Tilbake til hovedsiden


Tolkiens liv
Forfatteren
Påvirkninger
Bibliografi
Bilder

Ringenes Herre
Hobbiten
Silmarillion
Ufullendte Fort.
Alle andre(stor)

Quenya
Quenyakurs
Sindarin
Vestrønt
Telerin
Doriathrin
Menneskespråk
Nandorin
Gammel Sindarin
Ilkorin
Avarin
Entisk
Valarin
Primitivt alvisk
Uttale
Skrive alvisk
      oversettelse av
      Amanye Tenceli


Tolkienforumet
Tolkienleksikonet
Dikt og sanger
Kart
Bildegalleri
Filarkiv
Stamtrær
Linker
Konkurranser
Artikler
Downloads
Quizer

Årenes løp
Språk
Raser
Personer

Skuespillerne
Traileren
Sceneliste
Bak kamera
Manuskript
Om innspillingen
Fakta
Downloads
Bilder

Spillsonen
Spillene
Downloads
Offisielle sider
Screenshots

Nyheter
Arkiv 2003
Arkiv 2002

Forum
Chat
Chat-quotes
Gjestebok
Om siden
Kontakt meg
Annonsere her?
Mailingliste
Vi ønsker
Søk i denne siden
Moroting
Partnere
Sponsoratet
Webshop
Gammelt design
Sidekart
Tolkien Topp50
FORENINGEN NATSE TOLKIENO:
Om FNT
Vedtekter for FNT
Styret i FNT


Tolkiens ikke-så-hemmelige last

Oversatt av Rune Furberg Akselsen

I 1931 skrev Tolkien et essay om den noe underlige hobbyen med å lage egne språk. Han kalte det En hemmelig last. Men i Tolkiens tilfelle kan ikke denne "lasten" akkurat sies å være hemmelig mer.

Hva er det egentlig som går for seg i hodet til en mann som hele livet leker med enorme lingvistiske konstruksjoner, hele språk som aldri har eksistert utenfor hans egne notater? For en ting må gjøres helt klart: han laget langt mer av disse språkene enn han noen gang kunne gjøre seg noe håp om å få bruk for i historiene sine. Sant nok er det noen få alviske dikt og en mengde eksotiske navn i Midgards annaler, men dette er ingenting sammenlignet med alt Tolkien laget. I Tyalië Tyelelliéva # 6, forteller Lisa Star oss at hennes egen liste over utgitte ord har tolv tusen oppføringer. Vi snakker her om virkelig enorme lingvistiske konstruksjoner. Hvordan begynte det hele? Hvordan ble det gjort? Og hvorfor?

Unge John Ronald Reuel i den nevbosh-snakkende verden

En dag for omtrent hundre år siden ble Tolkien, da i tenårene, svært overrasket over å høre et par andre barn snakke sammen på animalsk. Dette var et primitivt lekespråk som stor sett besto av engelske ord på dyr. Oppfinnerne av animalsk gjorde ikke noe forsøk på å holde det hemmelig, og unge Tolkien lærte snart noe av det. I hans essay A Secret Vice (en hemmelig last), publisert i The Monsters and the Critics s. 198-219, gir han et eksempel på animalsk: Dog nightingale woodpecker forty, som betyr "du er et esel". (På animalsk betydde forty esel, mens donkey(esel) så klart betydde førti...)
         Animalsk døde snart ut, men noen av barna fortsatte sine lingvistiske leker. De oppfant et språk kalt nevbosh (som på nevbosh betydde "nyvrøvl" - vrøvlet som skulle erstatte animalsk, med andre ord) Tolkien var ikke opphavsmannen til dette språket, men i følge ham selv, bidro han til vokabularet og hjalp med å standardisere ortografien. "Jeg var et medlem av den nyvrøvlsnakkende verden," forteller han stolt.
         Nevbosh var stort sett en blanding av sterkt forvrengte engelske, franske og latinske ord. Språket representerte ikke noe virkelig brudd med engelsk eller andre vanlige språk. Mer enn tjue år etter språkets død, var Tolkien ennå i stand til å huske et sammenhengende fragment, som han selv kaller "idiotisk":

Dar fys ma vel gom co palt 'hoc
pys go iskili far maino woc?
Pro si go fys do roc de
Do cat ym maino bocte
De volt fac soc ma taimful gyróc!'

