ i stedet: "Tal, o venn!" Det kan være at den form for Sindarin brukt i inskripsjonen ikke brukte lenisjon m > mh/v i det hele tatt, men det finnes faktisk en variant av inskripsjonen på Morias Port hvor tengwaren ser ut til å lese pedo mhellon i stedet for pedo mellon. (Se J. R. R. Tolkien: Artist & Illustrator, p. 158.)
          Det har tidligere vært antatt at konjunksjonen a "og" brakte dempet mutasjon (et syn som også var reflektert i noen av de tidligste versjonene av denne artiklen). Dette skyldtes frasen Daur a Berhael "Frodo og Samvis" i LotR3/VI kap. 4: Noen observerte riktig nok at Berhael "Samvis" er en lenert form av Perhael og konkluderte med at det måtte være den foregående konjunksjon a forårsaket denne mutasjonen. Men på Morias Port står det a minno, ikke **a vinno, for "og tre inn". Siden mellon "venn" ikke lenerer til vellon i samme inskripsjon, kunne man tenke seg at inskripsjonen er i en form Sindarin som ikke bruker leneringen m > v. Men som nevnt ovenfor finnes det en alternativ form av inskripsjonen i J. R. R. Tolkien: Artist & Illustrator s. 158. I denne versjonen er ordet mellon lenert (mhellon/vellon) – men ordet minno som følger konjunsjonen viser fortsatt ingen lenering, noe som en gang for alle begraver teorien om at a "og" trigger dempet mutasjon. Hvorfor er da Perhael lenert? Konteksten må tas med i beregningen. Hele setningen går slik: Daur a Berhael, Conin en Annûn, eglerio! I følge Letters:308, betyr dette "Frodo og Sam, prinser av vesten, lovpris (dem)!" Det er egentlig ikke noe siste pronomen "dem" i Sindarinsetningen, som indikert ved parantesene. Objektet av verbet eglerio "lovpris" er selvfølgelig "Frodo og Sam", og siden de er objekter, leneres disse navnene. Setningen er rett og slett en rearrangert form av *eglerio Daur a Berhael, Conin en Annûn "lovpris Frodo og Sam, Helter av Vesten". Dermed er det ikke bare navnet Perhael som er lenert (til Berhael); vi må anta at Daur også er en lenert form, av Taur. (I følge LR:389 - , TA3, "Noldorin"/Sindarin hadde et gammelt adjektiv taur "høy, nobel", brukt i "eldgamle titler"; dette ville være et passende æresnavn for Frodo.) – Som eksemplet Daur a Berhael, Conin en Annûn "Frodo og Sam, helter av Vesten" indikerer, er ikke lenering gjennomført i en hel frase når den siste delen bare står som et slags synonym til den første. Hovedordene, Taur og Perhael, er lenert – men frasen Conin en Annûn "helter av Vesten", som står i apposisjon til Daur a Berhael, er ikke det (altså intet "Gonin en Annûn" i stedet). Jf. Også et eksempel som i Cherdir Perhael, Condir "Mesteren Samvis, Ordfører" fra Kongens Brev: Herdir "mester" er lenert på grunn av den foregående bestemte artiklen (faktisk ville det vært lenert også uten artiklen, siden denne frasen også er objektet av et verb), men her er ikke navnet Perhael "Samvis" og hans tittel Condir underlagt dempet mutasjon, siden de står i apposisjon til Herdir (altså intet "i Cherdir Berhael, Gondir"). Så regelen er at når flere ord står i apposisjon, går bare det første av dem gjennom mutasjon (og dette gjelder antageligvis alle mutasjonene).

NOTIS: Tolkien reviderte leneringsreglene igjen og igjen. En foreldet regel kan nevnes. Som nevnt ovenfor, kan genitiv uttrykkes ved ordstilling alene i Sindarin: Ennyn Durin Aran Moria, "Durins Dører Herre (av) Moria". I følge en regel Tolkien senere forkastet, er andre substantiv i en slik konstruksjon lenert. Derfor hadde det første utkastet til inskripsjonen på Morias Port denne ordlyden: Ennyn Dhurin Aran Voria, med Durin og Moria lenert. Sammenlign noen genitifraser fra Etymologies, LR:369: Ar Vanwë, Ar Velegol, Ar Uiar for "Manwës Dag", "Belegols (Aulës) Dag (Aulë)", "Guiars (Ulmos) Dag" (b og m lenerer til v og g til zero). Etter revideringen vil formene antageligvis være *Ar Manwë, *Ar Belegol, *Ar Guiar i stedet.

II. NASAL MUTASJON

Mens dette kan høres ut som noe hentet fra en skrekkfilm (eller Pinocchio), refererer det faktisk til et annet viktig fenomen i Sindarins fonologi. Akkurat som artikkelen i, bestemt artikkel for entall, trigger dempet mutasjon, så trigger artiklen in, bestemt artikkel flertall, nasal mutasjon: Tolkien sa eksplisitt at "nasal mutasjon...forekommer etter flertallsartiklen in: thîw, i Pheriannath" (Letters:427 – det ser ut som at Humphrey Carpenter redigerer dette brevet trodde at "in" her er den engelske preposisjonen og ikke Sindarinartiklen in, siden han ikke bruker kursiv!) Andre partikler som trigger nasal mutasjon ville være preposisjonen og prefikset an "for, til" og preposisjonen dan "mot", også brukt som prefiks "re-".
          Eksemplene Tolkien brukte i Letters:427 sitert ovenfor, thîw og i Pheriannath, kommer fra inskripsjonen på Morias Port og fra hyllesten Ringbærerne fikk på Kormallensletta. I den første har vi i thiw hin for "disse tegn", bokstavelig talt "tegnene disse". (Forkortelsen av thîw til thiw har antagelig noe å gjøre med den følgende hin "disse" og trenger ikke å tenkes på her.) Frodo og Sam ble hyllet med ordene aglar 'ni Pheriannath, "pris til halvingene" ('ni er forkortelse for an i "til" + bestemt artikkel). Men hvorfor er artiklen i tilsynelatende brukt i konjunksjon med disse flertallsordene, når vi har satt opp at ordet for bestemt artikkel flertall er in? En annen anormalitet ser ut til å være at "tegn"(flert.) og "halvinger" plutselig dukker opp som thîw (thiw) og Pheriannath i stedet for tîw og Periannath, selv om disse ordene er attestert i LotR (Tillegg B, kronologien for Tredje Tideverv, oppføring for 1050: "Periannath nevnes først i journaler..." – mens i Tillegg E gir en referanse til "Tengwar eller Tîw, her oversatt til ‘bokstaver’"). Begge disse problemene løses når vi tar effektene av nasal mutasjon med i beregningn: I thîw og i Pheriannath representerer faktisk in tîw, in Periannath. Kongens Brev har a Pherhael for "til Perhael (Samvis)"; dette representerer an "til" + Perhael. Hvis vi ville si in cirth = "runene", ville dette manifestere seg som i chirth. I diakron fonologis termer, forklares dette fenomenet lett. I Gammelsindarin ble p, t, k (c) som fulgte n aspirerte, dvs de ble til ph, th, kh. Sammenlign et Gammelsindarinord som thintha- "visne" (LR:392 - THIN), som utvilsomt representerer enda eldre *thintâ- med den vanlige verbendelsen -. Derved har vi altså in tîw > i thîw (th er her aspirert t heller enn en spirant þ). Senere ble de aspirerte til spiranter, og den foregående nasale ble assimilert til dem, noe som gjorde at de forsvant (in þîw > iþ þîw, i þîw, normalt stavet i thîw i romanske bokstaver).
          De nasale mutasjonene av de ustemte lukkelydene p, t, c er ph, th, ch. De initiale clustrene cl, cr, tr, pr oppfører seg antageligvis likedan som enkle lukkelyder når de får nasal mutasjon (så om vi kombinerer ord som claur "glans", crûm "venstre hånd", trenarn "redegjørelse", prestanneth "affeksjon" med preposisjonen an "til, for", kan vi få a chlaur, a chrûm, a threnarn, a phrestanneth).
          De stemte lukkelydene b, d, g oppfører seg annerledes når de gjennomgår nasal mutasjon. De blir ikke til spiranter som de ustemte lukkelydene. Det har dog vært noe forvirring angående deres atferd. Tidligere versjoner av denne artiklen har presentert det synet at n + b, d, g blir mb, nd, ng. Det er liten tvil om at Tolkien faktisk tenkte seg det slik på et stadie. Dette er tydelig fra eksemplet Cerch iMbelain "Valarenes Sigd" i LR:365 - KIRIK, klart cerch "sigd" + in flertallsartikkel "(av) -ene" + Belain "Valar". Men et sent eksempel indikerer at Tolkien forlot dette "Noldorin"-systemet i Sindarin. I WJ:185, har vi Taur-i-Melegyrn for "De Store Trærnes Skog". Dette er klart taur "skog" + in flertallsartikkel "(av) -ne" + beleg "stor" + yrn "trær". (Ordet beleg er listet opp i Silmarillion Tillegg, der glossert "mektig".) Her ser vi at n + b gir m; ved samme system ville "Valarenes Sigd" selvfølgelig bli Cerch i Melain (ikke, som før, Mbelain). Ved analogi må vi konkludere med at n + d gir en enkel n, mens n + g kommer ut som ng (en enhetslyd som i norsk sang, noen ganger stavet ñ av Tolkien, ikke denne lyden fulgt av en distinkt g, som i norsk angripe):

in flert. "-ene" + Dúredhil "Mørkalver" = i Núredhil "Mørkalvene"
in flert. "-ene" + gelaidh "trær" = i ngelaidh (dvs. i ñelaidh) "trærne"
in flert. "-ene" + beraid "tårn" = i meraid "tårnene"

Teoretisk, har vi lange eller doble konsonanter her (innúredhil, iññelaidh, immeraid), men dette er knapt reflertart i uttalelsen. Men i tilfeller med preposisjonene an "til, for" og dan "mot", som trigger lignende mutasjoner, ville det være i tråd med Tolkiens generelle prinsipper å markere det i staving (skjønt vi mangler eksakte parallelleksempler):

an + Dúredhel "Mørkalv" = an Núredhel (heller enn bare a Núr...) "til en Mørkalv"
an + galadh "tre" = an Ngaladh "til et tre" (provisorisk romansk staving av añ Ñaladh, hvis ekvivalent ville antageligvis dukke opp i Tengwar)
an + barad "tårn" = am marad "til et tårn"

Det er ønskelig å beholde preposisjonen an klart separat fra konjunksjonen a "og"; det kunne bli forvirring om vi skrev a Núredhel, a marad (den første kunne mistolkes som "og en Dypalv").

Før noen konsonantclustre som begynner på stemte lukkelyder, slik som dr, gl, gr, gw, kan det se ut som om det ikke forekommer noen spesiell mutasjon. I LotR Tillegg A, har vi Haudh in Gwanûr for "Tvillingenes Haug" (ikke **Haudh i Ngwanûr); jf. også Bar-in-Gwael "Måkenes Hjem" (?) i WJ:418 (ikke **Bar-i-Ngwael). Så ved å kombinere an, dan, in med ord som draug "ulv", glân "grense", grond "klubbe" eller gwêdh "bånd" kan vi få dan draug "mot en ulv", dan glân "mot en grense", dan grond "mot en klubbe", dan gwêdh "mot et bånd" (bestemte flertall in droeg "ulvene", in glain "grensene", in grynd "klubbene", in gwîdh "båndene"). Sammenlign Tawar-in-Drúedain for "Drúedains Skog" i UT:319; det initiale dr er ikke forandret av noen synlig nasal mutasjon, selv om det følger flertallspartiklet in "(av) -ene". Jf. også utropet gurth an Glamhoth "død til Larm-horde(n) (= Orker)" i UT:39, 54, som gir oss et attestert eksempel på an "til" fulgt av et ord på gl-. Det er, dog, sannsynlig at den finale n av dan, an, in ville uttales "ng" (ñ) før ord som begynner med cluster på g-, og kanskje også skrevet slik med Tengwar.
          Clustrene bl, br kan bli ml, mr når de er utsatt for nasal mutasjon, f.eks. an "til" + brôg = a mrôg (eller am mrôg) "til en bjørn", bestemt flertall i mrýg "bjørnene". Vi har ingen eksempler, men generelle prinsipper kan antyde dette.
          Foran m forekommer preposisjonen an "til, for" som am; Kongens Brev har am Meril for "til Meril [Rosi]". Dan "mot" ville sikkert bli dam i samme posisjon (dam Meril "mot Meril"). Flertallsartikkelen in forekommer som i når den følges av m; WJ:418 har Bar-i-Mýl for "Måkenes Hjem" (endret av Tolkien fra Bar-in-Mýl med n intakt). Jf. også en frase som Gwaith-i-Mírdain "Folket av Juvelsmedene", som klart representerer ...in Mírdain. Foran ord i n, ville vi igjen se in redusert til i (jf. i Negyth for in Negyth "Dvergene", WJ:338). Preposisjonene an, dan ville være uendret.
          Foran s, er in igjen redusert til i, som i Echad i Sedryn "De Trofastes Leir" (UT:153). Preposisjonene an "til, for" og dan "mot" kan dukke opp som as, das foran s- (f.eks as Silevril "til en Silmaril").
          Ingen eksempler viser hva nasal mutasjon gjør med initial r-. I Tredje Tidevervs Sindarin ble i det minste n + r til dhr (som i Caradhras = caran "rød" + ras(s) "horn"). Så kanskje, si, "mot et horn", dan + rass, ville gi oss dadh rass??? Bestemt flertall idh rais "hornene", for in rais? Men i Første Tidevervs Sindarin, eller i allefall i Doriathrindialekten, kunne vi se rett og slett dan rass, in rais (sammenlign navnet på Thingols sverd Aranrúth "Kongens Raseri", som indikerer at forandringen nr > dhr enda ikke hadde skjedd i hans dager).
         Foran l, blir den siste nasal i flertallsartikkelen in borte. Sammenlign Dantilais sp, et navn på høsten i PM:135; dette er uten tvil Dant i Lais "Bladenes Fall" (for Dant in Lais) skrevet i ett ord som en pseudo-sammensetning. Preposisjonene an, dan kan forekomme som al, dal foran ord som begynner på l-.
          Atferden til ustemte L og R, dvs. lh, rh, blir bare gjetning. An "til" + lhûg "drage" eller rhavan "villmann" kan gi al 'lûg "til en drage", adh 'ravan "til en villmann" (eller, med in = flertall "-ene", i 'lýg for il 'lýg "dragene", men idh 'revain "villmennene"). Denne ' ville indikere tap av en konsonant, s’en i de orginale clustrene sl-, sr- som gav lh-, rh-. Se under Blandet Mutasjon nedenfor angående det attesterte (?) eksemplet e-'Rach.
          Nasal mutasjon gjør h til ch, som i Narn i Chîn Húrin "Fortellingen om Húrins Barn", i Chîn representerer in Hîn (sammenlign hên "barn", flert. hîn). Det skulle noteres at formen Narn i Hîn Húrin som forekommer i UT er feil. I LR:322 tilstår Christopher Tolkien: "Narn i Chîn Húrin...staves slik i alle forekomster, men ble uriktig endret av meg til Narn i Hîn Húrin (fordi jeg ikke ønsket at Chîn skulle uttales som moderne engelsk chin)." (Jf. MR:373.) Foran h > ch, kan preposisjonene an, dan bli stavet a, da (a chên "til et barn", da chên "mot et barn" - ach chên, dach chên ville også være en mulighet, men intet umutert Sindarinord begynner på ch, så det kan ikke oppstå noen forvirring med a hên "og et barn").
          Den nasale mutasjonen av hw kan følge det samme (hypotetiske) mønstret som lh, rh, f.eks an "til" + hwest "til vind" > a 'west "til en vind".
          Lydene th, f ser ut til å være immune for alle slags mutasjoner. In flert. "-ene" + thynd "røtter" ville antageligvis fremstå som i thynd; i tilfellet med an "til" og dan "mot" kan vi se ath thond "til en rot", dath thond "mot en rot", eller en kan rett og slett skrive a thond (og risikere forveksling med "og en rot"), da thond. Likedan in > i foran f (jf. i-Fennyr for in-Fennyr i LR:387 - SPAN). An, dan kan komme ut som af, daf foran f; i dette tilfellet ville en final f faktisk bli uttalt [f] i stedet for [v], på tross av Tolkiens vanlige ortografiske konvensjoner. Sammenlign hans bruk av ef som en assimilert form av ed "ut av" foran ord på f-; se seksjonen om Blandet Mutasjon nedenfor.

III. BLANDET MUTASJON

"Blandet mutasjon" er ikke en Tolkien-skapt term; vi vet ikke hva han kalte det. I det publiserte materiale er det ikke eksplisitt henvist til denne mutasjonen; vi bare observerer dens effekt i noen tekster. Noen ganger er den helt lik dempet mutasjon, noen ganger til nasal mutasjon, og historisk er sikkert begge mutasjoner involvert – derved kan denne mutasjonen kalles "blandet" (men noen ganger skiller den seg klart ut fra både dempet og nasal mutasjon!)

