Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


SS eller ikke SS

Et problem av type Gollum
Oversatt av Rune Furberg Akselsen

Eller kanskje egentlig ikke så gollumisk. Emnet i denne episoden av vår lille serie med artikler om hvordan redigere det "noldorine" materialet i the Etymologies til en slags "standard" sindarin, har mer å gjøre med staving enn egentlig uttale. Likevel burde sindarin-leksikografer trolig gjennomføre en slags regularisering.

Problemet er dette: bør originale doble ss-er få lov til å forbli på slutten av ord, eller burde de forenkles til s? I the Etymologies så vel som i senere kilder, er Tolkiens staving på dette området ikke alltid like konsistent. Ta for eksempel et ord for "glede": under oppføringen GALÁS, er det stavet glas. Likevel må denne s-en en gang ha vært en ss (hvis ikke hadde den forsvunnet i denne posisjonen), noe som bekreftes av quenya-kognaten alassë. Tolkien listet ikke den primitive originalen begge ord stammer fra, men det er helt klart ment å være *galassê. Og faktisk, hvis vi kikker under BOR, finner vi samme ord for "glede" nevnt nok en gang - men denne gangen stavet glass med den originale doble ss-en intakt! Så hvilken stavemåte skal en stakkars sindarin-leksikograf bruke?

Nært forbudet er problemet om hvordan man bør stave slike ss-ord når de dukker opp i sammensetninger. Under BOR, er substantivet glass "glede" (stavet slik) nevnt i forbindelse med navnet Borlas, der det utgjør andre element. g-en forsvinner på grunn av vanlig lenisjon, men merk at her blir ss forenklet til s. Så selv om vi skulle innføre en regel om at en avsluttende ss skal bli beholdt når et enstavelsesord forekommer for seg selv, så kanskje vi samtidig skal si at den blir forenklet til en enkelt s når den forekommer som siste element i et sammensatt ord? Nok en gang er Tolkiens staving lite konsistent. Under BES nevner han ordet bess "kvinne" som en senere form av primitiv bessê; her er den doble konsonanten beholdt i stavingen av det avledede ordet. Og like etterpå, i samme oppføring, gir han oss sammensetningen herves "kone". Denne er en kombinasjon av bess (myknet til vess) med et foranstilt element her- som er avledet fra stammen KHER "herske, styre" - så en herves er da rent etymologisk en "kvinne som hersker [over en husholdning]", som skaper en parallell med hervenn "husbond". Legg merke til at i herves, har ss i bess blitt forenklet til s. Så langt følger Tolkien samme prinsipp som i navnet Borlas, der det avsluttende elementet representerer ordet glass. Men hvis vi ser på oppføringen KHER, er ordet for "kone" nevnt igjen, men nå er det stavet hervess uten forenkling av avsluttende -ss!

Nå skal det være sagt at at disse uoverensstemmelsene ikke utgjør noe egentlig problem - selv ikke i "intern" sammenheng: I en pseudo-middelaldersk verden som Midgard, men ingen sentrale språkakademier som kan angi "korrekt" stavemåte, ville slike inkonsistenser klart være vanlige. Likevel burde sindarin-leksikografer i vårt tideverv innføre en konsistent stavemåte i stedet for kritikkløst å kopiere fra kildene. Det er to problemer her: 1) Skal avsluttende -ss i enstavelsesord forenkles til -s eller ikke, og 2) selv om vi tar til oss denne måten å behandle ss på når ordene forekommer selvstendig, bør da avsluttende -ss forenkles til -s når ordet forekommer som avsluttende element i en sammensetning? Bess eller *bes, hervess eller herves? Vi skal ta for oss disse problemene hver for seg.

1. Skal avsluttende -ss i enstavelsesord forenkles til -s eller ikke?

La meg først gjenta at spørsmålet her kun dreier seg om ortografi: det er ingen hørbar forskjell som kan bevares; glas og glass ville lyde veldig likt (i hvert fall for dødeliges ører!)(overs. anm.: vi som er vant til å tenke i forhold til norsk ortografi vil kanskje være uenige, men siden alvisk markerer ekstra lengde på vokaler med aksent eller cirkumfleks, skal begge a'ene i eksemplet være korte. Dermed: ingen forskjell.)