Oversatt blir dette: "Det var en gammel mann som sa 'hvordan / kan jeg på noen måte bære min ku? / For hvis jeg skulle be den / om å komme opp i min lomme / ville den bråke så forferdelig!'" (Siden dette er en direkte oversettelse, blir ikke rimene i limericket bevart, noe som faktisk er mulig på engelsk: "There was an old man who said 'how / can I possibly carry my cow? / For if I was to ask it / to get in my pocket / it would make such a fearful row!'" Overs. anm.)
         Men å bare forvrenge allerede eksisterende ord (som woc = "cow"(ku)) var ikke nok for Tolkien i det lange løp. Allerede blant nevbosh-barna dukket det opp noe mer sofistikert: ord som ikke kunne spores til noen bestemt kilde, men som dukket opp rett og slett fordi de så ut til å passe med betydningen - fordi kombinasjonen av lyd og mening var behagelig. Tolkien nevner ordet lint "kjapp, behendig". Unge John Ronald Reuel glemte aldri dette ordet, og førti år senere fikk han Galadriel til å synge om hvordan årene i Midgard har gått ve lintë yuldar lissë-miruvóreva, lik forte drag av den søte mjød...
         Tiden gikk, og nevbosh slo følge med latin og gotisk på den lange lista over utdødde språk. Men Tolkien, fremdeles et barn, var allerede i gang med en av hans første private språk: naffarin. Han nevner en setning for å illustrere, men vi har ingen oversettelse: O Naffarínos cutá vu navru cangor luttos ca vúna tiéranar, dana maga tíer ce vru encá vún' farta once ya merúta vúna maxt' amámen. Selv om naffarin visstnok inkluderte noen av de seneste trinnene av nevbosh, merker vi allerede en bevegelse mot "alviske" former. Naffarin var inspirert av latin og spansk, men Tolkien skulle ennå finne to enda mektigere inspirasjonskilder.

Gjennom den walisiske kjellerdøra inn i den finske vinkjelleren

En ting var viktig for Tolkien. Språk skulle være vakre. Lyden av dem skulle være tiltalende. Tolkien smakte på språk, og smakssansen hans var fint justert. Latin, spansk og gotisk var behagelige. Gresk var flott. Italiensk var vidunderlig. Men fransk, som ofte hylles som et vakkert språk, ga ham lite glede.
         Men himmelen selv var walisisk. I hans essay "English and Welsh"(engelsk og walisisk), forteller Tolkien om hvordan han en gang så ordene Adeiladwyd 1887 (bygget i 1887) skåret inn på en stein. Dette var en skjønnhetsåpenbaring. "Det gjennomtrengte mitt lingvistiske hjerte," forteller han. Det viste seg at walisisk var full av slike vidunderlige ord. Tolkien hadde vansker for å forklare for andre hva som var så flott med dem, men i essayet gjør han et ærlig forsøk: "De fleste engelsktalende folk... vil være enig i at ordet cellar door(kjellerdør) er 'vakkert', spesielt hvis man ser bort fra betydningen (og stavemåten). Mer vakkert enn, for eksempel, sky(himmel), og langt vakrere enn beautiful(vakker). Så for meg er hyppigheten av ord som cellar door i walisisk svært stor, og når man beveger seg opp i høyere dimensjoner, finner man ord i overflod med behag i sammenhengen mellom form og innhold." Han gir oss så noen konkrete eksempler som at walisisk wybren er "mer behagelig" enn engelsk sky. -MC s. 190-193.
         Men unge Tolkien skulle ennå bli mer behaget. En dag fant han... en finsk grammatikkbok! Han fant seg snart hensatt i en lydestetisk rus. "Det var som å oppdage en hel vinkjeller full av flasker med en utrolig vin, av en helt ny og ukjent type og smak. Den gjorde meg ganske enkelt beruset" (Letters:214). Fortsatt høy på finsk, skrinla han sitt seneste prosjekt ("lag ditt eget germanske språk"), for nå hadde han funnet mektigere inspirasjonskilder.
         Mange år senere sa han at de alviske tungemålene var "ment å (a) helt klart være europeiske i stil og struktur (ikke i detalj); og (b) være spesielt behagelige. Det første er ikke vanskelig å få til, men det er det andre, siden enkeltpersoner har svært varierende preferanser, ikke minst når det gjelder den fonetiske strukturen på språk... Jeg har derfor behaget meg selv" (Letters:175-176). Utkommet av dette var at fra det tidspunktet han oppdaget walisisk og finsk, var disse to de fremste språkene som påvirket hans egne lingvistiske konstruksjoner.
         Han hadde så klart helt rett i at individuell smak varierer veldig. Det walisiske språket, som han var så glad i og modellerte sindarin etter, ble en gang beskrevet som "et sammensurium av grynt og gurglelyder" av en norsk radioreporter. Likevel er mange enige om at de alviske språkene er generelt velklingende. Tolkien fikk også mange positive tilbakemeldinger: "Navnene på personer og steder i denne historien er først og fremst laget ved å bruke mønstre som med vilje er inspirert av de man finner i walisisk (liknende, men ikke identiske). Dette elementet i fortellingen har kanskje gitt mer glede til leseren enn noe annet i den." (MC:197)
         Men vi går for fort fram: la oss gå tilbake til selve begynnelsen. Mens første verdenskrig fortsatt herjet, var det at Tolkiens lingvistiske konstruksjoner definitivt ble alviske språk. Andre mars 1916, skrev den 24 år gamle Tolkien til hans elskede Edith og fortalte henne at han hadde jobbet på sine "tullete eventyrspråk - og forbedret dem. Det hender ofte jeg har lyst til å jobbe med dem, men ikke lar meg selv få lov, for skjønt jeg elsker det, virker det som slik en gal hobby!" Gal eller ikke, denne hobbyen kom han til å fortsette å jobbe med gjennom resten av livet. - Letters:8.
         Akkurat på dette punktet, i 1916, mens Tolkien lå på sykehus etter å ha overlevd slaget ved Somme, ble de aller første delene av hans "mytologi for England" skrevet - fragmenter av det som en dag skulle bli Silmarillion. Samtidig, eller snarere rett før, skrev han sin første alviske ordliste. Den ene tingen førte til den andre: "Å skape et språk og å skape en mytologi er beslektede aktiviteter," observerte han i A Secret Vice. "Dine språkkonstruksjoner vil avføde en mytologi" (MC:210-211). Nok et eksempel, skrevet kort tid etter RH ble utgitt: "Oppfinnelsen av språk er grunnlaget. 'Historiene' ble laget for å gi en verden til språkene, snarere enn omvendt. For meg kommer navnet først og historien etterpå... [RH] er for meg... i bunn og grunn et essay om 'lingvistisk estetikk', slik jeg noen ganger forteller til de som spør meg: 'hva handler det egentlig om?' "(Letters:219-220) Få mennesker tok denne forklaringen alvorlig. "Ingen tror meg når jeg sier at den lange boka mi er et forsøk på å skape en verden der en språkform som passer min personlige smak kunne være ekte," klaget Tolkien. "Men det er sant." - Letters:264.