Ikke mindre enn tre eksempler på blandet mutasjon finnes i en setning av Kongens Brev: erin dolothen Ethuil, egor ben genediad Drannail erin Gwirith edwen " på den åttende dag av Vår, eller i Hobsyssel-regningen på den andre [dag] av April". Her har vi tre eksempler på preposisjoner som inkorporerer den bestemte artikkelen i den noe uklare formen -(i)n: to ganger erin "på den" (or "på" + in "den" > omlyd örin > senere erin), pluss ben, her oversatt "i -en", men mer bokstavelig "i følge -en" (be "i følge" er klart ekvivalenten til Quenya ve "lik, som"; derved ben genediad Drannail "i følge Hobsyssel-regning"). Andre preposisjoner inkorporert i artikkelen i formen -in eller -n, slik som nan "til + bestemt art.", uin "fra+ best.art, av+ best.art" og muligens 'nin "til/for + best.art.", ville bli fulgt av samme mutasjoner (i allefall i entall – i flertall kan vi se nasal mutasjon i stedet, jf. ’ni Pheriannath "til halvingene", for 'nin [= an in] Periannath). Men hva slags mutasjoner snakker vi om?

          På grunn av –n’en kunne vi forvente noe lignende nasal mutasjon, men setningen fra Kongens Brev viser at det ikke er saken. Tenk på frasene erin dolothen "på den åttende", ben genediad "i følge regningen", erin Gwirith edwen "på andre april" (bokstavelig talt "på aprilen andre"). Omlydsformen av dolothen "åttende" er klart tolothen (sammenlign toloth "åtte", LR:394 - TOL1-OTH/OT). Enda ser vi ingen nasal mutasjon (**eri[n] tholothen), men heller et skift t > d som er lik en dempet mutasjon. Men dempet mutasjon ville også lenere g til zero. Også genediad "regning" og Gwirith "april" er uaffektert selv om de følger ben, erin. (Vi vet at de umuterte formene også ville vise g-; for genediad sammenlign verbet gonod- "regne" i LR:378 - NOT, mens månednavnet Gwirith er nevnt i LotR Tillegg D.) Vi ser ikke **erin 'enediad, **erin 'Wirith med vanlig dempet mutasjon her.
          Entall-genitivartikkelen e, en "av –en/-a/-et" er observert også å trigge lignende mutasjoner. Overvei noen av navnene på forskjellige fortellinger listet opp i MR:373. I Narn e·Dinúviel, "Fortellingen om Nattergalen", vi ser samme "dempede mutasjone" t > d som i erin dolothen for erin tolothen (den umuterte formen av Dinúviel er selvfølgelig Lúthiens velkjente tilnavn Tinúviel). Men igjen ser vi at ingen slik dempet mutasjon affekterer stemte plosiver som b, d, g (jf. Gwirith, genediad forblir uendret): MR:373 lister også opp Narn e·Dant Gondolin, "Fortellingen om Gondolins Fall", hvor dant "fall" ikke gjennomgår noen mutasjon (vi vet at den umuterte formen også er dant; sammenlign Dantilais for *"Bladenes Fall = høst" i PM:135; stammen er DAT, DANT "falle ned", LR:354). Vi ser ikke **e·Dhant med dempet mutasjon.
          Opprinnelsen til disse "selvmotsigende" mutasjoner har åpenbart noe å gjøre med dempet og nasal mutasjon som opererer på forskjellige stadier i evolusjonen av Sindarin. Vi trenger ikke å gå inn på de fonologiske forvikliger her, men heller sette opp deres effekter så langt det lar seg gjøre å rekonstruere dem – for til en høy grad må vi bare stole på rekonstruksjon.

De best attesterte effektene av blandet mutasjon kan utledes fra eksemplene ovenfor. De ustemte plosivene p, t, c blir stemt til b, d, g (pân "planke", caw "topp", tâl "fot" > e-bân "av planken", e-gaw "av toppen", e-dâl "av foten", og likedan erin bân, erin gaw, erin dâl for "på planken/toppen/foten"). De stemte plosivene b, d, g er uendret (benn "mann", daw "mørke", gass "hull" > e-benn "av mannen", e-daw "av mørket", e-gass "av hullet", og likedan erin benn "på mannen" etc.) Det er knapt nødvendig å bemerke at det er rom for forveksling her, siden den fonemiske distinksjonen mellom stemte og ustemte plosiver er nøytralisert i denne posisjonen. Bare konteksten kan fortelle oss om, si, e-gost betyr "av krangelen [cost]" eller "av frykten [gost]".

Foran det initiale clusteret tr-, ville vi antageligvis se den fulle formen av genitivartikkelen (en), og selve clusteret tr ville muteres til dr, f.eks trenarn "fortelling" > en-drenarn "av fortellingen". Opprinnelig dr, som i draug "ulv", ville oppføre seg på samme måte, men her er det selvfølgelig ingen synlig mutasjon (en-draug "av ulven"). Clustrene pr og br kan begge komme ut som mr, og artikkelen tar den korte formen e-: prestanneth "affeksjon" > e-mrestanneth "av affeksjonen", brôg "bjørn" > e-mrôg "av bjørnen". Clusteret bl kan likedan bli ml-, som i blabed "flagring" > e-mlabed "av flagringen". Her er den blandede mutasjonen lik den nasale mutasjonen. Clustrene cl-og cr- ville oppføre seg mer som tr-, stemte (til gl-, gr-), men vi ville bare se den korte formen av artiklen foran dem: claur "glans" > e-glaur "av glansen", crist "kløver" (sverd) > e-grist "av kløveren". På den annnen side brukes den lange formen en- foran gl-, gr-, gw-, og disse clustrene går ikke gjennom noen forandring: gloss "snø" > en-gloss "av snøen" (sammenlign Methed-en-glad "Enden av Skogen" i UT:153), grond "klubbe" > en-grond "av klubben", gwath "skygge" > en-gwath "av skyggen".

Foran ord på f-, ser eksemplet Taur-en-Faroth ut til å indikere at artikkelen forekommer i dens fulle form en- (for dette eksemplet, se Silmarillion Tillegg, oppføring faroth - Taur-en-Faroth ser dog ikke ut til å bety presist "Jegernes Topper"). Det er svært usikkert hvordan ord på h-, l-, m-, th- ville føre seg ad; det er mulig at genitivartikkelen ville ta kort form e-, og at den initiale konsonanten ikke ville gjennomgå noen forandring: e-hên "av barnet", e-lam "av tungemålet", e-mellon "av vennen", e-thond "av roten". Kanskje vi også ville få kort e- foran ord på s-, men denne konsonanten ville antageligvis bli h-: salph "suppe> e-halph "av suppen". Foran n- har vi lang en-; sammenlign et navn som Haudh-en-Nirnaeth "Tårers Haug", som forekommer i Silmarillion. Foran r- kan genitivartikkelen ta formen edh- på grunn av dissimilasjonen nr > dhr, f.eks edh-rem "av nettet", men en-rem kan være like god, i det minste i Doriathrin Sindarin.

Da har vi bare tre initiale lyder å gjøre rede for: alle kommer fra clustere på s-, nemlig lh, rh, hw fra primitive sl-, sr-, sw-. Hvilken effekt har blandet mutasjon på ustemte L, R, W? Vi har en mulig attestasjon på en slik mutasjon: Frasen Narn e·'Rach Morgoth "Fortellingen om Forbannelsen av Morgoth" i MR:373. Dette eksemplet indikerer at 'rach er det som ordet for "forbannelse" blir til når det har gjennomgått blandet mutasjon. Uheldigvis er ikke dette ordet attestert andre steder, så vi vet ikke sikkert hva den umuterte formen kan være. Det har vært antatt at det er en lenert form av *grach. Men er det det, så foreslår analogiske eksempler at "om forbannelsen" ville være *en-grach. Det kan være, da, at den umuterte formen faktisk er *rhach, primitivt *srakk-, denne ' av e·'rach markerer tapet av denne s (og/eller tapet av dens effekt på den umuterte formen, i hvilken s, skjønt ikke lenger til stede som distinkt lyd, har gjort den følgende r til ustemt: rh). Hvis dette er riktig, ville vi forvente at blandet mutasjon har en lignende effekt på lh, hw, f.eks lhûg "drage" > e-'lûg "av dragen", hwest "vind" > e-'west "av vinden".

Preposisjonene som inkorporerer artikkelen som -n eller -in ville trigge mutasjoner lik disse som nettopp er beskrevet for genitivartikkelen en-, men det er åpenbart ingen variasjon mellom former hvor n er inkludert og "korte" former hvor den er utelatt, som parallell til variasjonen en/e: En n som representerer artikkelen er alltid tilstede. (Kontraster erin dolothen og e·Dant; vi ser ikke **eri·dolothen som parallell til e·Dant eller **en Dant som parallell til erin dolothen.)

IV. LUKKET MUTASJON

Termen "lukket mutasjon" finnes ikke i Tolkiens publiserte skrifter om Sindarin, men en referanse til denne mutasjonen er (ved dette navnet) referert til i en av de første oppføringene av "Gnomish Lexicon" fra 1917 (se Parma Eldalamberon #11). I senere materiale finnes det en kort referanse til hva som også kunne kalles lukket. I WJ:366 leser vi: "Som mutasjonene som følger preposisjonen o ['fra, av'] viser, må den forhistorisk ha sluttet på -t eller -d." Uheldigvis fortalte ikke Professoren oss noe mer om disse mutasjonene. Våre få eksempler på o i virkelige tekster ville se ut til å indikere at det ikke skjer noen ting med en m eller en g etter denne preposisjonen (o menel "fra himmel" og o galadhremmin ennorath "fra de tre-omsnodde land av Midgard" i hymnen til Elbereth, + o Minas Tirith "fra Minas Tirith" i Kongens Brev), og o har også denne formen foran vokaler (o Imladris "fra/av Kløvendal" i RGEO:70, i Tengwar; jf. også Celebrimbor o Eregion "Celebrimbor av Hollin" i inskripsjonen på Morias Port). Tolkien noterte videre om utviklingen av den primitive preposisjonen et "ut, ut av" i Sindarin: "[Den] bevarer sin konsonant i formen ed foran vokaler, men mister den foran konsonanter, skjønt es, ef, eth finnes ofte foran s, f, th." Vi vil bruke ed for å illustrere mutasjonene forårsaket av den finale lukkelyden, så godt det lar seg gjøre å rekonstruere dem. Grunnet mangel på eksempler, må mye av det følgende forbli hypotetisk.

Foran vokal forteller Tolkien oss at vi skal se grunnformen ed (f.eks ed Annûn "ut av Vest[en]"). Men foran konsonanter forekommer ed som e, men følgende konsonant vil ofte endres. Dersom vi kan stole på vår forståelse av Sindarins fonologiske historie, vil de ustemte lukkelydene t-, p-, c- gjøres om til th-, ph-, ch- (clustrene tr-, pr-, cl-, cr- blir likedan thr-, phr-, chl-, chr-):

pân "planke" > e phân "ut av en planke"
caw "topp" > e chaw "ut av en topp"
taur "skog" > e thaur "ut av en skog"
claur "glans" > e chlaur "ut av glans"
criss "kløft" > e chriss "ut av en kløft"
prestanneth "affeksjon" > e phrestanneth "ut av affeksjon"
trenarn "fortelling" > e threnarn "ut av en fortelling"

Stemte plosiver, på den annen side, b-, d-, g- (alene eller i clustre bl-, br-, dr-, gl-, gr-, gw-) ville ikke gå gjennom noen endring: Sammenlign o galadhremmin ennorath "fra de tre-omsnodde land av Midgard" i hymnen til Elbereth; ordet galadh "tre" er uendret.

barad "tårn" > e barad "ut av et tårn"
daw "mørke > e daw "ut av mørke"
gass "hull" > e gass "ut av et hull"
bronwe "utholdenhet" > e bronwe "ut av utholdenhet"
blabed "flagring" > e blabed "ut av flagring"
dring "hammer" > e dring "ut av en hammer"
gloss "snø" > e gloss "ut av snø"
groth "hule" > e groth "ut av en hule"
gwath "skygge" > e gwath "ut av skygge"

Systemet risset her refererer til "vanlige" b, d, g; legg merke til at der disse lydene kommer fra primitive mb, nd, ñg, har de en annen atferd. Se "Utviklingen av nasaliserte lukkelyder" nedenfor.

Ord på m- og n- ville heller ikke forandres:

môr "mørke" > e môr "ut av mørke"
nath "vev" > e nath "ut av en vev"

Men h- og hw- kan bli ch- og w-, respektivt:

haust "seng" > e chaust "ut av en seng"
hwest "vind" > e west "ut av en vind"

For formene av ed foran s-, f-, th-, blir vi fortalt at "es, ef, eth finnes ofte" (WJ:367) foran disse konsonantene:

sarch "grav" > es sarch "ut av en grav"
falch "ravine" > ef falch "ut av en ravine"
thôl "hjelm" > eth thôl "ut av en hjelm"

Men Tolkiens ordlyd "finnes ofte" i stedet for "finnes alltid" indikerer at e sarch, e falch, e thôl ville vært like gyldig. Preposisjonen ned *"i", som antageligvis oppfører seg som ed "ut av", skal sannsynligvis ikke være nef (men heller ne) foran ord på f-, siden stavingen nef ville kunne skape forveksling med den distinkte preposisjonen nef "på denne siden av". (Det ville ikke være noen forvirring hadde det ikke vært for Tolkiens idè at final [v] skal staves f i romansk ortografi for Sindarin; nef "på denne siden av" uttales [nev], men nef som form av ned ville uttales [nef]. Ef, nef som former av ed, ned skulle strengt tatt vært stavet eph, neph i følge Tolkiens ortografiske system, siden de uttales [ef], [nef] - men i WJ:367, bruker Tolkien selv stavingen "ef"!)

De ustemte likvidene lh, rh kan oppføre seg som vi har antatt at de gjør under inflytelsen av dempet mutasjon: bli til thl-, thr-. (Det må understrekes at dette er spekulasjon, på det beste en kvalifisert gjetning, hvilket gjelder mange av de mulige effektene av lukket mutasjon som presenteres her. Av alle uattesterte former er bare oppførselen til ustemte lukkelyder noenlunde sikker)

lhewig "øre" > e thlewig "ut av et øre"
Rhûn "Øst" > e Thrûn "ut av Øst(en)"

For normale, stemte l, r kan de generelle prinsippene i Sindarins fonologi antyde (så langt de kan rekonstrueres) at "ut av" her ville forekomme i dets fulle form ed, på tross av Tolkiens ærklæring i WJ:367 at finale lukkelyder går tapt før konsonanter:

lach "flamme" > ed lach (e lach?) "ut av en flamme"
rond "hule" > ed rond (e rond?) "ut av en hule"

Dette dekker forhåpentligvis mutasjonene forårsaket av ed "ut av"; ned *"i" ville oppføre seg på samme vis. Preposisjonen o "fra, av" forårsaker samme mutasjoner, men her endrer ikke selve preposisjonen sin form (ingen variasjon som korresponderer med ed/e). Tolkien noterte, likevel, at o i blant tok formen od foran vokaler (WJ:367). Som nevnt ovenfor brukte Tolkien selv o Eregion "av Hollin" i inskripsjonen på Morias Port og o Imladris for "fra/av Kløvendal" i RGEO:70 (i Tengwar). Od Eregion og od Imladris ville åpenbart ha vært mulig, men ikke nødvendig. Men Tolkien noterte at od var mer vanlig foran o- enn foran andre vokaler, så (si) "fra/av en Ork" skulle kanskje oversettes til od Orch heller enn o Orch for å unngå to identiske vokaler i hiatus.

V. LIKVID MUTASJON

Denne mutasjonen representerer et tillitssprang. Det er ikke nevnt, hentydet til eller direkte eksemplifisert noe sted i det publiserte materialet; likevel ser vår generelle forståelse av Sindarins fonologi ut til å kreve den. Dersom Tolkien holdt seg til sine egner regler (han gjorde det i blant), ville vi vente en likvid mutasjon i Sindarin.

Vi vet at etter likvidene l, r, forandret Sindarin på et stadie plosiver til spiranter (UT:265, fotnote); sammenlign Telerin alpa "svane" med Sindarin alph, eller Quenya urco "Ork" med Sindarin orch. Dette skjer ikke bare i enhetsord. Prefikset or- "over", som er klart mulig å separere, er observert å forårsake en lik endring i verbet ortheri "mester, beseirer", bokstavelig *"over-makt" (LR:395, hvor stammen er gitt som TUR "makt, kontroll"). Det er liten grunn til å tvile på at or, også når den dukker opp som selvstendig preposisjon "over, på", ville trigge samme endringer i ordet som følger: Lukkelyder blir spiranter.

pân "planke" > or phân "over en planke"
caw "topp" > or chaw "over en topp"
tâl "fot" > or thâl "over en fot"
benn "mann" > or venn "over en mann"
doron "eik" > or dhoron "over en eik"

G ble opprinnelig til spirant gh, men denne lyden forsvant senere (merket med ' der den tidligere forekom):

galadh "tre" > or 'aladh "over et tre" (arkaisk or ghaladh)

Det spiller ingen rolle om de initiale lukkelydene forekommer alene eller som del av et cluster; de vil fortsatt bli til spiranter under innflytelse av likvid mutasjon (tr- > thr-, pr- > phr, cl- > chl-, cr- > chr-, dr- > dhr-, bl- > vl-, br- > vr-, gl- > 'l, gr- > 'r, gw- > 'w).

M, som b, ville antageligvis bli til v når den er utsatt for likvid mutasjon. Denne endringen er observert i enhetsord; jf. primitivt *gormê (Quenya ormë) "hast" som gir Sindarin gorf (LR:359 - GOR; gorf er selvfølgelig bare Tolkiens stavemåte av gorv, siden final [v] er representert ved bokstaven f). Derved:

mîr "juvel" > or vîr "over en juvel" (arkaisk or mhîr, hvor mh = nasalisert v)

H- og hw- er antageligvis forsterket til ch-, chw-, under innflytelsen av likvid mutasjon:

habad "strand" > or chabad "over en strand"
hwand "sopp" > or chwand "over en sopp"

For endringen h > ch, sammenlign et ord som hall "høy" blir -chal når or- er prefiksert for å lage et ord for "overlegen, høy, eminent" - orchal bokstavelig over-høy, super-høy. ("Orchel" i LR:363 - KHAL2 er en feiltolkning; sammenlign WJ:305.)