Vi ville normalt kikke på kilder fra RH og senere for å finne noen eksempler vi med sikkerhet kan kalle ekte sindarin, og så regularisere vårt "noldorine" materiale etter disse. Men disse kildene er ikke alltid like hjelpsomme på dett området. Det sindarine kognaten til quenya lassë "løvblad" er oppgitt i Letters:282 å være "las(s)"! Her virker det om Tolkien forteller oss at det ikke spiller noen rolle om ordet staves las or lass. Men i the Etymologies er det korresponderende "noldorine" ordet uten å nøle gitt som lhass (se under LAS1), og i de fleste kilder etter RH, opprettholder Tolkien ss på slutten av enstavelsesord:

  • Den sindarine etterkommeren av felleseldarinsk russâ ?"rød" gir Tolkien som ross (VT41:10).

  • I RH selv, nær begynnelsen av Tillegg E, forklarer Tolkien at navnet Caradhras "Rødhorn" er en kombinasjon av elementene caran "rød" og rass "horn". Dette kan tyde på at rass "horn" (jfr. quenya rassë) skal staves på denne måten når det står for seg selv. Jada, Christopher Tolkien lister ordet som ras i tillegget til Silmarillion, men i denne oppføringen diskuterer han en gruppe navn hvor dette elementet er redusert fordi det forekommer, ikke selvstendig, men som siste element i en sammensetning (Barad Nimras, Methedras, og igjen Caradhras).

  • Ordet bess "kone", kognaten til quenya vessë, er stavet slik i Kongens Brev (SD:129) - som opprinnelig skulle være en del av RH.

  • Nok en kilde senere enn RH gir det sindarske substantivet loss "snø" og det beslektede adjektivet gloss "(blendende) hvit" (VT42:18; jfr. quenya lossë, lossëa).

    Disse eksemplene stemmer med regelen som implisitt er gitt av dette avsnittet fra Tillegg E i RH: "Merk at konsonanter som er skrevet to ganger, som tt, ll, ss og nn, gjengir lange eller 'dobbelte' konsonanter. I slutten av ord på mer enn én stavelse ble disse ofte forkortet." Dette tyder på at på slutten av ord med kun én stavelse, ble de lange konsonantene ikke forkortet - i det minste ikke så det syntes.

    I strid mot denne regelen og eksemplene vi har sett på ovenfor, har vi ord som nos "skyldfolk, familie", nevnt i PM:320 som kognat til quenya nossë: vi hadde forventet noss (som faktisk forekommer i en kilde fra før RH). Trass i dette avvikende eksemplet, kan vi konkludere med at foretrukken sindarsk staving er å beholde dobbeltkonsonanten -ss på slutten av enstavelsesord. Dette er faktisk også stavingen som Tolkien benyttet seg av i the Etymologies, da sindarin ennå var "noldorin":

  • Ordet bess, kjent fra Kongens brev, forekommer også i Etym (under BES, skjønt det her er definert å bety "kvinne" i stedet for "kone"; på den annen side er Etym enig i at den primitive formen bessê betydde "kone", på samme måte som quenya vessë).

  • Videre har vi eksemplene brass "hvit hete" (under BARÁS; den "gammel-noldorine" formen brasse er gitt), criss "kløft" (KIRÍS, jfr. quenya cirissë), dess "ung kvinne" (NDIS; fra "gammel-noldorin" ndissa), gloss "snø" eller adj. "snø-hvit" (GOLÓS, jfr. quenya olossë; VT42:18, henvist til ovenfor, indikerer at på sindarin, er gloss kun et adjektiv, mens substantivet "snø" nå er loss), gwass "flekk" (WA3, fra "gammel-noldorin" wasse), lhass "løvblad" (LAS1, primitiv form lassê er gitt; les sindarin lass på grunn av en annen revisjon), nass "skarp ende, spiss" (NAS, kognat til quenya nassë), noss "klan, 'hus' = familie" (, quenya nossë; dette er så klart samme ord som nos "skyldfolk, familie" i PM:320 sitert ovenfor), rhass "horn" (under RAS, der den tydelig feillesingen "rhaes" forekommer; den sindarine formen er uansett bekreftet som rass), homonymet rhass "stup" (KHARÁS, primitiv form khrassê er gitt; dette ordet skulle helt klart også ha formen rhass på sindarin, og er derfor ikke lenger et homonym med rhass så fort vi begynner å bruke den attesterte sindarin-formen rass for "horn"), rhess "ravine" (RIS; kanskje les *rhiss, eller på sindarin *riss; se nedenfor), rhoss "regn" (ROS1, jfr. quenya rossë "duskregn, dugg"), homonymet rhoss "funkling" eller "sverdblad" (RUS; begge disse skulle tilsvarende ha innledende r-, ikke rh-, på sindarin, og den tidligere ross fikk betydningen forandret fra "dugg" til "skum"), tass "arbeid, oppgave" (TARAS; i dette tilfellet, kommer ikke ss fra primitiv ss men er assimilert fra tidligere rs, som vist av den alternative formen tars og den opphavlige "gammel-noldorine" formen tarsa "problem"), thloss/floss eller thross "hvisken" eller "raslende lyd" (SLUS, SRUS; jfr. quenya [h]lussë "en hviskende lyd"; den sindarine formen av disse ordene skulle imidlertid være *lhoss eller *rhoss på grunn av en annen revisjon), og endelig toss "lavtvoksende tre" (TUS, primitiv form tussâ er gitt).