Helt fra starten var det to hovedspråk i mytologien: et som liknet på finsk, og et annet som hadde mye til felles med walisisk. I motsetning til språkene som hadde inspirert dem, var disse to beslektede og hadde opprinnelsen i det samme urspråket. Det finsklignende språket ble kalt "qenya" helt fra starten; det var bare en liten stavingsreform som sto mellom det og det endelige navnet. Det andre språket ble opprinnelig kalt golgodrin eller "gnomisk", det var i-Lam na-Ngoldathon eller "gnomenes tungemål". (Dens senere form, så tungt revidert at det ikke lenger var samme språk, ble lenge kalt noldorin; først mens han jobbet med å fullføre RH innså Tolkien at dets virkelige navn var sindarin. Men se nedenfor.) Det første gnomiske leksikonet(leksikon ikke som i oppslagsverk, men som i ordliste. Overs. anm.) ble publisert for et par år siden og viste seg å være svært omfangsrikt, antagelig den mest komplette "ordboken" Tolkien noen gang laget for noe alvisk språk. Ordlisten for "qenya" ble til slutt utgitt i 1998 og viser seg å være nok et svært omfattende dokument, som man kan se av listen på denne websiden.
         Årene gikk og historiene i Silmarillion utviklet seg, men det virket som om de originale ordlisten ble mindre og mindre viktige: hyppige revisjoner gjorde dem uunngåelig foreldet. Men i andre halvdel av trettiårene laget Tolkien en liste med omtrent syv hundre "stammer" på det primitive alviske språket, og listet der også noen av de avledede ordene, slik de ble i senere språk. Det var tydeligvis denne listen, den såkalte the Etymologies, som han brukte da hans begynte å skrive på Ringenes Herre (på denne listen la han til flere ord og navn fra verket sitt, f.eks. mith "grå" og rhandir "pilegrim", som til sammen blir Mithrandir). The Etymologies ble utgitt i sin helhet av Christopher Tolkien i The Lost Road s. 347-400. En ganske typisk oppføring går som følger:
MBUD- stikke frem. *mbundu: Q mundo snute, nese, nes; N bund, bunn. Cf. *andambundâ lang-neset, Q andamunda elefant, N andabon, annabon.