De ustemte likvidene lh, rh kan bli 'l, 'r, som vi antok er tilfellet i nasal og blandet mutasjon:

lhûg "drage" > or 'lûg "over en drage"
Rhûn "Øst" > or 'Rûn "over Øst(en)"

De stemte likvidene r, l ville være uaffektert av likvid mutasjon:

rem "nett" > or rem "over et nett"
lam "tungemål" > or lam "over et tungemål"

De ustemte spirantene f, th, den nasale n og sibilanten s ville heller ikke bli affektert:

fend "terskel" > or fend "over en terskel"
thond "rot" > or thond "over en rot"
nath "vev" > or nath "over en vev"
sirith "strøm" > or sirith "over en strøm"

SPESIELLE TILFELLER: Utviklingen av nasaliserte lukkelyder

Det vinnes en subkategori av ord på b-, d-, g- som trenger å sees på, og som må memoreres separat. I ordene det gjelder, kommer ikke b-, d-, g- fra b-, d-, g- i det primitive språket. I stedet var de opprinnelig nasaliserte lukkelyder, mb-, nd-, ñg- (ñ representerer lyden ng som i norsk sang, og ñg blir derfor uttalt som "ng" i norsk angrep, med distinkt, hørbar g). I Sindarin kan du ikke umiddelbart se om den initiale konsonanten i et ord som Golodh "Noldo" er en "normal" g, dvs. en som alltid har vært g, eller om den representerer en tidligere ñg-. Men det er viktig å vite dette, for når mutasjoner trer inn, har et ord som opprinnelig begynte på nasalisert lukkelyd en ganske annen atferd enn et ord som hadde en enkel lukkelyd hele tiden. For eksempel, hvis første konsonant av Golodh hadde vært en "normal" g, og man prefikserte artikkelen i ville den ha gitt oss i 'Olodh for "Noldoen" - med g lenert til zero på grunn av den dempede mutasjonen som artikkelen trigget. Jf. et eksempel sitert ovenfor, i seksjonen om dempet mutasjon: galadh "tre" > i 'aladh "treet" (LR:298). Men g’en i galadh var enkel g også i det primitive språket (hvor ordet fremstod som galadâ). G’en i Golodh, på den annen side, var opprinnelig ñg; ordet kommer fra det primitive ñgolodô. Når vi prefikserer artikkelen, som derved trigger dempet mutasjon, er resultatet ikke i 'Olodh, men i Ngolodh.

Allerede i Tolkiens tidligste "Gnomisk"-språk (ca. 1917), finner vi ideen om at opprinnelige nasaliserte lukkelyder har en spesiell atferd i mutert posisjon. I ’Gnomish Grammar’ fra 1917 (publisert sammen med ’Gnomish Lexicon’ i Parma Eldalamberon #11), er prinsippet beskrevet som at de opprinnelige nasale lukkelydene ble bevart når artikkelen prefikseres. Derved hadde vi for eksempel balrog "demon, balrog" > i mbalrog "demonen", dôr "land" > i ndôr "landet", Golda "Gnom, Noldo" > i Ngolda "Gnomen". Er dette systemet fortsatt gyldig i Sindarin? I WJ:383, i et essay datert til ca. 1960, indikerer Tolkien at Sindarins ord for Noldo var "Golodh (Ngolodh)". Så ordet Golodh forekommer noen ganger som Ngolodh i stedet. I dette essayet gjorde ikke Tolkien det helt klart hvor formen Ngolodh skulle brukes, men variasjonen Golodh/Ngolodh lot til å korrespondere med Gnomisk Golda/Ngolda. Tidligere versjoner av denne artikkelen presenterte derfor det synet at dempet mutasjon av b, d, g, hvor disse lydene var nasale i det primitive språket, er mb, nd, og ng – slik at de opprinnelige nasale lukkelydene ble restaurert, eller heller bevart, i denne posisjonen.

Men et nærmere blikk på Sindarins fonologi ser ut til å indikere at det var forhastet å konkludere med at det "Gnomiske" systemet fortsatt var gyldig i senere gråalvisk (og demonstrerer at Tolkiens tidligere materiale må behandles med stor skepsis hvis man vil lære LotRs alvisk, på tross av visse påstander fra redaktørene at publikasjonen av Gnomisk grammatikk og leksikon ville kaste mer lys over Sindarin). Dempet mutasjon korresponderer med hvordan visse konsonanter eller konsonantgrupper utvikler seg mellom vokaler. Den trigges, blant annet, ved det negative prefikset ú-. Så dersom vi prefikserer det til et verb som bartha- "dom, skjebne", derivert fra stammen MBARAT, hva får vi? Det beslektedet ordet úmarth "dårlig skjebne", hvor det samme prefikset forekommer (skjønt med en annen nyanse i betydning), peker mot *ú-martha for "fortaper ikke". Dempet mutasjon av b, hvor den representerer primitiv mb, er derfor m. Dempet mutasjon av d derivert fra primitiv nd ville da bli n. Dette korresponderer for en stor del til utviklingen av midtre mb, nd , hvor de ble m(m), n(n) – f.eks amar "jord" som ekvivalent til Quenya ambar, eller annon "port" som korresponderer til Quenya andon. Hva da med den attesterte formen Ngolodh – tydeligvis den dempede mutasjonen av Golodh? Er ikke det opprinnelige initiale clusteret av primitivt ngolodô bevart her, akkurat som i Gnomisk? Antageligvis ikke; vi er bare forvirret av en uheldig mangelfullhet i det engelske alfabetet, fraværet av et enkelt tegn for lyden som ofte staves ng, som i sang, ting. Som allerede nevnt, betegnet Tolkien noen ganger denne lyden som ñ. Denne enkle enhetslyden ñ må være utskilt fra ñ + g, som er det stavelsen ng betegner i angrep. Det later til at i Sindarin Ngolodh skal den initiale ng uttales som i sang, dvs. enkel ñ uten noen hørbar g – mens i Gnomisk Ngolda, indikerer stavingen ng et virkelig cluster, uttalt som i norsk angrep. Derved er ikke mutasjonsproduktet av g fra primitivt ñg det samme i Sindarin og Gnomisk likevel, og behandlingen av b, d fra mb, nd er også forskjellige.

bâr "land, hjem" (stamme MBAR) > i mâr "landet, hjemmet" (ikke i mbâr som ærklært i tidligere versjoner av denne artikkelen)
dôl "hode" (tidligere ndolo) > i nôl "hodet" (ikke i ndôl)
Golodh "Noldo" (primitivt ngolodô) > i Ngolodh "Noldoen" (dvs. i Ñolodh, ikke i Ñgolodh med et faktisk konsonantcluster)

Oppdatering: Siden jeg skrev dette ovenfor har andre relevante eksemler blitt publisert. Tolkiens ukomplette Sindarin Fader Vår inkluderer ordene i mbas "brødet" (det umuterte ordet for "brød" er mas/mass, fra roten MBAS). Denne typen mutasjon er overraskende i en så sen tekst: For et øyeblikk, i det minste, ser Tolkien ut til å ha gjeninnført systemet han brukte i hans tidligste "Gnomiske" språk. Men vi har også hatt eksplisitt bekreftelse av systemet hvor b, d, g fra primitiv mb, nd, ñg leneres til m, n, ñ (stavet ng), respektivt: Det ser ut til at et slikt system hadde kommet på plass allerede i en variant av tidlig "Noldorin"; se tabellen med mutasjoner publisert i Parma Eldalamberon #13 s. 120. Denne tabellen gir eksplisitt Tolkiensk bekreftelse av en av formene listet opp ovenfor, i mâr, fortsatt uattestert da jeg opprinnelig skrev denne artikkelen. Dette systemet ser ut til å passe den generelle fonologien best. Jeg ville derfor skrive i mas, ikke i mbas, for "brødet" – uten hensyn til Tolkiens merkelige ubesluttsomhet i denne saken.

Faktiske clustre, eller nasale lukkelyder, dukker opp når nasal mutasjon trer inn. Flertall av bâr land, hjem", bair, forekommer i Kongens Brev (SD:129), kombinert med flertallsartikkelen in, og denne konbinasjonen er observert å produsere i Mbair "landene". Så når in = bestemt flertallsartikkel, forekommer foran b eller d og representerer mb, nd, droppes siste n i partiklet, men den opprinnelige nasale lukkelyden kommer tilbake. I tilfellet med andre partikler som trigger nasal mutasjon, nemlig an "for" og dan "mot", kan det være bekvemt å la den siste nasale i partikkelen forbli i stavingen; for eksempel "til et land" (an + bâr) kan representeres som am mbâr (an blir am foran m-), og likedan dam mbâr "mot et land" (dan + bâr). Likedan an ndôl "til et hode" og dan ndôl "mot et hode" (an/dan + dôl).
          Angående nasal mutasjon av g fra primitiv ng, ville dette ved samme prinsipp bli ng; så hvis vi vil si "til en Noldo" (an + Golodh), ville vi forvente an Ngolodh (egentlig añ Ñgolodh, med ñg som ng i norsk angrep, med en hørbar g). Denne stavingen ville imidlertid skape et problem. Den nasal-muterte formen av normal g (derivert fra primitiv g, ikke ng) staves også ng (f.eks an + galadh = an ngaladh [dvs. añ ñaladh] "til et tre"). Å vise distinksjonen mellom ñ og ñg er ikke noe problem i Tengwar, men når vi bruker vårt vanlige alfabet til å skrive Sindarin, må vi bruke spesialløsninger. Flertallsformen Gelydh kombinert med artikkelen in, kunne gitt i Ngelydh (dvs. i(ñ) Ñgelydh – den korresponderende stavingen ville bli brukt i Tengwar). Men antageligvis for å gjøre det klart at den tilsiktede uttalelsen faktisk er i Ñgelydh og ikke i Ñelydh, brukte Tolkien stavingen in Gelydh i stedet (jf. Stedsnavn som Annon-in-Gelydh "Noldorenes Port" nevnt i Silmarillion). På denne måten – ved å beholde n og g tydelig fra hverandre når den tilsiktede uttalelsen er ñg og ikke ñ – kan distinksjonen ivaretas. Så "til en Noldo" eller "mot en Noldo" ville også bli an Golodh, dan Golodh (som om det ikke er noen mutasjon der i det hele tatt – men det burde innsees at den egentlige eller ideelle stavingen ville være a(ñ) Ñgolodh og da(ñ) Ñgolodh, og at den korresponderende stavingen ville bli brukt i Tengwar). Når in, dan eller an står foran et ord på g-, husk at den siste n uttales ng som i sang.

NOTIS: Det er interessant å merke seg de forskjellige mutasjonene som affekterer det kollektive flertall gaurhoth = "varulver" eller "varulv-flokk". Gaur "varulv" kommer fra en ng-stamme (ÑGAW "hyle", LR:377). I tilfellet med et kollektivt flertall som gaurhoth er det valgfritt om man bruker entallsartikkelen i eller flertallsartikkelen in. I en av Gandalvs ild-formler, naur dan i ngaurhoth! *"ild mot varulvene!" er entallsartikkelen i brukt, som utløser dempet mutasjon: i ngaurhoth = i ñaurhoth. Men i Silmarillion finner vi stedsnavnet Tol-in-Gaurhoth "Varulvenes Øy", hvor flertallsartikkelen in er brukt foran samme kollektive flertall. Romansk staving in-Gaurhoth representerer her i Ñgaurhoth med nasal mutasjon trigget av siste nasale konsonant i in, helt parallell til in-Gelydh = i Ñgelydh "Noldorene".

For blandet mutasjon av b, d, g fra mb, nd, ng, indikerer eksemplet Narn e·mbar Hador *"Fortellingen om huset av Hador" at den er lik nasal mutasjon, som mbar "hus" eksemplifiserer blandet mutasjon av bar (bâr) "hus, hjem, land" (stamme MBAR "bo, befolke", skjønt dette ordet ikke er listet opp i Etym, LR:372). Derved vender b, d, g tilbake til opprinnelig mb, nd, ng, og akkurat som vi har e-mbar for "om huset", ville vi for eksempel se e-ndôl "av hodet", en-Golodh "av Noldoen" (provisorisk romansk staving av e-Ñgolodh). Men stavinger som en-ndôl kan også tillates; sammenlign et navn som Haudh-en-Ndengin "De Dreptes Topp" som forekommer i Silmarillion.
          Når artikkelen forekommer som -n eller -in direkte suffiksert til en preposisjon, som i nan "til -en/-a/-et" (na "til" + -n bestemt artikkel), ser ikke denne finale -n ut til å bli assimilert på noen måte (i det minste er ikke dette engang reflektert i Tengwar):

nan "til+best.art." + bâr "hus" = nan mbâr "til huset"
nan "til+best.art." + dôl "hode" = nan ndôl "til hodet"
nan "til+best.art." + Golodh "Noldo" = nan Golodh (provisorisk og ikke helt tilfredsstillende romansk staving for nan Ñgolodh) "til Noldoen"

Den lukkede mutasjonen som følger preposisjoner som o "fra/av", ed "ut av" og ned "i" ville gi former like som de til blandet mutasjon ovenfor. Preposisjonene ed, ned ville forekomme i kortformene e, ne (men e ñg-, ne ñg- må uheldigvis representeres som en g-, nen g- i romansk staving; morfologisk talt, har ikke den nasale noenting å gjøre der ortografi tvinger oss til å plassere den):

bâr "hus" > e mbâr "ut av et hus"
dôr "land" > e ndôr "ut av et land"
gorth "skrekk" > en gorth "ut av skrekk" (provisorisk romansk staving for det som egentlig er e ñgorth – må ikke forveksles med en-gorth "av skrekk")

Den likvide mutasjonen antageligvis forårsaket av preposisjonen or "over, overfor, på" ville ikke ha noen tydelig effekt på b-, d-, g- kommre fra primitive nasale lukkelyder (mens "normale" b-, d-, g- blir til spiranter v-, dh-, '-):

bâr "hus" > or bâr "over et hus"
dôr "land" > or dôr "over et land"
Golodh "Noldor" > or Golodh "over en Noldo"

De involverte ordene: Ordene med initial b, d, g som representerer primitive nasale lukkelyder må memoreres, og vi skal forsøke å liste opp de fleste av dem. Som et eksempel på en faktisk mutasjon bruker vi lenering (dempet mutasjon); de andre mutasjonene er beskrevet ovenfor. Der ordet det gjelder er et verb og ikke et substantiv, lister jeg opp den formen det ville hatt etter partikkelet i når det er brukt som relativt pronomen ("som, hvis, hvilket") heller enn bestemt artikkel; siden dette bare er et sekundært bruk av den bestemte artikkelen (også i tysk), de følgende mutasjoner er de samme. Så fra bartho "å dømme" har vi for eksempel i martha "som dømmer" eller "den som dømmer" (verb med infinitiv i -o former deres presens i -a; se seksjonen om verb nedenfor). I flertall brukes flertallsartikkelen in som relativt pronomen, og den trigger nasal mutasjon (derved "døde som lever" er gyrth i chuinar = ...in cuinar), så "som dømmer" eller "de som dømmer" må være i mbarthar.

1: Mutasjon av B fra primitiv MB

"Handelsordene" derivert fra den primitive stammen MBAKH:

bachor "(omreisende) handelsmann" > i machor "handelsmannen"
bach "vare" > i mach "varen"

"Domsparet" fra MBARAT:

barad "dømt" > i marad "den dømte" (kontrast mot homofonen barad "tårn" > i varad "tårn")
bartho "å dømme" > i martha "den [som] dømmer"

"Brødparet" fra MBAS:

bast "brød" > i mast "brødet"
basgorn "brød" > i masgorn "brødet"

"Tvangsgruppen" fra MBAD og MBAW:

band "tvang, fengsel" > i mand "fengselet"
baug "tyrannisk, ond, undertrykkende" > i maug "den tyranniske"
bauglo "å undertrykke" > i maugla "den [som] undertrykker"
bauglir "tyrann, undertrykker" > i mauglir "tyrannen"
baur "trang, nød, behov" > i maur "nøden"

"Festgruppen" fra MBER:

bereth "fest, festival" > i mereth "festen" (men mereth > i vereth kan være mer vanlig, jf. Mereth Aderthad, ikke *Bereth Aderthad, for "Gjenforeningsfest" i Silmarillion)
beren "festlig, munter, lystig" > i meren "den muntre" (kontrast mot homofonen beren "tapper" > i veren "den tapre" – men siden Tolkien åpenbart bestemte seg for mereth i stedet for bereth som ordet for "fest", skal vi sikkert lese meren i stedet for beren som ordet for "munter")

Og litt av hvert:

bâr "hjem, land" > i mâr "hjemmet" (stamme MBAR, men dette ordet er ikke gitt i Etym)
both "pytt, lite basseng" > i moth "pytten" (MBOTH)
bund "snute, nese" > i mund "snuten" (MBUD)

2: Mutasjon av D fra primitiv ND

"Drapsgruppen" fra NDAK:

daen "lik" > i naen "liket"
dangen "drept" > i nangen "den drepte"
dagor (eldre dagr) "kamp" > i nagor (i nagr) "kampen"
daug "(Orkisk) kriger" > i naug "krigeren"

"Hammergruppen" fra NDAM:

dam "hammer" > i nam "hammeren"
damma- "hamre" ("damna" i LR:375 må være en feiltolkning) > i namma "den som hamrer (hamreren)"

"Hodeparet" fra NDOL:

dôl "hode" > i nôl "hodet"
dolt "rund kule, bas" > i nolt "den runde kulen"

(Disse kan være noe usikre; David Salo argumenterer for at dôl oppfører seg som et vanlig ord på D, derved *i dhol. Sammenlign navnet på fjellet Fanuidhol.)