    Disse eksemplene er langt flere enn ordene der den originale -ss har blitt redusert til -s. Som vi har sett, nevnte Tolkien i tilfellet glas/glass "glede" begge alternativer (GALÁS i motsetning til BOR); men i lys av alle eksemplene listet ovenfor, burde sindarin-leksikografer trolig benytte stavemåten glass. Jeg mistenker at Tolkien kan ha listet begge muligheter også under RIS, der den utgitte teksten går "*risse-: N rhis, rhess en ravine". Hvis rhess er feil for *rhiss (det eneste ordet som primitiv risse- ville kunne gi), ville den kortere formen rhis bare være en alternativ staving av det samme ordet. Uansett, sindarin-leksikografer kan trygt benytte formen *riss som et ord for "ravine" (når man også tar i betraktning forandringen rh- > r-). Hvis vi skulle godta rhess som en korrekt transkripsjon av Tolkiens manuskript, må vi forutsette at det også har eksistert en annen primitiv form (trolig *rissâ). Den sindarinske ordet ville da staves *ress, og kun være et synonym til *riss.

    Under DYEL finner vi ordet delos "avsky", som blir forklart å trolig være en kombinasjon av del og gos (-os), hvor det første leddet representerer roten DYEL "føle frykt", og det andre roten GOS "skrekk". Jeg tror imidlertid ikke dette skal tas til inntekt for at et ord ?gos har eksistert på egen hånd på "noldorin" (det er ingen ting som tyder på at det har eksistert et separat ord ?del heller!), så vi trenger ikke å vurdere om dette ?gos burde staves *goss eller ikke. (Under GOS, satte Tolkien stjerne ved *Goss som det hypotetiske "noldorine" kognaten til quenya Ossë, navnet på maiaen: stjernen tyder på at dette navnet - som tydeligvis betyr "Skrekk" - ikke forekom i denne formen i "noldorin".)

    I minst ett tilfelle forenklet Tolkien stavingen med -ss til -s uten å nevne den alternative formen på -ss noe annet sted. Jeg tror dette er et praktisk talt unikt eksempel (bortsett fra de ikke helt sammenlignbare tilfellene rhîs, dîs diskutert nedenfor). Ordet det dreier seg om er gas "hull, åpning". Oppføringen GAS i Etym gir både den primitive formen gassâ og quenya-kognaten assa, og når man tar med i betraktningen alle eksemplene gitt ovenfor, tror jeg ikke sindarin-leksikografer burde nøle med i stedet å benytte stavemåten *gass.

    MERKNAD: Formen hmas "skitt, flekk" er veldig underlig. Burde den ha avsluttende -ss? Under oppføringen for roten SMAG, avledet Tolkien først ordene maw "skitt, flekk" og mael "tilskitnet". Så "innså" han at en rot på SM- i stedet burde gi "noldorine" former på hm- (det vil si ustemt m). Derfor, i følge teksten i LR:386, forandret han maw og mael til henholdsvis hmas og hmael. Vi ville naturlig nok anta at maw ville bli rettet til *hmaw, ikke hmas! Den siste formen ville bli vanskelig å gjøre rede for, gitt det vi tror vi vet om hvordan "noldorin"/sindarin utviklet seg fra det primitive alviske tungemålet. Når man så tar med i betraktningen hvor nærme W og S er på et tastatur, tror jeg vi kan anta at "hmas" rett og slett er en trykkfeil for *hmaw, og derfor irrelevant for vår diskusjon her. Mens vi er inne på det, er den sindarine formen maw likevel, siden revisjonen m > hm etter alt å dømme ble omgjort senere.