Her har vi flere arkaiske former (behørig merket med stjerne fordi de er "ubekreftede"), pluss etterkommerne av disse formene på Q (quenya) og N ("noldorin", les: sindarin). Dette bringer oss over til teknikken Tolkien brukte da han konstruerte språkene sine. Hvordan gjorde han det?

Tolkiens teknikk

Christopher Tolkien beskriver sin fars strategi som språkskaper i en eneste imponerende setning: "Når alt kommer til alt, var det ikke slik at han 'fant på' nye ord og navn ved tilfeldighet: i prinsippet konstruerte han dem innenfra den historiske strukturen ved å begynne med de primitive stammene('basene'), legge til suffiks eller prefiks eller forme sammensetninger, bestemme seg for (eller, som han ville sagt, 'finne ut') når ordet kom inn i språket, følge det gjennom de regelmessige forandringene i form det ville ha undergått, og ta hensyn til mulighetene for formmessig eller betydningsmessig påvirkning fra andre ord i løpet av dets historie." Resultatet: "For ham ville da dette ordet eksistere, og han ville kjenne det." (LR:342)
         Som et eksempel på denne prosessen, kan vi se på de alviske tallene. Ta for eksempel denne listen over primitive stammer for tallene 1-10, og over ordene avledet av disse stammene, slik de forekommer i quenya og sindarin:

1: MINI: Q minë, S min
2: AT(AT): Q atta, S tad
3: NEL(ED): Q neldë, S neledh
4: KÁNAT: Q canta, S canad
5: LEPEN: Q lempë, S leben
6: ÉNEK: Q enquë, S eneg
7: OTOS/OTOK: Q otso, S odog
8: TOL-OTH/OT: Q tolto, S toloth
9: NÉTER: Q nertë, S neder
10: KAYAN/KAYAR: Q cainen, S caer
(Det var også stammer for 11 og 12, siden alvene etter alt å dømme brukte et tolvtallsystem så å si fra det øyeblikket de ble til, men dette holder for oss akkurat nå.) Vi kan se hvordan Tolkien forandret de originale stammene i henhold til faste regler og kalkulerte formene deres i de senere alviske språkene. For eksempel er det en regel som sier at på sindarin blir ustemte p-er, t-er og k-er til stemte b-er, d-er og g-er når de kommer etter en vokal: dermed får vi leben fra stammen LEPEN, eneg fra ÉNEK og neder fra NÉTER. På quenya er regelen at de ustemte plosivene normalt får forbli uforandret, så på høyalvisk har vi formene lempë (fra stammen LEPEN- via *lepne og *lenpe?), enquë (dvs. enkwe) og nertë. På den annen side har quenya en regel om at en original kort avsluttende i blir til e, så vi får minë fra MINI. Sindarin dropper vokalen og får min. Disse og andre lydforandringsregler var designet slik at de resulterende språkene hadde den slags musikk i seg som Tolkien ønsket: den ene minnet om finsk og den andre om walisisk.
         Christopher Tolkien bemerker hvordan hans far tok med i beregningen "mulighetene for formmessig eller betydningsmessig påvirkning fra andre ord i løpet av dets historie". Tallene gir oss faktisk også et eksempel på dette. I følge the Etymologies, var sindarin-ordet for "tre" opprinnelig neledh som i listen over. Men senere ble det neled fordi det ble "påvirket" av canad "fire". (Man kan forestille seg en alv som teller min, tad, neledh, canad; og en dag sier han neled, canad i stedet!)