Og litt av hvert:

dûn "vest" > i nûn "vesten" (NDÛ)
Dân "Nandorinalv" > i Nân "Nandorinalven" (NDAN)
dangweth "svar" > i nangweth "svaret" (siden den primitive formen av ordet er gitt som ndangwetha i PM:395; tydeligvis skal det første elementet lignes med stammen NDAN)
daer "brudgom" > i naer "brudgommen" (NDER; "Noldorin"-formen doer må bli daer i Sindarin.)
dess "ung kvinne" > i ness "den unge kvinnen" (NDIS)
dôr "land" > i nôr "landet" (NDOR)
dortho "å bli" > i northa "den som blir" (NDOR)
doll "mørke" > i noll "mørket" (NDUL)

3: Mutasjon av G fra primitiv ÑG

"Harpeparet" fra ÑGAN:

gannel "harpe" > i ngannel "harpen"
ganno "å spille harpe ("å harpe")" > i nganna "den som spiller harpe"

"Ulveparet" fra ÑGAR(A)M og ÑGAW:

garaf "ulv" > i ngaraf "ulven"
gaur "varulv" > i ngaur "varulven" (jf. i ngaurhoth i en av Gandalvs ildformler).
gawad "hyling" > i ngawad "hylingen"

Den "vise" gruppen fra ÑGOL:

golu "kunnskap" > i ngolu "kunnskapen" ("Noldorin"-ordet golw må bli golu i Sindarin)
golwen "vis" > i ngolwen "den vise"
goll "vis" > i ngoll "den vise"
gollor "magiker" > i ngollor "magikeren"
Golodh "Noldo" > i Ngolodh "Noldoen"
gûl "magi" > i ngûl "magien"
Golovir "Silmaril, Noldo-juvel" > i Ngolovir "Silmarillen"

og til slutt ordene for "død" og "skrekk":

gûr "død" > i ngûr "døden" (også guruth, i nguruth) (ÑGUR)
goroth "skrekk" > i ngoroth "skrekken" (ÑGOROTH)

SAMMENDRAG

Vi skal liste opp alle attesterte og antatte mutasjoner i en tabell. I først kolonne lister vi opp alle Sindarins initiale konsonanter og konsonantgrupper alfabetisk, i deres "grunnform" = umuterte form. Dempet mutasjon er eksemplifisert ved artikkelen i = bestemt artikkel, entall. For å gjøre ting enda mer komplisert, har vi to kolonner for nasal mutasjon. Mutasjonene er de eksakt samme, men i den første kolonnen ("Nasal I") involverer eksemplene den bestemte artikkelen for flertall, in, som er redusert til i i de fleste tilfeller. Men i tilfellet med preposisjonene an "til, for" og dan "mot" er i mange tilfeller å foretrekke (og i harmoni med det attesterte eksemplet am Meril "til Meril/Rosi") - å bruke assimilerte varianter av preposisjonene i stedet for å bare redusere dem til a, da i staving, skjønt dette skjer i noen kontekster (jf. a Pherhael "til Perhael/Samvis" i samme kilde som gir am Meril). Kolonnen "Nasal II" foreslår forskjellige former for an. Blandet mutasjon er eksemplifisert ved genitivartikkelen en- "av + best.art", lukket mutasjon ved preposisjonen ed "ut av", og likvid mutasjon ved preposisjon or "overfor, på". (Foran ord som begynner på vokal, som ikke kan muteres på noen måte, dukker disse ordene opp i sin fulle form, som nettopp sitert: i ael "bassenget", in aelin "bassengene", an ael "til et basseng", en-ael "av bassenget", ed ael "ut av et basseng", or ael "over et basseng".)

Grunnleggende

Dempet

Nasal I

Nasal II

Blandet

Lukket

Likvid

b...

i v...

i m...

am m...

e-b...

e b...

or v...

bl...

i vl...

i ml...

a ml...

e-ml...

e bl... 

or vl... 

br...

i vr...

i mr...

a mr...

e-mr...

e br... 

or vr... 

c...

i g....

i ch...

a ch...

e-g...

e ch...

or ch...

cl...

i gl...

i chl...

a chl...

e-gl...

e chl...

or chl...

cr...

i gr...

i chr...

a chr...

e-gr...

e chr...

or chr...

d...

i dh....

i n...

an n...

e-d...

e d...

or dh...

dr...

i dhr...

in dr...

an dr...

en-dr...

e dr...

or dhr...

f...

i f...

i f...

af f...

en-f...

ef f...

or f...

g...

i '....

i ng...

an ng...

e-g...

e g...

or '...

gl...

i 'l...

in gl...

an gl...

en-gl...

e gl...

or 'l...

gr...

i 'r...

in gr...

an gr...

en-gr...

e gr...

or 'r...

gw...

i 'w....

in gw...

an gw...

en-gw...

e gw...

or 'w...

h...

i ch...

i ch...

a ch...

e-h...

e ch...

or ch...

hw...

i chw...

i 'w...

a 'w...

e-'w...

e w...

or chw...

l...

i l....

i l...

al l...

e-l...

ed l...

or l...

lh...

i thl...

i 'l...

al 'l...

e-'l...

e thl...

or 'l...

m...

i v...

i m...

am m...

e-m...

e m...

or v...

n...

i n....

i n...

an n...

en-n...

e n...

or n...

p...

i b...

i ph...

a ph...

e-b...

e ph...

or ph...

pr...

i br...

i phr...

a phr...

e-mr...

e phr...

or phr...

r...

i r....

idh r...

adh r...

edh-r...

ed r...

or r...

rh...

i thr...

idh 'r...

adh 'r...

e-'r...

e thr...

or 'r...

s...

i h...

i s...

as s...

e-h...

es s...

or s...

t...

i d....

i th...

a th...

e-d...

e th...

or th...

th...

i th...

i th...

ath th...

e-th...

eth th...

or th...

tr...

i dr...

i thr...

a thr...

en-dr...

e thr...

or thr...

Spesialtilfeller: b, d, g derivert fra primitive nasale lukkelyder mb, nd, ñg:

Grunnleggende

Dempet

Nasal I

Nasal II

Blandet

Lukket

Likvid

b...

i m...

i mb...

am mb...

e-mb...

e mb...

or b...

d...

i n...

i nd...

an nd...

e-nd...

e nd... 

or d... 

g...

i ng...

in g...

an g...

en-g...

en g... 

or g... 

De blandede mutasjonene beskrevet ovenfor følger systemet sett i fraser som e-mbar Hador "om huset av Hador" (MR:373) og muligens Taur e-Ndaedelos "Skog av den Store Frykt" (nevnt i LotR Tillegg F som et Sindarinnavn på Myrkskog). Bar-en-Danwedh "Hus av Løsepenger", et navn nevnt i Silmarillion og som klart inkorporerer en etterkommer av stammen NDAN burde staves Bar-e-Ndanwedh i stedet. Kanskje Tolkien syntes dette så noe uskjønt ut og brukte en staving som var mer spiselig for hans lesere. Den fulle formen av artikkelen en "av + best.art." er sett i et annet navn fra Silmarillion, Haudh-en-Ndengin "De Dreptes Topp". Her er en etterkommer av stammen NDAK tilstede, og initial nd er restaurert etter en "av +best.art.". I følge systemet tegnet ovenfor, burde dette staves Haudh-e-Ndengin i stedet (jf. Taur e-Ndaedelos), mens basert på eksemplet Bar-en-Danwedh burde vi skrive Haudh-en-Dengin. Vi trenger ikke bekymre oss over dette. Dersom Sindarin hadde vært et faktisk talt språk i en forhistorisk tid, som Tolkien tenkte seg det, er det all grunn til å tro at slik ukonsishet i staving ville være svært vanlig – forskjellige skrivere ville bruke mer eller mindre deres "private" system, uten at noen sentral autoritet eller språkakademi ville være der og tilrettelegge en standardisert staving.

Det er knapt nødvendig å gjenta at systemet satt opp ovenfor varierer fra sikre, attesterte former til svært forsøksvis spekulasjon og rene gjetninger, med flere nyanser av mer eller mindre sannsynlige innskytninger mellom disse motpolene. Selv om dette systemet kan virke komplekst, kan det faktisk være over-forenklet. Noen punkter kan kommenteres:

          1) Thr, thl som de dempede mutasjonene av rh, lh er fonetisk trygge, men forblir spekulative. I et navn nevnt i Silmarillion, Talath Rhúnen "Østre Dal", eller bokstavelig og med Sindarin-ordstilling "Grunn Østre", er ikke adjektivet rhúnen "østre" lenert i det hele tatt, selv om adjektiv i denne posisjonen vanligvis er det. Det ville ikke være galt, da å la adjektiv i lh-, rh- forbli uendret når de står i apposisjon til et substantiv. Ved analogi ville det heller ikke være noen stor synd å la substantiv på lh-, rh- forbli uendret når de står som objekt av verb, selv om "akkusativ" normalt leneres. Når et ord fungerer som andre element av en sammensetning, gjennomgår vanligvis den initiale konsonanten endringer sammenlignbare med dempet mutasjon, men lh, rh ser ut til å bli l, r i denne posisjonen. Sammenlign Rhûn "Øst" med -rûn i det lengre ordet Amrûn med samme betydning. Dersom thr, thl forekommer som mutasjoner av lh, rh, kan de mest typisk dukke opp etter partikler som slutter på vokal, slik som den bestemte artikkelen i eller preposisjonen na "til".
          2) Vi lister opp m, n, ng som dempet mutasjon av b, d, g som representerer primitive mb, nd, ñg, men i noen tilfeller ville det se ut til at disse lydene oppfører seg som "normale" b, d, g, slik at de lenerte variantene er v, dh, og zero, respektivt. Et "Noldorin"-eksempel er Nann Orothvor "Dal av Sort Skrekk" (LR:355 - DUN), hvor orothvor ("skrekk-sort") er en lenert form av gorothvor, det første elementet goroth "skrekk" representerer stammen ÑGOROTH av lignende betydning (LR:377). Det er bemerkelsesverdig at til og med en g som representerer primitiv ñg lenerer til zero i Orothvor. I Sindarin, i motsetning til i "Noldorin", blir t substantiv i genitivposisjon ikke lenert, så vi ville se Nan(n) Gorothvor uten noen mutasjon. Men i Sindarin, forekommer lenering i komparative posisjoner, som når et adjektiv i apposisjon (etter substantivet) gjennomgår dempet mutasjon. Vi kan bare undres på om et adjektiv som goll "vis" (< stamme ÑGOL) ville komme ut som 'oll eller ngoll i denne posisjonen; kanskje begge ville være tillatt. Ovenfor har vi listet opp nôl som den lenerte formen av dôl "hode" (< stamme NDOL), men i navnet på fjellet Fanuidhol "Skyhode" (funnet i LotR og derfor bestemt Sindarin og ikke "Noldorin"), lenering d > dh sees. Ville det da være mulit å bruke i dhôl i stedet for i nôl for "hodet"? Hadde Tolkien bestemt at stammen var DOL, ikke NDOL som det hadde vært i Etymologies (LR:376)?
          3) Leneringen m > v er noen ganger ignorert. Sammenlign med navn som Eryn Vorn "Mørk Skog" (UT:436, 262, jf. morn "mørk") med Ered Mithrin "Grå Fjell" på Kartet i LotR, eller Imloth Melui i LotR3/V kap. 8 – ikke oversatt, men betyr åpenbart "Nydelig Blomsterdal". I lys av eksempelet Eryn Vorn må vi anta at *Imloth Velui og *Ered Vithrin ville ha vært like mulige – og, omvendt, dersom vi kan ha Imloth Melui og Ered Mithrin, kan vi antageligvis også ha *Eryn Morn. Ovenfor noterte vi at man må stole på at konteksten viser forskjellen på de lenerte variantene av to adjektiv som bell "sterk" og mell "kjær"; f.eks for å bestemme om i vess vell betyr "den sterke kvinnen" eller "den kjære kvinnen". Men dersom leneringen m > v er ignorert, kan vi ha den utvetydige frasen i vess mell for den siste betydningen.

4. ADJEKTIVET

Typiske adjektivendelser er -eb, -en og -ui: aglareb "praktfull (,strålende) " (< aglar "prakt"), brassen "hvitglødende" (< brass "hvit hete"), uanui "uhyrlig, skrekkelig" (< úan "uhyre") (AKLA-R, BAN, BARÁS). Men mange adjektiv har ingen spesialendelser, og ordformen kan i blant tilhøre flere talemåter. Morn "mørk(e)" kan være både adjektiv og substantiv.

Adjektiv bøyes i flertall med sine substantiv. Det ser ut til at adjektiv former sine flertallsformer etter samme mønster som substantiv flertall, f.eks malen "gul", fl. melin (SMAL). Legg merke til at den initiale konsonanten i adjektiv som følger sitt substantiv leneres (se ovenfor, Dempet Mutasjon).

I PM:358 oversettes Aran Einior med "den Eldre Konge". Einior er vårt eneste eksempel på komparativ form av adjektiv; den ubøyde formen er iaur (sett i navnet Iant Iaur "den Gamle Bro"). Prefikset ein- ser ut til å være beslektet med Quenyas superlativprefiks an-. Prefikset kan ikke ha formen ein- prefiksert til et hvilket som helst adjektiv; det ser ut til å ha gjennomgått omlyd ved den følgende i.

Det faller seg slik at vi også kan ha superlativformen av iaur "gammel"; under Rådsmøtet hos Elrond gis Sindarinnavnet på Tom Bombadil som Iarwain, hvilket betyr "Eldst". Endelsen -wain ser ut til å være superlativsuffikset. Hvorfor ikke *Iorwain, med den normale monoftongiseringen au > o? (David Salo svarer, "Fordi du ser på den direkte etterkommeren av en form som *Yarwanya (kanskje, jeg er ikke sikker på den eksakte formen på det siste elementet) hvor vokalen var i en lukket syllabel." Jeg føler meg ikke mye klokere, men så er jeg heller ikke så dypt inne i Eldarinfonologi som David er).

5. VERB

"Sindarins verbsystem er ikke fullstendig forstått – langt i fra." Slik begynte seksjonen om verb i min originale Sindarinartikkel, og dette er for en stor del fortsatt sant. Men jeg har senere hatt muligheten til å gjøre meg kjent med David Salos tolkninger og teorier angående Sindarins verb, og store deler av det som følger er basert på hans arbeid. Davids teorier ser ut til å høres fornuftig ut. Det må fortsatt innsees at vi har desperat få eksempler å gå etter, og mange konklusjoner må forbli forsøksvise på dette stadiet. Hundrevis av verb er listet opp i Etymologies, men vi har så lite faktisk Sindarintekst at vi ikke alltid kan være sikre på hvordan de skal konjugeres. I selve Etym skrev Tolkien noen ganger opp noen få bøyde verbformer ved siden av grunnformen, men notatene hans er ekstremt tette, og ofte er det ikke gjort klart hva de bøyde formene skal bety. Men dersom vi prøver å generalisere fra våre få eksempler, og tar med i beregningen alt vi tror vi vet om Eldarinfonologi, Sindarins fonologi og det primitive verbsystemet som det kan være utledet fra Quenya, kan vi komme til noe slikt som det systemet vi tegner opp her. Detaljene kan absolutt diskuteres. For å gjøre dette leselig vil jeg for det meste unnlate de komplekse deduksjoner som ligger under det følgende scenario. Det faktiske beviset, og begrunnelsen for det rekonstruerte systemet presentert her, er presentert i en separat artikkel [Engelsk versjonà separate article] Mens jeg vil hevde at beviset har vært nøye studert, kan fremtidige publiseringer knuse deler av systemet nedenfor. Men jeg tror vi kan være nokså sikre på de generelle linjene.

Generelt: Det ser ut til å være to hovedkategorier av Sindarinverb. Som i Quenya snakker vi om deriverte verb og grunnverb. Den første, og største klassen består av verb som opprinnelig ble formet ved å kombinere en primitiv stamme med en eller annen endelse, slik som *- (Sindarin -na), *- (Sindarin -ia), *- (Sindarin -da/-tha/-ta/-na, avhengig det fonologiske miljøet), *- (Sindarin -ra) eller *-â (Sindarin -a). Siden alle disse slutter på -a, kan denne klassen også kalles A-stammer. Den andre, mindre klassen består av verb som kommer direkte fra en primitiv stamme uten suffikser. For eksempel nag- "bite" er rett og slett den nakne stammen NAK som den forekommer i Sindarin. Siden denne kategorien verb har presensform-stammer i -i-, kan de også kalles I-stammer.