    I ordet rhîs "dronning" (RIG), var en primitiv ss trolig til stede i et trinn av utviklingen (*rîgisse), men her er forenklingen til -s mulig å forsvare ut fra den foranstående lange vokalen: Den (nokså besværlige) stavingen *rhîss ville antyde at stavelsen er superlang, noe som ikke egentlig er tilfelle. Ordet kan inkluderes i sindarin slik det er, bortsett fra revisjonen rh- > r-. Ordet dîs "brud" kan også tas inn i språket i denne formen. Under oppføringen NDIS i Etym, avleder Tolkien dîs fra primitiv ndîse via "gammel-noldorin" ndîs, men siden denne avledingen i henhold til reglene i stedet skulle ha gitt "noldorin" **, må vi trolig konkludere med at den avsluttende -s ble opprettholdt eller re-introdusert ved analogi med det beslektede ordet dess "ung kvinne" (som representerer "gammel-noldorin" ndissa). Likevel var analogien trolig ikke sterk nok til å introdusere en ss i dîs, så stavemåten **dîss er ute av bildet - også fordi dette villedende ville antyde en superlang stavelse.

    For å unngå superlange stavelser, selv ortografisk, burde vi trolig også anta stavingen med enkel -s når flertallsformen av et ord får det til å dukke opp en diftong foran den -ss. Dette er relevant for ord med vokalen a, som i flertall blir ai. For eksempel har vi argumentert for at ordet for "horn" burde staves rass i stedet for ras, men flertallsformen burde staves rais (som i tillegget til Silmarillion, under ras). Å stave ordet *raiss ville i beste fall virke besværlig. Flertallsformene av glass, lass, nass, rhass og tass burde trolig likeledes staves *glais "gleder", lais "løvblader" *nais "spisser", rhais "stup(fl.)", tais "arbeider, oppgaver". (Flertallsformen lais "løvblader" er attestert i sammensetningen Dantilais = *Dant i-lais "Fallet-[til-]bladene", et forbigående ord for høst, PM:135.)

    Man kunne argumentere for at det ville være best å benytte staving med en enkelt -s i alle tall og posisjoner (noe også ledende sindarist David Salo ønsker å gjøre). Det kunne kanskje synes å forenkle situasjonen, men jeg mener det er gode grunner for å beholde ss. Bare for å ta en ting, denne måten å stave på er helt klart dominerende i primærkildene: Hvis vi benytter denne stavingen som standard, trenger vi bare å "klusse med" stavemåten til noen få ord. (Det er faktisk bare i tilfellet gas i stedet for *gass at vi ikke finner attestert vår foretrukne stavemåte i Tolkiens verker, skjønt i endel andre tilfeller finner vi begge former representert - som nos kontra noss, glas kontra glass.) Det bør regnes som et mål i seg selv ikke å endre Tolkiens materiale mer en det som er absolutt nødvendig for å oppnå et minimum av konsistens.

    Jeg ville si det også er andre argumenter som taler for å beholde -ss på slutten av enstavelsesord. Alle er enige om at ss bør beholdes mellom vokaler, som i brassen "hvitglødende" (BARÁS); men dette adjektivet er avledet fra substantivet brass "hvit hete", og å forandre stavemåten til dette siste til *bras ville gjøre det nære forholdet mellom substantivet og adjektivet litt uklart. Men det jeg regner for å være det viktigste argumentet for å beholde -ss er, noe paradoksalt, at vi da kunne forenkle denne til en enkeltvokal s - som en grammatikalsk teknikk i skreven sindarin.