Men uansett hvor mye Tolkien lekte seg med lydforandringer, og ikke bare fant på nye ord og navn tilfeldig, måtte ordene fremdeles komme fra et eller annet sted. Var de egentlig så tilfeldige? Ofte ikke. Da Tolkien ble intervjuet av Daily Telegraph i 1968 og fikk lese hvordan intervjuet skulle se ut før det ble trykket, ble han forferdet ved å oppdage at han hadde sagt: "Når du finner opp et språk, tar du det mer eller mindre ut av tomme luften. Du sier 'buhu' og det betyr noe." Dette var på ingen måte hva han mente; han var ikke en gang sikker på om det virkelig var det han hadde sagt. Han forklarte omhyggelig at han laget ord basert på personlige forkjærligheter, veiledet av hva han fant lydmessig passende (Letters:375). Det kan diskuteres hvor "personlige" disse assosiasjonene var. Mange ville trolig være enige i at ganske mange alviske ord på en underlig måte ser ut til å passe til betydningen: elen "stjerne", menel "himmel", vanya "vakker", wen or wendë "pike", lótë "blomst", masta "brød". (Så klart kan man også være uenig: undertegnede syns at MOR, den velkjente stammen for "svart", i stedet høres brun ut - og hvordan kunne Tolkien tro at carnë betyr "rød"? For meg høres ordet grønt ut!)
         Tolkien har forklart grunnlaget for enkelte av hans forkjærligheter: "Elementet (n)dor 'land' står trolig i gjeld til navn som Labrador (et navn som hva stil og struktur gjelder, godt kunne vært sindarin)" (Letters:383-4). Han forteller oss også hvordan GON(O), GOND(O) ble den alviske roten for "stein" (som i Gondor "Stein-land", Gondolin "Stein-sang"): Da han var åtte år gammel, leste Tolkien en bok at intet var kjent av språket til stammene som kom før kelterne og romerne, bortsett fra muligens ordet ond "stein". Unge John Ronald Reuel syntes dette ordet "passet med betydningen", så han husket det og brukte i sitt hjemmelagde språk mange år etter: sindarin gond eller gonn, quenya ondo. (Letters:410. Boken som ga Tolkien ordet ond ble identifisert i Vinyar Tengwar #30: Celtic Britain(keltiske Britania) av professor John Rhys, som i følge Carl F. Hostetter og Patrick Wynne "består av over 300 tettskrevne sider som verken skyr etymologiske diskusjoner, uoversatte passasjer med latin eller greske gloser på originalalfabetet". Dette var Tolkiens foretrukne lesestoff i en alder av åtte.)
         Mange "alviske" ord viser seg å være plukket fra vidt forskjellige kilder: "munn" er hebraisk, "nei, ikke" er arabisk, nér "mann" er fra det rekonstruerte indoeuropeiske språket, ken- "se" ligner på kinesisk kan, og roch "hest" minner om hebraisk râkháv "ri". Stammen ÑGAR(A)M "ulv" gir (foruten quenya narmo og sindarin garaf) det doriathriske ordet garm, Garm er et av navnene på Fenrisulven i norrøn mytologi. Også moderne skandinaviske språk ser ut til å være representert: quenya varya "beskytte" har mistenkelige likheter med norsk verge, verje; quenya-ordet for "pil" er pilin, og quenya mat-/sindarin medi betyr "spise"! Når finsk var en av de viktigste språkene som påvirket alvisk, kan vi også undres over om quendi som navn på alvene kan ha noe å gjøre med kvener, som er et gammelt skandinavisk navn på nettopp finnene. Hvis det finnes noen indre faktor som viser at Tolkiens språk er fiktive, kan det være nettopp det at man kan oppdage en smule "plagiat" i vokabularet. Men Tolkien innrømmet gjerne at han ikke forsøkte å unngå påvirkning fra språk i vår verden. Han laget tross alt språkene for å behage seg selv, ikke for å lure andre og få dem til å tro at de var "ekte".
         Når han laget de få fragmentene vi har av ikke-alviske språk, slik som Saurons svartmål og det adûnaiske språket (som var detaljert i struktur, men ikke i vokabular), var Tolkien sannsynligvis mindre uvillig til å finne opp tilfeldige ord. Eller det trodde han i det minste. Ordet nazg som på svartmålet betyr "ring" (som i nazgûl, ringskrømt) ser ut til å være et ubevisst lån fra gælisk nasc, med samme betydning (Letters s. 385). Svartmålet ble til en forandring laget for å være så stygt som det på noen måte kunne være, og Tolkien likte ikke gælisk (enda et eksempel på hans fininnstilte smak for språk - hvis vi ser bort fra de som snakker det, hvor mange er i stand til å høre forskjell på gælisk og walisisk?)
         Tolkien insisterte på at "alle navn i boken, og språkene, er så klart konstruert, og er ikke tilfeldige" (Letters:219). Men det er enkelte "tilfeldige" navn. En note som er gitt i The War of the Jewels s. 318 antyder at Tolkien ikke visste betydningen av navnene Amloth og Ecthelion da han først brukte dem, men siden de "klinger bra og har vært på trykk", tok han seg tid til å finne ut hva de betydde. Men navnet Eöl viste seg for vanskelig: "Det er ikke egentlig tvingende nødvendig at navn har betydning"! (The War of the Jewels s. 320.)