Suffikser: I mange former tar Sindarinverb (deriverte eller grunn-) endelser for tall og person. Sindarin, som Quenya, legger til endelsen -r til verb med et flertallssubjekt; jf. frasen gyrth i-chuinar "døde som lever" i Letters:417 (cuinar "lever, er levende", her tilfeldigvis i nasal-mutert form chuinar, som flertallsform av cuina "liver, er levende"). Andre endelser betegner forskjellige personer. Kjente pronomenendelser inkluderer -n for "jeg", -m for "vi" og åpenbart -ch eller -g for "du/dere?". Det er mulig at flertallsendelsen -r kan betegne "de" i tillegg. Verbet cuina- "leve" kan tydeligvis har former som cuinon "Jeg lever" (for *cuinan), cuinam "vi lever", cuinach eller cuinag "du lever" og cuinar "de lever". 3. person entall ser ikke ut til å trenge noen egen endelse: cuina "(han, hun, det) lever". 3. person entall kan i noen tilfeller ansees som grunnformen hvor de forskjellige endelsene legges til for å lage former for andre personer og tall.

· I. DERIVERTE VERB

Konjugasjonen av de deriverte verbene (A-stammer) ser ut til å være ganske så rett frem, den involverer for det meste rett og slett en serie suffikser. Indirekte bevis kan antyde at Tolkien ville ha kalt denne klassen "svake" verb.

· Infinitiv er formet med endelsen -o, som erstatter endelsen -a:

bronia- "utholde" > bronio "å utholde"
dagra- "krige" > dagro "å krige"
esta- "kalle (nevne ved navn)" > esto "å kalle"
ertha- "forene" > ertho "å forene"
lacha- "flamme" > lacho "å flamme"
linna- "synge" > linno "å synge"
harna- "såre" > harno "å såre"

· Presens (3. person entall) er identisk til selve A-stammen:

bronia- "utholde" > bronia "utholder"
dagra- "krige" > dagra "kriger"
ertha- "forene" > ertha "forener"
esta- "kalle (nevne ved navn)" > esta "kaller"
lacha- "flamme" > lacha "flammer"
linna- "synge" > linna "synger"
harna- "såre" > harna "sårer"

Flertalls- eller pronomenendelsene nevnt ovenfor er lagt til dene formen: broniar "(de) utholder", broniam "vi utholder" etc. Legg merke til at endelsen for -n for "jeg" forårsaker at den siste -a blir til -o i stedet: derved bronion "Jeg utholder", dagron "Jeg kriger" etc.

· Preteritum (3. person entall) av denne klassen verb, formes for det meste med suffikset -nt:

bronia- "utholde" > broniant "utholdt"
dagra- "krige" > dagrant "kriget"
esta- "kalle (nevne ved navn)" > estant "kalte"
ertha- "forene" > erthant "forente"
lacha- "flamme" > lachant "flammet"
linna- "synge" > linnant "sang"
harna- "såre" > harnant "såret"

Igjen, flertalls- eller pronomenendelser kan legges til, akkurat som i presens. Om så blir suffikset -nt til -nne- foran endelsen som følger:

broniant "utholdt" > bronianner "de utholdt" (også flertall, dvs in Edhil bronianner "Alvene utholdt"), broniannen "jeg utholdt", broniannem "vi utholdt" etc.

For, si, "(de) sang" ville vi vente linnanner (siden "sang" er linnant), men der "dobbel nn" dukker opp forkortes antageligvis verbet: "(de) sang" kan være linner.

· Futurum formes ved å legge til suffikset -tha til stammen:

bronia- "utholde" > broniatha "vil utholde"
dagra- "krige, sloss" > dagratha "vil krige"
esta- "kalle, gi navn" > estatha "vil kalle"
ertha- "forene" > erthatha "vil forene"
lacha- "flamme" > lachatha "vil flamme"
linna- "synge" > linnatha "vil synge"
harna- "såre" > harnatha "vil såre"

Igjen kan flertalls- og pronominalendelser legges til, etter samme regler som i presens. Som i presens, gjør endelsen -n for "jeg" at den siste -a blir -o i stedet: broniathon "Jeg vil holde ut" (linnathon for "Jeg vil synge" er faktisk attestert i LotR). Ellers er den finale -a uendret: broniatham "vi vil holde ut", linnathar "de vil synge" etc.

· Imperativ formes med endelsen -o, som erstatter den finale -a. I denne klassen verb, er imperativ derfor identisk til infinitiv (se ovenfor). Imperativ i –o dekker alle personer (Letters:427); altså er formen den samme enten kommandoen er rettet mot en eller flere personer. En alv ropte daro! "holdt!" til hele Brorskapet da de trådte inn i Lórien; se LotR1/II kap. 6. (I Quenya er det valgfritt om man vil ha en flertall/entallsdistinksjon i imperativ, vi vet ikke om det i det hele tatt kan gjøres i Sindarin).

· Aktivt partisipp (også kalt presens partisipp) er et adjektiv derivert fra et verb, som beskriver tilstanden man er i når man utfører handlingen som er betegnet av verbet (hvis du synger er du syngende; derfor er syngende partisippet av verbet "å synge"). I Sindarin formes aktivt partisipp av deriverte verb ved å legge til endelsen -ol, som da erstatter den finale -a i verbstammen:

bronia- "utholde" > broniol "utholdende"
glavra- "bable" > glavrol "bablende"
ertha- "forene" > erthol "forenende"
lacha- "flamme" > lachol "flammende"
linna- "synge" > linnol "syngende"
harna- "såre" > harnol "sårende"

(Eksemplet glavrol er attestert, LR:358 - GLAM; jf. også chwiniol "hvirvlende" fra chwinio "å hvirvle", LR:388 - SWIN. I moden Sindarin, som i motsetning til "Noldorin" som vi finner i Etymologies, skulle vi antageligvi lese hw- for chw-.) Det ser ut til at adjektivpartisippene derivert slik ikke har en eksplisitt flertallsform, som de fleste andre adjektiv har.

· Det finnes også et annet aktivt partisipp, som kan kalles perfektum partisipp. I betydning ligner det på det vanlige aktive partisipp på -ol beskrevet ovenfor. Forskjellen er at det ikke beskriver noens (eller noes) tilstand som utfører verbhandlingen; det beskriver tilstanden til noen som allerede har utført denne handlingen. Det ser ut til å ha endelsen -iel, som erstatter den finale -a i stammen (eller i tilfellet med verb på -ia, hele denne endelsen):

esta- "kalle, gi navn" > estiel "har kalt, har gitt navn"
hwinia- "hvirvle" > hwíniel "har hvirvlet"
linna- "synge" > linniel "har sunget"

I tilfellet med de mange verb på -ia, antyder parallelle former at stammevokalen skal forlenget som i hwíniel fra hwinia- ovenfor. (Verbene siria- "flyte", thilia- "glinse" og tiria- "skue" vil antageligvis oppføre seg på samme viset: síriel, thíliel, tíriel.) Men dette har noe kompliserte konsekvenser. Dersom vi tør å stole på det fonologiske systemet vi skimter i Tolkiens arbeid, må vi ofte ta med i beregningen hva den opprinnelige vokalen i disse verbene var.

Der den opprinnelige, primitive roten eller stammen hadde vokalen A, ville perfektum partisipp vise ó (som representant for lang á, siden tidligere lang á hadde blitt til ó i Sindarin):

beria- "beskytte" (stamme BAR) > bóriel "har beskyttet"
gweria- "forråde, svikte" (stamme WAR) > gwóriel "har forrådt"
henia- "forstå" (stamme KHAN) > hóniel "har forstått"
pelia- "spre" (stamme PAL) > póliel "har spredt"
penia- "feste, ordne" (stamme PAN) > póniel "har festet, har ordnet"
renia- "streife" (stamme RAN) > róniel "har streifet"
revia- "fly, seile" (stam RAM) > róviel "har flydd, har seilt"
telia- "leke, spille" (stamme TYAL) > tóliel "har spilt, har lekt"

Legg spesielt merke til egleria- "prise" (relatert til aglar "pris, ære, prakt"), som kan ha perfektiv partisipp aglóriel "har prist".

Der den opprinnelige stammen hadde vokalen O eller U, viser perfektiv partisipp ú (som representerer lang ó, siden tidligere lang ó hadde blitt ú i Sindarin):

delia- "gjemme, skjule" (stamme DUL) > dúliel "har gjemt, har skjult"
elia- "regne" (stamme ULU) > úliel "har regnet" (Nedbør, ikke regnskap)
eria- "reise" (stamme ORO) > úriel "har reist"
heria- "begynne plutselig" (stamme KHOR) > húriel "har plutselig begynt"

(I arkaisk Sindarin var det lettere å skille denne kategorien ut fra den ovenfor, siden disse verbene tidligere viste ö i stedet for e: dölia- etc. Etter at ö ble e, må disse verbene memoreres). Verbet bronia- "utholde" (stamme BORÓN-) ville likedan gi brúniel "har utholdt". Det er virkelig et mysterium hvorfor bronia- ikke forekommer som *brenia-, arkaisk *brönia-; i alle sammenlignbare fraser forårsaker endelsen -ia omlyd (jf. for eksempel delia-, eldre dölia-, fra *duljâ- eller senere *dolja-).

Andre deriverte verb enn de på -ia kan vise enkel omlyd når endelsen -iel er lagt til (vi kan ikke være sikre på det). Om så, blir vokalene a og o begge til e (igjen, o ble ö i arkaisk Sindarin, ö smeltet senere sammen med e):

awartha- "forlate" > ewerthiel "har forlatt"
banga- "selge,bytte" > bengiel "har solgt, har byttet"
dortha- "bli,vente" > derthiel "har blitt, har ventet" (arkaisk dörthiel)
edonna- "få" > edenniel "har fått" (arkaisk edönniel)

Verbalstamme med vokalene e eller i påvirkes ikke av omlyden:

critha- "høste" > crithiel "har høstet"
ertha- "forene" > erthiel "har forent"

Verb med diftong (ei, ui, ae, au etc.) endres heller ikke:

eitha- "fornærme" > fl. eithiel "har fornærmet"
gruitha- "skremme" > fl. gruithiel "har skremt"
maetha- "slåss" > fl. maethiel "har slåss"
baugla- "undertrykke" > fl. baugliel "har undertrykt"

· Den siste av partisippformene vi vet noe om er passiv partisipp (eller preteritum partisipp), et adjektiv som beskriver tilstanden til noe eller noen som er (eller har vært) utsatt for handlingen i korresponderende verb: Dersom noen ser deg, er du sett; "sett" er derfor passiv partisipp av av verbet "å se". Sindarin former normalt sine preteritum partisipp ved å legge endelsen -en til (3.pers.entall) preteritumsformen. Siden deriverte verb former sine preteritumsformer med -nt, blir den korresponderende passiv partisipp-endelsen -nnen, som da representerer -nten (Sindarin fonologi krever at clusteret nt blir nn mellom vokaler):

gosta- "frykte voldsomt" > gostannen "fryktet" (jf. gostant som preteritum av verbet)
egleria- "prise, opphøye" > egleriannen "prist, opphøyd"
eitha- "fornærme" > eithannen "fornærmet"
esta- "kalle, gi navn" > estannen "kalt, gitt navn"
ertha- "forene" > erthannen "forent"
gruitha- "skremme" > gruithannen "skremt"
harna- "såre" > harnannen "såret"
maetha- "slåss, kjempe" > maethannen "bekjempet"
baugla- "undertrykke" > bauglannen "undertrykt"

Som preteritum partisipp av linna- "synge" kunne vi vente linnannen ("sunget"), men som i andre tilfeller hvor "dobbel nn" forekommer, er formen antagelig trukket sammen til linnen.

I form er preteritum partisipp identisk med 1.pers.ent preteritum: gostannen kunne også bety "Jeg fryktet", egleriannen er også "Jeg priste" etc. Konteksten må bestemme hvordan formen skal forstås.

I noen tilfeller, hvor det korresponderende verbet er intransitivt (dvs. når det normalt ikke kan ta et direkte objekt), kan preteritum partisipp beskrive tilstanden til den som utfører verbhandlingen når den er utført. For eksempel, en som går vil deretter være gått ("gått" er passiv partisipp av "gå"). På samme vis kan kanskje passiv partisipp av et intransitivt verb som lacha- "flamme" (lachannen) brukes til å beskrive en ild som har flammet. Men i Sindarin, kan det være bedre å bruke perfektum aktiv partisipp i stedet (som lechiel i dette tilfellet); se ovenfor.

Ulikt det aktive partisippet (tror vi), har preteritum/passiv partisipp en distinkt flertallsform (som brukes når partisippet beskriver et flertallsord). Dette formes ved å skifte ut formen -nnen med -nnin, kombinert med I-omlyd gjennom ordet. Som vanlig er effekten av dette at vokalene a og o, endres til e der de dukker opp (men igjen, e fra o var egentlig ö i arkaisk Sindarin):

harnannen "såret" > flert. hernennin
gostannen
"fryktet" > flert. gestennin (arkaisk göstennin)

Legg merke til at endelsen -a i selve verbstammen, her den siste -a i harna og gosta-, også får omlyd til e: I flertall blir -annen alltid -ennin.

Vokalene e og i blir ikke påvirket av omlyden:

linnen "sunget" > flert. linnin
erthannen
"forent" > flert. erthennin

Det er heller ikke forskjellige diftonger (ei, ae, ui, au etc.):

eithannen "fornærmet" > flert. eithennin
gruithannen
"skremt" > flert. gruithennin
maethannen
"bekjempet, kjempet mot" > flert. maethennin
bauglannen
"undertrykt" > flert. bauglennin

For en lignende årsak kan det være at flertall passiv partisipp av verbet boda- "banne, forby" skulle være bodennin, IKKE **bedennin med omlyd o > e, siden denne o representerer en eldre diftong au (sammenligne det relaterte ordet baw! "nei! ikke!")

· Den siste formen av verbet vi vet noe om er gerund, faktisk et derivert substantiv, den handlingen i verbet ansees som en "ting". Mens partisippet har en adjektivfunksjon, er gerund et substantiv. Alle deriverte verb, eller A-stammer, former sine gerund ved å legge til endelsen -d:

bronia- "utholde" > broniad "utholding" (= the act of enduring, endurance)
nara- "fortelle" > narad "fortelling" (som i "fortellingen av et sagn")
ertha- "forene" > erthad "forening" (= union, som abstrakt)

(Jf. Mereth Aderthad, Gjenforeningsfesten, nevnt i Silmarillion.)

Det ser ut til at gerund ofte brukes der norsk ville hatt et infinitiv i stedet. I Kongens brev (SD:129), skriver Aragorn at han aníra...suilannad mhellyn în = "ønsker...å hilse sine venner", bokstavelig "ønsker hilsing (av) sine venner". Det er fullt ut mulig at Tolkien hadde bestemt seg for å droppe infinitivene på -o og -i (se nedenfor om det siste), for å erstatte dem med gerund. Infinitivene på -o og -i er ikke attestert i noen senere kilder enn Etymologies. Dette behøver ikke bety mye, siden etter-Etym-materiale er sparsomt, men jeg ville generelt bruke gerund for norske infinitiv når man skriver på Sindarin.

NOTIS: Som nevnt ovenfor, objektet i setningen gjennomgår lenering (dempet mutasjon). Det burde noteres at i frasen aníra...suilannad mhellyn în = "ønsker...å hilse sine venner" eller bokstavelig "ønsker...hilsing (av) sine venner", er objektet fra et grammatisk synspunkt utvilsom suilannad eller "hilsing". Men det logiske objektet er mellyn "venner", og dette er ordet som er lenert (til mhellyn). Gerund suilannad er ikke lenert (til *huilannad). Dette antyder sterkt at gerund her oppfattes som et infinitiv, ikke som et objekt som kunne leneres som objekt i setningen; leneringen affekterer det logiske objektet "venner" i stedet.

· II. GRUNNVERB

Bøyingen av de grunnverbene, de uten endelse er noe mer komplek enn den til de deriverte verbene. Tolkien kan ha tenkt seg denne klassen som de "sterke" verbene, jf. WJ:415.

· Infinitiv formes med endelsen -i (ikke -o som i tilfelle med A-stammene ovenfor):

fir- "visne bort, dø" > firi "å visne, å dø"
gir- "grøsse" > giri "å grøsse"
ped- "tale" > pedi "å tale"
pel- "visne" > peli "å visne"
redh- "sy" > redhi "å sy"

Denne endelsen gjør at vokalene a og o får omlyd til e:

blab- "flagre" > blebi "å flagre"
dag- "drepe" > degi "å drepe"
dar- "stoppe, stanse" > deri "å stoppe, å stanse"
nor- "løpe" > neri "å løpe" (arkaisk nöri)
tol- "komme" > teli "å komme" (arkaisk töli)
tog- "lede" > tegi "å lede" (arkaisk tögi)

Noen verb faller uvegerlig sammen med hverandre i infinitiv; for eksempel blir både can- "kalle, rope" og cen- "se" ceni i inifinitiv. Konteksten må bestemme hvilket verb som menes. (Men som antydet ovenfor, bruker Sindarin ofte gerund der norsk ville brukt infinitiv, og her er distinksjonen bevart: caned "roping", men cened "seing".)

· Presens av disse verbene er formet på to forskjellige måter. Tredje person entall, som ikke trenger noen videre endelse, er den samme som verbstammen, men i tilfelle med monosyllabiske verbstammer, blir vokalen lang:

dar- "stoppe" > dâr "(han, hun, det) stopper"
fir- "visne bort, dø" > fîr "dør"
ped- "tale" > pêd "taler"
tol- "komme" > tôl "kommer"

Attesterte eksempler inkluderer blâb som presens av blebi- "å flagre" (LR:380 - PALAP), og med klarere ordleggelse - oppføringen TUL- i LR:395, hvor tôl er oversatt "han kommer", som dermed identifiserer klart 3.pers.entall av teli "å komme". At selve formen er rett og slett 3.pers og ikke nødvendigvis "maskulin" eller engang levende ("han kommer") er tydelig fra en annen attestasjon, setningen tôl acharn "hevn kommer" (WJ:254; i følge WJ:301 skrev Tolkien senere tûl acharn i stedet, men å akseptere denne endringen ville forårsake en slik omkalfatrering av verbsystemet og fonologien at den er antageligvis best å ignorere foreløpig). Acharn "hevn" ville ikke normalt bli referert til med pronomenet "han".