    Sindarin bruker ofte ubøyd genitiv; for eksempel, ordene aran "konge" og stedsnavnet Moria kan kombineres til å gi aran Moria, "konge[n] [over] Moria", som i portinskripsjonen vi får gitt i RH(der gitt som "herren over Moria"). Hvis vi benytter et uttrykk som ellers brukes for å beskrive semittisk grammatikk, kan det første ordet i en slik konstruksjon sies å stå i konstruksjonsform. I en frase som aran Moria betyr ikke ordet aran bare ganske enkelt "konge": det står i konstruksjonsform og betyr snarere "konge[n] [over]...", som kobler det sammen med ordet etter. Aran er en av ordene som ikke undergår noen forandring når det går over til konstruksjonsform, men veldig ofte observerer vi at sindarinske substantiver kortes ned når de blir brukt på denne måten (det er klare paralleller til dette i semittisk grammatikk). Lange vokaler blir gjerne korte, doble konsonanter blir enkle. I the Etymologies, under TOL2, finner vi ordet for "øy" gitt som toll; likevel blir dette kortet ned til tol når det forekommer i konstruksjonsform, som vi lett kan se av stedsnavnet Tol Morwen *"Morwens øy", nevnt i Silmarillion og andre steder (WJ:296). -ss kan likeledes bli forenklet i konstruksjonsform, som vi ser av oppføringen i Etym: Her er ordet for "hus" i betydning "familie" gitt som noss, men rett etterpå gir Tolkien oss et eksempel, Nos Finrod "Finrods hus". Merk hvordan noss "hus" her blir nos "huset til". Hvis vi skulle konsekvent stave dette ordet som nos (PM:320 er et eksempel på en kilde senere enn RH som kan forsvare dette), ville vi ta fra oss selv en mulighet til å angi disse subtile betydningsforskjellene i skreven sindarin.

    2. Skal avsluttende -ss forenkles til -s i ord som forekommer som avsluttende element i sammensetninger?

    Jeg ville si ja. Bare for å ta en ting, avsluttende -ss blir -s i usammensatte flerstavelsesord, som tulus "poppel" fra primitiv tyulussê (Etym, under TYUL). Oppførselen til avsluttende ss i sammensetninger burde avspeile dette, da slike ord også har flere stavelser. Skjønt tulus forsåvidt er et "noldorinsk" eksempel snarere enn strengt sindarinsk, oppfører det seg akkurat slik man ville forvente i henhold til regelen Tolkien ga i Tillegg E, som vi allerede har sitert: "I slutten av ord på mer enn én stavelse ble [dobbeltkonsonanter som ss] oftest forkortet."

    Med kun noen få unntak, er dette faktisk det systemet som Tolkien viser seg å bruke. Merk navnet Caradhras "rød-horn", som i RH Tillegg E er sagt å representere caran + rass. (Jfr. også noen av de andre navnene på -ras nevnt ovenfor: Methedras, Barad Nimras.) Skjønt Tolkien ga den sindarinske etterkommeren etter felles-eldarinsk russâ "rødhåret, kopperfarget" som ross, er dette utsagnet del av en diskusjon om navnet Maedros (VT41:10; den utgitte Silmarillion har Maedhros med dh i stedet for d, men kildene er enige om at ross forenkles til -ros på slutten av sammensetningen). Jfr. også avsluttende element i stedsnavnet Cair Andros "Skipet med det lange skum", oversatt i en fotnote i RH tillegg A, skjønt dette ordet *ross = "skum" eller "sprut" må holdes atskilt fra ross ?"rødhåret" i Maed(h)ros. (Navnet Elros er oversatt "Stjerneskum"; legg merke til at quenyaformen av navnet er gitt som Elerossë, PM:349.) Vi har kommet til at ordet for "familie" best staves noss, men det er behørig forkortet til -nos i en sammensetning som Drúnos "en familie i drû-folket" (UF:408). I RH og senere finner vi også sammensatte ord som inneholder loss "snø" og det beslektede adjektivet gloss "blendende hvit" (se VT42:18 for disse uavhengige formene), og begge ord fremstår da som -los: Mallos forekommer som navn på en plante en sang av Legolas i Minas Tirith ("der klinger de gylne klokker av mallos og alfirin"); mallos betyr helt klart "gyllen sne" eller "gyllen-hvit". Uilos, "evig-snø" eller "evig-hvit", dukker opp både i det sindarinske navnet på Taniquetil (quenya Oiolossë) og som navnet på en plante i UF:335. Og skjønt Letters:282 er noe ubesluttsom og gir ordet for "løvblad" som las(s), indikerer samme kilde at "samling av løv" skal være golas: Ordet er ikke gitt som *golass, ikke en gang som *golas(s), for på grunn av det foranstilte elementet, er ikke ordet enstavelses lenger, og i et flerstavelsesord, blir en avsluttende -ss regelrett redusert til -s. Derav Legolas, ikke *Legolass.