Det problematiske problemet med stabilitet

Tolkiens språk forandret seg imidlertid også på andre måter enn de simulerte forandringene innenfor den skapte historien. I The Monsters and the Critics s. 218-19 skriver Tolkien at "hvis du konstruerer et kunstspråk på prinsipper du har valgt", kan du skrive dikt på dette språket - "så lenge du fastsetter det, tappert holder fast ved dine egne regler, og motstår fristelsen til å forandre dem som kommer med det å ha overherredømme".
         Tolkien holdt ikke tappert fast ved sine egne regler. Tolkien motsto ikke fristelsen som overherrer får.
         Han fikk aldri språkene sine ordentlig "ferdige". Den ene tingen som til slutt sikre totalt stabilitet var hans død i 1973. I Sauron Defeated s. 240, snakker hovedpersonen Lowdham for Tolkien selv: "Når du lager et språk har du frihet: for mye. Det er vanskelig å tilpasse betydning til et hvilket som helst lydmønster, og enda vanskeligere å tilpasse et lydmønster til en gitt betydning. Jeg sier tilpasse. Jeg mener ikke at du ikke kan tildele former eller meninger tilfeldig som du måtte ønske. Si at du vil ha et ord for himmel. Nuvel, kall det jibberjabber, eller hva som helst som faller deg inn uten å utøve verken lingvistisk smak eller kunst. Men det er kodelaging, ikke språkbygging. Det er noe helt annet å finne et forhold, lyd pluss mening, som behager, som når det blir laget er varig. Når du bare finner på, er gleden eller moroa i øyeblikket for oppfinnelse; men siden du er sjefen, er dine innfall lov, og kanskje har du lyst til å ha det moro en gang til. Da vil du for alltid pirke, forandre, raffinere, være usikker, alt etter ditt lingvistiske humør og forandringer i smaken din."
         Dette er nøyaktig hva Tolkien selv gjorde. Gjennom livet sitt drev han og reviderte, reviderte, reviderte. For å sitere sønnen hans, "De lingvistiske historikkene ble... funnet opp av en oppfinner, som hadde frihet til å forandre disse akkurat som han hadde frihet til forandre fortellingene om verdenen der de fant sted, og dette gjorde han i overflod... Dessuten var ikke forandringene i språkhistorikkene innskrenket til 'indre' lingvistisk utvikling: den 'ytre' skapelsen av språkene og forholdet dem imellom undergikk forandringer, endog gjennomgripende forandringer" (LR:341-342).
         Sindarin er et godt eksempel på hvordan Tolkien fikk andre ideer om den ytre historien til språkene. Scenariet vi finner i tilleggene til RH er at dette er språket til sindaene, gråalvene - alvene som kom til Beleriand fra Cuiviénen, men ikke dro over havet til Valinor. Men i Tolkiens notater fra før RH, er sindarin omtalt som noldorin, og før det igjen gnomisk, for dette var språket til noldoene eller "gnomene", de "vise alvene".(Vi ville kanskje reagere på at Tolkien kaller et alveslag for "gnomer", men "gnom" betyr egentlig bare "vis", det med høyden har kommet etterpå. Overs. anm.) Det ble utviklet i Valinor, mens quenya i dette tidligere scenariet var språket til lindaene, den første av eldaenes tre klaner (som om ikke ting var kompliserte nok fra før, ble lindaene senere døpt om til vanyaene, mens lindaene ble et navn på den tredje klanen, telerialvene...) Men så må Tolkien ha innsett at alvene, udødelige og alt, ikke ville ha utviklet så radikalt forskjellige språk når de levde side om side i Valinor. Så i følge det reviderte scenariet, snakket både vanyaene og noldoene quenya med bare mindre dialektforskjeller, mens det "noldorine" språket som Tolkien allerede hadde laget rett og slett ble omdøpt til sindarin, overført fra Valinor til Midgard og flyttet til gråalvene der. Det var så klart mye mer plausibelt at de hadde utviklet et språk veldig forskjellig fra quenya, siden de hadde vært atskilt fra sine frender i Valinor i tusener av år. Som Christopher Tolkien sier, "så omfattende var denne reformasjonen at selve de allerede eksisterende lingvistiske strukturene ble flyttet til nye historiske relasjoner og gitt nye navn" LR:346).
         Men også vokabularet, fonologien og grammatikken til språkene ble gjentatte ganger revidert. Se for eksempel på disse linjene fra et tidlig dikt på "qenya", utgitt i MC:213-14:

Man kiluva lómi sangane,
telume lungane
tollalinta ruste,
vea qalume,
mandu yáme,
aira móre ala tinwi
lante no lanta-mindon?
"Hvem skal se skyene samles, himlene bøye seg over smuldrende åser, havet duve, avgrunnen gape, det gamle mørke hinsides stjernene falle over falne tårn?"
Dette ble skrevet i 1931. Mye senere, trolig i sekstiårene eller til og med i de (nødvendigvis) tidlige syttiårene, skrev Tolkien diktet på nytt. Han oversatte det bokstavelig talt fra det tidlige "qenya" til moderne "quenya", slik språket hadde blitt etter tretti år med revisjoner. Nå lyder verset slik (MC:222), selv om betydningen er uforandret:
Man kenuva lumbor ahosta
Menel akúna
ruxal' ambonnar,
ëar amortala,
undume hákala,
enwina lúme elenillor pella
talta-taltala atalantië mindonnar?
Som vi ser, er det bare ordet man "hvem" som er likt i disse to tekstene; vi har også futurum-endelsen -uva i kiluva > kenuva "skal se". Det er et åpent spørsmål om en alv som snakket tjueårenes og de tidlige trettiårenes "qenya" ville ha kunnet følge en samtale på moderne quenya.
         Ikke bare ord, men til og med grammatiske endelser var offer for revisjon. I the Etymologies, er det en hel del eksempler på at "qenya" har en genitiv på -n, f.eks. Ar Manwen "Manwës dag" (LR:368). Men i den utgitte RH, har -n blitt endelsen for dativ, og genitiv ender nå på -o. Høres endelsen -o mer "genetivisk" enn -n gjør? En dag må Tolkien ha bestemt seg for nettopp det.
         Noen ord fikk helt motsatt betydningsinnhold. Vi har fått høre at avari var de alvene som ikke ville forlate Cuiviénen og fare til Valinor. Men the Etymologies viser at Tolkien opprinnelig mente at avari skulle være navnet på alvene som dro til Valinor! Navnet Fëanor fantes på et veldig til stadium, men det betydde ikke alltid "Ild-ånd", slik det er oversatt i Silmarillion. I the Etymologies er det tolket som "Strålende Sol", fra tidligere *Phay-anâro (LR:381). Før det, i de tidligste ordlistene, betydde det "Beger-smed" (The Book of Lost Tales I, s. 253).
         Selv når noe var utgitt, kunne ikke alltid Tolkien dy seg for å fortsette å klusse med det. I første utgave av RH, var Frodos hilsen til Gildor elen síla lúmenn' omentielmo. Senere bestemte Tolkien seg for at det siste ordet burde vært omentielvo i stedet, og denne formen ble brukt i senere utgaver. (En av pionerene innenfor alviske studier, Dick Plotz, var sjokkert da han så den nye formen. Han trodde Ballantine Books, som utga bøkene i USA, hadde gjort en feil, og overalte dem til å korrigere ordet. I neste utgave klarte utgiverne - som nødvendigvis var inkompetente på dette området - å introdusere formen omentilmo, som ikke betyr noe som helst: selv gode forsøk kan ha triste konsekvenser!)
         Men til tross for alt dette: de største forandringene og revisjonene var utvilsomt overstått før midten av trettiåra. Når det gjelder det originale "gnomiske" språket fra 1915 eller deromkring, regnet en aldrende Tolkien det som bare et "språk som til slutt ble til det av typen som kalles sindarin", og hans tidligste "qenya" holdt han nå for å være "svært primitivt" (The Peoples of Middle-earth s. 379). Men da the Etymologies dukket opp midt i trettiårene, nådde Q(u)enya og "noldorin" = sindarin sin neste modne form, og de gjenværende førti årene av Tolkiens liv ble tilbrakt med å pirke på detaljer.