NOTIS (i): Pêd som presens "snakker" er også attestert (tilfeldigvis i lenert form: bêd) i VT41:11, hvor vi ser at det korresponderer til Quenya aorist quete. Om Sindarin har en aoristform distinkt fra presens er uklart; om det er slik, er antageligvis former som pêd antageligvis aorist: "snakker" som i motsetning til presens "snakker".

NOTIS (ii): I final posisjon staves v som f. Derfor er 3. person entall presens av lav- "slikke" lâf. I andre former, hvor v ikke er final, ville den altså staves v (f.eks levin "Jeg slikker" - jf. nedenfor).

I tilfellet med polysyllabiske grunnverbstammer (vanligvis verb med et prefiksert preposisjonelement), er det ingen forlengelse av vokalen, og 3.pers.entall presens er identisk med selve verbstammen:

osgar- "kutte rundt, amputere" > osgar "kutter rundt, amputerer" (denne formen er eksplisitt nevnt i LR:379 - OS)

I alle presensformer bortsett fra 3.pers. entall. trenger man en endelse, som sagt ovenfor. Disse endelsene er lagt til en form av verbet som er identisk med infinitiv, derved med endelsen –i og omlyd der verbstammen har vokal a eller o (mens i og e ikke affekteres på noen måte):

dar- "stoppe, stanse" > derin "Jeg stopper, stanser", derir "(de) stopper, stanser" (med flere subjekt, f.eks. in Edhil derir "Alvene stanser"), derig/derich "du stopper", derim "vi stopper"
fir- "visne bort, dø" > firin "Jeg dør" etc. med forskjellige endelser
ped- "tale" > pedin "Jeg taler" etc.
tol- "komme" > telin "Jeg kommer" etc.
osgar- "amputere" > esgerin "Jeg amputerer" etc.

Denne formen har lenge vært sett på som perfektum, som også var det presenterte synet i tidligere versjoner av denne artikkelen. Dette var primært på grunn av Gilraens linnod i LotR Tillegg A: Onen i-Estel Edain, ú-chebin estel anim, oversatt i en fotnote som "Jeg gav Håp til Dúnedain, jeg har ikke beholdt noe håp for meg selv" (emfasis lagt til). Men i lys av andre eksempler kan det være best å se ú-chebin som en presensform (og oversette "Jeg gav Håp til Dúnedain, jeg beholder ikke [noe] håp for meg selv"), og gå utfra at Tolkiens perfektumoversettelse "I gave Hope to the Dúnedain, I have kept no hope for myself" er noe fri. (Det var uklart hva grunnformen av ú-chebin er; tar vi bort det negative prefikset ú- "ikke" og dempet mutasjon h > ch som den trigger, sitter vi igjen med hebin "Jeg beholder". Dette kan komme fra hab-, heb- eller hob- "beholde", omlyden nøytraliserer vokalene i formen hebin. Men stammen KHEP "beholde" publisert i VT41:6 må være roten som ligger under her; derved er grunnformen tydeligvis heb-).

· Preteritum av grunnverb involverer et nasalt suffiks eller infiks, skjønt det er noenganger assimilert til det ugjenkjennelige. Vi skal først konsentrere oss om 3.pers.entall-formene, siden de andre formene kan deriveres fra dem.

I tilfellet med grunnverb på -r, blir en -n rett og slett suffiksert til stammen (en gjenlevning av den lengre preteritumendelsen -ne, fortsatt aktuell i Quenya):

dar- "stoppe, stanse" > darn "stoppet, stanset"
gir- "grøsse" > girn "grøsset"
nor- "løpe" > norn "løpte"

Verbstammer på -n oppfører seg antageligvis på samme måte (cen- "se" > cenn "så"). For verb på -l, er endelsen -n is antageligvis assimilert til den (pel- "visne" > pell "visnet"). Vi mangler eksempler, men beregninger fra Quenya kan peke i den retning.

Når det gjelder verbstammer på -b, -d, -g, -v, -dh, blir det nasale elementet som betegner preteritum manifestert som et infiks i stedet for et prefiks. Det vil si, den er ikke lagt til siste konsonant av stamen, men satt inn foran den. Dette innebærer noen konsekvenser som kanskje ivl overraske studenter som ikke er kjente med evolusjonen av Eldarin. I Sindarin kommer postvokaliske b, d, g, v, dh fra tidligere p, t, c, b (eller m) og d, respektivt. Men der det nasale infikset kommer inn mellom vokalen og konsonanten, kunne ikke denne endringen finne sted: Infikset "beskyttet" konsonanten fra vokalen som ellers ville fått den til å endre seg. Dermed blir b, d, g tilsynelatende gjort om til p, t, c etter infikset. Egentlig blir de ikke gjort om på noen måte, de rett og slett forandret seg aldri:

had- "kaste" > pret. hant "kastet" (opprinnelig stamme KHAT; denne preteritumsformen er faktisk ført opp i LR:363)
cab- "hoppe" > pret. camp "hoppet" (opprinnelig stamme KAP)
dag- "drepe" > pret. danc "drepte" (oprinnelig stamme NDAK; Sindarin c = k).

(Det vil observeres at det nasale infikset, som oftest manifesterer seg som n, blir assimilert til m foran p). Antageligvis går også dh fra tidligere d tilbake til sin opprinnelige kvalitet:

redh- "sy" > pret. rend "sydde" (stamme RED)

Et attestert tilfelle er gwend (eller gwenn) som preteritum av et verb gwedhi "å binde" (LR:397 - WED-, hvor infinitiv er gitt som "gwedi", men dette er sikkert en feiltolkning av gweði = gwedhi; sammenlign det beslektede ordet angweð = angwedh). Men Tolkien noterte at gwend senere ble erstattet av gwedhant (stavet gweðant i LR), som om dette var et derivert verb *gwedha-; kanskje preteritumsformene på -nd på en måte var mislikt av Alvene (/av Tolkien). Det kan være at preteritumsformen rend "sydde" (ikke direkte attestert i Tolkiens papirer) likdan var erstattet av redhant i senere Sindarin.

Verb på mer enn en syllabel ville ha preteritumsformer på -nn i stedet for -nd, hvis vi tør å stole på vår rekonstruerte Sindarin fonologi. Det er bare to slike verb som er kjente: neledh- "gå inn, entre" (pret. nelenn?) og edledh- "gå i eksil" (pret. edlenn?). Det siste verbet er ikke direkte attestert, men er rekonstruert fra "Noldorin" egledh- (LR:368 - LED).

Verb med final -v kan også være litt spesielle. I de fleste tilfeller vil postvokalisk v komme fra tidligere b, så disse verbene må en gang ha sluttet på -mb (det nasale infikset manifesterer seg som m foran b, akkurat som foran p). Men final mb ble enkel m i Sindarin. (Jf. WJ:394, hvor Tolkien sier at primitiv *lambê "tungemål" ble lam i Sindarin, som sikkert må representere tidligere *lamb. Sammenlign "Noldorin"-formen lham(b) i LR:367 - LAB, som ville korrespondere med Sindarin lam(b).) Derved kan grunnverb på -v ha preteritumsformer på -m, for -mb:

lav- "slikke" > lam (for lamb) "slikket" (substantivet lam "tunge(mål)" er beslektet og deler den presis samme fonologiske historien)

Som nevnt ovenfor, er de så langt deriverte formene 3.pers.entall. Andre former er lett derivert fra dem ved de samme endelsene nevnt ovenfor: -n "jeg", -m "vi", -r "de" eller bare flertall, etc. Spørsmålet er, hvilken forbindelsesvokal legger vi mellom verbet og endelsen? På bakgrunn av fonologisk historie, ville vi definitivt forvente e: Sindarinformen som korresponderer med Quenya quenten "jeg sa" ville forventes å være *pennen. Men vårt eneste eksemplet peker i en annen retning, og dette er en av de tilfellene hvor vi må generaliserer fra en enkelt form, med store konsekvenser for en hel klasse verb. Jeg skulle gjerne hatt andre (og spesielt senere) eksempler, for å kunne fastslå om dette ikke bare var et øyeblikks innfall i Tolkiens evolusjon av "Noldorin"/Sindarin, eller til og med en feiltolkning fra Christopher Tolkiens side.

Eksemplet finnes i Etymologies, LR:363, stamme KHAT "kaste". Her har vi et verb hedi, klart det helt normale infinitiv av had-, men så har vi to former eksplisitt identifisert som "pa.t.", preteritum: hennin og hant. Det siste er tydeligvis 3.pers.entall, "(han/hun/det) kastet", formet fra had- med nasalt infiks i følge reglene vi har prøvd å skissere (også med dette eksemplet). Men hennin, med endelsen -n som er kjent for å bety "jeg", må være 1.pers.entall preteritum: "jeg kastet". Endringen nt > intervokalisk nn er det vi ville forvente av fonologiske grunner, men det er overraskende at i brukes som forbindelsesvokal foran den pronominale endelsen. Det ville være fristende å avskrive hennin som en feiltagelse av hannen, men omlyden a > e er eksakt det vi ville vente når det følges av en i i neste syllabel. Vi vet tilfeller med forvirring a/e og e/i i tekstene produsert av forskjellige redaktører som forsøker å tyde Tolkiens håndskrift, men å anta at Christopher Tolkien klarte å feiltolke to vokaler i samme ordet, og at resultatet falt seg slik at det rettet seg vakkert etter Sindarins fonologi, kan være å anta for mye. Det kan være at JRRT tenkte seg at former som hannen hadde blitt omformet ved analogi med de korresponderende presensformene (i dette tilfellet hedin "jeg kaster"), forbindelsesvokalen i og derfor også omlyd blir introdusert for preteritum så vel som presens: hannen > hennin.

Da vi aksepterer dette eksemplet, må vi formulere denne reglen: Alle preteritumsformer av grunnverb, bortsett fra 3.pers.entall, formes ved å legge til -i- og den passende endelsen til selve 3.pers.entallformen:

gir- "grøsse" > 3 pers. entall pret. girn "(han, hun, det) grøsset" > girnin "jeg grøsset", girnim "vi grøsset", girnig/girnich "du grøsset", girnir "(de) grøsset"

cen- "se" > 3 pers. ent. pret. cenn "(han, hun, det) så" > cennin "jeg så" (etc. med de forskjellige endelsene)

Som eksemplet hant > hennin indikerer, trigger forbindelsesvokalen i de normale omlydene i syllablen foran den, a og o blir begge e:

dar- "stoppe, stanse" > 3 pers. entall. pret. darn "(han, hun, det) stoppet" > dernin "jeg stoppet" (etc.)
nor- "løpe" > 3 pers. entall. pret. norn "(han, hun, det) løp" > nernin (arkaisk nörnin) "jeg løp" (etc.)

Eksemplet hant > hennin illustrerer også et annet fenomen: Ikke alle finale konsonantclustere som forekommer i preterirum kan forbli uendret når de ikke lenger er finale, men har blitt intervokaliske fordi en endelse har blitt lagt til. Clustrene -nt, -nc, -mp blir -nn-, -ng-, -mm- i stedet:

ped- "tale" > 3 pers. entall pret. pent "(han, hun, det) talte" > pennin "jeg talte" (etc.)
dag- "drepe" > 3 pers. entall pret. danc "(han, hun, det) drepte" > dengin "jeg drepte" (etc.)
cab- "hoppe" > 3 pers. entall pret. camp "(han, hun, det) hoppet" > cemmin "jeg hoppet" (etc.)

Clusteret nd, ville, som nt, bli nn intervokalisk:

gwedh- "binde" > 3 pers. pret. gwend "(han, hun, det) bandt" > gwennin "jeg bandt" (etc.)

Final m (vanligvis representerer mb) ville bli dobbel -mm-:

lav- "slikke" > 3 pers. pret. lam "(han, hun, det) slikket" > lemmin "jeg slikket" (etc.)

· For futurum må vi anta at endelsen -tha også er relevant for denne klassen verb, men en forbindelsesvokal er åpenbart nødvendig. Mens vi ikke har noen direkte eksempler, foreslår analogi med andre former at i ville settes inn foran denne endelsen. Denne i ville skape de normale omlyder der det passer inn. Kort sagt, futurum av et verb av denne klassen kan konstrueres ved å legge til endelsen -tha til infinitivformen (se regler ovenfor):

dar- "stanse" > inf. deri "å stanse" > futurum deritha "vil/skal stanse"
ped- "tale" > inf. pedi "å tale" > futurum peditha "vil tale"
gir- "grøsse" > inf. giri "å grøsse" > futurum giritha "vil grøsse"
tol- "komme" > inf. teli "å komme" (arkaisk töli) > futurum telitha (arkaisk tölitha) "vil komme"

Disse (3. pers. entall) futurumformene kan deretter modifiseres videre med de normale endelsene, akkurat som i tilfellet med de deriverte verbene: telithon "jeg vil komme", telitham "vi vil komme", flertall telithar "(de) vil komme" etc. (Som vanlig blir -a til -o foran endelsen -n for "jeg", derved telithon og ikke **telithan.)

· Imperativ av grunnverb formes ganske enkelt med endelsen -o:

dar- "stoppe" > daro "stopp!"
ped- "tale, si" > pedo "tal!, si!"
tir- "se" > tiro "se!"
tol- "komme" > tolo "kom!"

Tre av disse er attestert i RH: En Alv stanset Brorskapet med kommandoen daro! da de entret Lórien. Pedo "tal, si" finnes på inskripsjonen på Morias Port (pedo mellon, som skulle oversettes "si venn", skjønt Gandalf først tok det for å bety "tal, venn"). Sam som talte i tunger i Cirith Ungol brukte frasen a tiro nin, Fanuilos! "o se mot meg, Evighvite!" (en av Vardas titler); se Letters:278 eller RGEO:72 for oversettelse.

· Aktivt partisipp av denne klassen verb vil antageligvi ta endelsen -el (for eldre *-ila):

dar- "stoppe" > darel "stoppende"
ped- "tale" > pedel "talende, snakkende"
tol- "komme" > tolel "kommende"

Men der stammevokalen er i, ser denne endelsen ut til å bli utvidet til -iel (det kan være at dette bare skjer etter konsonantene n, l, og r, og at den ekstra i som materialiseres etter dem reflekterer at de blir palataliserte av vokalen i som forekom foran dem på et eldre stadie av språket):

fir- "dø, visne" > firiel "døende"
gir- "grøsse" > giriel "grøssende"
glir- "synge" (også "deklamere dikt") > gliriel "syngende" (eller, "deklamerende")
tir- "se, skue" > tiriel "skuende" (det eneste attesterte eksemplet - se nedenfor)

· Perfektum aktiv partisipp (jf. det eldre norske havende) ser ut til å ha endelsen -iel kombinert med forlengelse av stammevokal. Vokalen i ville rett og slett bli lang í:

fir- "visne, dø" > fíriel "har dødd" (eller rett og slett "død, visnet")
glir- "synge" (/"deklamere") > glíriel "har sunget" (/"har deklamert")
tir- "se, skue" > tíriel "har skuet".

(Det vil merkes at kun vokallengden utgjør forskjellen mellom tiriel "skuende" fra tíriel "har skuet". Sammenlign RGEO:73, hvor Tolkien forklarer at mens palan-diriel betyr "som skuer langt borte", så har palan-díriel en perfektiv betydning: "som har skuet langt borte". I disse ordene er -diriel/-díriel lenerte former av -tiriel/-tíriel.)

Denne forlengelsen av vokaler dukket antageligvis opp så tidlig at de subsekvente endringene som affekterer lange vokaler må tas med i beregningen. Tidligere é, á, ó ville forventes å manifestere seg som í, ó, ú, respektivt – noe som reflekterer en endring som fant set på Gammelsindarinstadiet:

mad- "spise" > módiel (for mádiel) "har spist"
ped- "tale, si" > pídiel (for pédiel) "har talt"
nor- "løpe" > núriel (for nóriel) "har løpt"

Det ser ut til at ingen av de aktive partisippene derivert slik (på -el og -iel) har distinkte flertallsformer.

· Passiv partisipp (eller preteritum partisipp) av denne klassen verb kan konstrueres ved å legge til -en til 3. pers. entall preteritumsform (se regler ovenfor):

dar- "stoppe" > 3 pers. entall. pret. darn "(han, hun, det) stoppet" > passiv partisipp darnen "stoppet, stanset"
sol- "lukke" > 3 pers. entall pret. soll "(han, hun, det) lukket" > passiv partisipp sollen "lukket" (den siste formen er alt som er attestert av dette verbet: RH refererer til Fen Hollen eller "Lukket Dør" i Minas Tirith, hollen er antatt å være en lenert form av sollen)
tir- "se, skue" > 3 pers. entall pret. tirn "(han, hun, det) så, skuet" > passiv partisipp tirnen "sett, skuet"

(Det siste er attestert i Silmarillion, i navnet Talath Dirnen "Voktet Grunn": Dirnen er den lenerte formen av tirnen.)