    Som demonstrert ovenfor, opprettholder Tolkien i the Etymologies dobbeltkonsonanten -ss på slutten av enstavelsesord i nær sagt alle tilfeller. Men ortografien brukt i Etym følger også stort sett regelen om å redusere dobbeltkonsonanten på slutten av flertstavelsesord:

  • Substantivet nass "skarp ende, spiss" (NAS) er redusert til -nas i sammensetningen bennas "vinkel" (roten BEN uttrykker ideen om "hjørne" sett fra innsiden).

  • Likeledes blir substantivet toss "lavtvoksende tre" til -dos (med den regulære oppmykningen t > d) i sammensetningen eregdos "kristtorn-tre" (se under TUS; ordet eregdos er også nevnt under ERÉK).

  • Vi har allerede diskutert navnet Borlas, der siste element representerer glass "glede" (BOR).

  • Som i senere sindarin, var det "noldorine" navnet på Oiolossë(-fjellet) (Amon) Uilos, nevnt under (GEY,) OY og GOLÓS: Dette er ui + gloss, hvor det siste elementet enten er adjektivet "hvit" eller substantivet "snø" (på sindarin kun et adjektiv; Tolkien gjorde om substantivet "snø" til loss, skjønt både gloss og loss ville fremstå som -los på slutten av et sammensatt ord). Den unormale stavemåten Uiloss, med avsluttende -ss intakt, ble heldigvis strøket ut sammen med resten av oppføringen EY. Sindarinske leksikografer burde ignorere den.

  • Navnet Caradras(stavet slik), er sagt å inneholde rhass "horn" (se under RAS; som nevnt over, "noldorinske" rhass blir sindarinsk rass, men i alle tilfelle -ras på slutten av en sammensetning).

  • Under RUS er navnene Celebros, Findros og Maedhros sagt å inkludere et element rhoss "hovedsaklig brukt i navn" fordi ordet hadde gått sammen med et annet substantiv (betydningen av elementene er ikke viktig for vår diskusjon; Tolkiens forklaringer i the Etymologies varierer fra de ideene han viser i kilder fra etter RH).

  • Det avsluttende elementet i navnet Imladris "Kløvendal" er (i det minste i følge oppføringen RIS) nedstammet fra en primitiv form risse-; likevel er dobbeltkonsonanten ss her forenklet på slutten av sammensetningen.

  • Som det så vidt er nevnt ovenfor, impliserer Tolkien under GOS/GOTH at den "noldorine" kognaten til quenya Ossë ville ha vært *Goss, men denne formen ble det satt stjerne ved, da den ikke faktisk var i bruk. Den egentlige "noldorine" formen på denne maiaens navn var Oeros, med et foranstilt element oer- "hav" (jfr. oppføringen AY; som vi husker ble maiaen Ossë holdt ansvarlig for storm på havet). Merk at den ubrukte fulle formen *Goss reduseres til -os (med vanlig mykning av g til null) på slutten av Oeros. I dette tilfellet trenger vi ikke å bekymre oss om hvordan navnet skulle bli oppdatert til sindarin type RH (formen ville ha vært *Aeros, men Tolkien skrev i en kilde senere enn RH at Ossës sindarinske navn var Gaerys eller Yssion: WJ:400). Det bør dog merkes at den hypotetiske formen *goss, ikke som et egennavn med som et fellesnavn "skrekk, frykt" (jfr. quenya ossë "skrekk" < *gossê), også er til stede i sammensetningen Taur-os, Tauros "Skogs-redsel". Dette ble brukt som navn på Oromë (se oppføringen GOS, TÁWAR; i sitt senere sindarin introduserte Tolkien den mindre dystre formen Tauron "Skogsmann" i stedet; se tillegget til Silmarillion). Vi kan også anta at delos "avsky, vemmelse" (DYEL) inkorporerer *goss i sin sammensetningsform -os. Så selv om *goss ikke dukker opp som et selvstendig ord (det faktiske ordet for "skrekk, frykt" er gitt som gost), bekrefter den hypotetiske fulle formen indirekte at -ss reduserer til -s på slutten av et sammensatt ord.