Studenter, etterlignere, satirikere og skribenter

Hvordan står det så til med Tolkiens språk i dag, etter at over et kvart århundre har gått siden deres skaper har dratt til Mandos' haller? Noen av oss har gitt oss ut på studiet av alvisk, kanskje med litt av den samme holdningen som de som liker et godt gjennomtenkt kryssord: det faktum at ingen alviske grammatikker skrevet av Tolkien ennå har blitt utgitt, gjør det til en fascinerende utfordring å "knekke koden". Eller det kan være på grunn av en slags romantikk, en spesiell form for litterært neddykk: ved å studere de eldarinske språkene forsøker du å komme nærmere - faktisk inn i hodene på - de udødelige alvene, fagre og vise, førstefødte av Eru Ilúvatar, menneskenes lærere da det folket var ungt. Eller du ønsker (kanskje mindre romantisk) å studere konstruksjonene til en talentfull lingvist og den kreative prosessen til et geni som driver med sitt hjertes verk. Og mange setter rett og slett pris på de alviske språkene på samme måte som man kan sette pris på musikk, som forseggjorte og (etter manges smak) strålende vellykkede eksperimenter i vellyd. Uansett hva studentens motiv er, er studiet utvilsomt instruktivt: for å beskrive Tolkiens språk ordentlig, må man sette seg inn i mye lingvistisk terminologi. (Undertegnede hadde trolig hatt liten kjennskap konsepter som allativ, ablativ, lokativ, svarabhakti, assimilasjon, lenisjon og mange flere, hvis han ikke hadde trengt dette i sine studier av alvisk. En gang imponerte jeg en av mine forelesere med min kunnskap om walisiske lenisjonsmønstre. Hvordan kunne hun vite at eksemplene mine faktisk var basert på sindarin?) Det har også blitt antydet at noen av Tolkiens innsikter som lingvist er skjult i språkene hans og bare venter på å bli gravet frem. Modern Language Association International Bibliography(den internasjonale bibliografien til foreningen for studier av moderne språk) anså studiet av alvisk som seriøst nok til å registrere Vinyar Tengwar, magasinet til Elvish Linguistic Fellowship(det alviske lingvistikk-fellesskapet), i deres register.
         Hva mer er, det kan lett demonstreres at språkstilen i The Lord of the Rings(Ringenes Herre) har inspirert andre fantasy-skribenter - i denne sjangeren er navn ofte keltisk- eller walisisk-klingende. Vi kan til og med finne direkte lån av morfemer. Ved å støte på navn som Eriador, Gondor, Mordor etc. har noen tydeligvis funnet ut at elementet -dor betyr "land", og i fantasy-romaner støter du ofte på flere land med navn som ender på -dor, jfr. for eksempel Alan Gardners gylne land Elidor. Her i Norge har vi fantasy-tegneserien Ridderne av Dor, som driver gjøn med dette fenomenet: land har navn som Kondor, Matador, Bakdor og Glassdor! Parodier dukket for øvrig opp allerede i Tolkiens livstid; se for eksempel på denne, ahem, versjonen av A Elbereth Gilthoniel fra Ringenes Dårskap. Ledende studenter av alvisk, inkludert Arden R. Smith og Anthony Appleyard, har analysert denne teksten akkurat så seriøst som den ikke fortjener.
         Mer seriøse forsøk på å skrive alviske tekster - først og fremst dikt - har også blitt utgitt i årenes løp. På nåværende tidspunkt ville det vært fullt mulig å utgi en liten antologi av slike komposisjoner. Derav skjønner vi at det finnes en liten mengde med alvisk litteratur i dag. Det er så klart ingen måte å vite hva Tolkien ville ha tenkt om slike nylagede tekster, men det er liten tvil om at hvis han noen gang skulle vende tilbake fra de døde, ville han snart være travelt opptatt med rødblyanten.
         Men etter hvert som Tolkiens papirer blir utgitt og vår kunnskap om quenya og sindarin blir mer fullstendige - hullene er fremdeles enorme - vil det kanskje bli mulig å skrive lange tekster på alvisk. I sitt tidsskrift Tyalië Tyelelliéva, har Lisa Star dristig erklært at "det endelige målet er en gjenoppliving av de alviske språkene så de kan snakkes, skrives og brukes i kunst". Uansett om dette er realistisk eller ikke, fortjener Tolkien det: han har lagt igjen et helt liv på den lange veien fra nevbosh til moden quenya og sindarin. Det ville ha vært et endelig monument over Tolkiens prestasjoner om hans kjære språk kunne bli brakt til live - og det ville i grunnen være det eneste passende monument over en mann som måtte finne opp en hel verden bare for å ha et sted der folk kunne hilse hverandre med ordene Elen síla lúmenn' omentielvo.

"Jeg fortalte ham det aldri, men den var verd mer enn hele Hobsyssel og alt som i det er" Frodo sa ikke noe, men han stakk hånden inn under blusen og rørte ved ringene på brynjen. Han var overveldet ved tankten på at han hadde gått rund med en verdi lik hele Hobsyssel under jakken."

<<<Tilbake

Til toppen


Se hva som skjer denne måneden


Nedtellinger
0 dager, 0 timer, 0 min
til første Hobbiten-film

0 dager, 0 timer, 0 min
til andre Hobbiten-film

Mest sette sider
Tolkienforumet
Bildegalleriet
Quizzene
Språksidene
Kart over Midgard

Søk i siden

STøtt siden

Gå inn på webshoppen her!

Forum og Chat
Gå til chatten
****
Bli med i Tolkienforumet!

Crew
Posting
Les e-mail
Admin

topp50

Se hele Tolkien Topp 50

Tolkienforeninger













Utvalgte partnere




Denne siden er laget og oppdateres kun av private personer. Hvis du ønsker å bruke noe fra denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Hvis du ønsker et sidekart - trykk her. Skrivefeil og feil på navn, steder osv vil alltid forekomme. Finner du noen på denne siden settes det pris på om du tar kontakt. Innhold © 1999-2011.