Igjen, når en annen vokal følger dem, blir finale -nt, -nc, -mp, -nd, -m til -nn-, -ng-, -mm-, -nn-, -mm-, respektivt:

ped- "si" > 3 pers. entall pret. pent "(han, hun, det) sa" > passiv partisipp pennen "sagt"
dag- "drepe" > 3 pers. entall pret. danc "(han, hun, det) drepte" > pass. part. dangen "drept" (attestert i LR:375 - NDAK)
hab- "kle, dekke" > 3 pers. entall pret. hamp "(han, hun, det) kledte" > pass. part. hammen "kledt"
redh- "sy" > 3 pers. entall pret. rend "(han, hun, det) sydde" > pass. part. rennen "sydd"
lav- "slikke" > 3 pers. entall pret. lam "(han, hun, det) slikket" > pass. part. lammen "slikket"

Disse passive partisipp på -en ville ha flertallsformer på -in, hvilket forårsaker de normale omlydene: a og o blir begge e:

dangen "drept" > flert. dengin
hollen
"lukket" > flert. hellin (arkaisk höllin)

(Sammenlign Haudh-en-Ndengin eller "(de) Dreptes Topp" nevnt i Silmarillion; ndengin er en form av dengin.) Som vanlig blir ikke vokalene e og i affektert på noen måte:

pennen "talt, sagt" > flert. pennin
tirnen
"skuet, sett, voktet" > flert. tirnin

· Til slutt har vi gerund, det verbale substantivet, som også kan brukes til å oversette norske infinitiv (se ovenfor). Gerund av grunnverb formes enkelt med endelsen -ed:

cab- "hoppe" > cabed "hopping" (som substantiv, = "et hopp, et sprang")
cen- "se, kikk" > cened "kikking"
glir- "synge" > glired "synging"
tol- "komme" > toled "komming"

Sindarinverbene cab- "hoppe, springe" og cen- "se, kikke" er faktisk bare attestert som gerund! I følge Silmarillion, kalles kløften hvor Túrin drepte Glaurung Cabed-en-Aras eller "Hjortespranget" ("Hopping-av-Hjorten"). Verbet cab- skal tydeligvis refereres til stammen KAP "sprang" oppført i Etymologies (LR.362), men det er ikke nevnt der. Cened "kikking, seing" forekommer som en del av sammensetningen cenedril "se-glass" i RS:466.

III. BLANDET BØYNING

Noen verb som ved sin form ville synes å være A-stammer sitter egentlig på gjerdet mellom de to konjugasjonene skisset opp ovenfor. Ett eksmpel er verbet drava- "hugge". I de fleste former er det antageligvis en veloppdragen A-stamme: infinitiv dravo, presens drava, futurum dravatha, imperativ dravo, aktiv partisipp dravol, gerund dravad. Men i preteritum ville vi vente formen *dravant, hvilket ikke forekommer. I Tolkiens notater slik det gjengis i LR:354 - DARÁM, gir han 1.pers.entall som drammen ("jeg hugget"), som peker mot en 3.pers.entallsform dram ("han, hun, det hugget"). (Det var også en irregulær preteritumsform dramp, som vi ikke trenger å bry oss med her – se del IV nedenfor.) En preteritumsform dram er nettopp det vi ville forvente dersom dette var et grunnverb, med stamme drav- (infinitiv **drevi) i stedet for drava- (inf. dravo). Et annet eksempel er verbet nara- "fortelle" (infinitiv naro, LR:374 - NAR2); Gammelsindarins (GS) preteritumsform er gitt som narne, som antyder at Sindarins preteritum ville være narn heller enn **narant. Kort sagt: En del A-stammer former sin (3. pers. entall) preteritum som om den siste vokalen ikke fantes; preteritum formes etter reglene for grunnverb i stedet. Våre få eksempler antyder at denne gruppen inkluderer de fleste verb med enkel konsonant foran final -a, så lenge denne konsonanten ikke er th eller ch (de representerer tidligere konsonantclustere). Ignorerer vi siste vokal og følger de samme reglene som for grunnverb, havner vi på preteritumsformer som følgende:

ava- "vil ikke" > am "ville ikke"
brona- "vare, overleve" > bronn "varte, overlevde"
drava- "hugge" > dram "hugget"
fara- "jakte" > farn "jaktet"
gala- "vokse" > gall "vokste"
groga- "føle skrekk" > grunc "følte skrekk"
laba- "hoppe" > lamp "hoppet"
loda- "flyte" > lunt "fløt"
nara- "fortelle" > narn "fortalte"
pada- "vandre (på et spor eller sti)" > pant "vandret"
rada- "lage vei, finne vei" > rant "lagde vei, fant vei"
soga- "drikke" > sunc "drakk"
toba- "dekke, lage tak over" > tump "dekket, laget tak over"

(Angående skiftet o > u i groga-, loda-, soga-, toba- > pret. grunc, lunt, sunc, tump, se seksjon IV nedenfor.)

En del tresyllabiske verbstammer på -da må også tillegges blandet bøyning: aphada- "følge", athrada- "krysse, reise på tvers av", gannada- "(spille) harpe", lathrada- "tyvlytte", limmida- "fukte", nimmida- "gjøre hvit" og tangada- "gjøre fast": preteritumsformer aphant, athrant, gannant, lathrant, limmint, nimmint, tangant, eller med endelser aphanne- etc. ("Noldorin"-preteritumsformen lhimmint, som ville korrespondere med Sindarin limmint, nevnes av Tolkien i LR:369 - LINKWI.)

Lange vokaler ville antageligvis forkortes før konsonantclusteret i preteritum:

aníra- "ønske" > anirn "ønsket"
síla- "skinne" > sill "skinte"
tíra- "skue" > tirn "skuet"

Når videre endelser skal legges til (for å produsere andre former enn 3.pers entall), er forbindelsesvokalen her e, som eksemplet drammen "jeg hugget" demonstrerer.

NOTIS: Siden disse verbene ser ut til å hoppe over I-stammene i preteritum, kunne vi forventet at forbindelsesvokalen var i som i hennin "jeg kastet", derved **dremmin "jeg hugget", men dette er ikke tilfellet. Dette kan støtte teorien om at forbindelsesvokalen i i preteritum kom fram ved analogi med dets bruk i presens (hedin "jeg kaster"). Verbet drava- har ikke i i presens (drava "hugger, er huggende"), og viser derved ikke i i preteritum, heller. I stedet finner vi e, som vi ville forvente av kun fonologiske grunner: drammen.

Som vanlig blir finale -m, -nc, -nt, -mp til -mm-, -ng-, -nn-, -mm- mellom vokaler:

drava- "hugge" > dram "(han, hun, det) hugget" > drammen "jeg hugget", drammem "vi hugget", drammeg/drammech "du hugget", drammer "(de) hugget"
laba- "hoppe" > lamp "hoppet" > lammen "jeg hoppet" (etc. med de forskjellige endelsene)
loda- "flyte" > lunt "fløt" > lunnen "jeg fløt" (etc.)
soga- "drikke" > sunc "drakk" > sungen "jeg drakk" (etc.)

Passiv partisipp ville blitt derivert med endelsen -en, som med de normale grunnverb. Slik, som vanlig, er preteritum partisipp identisk med 1.pers.entall, dermed kunne drammen også være "hugget" som partisipp, sungen er også "drukket" etc. Disse partisipper ville ha flertallsformer på -in (lager omlyd), med andre ord oppfører de seg akkurat som passiv partisipp av normale grunnverb. Se regler i seksjon II ovenfor. (Omlydsproduktet av u, der det forekommer, vil være y. Derved ville flertall av sungen være syngin.)

Som notert ovenfor, har disse verb antageligvis aktiv partisipp på -ol, som vanlige A-stammer (drava- "hugge" > dravol "huggende"). Den perfektive aktiv partisipp ville godt mulig formes etter reglene til I-stammene, som om den finale vokalen ikke eksisterte. Derved ville vi ikke se endelsen -iel kombinert med forlengelse av stammevokal, í, ó, ú som representerer í, á, ó (drava- "hugge" > dróviel "har ("havende") hugget", soga- "drikke" > súgiel "har ("havende") drukket"). Dersom vokalen allerede er lang, må vi anta at den rett og slett forblir lang (síla- "skinne" > síliel "har ("havende") skint").

IV. IRREGULÆRE OG SPESIELLE VERB

Følger man reglene ovenfor, vil man få de fleste verb riktige – antatt at Sindarins verbsystem har blitt korrekt rekonstruert. Vi har igjen noen få spesielle tilfeller. Noen av dem er fullt ut forståelige med henhold til Tolkiens tenkte fonologiske evolusjon, noen kan reflektere språkmakerens skiftende innfall, noen er bare merkelige – forhåpentlig innebærer ikke dette at vår rekonstruksjon av Sindarins verbsystem er full av feilaktige antagelser.

· Opprinnelig U som overlever foran en nasal: På et punkt i evolusjonen av Sindarin, ble opprinnelig u i svært mange tilfeller til o. For eksempel, verbet soga- "drikke" kommer fra en stamme SUK. Men denne endringen forekom ikke foran en nasal, som n eller m. Så dersom en verbstamme som inneholder vokalen o < u har en preteritumsform som involverer nasal infiksjon, vedvarer vokalens opprinnelige kvalitet foran denne konsonanten. Derved noterte Tolkien at 3.pers.entall preteritum av soga- er sunc (LR:388 - SUK, skjønt formen sogant var også gyldig, hvor verbet ble overført til den normale A-stammeklassen.) Andre sannsynlige tilfeller med samme fenomen (ikke direkte attestert i Tolkiens papirer):

groga- "føle skrekk" > 3 pers. entall. pret. grunc (opprinnelig stamme RUK)
loda- "flyte" > pret. lunt (stamme LUT)
nod- "knyte, binde" > pret. nunt (stamme NUT)
toba- "dekke, lage tak over" > pret. tump (stamme *TUP)
tog- "lede, bringe" > pret. tunc (stamme TUK)

NOTIS: I Etymologies, LR:378 - NOT, er verbet nod- gitt som "nud-", men dette ville motsi alt vi tror vi vet om Sindarinfonologi. Verbet toba- [inf. tobo] er derivert fra en stamme TOP i LR:379, i hvis tilfelle preteritumsformen ville være tomp, men Quenyaverbet untúpa "dekker" i Namárië i RH foreslår at Tolkien hadde bestemt at stammen var TUP i stedet, skjønt det forekommer en distinkt stamme TUP i Etym.

Grunc, lunt, sunc og tump ville forekomme som grunge-, lunne-, sunge-, tumme- foran de normale flertalls/pronominale endelsene - grunger "(de) følte skrekk", grungen "jeg følte skrekk" etc. Dersom eksemplet hant > hennin (LR:363 - KHAT) holder, ville vi i tilfellet med nunt og tunc se forbindelsesvokalen i før de normale endelsene ble lagt til. Denne i ville trigge omlyd u > y, så (med normal endring av intervokalisk nt, nc til nn, ng) ville vi for eksempel ha 1.pers. entall nynnin "jeg bandt" og tyngin "jeg ledet, jeg brakte". (Men groga-, loda-, toba- ville tilhøre blandet konjugasjon, med e og ikke i som forbindelsesvokal, og derved ingen omlyd heller: grungen "jeg følte frykt", lunnen "jeg fløt", tummen "jeg dekket".)

Preteritum partisipp av alle verbene vi har her kan formes, ganske regulært, ved å legge til -en til 3.pers.entall (med de normale endringene i finale konsonantgrupper når de blir intervokaliske):

groga- "føle skrekk" > pret. grunc > passiv partisipp grungen
loda
- "flyte" > pret. lunt > passiv partisipp lunnen
nod
- "knyte, binde" > pret. nunt > passiv partisipp nunnen
soga
- "drikke" > pret. sunc > passiv partisipp sungen
toba
- "dekke, lage tak over" > pret. tump > passiv partisipp tummen
tog
- "lede, bringe" > pret. tunc > passiv partisipp tungen

Og igjen ser vi omlyd u > y i flertallsformene av disse partisippene: gryngin, lynnin, nynnin, tymmin, syngin, tyngin. (Noen få av disse verbene, "føle skrekk" og "flyte", kan ikke normalt ha passiv partisipp – siden de er intransitive).

Men i tilfellet med groga-, loda-, soga- og toba-, kan det også være tillatt å ta den lettere veien og la dem gå som A-stammer (Tolkien skrev en eksplisitt notis i denne retning i tilfellet med soga-). Dermed ville vi ha (3. pers. entall) preteritumsformer grogant, lodant, sogant, tobant (-nt blir -nne- foran endelser), og preteritum partisipp grogannen, lodannen, sogannen, tobannen (flert. gregennin, ledennin, segennin, tebennin - eller arkaisk grögennin etc.)

· Upersonlige verb: Et "Noldorin" upersonlig verb bui "det er nødvendig, en må, man er nødt til" dukker opp i Etymologies; i Sindarin måtte det bli boe. Vi har ingen eksempler, men det kan antageligvis brukes i slike kontekster som boe maethad in Yrch "det er nødvendig å kjempe (mot) Orkene". Boe har kanskje ingen bøyde former etc; der er ingen antydninger til slikt i Etymologies.

Et annet upersonlig verb er elia- "regne". "Noldorins" upersonlige form som uttrykker "det regner", nemlig oeil [= öil], senere eil, er gitt i Etymologies (LR:396 - ULU). I Tredje Tideverv Sindarin, ville formen være ail. Preteritumsformen, betegnende "det regnet", kunne være aul eller vanlig eliant. Vi kan konjugere verbet slik: infinitiv elio "å regne", presens ail = upersonlig 3.p. entallsform "det regner", preteritum eliant eller aul = upersonlig 3.pers.entall "det regnet", futurum eliatha = "det vil regne", imperativ elio "regn!", partisipp eliol "regnende" (perfektiv úliel "havende regnet"), gerund eliad "regn ("regning")". Et verb med denne betydningen ville knapt ha noe passiv partisipp. Formen ville vært eliannen, eller, om vi bruker aul som preteritum, olen.

· Forskjelige irregulære verb: I Gilraens linnod, er ordet onen (eller i noen utgaver av RH, ónen) brukt for "jeg gav". Dette ville se ut til å være den irregulære preteritumsformen av verbet anna- "gi" oppført i Etymologies (dersom verbet var regulært, skulle preteritumsformen vært **annant, med annannen > annen for "jeg gav"). Onen peker mot en 3.pers.entallsform aun "(han, hun, det) gav", som kunne deriveres regulært fra en eldre preteritumsform áne (sammenlign óne som preteritum av Quenyaverbet onta- "få", LR:379 - ONO; gitt det faktum at Sindarin anna- korresponderer med Quenya anta-, det er ikke utenkelig å anta at en preteritumsform áne kan ha eksistert på et stadie, og det er faktisk attestert i QL:31). Aun blir one- når en endelse legges til, diftongen au blir monoftongisert til o. Foreslått bøyning av anna- "gi": Infinitiv anno "å gi", presens anna "gir", irregulær preteritum: 3.p.ent. aun "gav" med endelser one- (onen "jeg gav", onem "vi gav" etc.), futurum annatha "vil gi", imperativ anno "gi!", aktiv partisipp annol "givende", perfektiv partisipp óniel "havende gitt", passiv partisipp onen (flert. onin) "gitt", gerund annad "giing". Legg merke til at det ikke er noen omlyd i flertallsformen av passiv partisipp (onin, ikke **enin for arkaisk **önin), fordi o fra au ikke får en slik omlyd.

I LR:375 - NDAM, er et verb damna- "å hamre" listet opp, med en (3.pers.ent.) preteritumsform dammint. Begge former er merkelige. Det kan ikke være noen tvil om at damna er en feiltolkning av damma-, formen vi vi av fonologiske grunner ville forvente; jf. mm i preteritum. Preteritum "dammint" er veldig rar. Vi ville definitivt forvente dammant. Hvor kommer i i preteritum fra i det hele tatt, og skal den være der, hvorfor skaper den ikke omlyd a>e (dvs. demmint)? Aksepterer vi denne preteritumsformen (med endelser damminne-), måtte vi også bruke damminnen flert. damminnin for passiv partisipp. Men personlig er jeg sterkt tilbøyelig å avskrive dammint som en feiltolkning av dammant, som ville være fullstendig regulært.

Verbet drava- "hugge" ville normalt ha preteritum dram (med endelser dramme-). I følge LR:354 - DARÁM, var en irregulær (3. pers ent.) preteritum dramp brukt i poesi – som om verbet var **draba- i stedet. Denne formen var åpenbart brukt som et tillegg til, ikke i stedet for, den regulære preteritumsformen. Med endelser ville både dramp og dram forekomme som dramme- (for eksempel 1.pers.ent. pret. drammen som er nevnt i denne oppføringen i Etymologies).

Som nevnt ovenfor, er regulært preteritum av verbet gwedh- "binde" gwend (med endelser gwenni-), men Tolkien indikerte at et irregulært preteritum gwedhant (som om dette var en A-stamme **gwedha-) ble tatt i bruk "senere". Det regulære preteritum ble ansett som arkaisk eller poetisk. Når endringen oppstod, kan det være at det passive partisippet "bundet" også var endret fra gwennen til gwedhannen. Antageligvis var verbet fortsatt bøyd som et regulært grunnverb ellers (infinitiv gwedhi, presens gwêdh eller foran endelser gwedhi-, futurum gwedhitha, imperativ gwedho, aktiv partisipp gwedhel, perfektiv partisipp gwídhiel). Kanskje verbet redh- "sy" gjennomgikk en lignende utvikling, slik at det regulære preteritum rend var erstattet av redhant?