    Så langt jeg kan se, er det bare noen veldig få sammensatte ord i the Etymologies som ikke stemmer med dette systemet. Når det gjelder hervess "kone" (KHER), finner vi den "korrekte" stavemåten herves under BES, og i tilfellet Uiloss, så forekommer denne bare i den forkastede oppføringen EY, den "riktige" stavemåten Uilos finnes under GEY, OY og GOLÓS (skjønt den første av disse ble også strøket). Det eneste helt "gale" eksemplet er Gochrass, navnet på en stupbratt fjellvegg, nevnt som en forbigående form under oppføringen KHARÁS. Det siste elementet her blir sagt å være rhass "stup", så denne sammensetningen "skulle" i stedet vært stavet *Gochras. Det er derfor en lettelse å se at Tolkien endret dette stedsnavnet til Gochressiel! I dette lengre navnet er ikke dobbeltkonsonanten ss avsluttende lenger, og mellom vokaler hører den fint hjemme.

    Når det gjelder oppførselen til ord på -ss hvis de forekommer som første element i en sammensetning, ser regelen ut til å være at ss blir beholdt hvis den følges av en vokal, men forenkles til -s foran en konsonant. Dermed overlever criss "kløft" (Etym, under KIRIS) i sin fulle form i stedsnavnet Crissaegrim *"kløft-topper", nevnt i Silmarillion. På den annen side, det "noldorinske" lhass "løvblad" blir redusert til lhas- i det sammensatte ordet lhasbelin "løv-falming" = "høst" (Etym, under LAS1; i sindarin les l- i stedet for lh-). Derfor, skjønt jeg vil anbefale å endre stavemåten på gas "hull, åpning" til *gass, bør ikke stavemåten til en sammensetning som gasdil "nødmiddel [eng. stop-gap]" (GAS, DIL) endres.

    3. Sammendrag

    De praktiske konsekvensene av denne diskusjonen kan oppsummeres bare så alt for kjapt (lesere som har holdt ut så lenge som dette, ville kanskje foretrukket at jeg hadde begynt med konklusjonen): Når det eksisterer forskjellige stavemåter for enstavelsesord på -ss/-s i materialet, som i glas/glass, las/lass, nos/noss, ras/rass og muligens rhis/*rhiss (hvis vi antar at "rhess" under oppføringen RIS skulle være *rhiss), bør sindarin-leksikografer sannsynligvis foretrekke staving som opprettholder dobbelkonsonanten. (Rhis ville korrespondere med en sindarinform *riss.) Jeg tror også vi kan ta oss den frihet å endre gas "hull, åpning" til *gass selv uten direkte attestering av denne stavemåten i Tolkiens skrifter. På den annen side, på slutten av flerstavelsesord (som nødvendigvis inkluderer de alle fleste sammensetninger), bør -ss være redusert til -s, så sindarin-leksikografer bør foretrekke herves framfor hervess.

    P.S: Så klart, i dette og alle lignende ord, ville den doble ss-en dukke opp igjen hvis en endelse som begynner med vokal blir lagt til, som i den kollektive flertallsformen *hervessath, eller hvis vi skulle utlede et adjektiv *hervessui eller *hervessen "hustru-aktig": Nedkortingen -ss > -s kan ikke skje med mindre dobbelkonsonanten er absolutt sist.

    "Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

    <<<Tilbake

    Til toppen


  • Se hva som skjer denne måneden


    Nedtellinger
    0 dager, 0 timer, 0 min
    til første Hobbiten-film

    0 dager, 0 timer, 0 min
    til andre Hobbiten-film

    Mest sette sider
    Tolkienforumet
    Bildegalleriet
    Quizzene
    Språksidene
    Kart over Midgard

    Søk i siden

    STøtt siden

    Gå inn på webshoppen her!

    Forum og Chat
    Gå til chatten
    ****
    Bli med i Tolkienforumet!

    Crew
    Posting
    Les e-mail
    Admin

    topp50

    Se hele Tolkien Topp 50

    Tolkienforeninger













    Utvalgte partnere




    Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.