Verbet soga- "drikke" ville regulært ha 3.pers.ent. soga "(han, hun, det) drikker", men LR:388 indikerer at 3. pers. ent. faktisk er sôg (som om dette var et grunnverb sog-). Når endelser legges til for å lage andre former enn 3.pers.entall, kan vi bruke den regulære presensstammen soga- (derved sogon [for **sogan] "jeg drikker", sogam "vi drikker" etc.) 3. pers. entall preteritum er enten regulær sunc (med endelser sunge-) eller irregulær sogant (med endelser soganne-); Tolkien indikerte at begge er gyldige. Passiv partisipp "drukket" ville da være enten sogannen (flert. segennin) for å passe med preteritum sogant, eller sungen (flert. syngin) hvis man foretrekker preteritum sunc. Forhåpentligvis er verbet soga- "drikke" et ellers normalt, Blandet Bøyning-verb, som infinitivet sogo (gitt i LR:388) ville foreslå. Derved futurum sogatha "vil drikke", imperativ sogo "drikk!", partisipp sogol "drikkende" (perfektiv súgiel "havende drukket"), gerund sogad "drikking".

NOTIS: De faktiske ordene i LR:388 - SUK er "N sogo, 3 ent. sôg, pret. sunc, asogant (sogennen)". Sogo er klart infinitive "å drikke", sôg er identifisert som 3.pers.ent. (presens), og sunc er likedan identifisert som (3.pers.ent.) preteritum. Men asogant kan ikke være en korrekt tolkning av Tolkiens tekst. Det er veldig vanskelig å forstå hvor dette a-prefikset kommer fra, og, et slikt prefiks ville sannsynligvis ha forårsaket en dempet mutasjon av den initiale s, så vi ville hatt formen **ahogant. Hva Tolkien faktisk skrev i sin ikke-helt-kalligrafiske håndskrift må ha vært "sunc, eller sogant", alternativt "sunc, og sogant" – en liten krusedull som representerer or eller muligens and må ha vært feiltolket for a av Christopher Tolkien, og prefiksert direkte til det følgende verbet. Formen sogennen må være det passive partisippet "drukket", men siden det passive partisippet er derivert ved å suffiksere -en til preteritum (nt blir regulært nn mellom vokaler), må vi konkludere med at "sogennen" er en feiltolkning av sogannen.

Verbet thora- "gjerde" skal ha passiv partisipp thoren "gjerdet" (LR:393 - THUR). Thoren antyder en preteritumsform thaur. Verbet kan gå slik: Infinitiv thoro "å gjerde", presens thora "gjerder", irregulær (3.pers.ent.) preteritum thaur (med endelser thore-, f.eks. thoren "jeg gjerder"), futurum thoratha "vil gjerde", imperativ thoro "(lag) gjerd(e)!", aktiv partisipp thorol "gjerdende" (perfektiv thóriel "havende gjerdet"), passiv partisipp thoren "gjerdet" (flert. thorin), gerund thorad. Legg merke til at perfektiv partisipp er thóriel i stedet for **thúriel, og at det ikke er noen omlyd i flertallsformen av partisippet thoren (flert. thorin, ikke **therin). Som i tilfellet med andre verb, er dette fordi o, ó her representerer diftongen au.

Verbet trenar- "beskrive, fortelle om" skal ha (3. pers. ent.) preteritum trenor eller trener (LR:374 - NAR2). Vanligvis ville vi forvente **trenarn. Verbet kan gå slik: Infinitiv treneri "å beskrive", 3.pers.ent. presens trenar "beskriver" (med endelser treneri-, dvs trenerin "jeg beskriver", trenerim "vi beskriver" etc.), irregulær preteritum trenor eller trener (med endelser enten trenori- eller treneri-, altså trenorin "jeg beskrev" etc.; den alternative formen trenerin ville kollidere med presens), futurum treneritha "vil beskrive", imperativ trenaro "beskriv!", aktiv partisipp trenarel "beskrivende" (perfektiv trenóriel "havende beskrevet"), passiv partisipp ?trenoren (flertall trenorin) "beskrevet", gerund trenared "beskriving". Legg merke til fraværet av omlyd i formen trenorin ("jeg beskrev" eller flert.formen av det passive partisippet "beskrevet"). Vi ville antageligvis ikke finne trenerin, siden o i trenorin kan representere au (igjen derivert fra lang á, en forlenget versjon av vokalen i stammen NAR2; trenor kan reflektere et primitivt preteritum *trenâr-).

I oppføringen MBAKH i Etymologies (LR:372), leser vi: "Q[uenya] manka- handle; makar handelsmann, mankale handle. N[oldorin] banc, banga." Hva skal vi få ut av dette? Banga- er visstnok "Noldorin"- > Sindarinordet som korresponderer med Quenya manka-, dermed verbet "å handle". Men hva betyr banc? Dersom banc er en form av banga-, ville det mest sannsynlig være et irregulært 3.pers.ent. preteritum: "(Han/hun) handlet" (i stedet for regulære bangant). Igjen dersom vi antar at eksemplet hennin "jeg kastet" er troverdig, ville vi ha bengi- foran endelser, f.eks bengin "jeg handlet", bengir "(de) handlet" etc. Passiv partisipp ville også være bangen (flert. bengin) heller enn bangannen (flert. bengennin). Men jeg vil ikke utelukke muligheten for at banc ikke er ment som en form av verbet banga- i det hele tatt; det kunne være et substantiv "handel", som korresponderer med (men ikke et eksakt kognat av) Quenya mankale.

· En mulig revisjon av systemet: En passasje i essayet Quendi and Eldar fra rundt 1960 antyder at Tolkien hadde gjennomført en stor revisjon i en del av Sindarins verbsystem (WJ:415). Referanse er gjort til

...et primitivt preteritum, markert ved 'augmentet' eller reduplisert grunnvokal, og den lange stammevokalen. Preteritumsfomer i denne formen var vanlige i Sindarins ‘sterke verb’ eller grunnverb: som *akâra 'lagde, gjorde' > S agor.

De nye reglene for å derivere preteritum av grunnverb er lett rekonstruerte: Vokalen som forekommer i verbet prefikseres, men i selve verbstammen blir a, e, o endret til o, i, u, respektivt (som representerer den "lange stammevokalen" â, ê, ô, siden kvaliteten i slike lange vokaler ble endret i Gammelsindarin). Vokalen i endres ikke. Den initiale konsonanten ville gjennomgå dempet mutasjon når en vokal er prefiksert til den, p > b, t > d, c > g (derved agor fra car-), b > v, d > dh, g > zero, m > v, s > h. (Konsonantene f, th vil være uendret).

ped- "si, tale" > ebid "sa"
tir- "skue" > idir "skuet"
car- "gjøre, lage" > agor "gjorde, lagde"
bad- "gå" > avod "gikk"
dar- "stanse" > adhor "stanset"
gwedh- "binde" > ewidh (= e'widh) "bandt".
mad- "spise" > avod "spiste" (samme som pret. av bad-!)
nor- "løpe" > onur "løp"
sog- "drikke" > ohug "drakk"
fir- "dø" > ifir "døde"

Selvsagt ville dette motsi det tidligere systemet vi får et glimt av i Etymologies, hvor, for eksempel, preteritum av gwedh- er eksplisitt gitt som gwend (eller senere gwedhant) i stedet for ewidh. Etym har også sunc og sogant heller enn ohug for "drakk". Og pent i stedet for ebid for "talte, sa" er attestert utenfor Etymologies. Vi må avvente publiseringen av mer materiale før vi kan bestemme til hvilken grad Tolkien gjennomførte denne revisjonen – enten dette virkelig var ment å være den nye måten å derivere preteritum for grunnverb, som forlot helt det tidligere systemet vi har prøvd å skissere ovenfor. For øyeblikket ville jeg akseptere agor som preteritum av car- "lage, gjøre", men ellers stort sett fortsette å bruke det "klassiske" systemet. Kanskje Tolkiens ord - at agor-typen preteritum var "vanlige" mer enn universelle – innebærer at man kunne til en viss grad velge hvilken måte man former preteritum på (det er tydelig fra flere tekster at Tolkien tenkte seg at det var mange variasjoner og dialekter av Sindarin). Vi kan la car- "gjøre" gå slik: Infinitiv ceri, presens: 3p.ent. câr "(han, hun, det) gjør", med endelser ceri- (cerin "jeg gjør", cerim "vi gjør" etc.), irregulært preteritum agor "gjorde" (foran endelser agore-, f.eks. agoren "jeg gjorde"), futurum ceritha "vil gjøre", imperativ caro "gjør!", aktiv partisipp carel "gjøring", perfektiv partisipp córiel "havende gjort", passiv partisipp coren (eller carnen?) "gjort", gerund cared "gjøring".

· Spørsmålet om omlyd i prefikser: En del Sindarinverb har et prefiksert (typisk preposisjonalt) element. Spørsmålet er, skulle vokalen i slike prefikser få omlyd i de formene av verbet som innebærer omlyd? Se på verbet aníra- "ønske å, ville å". Dette består, så langt vi vet, av to elementer: et verb íra- "ønske" med prefikset an- "å", altså bokstavelig "å-ønske" = ville. Det passive partisippet av dette verbet ville antageligvis anirnen. Men hva med flertall? Anirnin eller enirnin med omlyd gjennom hele ordet?

Tolkiens notater er ikke helt konsekvente. Verbet osgar- "kutte rundt, amputere" inkluderer det prefikserte elementet os- "rundt". Infinitivet esgeri, listet opp i LR:379 - OS, viser omlyd gjennom hele ordet (ikke *osgeri, prefikset er fritt for omlyd). På den annen side viser verbet orthor- "mestre, beseire" (bokstavelig "over-makte", med or- som betyr "over") ingen omlyd i infinitiv, som er listet opp i LR:395 - TUR som ortheri. Dersom esgeri fra osgar-, hvorfor ikke *ertheri fra orthor-? Alternativt, dersom ortheri fra orthor, hvorfor ikke *osgeri fra osgar-?

Kanskje dette er til en viss grad valgfritt. WJ:379, som tar for seg substantivflertall, foreslår at "affeksjon" eller omlyd opprinnelig ble gjennomført i hele orde, slik at en sammensetning som orodben "fjellperson, fjellvandrer" i eldre tider hadde flertallet oerydbin (= örydbin, klassisk Sindarin erydbin). Men senere, til den grad dette ordet var anerkjent som sammensetning orod-ben "fjell-person", fikk bare det andre elementet omlyd i flertall: orodbin. Så kanskje esgeri "å amputere" senere ble *osgeri i stedet, og kanskje ortheri representerer tidligere *ertheri.

Her er noen verb med prefikser og foreslåtte bøyninger.

Med prefikset go- "sammen":

· govad- "møte, komme sammen", infinitiv gevedi, presens gevedi- (legg til passende endelse, bortsett fra i 3.pers.ent, som er govad), preteritum gevenni- (3.pers.ent. govant), futurum geveditha, imperativ govado, partisipp govadel (perfektiv govódiel), passiv partisipp govannen, gerund govaded

· gonathra- "filtre sammen, mikse sammen", inf. gonathro, presens gonathra, pret. gonathranne- (3.ent gonathrant), fut. gonathratha, imp. gonathro, part. gonathrol (perfektiv genethriel), passiv part. gonathrannen (flert. genethrennin), ger. gonathrad

· gonod- "regne sammen, summere", inf. genedi, presens genedi- (3.ent. gonod), pret. genenni- (3.ent gonont), fut. geneditha, imp. gonodo, part. gonodel (perfektiv gonúdiel), pass.part. gononnen, ger. gonoded

· genedia- "regne, beregne", inf. genedio, pres. genedia, pret. genedianne- (3.ent genediant), fut. genediatha, imp. genedio, part. genediol (perfektiv gonúdiel), pass.part. genediannen (flert. genediennin), ger. genediad

(Legg merke til at i det siste verbet forekommer go- med omlyd i alle former bortsett fra det perfektive partisippet gonúdiel "havende regnet". De nært relaterte verb gonod- og genedia- ville ha identiske perfektiv partisipp.)

Denne gruppen verb som inkorporerer prefiksene ad- "re-, igjen-, gjen-" og an- "å" ville antageligvis ikke endre dem til ed- eller en- hvor omlyd kunne tenkes å forekomme, skjønt vi har ikke noen klare eksempler:

· adertha- "gjenforene", inf. adertho, pres. adertha, pret. aderthanne- (3.ent aderthant), fut. aderthatha, imp. adertho, part. aderthol (perfektiv aderthiel heller enn ?ederthiel), pass.part. aderthannen (flert. aderthennin heller enn ?ederthennin), ger. aderthad

· anglenna- "nærme seg, komme", inf. anglenno, pres. anglenna, pret. anglenne- (3.ent anglennant), fut. anglennatha, imp. anglenno, part. anglennol (perfektiv anglenniel (heller enn ?englenniel), pass.part. anglennen (flert. anglennin heller enn ?englennin), ger. anglennad

· aníra- "ønske, ville", inf. aníro, pres. aníra, pret. anirne- (3.ent anirn), fut. aníratha, imp. aníro, part. anírol (perfektiv aníriel heller enn ?eníriel?), pass.part. anirnen (flert. anirnin heller enn ?enirnin), ger. anírad

Med prefikset os- "rundt":

osgar- "kutte rundt, amputere", inf. esgeri, pres. esgeri- (3.ent osgar), pret. esgerni- (3.ent osgarn), fut. esgeritha, imp. osgaro, part. osgarel (perfektiv osgóriel), pass.part. osgarnen (flert. esgernin), ger. osgared

Et langt, klart selvstendig prefiks som palan- "vidt og bredt" viser ikke omlyd:

palan-dir- "se vidt og bredt", inf. palan-diri, pres. palan-diri- (3.ent palan-dir), pret. palan-dirni- (3.ent palan-dirn), fut. palan-diritha, imp. palan-diro, part. palan-diriel (perfektiv palan-díriel - knapt ?pelen-díriel), pass.part. palan-dirnen (flert. palan-dirnin, knapt ?pelen-dirnin), ger. palan-dired

5. PRONOMEN

Attesterte Sindarinpronomen er:

1.pers.entall: Selvstendig pronomen im "jeg", også endelsen -n; jf. også nin "meg", genitiv nín "min", også anim "for meg selv" (åpenbart an "for" + im "jeg *meg") og enni "til meg".
2.pers.entall: Endelsen -ch, om vi antar at agorech betyr *"du gjorde"; jf. også det ærbødige dativpronomen le "til deg (Dem)", sagt å komme fra Quenya (RGEO:73), og lín som genitivet "din, Din".
3.pers.entall: E "han", genitiv dîn "hans" (dette kunne antageligvis også staves dín, jf. lín "din" ovenfor). Ordet den i Fader Vår-oversettelsen kan bety "det" som objekt, i så fall kunne det høyst sannsynlig dekke "ham" også (og da dekker dîn muligens "dets" like godt som "hans", siden ordene tydeligvis er beslektet).
1.pers.flertall: Endelsen -m "vi" (i avam "vi vil ikke", WJ:371), åpenbart men og mín som selvstendige pronomen "vi" eller "oss", også ammen "for oss" eller "av oss" (for *an men; an "for, til", men = "oss"?). "Vår" er vín.
2.pers.flertall: ingen er funnet, med mindre -ch dekker både 2.pers entall og flertall ("you") (jf. PM:45-46)
3.pers.flertall: hain "dem" (ant. Også som subjekt "de")

Når den er lagt til en stamme som slutter på -a, ser den pronominale endelsen -n "jeg" ut til å endre denne vokalen til -o; kontrast avam "vi vil ikke" med avon "jeg vil ikke" (WJ:371, ava = "vil ikke"). Jf. også linnon "jeg synger" og linnathon "jeg vil synge"; stammene er åpenbart linna og *linnatha, "synger" og "vil synge" (dermed *linnam "vi synger", *linnach "du synger"?)

Skjønt et selvstendig ord for "min" er gitt i UT:54 (nín), eksisterer det også en endelse -en som kan uttrykke samme betydning. Det er attestert i ordet lammen "min tunge" i Gandalvs påkallelse foran Morias Port (RH1/II kap. 4; se RS:463 for oversettelse). Sammenlign Quenyaendelsen -nya "min". En andre attestasjon av den korresponderende Sindarinendelsen ble tilgjengelig i juli 2000, når en setning som inkluderte ordet guren "mitt hjerte" ble publisert i VT41:11, 15. Antageligvis har Sindarin andre pronominale eiendomsendelser også, men bare -en "min" har blitt publisert. Siden Tolkien ellers bruker selvstendige pronomen for "min" og "hans", kan det være at han ombestemte seg flere ganger om Sindarin først og fremst brukte av endelser elle selvstendige genitivpronomen.

I tillegg til genitivpronomenet dîn "hans", har Kongens Brev også în: Kongen ønsker å hilse mhellyn în phain, alle sine venner. Skjønt în, som dîn, er oversatt med "his" i den engelske oversettelsen [all his friends], er dette egentlig et reflektivt genitivpronomen, som refererer tilbake til setningens subjekt, sin. To setninger som *i venn sunc haw în og *i venn sunc haw dîn ville bety mannen drakk saften sin og mannen drakk saften hans).

Under stammen S- i Etymologies, er noen "Noldorin"-pronomen listet opp, men om de er gyldige i RH-Sindarin vites ikke: Ho, hon, hono "han", he, hen, hene "hun"; ha, hana "det". Flertallene er gitt som huin, hîn, hein, som tydeligvis betyr "de" som refererer til en gruppe menn, kvinner og ting, respektivt. Hein ville senere forekomme som hain på grunn av lydendringen; jf inskripsjonen på Morias Port: Im Narvi hain echant "Jeg Narvi dem [= tegnene] lagde". Og "Noldorin"-pronomenet huin ville forekomme som *hýn i (Tredje Tideverv) Sindarin.

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.